MAZAR-E SHARIF: Alle som jobber i de norske styrkene i Mazar-e Sharif bor i telt, spiser i telt og går til og med på gudstjeneste i telt. – Det er lytt, men hyggelig, sier Ingunn Åsheim.

Av Marita I. Wangberg og Torbjørn Kjosvold (foto), Forsvarets mediesenter

ORDEN I SAKENE: Sykepleier Ingunn Åsheim boltrer seg på opptil flere helt egne kvadratmeter.

De tynne tøyveggene mellom hver seng stopper riktignok verken snorking eller hosting, men personellet har i alle fall noen helt egne kvadratmeter å boltre seg på, uten innsyn.

- Det er kjekt å ha egen lugar, hvor man kan zippe opp glidelåsen og være for seg selv. Men det er veldig lytt. Får du venninnebesøk, kan du få alle samtalene referert av naboen dagen etter, fastslår anestesisykepleier Ingunn Åsheim, som jobber ved det norske feltsykehuset.
- Det nytter i alle fall ikke med annet enn venninnebesøk! ler hun.

Antakelsen blir bekreftet av en kommentar fra et ”rom” noen meter borte:
- Ingunn, hvem var det mannebesøket du hadde i stad?
- Det var bare en fotograf, lyder det lite ryktevennlige svaret.

LITT TRANGT: Noen tar også korridorplassen i bruk.

Krypdyrsikkert
Åsheim har rigget til sine par-tre kvadratmeter så godt hun kan, med kasser med hjul på under senga, medbragte hyller og bilder på veggene.
- Det har blitt som en liten hybel, mener Åsheim.

Tannlege Katrine Moen er spesielt fornøyd med forsikringene om at teltene er krypdyrsikre.
- Vi skal være helt trygge for både slanger og sandfluer. Og jeg har faktisk ikke sett et eneste insekt her inne, fastslår hun.

Jogging og Playstation
Den nåværende kontingenten er den første norske i Mazar-e Sharif, og hele leiren har blitt bygd opp fra grunnen de siste månedene. Mye er ferdig, men noe gjenstår. Åsheim savner å ha et felles oppholdsrom der de kan være sosiale på kveldstid.
- Men vi kan se på film og spille Playstation. Vi har hatt grillkvelder, og sniker oss til å låne badstue av svenskene i blant, sier Åsheim.
- Fri telefon og tilgang til internett er bra, legger Moen til.

IMPROVISERING: inntil treningsteltet er på plass må soldatene nøye seg med jogging eller ballspill.

Treningsteltet er ennå ikke satt opp, så foreløpig må de trimlystne nøye seg med improvisering på asfalten pluss noen basketkurver. Utenfor teltet er anestesilege Knut Trygve Jensen ferdig med morgenens joggetur.
- Det er 1, 7 kilometer rundt hele leiren, helt flatt. Noen runder pluss situps og armhevinger gir brukbar trening, mener han.

Bygger opp
Den nasjonale kontingentsjefen, oberst Atle Stai, er fornøyd med at flyttingen fra Kabul og etableringen av leiren i nord har gått etter planen, til tross for store avstander og røffe forhold.
- Vi har gode forhold til å være en førstekontingent, men vi har fortsatt en vei å gå før vi har et godt tilbud til soldatene. Tilbudet nå er først og fremst telefon og internett-tilgang, men vi skal få et treningstelt og ”et sted å være”. Det er mye som må på plass for at alle skal kunne trives ordentlig, sier obersten.

Styrken skal bruke tida frem til sommeren for å få alt på plass før neste kontingent kommer.

Uten mat og drikke...
Med høy fysisk aktivitet, lange arbeidsdager og liten bevegelsesfrihet utenfor leirgjerdene blir maten en av de viktigste godene. Når matfatene er tomme en halvtime før

SAMLINGSPLASS: "Kirkebakken" er et populært sted for avslapping mellom øktene.

stengetid, eller serveringen består av kun tørre rundstykker blir ikke stemningen helt god.
- Vi har et multinasjonalt samarbeid om maten, for å bruke mindre ressurser på logistikk. Men vi skal evaluere dette, og se om det har noen operative konsekvenser. For er det en ting folk er opptatt av, er det mat. Vi har normalt 14-16 timers dager med hardt arbeid, og når vi ikke får nok mat, går det utover humøret, fastslår Stai.