| På denne siden kan du lese om: |
______________________________________________________________________________
Beskrivelse av tema
Norske vassdrag - er en verdifull ressurs. Innsjøer, tjern, elver og bekker er viktige landskapselement samtidig som degir grunnlag for et rikt plante- og dyreliv. I en europeisk sammenheng er de kalde, næringsfattige vassdrag med mye fall særegne. Vassdragene har spilt en viktig rolle for bosetting og samfunnsutvikling. Mye av den beste jordbruksjorda er skapt av prosesser i vassdragene. Treindustri har vært avhengig av vassdragene som transportåre, og som energikilde for sagbrukene. Utbyggingen av vannkraften har på mange måter vært en forutsetning for utviklingen av det moderne Norge. Samtidig har vassdragene fått en stadig større betydning som en ressurs for naturopplevelse og friluftsliv.
Elvedelta: En spesiell del av vassdragene er elvedeltaene. Når en elv legger igjen mer sand, grus og slam ved munningen enn hav og innsjøer kan føre bort, bygges det opp landbanker, og elva deler seg i flere armer. Det nye landområdet som dannes på denne måten kalles et delta. Deltaet skiller seg fra øvrige deler av elvedalen ved arealets beliggenhet, form og elvas ustabile løp, ofte ved å ha en markert strandsone med gruntvannsområde utenfor.
Norske elvedelta er en truet og sårbar naturtype. Elvedeltaene er både saltvanns- og brakkvannsdelta. De utgjør små arealer totalt, men inneholder sjeldne naturtyper og landskapsrom som er viktige for en rekke arter, så som hekkebiotop for fugl og raste- og næringsområde under trekk. Fordi de er så produktive, har mange fra gammelt av vært utnyttet til slått og beite, en "forstyrrelse" som over lang tid har bidratt til variasjon og rikdom i natur- og vegetasjonstyper og habitater for fugl og andre arter.
Industrietablering, forbygninger, masseuttak, oppdyrking flom- og erosjonsvern, kraftutbygging og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene og vassdragene våre. Gjengroing kan også være fremtredende. Utslipp fra bebyggelse, landbruk og industri har i mange vassdrag gitt en vannkvalitet som påvirker naturlige biologiske prosesser og samtidig begrenser bruken av vassdragene
Kommunenes rolle
Kommunene er det sentrale organ- for behandling av saker som berører bruk og vern av arealer og naturressurser. Kommunene har et ansvar for overordnet planlegging, de har beslutningsmyndighet i enkeltsaker etter en rekke lovverk, og de gir viktige bidrag når andre organ og myndigheter utøver sin myndighet.
Ved behandling av saker i og i tilknytning til vassdrag må følgende forhold sjekkes ut:
• Hvilke etater/saksbehandlere i kommunen er det naturlig å involvere?
• Behovet for formell behandling etter annet lovverk?
• Behov for samarbeid med andre offentlige organer?
• Hvordan forholder saken seg til kommunale planer?
• Hvordan forholder saken seg til nasjonale styringssignaler?
Korrekt saksbehandling: Kommunen vil ofte først komme i kontakt med søkere/tiltakshavere. En viktig oppgave for kommunene er å sørge for korrekt saksbehandling. For en rekke type saker er det behov for behandling etter flere lovverk og av flere forvaltningsorgan. Behandling etter et lovverk, eksempelvis PBL, fritar nødvendigvis ikke for behandling etter vannressursloven. Kommunene må derfor etablere rutiner for å holde seg oppdaterte på gjeldende lover og forskrifter, og for å holde kontakt med andre forvaltningsorgan, spesielt NVE og fylkesmannen. Videre må kommunen ha rutiner som sikrer at både nasjonale og kommunale føringer og retningslinjer blir ivaretatt i saksbehandlingen.
