Flerkulturell kompetanse fra teori til praksis
Det finnes egne studietilbud med relevans for flerkulturelt arbeid ved mange utdanningsinstitusjoner. Moduler eller valgfag i profesjonsutdanninger, feltarbeid til mastergrader og doktorgradsarbeid bidrar også til å gi slik kompetanse. Men hva skjer når studenten skal overføre den flerkulturelle kompetansen til sitt fagmiljø?
Høgskolelektor Inger Daae-Qvale er knyttet til videreutdanningen i Flerkulturell forståelse ved Høgskolen i Oslo. Studentene ved videreutdanningen har profesjonsbakgrunn eller annen høyere utdanning. En evaluering av utdanningen har vist at studentene møter problemer med å overføre sin flerkulturelle kompetanse til fagmiljøet ved sin arbeidsplass.
Feltarbeid
For å undersøke dette nærmere, har Daae-Qvale utført et feltarbeid ved tre videregående skoler, som hadde deltatt i et flerkulturelt satsingsprogram iverksatt av fylket de tilhører. Ett av tiltakene i satsingen var å tilby videreutdanning i flerkulturell forståelse til lærere. Problemstillingen for studien til Daae-Qvale var: ”Hva skjer med samhandlingen i videregående skoles faglige miljø når flerkulturell kompetanse introduseres i skolens fagfelt, og hvilke konsekvenser får dette for skolens forankring av denne kompetansen?”
Funnene av studien er beskrevet i en artikkel kalt ”Ønske det, ville det, gjøre det med … Om forankring av flerkulturell kompetanse i offentlig sektor”. Der fokuserer Daae-Qvale særlig på
- Samspillet mellom ledelse og lærere ved innføring av flerkulturell kompetanse
- Rolleforståelse og status i en flerkulturell skole
Det viste seg at det var uklart om den enkelte lærer var forpliktet av ledelsens uttalte ønske om å forbedre den flerkulturelle kompetansen. Forankringen i ledelsen varierte, og det fantes ingen felles forpliktende strategier. Dermed trekker de ansatte i forskjellige retninger ut fra ulike interesser og holdninger. De som kvalifiserte seg på feltet, opplevde manglende anerkjennelse og isolasjon fordi kompetansen ikke ble løftet fram som en felles faglig forpliktelse.
Gamle profesjonsverdier må utfordres
En interessant observasjon var at mange lærere oppfatter de flinke og ressurssterke minoritetselevene som vanlige elever, mens de som tilskrives lærings- og atferdsproblemer regnes som minoritetselever. Minoritetselevene defineres som en elevkategori med lav status, og dermed kan også lærere som arbeider med dem bli tilskrevet en tilsvarende lav status. Manglende faglig og pedagogisk kompetanse hos mange lærere i å tilby tilpasset opplæring, gav utslag i negative holdninger som skygget for det positive, sier Daae-Qvale.
Teori og praksis kommer i et motsetningsforhold. I teorien er mangfold positivt, men i praksis blir den flerkulturelle skolen preget av en mangeldiskurs fordi en gruppe elever faller utenfor det etablerte elevbildet. Daae-Qvale ønsker en videre diskusjon av de problemstillinger studien har ført fram til.
Etablerte profesjonsverdier må utfordres. Nye fagperspektiv og annerledes elevgrupper krever legitimering av kunnskap og handlingskompetanse som svarer til de nye utfordringene. Erfaring fra videreutdanningen i flerkulturell forståelse viser at ledere som selv har flerkulturell kompetanse blir bedre skikket til å lede flerkulturelle utviklingsprosjekt, heter det i artikkelen.
Fungerer minoritetsperspektivet i praksis?
Minoritetsperspektivet i offentlig tjenesteyting er et erklært satsingsområde. Flere offentlige dokumenter underbygger dette. I MaiA 2-2005 stilte vi spørsmålet: Utdanner vi flerkulturelt inkompetente profesjonsutøvere?
Når det i undersøkelsen til Daae-Qvale viste seg at en del lærere ikke mestret utfordringene med å gi tilpasset undervisning til minoritetsspråklige elever, er dette også en utfordring for lærerutdanningene både ved høgskolene og ved universitetene. Det er åpenbart ikke nok å tilby videreutdanning for spesielt interesserte. Og dette vil gjelde alle utdanninger rettet mot yrker innenfor offentlig tjenesteyting.
I artikkelen om inkompetente profesjonsutøvere ble det vist til en uttalelse av Kirsten Lauritsen, deltidsforsker ved SINTEF/IFIM og førstelektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag: ’Det hun savner mest er en forankring i ledelsen ved utdanningsinstitusjonene, og en satsing som gjør det flerkulturelle perspektivet til en naturlig del av innholdet i utdanningene’. Altså det samme problemet som Daae-Qvale fant i sitt feltarbeid ved de videregående skolene.
