Ta én porsjon soul, én porsjon amerikansk folk og bluegrass, spe på med litt blues og country, rør rundt i en smeltedigel, hva får man da? Jo, rock ´n´ roll. Eller med andre ord; «the rock ´n´ roll melting pot», The Bands magiske oppskrift.

I år er det tretti år siden The Band holdt sin avskjedskonsert i Winterland, San Fransisco, noe som må sies å være en gyldig grunn til å vie dem en aldri så liten mimrestund. I 1976 satte konsert-filmen The Last Waltz endelig punktum for det jeg vil karakterisere som et band uten sidestykke. Filmen, regissert av Martin Scorsese, var mer enn en enkel avskjedskonsert, den var en stor begivenhet i rockens historie. Det var en musikalsk feiring med de fleste av vår tids største musikere representert. Bob Dylan, Emmylou Harris, Ringo Starr, Eric Clapton, Neil Young, Joni Mitchell, Van Morrison, Neil Diamond, Muddy Waters var bare noen av de medvirkende. Med denne imponerende rollelisten ble det et verdig farvel med The Band og den magiske musikken de gav oss.

Rock og historiefortelling
Verden mistet et av sine mest originale rocke-orkestre da The Bands Robertson, Danko, Helm, Manuel og Hudson bestemte seg for å skille lag. Men musikken lever videre i både gamle og nye fans. En tidløs musikk med sjel og utstråling, er blant karakteristikkene som går igjen. Det var noe mektig, men samtidig nakent og dønn ærlig med musikken som The Band gav oss. De skiller seg ut i den musikalske floraen på linje med de største. De skilte seg også ut i samtidens Amerika. De overrasket alle med sine mørke og skjeggete frem-toninger, med sine hatter og dresser. Det var tydelig at de ikke var ute etter å se hippe ut. Nei, de ville heller det motsatte. I en tid hvor de fleste unge i Amerika, musikere og andre drev med protest og flowerpower, lignet The Band fem unge predikanter. De snakket varmt om generasjonene før dem i en tid der nettopp opprør mot foreldregenerasjonen var hovedessensen. The Band var annerledes, de formidlet folk-kulturen og tradisjoner i det rurale Amerika, og mytologi og historiefortelling var en sentral del av tekstmaterialet, særlig er dette tydelig på de første albumene. Sanger som «The Night They Drove Old Dixie Down», «The Weight», «Rag Mama Rag» og «Upon Cripple Creek» gir sterke assosiasjoner til tradisjonell amerikansk folkemusikk og sørstatene, men blir presentert på en unik måte som en sammensmeltning av rock, blues og soul.
The Band fant med andre ord sin egen vei i det musikalske landskapet, forankret i det tradisjonelle, men i en helt ny innpakning. Sammensetningen av musikere må fremheves som genial. De var skrem-mende gode. Tre fremdragende vokalister og alle glimrende multimusikere. De hadde alle til felles å bli fanget av musikken i ung alder og de ble tidlig formet til profesjonelle musikere. Det er et kjent fenomen at det ikke alltid er like lett å holde et band med flere sterke personligheter og mye talent samlet, det har historisk sett en tendens til å bli konfliktpreget. The Band var intet unntak, men jeg vil styre unna konfliktene her av den enkle grunn at målet med denne artikkelen er å hylle The Bands musikk. Det er i midlertidig allment kjent at kon-flikter mellom Robbie Robertson og Levon Helm var sterkt medvirkende til bandet ble oppløst fra sin originale besetning med det verdige punktumet The Last Waltz. The Band-eventyret kunne rett og slett ikke vare evig, akkurat som at The Beatles hel-ler ikke kunne det.

