1. Doktorgradsprogrammets betydning

Profesjonalisering er et av de mest karakteristiske kjennetegn i utviklingen av det moderne samfunn. Når det i dag snakkes om profesjoner avgrenses ikke begrepet til klassiske profesjoner som medisin, juss og teologi, men omfatter også lærere, sykepleiere, sosialarbeidere, bibliotekarer, ingeniører med videre. Borgerne møter representanter for disse profesjonene livet gjennom. Profesjonene fordeler velferdsgoder og de bidrar til å identifisere og definere problemer og skissere hvordan disse bør løses. Profesjonene spiller i dag en så sentral rolle at det er vanskelig å forstå vårt samfunn om vi ikke har kunnskap om deres virksomhet.

Samtidig stilles profesjonsutøverne overfor en rekke utfordringer som henger sammen med den samfunnsmessige utviklingen. En tiltagende verdimessig pluralisme og en økende individualisering av livsløpene gjør at profesjonene møter mange ulike krav og forventninger fra borgerne. Multi-kulturalisme stiller nye krav til begrunnelse og håndtering av forskjellighet. Risikosamfunnet medfører likeledes krav om nye konsekvensvurderinger og kontrollrutiner. Med høgre utdanningsnivå og økt informasjonstilgang - med en økt "refleksivitet" og kommunikasjon i samfunnet - blir også profesjonenes autoritet utfordret. Profesjonene må i stigende grad legitimere sin praksis og vise seg verdige den tillit som deres yrkesutøvelse forutsetter. Sammen med endringer i forventninger, kompetansekrav og tillitsforhold forandres betingelsene for yrkesutøvelsen også gjennom reformprogram for "modernisering" av offentlig sektor.

Hvorfor studere profesjoner og profesjonell yrkesutøvelse?

Høgskolen i Oslo vil kort trekke fram fire grunner til at det bør etableres et program for mer systematisk kvalifisering til studier av profesjoner og profesjonell yrkesutøvelse:

