Bevaring av
vikingskipene
De store skipsfunnene fra Oseberg, Gokstad og Tune er selve
eventyret i norsk arkeologi. Gravhaugene var bygget av blåleire og tettpakket
gresstorv. Dette bidro til å holde treverket fuktig og hindret at det kom luft
til, og derfor ble gjenstandene bevart. Etter mer enn 1000 år i disse omgivelsene var det ikke mye styrke igjen i treverket. Etter utgravingen ble treverket tørket langsomt
og forsiktig og satt inn med linolje.

Tuneskipet og Gokstadskipet var noenlunde hele, selv om
de ikke var komplette. Osebergskipet derimot var brukket i omtrent 1000 biter.
Ingeniør Frederik Johannessen tok restene helt fra hverandre, varmet treverket
med damp og bygget skipet opp igjen. Slik Osebergskipet står idag, er det
nesten 90 % originalt treverk, og omtrent 60% originale jernnagler. Etter at
Gokstadskipet ble flyttet til Vikingskipshuset i 1930 ble det restaurert på
samme måte, mens Tuneskipet står slik det kom fra gravhaugen.
Skipene ble satt sammen med lim, gips, moderne spiker og
skruer. Etter snart 75 år er det på tide å forbedre de støttene skipene fikk i
1927-30 da treverket ikke lenger har styrke nok til å bære sin egen vekt. Det
trengs etter hvert flere støtter. Sammenliknet med andre skip som er funnet på
sjøbunnen, er treverket i vikingskipene mindre utvasket og har ikke hatt behov
for en omfattende konservering.
Tregjenstandene i Osebergfunnet som ikke var av eik, måtte
derimot gjennom en mer omfattende behandling. Metoden som ble funnet
hensiktsmessig i 1904 var konservering med alun, langsom tørking og smøring
med linolje. Konserveringen har berget gjenstandene i nesten 100 år, men gir
problemer. Treet er ikke lenger tre, det er tungt og skjørt, og i dag leter en etter metoder for å sikre gjenstandene for fremtiden.
Vikingeskipene og funnene knyttet til disse er utstilt på
Vikingskipshuset på Bygdøy.
|