Straffesaker i tingretten avgjøres enten ved tilståelsesdom (enedommersaker) eller i meddomsrett. Før saken kommer opp i meddomsrett, kan tingretten avsi dom, avsi kjennelser i fengslingssaker og avgjøre hva politiet kan foreta seg under etterforskningen.

En "vanlig" straffesak i tingretten behandles i meddomsrett. Da deltar det alltid minst to meddommere i tillegg til fagdommeren.

Enedommersaker:
Under etterforskningen kan det være nødvendig for påtalemyndigheten å gå til retten for å få tillatelse til å bruke ulike tvangsmidler. Slike saker avgjøres av en dommer alene. Et aktuelt tvangsmiddel er varetektsfengsling. Reglene for varetekt er strenge. For at siktede skal bli varetektsfengslet, må det være skjellig grunn til å mistenke han eller henne for en handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. "Skjellig grunn" betyr at det må være mer sannsynlig at siktede har gjort det han beskyldes for, enn det motsatte.

Varetekt kan ikke brukes hvis dette vil stå i misforhold til det siktede er mistenkt for. Derfor skal ikke varetekt brukes i mindre alvorlige saker.

Det er politiet som fremstiller siktede for dommeren. I fengslingsmøtet møter aktor, og siktede skal alltid ha forsvarer til stede.

Andre tvangsmidler under etterforskningen er ransaking eller ta beslag i gjenstander. Politiet kan også ha behov for å gjennomgå post, telefonutskrifter eller kontrollere annen telekommunikasjon som ledd i etterforskingen. I visse tilfeller kan andre virkemidler, som for eksempel telefonavlytting, bli anvendt. Det skjer bare når tingretten godkjenner det. 

I tillegg behandles tilståelsessaker av en dommer alene. For å få en tilståelsesdom må siktede tilstå uten forbehold, og bevisene i saken må underbygge tilståelsen. Videre må strafferammen ikke være over ti år, og siktede må gi sitt samtykke til at saken pådømmes av enedommer. Dette er en enkel måte å få avgjort saken på.

Meddomsrett:
Ordinære straffesaker, der både skyld og straff skal avgjøres, settes som meddomsrett. Da består retten av én fagdommer og to meddommere. Meddommerne trekkes ut til hver sak fra et utvalg av personer som er oppnevnt av bystyret eller kommunestyret for fire år av gangen.

I saker om forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i mer enn seks år, kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere. Dette kalles forsterket rett.

En vanlig straffesak starter normalt med at påtalemyndigheten tar ut tiltale. Saken sendes deretter til tingretten, som setter av tid til rettsmøte.

Hvis tiltalte har krav på det, oppnevner retten en forsvarer som betales av det offentlige. Som regel vil den forsvareren tiltalte selv velger, bli oppnevnt. Uansett har en tiltalt alltid krav på å ha forsvarer til stede når en sak skal behandles, både ved avhør hos politiet og i domstolene.

Slik behandles straffesaken:
Rettsmøtet der straffesaken behandles, kalles hovedforhandling. Den starter med at påtalemyndighetens representant (aktor) får ordet til et innledningsforedrag. Aktor redegjør kort for saken og de bevisene som vil bli ført. Deretter kan forsvareren få ordet til korte bemerkninger.

Tiltalte gir så forklaring hvis han ønsker det, men han har etter loven ingen plikt til dette. De aller fleste velger å forklare seg. Rettens formann (fagdommeren) stiller normalt først spørsmål til tiltalte, deretter får aktor og forsvarer ordet. Vitner forklarer seg etter at tiltalte har gitt forklaring. Vitnene må først avgi en erklæring (forsikring) om at de vil snakke sant. Det kan også legges fram andre bevis, for eksempel dokumenter eller gjenstander.

Iprosedyren oppsummerer aktor og forsvarer saken, hvordan de mener bevisene bør forstås, hvilken løsning rettsreglene gir, og hvilket utfall saken bør få. Aktor legger ned påstand om hvilken straff tiltalte bør gis om han kjennes skyldig. Dersom aktor mener bevisene ikke holder til domfellelse, har hun plikt til å legge ned påstand om frifinnelse. Forsvareren vil på sin side legge ned påstand om frifinnelse eller at tiltalte behandles på mildeste måte.

Aktor og forsvarer har anledning til å få ordet en siste gang, før rettens formann erklærer forhandlingene avsluttet og saken tatt opp til doms.

I den etterfølgende domskonferansen bestemmes sakens utfall og begrunnelsen for utfallet. På dette møtet er bare dommerne til stede, og diskusjonene er konfidensielle. Et alminnelig prinsipp er at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke nok at dommerne tror noe kan ha skjedd. Dommerne skal være helt overbeviste for å finne tiltalte skyldig. Avgjørelsen treffes ved vanlig flertall, og hver stemme teller likt.

Hvis dommerne mener tiltalte er skyldig må de også ta stilling til hvilken straff tiltalte bør idømmes. Like tilfeller skal behandles likt, og dommerne tar derfor hensyn til det straffenivået Høyesterett har lagt seg på i liknende saker. Straffen har som siktemål å forhindre at den som blir domfelt, begår nye lovbrudd. Straffen skal også virke avskrekkende på andre.

Saken skal avgjøres på grunnlag av det dommerne får vite om saken under hovedforhandlingen. De kan ikke bygge på annen kunnskap om saken.

Fagdommeren skriver dommen, som må underskrives av samtlige dommere. Den blir deretter lest opp for tiltalte i et rettsmøte samme eller neste dag, eller forkynt på annen måte.

Anke og kjæremål
Den som ikke aksepterer domsresultatet i en straffesak avgjort av tingretten, kan anke saken til lagmannsretten. Dette er en ordning som skal gi tiltalte større rettssikkerhet. Anken sendes til påtalemyndigheten eller til den tingretten som har tatt avgjørelsen. Påtalemyndigheten kan anke også til fordel for tiltalte.

Anken må fremsettes senest to uker etter at dommen er avsagt (eller forkynt). Kjennelser og visse beslutninger (dvs. avgjørelser som retten tar, og som ikke er dommer) kan også bringes inn for lagmannsretten. Da kalles det kjæremål.