 Jeg er egentlig tilhenger av gradvise overganger, men ferden må gjerne ende i det ekstreme. En datter i England er en utmerket overgang til Sør-Afrika, all historie tatt i betraktning. I veterinærens hverdag er det alltid nye observasjoner for en loslitt torskeeggteller. Familien som etter min ringe erfaring burde være fornøyd med to barn, stadig små og strie, sju dyrepleiere og hushunden Maddi. Men nei, jeg ble møtt av et dyr på størrelse med en hest i puberteten. Det viste seg å være en hund (hound også på engelsk,ikke dog), en irsk ulvehund, sannsynligvis en nær slektning til hunden fra Baskerville. Den var for så vidt vennlig, men hadde spesialisert seg på lynraske raids over bordet, og med mesterlig presisjon forsvant det meste i gapet, inkludert et halvt kilo smør. En antydning fra min side om eventuell sult ble avvist av veterinæren, som allerede har en rekke nasjonale utmerkelser for Englands best slankete hunder! På TV har jeg mange ganger sett tilfeller av slik behandling ikke er nødvendig dit jeg nå er på veg.
Foruten datteren ble gjerdesmetten den andre myke overgangen mot det ukjente. Dette fnugg av en fugl, med hale rett tilværs etter det berømte fallet fra ørnens fjærham, har en ufattelig lang, overbevisende og jublende sang. Ingen burde være i tvil om dens livsglede. En representant for Vestlandsgjerdesmetten hekket på veggen i mitt gamle utedass. Det ble et meget dekorativt innslag der. Dessverre har min venn ikke funnet den nye dassen verdig, eller så har den ikke fått øynene opp for min luksus. Den har kanskje andre verdier. Den engelske utgaven synger om mulig enda mer livsbejaende. Her sang tre eller fire på en gang i nebbet på hverandre. Det kan virke som litt ukorrekt engelsk oppførsel, men fuglene har guds skje lov sin egen stil!
Tidligere erfaringer med hastverk på internasjonale flyplasser, det nærmeste helvete jeg hittil har vært, har i fullmoden alder ført til en ny angrepsvinkel på disse forsvarsinnretningene. Stikkordet er naturligvis god tid, minst fire timer, for i ro og mak utnytte alle taxfrihetene, smaker av alle sorter etc. Men mest interessant, naturligvis, er observasjoner av passasjerer som desperat kommer sprintende etter at flyet har gått, i hvert fall offisielt. Her gjelder det å ha tid, for å få registrert hele adferdsregisteret fra den totale resignasjon til et siste raseriutbrudd.
Den siste timen på Heathrow ved utgangen av gate 11, senere overført til 1a, fikk jeg en idé, det var kanskje bare et innfall. Jeg er ikke sterk på nyanser. Avganger og landinger, tidsintervaller, flyselskaper ble en midlertidig pasjon. Metoden var naturligvis denne eneste aksepterte i forskerkretser, telle og måle, hverken mer eller mindre. Jeg må få legge til, som den forlengst frafalne for ikke å si den aldri eksisterende forsker, at opplevelsen av de bratt stigende kjempefuglene ga meg mer enn klokkeinformasjon. Denne skjønnhetsopplevelsen paret med kunnskapen om den vanvittige, tøylesløse fossile kraftutløsning som får metallfuglene til å strebe mot himmelen, er verdt en time. Men slapp av, kolleger. Jeg utførte mitt forskerhåndverk med presisjon. Jeg melder fra Heathrow klokken 1900, god siktbarhet, følgende avgangsfrekvens: Syv avganger med nøyaktig ett minutts mellomrom. Det kan være arbeidsmuligheter for en finstatistiker med SAS pakke og annet verktøy, men mye kan det ikke være. Landingene foregikk lengre borte og jeg legger ikke avgjørende vekt på observasjonene. Dessuten er vesentlig kjedeligere å se fly falle ned. Men det var nok et minutt mellom dem også. Når det gjelder det kvalitative skal jeg slippe å trette leseren med detaljer. Men så mye kan sies at SAS var i luften. Mindre forsto jeg da et Swissair fly gikk til værs. De må være stått opp fra de døde, eller hva. Jeg blir aldri klok på kapitalismen. I mitt stille sinn håper jeg at den ikke blir klok på meg heller
- By Per
Cape Town, 18 juni 2003
|