Teori, visjoner og uttalte mål nedfelt i dokumenter er ikke nok. Det er i praksisfeltet utøvelsen og resultatene må prøves og måles, og minoritetsperspektivet må være forpliktende for alle utøvere hvis det skal få gjennomslag. Å utdanne utøvere med handlingskompetanse for dagens virkelighet er en utfordring for utdanningsinstitusjonene.
Grensekryssere
De som går foran ved å skaffe seg flerkulturell kompetanse, og som er entreprenører innenfor sitt fagfelt og i sitt yrke, kalles ’kulturelle grensekryssere’ i en artikkel av høgskolelektor Per Inge Båtnes ved Høgskolen i Oslo. Kulturelle minoriteter er også grensekryssere.
Tittelen på artikkelen er ”Å forvalte sine kunnskaper i kulturelt utsatte posisjoner – om formidling og frimodighet”.
I artikkelen diskuterer Båtnes følgende spørsmål med utgangspunkt i ulike teoretikere:
- Hvilke grep kan grensekrysseren selv ta for å styrke sin autoritet som bestyrere av egen kompetanse?
- Hvordan greier noen å stå imot majoritets- og konvensjonspress og framstå med en vellykket motkulturell formidling?
- Hvilke kvalitetskriterier må da innfris hvis kunnskapsforvaltere i kulturelt utsatte posisjoner skal klare å slå hull på allemannsfornuften og komme igjennom med sine mindretallserkjennelser?
Båtnes tar utgangspunkt i tankene til ulike teoretikere, og bruker blant annet begrepet parrhesia, oversatt til frimodighet. Parrhesia innebærer:
å ha frimodighet til å si det en mener er sant, å holde seg til dette i stedet for å opptre som representant for noen, enten det er på vegne av en gruppe, et fag, en profesjon, eller kanskje folk flest. Hensynet til egen karriere kan også stå i veien for parrhesia.
Liv og lære, tale og handling
Det er ikke nok at kunnskap kommuniseres på en vellykket måte. Kunnskapen må ha en personlig forankring. Det må være sammenheng mellom liv og lære, mellom tale og handling.
Framtidens kunnskap kan ikke bare hente troverdighet fra lukkede fagmiljøer. Kunnskapsforvaltere må se ut over seg selv og sitt fagmiljø. Kontekstualisering er viktigere enn institusjonalisering. Når institusjonens grenser blir mer åpne for utveksling av kunnskap, blir det også enklere for grensekrysserne.
Kan dialogen bli like mye en teknikk for kontroll som for kontakt? ”Den trives best der det er likhet og enkulturalitet”. Større bredde i kommunikasjonsformene er bedre enn smalsporede dialoger med kos for innsidere, hevder Båtnes.
Unngå tilskreven identitet
Kunnskapsforvaltning kan også være knyttet til identitetsarbeid, i følge Båtnes. Der den kollektive siden av identiteten vektlegges, blir grensene mellom ’oss’ og ’dem’ skarpe, og endringsagenter får en tung jobb. Utfordringen for forvaltere av kunnskap i kulturelt utsatte posisjoner er å unngå å tilpasse seg en tilskreven gruppeidentitet, men å heve sin egen stemme selv om en møter motstand.
Hvordan utdannes fagfolk til frimodighet? Legges det ikke vekt på dette i høyere utdanning? Er det slik at eksperter i trygge stillinger er dømt til å bli representanter for det politisk korrekte? I et flerkulturelt samfunn er det behov for folk som kan håndtere kunnskap i krysskulturelle, grenseskjærende kontekster, mener Båtnes.
Les artiklene til Daae-Qvale og Båtnes i:
Greek, Marit og Kari-Mari Jonsmoen, red.2006. Utfordringer i flerkulturell formidling. Formidling og internalisering av flerkulturell kunnskap i ulike fagfelt. Oslo: Høgskolen i Oslo/SEFIA. (HiO-rapport. 30/2006).
Rapporten kan bestilles gjennom nettbokhandelen til HiO, eller lånes i et bibliotek.
Se også:
Raaen, Finn Daniel. 2005. Sannhet, frimodighet og profesjonalitet
En diskusjon om lærerprofesjonalitet inspirert av
Michel Foucaults problematisering av begrepet ”Parrhesia”
Oslo: Høgskolen i Oslo/SPS. ( Arbeidsnotat 13/05 ).
Oversikt over høgskolenes studietilbud med relevans for flerkulturelt arbeid, utarbeidet av NAFO (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring).
Ida Marie Andersen