| |
Høgskolen i Nesna
8700 Nesna
Tel: 75057800
Faks: 75057900
E-post: postmottak@hinesna.no
|
|
|
Kulturspor i trær - samisk bruk av skogen gjennom århundrer |
|
|
Dagens skoglandskap er i stor grad preget av de siste 10-årenes bruk. Gjennom flatehogster har det moderne skogbruket siden 1950-tallet fjernet mye av det kulturelle mangfoldet i skogsmiljøer. Imidlertid finnes de kulturelle sporene etter tidligere tiders bruk av skogen i varierende utstrekning tilbake. Enkelte trær kan fremdeles ha spor etter tidligere samisk bruk. Noen trær kan oppnå meget høg levealder og spesielt kan nedbrytingen av døde furutrær ta lang tid.
I Nord-Sverige er det således funnet nærmere 800 år gamle samiske kulturspor i trær. Kulturspor i trær er unike siden de går an å datere nøyaktig med såkalt dendrokronologisk metode, dvs at årringene kan gi oss informasjon om treets og sårmerkenes alder. Men bare en svært liten del av de spor som finns, er i dag identifisert og mange typer er fremdeles ukjente. Kulturspor i trær har forskjellige betydninger, som for eksempel samiske hellige trær eller finske bjørnskallefuruer.
I Norge er forskning omkring kulturspor i trær helt ny. Vitenskapelig registrering og tolkning av slike spor er tidligere gjort i svært liten grad og derfor representerer våre studier et nybrottsarbeid, som vil bidra til økt innsikt i bruken av skogen i et langt historisk perspektiv.
Generelt er svært lite kjent om samenes gamle skogutnyttelse og den betydningen dette har hatt for økosystemene i skog før 1800- og 1900-tallet i nordlige Skandinavia. Dette skyldes de store omveltningene i samiske samfunn og tømmerkompanienes hogst av skogene, som i stor grad fjernet de gamle trærne. På Helgeland begynte dette i 1860-åra og hogstaktiviteten pågår jo fremdeles. Kun mindre deler av det gamle samiske kulturlandskapet finnes igjen i dag, ofte i såkalte 'nullområder', nasjonalparker eller skogreservater, med gamle trær som bærer synlige spor av fortidig bruk av skogen.
Svenske forskere har avdekket at samene i eldre tid brukte furubarken til ulike formål. Den grove ytterbarken ble først fjernet i strimler på ca en meter og den saftige, hvite innerbarken ble deretter skavet av. Dette skjedde helst i juni når sevja stod høyest. Høstingen skjedde i første rekke rundt boplassen og antall trær med barktaking øker derfor med nærheten til boplassen. Små furuer med diameter 120-250 mm i brysthøyde ble foretrukket når man høstet barken. Tynn bark var lysere og lettere å rense og smakte kanskje også bedre. Lars Levi Læstadius skriver om høstingen: "När tallen löper, då äro de ute och hafva sin and-tid. Man hugger ut tallen och med en liten spade af renshorn, 2 à 3 finger bred och ungefärligen ett quarter lång med skaftet, flår man utaf barken. Spaden kallas kückla och är gjord af ett korrt, bredt och platt horn, som åtskilliga renar hafva fram i pannan".
Ulike hogstmetoder
Fra forskerhold er det hevdet at det er en gammel samisk oppfatning, at trær som er barket opprinnelig ble betraktet som hellige. Dette kan være mulig, men etter som de gamle før-kristne forestillingene ble svekket utover 1800-tallet, er det sannsynlig at trær som ble barket i nærheten av boplassen på denne tida, mer og mer gikk til brensel og byggematerialer. Alder og utseende på skogen rundt eldre samiske bosettinger er forskjellig fra bøndenes bosettinger fra samme tidsperiode. Rundt den samiske boplassen skjedde en langsom og gradvis avskoging i tillegg til at mange store, gamle trær ble beholdt. Rundt bøndenes garder ble skogen gjerne hogd mer systematisk og samtidig, ikke bare for brensel og byggematerialer, men også for å fremme beiter for buskapen. Brenselbehovet var i tillegg mye større på grunn av det permanente tilholdet på ett og samme sted. Bøndene brukte også bark av furutrær i nødsårene, men i motsetning til samene, ble trærne felt. Det kunne samene imidlertid også gjøre, i perioder når beitene ikke strakk til. Furutrær ble således felt for at reinen lettere skulle få tak i lavet.
Intet tyder på at mer bark ble tatt i år med hungersnød, samene var som kjent ikke avhengige av korn på samme måte som bøndene. De største familiene med flest tamrein og størst melkeproduksjon samlet normalt også de største mengdene innerbark. Den knuste innerbarken ble ofte blandet i melka. Barken var også handelsvare mellom skogsamer og fjellsamer. Bruken av furubark ebbet ut på 1800-tallet og årsaken er at samene gradvis ble knyttet til salgsøkonomi og markedsvarer, slik at sukker og tørkede frukt i stedet ble kjøpt som erstatning. I enkelte familiegrupper på Helgeland holdt imidlertid det gamle melkebruket seg til etter andre verdenskrig.