1. Profesjonell yrkesutøvelse påvirker og har betydning for livssituasjonen til de fleste i samfunnet. Profesjonell yrkesutøvelse forutsetter autonomi og utøvelse av skjønn. Den profesjonelle har, og må ha, en viss frihet til å bestemme hva som skal gjøres. Dette må til for å kunne handle adekvat i det enkelte tilfelle. Samtidig har deres yrkesutøvelse stor betydning for brukere, kunder, elever, klienter og pasienter. De står for sosialiseringen og behandlingen av og omsorgen for mennesker i viktige og sårbare livsfaser. De fordeler årlig milliarder av kroner til enkeltmennesker. Profesjonsutøveres valg og handlinger har således store konsekvenser for livet til svært mange mennesker. Den enkelte skal behandles på en verdig og respektfull måte, og motta det den har krav på i følge rettsstatens normer. Systematisk forskning på profesjonell yrkesutøvelse i spenningsfeltet mellom anvendelse av kunnskap og bruk av skjønn er lite utviklet. 
2. Profesjonell yrkesutøvelse reiser spørsmål om hva det innebærer å være "ekspert" eller "god" praktiker. Profesjonell yrkesutøvelse innebærer som regel at fagkunnskap anvendes i en personorientert virksomhet, styrt av bestemte normer og verdier. "Logikken" i denne virksomheten, og hva det vil si å være en "god" praktiker eller "ekspert", har vært gjenstand for omfattende diskusjoner innenfor profesjonsfagene. Den tradisjonelle forestillingen om at "god" praksis er en som sterkt relaterer seg til vitenskapelig kunnskap og allmenne regler, er blitt imøtegått av dem som vil betone "praksiskunnskap" og situasjonsrelatert "dømmekraft". Disse perspektivene er igjen blitt konfrontert med krav om "evidensbasert" praksis, og med rettsstatlige prinsipper om forutsigbarhet og likebehandling. Dette viser hvordan profesjonell yrkesutøvelse er innvevet i spenningene mellom det generelle og det særskilte, mellom distanse og nærhet, mellom en objektiverende tilskuerrolle og en medlevende deltakerrolle. Det er en oppgave for profesjonsstudier å studere den faktiske yrkesutøvelsen i dette spenningsfeltet, og normativt å drøfte standarder for en "god" praksis.  
3. Profesjonell yrkesutøvelse utfordrer det politiske styringssystemet fordi den demokratiske kontrollen med yrkesutøvelsen er begrenset. Profesjonenes arbeidsoppgaver er generelt av en slik karakter at det fra overordnet nivå  verken er mulig eller ønskelig å regulere i detalj hva som konkret bør gjøres eller hvor store ressurser som bør settes inn. Dette er delegert til den enkelte yrkesutøver å avgjøre. I dette ligger det rom for individuelt skjønn. I yrkesutøvelsen gjøres det ikke bare bruk av kunnskap som er tuftet på empirisk dokumentasjon eller som bygger på tolking av legale og administrative regler. Yrkesutøvelsen preges også av forestillinger om hva som er godt og rett. Dette reiser spørsmål om rettsstatsverdier som likebehandling, forutsigbarhet og upartiskhet. Dessuten utfordres det politiske styringssystemet og den demokratiske kontrollen med den konkrete yrkesutøvelsen. Mer inngående kunnskap om hva som "styrer" profesjonell yrkesutøvelse er derfor viktig. Det handler på den ene siden om forholdet mellom politisk vedtatte normer og profesjonell yrkesutøvelse, og på den andre siden om hvordan rettsstatsverdiene blir ivaretatt i yrkesutøvelsen.  
4. Profesjonell yrkesutøvelse er avhengig av tilstrekkelig tilgang på motiverte og kvalifiserte yrkesutøvere. Forholdet mellom profesjonskvalifisering og profesjonsutøvelse er blitt mer distansert de siste 30-40 årene. Profesjonskvalifiseringen har blitt formalisert og knyttet til høgre utdanningsinstitusjoner. Dette reiser ikke bare spørsmål om utdanningens innhold og relevans for profesjonsutøvelsen, men også om dimensjonering av utdanningskapasitet og tilgang på profesjonell arbeidskraft. Rekrutteringen til profesjonsyrkene er viktig både kvantitativt (tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft innenfor disse yrkene) og kvalitativt (motiverte og dyktige studenter og yrkesutøvere). I den grad profesjonell yrkesutøvelse er basert på kunnskap og ferdigheter ervervet gjennom praksis, blir stabilitet og kontinuitet i yrket spesielt sentralt. Samtidig rapporteres det om avgang fra og manglende stabilitet i det som oppfattes som "kjerneområdene"for ulike yrker. Kunnskap om disse prosessene har betydning for så vel styringen og dimensjoneringen av høgre utdanning, som for de mer innholdmessige sidene ved profesjonsutdanningene.

Studier av profesjoner og profesjonell yrkesutøvelse er ingen ny aktivitet i norsk samfunnsforskning. Det har foregått forskning både innenfor rammene til de enkelte profesjonsutdanningene og innenfor andre fagmiljø som for eksempel pedagogikk, sosiologi og statsvitenskap. Samtidig er det grunnlag for å hevde at denne forskningen har vært spredt og litt tilfeldig. Høgskolen i Oslo er av den oppfatning at profesjonenes sentrale samfunnsmessige rolle tilsier at det her er ønskelig med en mer systematisk forskningsinnsats. Å knytte forskerutdanning til dette området vil kunne bidra til en slik styrking, og kvalifiseringen bør være flerfaglig og komparativ i sin karakter.

