Innledende bestemmelser

Til § 1-3 Definisjoner

a) EE-produkter
Definisjonen av EE-produkter innebærer at produkter som inneholder elektriske og/eller elektroniske komponenter i sin helhet i utgangspunktet omfattes av bestemmelsene, selv om produktene er sammensatt av også andre komponenter som f.eks. mekaniske deler, beskyttelsesutsyr osv. Dette gjelder f.eks. frysebokser, fjernsyn og kopimaskiner. For større innretninger som f.eks. heiser og rulletrapper vil det imidlertid være naturlig at bare de enkelte delene som har en elektrisk og/eller elektronisk funksjon (f.eks. styringsenheten til en heis) blir ansett som EE-produkt. Definisjonen har betydning for hva som skal regnes som EE-avfall og dermed omfattes av reglene, for eksempel om produkt omfattes av forhandleres og kommuners mottaksplikt etter §§ 1-5 og 1-8. Mottaksplikten gjelder ikke for en hel heis eller rulletrapp. Når det gjelder kjøretøyer, skip, båter, oljeplattformer, rullende materiell og luftfartøyer er bare de delene med elektrisk/elektronisk funksjon som ikke er fastmontert omfattet av bestemmelsene, jf. unntakene i § 1-4. Tvilstilfeller avgjøres av Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bemyndiger.

b) EE-avfall
Bestemmelsene om kasserte elektriske og elektroniske produkter omfatter EE-produkter som er kassert etter 1.7.1999. EE-avfall som er oppstått (kassert) før omfattes altså ikke av returordningen. Produkter som ble brakt ut på markedet før 1.7.1999 omfattes av ordningen, dersom de blir kassert først etter 1.7.1999.

Et EE-produkt er kassert når besitteren ønsker å kvitte seg med produktet og ikke har til hensikt å gjøre det til gjenstand for ombruk i sin opprinnelige form til sitt opprinnelige formål, f eks. gjennom bruktsalg.

c) gjenvinning
Gjenvinning benyttes som samlebetegnelse for ombruk, material­gjenvinning og energiutnyttelse.

Begrepet ombruk omfatter i utgangspunktet både utnyttelse av hele EE-­produkter i deres opprinnelige form til deres opprinnelige formål, eventuelt etter reparasjon eller annen behandling, og utnyttelse av de enkelte deler av EE-produkter i deres opprinnelige form og til deres opprinnelige formål. Ombruk av hele EE-produkter i deres opprinnelig form til sitt opprinnelige formål, f.eks. gjennom bruktsalg, innebærer at produktet ikke blir ansett som kassert og således ikke regnes som avfall jf. kommentaren til bokstav b) ovenfor, mens ombruk av de enkelte deler av kasserte EE-produkter er å betrakte som gjenvinning av EE-avfall.

Med materialgjenvinning menes utnyttelse av EE-avfall slik at materialet beholdes helt eller delvis.

Med energiutnyttelse menes utnyttelse av energien i EE-avfall gjennom forbrenning, pyrolyse e.l.

f) godkjent behandlingsanlegg
Med godkjent behandlingsanlegg menes anlegg som har tillatelse etter lov om forurensninger og om avfall, jf. §§ 11 og 16, jf. § 29 og/eller kapittel 11 om farlig avfall, jf. § 11-6. Etter forurensningsloven § 29 kreves tillatelse for behandling av avfall dersom virksomheten kan medføre forurensning eller virke skjemmende. Ettersom tilnærmet alt EE-avfall inneholder materialer eller komponenter som er farlig avfall, foreligger det fare for forurensning ved håndtering av slikt avfall og dermed kreves det også tillatelse. Dersom de operasjoner som skal foretas med EE-avfallet og/eller komponenter i EE­-avfallet innebærer håndtering av farlig avfall kreves tillatelse til behandling i samsvar med reglene om farlig avfall, jf. § 11-6.

Særskilte unntak fra kravet om tillatelse er gitt i § 1-17 .

Personer og virksomheter som håndterer EE-avfall har videre p1ikt til å forholde seg til gjeldende personvernlovgivning, herunder lov om personregistre (lov av 9. juni 1978 nr. 48) og sikkerhetsforskrifter i medhold av annen lovgivning, herunder lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (lov av 24. mai 1929 nr. 4).

