MAZAR-E SHARIF: Til vanlig jobber de fire sykepleierne på Lillehammer sykehus. Det neste halvåret skal de behandle soldater og lokalbefolkning fra det norske feltsykehuset i Nord-Afghanistan.

Av Marita I. Wangberg og Torbjørn Kjosvold (foto), Forsvarets mediesenter

I FELT: Fra Lillehammer til Mazar-e Sharif. Fra venstre: Roger Berntzen, Anne Gjefsen, Jan Olav Arnesen og Jan Erik Rundsveen.

- Annerledes og spennende, fastslår intensivsykepleier Anne Gjefsen.
- Det er mye usikkerhet rundt sykehuset hjemme, så det er i grunnen godt å være her, mener hun.
- Det er gøy å bygge opp noe helt fra grunnen, og ha så stor påvirkningskraft. Dessuten slipper vi snø og kulde hjemme, legger anestesisykepleier Jarl Erik Rundsveen til.

Han og Roger Berntsen traff de to andre gudbrandsdølene først i Afghanistan, mens Anne Gjefsen ble tipset om muligheten til å få utenlandserfaring fra avdelingskollega Jan Olav Arnesen.

Et års oppdrag
Det norske sykehuset, Norwegian deployable hospital, er operativt fra 1. april og et år fremover. Det skal i første rekke sikre at Isaf-personellet i regionen får behandling, alt fra pleie av småskader til livreddende kirurgi. Hvis det har kapasitet skal det også gi et tilbud til lokalbefolkningen. Nesten alt helsepersonellet er rekruttert fra sivile sykehus.

Sykepleierne forteller at mye er likt jobben hjemme på Lillehammer, men de møter også nye utfordringer:
- Vi har for eksempel en kjempeutfordring når det gjelder hygiene. Her får vi ingenting lagt opp i hendene – vi må tenke på alt selv, sier Rundsveen.

Bærer våpen

I GANG: Feltsykehuset var operativt fra 1. april.

De fire sivilistene må også venne seg til å jobbe med uniform og våpen.
- Det er spesielt. Jeg er komfortabel med det, men det er annerledes. Samtidig gir det oss en trygghet dersom noe skulle skje, sier Anne Gjefsen.

Til tross for en spent sikkerhetssituasjon i området er ikke sykepleierne engstelige.
- Vi føler oss veldig trygge her i leiren, sier Jan Olav Arnesen.
- Vi er først og fremst fokusert på å gjøre jobben vår, sier Rundsveen.
- Vi har egentlig ikke så sterk følelse av å være i Afghanistan. Vi tenker ikke så mye på det som er utenfor leiren ennå, sier Roger Berntsen.

Savner familien
Alle fire legger vekt på at de har et tett og godt miljø på sykehuset, med et aldersspenn fra 22 til over 50 år, mange yrkesbakgrunner og ulik livserfaring. Den nyetablerte leiren er bra å bo i, og sågar været har vært fint de første ukene i Afghanistan. Men på spørsmål om de savner noe hjemmefra, kommer det et unisont ja:
- De personene jeg er glad i. Og de dagligdagse godene, sier Arnesen.
- Og grillpølser, sier Rundsveen.
- Fjernkontrollen og en sofa, sier Arnesen.
- Praten over middagsbordet, og den daglige kontakten med familien, sier Gjefsen.
- ...og så kjæresten da! kommer Rundsveen på.

- Ta sjansen!
Vanligvis skriver det sivile helsepersonellet kontrakter for tre eller seks måneder. Men noen vurderer å bli et helt år:
- Det er nå jeg har muligheten, sier Anne Gjefsen, og legger til:
- Jeg er et godt eksempel på at det ikke er for seint å dra ut før første gang selv om man har passert 45 år. Har du lyst - ta sjansen! oppfordrer hun.