Det er registrert nye skader på de alunkonserverte tregjenstandene i Vikingskipshuset. Dette er alarmerende da det indikerer at det foregår en aktiv nedbrytning. Nye sprekker er synlige og fragmenter har falt av. I tillegg til å forbedre støtteanordningene arbeides det nå med å utvikle en metode for å re-konservere det tidligere alunimpregnerte materialet for å forbedre dets styrke.

Bakgrunn
Da Oseberg ble gravet ut i 1904 ble det svake, vanntrukne treverket konservert med alun. Dette omfattet de fleste utstilte gjenstandene som ellers ville få permanente krympeskader og bli misformet om de tørket ukontrollert. Gjenstander av eik og furu, slik som skipene, ble ikke konservert med alunmetoden, da disse hadde en bedre bevaringstilstand.

Alunmetoden var en av de få konserveringsmetodene som var tilgjengelige for 100 år siden. Det ble dengang vurdert å være den beste metoden for å bevare de kompliserte utskjæringene samtidig som dimensjonene ble beholdt. Dette var viktig for å kunne rekonstruere gjenstandene. Alun er et salt av kalium og alumuinium sulfat (KAl (SO4)2.12.H2O) og anvendes særlig i tekstilfargeindustrien. Metoden ble utviklet ved Nationalmuseet i Danmark i 1850-årene og ble benyttet frem til 1950-årene, da nyere metoder ble uteksperimentert.

Hvorfor er det problemer med det alunkonserverte treverket?
Alun er et tungt materiale. Selv om det forhindrer treverket fra å krympe, styrker det ikke gjenstanden nevneverdig. Mange av gjenstandene er for svake til å bære sin egen vekt og har behov for ekstra støtte. Ved konserveringen trengte ikke alunen lenger inn enn 5-6 mm i treverket. Det medførte sprekker både på tvers av fiberretningen og i grenseområdet der alunimpregneringen møter uimpregnert treverk. Hvis gjenstandene ikke støttes tilstrekkelig opp kan disse sprekkene over tid fortsette ut til treverkets overflate og føre til at gjenstanden faller fra hverandre.

I tillegg til å forbedre eksisterende støtter, undersøkes mulighetene for rekonservering. Rekonservering kompliseres ved at også andre materialer ble benyttet ved rekonstruksjonene på begynnelsen av 1900-tallet: skruer, metallbeslag, innfyllinger, lim, lakk, osv. Disse materialene er vanskelig å fjerne uten å skade treverket. Dette er faktorer som det også må tas hensyn til ved vurderingen av hvordan gjenstandene kan konserveres for fremtiden.