Til § 1-4 Unntak
Unntaket gjelder kun EE-produkter som er fastmontert i de aktuelle transportmidlene på kasseringstidspunktet. EE-produkter som har vært del av en slik gjenstand, men som kasseres separat (f.eks. ved utskiftning av deler), og kassert utstyr som ikke er fastmontert (f.eks. fjernsynet i en båt), omfattes av bestemmelsene.

Med fastmontert utstyr menes utstyr som etter en helhetsvurdering utgjør en naturlig del av hele gjenstanden og som typisk ikke kan fjernes uten bruk av verktøy.

EE-avfall som er unntatt fra bestemmelsene i kapittel 1 kan eventuelt på avtalerettslig grunnlag leveres inn til de systemer som etableres av produsenter/impor­tører som ledd i gjennomføringen av forpliktelsene etter denne forskriften.

Plikter for forhandlere

Til § 1-5 Plikt til å ta imot EE-avfall
Alle forhandlere av EE-produkter har plikt til å ta EE-avfall i retur. Kravet om vederlagsfrihet innebærer at forhandler ikke har adgang til å kreve vederlag for å ta EE-avfallet i retur på kasseringstidspunktet. Mottaksplikten gjelder både forbruksavfall og produksjonsavfall, men dersom EE-avfallet er produksjonsavfall har forhandler bare plikt til å ta dette i retur hvis det samtidig kjøpes en tilsvarende mengde nye produkter. Med EE-avfall som er forbruksavfall menes vanlig EE-avfall fra husholdninger, mindre butikker o.l. og kontorer samt EE-avfall av tilsvarende art og mengde fra annen virksomhet. Med EE-avfall som er produksjonsavfall menes EE-avfall fra næringsvirksomhet som i art eller mengde atskiller seg vesentlig fra forbruksavfall, jf. forurensningsloven § 27. Avfall som forhandler plikter å ta vederlagsfritt i retur uten at det samtidig kjøpes nytt, vil således f.eks. kunne være lysstoffrør fra en privathusholdning eller kjøleskap fra et kontor. Avfall som forhandler bare plikter å ta i retur dersom det samtidig kjøpes tilsvarende mengde nytt, vil f.eks. kunne være større mengder IT-utstyr fra en bedrift som vil oppgradere hele eller deler av utstyrsparken på en gang.

Forhandleren plikter å ta i mot kasserte EE-produkter han omsetter på tidspunktet for innlevering. Det vil si at en forhandler som starter ny virksomhet med omsetning av hvitevarer  har mottaks­plikt for en vaskemaskin selv om den er omsatt av andre før virksomheten ble etablert. En forhandler som har sluttet å omsette stereoutstyr har på den andre siden ikke lenger mottaksplikt for en radio som han tidligere har solgt.

Som et resultat av den raske utvikling av nye EE-produkter vil det måtte påregnes at en rekke produkter utfases, mens andre kommer til. Ofte vil de nye produktene erstatte andre produkter innenfor samme produktspekter. F.eks. er salget av platespillere for LP-plater langt på vei erstattet av salg av CD-spillere, miksmastere av kjøkkenmaskiner osv. Forhandleren har plikt til å motta slike produkter dersom disse tilhører samme produktspekter som dem han selger på innleveringstidspunktet.

Til § 1-6 Plikt til å sørge for sortering, oppbevaring og videresendelse av EE-avfall
Forhandler er ansvarlig for å håndtere EE-avfallet forsvarlig så lenge det er i forhandlers besittelse. Dette innebærer i første rekke ansvar for å hindre at EE-avfallet forårsaker forurensning eller skade på mennesker eller dyr, eller fare for dette. Forhandler plikter å levere avfallet videre til oppsamlingsplass dersom dette er etablert, eller til godkjent behandlingsanlegg. Kostnadene i denne forbindelse, herunder kostnader ved transport, skal dekkes av forhandler. Dersom oppsamlingsplass ikke er etablert, følger det av § 1-11 at produsent/importør må sørge for henting for egen regning.

