Historikk
1957 Roma-traktaten
Roma-traktaten, som ble signert den 25. mars 1957, etablerte et felles marked - Det europeiske fellesskap, EF - mellom seks land: Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland. Traktaten tok ikke sikte på å etablere en monetær sone mellom medlemslandene, men inneholdt visse bestemmelser om koordinering av pengepolitikken. For dette formål ble det etablert en rådgivende komité, Den monetære komité.
1970 Werner-rapporten
På sitt møte i Haag i desember 1969 fattet stats- og regjeringssjefene i EF en prinsipiell beslutning om å etablere en økonomisk og monetær union innen 1980. Det ble nedsatt en komité ledet av Luxembourgs stats- og finansminister Pierre Werner. Gruppen fremla sin rapport i oktober 1970, og anbefalte etablering av en økonomisk og monetær union i tre faser. Den monetære union skulle fullføres ved at medlemslandenes valutaer ugjenkallelig skulle låses mot hverandre til helt faste kurser uten svingningsmarginer. Werner-planen la således ikke opp til innføring av én felles valuta og en felles sentralbank. På grunnlag av Werner-rapporten uttrykte medlemsstatene i mars 1971 sin politiske vilje til å etablere en økonomisk og monetær union.
1971-1972 Slangesamarbeidet
Fra 2. verdenskrig og fram til begynnelsen av 1970-årene forsøkte en rekke land å holde valutakursene stabile gjennom det såkalte Bretton Woods-systemet. Kursene var faste, men kursjusteringer kunne finne sted i henhold til nærmere fastsatte regler. Amerikanske dollar fungerte som ankervaluta i Bretton Woods-systemet. Fastkurssamarbeidet brøt sammen i august 1971.
Sammenbruddet av Bretton Woods-systemet, den første oljekrisen og den forestående utvidelsen av EF var medvirkende årsaker til at Werner-planen ble skrinlagt. For å begrense valutakurssvingningene ble det mellom EF-landene i 1972 i stedet etablert et mer begrenset valutakurssamarbeid - det såkalte slangesamarbeidet. Mellom de deltakende valutaene ble det fastsatt sentralkurser med tilhørende svingningsmarginer som kursene skulle bevege seg innenfor. Sentralbankene var forpliktet til å kjøpe og selge hverandres valuta på de fastsatte ytterkursene.
1979 Det europeiske valutasamarbeidet, EMS
Slangesamarbeidet var forløperen til 'European Monetary System' (EMS) og valutakurssamarbeidet 'Exchange Rate Mechanism' (ERM) som ble etablert i mars 1979 på fransk og tysk initiativ. ERM var et system med faste, men justerbare, kurser. Kursene kunne svinge innenfor fastsatte svingningsmarginer, som medlemslandenes sentralbanker forpliktet seg til å forsvare. Fram til 1987 var det ofte behov for justeringer av kursene. I perioden 1987-1992 derimot var kursene relativt stabile. Valutauroen i 1992-1993 førte til at svingningsmarginene ble utvidet, og at Storbritannia og Italia forlot ERM-samarbeidet i september 1992. Fram mot etableringen av den monetære unionen ble valutakursstabiliteten imidlertid gjenopprettet.
1986 Det indre marked
I 1985 presenterte lederen av EF-kommisjonen en plan om å etablere et indre marked mellom deltakerlandene i EF. Ved Enhetsakten ("The Single European Act") av 1986 vedtok EF å skape et felles marked for varer, tjenester, arbeidskraft og kapital innen utgangen av 1992. I Enhetsakten ble en tilnærming av penge- og valutapolitikken og den økonomiske politikken for øvrig ansett som nødvendig for Fellesskapets videre utvikling. Målet var å skape en økonomisk og monetær union, uten at det ble presisert hvordan dette skulle skje.
1989 Delors-rapporten
På sitt møte i Hannover i juni 1988 nedsatte Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene i EU) en komité ledet av EF-kommisjonens president, Jacques Delors. Komiteen, som foruten Delors bestod av de 12 sentralbanksjefene i EF og fire uavhengige eksperter, fikk i oppgave å utarbeide en konkret plan for etableringen av en økonomisk og monetær union. Komiteens arbeid munnet ut i en enstemmig rapport, som ble lagt fram i april 1989. Rapporten inneholdt et forslag til hvordan en økonomisk og monetær union (ØMU) kunne etableres i tre faser. Under Det europeiske råds toppmøte i Madrid i juni 1989 ble målsettingen om gradvis å realisere ØMU med utgangspunkt i Delors-rapporten, vedtatt.