Barken - en verdifull C-vitaminkilde
Utenforstående betraktet høsting av innerbark på 1700- og 1800-tallet som primitivt og tegn på ekstrem fattigdom. Derfor kan en anta at opplysninger om bruken ble holdt tilbake og at grupper av samer kan ha brukt barken lenger. I ettertid har en forstått at innerbarken var en viktig næringsmessig faktor som beskyttet mot skjørbuk på grunn av høgt nivå av C-vitamin. Lidelsen var utbredt i kystsamfunn i Sverige og Norge, men ikke blant samene på innlandet. Moderne forskning har vist at innerbarken har et langt høyere C-vitamininnhold og jern-innhold enn hvete og bygg. I tillegg er det et høgt nivå av sunne kostfiber i innerbarken. Den ble kokt, stekt eller spist rå.
Barken ble også brukt til å oppbevare senetråd og denne høstingen holdt seg lenger enn næringsbruken. Barken hadde antibakterielle bestandsdeler som hindret forråtnelse og alternativer til furubarkens egenskaper var vanskelig å oppdrive.
Det er nordsida av trærne som er blitt foretrukket. Grunnen er diffus og vanskelig å tolke, og det finnes intet spesifikt skriftlig materiale om dette. Generelt er nord- og sørretningene viktige i samisk religiøse og kulturelle fenomener. Før et tre ble hogd, måtte treets ånd informeres for at den trygt kunne forlate treet før det skulle hogges. Det skulle stå igjen ei remse på baksida, for at en ikke skulle bli rammet av sykdom ved at treets ånd hevnet seg. Samtidig kan en kanskje anta at barken på baksida smakte bedre enn den på framsida, som ble utsatt for sterk soleksponering. Men på den annen side ble også bark til oppbevaring av sener også tatt på nordsida, noe som antyder at den religiøse betydningen var viktigere enn eventuelle smaksforskjeller på barken. Etter 1800 ser en imidlertid at tradisjonen med å foretrekke nordsida forsvinner og at alle sidene på treet brukes. Dette kan trolig sees i sammenheng med den før-kristne religionens utdøende.
Lengden på barkmerkene som knyttes til konsumformål er ofte ca 1 m, noe som er sammenfallende med samtidige beskrivelser fra 1600 - 1800 tallet. Bark for å oppbevare sener i ble høstet året rundt, i motsetning til innsamling til mat. Sporene etter denne høstingen er mindre, ofte rundt ca 30 cm lange. Barktaking ble i hovedsak utført av kvinner, særlig gjaldt dette bark for oppbevaring av senetråd. Senene fra reinens framføtter ble lagt dobbel og rullet inn i barken. Eldre samer opplyser i intervjuer at furubark også har vært brukt til å pakke mat i.
Svenske dateringer viser at den samiske bruken av furubark gikk ut av bruk i siste halvdel av 1800-tallet. Det gjenstår å konstatere om høstingen også tok slutt i samme tidsrom på Helgeland. Mye tyder på at melkebruket holdt seg lenger her enn i noe annet område. Dermed kan en anta at bruken av bark kanskje også varte lenger.
Lokale kulturspor i trær
Høsten 2003 registrerte vi kulturspor i trær i regi av Høgskolen i Nesna. Det ble foretatt søk på Holmvassåsen i Grane, i tilknytning til Njaarke-Næjlas boplass fra første halvdel av 1800-tallet. Flere avbarkede trær ble påvist i området og funnene ble diskutert med svenske forskere på grunnlag av digitale fotos. Vi tok prøver fra 13 levende og døde furutrær med spor etter samisk barktaking i området. De fleste trærne lot seg datere ved hjelp av dendrokronologiske metoder. Resultatene viste at sporene etter denne aktiviteten strekker seg minst 300 år tilbake i tid. Flere av barkmerker viste seg å være fra tidlig på 1700-tallet, mens en usikker datering var 366 år gammel. I Skandinavisk sammenheng er dette relativt gamle kulturspor i trær.
Høgskolen i Nesna og Skogforsk vil i samarbeid jobbe videre med å registrere ulike typer kulturspor i trær på Helgeland. Vi vil oppfordre friluftsfolk og andre som er interessert i temaet til å ta kontakt dersom noen har sett uforklarlige merker, sår eller innritninger i trær. Kulturspor i trær kan gi detaljert informasjon om menneskets historiske bruk av ulike skogsmiljø og menneskets forhold til skogen. Derfor er det også viktig at sporene blir registrert, slik at de kan dateres nøyaktig og tolkes i en større sammenheng.
Forfattere:
1. amanuensis Jostein Lorås, høgskolen i Nesna
Forsker Ken Olaf Storaunet, institutt for Skog og landskap, Ås |
|
Tekst: Webmaster
|
|
Publisert tirsdag 31. oktober 2006 |
|
Sist oppdatert tirsdag 31. oktober 2006 |
|
|
Hjem 
Kulturspor i trær - artikkel