Ved levering til produsent/importør skal forhandler levere EE-avfallet slik at det er egnet for videre håndtering i tråd med reglene i § 1-6 første ledd. Dette innebærer blant annet at avfallet må håndteres slik at miljøfarlige komponenter senere kan sorteres ut og behandles på forsvarlig måte i tråd med reglene om farlig avfall, jf. kapittel 11, og slik at mulighetene for gjenvinning ikke reduseres. Dersom avfall behandles slik at det senere er vanskelig å identifisere, medfører det økte kostnader ved å skille ut miljøfarlige komponenter og/eller på annen måte hindrer gjenvinning. Det  vil som oftest innebære at avfallet ikke ansees som egnet for videre håndtering. Det vises for øvrig til kravet om godkjent behandlingsanlegg, jf. kommentarene til § 1-3 f.

Dersom forhandler reparerer eller på annen måte behandler det innleverte EE-avfallet med sikte på ombruk (bruktsalg) av hele produktet i sin opprinnelige form og til sitt opprinnelige formål, er dette ikke å anse som håndtering av avfall, jf. kommentaren til § 1-3 c.

En forhandler som ikke leverer EE-avfallet til produsent/importør, men heller videresender det direkte til godkjent behandlingsanlegg, har selv tatt ansvaret for den videre håndtering av avfallet, herunder kostnadene ved dette. Vedkommende må dermed rapportere de mengder og typer EE-avfall som leveres direkte til godkjent behandlingsanlegg slik at myndighetene kan kontrollere at det EE-avfallet som leveres faktisk blir gjenvunnet og forøvrig behandlet forsvarlig. Det kan fastsettes nærmere retningslinjer for rapporteringen. Se forøvrig merknadene til § 1-14.

Forhandler har ved håndteringen av avfallet plikt til å forholde seg til gjeldende personvernlovgivning, herunder lov om personregistre (lov av 9. juni 1978 nr. 48) og sikkerhetsforskrifter i medhold av annen lovgivning,

herunder lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (lov av 24. mai 1929 nr. 4).

Plikter for kommunen

Til § 1-8. Plikt til å ta imot EE-avfall
Kommunene har mottaksplikt for alt EE-avfall. Kostnadene kommunene pådrar seg i denne forbindelse, skal dekkes inn over avfallsgebyrene, jf. forurensningsloven § 34. Dette betyr at forbruksavfallsabonnenter betaler for dette gjennom det årlige avfallsgebyret og således ikke skal avkreves noe vederlag ved levering av EE-avfallet til det kommunale mottaket. Ved mottak av EE-avfall som er produksjonsavfall, kan kommunen kreve vederlag.

For at kommunens tilbud om mottak av EE-avfall som er forbruksavfall skal være tilstrekkelig, kreves særlig at tilbudet må være godt tilgjengelig for avfallsbesitterne, noe som stiller krav til antall mottak, lokalisering, åpningstider m.m. For noen kommuner kan dette innebære at det må være ett eller flere mottak innenfor kommunegrensene, mens det i andre områder kan være tilstrekkelig om flere kommuner går sammen om ett regionalt mottakstilbud. Videre kan det innebære at kommunen må ha et utvidet tilbud for mottak av små kasserte EE-produkter for å sikre innsamling av disse gjennom en hensiktsmessig kombinasjon av hente- og bringeløsninger. Det er opp til hver enkelt kommune å finne frem til ordninger som er hensiktsmessige ut fra lokale forhold.

Mottakstilbudet kan etableres eller drives av kommunen selv, være en del av et interkommunalt samarbeid eller kommunene kan la andre stå for mottakstilbudet etter avtale med kommunen.

Til § 1-9. Plikt til å sørge for sortering, oppbevaring og videresendelse av EE-avfall
Kommunen er ansvarlig for å håndtere EE-avfallet forsvarlig så lenge det er i kommunens besittelse. Dette innebærer i første rekke ansvar for å hindre at EE-avfallet forårsaker forurensning eller skade på mennesker eller dyr, eller fare for dette. Kommunen plikter å levere avfallet til oppsamlingsplass der dette er etablert iht. § 1-11, eller til godkjent behandlingsanlegg. Kostnadene forbundet med dette skal dekkes gjennom avfallsgebyret, jf. kommentarene til § 1-8. Der det ikke er etablert oppsamlingsplass  har produsenter/importører henteplikt for avfallet for egen regning, jf. § 1-11.

