B.innst.S.nr.4 (1993-1994)
Innstilling fra justiskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1994 vedkommende Justis- og politidepartementet.

III.  Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Akselsen, Fredagsvik, Rui og Tømmerås, fra Senterpartiet, Nymo og Ringstad, fra Høyre, Hiim og Sjaastad, fra Sosialistisk Venstreparti, Holand, fra Kristelig Folkeparti, Apelthun Sæle, og fra Fremskrittspartiet, Simonsen, vil understreke at en realistisk kamp mot vold og kriminalitet må satse sterkt på forebygging. Denne må være langsiktig og angripe årsakene bak volden.

       Komiteen vil framheve at verdiformidling er meget viktig i det kriminalitetsforebyggende arbeid. Skal vi reversere utviklingen mot et mer brutalt voldssamfunn, må vi gjenreise respekten for verdier som liv og menneskeverd, personlig ansvar og respekt for eiendommen til andre.

       Komiteen mener at familien og det sosiale nettverk i samfunnet må styrkes slik at personer i en vanskelig livssituasjon får hjelp til å mestre sine problemer på en slik måte at det hindrer aggressiv og voldelig atferd.

       Komiteen vil også legge vekt på de frivillige organisasjonenes innsats for å forebygge voldsbruk og vil i den sammenheng vise til « Alternativ til vold » som er et behandlingstilbud til menn som slår.

       Komiteen viser til at alkohol og andre rusgifter ikke bare er en tragedie for familiene til rusmisbrukerne, men også er viktige utløsende faktorer for voldsovergrep og annen kriminalitet.

       Trygghet er en grunnleggende velferdsfaktor. Komiteen ser positivt på at Regjeringa går inn for å styrke voldsofrenes rettigheter, og at det skal opprettes et kompetansesenter for voldsofferarbeid. Komiteen mener det også er nødvendig å se på hvorvidt folk som blir utsatt for voldstrusler får tilstrekkelig vern.

       Komiteen vil vise til at Regjeringa viderefører satsinga på tiltak for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Både når det gjelder økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet er det etter komiteens oppfatning fortsatt behov for å styrke kompetansen i både politi- og påtalemyndighet og i domstolsapparatet.

       For at domstolene skal fungere som hensiktsmessige konfliktløsningsorgan - må de kunne behandle de saker som kommer inn i rimelig tid. De frister departementet har lagt opp til er etter komiteens oppfatning tilfredsstillende (3 måneder for straffesaker og 6 måneder for sivile saker). Komiteen ser med tilfredshet på den utviklingen som har skjedd innen domstolsvesenet de senere år. Innføring av EDB og økt vekt på lokal budsjettstyring, etterutdanning og kompetanseheving har gitt seg utslag i en effektivisering av saksbehandlingen i domstolene. Komiteen har merket seg at målene for saksbehandlingstid nå er nådd ved de fleste førsteinstansdomstoler, og at målet ventes nådd for samtlige i løpet av 1994. Komiteen har merket seg at departementet nå tar sikte på å innføre tilsvarende saksbehandlingsfrister i lagmannsrettene.

       Komiteen viser til det viktige prinsippet i en rettsstat at alle innbyggere skal ha like muligheter til å bruke rettsapparatet - slik at den som har rett også får rett. Komiteen mener at det haster med å få bedret rettshjelpsordningene for å realisere dette prinsippet. Med de vilkår som i dag settes, vil mange som har behov for å prøve en sak for domstolene i realiteten være avskåret fra denne mulighet av økonomiske årsaker. Komiteen er oppmerksom på at det har vært arbeidet med denne problemstillingen i departementet over flere år, uten at dette til nå har ført til konkrete lovendringsforslag. Komiteen har forståelse for at en endring av gjeldende ordning reiser kompliserte spørsmål. Komiteen har i budsjettinnstillingene de siste årene bedt om å få ei stortingsmelding om rettshjelpsordningene. Komiteen mener det haster med å få bedret rettshjelpsordningene, og vil understreke at dette arbeidet må prioriteres høyt.

