– Krig er eneste vei til fred, mener Sudan-ekspert Rex Sean O`Fahey.

Foto: Marte Ingul

Da britene trakk seg ut av Sudan i 1956 ga de makten til en rik, vestlig orientert elite fra Nord-Sudan. Førti år senere blomstrer økonomien i hovedstaden Khartoum, men folk flest har det verre enn noen gang. Befolkningsvekst, sult og vannmangel er kimen til konflikt.

Marginaliserte mennesker
Fredsavtalen er brutt, regjeringen i hovedstaden nekter FN inngang, spenningen mellom afrikanere og arabere øker, mens den globale oppvarmingen tørker ut jorden.
– Vi er vitne til en retribalisering, der ulike stammer bevæpner seg for å overleve. Rundt 400.000 mennesker er drept og 2,5 million mennesker er internt fordrevet siden konflikten tok til på 80 og 90-tallet, forteller professor O`Fahey.
– Flere medier trekker paralleller mellom situasjonen i dagens Darfur og folkemordet i Rwanda, men hvor reell er egentlig denne sammenlikningen?
– Referansen til Rwanda er svak. Det er større sammenheng mellom britenes valg av maktovertagere, og deres marginalisering av et helt folk, som etter mitt syn er en bedre og viktigere forklaringen på den kompliserte konflikten.
På FNs hovedkontor i Khartoum går likevel konflikten under tittelen Rwanda in slow motion.
– Det er ingen tvil om at det går utallige menneskeliv tapt, og at situasjonen i Darfur er uutholdelig. Konflikten kan også helt klart karakteriseres som et folkemord, men i dagens Darfur er det ingen konsentrert etnisk rensing av arabere og afrikanere, fortsetter O`Fahey som akkurat er ferdig med artikkelen Dafur: Another African Black Hole, bestilt av et islamsk tidsskrift i England.

Maos milde gaver
Det er et økende fokus på Jihad (hellig krig journ.anm), og en økende islamisering i Nord Afrika.
– Spiller religion en markant rolle i Darfur-konflikten?
– Situasjonen i Darfur er langt fra en religionskrig. Nesten hundre prosent av innbyggerne, både afrikanerne og araberne praktiserer nøyaktig samme form for islam. Religion spiller altså ingen rolle sammenlignet med spenningene mellom sunni- og sjiamuslimer i for eksempel Irak.
– Er det mulig å utpeke konkrete skyldige parter i konflikten?
– Vel, regjeringen har mye av skylden for dagens situasjon. Det har britene også, som verken tok tak i landets utvikling etter kuppet i 1898, eller øynet de alvorlige følgene av å gi makten videre til den mektige nordsudanesiske eliten.
– Hvordan står det til med dagens regime i Khartoum?
– Dagens regjering har mer makt enn noen gang, noe de kan takke kinesiske penger og russiske våpen for. Kina importerer 60 prosent av Sudans totale oljeproduksjon, som utgjør 10 prosent av den nye supermaktens totale oljeforbruk. Russland forsyner den sudanesiske regjeringen med våpen, som bruker nesten 70 prosent av budsjettet på militære utgifter.
Historikeren forteller så om det nye Khartoum.
– Hovedstaden ligner mer og mer på Dubai, med store kostbare byggeprosjekter og økende tilgang på luksusvarer, kulturtilbud og teknologi.

Låst Råd
Det er langt fra den dubaiserte hovedstaden, til fulle flyktningleirer i Darfur, der dødstallene stiger. Fredsavtalen som ble signert i mai, lå død i juli. Men FNs sikkerhetsråd er låst ettersom de to vetolandene Kina og Russland, samt Qatar, avstod fra å stemme igjennom resolusjon 1706, i august.
– Hva må egentlig til for at de femten landene kan enes om en resolusjon?
– Alle femten land vil aldri enes om en resolusjon som gir FN-soldater aktivt mandat i Sudan. Kina og Russland setter altfor mye på spill om de støtter en FN-styrke på 17000 som 1706 uttrykker. De to landene vil nødig risikere å ødelegge det gode og viktige forholdet til Khartoum-regjeringen.
Verken Kina eller Russland har særlig historikk for etiske retningslinjer, og går langt i å forsvare Sudans statssuverenitet. På tross av at et militærkupp i 1989 brakte dagens dominerende parti, Den nasjonale islamske front til makten i Khartoum.
– Hvorfor involverer ikke da andre parter seg i konflikten, som Sør Afrika og USA?
– Kort sagt er det ingenting å tjene på å involvere seg i konflikten. Det er ikke olje i Darfur, ingen infrastruktur heller. Sør Afrika har ingen interesse av å bidra gjennom African Union, og USA har mer enn nok å gjøre i Irak og Afghanistan.
Professoren som selv har gjort feltarbeid på kamelryggen i Darfur, og som har uttallige studier i landet bak seg, ser Frankrike eller Storbritannia som eneste aktuelle fredsaktører.
– Men Frankrike som allerede har et par tusen soldater og noen fly i Tsjad, er ikke særlig interessert i å flytte dem. Storbritannia med Tony Blair i spissen har nok å gjøre i Irak og Afghanistan.

Meningsløs menig
I disse dager signerer det norske forsvaret kontakter med 250 soldater, som eventuelt vil tjenestegjøre i et FN-oppdrag i Sudan. Men først må en enstemmig resolusjon på bordet, samt aksept fra regjeringen i Khartoum.
– Sett at den politiske vilje var tilstede for å sette resolusjon 1706 ut i livet, hva er da hovedproblemet for veien videre?
– Det største problemet er mangelen på skikkede FN-soldater og økonomisk støtte. Mange vestlige styrker er som sagt opptatt i Irak og Afghanistan, og å gå inn i Sudan har en himmelhøy pris. Der er det ikke noen form for infrastruktur. Alt av utstyr må flys inn, helt ned til hver eneste dråpe vann.
– Er det da poengløst å signere med de norske soldatene?
– Etter mitt syn er det en forsvinnende liten sannsynlighet for at noen norsk soldat vil tjenestegjøre for FN i Sudan. Verken regjeringen i Khartoum, Kina, Russland eller USA ønsker å ta særlig ansvar i denne konflikten, legger O`Fahey til.
Han holder nå på med boken Darfur – a History, og jobber med konflikten på oppdrag fra FN og Verdensbanken. Han besøkte landet siste gang i september.
– Hva mener du er veien ut av konflikten, og veien til et fredelig Sudan?
– Det er med tungt hjerte jeg sier dette, men jeg ser en intensivering av borgerkrigen som eneste utvei. Der partene får ordne opp internt, og utrope vinnere og tapere. Det vil gå mange menneskeliv tapt, og de vil trenge hjelp. Men slik situasjonen er nå ser jeg dessverre ingen diplomatisk løsning på denne konflikten.

Tekst: Marte Ingul