Eurosamarbeidet

Euro er den felles valutaen for landene som deltar i EUs monetære union. Landene har felles pengepolitikk og felles sentralbank. Pengepolitikken i euroområdet gjennomføres av Eurosystemet, som består av Den europeiske sentralbanken (ESB) og de nasjonale sentralbankene i euroområdet. Målet med pengepolitikken er å opprettholde prisstabilitet. Det er 13 EU-land som har innført euro som sin valuta.

11 av EU-landene har vært med i euroområdet siden etableringen 1. januar 1999: Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike. Hellas ble medlem 1. januar 2001. Slovenia ble medlem 1. januar 2007.

Bestemmelsene om den monetære unionen ble nedfelt i traktaten om Den europeiske union (EU-traktaten eller Maastricht-traktaten) fra 1992. Disse bestemmelsene ble innarbeidet i traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap (EF-traktaten eller Roma-traktaten) fra 1957. Amsterdam-traktaten, som ble undertegnet i oktober 1997 og trådte i kraft 1. mai 1999, inneholder endringer i disse traktatene. Artikkelhenvisningene er til den konsoliderte versjon av EF-traktaten, der endringer i Maastricht- og Amsterdam-traktaten er innarbeidet.

Hva kreves for deltakelse i eurosamarbeidet?

For å bli med i den monetære unionen, kreves det at et land oppfyller fire "konvergenskriterier". Disse er angitt i artikkel 121 i Traktaten og er spesifisert i egne protokoller. Kriteriene stiller krav til likeartet økonomisk utvikling i deltakerlandene med hensyn til lav inflasjon, solide offentlige finanser og stabile valutakurser:

1. Prisstabilitet

Inflasjonen må ikke overstige den gjennomsnittlige inflasjonen i de tre EU-landene med lavest inflasjon med mer enn 1½ prosentpoeng, målt ved gjennomsnittlig vekst i konsumprisindeksen (HICP - Harmonised Index of Consumer Prices) over de siste 12 måneder.

1. Offentlige finanser


• Budsjettunderskuddet i offentlig forvaltning må ikke overskride 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), med mindre det har avtatt vesentlig og vedvarende og har nærmet seg 3-prosentgrensen eller overskridelsen er ekstraordinær og midlertidig.
• Bruttogjelden i offentlig forvaltning må ikke overskride 60 prosent av BNP, med mindre den er hurtig avtakende og nærmer seg grensen på 60 prosent.
2. Valutakursstabilitet

Medlemsstaten skal ha overholdt svingningsmarginene i EUs valutakursmekanisme, ERM2, i minst to år uten på eget initiativ å ha devaluert sin valuta.
3. Langsiktig rente

Renten på langsiktige statsobligasjoner skal ikke være mer enn 2 prosentpoeng høyere enn i de tre landene med lavest inflasjon, målt som gjennomsnittet over de siste 12 måneder.

I henhold til Traktaten har alle medlemsland som oppfyller disse kravene plikt til å delta i den monetære unionen og innføre euro til erstatning for sin nasjonale valuta. Danmark og Storbritannia har fremforhandlet retten til å stå utenfor, og har valgt ikke å delta i eurosamarbeidet. Sverige oppfyller ennå ikke alle kravene.

Valutakurssamarbeidet ERM2

EUs valutakurssamarbeid, Exchange Rate Mechanism (ERM), ble etablert i 1979. Formålet var å skape stabile valutakurser mellom EU-landene. To års deltakelse i ERM var et av kravene for å kunne være med i eurosamarbeidet. ERM ble avløst av ERM2 samtidig som euroen ble innført. ERM2 har som formål å opprettholde valutakursstabilitet mot euro for land som står utenfor eurosamarbeidet. For hvert deltakerlands valuta fastsettes det en sentralkurs i forhold til euroen. Svingningsmarginene er relativt vide (±15 %), men smalere svingningsmarginer kan avtales for den enkelte deltakervaluta. For eksempel har danske kroner en svingningsmargin på ±2,25 % mot euro. Både ESB og deltakerlandenes sentralbanker er forpliktet til å forsvare svingningsmarginene gjennom intervensjoner i valutamarkedet.

To års tilhørighet til ERM2 er en av forutsetningene for deltakelse i den monetære unionen. Opprinnelig deltok Danmark og Hellas i ERM2 da systemet ble etablert i januar 1999. Hellas trådte ut 1. januar 2001 da landet innførte euro. Storbritannia og Sverige har valgt å stå utenfor. Nye medlemsland i EU kan ikke reservere seg mot deltakelse i eurosamarbeidet. Det forventes derfor at de landene som ble medlem av EU 1. mai 2004 etter hvert vil delta i ERM2 som et ledd i prosessen mot full deltakelse i eurosamarbeidet. Estland, Litauen og Slovenia ble medlemmer i juni 2004. Latvia, Kypros og Malta ble medlemmer av ERM2 29. april 2005 og Slovakia 25. november 2005. Slovenia gikk ut av ERM2 da landet innførte euro 1. januar 2007.