Elvedeltaregistreringer
Fra 1999 og fram til i 2006 har tilnærmet samtlige kommuner fått statlig tilskudd til kartlegging av biologisk mangfold. I en god del kommuner er det registrert opplysninger i tilknytning til elvedelta i denne kartleggingen. Etter hvert som kartene blir digitalisert, blir de lagt inn i den nasjonale Naturbasen. Dette kan også være delta som er vernet etter naturvernloven og eller som har spesielt vern etter Ramsarkonvensjonen. Utfordringen for kommunen er å ha oversikt over hvilke deltalokaliteter som er i kommunen, og ha fokus på disse områdene i arealplanleggingen og ved behandling av enkeltsaker.
Planlegging i vassdrag
Kommunene kan og bør legge rammer for bruk og vern av vassdrag gjennom planlegging etter Pbl. God planlegging er en viktig forutsetning for en fornuftig ressursdisponering, og gir grunnlag for en enklere og mer forutsigbar behandling av detaljplaner og enkeltsaker. Juridisk bindene kommunale planer fritar ikke for behandling etter andre lovverk og av andre forvaltningsmyndigheter. Kommunenes beste mulighet til å legge føringer for vassdragsforvaltningen går imidlertid gjennom god planlegging.
I en rekke vassdrag er det laget planer for vassdrag uten hjemmel i Pbl og som derfor ikke er juridisk bindende. Disse har ofte hatt navn som flerbruksplaner eller vassdragsplaner. Planene har som regel blitt laget gjennom et bredt samarbeid mellom rettighetshavere, brukergrupper og offentlig forvaltning, og i mange tilfeller omfattet flere kommuner. I flere tilfeller har elementer fra planene i ettertid blitt videreført i juridisk bindende planer.
"Forskrift om rammer for vannforvaltningen" legger opp til at det skal lages forvaltnings- og tiltaksplaner i regi av vannregionmyndighetene. Kommunene vil ha en viktig funksjon i planarbeidet. Målet for vannforvaltningen er å beskytte og forbedre vannforekomstene; grunnvann, vassdrag og kystnære sjøområder. Målet er å oppnå god status for alle vannforekomstene - med gitte unntak - innen 2015. Definisjonen på god status er at vannforekomstene ligger tett opp til naturtilstanden, spesielt økologisk men også fysisk/kjemisk.
En rekke kommuner har allerede vedtatt eller igangsatt arbeidet med kommunale planer for småkraftverk. Regjeringen legger opp til at det kan lages fylkesvise planer for småkraftverk. En veileder for fylkene vil bli ferdigstilt våren 2007. Denne veilederen kan også være til hjelp under arbeidet med kommunale planer.
Ramsarkonvensjonen
15 større elvedelta innehar Ramsarstatus. Her har Norge internasjonale forpliktelser.
Nasjonale styringssignaler
Nasjonale styringssignaler - som også omfatter vassdragsforvaltning er gitt under en rekke politikkområder; eksempelvis energi, forurensing, friluftsliv, beskyttelse mot flom og bevaring av biologisk mangfold. Stortinget legger sine føringer for vassdragsforvaltningen gjennom lovverket og ved sin behandling av politikkområder og enkeltsaker. Noen nasjonale rammeverktøy og planer er direkte rettet mot vann og vassdrag;
- Forskrift om rammer for vannforvaltningen
- Verneplan for vassdrag
- Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder
- Samlet plan for vassdrag
Det finnes ikke konkrete nasjonale mål for ivaretakelse av elvedeltaer, men i flere stortingsmeldinger er det fokusert på viktigheten av å bevare de gjenværende elvedeltaene. Elvedelta har siden 2003 vært en del-indikator for nøkkeltallet: Omfang og tap av viktige områder for biologisk mangfold.
- Les om elvedelta som nøkkeltall her.
Foto Kari Merete Andersen.
Nasjonale planer for vassdragsforvaltning
Verneplan for vassdrag - har som mål å ta vare på et representativt utvalg av norsk vassdragsnatur, og vassdrag som er viktige for friluftslivet. Stortinget har 387 vassdrag/vassdragsområder ikke skal utnyttes til produksjon av vannkraft. Verneplan for vassdrag ble sist behandlet i Stortinget i 2005.
