CO2-håndtering innebærer at en fanger inn CO2 fra store punktkilder - som gass- og kullkaftverk eller større industribedrifter - og injiserer innfanget CO2 i geologiske formasjoner som er egnet til å lagre CO2 i meget lang tid uten lekkasjer.

De viktigste kildene for utslipp i Norge er industri, olje- og gassvirksomhet og veitrafikk. Andre utslippskilder er landbruk, innenriks sjøfart og fiske, luftfart og andre mobile kilder samt boligoppvarming og avfallsdeponering.

Utslippene er angitt som CO2-ekvivalenter på bedriftsnivå. Tallene inkluderer alle klimagassutslipp omregnet til en felles enhet - millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Det er behov for å gjennomføre tiltak for å redusere utslippene av klimagasser samtidig som vi gjøre tilpasningstiltak. Hvis utslippsøkningen fortsetter uten begrensninger, kan det bli behov for å gjennomføre meget kostbare tiltak slik som å flytte større befolkningsgrupper. Reduksjoner i de globale utslippene vil redusere behovet for tilpasninger på lang sikt.

Det er usikkerhet knyttet til kostnadene ved så vel tilpasningstiltak som de økonomiske konsekvensene av klimaendringene. Nyere studier tyder på at de økonomiske fordelene ved sterkt og tidlig handling i forhold til klimaendringene er klart større enn kostnadene - spesielt når en tar hensyn til de langsiktige effektene av klimaendringene og de skadevirkningene de kan ha på den økonomisk veksten.

De norske utslippene av klimagasser var i 2005 ca 54 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Siden 1990 har utslippene økt med 9 prosent.

Det er riktig at Norge står for en veldig liten del av verdens samlede utslipp av klimagasser, fordi det bor få mennesker i Norge. Utslippene per innbygger er imidlertid dobbelt så høye som verdensgjennomsnittet. Ved å gjennomføre tiltak i Norge kan vi også vise vei og utvikle klimavennlig teknologi som kan tas i bruk i andre land. Men klimaproblemet blir ikke løst uten en bindende internasjonal avtale som inkluderer de fleste land i verden.

De norske utslippene av klimagasser har økt med omtrent 9 prosent, eller 4,5 millioner tonn CO2–ekvivalenter siden 1990. Mesteparten av denne veksten skjedde i perioden fram til 1999. Veksten har hovedsakelig blitt drevet fram av en betydelig oppgang i utslippene fra olje- og gassvirksomheten på sokkelen og fra veitrafikken og da særlig fra vare- og godstransport.

Industriens utslipp og utslipp fra avfallsdeponi har blitt vesentlig redusert siden 1990, mens utslipp fra resterende kilder er relativt stabile.

Norge har i Kyotoprotokollen forpliktet seg til at utslippene av klimagasser ikke skal øke med mer enn én prosent i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene i 1990. Protokollen åpner imidlertid også for at landene som et supplement til nasjonale tiltak, kan gjennomføre utslippsreduksjoner og/eller kjøpe kvoter i andre land.

1 kg diesel inneheld ca 86 % karbon. Atomvekta for karbon (C) er 12. Atomvekta for oksygen (O) er 16. Molekylvekta for karbondioksid som blir danna under forbrenning (CO2) er 44 (12+2*16). Det gir dette reknestykket:

• 1 kg diesel * 0.865*(44/12)= 3,17 kg CO2 per kg diesel. Tettheta på diesel er 0,84 kg per liter. Det gir 3,17 kg CO2 * 0,84 = 2,66 kg CO2 per liter diesel.

Tilsvarande for bensin:

• 1 kg bensin*0,854*(44/12)= 3.13 kg CO2 per kg bensin
• 1 liter bensin gir 3.13*0.74= 2.32 kg CO2 per liter bensin

Eksempel:

Forbruk 100 liter bensin

CO2 utslepp: 2.32*100= 232 kg CO2

Når biologisk avfall brytes ned i dype lag av deponiene uten tilførsel av oksygen, dannes blant annet gassen metan.

Metan er en av klimagassene, som bidrar til drivhuseffekten og er omfattet av Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen.

Metanutslipp fra deponier er for 2004 beregnet til under 3 prosent av samlet klimagassutslipp i Norge, mot tidligere omtrent 4 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Regjeringens framskrivning viser at utslippene kan vokse til ca. 59 millioner tonn CO2–ekvivalenter i 2010 uten gjennomføring av ytterligere tiltak og virkemidler. I tillegg vil gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad øke utslippene med inntil 2 millioner tonn CO2.

Første steg i retning av en internasjonal klimaavtale ble tatt på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Her ble landene enige om prinsipper og retningslinjer for det internasjonale klimaarbeidet, og en vedtok FNs rammekonvensjon om klimaendringer, Klimakonvensjonen (United Nations Framework Convention on Climate Change - UNFCCC).

