Det er enkelt å se opp til mennesker man kan identifisere seg med. Noe helt annet er det å gi heltestatus til mennesker som lever under fremmede kår og som har gjort det utenkelige.

– Samfunnet må kreve! Aksjon trengs for å støtte verdens helter og prinsippene de kjemper for, mener Tanja Clifford fra Amnesty International Norge.
For Tanja Clifford, rådgiver for Amnesty International Norge, er hjelp til fengslede helter en del av hverdagen.
– Amnesty er grunnet på en engelsk advokats reaksjon på arrestasjonen av to portugisiske studenter. Et «Skål for friheten!» ble straffet med en dom på 7 års fengsel. Peter Benenson svarte med en artikkel om «The Forgotten Prisoners» som ble trykket den 28.mai 1961 i avisen The Observer. Her innførte han begrepet samvittighets-fanger, som blir brukt om mennesker som er blitt fengslet på politisk, religiøst eller etnisk grunnlag. Etter 11.september blir også mistanke brukt som begrunnelse for arrestasjoner.
I mange land kan altså krav om menneskerettigheter og demokrati føre til det stikk motsatte: Fengsling og tortur.
– Myndigheter kan bruke samvittighetsfanger som skremselseksempler, og gir dermed en klar beskjed om hva befolkningen ikke bør gjøre. En slik arrest-asjon kan ikke bare være en ekstrem påkjenning for den fengslede, men har dessuten enorme ring-virkninger: Kone eller ektemann kan miste jobben, barna blir utsatt for mobbing, naboene blir avhørt, og venner blir satt i fare, forteller Clifford. I fanget har hun en tykk bok, Internationals årsrapport 2005 om verdens tilstand på menneskerettigheter, hvor samvittighetsfanger har en sentral plass.
Amnesty skiller mellom samvittighetsfanger og politiske fanger, hvor sistnevnte har oppfordret eller brukt vold i sin politiske kamp – og hvor arrestasjonen derfor er legitim. Clifford påpeker at i væpnede konflikter, som i dag ligger på om lag 57, blir vold ofte regnet som en siste mulighet i kampen for rettferdighet. Eksempler på dette er Midt-Østen, Chiappas regionen i Mexico og Colombia. I disse konfliktene blir dessuten arrest-asjon ofte regnet for å være for dyrt og vanskelig – og drap på opprørere kan dermed bli løsningen for myndighetene.
– Hva tror du driver mennesker i et slikt livsfarlig arbeid?
– Tidligere fanger som jeg har snakket med, har svart med «hva er alternativet?» til det spørsmålet. Noen aksjoner kan være spontane reaksjoner, mens andre driver langsiktig organisert arbeid – og da er de drevet av bevisste avgjørelser om å sette eget liv i fare i kampen for rettferdighet, demokrati og menneskerettigheter. Dette gjør dem blant historiens største helter.
Men dette er helter som får lite TV-tid. Bob Dylan og ekteparet Beckham blir opphøyet som guder, mens dem som kjemper for rettferdighet med fare for eget liv skuffes unna. Blir det for virkelighets-fjernt for oss? Tanja Clifford synes heldigvis ikke det:
– Media burde bruke TAMPA-saken som et kron-eksempel på hvordan store helter kan behandles. Kapteinen og hans rederi fikk enormt mye opp-merksomhet for måten de taklet situasjonen med de afghanske flyktningene. Dette var fullstendig fortjent, og slik mediadekning skaper gode for-bilder for oss alle.
– Hvem er din største helt?
– Et særlig forbilde for meg er Aung San Suu Kyi. I dag sitter hun innesperret i sitt hjem i hovedstaden Rangoon i Burma, praktisk talt uten muligheter for kontakt med omverdenen. Hun har nesten ikke sett sine barn de siste 10 årene og måtte la mannen hennes dø i England av kreft uten å besøke ham. Hun har altså gitt opp det vi mennesker setter høyest, våre nærmeste, til fordel for kampen for demokrati for hennes folk. Mange slike mennesker finnes, men få blir kjent for omverdenen.
– Når politiske flyktninger kommer til Norge er det mangel på ressurser som preger bildet. Vi behandler ikke flyktninger i Norge som de skulle vært en Nelson Mandela. Hvorfor får ikke flykt-ninger som kommer til Norge den mottagelsen de fortjener?
– Mange asylsøkere kommer på døren til oss her på Raftohuset og vil at vi skal hjelpe dem, etter å ha vært alle andre steder og når de har fått avslag allerede. De forteller ofte at de har blitt møtt med dårlig tilgang til tolk og tvil knyttet til deres histo-rier. Problemet mange lider under er at man ved det første møtet med norske myndigheter er redde for å gi opp sin virkelige identitet, redde for at de etter-latte i hjemlandet vil bli straffet for det man avs-lører. Når en kommer fra et land med myndigheter som en ikke kan stole på, er det ikke lett å stole på et fremmeds land myndigheter.
– Skam i forbindelse med seksuelle overgrep er et vanlig problem blant kvinner, hvor frykten for å bli støtt ut av familie og samfunn fører til stillhet om mishandling i hjemlandet. Det kreves altså større ressurser i selve mottagelsen for at asylsøkere skal få en rettferdig behandling av sin sak, og ikke sendes tilbake i fare for eget liv. En homoseksuell mann vi var i kontakt med noen år siden, ble sendt tilbake til Iran, hvor han «forsvant».
Tanja Clifford er engasjert og kunnskapsrik, men virker også litt frustrert. Det er mye å ta tak i, og det er ingen enkelt oppgave å gjøre verden mer rettferdig. Men Amnesty er en god bidragsyter, og i Bergen har de mye på programmet i tiden frem-over. Både årsmøte, nasjonal studentverkstedstreff og menneskerettighetsuka tar sted nå i februar/mars (for mer informasjon (www.amnesty.no).

Tekst og foto: Brita Marie Servan