Vannkraftutbygging - er bare en type tiltak som kan ha negativ effekt på verneverdiene. For å unngå at andre typer tiltak som kommer i konflikt med verneverdiene er kommunene, og andre offentlige forvaltningsmyndigheter, bundet av Rikspolitiske retningslinjer for verna vassdrag. De rikspolitiske retningslinjene omfatter vannstrengen, og et belte på inntil 100 meter langs vannstrengen. I enkelte tilfeller kan også andre deler av nedbørfeltet også bli omfattet. I virkeområdet for RPR skal det tas spesielle hensyn til verneverdiene ved planlegging og ved behandling av enkeltsaker. Det anbefales at prinsippene for differensiert forvaltning tas i bruk.
Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder
Til nå er 37 vassdrag utpekt som nasjonale laksevassdrag og 21 fjordområder som nasjonale laksefjorder. Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 32 (2006-2007) Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder at det totalt skal bli 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjoanle laksefjorder.
Formålet med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse. Disse bestandene skal beskyttes mot skadelige tiltak og aktiviteter i vassdragene, og mot oppdrettsvirksomhet i de nærliggende fjord- og kystområdene. Bestandene skal også prioriteres i det øvrige arbeidet med å styrke villaksen.
Beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er beskrevet i St.prp. nr. 79 (2001-2002). Kommunene vil bli involvert ved at de har beslutningsmyndighet i en rekke saker, og vil være høringsinstanser i andre.
Samlet plan for vassdrag - er et redskap for å styre utbyggingsrekkefølgen for utbygging av ny vannkraft; Utgangspunktet er at billige utbygginger med små konflikter (kategori I) skal bygges ut før dyrere prosjekter med større konflikter (kategori II). I Samlet plan avgjøres kun om et prosjekt kan konsesjonssøkes eller ikke. Spørsmålet om konsesjon skal gis, og i tilfelle på hvilke vilkår, avgjøres under konsesjonsbehandlingen.
Opprinnelig skulle alle utbyggingsprosjekt med installert effekt på 1 MW eller større behandles i Samlet plan før konsesjonsbehandling. I 2005 ble grensa hevet til 10 MW. Det vil si at det kan søkes om konsesjon for småkraftverk mindre enn 10 MW uten behandling i Samlet plan.
Samlet plan ble sist behandlet av stortinget i 1992. Etter den tid har nye utbyggingsprosjekt (nye vassdrag og endrede prosjekter) blitt behandlet administrativt. Ansvaret for forvaltning av Samlet plan ligger hos DN, og vedtak blir fattet i samråd med NVE. Det er besluttet at Samlet plan skal legges om.
Variasjon mellom naturtyper og økosystem. Foto: Kari Merete Andersen
Behandling av enkeltsaker
Kommunen har myndighet etter en rekke lovverk. Pbl er i særklasse den loven som benyttes mest. Men kommunen har også myndighet etter vannressursloven, lov om laksefisk og innlandsfisk, forurensningsloven, lovgivingen i jord- og skogbruket og noen flere andre lovverk.
Kommunen forutsettes også å bidra til andre myndigheters saksbehandling, eks. etter vannressurslov og vassdragsreguleringslov, jord- og skoglov osv.. I en rekke tilfeller kan det være nødvendig å behandle saker etter flere lover; eventuelt må forvaltningsorganene bli enige om, og fatte vedtak om, hvordan sakene skal behandles. Les mer om dette under temaet juridiske virkemidler (link under).
Elvedelta
Når en elv legger igjen mer sand, grus og slam ved munningen enn hav og innsjøer kan føre bort, bygges det opp landbanker, og elva deler seg i flere armer. Det nye landområdet som dannes på denne måten kalles et delta.