Ved levering til produsent/importør plikter kommunen å levere EE-avfallet slik at det er egnet for videre håndtering, jf. § 1-9. Plikten innebærer blant annet at kommunen må oppbevare EE-avfallet separat fra annet avfall og at avfallet må håndteres slik at miljøfarlige komponenter senere kan sorteres ut og behandles på forsvarlig måte i tråd med reglene om farlig avfall, og slik at mulighetene for gjenvinning ikke reduseres. Behandling av avfallet som medfører at det senere er vanskelig å identifisere, medfører økte kostnader ved å skille ut miljøfarlige komponenter og/eller på annen måte hindrer gjenvinning, vil som oftest innebære at avfallet ikke ansees som egnet for videre håndtering. Det vises for øvrig til kravet om godkjent behandlingsanlegg, jf. kommentarene til § 1-3 f.

Dersom kommunen forestår ombruk av hele EE-produkter i sin opprinnelige form til sitt opprinnelige formål, f.eks. ved reparasjon, er dette ikke å anse som avfallshåndtering, jf. kommentarene til § 1-5 og § 1-3 c.

Dersom kommunen ikke leverer EE-avfallet til produsent/importør, men heller videresender dette direkte til godkjent behandlingsanlegg, innebærer dette at de selv tar ansvaret for den videre håndtering av avfallet, herunder kostnadene ved dette. Vedkommende må rapportere de mengder og typer EE-avfall som leveres direkte til godkjent behandlingsanlegg slik at myndighetene kan kontrollere at det EE-avfallet som leveres faktisk blir gjenvunnet og forøvrig behandlet forsvarlig. Det kan fastsettes nærmere retningslinjer for rapporteringen. 

Kommunen har ved håndteringen av avfallet plikt til å forholde seg til gjeldende personvernlovgivning, herunder lov om personregistre (lov av 9. juni 1978 nr. 48) og sikkerhetsforskrifter i medhold av annen lovgivning, herunder lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (lov av 24. mai 1929 nr. 4).

Plikter for produsent/importør

Til § 1-11. Plikt til å sørge for henting av EE-avfall
Den enkelte produsent/importør har plikt til å sørge for at EE-produkter de bringer inn på det norske markedet, blir samlet inn når de ender som avfall og levert til gjenvinning og for øvrig undergitt forsvarlig behandling. Henteplikten omfatter også produkter som ble brakt ut på markedet før reglene om retursystem for EE-avfall trådte i kraft 1.7.1999, men som først endte som avfall senere.

Produsent/importør av EE-produkter plikter å sørge for vederlagsfri henting av EE-avfall fra tilsvarende geografiske områder hvor produktene omsettes, er omsatt eller levert. Dette innebærer at den enkelte produsent/importør ikke kan fri seg fra sin henteplikt ved bare å hente EE-­avfall fra områder av landet der transportkostnadene er lave. Med «levert» siktes til tilfelle der EE-produktet overleveres kjøper på et annet sted enn selgers forretningssted, f.eks. ved postordresalg eller direktesalg.

Kravet om henting fra «tilsvarende geografisk område» innebærer at produsenten/importøren skal sørge for at det etableres et hensiktsmessig logistikksystem hvor det ikke oppstår urimelig lange transportkostnader for noen kommuner. Dette innebærer normalt en regional oppsamlings­plass i hvert av de områdene der det eksisterer interkommunale selskaper. I de øvrige kommuner må produsent/importør foreta en konkret vurdering av hvorvidt egen oppsamlingsplass i kommunen er nødvendig, om kom­munene kan samles om regionale oppsamlingsplasser, eller om kommunen kan tilknyttes oppsamlingsplasser for interkommunale selskaper. Dersom produsent/importør ikke etablerer oppsamlingsplass, må EE-avfallet hentes direkte hos de mottakspliktige (forhandlere og kommuner).

De oppsamlingsplassene eller henterutinene som etableres av produsenten/importøren, skal ha kapasitet til å håndtere en mengde av det innleverte EE-avfallet som tilsvarer omsetningsandelen. En produsent/importør som eksempelvis har halvparten av omsetningen av husholdningsapparater, skal også ha henteplikt for halvparten av innlevert EE-avfall fra slike produkter i det tilsvarende geografiske området, jf. ovenfor. Plikten til å sørge for henting av EE-avfall kan oppfylles ved tredjemann. Dette innebærer at produsent/importør kan fri seg fra den fysiske plikten til å hente EE-avfall ved å sørge for etablering av, eller knytte seg til, et innsamlingssystem for EE-avfall. Avtale om hente- og mellomlagringstjenester eller drift av oppsamlingsplasser kan f.eks. inngås med kommuner, biloppsamlingsplasser, private avfallsentreprenører etc.