1990 ØMUs første fase
Fase 1, tilpasningsfasen, ble innledet 1. juli 1990 og dekket perioden fram til desember 1993. I denne fasen besto samarbeidet om den økonomiske politikken blant annet i en forsterket overvåking av landenes økonomier, utvidelse av medlemskapskretsen i valutakurssamarbeidet ERM og forberedelse til fase 2. Valutareguleringer ble avviklet.
1992 Maastricht-traktaten
Regjeringskonferansen der endringene i Roma-traktaten ble forhandlet fram, startet i desember 1990 i Madrid og ble avsluttet i desember 1991 i form av en traktat om etablering av en økonomisk og monetær union. Traktaten ble undertegnet i Maastricht i Nederland 7. februar 1992. Traktaten trådte i kraft i november 1993 etter at den var blitt ratifisert av alle medlemslandene. Danmark og Storbritannia forhandlet seg fram til særlige unntak fra deltakelse i den monetære unionen.
1994 ØMUs andre fase
Med virkning fra 1. januar 1994 endret EF navn til EU, Den europeiske union. Fase 2, konvergensfasen, varte fram til desember 1998. I denne perioden skulle medlemslandene oppnå økonomisk konvergens og stabilitet i henhold til de kriterier som er nedfelt i traktaten. I denne fasen ble det samarbeidet om utformingen av den økonomiske politikken med sikte på å konsolidere offentlige finanser og oppnå økt konvergens i inflasjon og renter, samt økt stabilitet i valutakursene. Målet var å innlede fase 3 uten store underliggende økonomiske spenninger. Ved inngangen til fase 2 ble Det europeiske monetære instituttet (EMI), som var forløperen til Den europeiske sentralbanken (ESB), opprettet i Frankfurt.
1995 Den felles valutaen skal hete euro
På et EU-toppmøte Madrid i desember 1995 ble det besluttet at tredje fase skulle begynne 1. januar 1999. Det ble bestemt at den felles valutaen skal hete euro og at sedler og mynt i euro skulle innføres senest 1. januar 2002.
1997 Stabilitets- og vekstpakten
På sitt møte i Amsterdam i juni 1997 kom Det europeiske råd fram til enighet om stabilitets- og vekstpakten, som skal sikre finanspolitisk disiplin også etter iverksettelsen av den monetære unionen. Man ble også enige om å etablere ERM2, et frivillig valutakurssamarbeid mellom eurosonen og de EU-landene som inntil videre vil bli stående utenfor den monetære unionen.
1998 ESB opprettes
Den 1.-3. mai 1998 kom stats- og regjeringssjefene i EU sammen i Brussel og bestemte at tredje fase av den økonomiske og monetære union skulle starte med 11 medlemsland: Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike. De bilaterale og ugjenkallelige faste valutakursene mellom medlemslandene i eurosonen ble bestemt. Både Danmark og Storbritannia hadde tidligere meddelt at de ville benytte seg av sin rett til ikke å innføre den felles valuta på dette tidspunkt. Hellas og Sverige tilfredsstilte ikke kravene som er nedfelt i traktaten til deltakelse i den monetære union.
Den europeiske sentralbanken ble opprettet den 1. juni 1998.
1999 Euro innføres
I samsvar med traktaten og beslutningen i mai 1998 ble fase 3 innledet 1. januar 1999. Da ble euro innført som felles valuta, og de deltakende landenes valutakurser låst ugjenkallelig fast mot hverandre og mot euro. ESB overtok styringen av pengepolitikken fra sentralbankene i deltakerlandene. Euro ble innført som en "elektronisk" valuta. Dette innebar at man kunne få utført alle vanlige banktjenester - som utlån, innskudd, kjøp av verdipapirer, betalingsoverføringer, mv - i euro.
2001 Hellas med i eurosonen
Den 19. juni 2000 bestemte Det europeiske råd at Hellas oppfylte kravene for deltakelse i den monetære unionen. Hellas ble medlem fra 1. januar 2001, og kursen på greske drakmer ble låst fast i forhold til euro.
2002 Sedler og mynt innføres
Sedler og mynt i euro ble satt i omløp i de tolv eurolandene den 1. januar. Fra 1. mars er eurosedler og -mynt eneste tvungne betalingsmiddel i eurosonen.
2007 Slovenia med i eurosonen
I juni 2006 ble det klart at Slovenia oppfylte kravene for deltakelse i eurosonen. Slovenia innførte euro 1. januar 2007, som det første av de sentral- og østeuropeiske landene som ble medlem av EU 1. mai 2004.