I Norge finnes det flere typer delta- bl.a. klassisk-, fuglefot- og myrdelta. Geologisk sett er et delta et flatt slettelandskap med til dels tykke lag av materiale avsatt av rennende vann. Elva bygger opp en lav slette hvor elveløpet er lite stabilt, og ved flom tar ofte elva et nytt løp. Elva kan da dele seg vifteformet i flere deler. Det hender ofte at elva bukter seg gjennom deltaet fordi elveleiet tvinges til å endre retning, bl.a. pga. erosjon i ytterkant av en elvesving og sedimentasjon i innersvingen.
Deltaet skiller seg fra øvrige deler av elvedalen ved arealets beliggenhet, form og elvas ustabile løp, ofte ved å ha en markert strandsone med gruntvannsområde utenfor.
Truet og sårbar naturtype
Norske elvedelta er en truet og sårbar naturtype. Det er registrert 290 elvedelta her i landet som er større enn 250 dekar. 45 av disse er så sterkt berørt av inngrep, at de helt har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Elvedeltaene er både saltvanns- og brakkvannsdelta. De utgjør små arealer totalt, men inneholder sjeldne naturtyper og landskapsrom som er viktige for en rekke arter, så som hekkebiotop for fugl og raste- og næringsområde under trekk. Fordi de så produktive, har mange fra gammels av vært utnyttet til slått og beite, en "forstyrrelse" som over lang tid har bidratt til variasjon og rikdom i natur- og vegetasjonstyper og habitater for fugl og andre arter.
Industrietablering, forbygninger, masseuttak, oppdyrking og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene. På disse stedene er det lite igjen av tidligere vegetasjon, fugle- og dyreliv. Naturen som er igjen er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Gjengroing kan også være fremtredende.
I nord finnes det mange lite berørte brakkvannsdelta, mens det i sør er svært få igjen.
Hvorfor er elvedelta verdifulle ?
Elvedeltaene omfatter - landarealene rundt nederste del av elveløpene, og grunnvannsområdene utenfor. Ved elvedelta ut i sjø finnes en overgangssone mellom fersk- og saltvann. Dette er særlig rike og produktive økosystemer. Områdene får tilførsel av næring både fra land, elv og sjø. De har ofte stor botanisk og ornitologisk verdi. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ elveoser. I tillegg har arealbruken gjennom tradisjonell jordbruksdrift (som slått og beite) hatt betydning for vegetasjonsutformingen.
Elvedeltaer er i særlig grad sårbare - for fysiske inngrep/ endringer. De representerer økosystem som påvirkes både fra land, sjøsiden og fra vassdrag. I utgangspunktet har de sin form ut fra prosesser skapt av rennende vann, og representer et dynamisk landskap som i prinsippet stadig er i endring med basis i naturlige prosesser, så som flom og isgang.
Elvedeltadatabasen
Direktoratet for naturforvaltning har tidligere i samarbeid med Statens kartverk, utviklet en metode for å framstille deltaenes status på en enhetlig måte. Metoden er blitt brukt over hele landet i en omfattende kartlegging av elvedelta og deres tilstand. Resultatene fra kartleggingen har siden 2001 vært tilgjengelig i en database (Elvedeltadatabasen – se lenke under).
Databasen omhandler - alle delta større enn 250 dekar i Norge (unntatt Svalbard). Den er i første rekke laget for at de som driver planlegging og utbygging i slike områder skal ha et bedre grunnlag for beslutning og dermed også bli bedre i stand til å ta vare på verdiene i elvedelta i plansammenheng.
I databasen har vi valgt å se nærmere på de deltaene som er lite til middels berørte av menneskelig påvirkning. Databasen skal oppdateres etter hvert som nye opplysninger om deltaene kommer inn. Databasen ble revidert siste gang i juni 2006.
I databasen har fylkesmannens miljøvernavdelinger bidratt med til dels store mengder tekst- og bildemateriale. Vi har også fått tilgang på alle tilgjengelige flybilder som dekker de aktuelle deltaene, samt noen satellittbilder og ende l skråfoto. Der det finnes kvartærgeologiske kart er disse tatt med, samt at verna deltaområder i basen har kobling direkte mot Lovdata.
