Min indiske og muslimske hotelleier prøvde i går å få meg sporet av fra det kinesiske kjøkken og foreslo den indiske restauranten "Nistar", vegg i vegg med en moské. I halvmørket manøvrerte jeg meg blant et utall fortausselgere. De elsker å selge, mest appelsiner og nøtter. Jeg var sulten, skydde intet, og avanserte raskt.

Restauranten var knapt en kafé og forståelig nok tom. Men som sagt, sulten er den beste kokk, og en halv tandori-kylling var raskt på pletten , så mager som det er mulig for en kylling å være og fremdeles i live. Kelneren så på klokken og beklaget at han måtte en tur i moskeen  for å be. Ti minutter svarte han på spørsmålet om bønnens varighet. Min sult var reddet i første omgang  av en 1,5 liters vannflaske. Heldigvis dukket det opp en person med andre bønnetider, fikk betalt og forlot åstedet.

På hotell "Africa" satte jeg i gang alle mine jungeltelegrafer, og de var etterhvert mange ,om den elendige muslim-maten. Allerede morgenen etter kom reaksjonen. Den indiske direktør Mussa hadde ved flere anledninger spandert kaffe, og smilte stadig i forbifarten. Men han forsto nok at hans siste utspill ikke var det heldigste. Han inviterte meg med på noe jeg trodde var et besøk hjemme hos ham. Men nei, han fylte sin Nissan Petrol med sine to Mussa-brødre, alle født i Mozambique, og satte kursen ut av  byen, langs den 600 kilometer lange vegen til Johannesburg. Vi beveget oss gjennom industriområder,  inn i  jordbruksområder, men også Townships med elendige hus. Her finnes også de gammeldagse, sirkelrunde stråhytter, som vi husker fra våre barnebøker.

Da vi hadde kjørt omkring 60 kilometer kom forklaringen på utflukten. Stor-Mussa hadde en gammel familiegård. Her hadde han organisert en  miniplantasje. Sju svarte ungdommer, med formann, plantet, høstet - og ikke minst vannet. De pumpet vannet opp fra elven. Men så måtte det bæres, på hodet, på ryggen og i hendene. Likevel så det ut som tomatplantene var i ferd med å trekke sitt siste sukk! Sjefs-Mussa viste meg stolt omkring, og innimellom gikk han opphisset bort til sine folk, noterte på sin blokk og var innimellom høgrøstet. Plutselig ble jeg stiv i kroppen. Dette var malariaområde og jeg hadde ikke tatt tablettene. Folk i Maputo hadde overbevist meg om at det ikke var nødvendig med medisin inne i byen. Men dette var definitivt ikke by. Jeg lyttet febrilsk og mente å høre summingen fra alle kanter. I godværet hadde jeg bare t-skjorte på meg. Inspeksjonen av miniplantasjen var heldigvis slutt, og plantasjeeier-Mussa fikk prøver av alle sine produkter. Hjemover hørte jeg ingen myggsumming i bilen. Jeg tok dobbel dose malariamedisin!

Jeg ble tilbudt middag på hotellet for 10 US dollar. Men min Kina-tradisjon skulle nå gjenopprettes. Med løftet hode satt jeg meg inn i min så og si private drosje og ble kjørt til min tredje kinarestaurant, "Macao". Jeg  var tilstede da Kina tok Macao tilbake i 1999. Da det gode måltidet var omme, gikk jeg på kjøkkenet og ga den godmodige, runde kokken 50 000.

PS. En beruset ungdom, en av de få, snakket med meg  på dårlig engelsk utenfor hotell "Africa". I tillegg til vanlige fylleklisjeer, hadde han et overbevisende ønske om å tilhøre en stor familie. Han la hodet mot skulderen, og jeg strøk ham over ryggen. Jeg hadde svært vondt av gutten, og tenkte at han sikkert representerte noe allment.

Per
22/7