Ekteparet Elpiso og Mike Makropoulos, vertskapet på gjestehuset Eland | På vegen til Australia mellomlandet jeg i Johannesburg og opplevde i løpet av et par dager nok til flere reisebrev. Det ble interessante samtaler med en gammel apartheid-tilhenger, og én dag i Soweto, en milepæl i kampen mot apartheid.
Reisen til Australia gikk ut fra Johannesburg. Tomm Kristiansen, NRKs utmerkete Afrika-korrespondent som jeg traff i Cape Town, anbefalte meg sterkt å besøke Township Soweto. Han oppga adressen til sin venn i Soweto, Charlie, som skulle bli en utmerket guide.
Men først noen ord om residensen min, Eland Guesthouse, like ved flyplassen i Johannesburg. Det var et meget aristokratisk hus, bygget for 60 år siden, 800 m2, i en omfattende hage med greskinspirerte skulpturer og naturligvis basseng. Eiendommen lå i det eksklusive, helhvite Kempton Park. De svarte tjenerne bodde i bakgårder og måtte ha skriftlig tillatelse når de skulle ut av området. I apartheidperioden bodde kun fire personer i dette fasjonable huset.
I dag ble gjestehuset bestyrt av et gresk ektepar, Elpiso og Mike Makropoulos, med bare en svart ekstrahjelp i lavsesongen. Jeg var den eneste gjesten og hadde stor glede av å vandre omkring i hagen og lytte. Det var mest flystøy, men det er jo mulig å gjøre den til studieobjekt, som ved starten på denne reisen, på Heathrow. Også her i Johannesburg var trafikken enorm, men litt mindre enn i London.
I min vandring omkring i hagen, som var skjermet fra omverden med høgspentgjerde og piggtråd, var det også noen duer som ikke var helt som våre. De har en nerveslitende, monoton lyd, i fullstendig kontrast til den rolige kurringen til våre egne duer. Jeg mintes denne typen som holdt humør i meg i Mar del Plata, Argentina, spesielt den såre, beroligende lyden som forteller at eggleggingen pågår.
Min greske vert klarer seg tilsynelatende bra når det gjelder å holde en antirasistisk tone, men det er åpenbart at det volder ham et visst besvær. I et par tilfeller forklarer han hvor mye bedre livet var under apartheid.
Den første historien ble aktuell da jeg refererte hva jeg hadde hørt om Johannesburg som den mest kriminaliserte by i verden. Min greske venn forklarte: Fra eldre tid og under apartheid kunne tilstrømningen fra de såkalte homelands kontrolleres. På den måten fikk alle jobb, hovedsakelig i gullgruveindustrien. Men i dag, og her åpenbarte den sanne rasisten seg, i dag er det ingen restriksjoner. Byen forslummes og kriminaliseres, først og fremst på grunn av arbeidsløshet. Han hadde unektelig et poeng, men arbeidsløsheten er vel like mye et spørsmål om konjunkturer, og ikke bare den tilfeldige tilstrømningen av folk.
Den andre positive apartheid-historien gjaldt hans erfaringer med svarte arbeidsfolk i gjestehuset. "Aldri mer kvinnelige tjenere i mitt hus. De blir så tykke at de ikke kan bøye seg og vaske gulv ordentlig. Dessuten er de søvnige og blir latere og latere med tiden! Og på toppen av alt dette er de oppkjeftige!!" Alt dette kunne jo være korrekte observasjoner og erfaringer, også hos oss, men det er absolutt ikke god tone å komme med slike karakteristikker her. Den greske rasisten avsluttet den komparative kjønnsvurderingen med følgende: "Gi meg sterke menn. De jobber fort, tar gjerne et ekstra tak med penselen når det gjelder". Også disse observasjoner og erfaringer er det vel ingen grunn til å tvile på. Mon det ligger liknende vurderinger hos oss når det gjelder arbeidsevnen hos mann og kvinne? Hva med lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i samme arbeid ?
Min greske venns tredje historie gjaldt kostholdet i Sør-Afrika. Maisgrøt med et lite animalsk tilskudd for den svarte befolkningen, var en brukbar diett for folk. Men virksomheten ved gullgruvene i Johannesburg krevde stadig økende antall arbeidsfolk. Disse folkene ble hentet utenfor Sør-Afrika, fra fattige land som Malawi og Burundi. De ankom Sør-Afrika i en meget dårlig forfatning, men etter en kort periode med maisgrøt var de kommet til hektene og kunne settes i arbeid.
Mike hadde vært tilhenger av apartheid, men historiene han velger å fortelle legger et visst forsonlighetens skjær over systemet. Det er jo selvsagt at om herren vil ha arbeid utført må tjeneren holdes i god stand.
Fra perioden etter avskaffelsen av apartheid velger han å fortelle meg en historie som gir inntrykk av at han er opptatt av de svartes ve og vel. Han jobbet i de norske firmaene Selmer og Norsk Veritas i 1996 i Nord-Mocambique. Her fikk han vite at en bestemt flueart infiserte øynene, som tilslutt endte i blindhet. Behandling ville koste rundt 60 kroner for hver pasient, men Mocambiques helsevesen eksisterte først og fremst på papiret. Mike fortalte meg at han ba en norsk kollega om å skrive i en norsk avis for å få bevilget de nødvendige penger for å få bukt med denne plagen. Mer visste han ikke om saken.
Mr. Per
|
