Trine Flattun Rogndokken, en samfunnsengasjert, ung forfatter med tilholdssted i Bergen, stiller seg kritisk til å måtte forte seg gjennom studiene.

Forfatter Trine Flattun Rogndokken frykter den nye bokavtalen kan føre til mindre litterært mangfold.

Etter å ha vokst opp på Gjøvik valgte Trine Flattun Rogndokken å flytte til Bergen for fire år siden. Til daglig studerer den unge forfatteren litteraturvitenskap, med filosofi som støttefag ved Universitet i Bergen. I fjor debuterte hun med romanen Vi lukter jord.

Selvrealisering
Mange tenker på det å gi ut egen bok som skremmende. Selv om en kanskje går rundt med en liten forfattespire i magen, er steget langt fram til det å faktisk gi ut noe egenprodusert.

– Hva var det som fikk deg til å ta dette valget?
– Jeg har alltid vært glad i å lese, sier Rogndokken. – Det er gjennom andres forfatterskap jeg henter inspirasjon og får lyst til å skrive. Samtidig går jeg inn i meg selv og tenker over hva jeg driver med. Hva kan jeg gjøre for å skrive like bra som dem? Å skrive er en annen måte å tenke på, en annen måte å uttrykke seg selv og språket på. Spesielt to forfattere fikk meg til å begynne å skrive, den russiske surrealisten Daniil Kharms og norske Tor Ulven. Ulven har vært en stor inspirasjonskilde for flere, for meg personlig var boken Fortæring veldig viktig, den gav et uslettelig inntrykk.
Enkelte forfattere snakker om et kall. En indre uro som vil ut og ned på papiret, noe som ikke er enkelt å skjønne for andre.

– Hva fikk deg til å gi ut dine tanker?
– Jeg har ikke alltid ønsket bli forfatter, sier Rogndokken overbevisende. – Men jeg har alltid vært glad i å skrive og lese, og har skrevet masse for min egen del. Da jeg hadde skrevet utkastet til Vi lukter jord og det hadde blitt ganske langt, begynte jeg å tenke over det.
Rogndokken forteller om en sorgløs prosess, hvor ingenting holdt henne tilbake, hun fant ingen grunn til å la være.
– Jeg tenkte bare: «Hvorfor ikke? Hva har jeg å tape på det?» Selve prosessen etter at jeg hadde fått napp hos Aschehoug var veldig spesiell. Da forsvant sorgløsheten og det ble verre. For når man står mitt oppi det har man ikke peiling, sånn er det jo alltid, smiler hun. – Jeg jobbet cirka 1-2 år med teksten fra den spede begynnelse, til den dagen jeg endelig følte at jeg var klar for å levere det inn. Jeg var litt reservert mot å levere manuset for tidlig, og brukte lang tid på å skrive det om etter at jeg fikk napp, selv om jeg sikkert kunne levert det et halvt år før jeg gjorde. I dag ser jeg tilbake på det hele, det å gi ut en bok, som en veldig bra opplevelse. Men man gjør ikke dette for å gjøre karriere og bli kjent, det tror jeg ikke man kan, ler hun. – Man gjør det for å realisere seg selv.

– Hvordan var det å utlevere seg selv gjennom en bok, er du fornøyd med tilbakemeldingene du har fått?
– Vel, ler hun, – jeg fikk en treer i VG, men det gjør meg ingenting. Jeg fikk gode anmeldelser der jeg synes det er viktig, og det er jeg fornøyd med. Boken min har solgt mer enn jeg forventet, mer enn jeg våget å håpe på forhånd. Det betyr likevel ikke at den har solgt veldig mye, men for meg betyr det at mottakelsen er bra ute blant folk, at det finnes mennesker som liker den og synes den er interessant.

Alt kan forandres
Det er ikke alltid historiene i bøker og filmer som fenger Rogndokken, det er like mye måten de blir formidlet på. Lys og fargebruk er like viktig som handling i en film. Fortellermåten er noe man legger vekt på i litteraturvitenskapen. Det blir en annen måte å formidle språket på, det gir klare variasjoner og muligheter i måten man uttrykker seg på.
– For meg er det naturlig å velge et fag ved Historisk-filosofisk fakultet. Et fag som gir tankene spillekraft. Det er viktig å vurdere samfunnet
fra tid til annen, og ikke godta at alt «er som det er», for det finnes så mange muligheter. Litteraturen er et fint sted å gå for å reflektere omkring størrelser som virker gitte. Der går ikke ting raskere enn man ønsker, og man får tid til å tenke gjennom dem. Man kan bevege seg inn i et annet univers, inn i det litterære rom. Der kan man revurdere seg selv, samfunnet og faget sitt, det er viktig for ikke å bli fastlåst.
Forskjellen er stor mellom historier som ble skrevet for lenge siden, og historier av i dag, for språk og tid forandrer seg.

– Hva kjennetegner god litteratur?
– Jeg har lest eldre litteratur fra både det gamle Hellas og middelalderen, men leser mest samtidsforfattere.
Likevel kan jeg ikke si at jeg foretrekker det ene foran det andre.
Rogndokken presiserer at en bra tekst skal arbeide med deg, og at de fleste som har den formening at en tekst jobber mener dette uten å ha diskutert den med andre.
– Jeg tror at de som leser mye litteratur mener de samme tekstene er gode eller dårlige. De gode gjør noe med en, de preger en, mens de dårlige forsvinner ut igjen. Dette er viktig for den litterære kvalitetsdebatt som stadig er tilbake-vendende. Man har en diskusjon om den litterære kanon er den rette, kanskje man heller skulle valgt en annen?