       Komiteen er enig med departementet i at forebygging av kriminalitet er et tverrsektorielt ansvar. Politiet har en naturlig rolle i dette samarbeidet. bl.a i det forebyggende arbeidet blant barn og unge.

       Komiteen har merket seg den viljen til omstilling som nå viser seg i politiet med sikte på å få en mer effektiv og mer nærmiljøorientert tjeneste. Særlig i Oslo har økt kriminalitet de senere år - ikke minst økt voldskriminalitet - vist behovet for en omlegging av tjenesten med større vekt på et synlig, patruljerende politi og på et tettere samarbeid mellom politiet og de enkelte lokale myndigheter og nærmiljøene. Komiteen er tilfreds med at man nå har kommet fram til en ny organisering av polititjenesten i Oslo som ventelig vil gi en bedret service til publikum.

       At budsjettet for politi- og lensmannsetaten nå er lagt til samme administrative enhet mener komiteen vil gi bedre ressursutnytting. Komiteen er oppmerksom på at det i en overgangsperiode vil stille store krav til begge etater å gå inn i omstillingsarbeidet, men noterer med tilfredshet at de ansattes organisasjoner er innstilt på å bidra positivt i så måte. Komiteen peker på at omleggingen stiller særlige krav til ledelsen ved politikamrene, og har merket seg den styrking departementet foreslår på budsjettet. Komiteen mener for øvrig det er viktig at departementet deltar aktivt i den omstillingsprosessen som nå er i gang.

       Komiteen vil peke på at vi i dag har en mangelfull statistikk om miljøkriminalitet, bl.a. vet vi lite om omfanget av slik kriminalitet. Komiteen viser til at det er begrenset lokal kompetanse i politi og påtalemyndighet for å etterforske miljøkriminalitet. Komiteen mener man trenger å bygge opp kompetansen gjennom ulike opplæringstiltak, og finner det naturlig at Økokrim står sentralt i denne forbindelse.

       Komiteen er godt fornøyd med at departementet planlegger en gjennomgang av hele kriminalomsorgen for å vurdere den framtidige anstaltstrukturen og den samla ressursbruken innenfor kriminalomsorgsetatene.

       Komiteen er enig med departementet i at det bør satses videre på utvikling av alternative soningsformer som samfunnstjeneste og tilsynsprogram. Komiteen viser til den altfor høye tilbakefallsprosenten. Det er en viktig utfordring i kriminalomsorgen å redusere tilbakefallet. Det betinger en sterkere satsing på rehabilitering og på å ansvarliggjøre de innsatte til et liv utenfor murene.

       Komiteen vil peke på at over halvparten av de innsatte har rusproblemer. Komiteen ser det som positivt at departementet i proposisjonen foreslår en økning av bevilgninger til § 12-soning som legger til grunn at « samtlige innsatte med behandlingsbehov skal kunne overføres hvor dette er sikkerhetsmessig forsvarlig og behandlingsmessig vel fundert ».

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at bevilgningene til justissektoren er steget de seinere år. Antall ansatte i politi- og lensmannsetaten er økt, fengselskapasiteten er økt og rettsapparatet er styrka med stillinger, samtidig som det er gjennomført effektiviseringstiltak både i politi/påtalemyndighet og i domstolsapparatet. I samme tidsrom synes det som om kriminaliteten er blitt stadig grovere. De siste statistikkene kan tyde på at antall vinningsforbrytelser - som utgjør den langt største andel av forbrytelser - er flata ut, mens det har vært en økning av voldskriminaliteten, særlig av grove voldsovergrep.

       Årsakene til kriminalitet er sammensatte. Regjeringa peker på at et samfunn med små forskjeller, sosial og økonomisk utjevning gir et tryggere samfunn for alle. Flertallet sier seg enig i dette. Flertallet viser generelt til sammenhengen mellom kriminalitet og samfunn, og at spørsmålet om hvordan samfunnet skal bli tryggere for den enkelte er avhengig av politiske prioriteringer på alle samfunnsområder.