Et (The) Band blir til
Det er ikke uten grunn at det er lett å assosiere The Band med USA. Men i virkeligheten er det hovedsaklig et Kanadisk band, med opphav i Toronto-området, ikke så lang fra den amerikanske grensen. Gitarist og hovedlåtskriver Jaime Robbie Robertson er født halvt Mohawkindianer og ble tidlig eksponert for urbefolkningens musikk via moren. Deretter fulgte den ene etter den andre musikalske sjangeren; amerikansk hillbilly- og countrymusikk, folkemusikk og storbandmusikk. Resultatet ble rock, og som femtenåring ble han gitarist i rockabilly Ronnie Hawkins sitt backing-band. Det var som en del av The Hawks han møtte resten av det som senere utviklet seg til The Band. Levon Helm, eneste amerikaner blant dem, vokste opp på en gård i Arkansas og ble også tidlig opptatt av musikk. Det begynte med gitar, men det var trommeslager han skulle bli. Helm inntok Memphis som ung gutt og ble raskt tatt under vingene av Ronnie Hawkins som tok han med seg til Toronto, Canada som var en pulserende musikkby på denne tiden. Pianist Richard Manuel og Rick Danko kom også med i orkesteret. Danko var opprinnelig gitarist, men omskolerte seg selv raskt til bassist, dette er muligens med på å forklare hvorfor han utviklet sin helt spesielle spillemåte. Den klassisk skolerte Garth Hudson kom etter hvert også med i bandet. Han var sistemann med, og svært etterlengtet. Det sies at hans orgelspilling tok bandet til nye høyder og var en avgjørende del av å definere bandets musikalske uttrykk videre. Men for å overtale Hudson til å bli med måtte de gå med på å gjøre han til musikklæreren deres til en pris av ti dollar hver i uken. Guttene synes det var et snodig opplegg men gikk med på det. Robertson forteller i The Last Waltz at Hudson gjorde krav på å bli kalt musikklæreren deres for å blidgjøre foreldrene, som neppe ville akseptert at han kastet sin klassiske musikkarriere på båten for å bli med i et rockeband.
The Hawks vokste seg relativt raskt forbi sin front-figur, og sommeren 1963 skilte de lag med Ronnie Hawkins. De bestemte seg for å spille videre under blant annet navnet Levon & The Hawks. Guttene var på vei mot uante høyder og det var ikke tilfeldig at Bob Dylan ville ha dem med seg på sin berømte, første elektriske turné i 1965-66. Turneen med Bob Dylan ble en spesiell opplevelse, ettersom konsertene var delvis preget av intens buing fra publikum. The Band taklet motgangen blant pub-likum stort sett greit, bortsett fra Helm, som ble så lei av det hele at han reiste hjem til Arkansas i den mening at hans tid i musikkbransjen var over. Danko på sin side uttalte at han syntes at situas-jonen slett ikke var så værst. Han klarte å holde fokus på musikken som ble til på scenen, noe som helt klart var forløsende og banebrytende. Danko fikk heldigvis Helm til å returnere til bandet etter at de hadde fått noen hundre tusener av platesel-skapet Capitol til plateinnspilling. Guttene inntok sammen et stort rosa hus som Danko hadde funnet i området hvor Bob Dylan bodde. Dylan hadde akkurat vært i en bilulykke og var tvunget til å ta det rolig en stund, og på denne måten kunne de fortsette å samarbeide med ham. The Band er med på mye av Dylans innspillinger på denne tiden, og særlig er The Basement Tapes et resultat av denne tiden. Det var også her bandets debutplate, Music from Big Pink, ble spilt inn. The Hawks hadde før dette blitt til The Band. De var inne på flere relativt «streite» bandnavn, men ingen av dem føltes riktig, verken for dem selv eller for folk rundt dem. Dylan refererte stadig til dem som «The Band», og etter hvert gjorde stadig flere i kretsen rundt dem det samme, inkludert guttene selv. Dermed bestemte de seg en dag for å bare rett og slett kalle seg The Band. Enkelt og greit.

