Min forskerhverdag: Nora Hagstrøm
Nora Hagstrøm er høgskolelektor ved Avdeling for helsefag, fysioterapeututdanningen, hvor hun både underviser og forsker.
 Høgskolelektor Nora Hagstøm er opptatt av at det finnes flere kanaler for å formidle forskningsresultater enn i internasjonale tidsskrifter. (Foto: Hege Fagerheim) |
Hva slags FoU-prosjekt jobber du med nå?
– Prosjektet jeg og kollega Siri Tessem jobber med for tiden, er ledd i førstelektorprogrammet. Prosjektet er todelt; en utviklingsdel og en fagspesifikk del. Utviklingsprosjektet har som mål å etablere og prøve ut en modell for forskningssamarbeid mellom Høgskolen i Oslo og en klinisk institusjon (Aker universitetssykehus). Hypotesen er at klinisk forskning er lettere å implementere i klinikken, dersom forskere og klinikere samarbeider om forskningsprosjekter.
– I det fagspesifikke prosjektet registrerer vi om det er endring i muskelaktivitet når slagpasienter går med ulike ankelskinner. Vi bruker blant annet portabelt EMG-utstyr fra HiOs bevegelseslab for nøyaktige registreringer av muskelaktiviteten.
Hva er fagfeltet ditt?
– Fysioterapi, med spesiell interesse for nevrologi og rehabilitering.
Har du et faglig forbilde?
– Ja flere, både når det gjelder kliniskarbeidende fysioterapeuter og forskere, men "ingen nevnt - ingen glemt".
Hva er ditt viktigste funn?
– En vanlig antakelse blant fysioterapeuter er at bruk av ankelskinner hos pasientene vil inaktivisere muskulatur og dermed redusere pasientens mulighet for å gjenvinne aktivitet i den aktuelle muskulaturen.Vi er ikke ferdige med dataanalysene ennå. Men en foreløpig tendens i vårt pasientutvalg, er at antakelsen om at skinner forårsaker muskelinaktivitet ikke holder stikk.
Hva er best med å forske eller drive utviklingsarbeid?
– Jeg opplever det som et privilegium å få anledning til å fordype meg i faglige problemstillinger. Det er interessant og inspirerende. Jeg er spesielt opptatt av klinisk forskning. Det beste av alt er hvis forskningsresultater kan forbedre kvaliteten av klinisk praksis.
Og det verste?
– Det verste er at alt tar mye lengre tid enn alle tror. Forsinkelser står i kø! Det kan være utstyr som ikke fungerer, pasienttilgang som svikter andre mer presserende (?) oppgaver som må gjøres først, osv. Jeg er også uenig i den tilsynelatende klokkertroen på at forskningsresultater må formidles i internasjonalt referee-bedømte tidsskrifter. Jeg mener at det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvilken målgruppe man ønsker å formidle resultatene til, og publisere i forhold til dette.
Les mer
- Min forskerhverdag: Marit Slagsvold
- Min forskerhverdag: Marit Leergaard
- Min forskerhverdag: Inger Hilmo
- Min forskerhverdag: Ørnulf Staff