Til § 1-12. Plikt til å ta imot EE-avfall
Forutsetningen for vederlagsfri levering av EE-avfall fra virksomheter som driver med innsamling av avfall til oppsamlingsplass etablert av produsent/importør, er at avfallet sorteres, oppbevares forsvarlig og videresendes til oppsamlingsplassen på en slik måte at det er egnet for videre håndtering i tråd med reglene i § 1-11. EE-avfallet må oppbevares separat fra annet avfall og håndteres slik at miljøfarlige komponenter senere kan sorteres ut og behandles på forsvarlig måte i tråd med reglene om farlig avfall, og slik at mulighetene for gjenvinning ikke reduseres. Behandling av avfallet som medfører at det senere er vanskelig å identifisere, medfører økte kostnader ved å skille ut miljøfarlige komponenter og/eller på annen måte hindrer gjenvinning, vil som oftest innebære at avfallet ikke anses som egnet for videre håndtering.

Til § 1-13. Plikt til å sørge for sortering, gjenvinning og annen forvarlig behandling av EE-avfall
Innenfor alle grupper EE-avfall finnes produkter som inneholder komponenter eller stoffer som det foreligger plikt til å levere iht. reglene om farlig avfall, jf. kapittel 11. Eksempler på slike kan bl.a. være lysarmaturer med kondensatorer som inneholder PCB, kvikksølvbrytere og reléer, kretskort, lysstoffrør og billedskjermer. Produsenter og importører har plikt til å sørge for at komponenter og stoffer i EE-avfallet som er farlig avfall blir demontert og utsortert, og gitt forsvarlig behandling i samsvar med reglene om farlig avfall, jf. kapittel 11.

Øvrige materialer og komponenter i avfallet skal gjenvinnes der dette ut i fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold er berettiget. Dette innebærer at materialene/komponentene skal gjenvinnes der kostnadene ved gjenvinning ikke overstiger de samfunnsøkonomiske kostnadene, herunder miljøkostnadene, ved sluttbehandling.

Plikten til å sørge for at innsamlet EE-avfall behandles i samsvar med reglene i § 1-13, kan oppfylles ved tredjemann. Det er imidlertid den enkelte produsent/importør som har ansvaret for at behandlingen tilfredsstiller kravene i § 1-13.

Personer og virksomheter som håndterer EE-avfall har videre plikt til å forholde seg til gjeldende personvernlovgivning, herunder lov om personregistre (lov av 9. juni 1978 nr. 48) og sikkerhetsforskrifter i medhold av annen lovgivning, herunder lov om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (lov av 24. mai 1929 nr. 4).

Til § 1-14. Plikt til å rapportere
For å kontrollere at EE-avfallet faktisk blir samlet inn og at det går til gjenvinning og for øvrig behandles forsvarlig, er produsent/importør pålagt en rapporteringsplikt. Rapporten skal inneholde opplysninger om produksjon og import av EE-produkter, redegjørelse for hvordan plikten til henting av EE-avfall etter § 1-11, samt oversikt over mengder og typer EE-avfall som samles inn, gjenvinnes og undergis forsvarlig behandling for øvrig, jf. § 1-12 og 1-13. Det kan fastsettes nærmere retningslinjer for rapporteringen. Eksempelvis kan slike retningslinjer omfatte nærmere presisering av krav til dokumentasjon og hvorledes mengder skal beregnes.

Rapporteringsplikten kan oppfylles ved tredjemann.

Fellesbestemmelser

Til § 1-17. Forholdet til reglene om farlig avfall
Bestemmelsen gjør unntak for kravet om tillatelse ved mottak, oppbevaring og transport av farlig avfall, men ikke unntak fra kravet om tillatelse til behandling av farlig avfall, dvs. fysiske/kjemiske/biologiske prosesser, herunder demontering, som endrer avfallets egenskaper, jf. § 11-6, jf. § 1-3, bokstav f.