Sikkerhetspolitikk

”Dagens sikkerhetsutfordringer er i mindre grad enn tidligere knyttet til tradisjonelle militære trusler. Muligheten for terroranslag, større miljø- og naturkatastrofer eller storulykker innen ulike sektorer av samfunnet er blitt større. Regjeringen vil arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet og en god balanse i forholdet mellom militær og sivil beredskap.” (Soria Moria erklæringen s.11).

Sikkerhetspolitikkens formål er å bevare et lands suverenitet og politiske handlefrihet. Dette har tradisjonelt vært nært knyttet til militære kapasiteter og militære strategier for forsvar av et lands territorium. Etter den kalde krigen er det utvidede sikkerhetsbegrep og en integrert tilnærming i økende grad lagt til grunn. Politiske, økonomiske og militære midler sys sammen innenfor rammene av en overordnet strategi innrettet mot forebygging og håndtering av kriser og utforming av varige og stabile løsninger på konfliktene.

Ivaretakelse og videreutvikling av den internasjonale rettsorden er et overordnet utenriks- og sikkerhetspolitisk anliggende. I et slikt perspektiv innbefatter vår sikkerhetspolitikk både håndhevelse av suverenitet i de nordlige havområder, bidrag til kampen mot terrorisme og norsk fredsmekling på f. eks. Sri Lanka. Deltakelse i NATOs operasjoner inngår i et samlet hele der vekten ligger på å forebygge, begrense og løse konflikter.

Dette står i motsetning til den kalde krigen da militær alliansetilknytning og militære ressurser utgjorde kjernen i sikkerhetspolitikken. Oppmerksomheten var da rettet mot trusselen om direkte bruk av militærmakt mot norsk territorium.

Avslutningen på den kalde krigen fjernet faren for et militært angrep på Norge. Samtidig fremsto trusselbildet som mer uoversiktlig og vanskelig å definere. Aktørene og hendelsene som påvirker Norges sikkerhet viste seg å være mange, de lå ofte langt borte og kunne ikke møtes med bare militære mottiltak. Terroranslagene 11. september er bare ett av mange eksempler på at også Norge blir påvirket av hendelser som ligger fjernt fra oss. Vi må derfor være rede til å påta oss ansvar for å bygge fred og stabilitet langt borte fra våre grenser. Dette har ligget til grunn for den omfattende omstrukturering det norske forsvaret har gått gjennom.

Men selv om sikkerhetspolitikkens innhold og virkemidler er endret, forblir dens formål å bevare vår suverenitet og handlefrihet.

Til tross for de store endringene i vår sikkerhetspolitiske hverdag forblir forankringen i NATO og de nære transatlantiske relasjonene en hovedlinje i norsk sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhet trygges fremdeles best gjennom et forpliktende, kollektivt samarbeid med våre allierte. Militær deltakelse i NATOs operasjoner, som f. eks. ISAF-styrken i Afghanistan, er både et produkt av vårt ønske om å bidra til stabilitet og gjenoppbygging og et uttrykk for at vi vedstår oss vår solidariske forpliktelse som medlem av NATO.

Samtidig er det av avgjørende betydning for Norge at NATOs aktiviteter utenfor rammene av det kollektive selvforsvar har et folkerettslig grunnlag og fremstår som en direkte støtte til FN. FN må understøttes som den sentrale institusjon for oppbygging av global fred, sikkerhet og stabilitet. Både Norge og de andre medlemsland må vedstå seg sin forpliktelse til å sikre FNs evne til å håndtere kriser og bygge internasjonal stabilitet.