       Flertallet vil i denne forbindelse også peke på betydningen av at hver enkelt tar ansvar for sine egne handlinger. Det å begå en kriminell handlig dreier seg om å foreta et valg som den enkelte selv må stå ansvarlig for, og ta konsekvensene av.

       Flertallet viser for øvrig til Innst.S.nr.192 (1991-1992) der det bl.a. heter:

       I proposisjonen har departementet pekt på enkelte årsakssammenhenger når det gjelder utviklingen i retning av økt kriminalitet. Ett av disse forhold er en marginalisering av ungdomsgrupper, dvs. at noen ungdomsgrupper har falt utenfor de etablerte tilbud som samfunnet gir. Dette er etter flertallets oppfatning en svært bekymringsfull utvikling. Flertallet mener det må settes inn ressurser i forhold til barn og unge som er særlig utsatt, for å hindre denne utviklingen.

       Arbeidarpartiet sine medlemer vil visa til at justissektoren er eit av dei budsjettområda som har hatt sterkast realvekst etter at Arbeidarpartiet tok over regjeringsmakta i 1986.

       Den lågaste veksten i forrige valbolk hadde ein i budsjettåret 1990.

       Alle delar av justisforvaltninga har fått betra sine budsjettvilkår under Arbeidarpartiet si regjeringsmakt. Særleg politi- og lensmannsetaten og innan kriminalomsorga har ein opplevd ein formidabel vekst. Justissektoren har òg gjennomgått ei sterk effektivisering, slik at ein i dag står langt betre rusta i kampen mot kriminaliteten.

       Denne satsinga på justissektoren syner at Arbeidarpartiet tek alvorleg på utfordringane innafor dette feltet. I kampen mot kriminaliteten meinar desse medlemene at ein må spela på eit langt meir omfattande register enn det ein finn innafor justissektoren åleine.

       Arbeidarpartiet sin strategi mot kriminalitet er difor ein heilskapspolitikk der arbeid til alle, sosial tryggleik og små forskjellar mellom folk, er viktige faktorar. Skal ein vinna kampen mot kriminaliteten må ein difor etter desse medlemene sitt syn sjå vidare enn berre justissektoren. Trygge oppvekstvilkår for barn og eit godt utbygd skuleverk er like viktige bidrag for å motverka kriminalitet, som til dømes styrking av politiet.

       Frykta for kriminalitet kan for mange vera langt større enn faren for å verta utsett for kriminalitet. Denne frykta er med på å redusera livskvaliteten til mange. Desse medlemene vil difor ta avstand frå forsøk på å framstilla kriminaliteten og kampen mot denne, verre enn den er.

       Desse medlemene syner til det sjølvsagte i at norske lovar og reglar gjeld alle som oppheld seg i Noreg, og at alle sjølvsagt har eit ansvar for å retta seg etter dette. Det vert i dag ført ein streng praksis med utvising av kriminelle utlendingar etter dei reglane Stortinget har vedteke i utlendingslova. Desse medlemene meinar difor det kan verka stigmatiserande, og gje eit feilaktig bilete av situasjonen, om ein trekkjer fram einskilde grupper, og dermed bidrar til unødig mistenkeleggjering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Senterpartiets syn på kriminalpolitikken slik denne er nedfelt i Innst.S.nr.192 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet og i Innst.S.nr.140 (1992-1993) om langtidsprogrammet for 1994-97.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil innledningsvis påpeke at kriminalitet ofte er et resultat av normoppløsning og miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, lokalmiljø og positive utfordringer. Et levende lokalmiljø der barn og ungdom tidlig har en aktiv rolle, er en forutsetning for å redusere kriminaliteten.

       Disse medlemmer vil understreke at økt kriminalitet har sammenheng bl.a. med tiltakende rus- og stoffmisbruk. Arbeidet mot kriminalitet må derfor føres på flere plan, bl.a. gjennom holdningsskapende arbeid og restriksjoner. Skolen og de frivillige organisasjoner må være med og arbeide aktivt for barn og unge.

