Tuneskipet og Gokstadskipet var noenlunde hele, selv om de ikke var komplette. Osebergskipet derimot var brukket i omtrent 1000 biter. Ingeniør Frederik Johannessen tok restene helt fra hverandre, varmet treverket med damp og bygget skipet opp igjen. Slik Osebergskipet står idag, er det nesten 90 % originalt treverk, og omtrent 60% originale jernnagler. Etter at Gokstadskipet ble flyttet til Vikingskipshuset i 1930 ble det restaurert på samme måte, mens Tuneskipet står slik det kom fra gravhaugen.

Skipene ble satt sammen med lim, gips, moderne spiker og skruer. Etter snart 75 år er det på tide å forbedre de støttene skipene fikk i 1927-30 da treverket ikke lenger har styrke nok til å bære sin egen vekt. Det trengs etter hvert flere støtter. Sammenliknet med andre skip som er funnet på sjøbunnen, er treverket i vikingskipene mindre utvasket og har ikke hatt behov for en omfattende konservering.

Tregjenstandene i Osebergfunnet som ikke var av eik, måtte derimot gjennom en mer omfattende behandling. Metoden som ble funnet hensiktsmessig i 1904 var konservering med alun, langsom tørking og smøring med linolje. Konserveringen har berget gjenstandene i nesten 100 år, men gir problemer. Treet er ikke lenger tre, det er tungt og skjørt, og i dag leter en etter metoder for å sikre gjenstandene for fremtiden.
Vikingeskipene og funnene knyttet til disse er utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.