Behov for overvåking
Pga. deltaenes geografiske beliggenhet er de i de fleste tilfeller utsatt for betydelige fysiske inngrep og menneskelig aktivitet. I mange delta foregår det i dag en rekke menneskelige aktiviteter som fører til at områdenes verdi som naturområde og biotop sterkt forringes. Selv om en del nye inngrep meldes inn til DN, har en per 2007 nok ikke fullgod oversikt over pågående fysiske endringer og inngrep i de deltaområdene som ligger i elvedeltadatabasen. Det er et klart behov for å kunne følge denne utviklingen og i sterkere grad kunne være med på å styre den kommende virksomheten i disse områdene. Derfor er det sterkt ønskelig at kommunene rapporterer til Fylkesmannen og eller DN når det har skjedd inngrep eller det foreligger planer om inngrep i disse lokalitetene.
Styringssignaler
Det finnes ikke konkrete nasjonale mål for ivaretakelse av elvedeltaer, men i flere stortingsmeldinger er det fokusert på viktigheten av å bevare de gjenværende elvedeltaene. Elvedelta har siden 2003 vært en del-indikator for nøkkeltallet: Omfang og tap av viktige områder for biologisk mangfold.
Juridiske virkemidler
Plan- og bygningsloven
Plan og bygningsloven - er det sentrale verktøyet for kommunens areal- og ressursforvaltning. pbl stiller krav om at kommunen skal ”.. søke samarbeid med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker etter plan- og bygningsloven og innhente uttalelse i spørsmål som hører inn under vedkommende myndighets saksområde:” (pbl § 10-1). Samtidig har de samme myndighetene plikt til å gi kommunene nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet (pbl § 9-3).
Vassdrag og elvedelta - kan gjennom kommuneplanens arealdel sikres. I § 20-4 pkt.5 (link under), heter det at arealdelen av kommuneplanen i nødvendig utstrekning skal angi: ”Områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag, herunder ferdsel-, fiske-, akvakultur-, natur- og friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon med en eller flere av de nevnte brukskategorier”.
Skjøtsels- og forvaltningsplaner finnes for noen vernede deltaområder i dag.
De fleste inngrep i vassdrag - vil enten kreve byggetillatelse etter pbls § 93 eller være meldepliktig etter § 84. Tiltak må ikke være i konflikt med bindende planer. Planstatus for området må derfor avklares. I tillegg må behovet for behandling av andre forvaltningsorgan, og tillatelse eller konsesjon etter annet lovverk, sjekkes ut.
For søkere er det hensiktsmessig at behandlingen i de ulike organene og de ulike lovverkene samordnes i størst mulig grad slik at sakene kan avgjøres uten unødig opphold.
Vassdragsmyndighet er de organer som er tillagt besluttende myndighet etter vannressursloven. NVE er vassdragsmyndighet i de fleste sakene. Kommunene er vassdragsmyndighet i enkelte saker. I andre saker etter disse lovverkene er kommunen en viktig høringsinstans.
Kommunen som vassdragsmyndighet:
Kommunen er vassdragsmyndighet etter §§ 7 og 16 i : Vannressurslov. Kommunen skal, etter krav fra grunneieren, tiltakshavere, og berørte fagmyndigheter, fastsette bredden på et naturlig vegetasjonsbelte (§ 11).
Kommunen som høringsinstans:
Kommunene vil bli involvert i en rekke saker som skal behandles etter vassdragslovgivingen. Kommunene bør samtidig med at de gir sin høringsuttalelse vurdere om, og i tilfelle hvordan, saken skal behandles etter pbl.
Eksempler på sakstyper der kommunene høres:
• Konsesjonspliktvurderinger
• Vassdragsmyndigheten (NVE) vil i en rekke saker be om kommunens vurdering av om et tiltak er konsesjonspliktig etter vannressursloven. Konsesjonsplikt utløses dersom tiltaket kan forårsake nevneverdig skade på allmenne interesser.