       Disse medlemmer vil videre peke på at politi- og lensmannsetaten, domstolene og kriminalomsorgen må tilføres flere ressurser og organiseres slik at sakene snarest mulig blir etterforsket og pådømt. Det er viktig at flest mulig saker blir oppklart. Dette vil også virke forebyggende.

       Disse medlemmer mener at politiet må være desentralisert og synlig i lokalsamfunnet, enten det dreier seg om byer eller bydeler, store eller mindre landkommuner. Politiet skal også imøtekomme lokale behov og medvirke til å skape trygghet i nærmiljøet.

       Disse medlemmer vil også peke på den store ressurs som finnes i den assistanse som publikum kan gi politiet. Dette er også en grunn til at politiet må være mest mulig synlig.

       Disse medlemmer mener at politiet må legge hovedvekten på den forebyggende delen av sin virksomhet. Dette fordrer også et synlig politi gjennom patruljering o.l.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å tilføre politi- og lensmannsetaten økte ressurser. Mannskapsmengden må økes dersom man skal komme den økte kriminaliteten til livs. Politiutdannet personell må få utføre de oppgaver de er utdannet til og ikke settes til rene kontoroppgaver. Disse medlemmer går derfor inn for å øke bevilgningen til kontorstillinger i politi- og lensmannsetaten og å øke inntaket ved Politihøgskolen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil understreke betydningen av å styrke enkeltindividets rettssikkerhet gjennom hele rettskjeden. Dette gjelder så vel for den fornærmede som den mistenkte.

       Disse medlemmer vil peke på at erfaringer fra den senere tid viser at utilstrekkelig eller manglende fremdrift i etterforskningen, for lang tid mellom siktelse og dom, og for lang tid mellom dom og soning, kan føles som overgrep mot den enkeltes integritet og i sin konsekvens svekke rettssikkerheten.

       Disse medlemmer vil understreke at saker med kjent gjerningsmann hvor straffeansvar er aktuelt, ikke må henlegges uten etterforskning. Henleggelse uten etterforskning fører til svekket tillit til politi og påtalemyndighet, og svekker den alminnelige borgers rettsfølelse.

       Disse medlemmer vil understreke foreldrenes ansvar for holdningsformidling til barn og ungdom gjennom oppdragelsen. Det er også viktig å bygge opp og etablere nettverk på tvers av profesjonsgrensene for å forebygge kriminalitet gjennom et nært samarbeid mellom hjem, skole, sosialvesen, barnevern og politi.

       Disse medlemmer går inn for en klar reaksjon fra samfunnet ved første gangs lovovertredelse. Det er svært viktig å markere tydelig overfor den førstegangskriminelle at samfunnet ikke aksepterer lovbrudd.

       Disse medlemmer mener at flyktninger og asylsøkere som får opphold her i landet, skal inngå en gjensidig kontrakt med norske myndigheter. Det gis en grundig innføring i norsk rett og samfunnsliv og den enkeltes rettigheter og plikter som bosatt i Norge.

       Disse medlemmer vil understreke at ved inngåelsen av denne kontrakten gjøres den enkelte oppmerksom på at brudd på kontrakten kan medføre at tillatelsen til å bo i Norge kan trekkes tilbake.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil i denne sammenheng betone det ansvar som også påhviler innvandrermiljøene selv for å skape respekt og aksept for de lover og regler som styrer samkvem mellom borgere og mellom grupper i det norske samfunn. Både nordmenn og innvandrere må påta seg det samme ansvar for egne handlinger.

       Disse medlemmer mener at den forulempedes stilling må styrkes bl.a. ved å innskjerpe lovbryterens plikt til å betale erstatning. For å gjøre innfordring av slik erstatning så effektiv som mulig, vil disse medlemmer foreslå at det innføres lovhjemlet adgang til trekk i lønns- eller trygdeutbetaling.

