| Mitt neste reisemål etter Sør-Afrika var Namibia, den tidligere kolonien Tysk Sørvest-Afrika. Området ble i 1920 overdratt til Sør-Afrika, som mandatområde under Folkeforbundet, mellomkrigstidens FN. Etter lang frigjøringskamp,1966-1990, ble området selvstendig, med motstandslederen Sam Nujomo, som president.
Den 4 juli ankom jeg Swakopmund, som bl.a annet inneholder havforskningsinstituttet NatMIRC. Mine planer var lagt i god tid:14 dager er passelig for å gjennomføre følgende program:
1.Besøke Instituttet, holde noen forelesninger (se fagrapport) og bli kjent med folk.
2. Samtale med en journalist om mediasituasjonen i Namibia.
3. Som kurér med presang fra Svein Sundbys sønn, Ragnar, som hadde fått en utstoppet stripet gennet, en gnager, av Nicodemus, en av teknikerne på Instituttet.
4. Etter å ha hørt den ene fantastiske Safariopplevelsen av forskjellige kolleger etter den andre, var det ikke til å unngå å sette Safari på kartet!
Foreleser og tilhørere | På instituttet traff jeg blant andre Paul Kainge, en av Kjesbus elever, som nylig hadde tatt hovedfag på eggstudier hos den viktigste matfisken, lysing. Han hadde nettopp lagt siste hånd på en omfattende rapport om trålundersøkelsene av lysing, et litt annet felt. Nicodemus hadde i tillegg til teknikerjobben også en viktig funksjon som assistent på safarier som biologen Ekkehard Klingelhoeffer arrangerte. Som de fleste svarte bodde Nicodemus i et av de mange Townships, Mendesa, med ca.55 000 innbyggere. Jeg ville besøke hah hjemme med presangen fra Ragnar, og jeg fikk Paul til å kjøre meg . Husene var standardiserte, enkle både utvendig og innvendigenkle, men jeg så ingen av de tidligere omtalte plankeskur i Cape Town. Men sammenlikningen med byen Swakopmund like i nærheten blir jo deprimerende. Mange jobber i byen om dagen og som vakter på hoteller etc. om kvelden, men de fleste lever mer eller mindre arbeidsløs i sitt Township.
Moren og søsteren var hjemme og etter en stund dukket en overrasket Nicodemus opp. Min erfaring er at mine svarte bekjente ikke ber meg hjem. Men jeg ba ofte om å få besøke dem og som regel var det i orden. Slike improviserte visitter endte alltid i en god atmosfære. Det gjelder bare å være litt ”frekk”. Nicodemus fikk Bergensbok og bilde av Sundby jr. ,som han hang på veggen ved siden av det tradisjonelle Kristusbildet. Den kraftige religiøsiteten var like utbredt som i Sør-Afrika. Paul måtte dra for å være barnevakt, og jeg ble igjen. I huset bodde også Nicodemus halvbror, Sebulon,25 år og politi i Townshipet. Han var idrettsmann, spilte fotball og golf. Det viste seg at huset var eiet av deres far.
Da jeg kom ut på den mørklagte gaten for å kapre en taxi ville jeg kanskje følt meg utrygg, om ikke politihalvbroren fulgte meg. I drosjen satt allerede to unge jenter for her var det rutine at drosjene skulle fylles som en liten buss. I siste øyeblikk smatt politimannen inn ved siden av meg. Jeg tenkte det var av sikkerhetsgrunner, men i tillegg var det nok en annen god grunn. Drosjen stoppet utenfor den svarte restauranten "Blue Whale" og jeg inviterte min beskytter på et måltid. Den gamle representasjonsmetoden for å øke salget lever også i dag blant våre toppolitikere for å berge lønnsforhandlinger etc. Mat-metoden har jeg benyttet systematisk siden jeg startet mine observasjoner i utlandet i 1999, og jeg må tilstå at mange av mine mest interessante observasjoner nettopp er resultat av et godt måltid.
Tradisjonen fra Gjestehuset Underberg i Cape Town med å gå på kjøkkenet å klemme litt på de fire svarte damene som takk for en god frokost, fulgte jeg opp på "Alte Brücke". Tyskheten i Swakopmund er omfattende. Selv om det er svart ledelse i bystyret,og de tyske bare har 1-2 representanter ble det en langvarig kamp for å endre navnet på hovedgaten fra Kaiser Wilhelmstrasse til navnet på frigjøringslederen og nåværende president, Sam Nujoma. Det påstås at Hitlers fødselsdag feires i visse miljøer, og at navnet Adolf muligens er overrepresentert. Dagsavisen "Allgemeiner Zeitung" er verdens eneste tyskspråklige dagsavis utenfor Tysklands grenser. På mine byvandringer kom jeg en kveld inn på en tysk skole der de fremførte Kiplings ”Jungelboken”, en virkelig romantisk kolonial godbit!
Samtale på Strand Hotell: Elizabeth,Nicodemus og Adolf | Etter avtale besøkte jeg en journalist i den landsdekkende avisen The Namibian. Jeg hadde nylig lest Fellesrådet for Afrikas "Media i Afrika, Afrika i media" og var interessert i å få litt førstehåndsinformasjon om hvordan pressefolk hadde det. Hun presiserte at arbeidsforholdene i Namibia var bra, men nevnte Zimbabwe som et skrekkens eksempel. Hun kvitterte med årboken "So this is democracy"fra år 2000. I boken blir overgrep på journalister og mediafolk i samtlige afrikanske land beskrevet, alt fra sensur til brutalitet og mord. Når det gjaldt skolesystemet mente hun generelt at det var like bra for svarte som for hvite. Men hun måtte innrømme at lærerkreftene oftest var dårligere i de svarte områdene. I prinsippet var det gratis grunnskole, men den offentlige økonomien var dårlig, og vanligvis måtte foreldrene bidra. De svartes økonomi var dårligere, og foreldrene er dårligere utdannet. Selv med svart lederskap ser det ikke ut til å bli en likeverdig skole. For å få en endring må skolen kanskje innrettes slik at de svarte har de beste lærerkreftene.
Kvelden før avreisen hadde vi en "samling" på Strand Hotel,Elizabeth, Nicodemus, Adolf og jeg. De beskrev skolesystemet på nøyaktig samme måten som journalisten, så det begynner å fremstå et mønster med svarte lederskap som gir konsesjoner til seg selv og de gamle priviligerte. Elizabeth var meget oppskjørtet denne kvelden, og lekset opp det svarte lederskapets usolidariske holdninger på mange områder. Den store arbeidsløsheten hos de svarte ble f.eks utnyttet av utleiefirmaer. Folk fikk 24 timers arbeidskontrakt og elendig betaling. Offentlige sykehus var svært dårlige. Folk hadde helsekort, men måtte betale for å komme på sykehus. Kronisk syke fikk ingen hjelp.Namibia har verdens vakreste grunnlov, avsluttet Elizabeth sitt oppgitte innlegg. Hun mente selv at kritikk av myndighetene kunne føre til ubehageligheter. Hun virket svært overbevisende på meg, selv om hun er katolikk, og var den eneste opposisjonelle svarte jeg traff. Men det ulmer nok i den svarte majoriteten i Swakopmunds Townships.
Jeg fant det nødvendig å avslutte samtalene på Strand Hotel, etter velfungerende mat og drikke, med et spørsmål om Elizabeth ikke hadde noe positivt å si om det svarte lederskapet. Men hun var utkjørt, og det var vi andre også - av å lytte!
Per, spion
|