Et magiens kapittel
The Band kunne ikke unngå å bli inspirert og påvirket av å jobbe med Dylan, særlig når det gjaldt låtskriving. Inspirasjonen gav seg utslag i utvikling for Robertson tekstmessig. Han lærte mye, men tok klart sine egne vendinger. Troen på The Band sitt eget musikalske uttrykk vokste, og ut av det kom debut albumet Music from Big Pink i 1968. Robertson beskriver prosessen med å finne bandets egne unike uttrykk som en gryte av alle inspirasjonskilder og sjangere. De blandet og rørte godt rundt i smeltedigelen og resultatet var Music from Big Pink. Det ble en salig røre av rock, blues, folk, country og soul. Men det var mer enn det, det var The Band. Det er tidløst og det er rock på sitt aller reneste og mest følsomme. De gjorde sin helt egen greie ut fra alt som påvirket og inspir-erte dem. Robertson sa det slik i forbindelse med innspillingen av den første platen; - Jeg er lei av gitarsoloer, jeg vil spille inn denne platen uten en eneste gitarsolo. Jeg vil bare spille riff.
Han ville også at trommene skulle ha sin egen karakter, og han ville at pianoet virkelig skulle låte som et piano. Lydene fra instrumentene skulle være mest mulig ærlig og ekte. Vokalen skulle ikke være skrikende, men følsom, sterk og nær. Mytologi og historiefortelling lå nært Robertsons hjerte og preger særlig «The Big Pink» og andrealbumet The Band som ble gitt ut året etter.
De to første platene blir ofte referert til som «debuten» og «mesterverket». Tredjeplaten Stage Fright som kom i 1970, er mer personlig av kara-kter. Bandet hadde nå blitt noen erfaringer rikere og var blitt store stjerner. Dermed økte også presset på dem. Mye forandret seg over natten for The Band, de tjente mer penger enn de hadde begrep om og opplevde at «alle» ville være venner med dem. Danko beskriver det slik; - Alle ville gladgjøre oss. Det vil si gi oss massevis av gratis dop. Vi så mange bli ødelagt av penger, suksess og dop. Det føltes ikke som om vi var en like sammenspleiset gjeng etter de to første platene. Det føltes for meg veldig, veldig vondt.
Nye dører åpnet seg for dem, det ble eksperi-mentert med det meste; livet, musikken og ikke minst med narkotika. Særlig Helm, men også Danko og Manuel fikk problemer med heroinmis-bruk og det kom til å prege historien om The Band videre.
Plateutgivelsene fulgte tett, allerede i 1971 kom Cahoots, og året etter kom liveplaten «Rock Of Ages». Deretter gikk det to år før The Band igjen kom ut med nytt studioalbum, og denne gang var det coverplaten Moondog Matiné, hvor bandet tolket gamle rock ´n´roll og R&B klassikere på sin egen unike måte. Northern Lights. Southern Cross fra 1975 representerer igjen The Band på høyden av «debuten» og «mesterverket», denne platen inneholder låtene «Ophelia» og «It Makes No Difference». Det hele avsluttes i 1977 med Islands. De gav riktignok ut tre studioalbum til etter dette, men ikke med den originale besetningen.

Åpenbaringen
The Band er et av historiens viktigste rockeband, men det er påfallende mange, særlig blant den yngre garde, som ikke har hørt om dem, eller bare vet at de var bandet til Bob Dylan. Majoriteten av dem som kjenner til dem har hørt om, og gjerne sett, The Last Waltz. Andre igjen har, som under-tegnende, på sin side fått The Band-åpenbaringen, noe som er en veldig fin opplevelse, og som kan anbefales på det sterkeste. Når dette skjer er det som om sansene åpner seg og man tar musikken inn over seg på en helt ny måte. Man blir hektet, og det er bare godt. For meg kom interessen grad-vis, men uten at jeg var klar over det bygget det seg opp til et klimaks, eller et vendepunkt om du vil. For meg kom det avgjørende øyeblikk med en sang. Sangen fikk meg til å løpe- og kjøpe mer, og resulterte i en rekke urolige netter med høy drøm-mefaktor om Rick Danko. Sangen som for kuppet hjertet mitt var «The Weight». Sangen var kjent for meg fra før, men plutselig tok lytteropplevelsen en ny, intens vending. Jeg følte meg varm og rastløs, ja, nesten litt nervøs for at opplevelsen skulle gå over. Siden har jeg fått liknende kriblende og hårre-isende opplevelser med «Ophelia», «Upon Cripple Creek», og drøssevis av andre låter.