Konsesjonssaker:
Kommunene vil bli hørt i alle konsesjonssaker etter vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. For store saker, som omfattes av pbls bestemmelser om konsekvensutredninger, vil kommunene bli hørt før ansvarlig myndighet (NVE) fastsetter endelig utredningsprogram. Kommunen har et spesielt ansvar for å bidra til å klargjøre virkninger av tiltaket i forhold til kommuneplanen, og selvfølgelig generelt beskrive hvilke konsekvensene tiltaket vil få for lokalsamfunnet.
I konsesjonssakene skal kommunen - kunne uttale seg om konsesjonsspørsmålet, dvs. om de vil tilrå konsesjon eller ikke. Videre vil de kunne komme med anbefalinger om hvilke vilkår som bør knyttes til konsesjonen. Dette gjelder både tiltak som har til hensikt å redusere konflikter med samfunn og miljø, og også spørsmålet om økonomisk kompensasjon til kommunen.
Revisjon av konsesjonsvilkår: Konsesjonsvilkår for vassdragsreguleringer skal revideres planmessig hvert 30. år. Dette gjelder konsesjoner gitt i 1992 og seinere. For eldre konsesjoner gjelder det at de kan revideres 50 år etter at konsesjonen ble gitt. Inntil 2022 vil revisjon foretas kun når det fremmes krav om det, fortrinnsvis fra kommuner, eller organisasjoner som representerer allmenne interesser.
Flom og erosjonsvern: Kommunene har en viktig rolle mht. flom og erosjonssikring i vassdrag. I tillegg til å fremme forslag om tiltak, og ha ansvar for behandling etter Pbl, har kommunene en rolle i finansieringen av tiltak. Kommunene må som regel garantere for en del av kostnadene, distriktsandelen. Ofte vil kommunene få dekt hele eller deler av sine kostnader av de som drar nytte av tiltakene.
Lov om laksefisk og innlandsfisk
Loven pålegger kommunene et generelt ansvar for å ta hensyn til fiskeressursene. Myndighet til å behandle fysiske tiltak som kan påvirke fisk og fiskeressurser er i hovedsak lagt til statlig forvaltningsmyndighet ved fylkesmannen.
Kommunene må vurdere om tiltak og planer som behandles etter Pbl også må behandles etter lov om laksefisk og innlandsfisk. På samme vis vil en del tiltak som forutsetter tillatelse etter denne loven også måtte behandles i medhold av Pbl.
Rikspolitiske retningslinjer for verna vassdrag legger føringer for forvaltning og arealdisponering av enkelte vassdrag med tilhørende deltaområder.
Annet lovverk
• Forurensingsloven
Kommunen er forurensingsmyndighet for en rekke saker; utslippstillatelser etc. Høringsinstans når andre organer (fylkesmannen og SFT) behandler søknader om utslippstillatelser. Kommunene er også eier av og ansvarlig for utslipp gjennom renseanlegg og annen virksomhet som krever spesiell tillatelse etter forurensningsloven.
• Motorferdselloven
Kommunen kan begrense motorisert båtferdsel på innsjøer og elvestrekninger der loven i utgangspunktet åpner for fri ferdsel, også med motorfartøy. Kommunen kan også fastsette forskrifter som åpner for bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 km2.
• Kommunehelseloven
Loven gir kommunestyret muligheter for å gripe inn overfor enhver aktivitet som kan bidra til ”overhengende helsefare”. Denne myndigheten er sannsynligvis mest aktuelt å benytte i forhold til det kjemiske miljøet.
• Naturvernloven
Elvedelta/elveoser kan sikres gjennom ordinære verneplanprosesser etter Naturvernloven.
• Annet lovverk
Annet lovverk som kan ha betydning for kommunens forvaltning og disponering av vassdrags- elvedeltaområder:
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
