Utskrift

Hvordan påvirker kronekursen KPI?

Utdypning i Inflasjonsrapport 2/2002

Utviklingen i kronekursen er en viktig faktor for prisstigningen i en liten åpen økonomi som den norske. Virkningene på konsumprisveksten kan komme gjennom flere kanaler:

1. Gjennom en direkte effekt på prisene på importerte konsumvarer i KPI.
2. Gjennom en indirekte effekt via prisene på importerte innsatsvarer som igjen påvirker prisene på norskproduserte varer og tjenester i KPI.
3. Gjennom en lønnsomhetseffekt. Endringer i valutakursen kan påvirke lønnsomheten til konkurranseutsatte næringer og dermed lønnsveksten. Endret lønnsvekst vil i sin tur påvirke KPI.
4. Gjennom en pris-lønnsspiral. Tradisjonelt har økt prisvekst blitt møtt med krav om kompensasjon for å opprettholde en gitt reallønnsvekst. Det har i sin tur gitt enda høyere prisvekst. På samme måte vil lavere prisvekst kunne føre til lavere nominell lønnsvekst som i sin tur gir lavere prisvekst.

Over tid er det grunn til å tro at en varig endring i kronekursen helt og fullt slår igjennom i prisnivået på importerte varer, når vi justerer for eventuelle avgifter, toll og fraktkostnader. Det er imidlertid mange forhold som gjør at importprisene ikke justerer seg umiddelbart når valutakursen endrer seg. For det første vil valutakursen kunne svinge mer fra dag til dag når pengepolitikken er innrettet mot å stabilisere inflasjonen og kronen flyter, enn når pengepolitikken er innrettet mot å holde valutakursen fast. Med større daglige og månedlige variasjoner i valutakursen vil det være vanskelig for bedrifter å vurdere i hvilken grad endringer i valutakursen er varige eller ikke. Det kan derfor ta lenger tid enn tidligere før en endring i valutakur-sen slår ut i prisene (effekt I).

For det andre vil mange bedrifter og importører på kort til mellomlang sikt ha sikret seg mot bevegelser i valutakursen, enten gjennom finansielle instrumenter eller prisavtaler. Også det bidrar til at det tar tid før endringer i valutakursen slår igjennom til konsumprisene.

For det tredje vil markeder med monopolistisk konkurranse ofte være gjenstand for strategisk prissetting. Et eksempel på dette er bilmarkedet, hvor utenlandske produsenter på kort sikt ofte priser biler i norske kroner og dermed tar hele eller deler av valutakursrisikoen. I slike tilfeller kan det ta noe tid før selv de direkte effektene av endringer i valutakursen kommer til syne i konsumprisindeksen.

Det er grunn til å tro at det tar enda noe tid før eventuelle indirekte effekter, gjennom prisene på importerte innsatsvarer og derigjennom prisene på norskproduserte varer og tjenester, slår igjennom (effekt II).

Eventuelle effekter på lønningene, og derigjennom på prisene, av endringer i kronekursen (effekt III og IV) vil trolig avhenge av hvordan lønnsdannelsen fungerer og av hvilke prisforventninger partene i arbeidslivet legger til grunn for lønnsoppgjørene. Med et troverdig inflasjonsmål for pengepolitikken kan det være grunn til å tro at partene i større grad legger til grunn en prisvekst lik inflasjonsmålet, og ikke faktisk eller anslått prisvekst, som utgangspunkt for lønnsforhandlingene. I så fall er det mindre sannsynlig at en sterkere kronekurs setter i gang en nedadgående pris-lønnsspiral.

Med en utvikling hvor industriens rolle som lønnsleder blir mindre viktig for den samlede lønnsutviklingen, vil lønnsomhetsutviklingen i den konkurranseutsatte industrien i mindre grad enn tidligere få betydning for lønnsveksten i mer skjermede sektorer. Det betyr i så fall også at endringer i valutakursen vil kunne få mindre betydning enn tidligere for den samlede lønnsveksten. Økt inter-nasjonal konkurranse i markeder som tidligere var mer eller mindre skjermede kan imidlertid trekke i motsatt retning.