Raske studenter
Det å studere litteraturvitenskap og filosofi virker naturlig for en som elsker å lese og skrive.
– Litteraturvitenskap var noe jeg interesserte meg for, og faget hadde jeg hørt mye positivt om. Fasinasjonen min for bøker påvirket nok valget det også. Selv om valget var ganske tilfeldig, som det ofte er, føltes det veldig naturlig. Jeg får anledning til å lese all litteraturen på pensum og samtidig ha forelesere som gjør at jeg reflekterer over ulike aspekter ved bøkene. Filosofi tiltalte meg fordi man blir man stimulert til å tenke gjennom for eksempel ulike ideologier – hvordan tenker mennesker, hva ligger bak deres handlinger?
Rogndokken har ikke planene klare for hva hun ønsker gjøre etter endt studietid.
– Om jeg tar mastergrad blir det i litteratur-vitenskap, fordi det har jeg holdt på med lengst. Dessuten er det så innmari vanskelig å få jobb med mastergrad i filosofi. Men ingen av fagene gir utgangspunkt for toppjobber. Selv om kvalitets-reformen her ved Universitetet i Bergen har som mål å få studentene raskest mulig gjennom studiene, for så å gjøre karriere, er det ikke slik det fungerer. Det blir feil å si til studenter på Historisk-filosofisk fakultet at man må forte seg å bli ferdig slik at man kan gjøre karriere og få jobb i næringslivet.
– Jeg er mot tankegangen bak kvalitetsreformen. Man lurer studentene til å tro at man vil tjene på å skynde seg, fordi det er gode jobber som venter på oss så lenge vi er effektive nok. Kanskje dette gjelder for andre fag, men for humaniora gjelder det ikke. Jeg mener at et fag som filosofi er viktig, fordi man tenker over hvilken ideologi som ligger bak det hele. Det er skummelt at man tenker at det er viktigere å bli fort ferdig, enn å sikre at man får lært det man ønsker på en god måte.
– Kan du tenke deg å bli forfatter på heltid?
– Ja, men det er vanskelig å leve av det, sier hun litt trist. – Og det går i alle fall ikke med den politikken som føres her i landet i dag.
Moderniseringsminister Morten Meyer (H) har nemlig bestemt at det skal komme en ny bransje-avtale i Bokhandlerforeningen. Noe det har vært mye skriving om i media.
– I dag har man en normal kontrakt som alle får, sier Rogndokken. – Den går ut på at alle får betalt like mye for et manus. Med den nye bransjeavtalen skal man blant annet få anledning til å forhandle fram sin egen kontrakt. Med andre ord vil de mest kjente navnene få en høyere verdi enn den smale litteraturen bak. Dette gjør at en rekke forfattere kanskje ikke har råd til å skrive fordi de må jobbe fulltid. Skrekkscenariet, sier hun innbitt, er at man får et veldig smalt utvalg, der kun de mest kjente navnene tilbys i bokhandelen. Det er ikke bare for oss som ønsker å skrive dette er ille, det er like urettferdig ovenfor publikum som ikke får anledning til å velge fra et bredt repertoar.

Personlig vending
Rogndokkens debutroman Vi lukter jord var hundre prosent fiktiv. Jeg-personen er en ung kvinne, og vi blir kjent med hennes tvillingsøster og deres mor. Jeg-personen forteller en stille historie som foregår i hennes tanker, om hennes nåværende liv i en leilighet i byen med sin søster. Samtidig blir det gitt tilbakeblikk til deres felles barndom.

– Når kommer neste bok?
– Jeg skriver nå, men jeg har ingen klar plan om en bok. Det er vanskelig å svare på siden det bare er min andre utgivelse.
Rogndokken møter redaktøren sin jevnlig, men utover det tar hun det litt som det kommer.

– Blir bok nummer to mer personlig?
– Det som er annerledes i prosjektet jeg jobber med nå er at jeg prøver å flette inn noen av mine egne erfaringer. Det å gjøre det personlig var noe jeg var kritisk til før, men nå tenker jeg at det er ikke så ille å la teksten bli preget av meg selv likevel, det er ikke å utlevere meg personlig av den grunn. Jeg bruker for eksempel egne inntrykk fra da jeg reiste rundt i Sibir bare 18 år gammel, det var i en periode jeg studerte i Moskva, og jeg forøker å omdanne erfaringer jeg gjorde til noe jeg kan gjøre nytte av i boken.
Kritikere har hevdet at Rogndokken ikke holdt seg godt nok til én sjanger i debuten. Selv sier hun at hun ikke er opptatt av hvilken sjanger hun skriver i, på den måten at det viktigste er å holde seg innenfor rammene til én spesiell.
– Sjanger er viktig for leseforståelsen, sier hun. – Man setter seg ned og tenker mentalt på en gitt måte fordi man vet at man skal lese en bok av en spesiell forfatter skrevet i en spesiell sjanger. Selv har jeg valgt å benytte prosa. Jeg føler jeg behersker den best, samtidig som jeg holder meg til det man vil kalle romaner. Jeg beundrer de som skriver noveller og dikt, selv føler jeg at jeg aldri har behersket det. Kun tiden vil vise om jeg holder meg til dette mønsteret, eller om jeg forandrer mening når jeg har utviklet meg mer. I mellomtiden henter jeg inspirasjon fra bøker som Galskapens historie av filosofen Michel Foucalt, og Austerlitz av W. G. Sebald, inspirerende og tankevekkende bøker som jeg anbefaler alle å lese.

Tekst: Ingerd Lene Nyheim Foto: Guro Forren Sørensen