189 land, det vil si de fleste FN-landene, har ratifisert Klimakonvensjonen, og har med det akseptert hovedmålet om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet.

Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på det tredje partsmøtet under Klimakonvensjonen i Kyoto i Japan i desember 1997. Protokollen er juridisk bindende og omfatter tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner av seks klimagasser for industrilandene. De tallfestede utslippsforpliktelsene for hvert enkelt industriland varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning av utslippene for perioden 2008-2012 i forhold til 1990.

Som et supplement til tiltak innenlands, åpner protokollen for at land kan innfri sine forpliktelser ved bruk av de såkalte Kyotomekanismene, som omfatter:

• Kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote (kvotehandeø - Emission Trading)
• Finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (den grønne utviklingsmekanismen – Clean Development Mechanism, CDM )
• Finansiering av godkjente prosjekter i andre industriland (felles gjennomføring - Joint Implementation).

Kyotoprotokollen åpner også til en viss grad opp for at tiltak innen skogbruk og arealbruk kan brukes til å oppfylle forpliktelsen. Internasjonal luft- og skipstrafikk er ikke inkludert i protokollen.

Kyotoprotokollen trådte i kraft 16. februar 2005. Per januar 2007 har 168 land og regionale økonomiske samarbeids-organisasjoner sluttet seg til protokollen (mer informasjon hos FNs klimakonvensjon).

USA, som alene står for ca. 36 prosent av industrilandenes samlede utslipp, og Australia har valgt å stå utenfor.

CO2 er den av klimagassene som har størst betydning for klimaendringene, men fokuset er ikke bare på CO2. Blant annet FNs klimapanel (IPCC) ser på de menneskeskapte utslippene av alle klimagasser som bidrar til klimaendringene. De viktigste er CO2, metan, lystgass og fluorgasser. Derfor er alle disse gassene inkludert i Kyotoprotokollen.

CO2 er imidlertid den gassen som står for det desidert største bidraget og som forventes å øke mest i utslipp framover hvis det ikke settes i verk tiltak. Den viktigste kilden til de menneskeskapte klimagassutslippene er bruk av fossile brensler og i mindre grad, endringer i arealbruk slik som avskoging.

Dette er ikke riktig. Det var en varmere periode i Arktis fra 1925 til 1945, men selv da var ikke temperaturene så høye som nå og Nordpolen var ikke isfri. Fridtjof Nansens ekspedisjoner i Arktis tyder blant annet ikke på liten isdekke i Arktis i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Det er riktig at det har forekommet temperaturendringer, men ifølge den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) er det meget sannsynlig at den globale gjennomsnittstemperatur de siste 50 årene har vært høyere enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 årene, og sannsynligvis også de siste 1300 årene.

Karbondioksid (CO2) er den viktigste menneskeskapte klimagassen. Den stammer hovedsaklig fra forbrenning av fossilt brensel. Siden oppstarten av den industrielle revolusjonen i 1750 har konsentrasjonen økt fra 280 parts per million (ppm) til 379 ppm (2005), det vil si en økning på ca. 35 prosent. De siste 10 årene har konsentrasjonen økt med 0,5 prosent per år.

I Norge utgjorde CO2 vel 79 prosent av de samlede norske utslippene av klimagasser i 2004. Petroleumsvirksomheten, transport, og industri er de viktigste kildene til disse utslippene.

De naturlige klimagassene (også kalt drivhusgasser) omfatter vanndamp (H20), karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O). Disse sørger for at middeltemperaturen på jorda er ca. 15 grader Celsius (ºC), og ikke -18 ºC som den ville vært uten klimagassene.

De menneskeskapte (antropogene) utslippene av klimagassene CO2, CH4, N2O og fluorholdige gasser gir en ytterligere oppvarming. Den globale middeltemperaturen har økt med 0,74 ºC de siste 100 årene. Det viktigste menneskeskapte klimagassen er CO2. Konsentrasjonen av CO2 er i dag høyere enn den har vært på 650.000 år.

Med fluorholdige gasser menes perfluorkarboner (PFK), hydrofluorkarboner (HFK) og svovelheksafluorid (SF6). Disse stammer først og fremst fra industrielle prosesser og bruk av kjøleanlegg og lignende.

For å kunne sammenligne oppvarmingseffekten til de ulike klimagassene, er det etablert en måleenhet kalt globalt oppvarmingspotensial (Global Warming Potential, GWP).

GWP-verdiene angir oppvarmingseffekt i forhold til CO2 summert over et valgt tidsrom. I Kyotoprotokollen benyttes et tidsrom på 100 år i forbindelse med landenes forpliktelser.