Med utgangspunkt i utviklingen de siste årene har vi ved hjelp av ulike modeller forsøkt å tallfeste de mest direkte virkningene av endret kronekurs på prisene (effekt I og II). Vi har dermed sett bort fra mulige virkninger på lønnsomhet og pris- lønnsspiraler (effekt III og IV). Innføringen av et inflasjonsmål for pengepolitikken fra mars 2001 kan ha medført at disse sammenhengene har endret seg.

De importerte konsumvarene utgjør om lag 20 prosent av KPI når vi korrigerer for mengdeavgifter¹. Gjennom å modellere disse prisene separat (i en modell for de ulike delindeksene i KPI) fanger vi opp de direkte virkningene av endret valutakurs på KPI (effekt I)². Valutakursen inngår som en direkte forklaringsfaktor i de estimerte likningene for de importerte konsumvarene. Endringer i valutakursen vil også indirekte påvirke prisene på norskproduserte varer og tjenester i KPI, men det er vanskelig å finne sterk støtte for dette gjennom å modellere disse prisene for seg.

I den mer omfattende RIMINI-modellen virker valutakursen gjennom importprisene bredt definert, det vil si gjennom et aggregat for importprisene som både omfatter innsatsvarer og ferdigvarer. Utviklingen i disse importprisene, som måler prisene ”ved havna”, påvirker i sin tur konsumprisene som er modellert samlet. RIMINI-modellen behandler dermed de direkte og indirekte effektene (effekt I og II) under ett.

Basert på de to modellene har vi sett på virkningene av en varig appresiering av den effektive kronekursen på 5 prosent. Figuren viser virkningene på veksten i konsumprisene.

Figur

Våre analyser, som baserer seg på sammenhenger i norsk økonomi de siste 20-30 årene, indikerer at det tar noe tid før virkningene av en varig endring i valutakursen påvirker konsumprisveksten. Effekten ser ut til å kunne være størst det andre året, deretter avtar effekten gradvis. Disse trekkene er felles for begge modellene.

De to modellene gir imidlertid noe forskjellige resultater over tid. I delindeksmodellen legges hovedvekten på de direkte effektene (effekt I). Over tid vil en endring i valutakursen på 1 prosent endre KPI med i overkant av 0,2 prosent. RIMINI-modellen fanger i større grad opp indirekte virkninger av en valutakursendring (effekt II). Her vil utslaget på KPI over tid være 0,4 prosent.

Det er en mulighet for at delindeksmodellen undervurderer de indirekte virkningene av en valutakursendring, som for eksempel at importert vareinnsats endrer seg i pris. På den annen side er det vanskelig å finne empirisk støtte for at prisene på innenlandske varer og tjenester (72 prosent av KPI) direkte påvirkes av valutakursen. Det kan tyde på at RIMINI-modellen i noen grad overvurderer de indirekte virkningene.

Basert på analysene av begge modellen tilsier vårt erfaringsmateriale at en varig styrking av den effektive kronekursen med 5 prosent vil kunne bidra til å redusere veksten i konsumprisene med om lag 1/4 prosentpoeng det første året, opp mot 1/2 prosentpoeng det andre året og om lag 1/4 prosentpoeng det tredje året. Dersom vi i tillegg legger til grunn at en sterkere krone setter i gang nedadgående pris-lønnsspiraler, vil effektene bli noe større og om lag på linje med tidligere publiserte virkningsberegninger fra Norges Bank.

Internasjonalt har det vært argumentert for at gjennomslaget fra valutakurs til inflasjon har vært avtakende³. Både New Zealand, Australia og Canada har opplevd store valutakursutslag de siste årene. Et eventuelt lavere gjennomslag blir i disse landene dels forklart med at overgangen til inflasjonsmål i seg selv forankrer forventningsdannelsen og dermed demper pris-lønnsspiraler. Større svingninger i valutakursene har trolig også ført til at bedriftene blir mer avventende med å endre prisene. I Norge er perioden med flytende valutakurs og inflasjonsstyring foreløpig for kort til å kunne påvise slike effekter empirisk.