Da Eric Clapton hørte The Band for første gang forandret det livet hans. Han hadde fått tak i en råmiks av «Music From Big Pink» og han har siden fortalt at dette førte til at Cream ble oppløst, et rockeband som på denne tiden var et av de virkelig store. Han følte at slaget var tapt, at det var denne musikken Cream egentlig burde spille. Det kom som et sjokk på unge Clapton at det fantes en gruppe på den andre siden av Atlanteren som spilte denne musikken, og ikke han. Dette var musikken han ville spille! Kort etter reiste Clapton til Woodstock og besøkte The Band og Bob Dylan. Intensjon var å bli med i bandet, men han for-stod raskt at det ikke gikk. Clapton beskriver det første møtet slik; – De hadde et lukket miljø. Jeg hadde rosa bukser, militærjakke og hippiehår. De derimot, så ut som karakterer fra Hole In The Wall Gang (fra westernfilmen Butch Cassidy and the Sundance Kid). Clapton holdt i midlertidig kontakten med The Band og samarbeidet med dem i ulike sammen henger i årene som fulgte. Men det var ikke bare Clapton som lot seg fascinere av The Band. De fleste kolle-gaer i musikkmiljøet la merke til dem og opplevde å bli influ-ert av dem. George Harrison som i 1966 møtte The Hawks, har gitt følgende karakteri stikk av The Band; -«The best band in the history of the universe». Det bør til gjengjeld nevnes at kollegaer i musikkverden fikk tidligere øynene opp for dette uvanlige bandet enn publikum generelt. Det var først andreplaten «The Band» som oppnådde de store salgstallene. En umulig livsstilEtter å ha levd et liv på veien i seksten år var det altså slutt i 1976. De første åtte årene hadde bandet spilt på diverse klubber og buler, deretter stadionkonserter de neste åtte. Robertson forteller i The Last Waltz at det var en umulig livsstil, og at han ikke orket tanken på tjue år med turnering. Den rutinepregede turneringen på 70-tallet satte sitt preg på bandet, og tærte på magien som hadde blitt til i kjelleren i Big Pink. Stoffmisbruk og kjed somhet førte dem inn i villrede og førte til at Robertson bestemte seg for å bryte ut. Etter bruddet slet særlig Manuel og Danko med komme seg videre. Narkotikaavhengighet preget flere av dem, men de fortsatte med musikk alle sammen, som bidrags ytere sammen med andre, og som solo-artister. The Band gav som tidligere nevnt, ut tre plater etter at Robertson takket for seg, den siste i 1998, og da også uten avdøde Manuel. Kun tre av de fem bandmedlemmene lever i dag. Richard Mauel var først ute til å forlate denne verden da han på ekte og tragisk rock ´n´ roll vis, begikk selvmord på et motelrom i Florida i 1986. Manuel huskes særlig for sin vakre, sarte, soul aktige stemmeprakt. De andre i bandet har i flere intervjuer trukket frem stemmen og i det hele tatt atmosfæren rundt han som noe av det de var mest stolt av med bandet. Eric Clapton har på sin side uttalt at han på et plan var forelsket i Manuel, han så han som selve lyset i The Band og at det hvilte noe hellig over han. Bassist Rick Danko døde naturlig i sitt hjem i 1999. Robertson beskriver Danko som innehaver av en av de beste og mest sjelfulle stem-mer i rockens historie og som den mest originale bassisten han noensinne har hørt. Danko har i likhet med resten av medlemmene i The Band en innholdsrik solokarriere, blant annet dannet han en trio med Jonas Fjeld og Eric Andersen. Noe som resulterte i to plateutgivelser, turné og norsk spellemanns pris i 1991.

Tekst: Lene Løland Illustrasjon: Adeline B. Landro