Flerfaglig felt

Opprettelse av tverr- eller flerfaglige forskningsfelt er historisk sett ikke uvanlig og kan ha ulike årsaker. For det første kan det skyldes den internvitenskapelige utviklingen. Den vitenskapelige spesialiseringen kan føre til at det oppstår interessante problemfelt i skjæringspunktet mellom to eller flere fag. For det andre kan yrkesmessige og profesjonelle kompetansebehov føre til at det etableres forskning og utdanning på tvers av fag. For det tredje kan eksterne kunnskapsbehov, problem- og domenebasert forskning føre til etablering av tverrfaglige felt. I tillegg kan ulike praktiske og administrative hensyn føre til tverrfaglighet.

Etableringen av profesjonsstudier som et flerfaglig forskningsfelt har sin begrunnelse i at dette utgjør et viktig og interessant studiefelt i skjæringspunktet mellom flere fag. Som et flerfaglig område vil profesjonsstudier gjøre bruk av kompetanse som finnes både i profesjonsutdanningene og innenfor disipliner som pedagogikk, psykologi, sosiologi, statsvitenskap og filosofi. På denne måten sikres nødvendig teori- og metodemangfold.

Profesjonsstudier kjennetegnes videre ved komparative tilnærminger. Det vektlegges så vel generelle trekk ved profesjoner og profesjonell yrkesutøvelse, som de særegne. Komparasjon er en forutsetning for å kunne identifisere hva som er særegent og hva som er felles for ulike profesjoner og forskjellige praksisfelt. På denne måten kan profesjonsstudier bidra til å etablere en fruktbar spenning mellom profesjonsgenerelle og profesjonsspesifikke problemstillinger.

Doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier har likhetstrekk med doktorgradsprogrammet ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo og temaorganiseringen av forskerutdanningen ved Universitetet i Linköping.

Det spesielle ved disse tverrvitenskapelige doktorgradsprogrammene er at fagfolk med ulik fag-/disiplinær bakgrunn samarbeider i forskningen og forskerutdanningen innenfor tematiske områder. Ved TIK rettes søkelyset mot økonomiske, politiske og kulturelle implikasjoner av endring og utvikling i teknologi og vitenskap, og mot det innvendige og komplekse samspillet mellom vitenskap/teknologi og kultur/samfunn.[1] Ved Universitetet i Linköping er forskerutdanningen knyttet til temaer som "Barn", "Hälsa och Samhälle", "Genus", "Kommunikation", "Teknik och social förändring" og "Etnicitet".[2] Dette er en annen måte å organisere forskning og forskerutdanning på, og det utgjør et supplement til mer tradisjonelle disiplinære programmer.

Temaorganiserte forskerutdanninger har vært utsatt for kritikk for sin problemorientering og sine tverrfaglige ambisjoner. Det har også vært uttrykt bekymring for hvorvidt de ville få problemer med å rekruttere stipendiater og om temadoktorene ville få problemer på et arbeidsmarked som er disiplinorientert.

Undersøkelser av forskerutdanningen i Linköping viser imidlertid at søkningen har vært stor, 15-20 søkere for hver studieplass, og at avbruddsfrekvensen har vært lav. Andelen kvinner har økt og utgjør nå storparten. Fra starten i 1975 og fram til 1999 var det utdannet 192 temadoktorer. Bare to manglet ansettelse da undersøkelsen ble gjennomført i 1999, og 66% jobbet ved universiteter og høgskoler, mens 33% hadde ansettelse i det offentlige, i næringslivet eller utenlands (Graninger 2000).

Høgskolen i Oslo mener at områdets karakter tilsier at det bør etableres en forskeropplæring i profesjonsstudier som er flerfaglig og komparativ i sin karakter. Dette vil utgjøre et viktig supplement til allerede eksisterende disiplinrettede doktorgradsprogram.

[1] Doktorgradsprogrammet er del av dr.polit.-studiet ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet, men utgjør et eget program på samme måte som doktorgradsprogrammene i sosiologi og statsvitenskap.

[2] For mer informasjon, se: (http://www.tema.liu.se/)