Internasjonal betalingsformidling
Hvert enkelt land har sitt eget system for betalinger. Betalinger mellom bankkunder i ulike land er derfor normalt mer ressurskrevende å gjennomføre enn innenlandske betalinger. Betalinger over landegrensene omfatter ofte flere banker, mange manuelle oppgaver og betalingssystemer som ikke alltid er godt samordnet. Dette bidrar til at betalinger over landegrensene gjerne tar lengre tid og ofte er mer kostbare enn innenlandske betalinger. Betalingssystemene internasjonalt er nærmere omtalt i Årsrapport om betalingssystemer, kapittel 4.
I Europa har det i lengre tid pågått arbeid med å effektivisere betalingssystemene gjennom regelverksutvikling i EU (se EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og samarbeid mellom bankene om utvikling av felles standarder og infrastrukturer for kundebetalinger (se European Payments Council). Målet for betalinger innen euro-området er at overføringer mellom landene skal kunne skje like raskt og til samme kostnad som betalinger innen et land. Arbeidet med å effektivisere internasjonale betalinger er nærmere omtalt i Årsrapport om betalingssystemer, kapittel 4.
Tradisjonelt har bankenes forpliktelser ved kjøp og salg av valuta blitt gjort opp i uavhengige nasjonale betalingssystemer. Dette innebærer en risiko for bankene, ettersom de normalt leverer solgt valuta før mottak av kjøpt valuta er bekreftet. Hvis én part ikke innfrir sin forpliktelse, kan motparten i verste fall bli påført et tap lik handelens størrelse. For å fjerne denne kredittrisikoen ble det i 2003 innført et nytt internasjonalt system som innebærer at oppgjøret skjer samtidig i ulike valutaslag. Dette systemet kalles Continuous Linked Settlement (CLS). En rekke banker i det norske markedet deltar i dette internasjonale oppgjørssystemet. CLS er nærmere omtalt i Penger og Kreditt nr 1/2004 og på internettsiden til CLS.