Nedenfor er GWP-verdier for utvalgte klimagasser over en 100-års periode listet opp:

• CO2: 1
• CH4: 21
• N2O: 310
• HFK-134a: 1300
• SF6: 23.900

Et lite utslipp av en gass med høy GWP-verdi kan medføre mer skade enn et stort utslipp av en gass med lav GWP-verdi. Av oversikten over ser vi for eksempel at en gass som SF6 vil forårsake 23.900 ganger så mye oppvarming som en tilsvarende mengde CO2 sett i et hundreårs perspektiv.

Landene som står for de største utslippene av klimagasser i absolutte tall er USA, Kina, Russland, Japan, India, Tyskland og England. Målt per innbygger er derimot utslippene betydelig lavere i Kina, India og andre utviklingsland enn de aller fleste industriland.

Ca. 30 prosent av CO2 i atmosfæren er i dag menneskeskapt.

Virkningene av klimaendringene i Norge forventes ikke bare a komme i form av temperaturstigningen, men også gjennom økt nedbør. Det kan også bli kraftigere regnskyll, flom, mindre snø i lavlandet og mer i fjellet. På noen områder kan klimaendringene innebære fordeler, for eksempel med økt vannkraftproduksjon og lengre vekstsesong. Men det kan også medføre økt risiko for plantesykdommer og skadeinsekter og mer ras, erosjon, utvasking og tap av biologisk mangfold. Deler av snaufjellet vil bli skogkledd og friluftsliv og vinterturisme blir berørt.

Andre deler av verden vil sannsynligvis bli hardere rammet av tørke, forørkning og havnivåstigning, noe som kan skape millioner av klimaflyktninger.

Det er riktig at den menneskeskapte andelen av totale årlige CO2-utslipp er ca. 5 prosent. Resten er naturlige utslipp fra nedbryting av biologisk materiale. Men dette inngår i et naturlig karbonkretsløp, der like mye CO2 over tid bindes gjennom fotosyntese i alger, trær og andre vekster i havet og på landjorda.

I naturen er det derfor over tid en balanse mellom opptak og utslipp av CO2. De menneskeskapte utslippene kommer i tillegg til det naturlige og da klarer ikke naturen å ta opp den økte mengden i samme grad, og dermed får vi en opphopning av CO2 i atmosfæren.

FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet i 1988 for å få fram best mulig faglig kunnskap om klimaendringene, deres virkninger og mulige tiltak. Deres rapporter bygger ikke på egen forskning, men på en omfattende gjennomgang av forskningen i verden. Siden 1990 har IPCC sammenstilt resultatene i hovedrapporter. Disse har kommet ut i 1990, 1995, 2001 og 2007.

I den siste hovedrapporten i 2007 er konklusjonen klarere enn før: Det er meget sannsynlig at mesteparten av den globale temperaturstigningen er menneskeskapt. Dette er klarere enn i 2001, der uttrykket var ”sannsynlig”.

Det finnes her som på andre områder forskere med andre teorier. Deres publiserte forskningsrapporter er seriøst vurdert av IPCC i arbeidet med den siste hovedrapporten.

Beregningene av klimaendringene om 100 år gjelder klimaet i stor skala, ikke været på et bestemt sted i en bestemt uke. Været varierer mye fra dag til dag, mens klimaet er det gjennomsnittlige været over lengre perioder.

Klimaberegningene bygger på modeller og observasjoner. Modellene blir testet og justert i takt med observasjonene og har blitt stadig bedre. Det er god overensstemmelse mellom det man kommer fram til ved å bruke modellene til å beregne seg bakover i tid og det som faktisk ble observert ved målinger, for eksempel temperaturstigningen på 1900-tallet. Overensstemmelsen er best for lange perioder og for hele verden eller hele kontinenter.

Det har vært klimaskifter tidligere, for eksempel istider, men de menneskeskapte klimaendringene kommer i tillegg til disse variasjonene. Det er videre meget lang tid mellom hver istid. Konsentrasjonen av de viktigste klimagassene CO2 og metan er i dag høyere enn de variasjonene som har vært gjennom de siste 650.000 år. I denne tidsperioden har det vært flere istider med mellomliggende perioder med et varmere klima. Vi lever nå inn en slik mellomperiode.

11 av de 12 siste årene (1995–2006) har vært blant de 12 varmeste årene siden fysiske målinger startet i 1850. FNs klimapanel (IPCC) regner det som sannsynlig at den siste femtiårsperioden var den varmeste de siste 1300 år. Vitenskapen har nå fått bedre kunnskap om hvordan menneskeskapte og naturlige faktorer påvirker klimaet.

IPCC konkluderte i 2007 med: Det er meget sannsynlig at menneskets utslipp av klimagasser har forårsaket mesteparten av den observerte globale temperaturøkningen siden midten av 1900-tallet.