 
På instituttet i Maputo. Helene, som måler reker iført sin svarte caps, har fått på seg min hvite hatt | Mozambique er et 500 år gammelt portugisisk koloniland. Språket er fremdeles portugisisk og den portugisiske befolkningen er her fremdeles. Apropos Cuba, dette landet deltok også her på frigjørernes side, og den dag i dag regnes cubanske leger for å være de beste i Mozambique.
Navnet på instituttet er "Instituto Nacional de Investigacao Pesqueira", med adresse Avenue Mao Tse Tung, 387. Jeg ble tatt godt imot av Rui Silva, som i sin tid jobbet sammen med Roald Sætre. Jeg husker ikke hvor mange e-post jeg plaget han med for å få noen råd om bosted. Det viser seg alltid at slike saker løser seg så og si automatisk, men forholdsvis uerfarne globetrottere har en redsel for å måtte sove under åpen himmel.
Neste post på programmet var et opphold i biblioteket, stedet der alle store forskere bør oppholde seg for ikke å gå ut på dato. Jeg var interessert i å titte i rapportene over undersøkelsene av småskalafisket, som faktisk sysselsetter 80 000 og deres familier. Dette fisket er gammelt og utbredt over store deler av Afrika, men de biologiske og sosio-biologiske studier er av ny dato. I Mozambique startet de i 1997. Landet har en kystlinje på 2750 kilometer, og foreløpig er bare en liten del undersøkt.
Mens jeg satt fordypet i rapportene, passet Joachine på at det var kaffe og kaldt vann i det uvant varme været, mens bibliotekarene også stadig var tilstede. Den mest interessante rapporten "Towards sustainable development" viste at det var identifisert over 200 fiskearter i fangstene! Nærmere omtale i fagrapporten.
Så ble det audiens hos Paula Santana Afonso, en vakker, portugisisk kvinne. Hun var leder for strandundersøkelsene, og var forståelig nok stolt av den store, viktige innsatsen. Forskningen vil nok også øke statusen hos den hittil lite omtalte fiskergruppen.
Paula satte også opp et lite program for meg:
1. Besøk på Idppe, et institutt som arbeider med bedring og effektivisering av levekårene for småfiskerne.
2. Prøvetaking og undersøkelser av reker fra Catembe, et område like ved Maputo.
3. Observasjoner fra småskalafisket ved Costa do Sol, som også ligger nær Maputo.
23. juli
Først hadde jeg en samtale med dr.Alanasio Brita, som var ansvarlig for rekeundersøkelsene. Han var både rolig og omgjengelig og skulle organisere forelesningen min. Han valgte den samme som i Cape Town om rekrutteringsmekanismer. Studentene var på ferie, så heller ikke her var det mulig å snakke med en gruppe samlet. Men som i Sør-Afrika og Namibia ble samtalene med hver enkelt forsker meget givende.
Så bar det av gårde med fergen til Catembe og rekene. Paula sendte sin nestleder Narziss (navn etter påskeliljen) pluss tre vante, svarte assistenter. Av disse er Helena den eneste jeg husker navnet på. Disse hadde månedslønn på 80 US dollar, mens forskeren Narziss hadde 200. Hun hadde økonomisk støtte av sin mor for å klare seg. Til sammenlikning var døgnprisen på mitt billige hotell 45 US dollar, men på den andre siden var det mulig å leve uhyre billig på for eksempel fisk og grønnsaker, i størrelsesorden én krone per døgn. Det kommer an på hvordan du bor, i byen eller i township'ene.
Tidevannsperioden avgjør når fisket foregår. Forskjellen er 3-4 meter. Vi måtte vente en stund til båtene kom inn med sine fangster, og jeg observerte kvinners enorme kapasitet til å bære på hodet. Dette gjør menn ytterst sjelden, men bærer i stedet på skuldrene. Det er bare kvinner som steller og selger fisken på land. Kvinner ombord i båtene gir ingen fangst, påstår mennene. Derimot er det mange kvinner som eier fiskebåter; 20-30 fot, åpne med påhengsmotor og 10-15 manns besetning. Her finnes mange av indisk opprinnelse fra den tidligere kolonien og marinebasen Goa på østkysten av India.
Det er bare kvinner som kjøper fangsten. Kjøperne er blitt enige om prisen før båten går ut. Den mest verdifulle delen av fangsten, rekene, omsettes lokalt eller i Maputo. Frysebiler for reker er også tilstede, men det tar lang tid før de er lastet. Fangstene er små, særlig rekefangstene. Rekene blir sortert på kjønn, og det tas et standardmål med skyvelær. Den øvrige fangsten blir sortert på art. Som tidligere nevnt er det opptil 200 arter i strandnotfangstene, og identifiseringen krever erfaring.
Vi avsluttet våre strandfiskeundersøkelser med rekelunsj og øl på en fin odde med lekende barn og fristende badeliv for dem som hadde badebukse med! Helene som hadde arbeidet i årevis med reker, hadde aldri smakt en eneste, påsto hun. Hun mente vel at hun ikke hadde spist reke på restaurant. Jeg blir aldri helt fortrolig med sjømat i utlandet, heller ikke melk og salat. For ikke å snakke om vann fra kranen (noen dager senere drakk jeg et glass på kinarestauranten "Macao", med unevnelige resultater!).
Helene presterte plutselig "ich liebe dich" og stirret på meg. Hun var en uvanlig livlig og sjarmerende person, med den latteren jeg har prøvet å beskrive hos mine venninner i Cape Town. Jeg fant det pedagogisk å forære henne min hvite, bredbremmete hatt. Jeg var blitt glad i den, men jeg tror i lengden hun vil ha mer glede av den. Til gjengjeld fikk jeg en svart caps, med innskriften John Player Special. Til minne om en svart og en hvit!
Per Solemdal
|
