| Jeg hadde hørt om kollegers Safari-reiser og deres opplevelser, og nå var det min tur! Uten å ha satt meg inn i forholdene hadde jeg bare en barnslig forestilling om safari, regnskogens planter og dyr. Sånn går det når jeg glemmer å sette meg inn realitetene på forhånd.
Heldigvis var det en av forskerne på Instituttet i Swakopmund, NatMIRC, Ekkehard Klingelhoeffer, som hadde spesialisert seg på Safari. Han ville gjerne tatt turen selv, men to av hans studenter krevde ekstra veiledning. Jeg innhentet et par anbud, som varierte mellom 6400 og 23000! Han vurderte Elizabeth som den mest seriøse. Men det var mange spekulanter ute for å tjene på turister som det andre tilbudet viste. Bare vær forsiktig eller konsulter Ekkehard.
Elizabeth var en svart kvinne, tidligere gift med en rik hvit mann. Hun påsto at det var den eneste måten å få lån da hun ønsket å begynne egen forretning. Hun drev et lite reisebyrå, "African desk". Hun bedyret at hun ikke hadde noe profitt av min Safari, og min kjentmann Ekkehard nikket bekreftende på hodet. Hun var så generøs på grunn av mitt syn på rasesituasjonen og de sosiale urettferdigheter i Namibia. Jeg hørte det hun sa, men sikker på hennes mel i posen er jeg ikke. Kanskje skyldtes hennes storsinn at det var vinter og lavsesong. Dessuten er hun katolikk. Moderne katolikker skal man lytte til med en klype salt! Men Ekkelhard har tydelig nikket.
Elizabeth hørte til de som torde kritisere det svarte lederskapet, og var klar over at hun kunne utsettes for ubehageligheter. Swakopmund hadde naturligvis svart, politisk, flertall, men like selvsagt var det tyske interesser som hadde bukten og begge endene. Som en kuriositet må nevnes at byen var den eneste utenfor Tyskland som hadde en tyskspråkig dagsavis.
En velfortjent pause for meg og Floyd | La meg holde meg til saken: Elizabeth har forært meg med sjåføren Floyd, og hans Golf. Seks dager skal jeg altså ha privatsjåfør, en nærmest pinlig realitet for mitt vedkommende. Det skyldes mine år i det pene Hop/Paradisstrøket, 1946-49. Verre enn alle privatsjåførene var privatskoleelevene som passerte min morfars hus to ganger for dagen. Jeg ble allerede på dette utviklingsstadium beskrevet som "den fete gutt", og med krigen i frisk erindring ble jeg daglig utropt til "Sperreballongen" av privatskolemobben. Her ligger nok den emosjonelle del av mitt senere sosiale engasjement. Det holdes levende f.eks. av at Nordahl Grieg, fra nabohuset til morfar, ikke feires på sin 100-årsdag, fordi han var kommunist
Privatsjåføren Floyd ble en stor opplevelse: han var flott, svart, intelligent - og religiøs. Vi hadde handlet drabelig. Som spesialinnslag for meg skulle vi besøke to ødegårder, der folkene levde på marginale ressurser. Vi kjøpte mel, sukker, kaffe og te, og til gjengjeld fikk vi ferdig kaffe og en lang kjærlighetshistorie av bestefar Gustav Maletzky (88) tysker fra den tiden Tyskland strakk seg inn i Polen. Faren var kokk på en båt som jevnlig besøkte Namibia. Her våknet kjærligheten hos den tyske kokken, som i første runde rev seg løs og dro hjem til Tyskland. Men kjærligheten seiret. Gustav ble født i Tysk Sørøst-afrika, en av Tysklands få kolonier (de var for sent ute).
Sabbatsmøte på den første ødegården | På gården var det storfe, griser og geiter. Marken var uhyre tørr og graset var meget tynt. Men de hadde i stedet et stort område. Som tidligere både omskrevet og opplevet er de svarte svært inderlig religiøse, meget forståelig etter den måten de er blitt behandlet av de såkalte kristne i århundrer. Dette fikk jeg en sterk bekreftelse på, da vi skulle takke for oss. I stuen satt alle samlet til skriftlesning. Lederen understreket sterkt at på lørdag skal man hvile slik Gud gjorde på sabatten. Kanskje det ville ha gledet han om han fikk vite at jeg holdt på med et helt års sabatt, men jeg valgte å tie. Lederen var på et punkt helt etter mitt hjerte. Han tilhørte ingen kirke: han var motstander av kirker!
Time etter time kjørte vi på en snorrett asfaltveg, langs kantene ingen vegetasjon eller folk å se. På slutten av dagen fikk vi endelig se dyr, villsvin i massevis og i alle størrelser. Om kvelden kom vi til en liten by, tradisjonelt delt i to, med den vanlige svarte gettoen. Her bodde en slektning av Floyd. Vi ble servert maisgrøt, den viktigste næringskilde for fattigfolk, produsert i Namibia. Floyd leste høyt for maten, mens jeg holdt mine hender under bordet i stillet, med min barnetro godt skjult. Etter å ha proviantert nok en gang dro vi opp til turiststasjonen Waterberg. Floyd gikk øyeblikkelig løs på grillingen. Jeg vurderte Golfen. Ganske riktig: bak sto skiltet “Jesus loves you”. Ja hvorfor ikke.
Per Solemdal
|
