I Olaug Nilssens siste bok, Hybrideleg sjølvgransking, finnes det en test som heter “Er du ein ekte nynorsking?” Olaug Nilssen må vel sies å være det, men hun er også mye annet.

– Jeg meldte meg ut av statskirken da jeg var 16. Det at jeg gjorde det da var muligens litt forhastet, kanskje det til og med var et slags ungdomsopprør, men jeg har ikke angret på det i ettertid. Jeg tror nemlig ikke selv lenger.
Olaug Nilssen kommer fra Førde, og hennes fjerde bok, Hybrideleg sjølvgransking, ble utgitt tidligere i år av Det Norske Samlaget. Den inneholder et utvalg tekster hun har skrevet de siste seks årene og tar opp temaer som tvil knyttet til religion,
nynorsk, litteratur, kvinner, og – som hun selv karakteriserer det – den helvetes hovudstaden.
Nilssen vokste opp i en kristen familie, og som barn var hun både med i Ten Sing og deltok på kristne sommerleirer. – Når jeg tenker tilbake på denne perioden av livet mitt, fremstår Ten Sing og leirene som veldig trygge. Selv om jeg ikke tror på det de vil formidle, synes jeg det er godt og trygt med kirke og kristendom. Dette er et tema som stadig vender tilbake i det jeg har skrevet de siste årene – jeg har tenkt mye på Gud og kirken.
En annen sak Nilssen har vært opptatt av, er nynorsk. Men det har hun ikke alltid vært. – Der jeg kommer fra, Førde, er nynorsk godt forankret i samfunnet. Under min oppvekst var det aldri et tema, vi både snakket og skrev tilnærmet nynorsk. Det var først da Norsk Målungdom ble tatt for ha jukset med medlemstallene sine for å få økt støtte fra staten, at jeg bestemte meg for å hjelpe dem.

Ingen surpomp
Nilssen er livredd for å bli oppfattet som en surpomp,
som hun selv kaller det, i forbindelse med hennes kamp for nynorsk. Der hun sitter leende mot solen, fremstår hun som alt annet enn det. – Det er mange som forbinder kampen for nynorsk, eller nynorsk generelt, med noe surt og kravstort, og det er ikke bra. Nynorsk skal ikke være noe som blir tvunget på folk, men heller et akseptert alternativ til bokmål. Likevel må jeg innrømme at når jeg hører noe urettferdig i forbindelse med nynorsk, merker jeg at jeg reagerer på en veldig sur og sint måte. Men det er ikke det jeg ønsker – jeg vil helst ha en humoristisk tilnærming til saken, litt som Radio Røynda.
Radio Røynda er et program på NRK P1. Målet deres er å spre nynorsk røyndom, altså reality ut til folket.
– Radio Røyndom fremmer nynorsksaken på en bra og morsom måte og jeg ønsker å være litt som dem, derfor jeg har tatt med noen nokså uhøytidelige tekster på og om nynorsk i Hybrideleg Sjølvgranskning. Folk som ikke er i kontakt med nynorsk, aner ikke hvor mange debatter det finnes omkring språket. Nynorskfolket er veldig splittet, noen vil at nynorsk fremdeles skal skrives som i Ivar Aasens tid, mens andre – meg inkludert, synes ikke nødvendigvis at det er noe negativt i at nynorsken stadig utvikler seg. Jo flere ord nynorsk har, desto mer er lov – og det er jo slik et språk skal være.

I fjor ringte Dagbladet Nilssen og spurte om hun ville være bokanmelder for avisen. Da hun spurte dem hva vilkårene deres var, fikk hun blant annet beskjed om at hun ikke fikk lov til å skrive på nynorsk. Dermed takket Nilssen nei.
– Det har med Dagbladets språkpolitikk å gjøre, journalistene får rett og slett ikke lov til å skrive på nynorsk. Likevel, jeg hadde nok sagt nei uansett. Jeg har rett og slett ikke tid, og heller ikke lyst til å være så synlig som bokanmelder. Men, kanskje hvis jeg var kjempeblakk. Jeg er ganske blakk, men ikke så blakk.

Nestenoffentlighet
Nilssen er en aktiv litteraturkritiker og artikkelskribent
i flere aviser og tidsskrift og får tilbud om ulike oppdrag titt og ofte. Likevel har hun tid til bloggen sin som hun kaller Eit eige rom med utsikt. Her skriver hun mye om mangt, og høster inn kommentarer fra både kjente og ukjente personer. – Jeg har ført blogg i vel 2 år nå. Det er morsomt og interessant, men av og til også litt skremmende. Jeg har hatt problemer med å forstå at det faktisk er offentlig det jeg skriver. Dette skjønte jeg særlig i forbindelse med en litt lei sak for en stund siden. Jeg moraliserte litt over en av tekstlinjene til Maria Mena, og i tiden som fulgte ble det diskutert heftig over det jeg hadde skrevet. Så ille ble det faktisk at Maria Mena selv gikk inn på siden og skrev en kommentar. Det som var ment som en nokså ubetydelig kommentar i utgangspunktet, gikk altså over stokk og stein. Etter denne episoden har jeg latt være å kommentere kjendiser – de googler jo også seg selv. Jeg er også forsiktig med å nevne venner og familie, for det er klart at ikke alle vil bli offentliggjort på den måten.
Til høsten kommer Olaug Nilssen etter planen ut med en ny bok. Den skal i følge henne omhandle blant annet folk som ønsker å komme på TV. – Nærmere bestemt på Vestlandsrevyen, det finnes noen av dem også – og det kan jo ikke være så vanskelig at akkurat den drømmen blir oppfylt. I tillegg skriver jeg om en nepestappefabrikk. Jeg har ikke helt kontroll over hva som er blitt sagt om boken, men det blir nok en slags novellesamling. Selv om jeg har litt vanskeligheter med å holde meg til sjangeren, avslutter Nilssen.

Tekst og foto: Kathrine Torday Gulden