       Disse medlemmer mener også at det økonomiske ansvar for foreldre til mindreårige kriminelle må utvides utover forslaget i Regjeringens « trygghetsprogram ».

       Disse medlemmer viser til at EF-landene har opprettet et felles etterforskningsorgan for narkotikaforbrytelser i Europol. Disse medlemmer vil tilrå at Norge, uavhengig av tilknytningsform til EF, søker å oppnå så nært samarbeid som mulig med dette organet, ideelt sett på lik linje med EFs medlemsland.

       Disse medlemmer går inn for å endre loven om konfliktråd slik at man får hjemmel for å kunne gjøre konfliktrådsbehandling obligatorisk, dvs. at saken kan bringes inn for rådet selv om lovbryter ikke samtykker. Når det gjelder lovbrytere under den kriminelle lavalder, må obligatorisk bruk av konfliktråd hjemles i lov om barnevernstjenester.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den sterke fokuseringa på den tradisjonelle, registrerte kriminalitet, svekker mulighetene til å få vridd politiets innsats i større grad mot den alvorlige økonomiske og miljøødeleggende kriminalitet.

       Dette medlem vil minne om at av de totale samfunnsøkonomiske konsekvenser av lovbrudd utgjør den tradisjonelle kriminaliteten en liten andel.

       I den sammenheng vil dette medlem vise til at verditap ved skatteunndragelse anslås til hele 20 mrd. kroner. I tillegg kommer store beløp knyttet til underslag, konkurser og forsikringssvindel m.m.

       Miljøkriminalitet som giftig avfall og utslipp representerer trusler mot allmennhetens liv og helse som knapt kan vurderes i penger. Dette medlem mener det er av avgjørende betydning å styrke innsatsen for å oppdage, etterforske og pådømme slike forhold.

       Dette medlem vil understreke toll- og skatteetatens viktig kontrolloppgave i å forebygge og avdekke økonomisk kriminalitet.

       Dette medlem har i den sammenheng merket seg at Regjeringen forventer en produktivitetsgevinst i 1994 som følge av utbygging av EDB-systemer (FLID) tilsvarende 20 stillinger i skatteetaten.

       Dette medlem har i den forbindelse merket seg at Ligningsetatens Landsforening uttaler bekymring for at kontrollen i 1993 og i 1994 blir sterkt svekket som følge av at stillinger innen etaten blir inndradd før det er foretatt en nødvendig omstilling og opplæring.

       Dette medlem forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett om effektiviseringsprogrammet innen skatteetaten skulle vise seg å svekke skattekontrollen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har i likhet med flertallet konstatert at bevilgningene til justissektoren har økt noe de senere år. Ved flere anledninger har det skjedd fordi opposisjonen i på Stortinget har bevilget mer midler enn Regjeringens forslag. Etter dette medlems oppfatning har imidlertid økningene i justissektoren, og den økte bemanningen ved politi- og lensmannsetaten, vært bagatellmessig, og langt fra på det nivået som er nødvendig for å få en positiv og dramatisk reduksjon av kriminaliteten, og en økning av oppklaringsprosenten. Ved flere av lennsmannskontorene er bemanningen betydelig under målsetningen i Bemanningsutvalgets innstilling, og oppklaringsprosenten er redusert fra 39 % i 1960 til 24 % i 1992. Dette medlem viser også til at oppklaringsprosenten for simpelt tyveri er nede i 10 %. Det betyr i praksis at tyvene har fritt spillerom. Risikoen for å bli tatt er ubetydelig, og følgene av å bli tatt er ikke særlig alvorlige, med de ubetydelige straffene som blir idømt for simpelt tyveri.

       Dette medlem er enig med flertallet i at den enkelte selv må stå ansvarlig for og ta konsekvensene av sine handlinger. Med den nesten totale mangel på reaksjonsformer mot kriminelle, skjer det ikke i dag. Dette medlem aksepterer ikke at kriminelle skal kunne skylde på samfunnet og på politikernes prioriteringer, bl.a. ved å påstå at det er manglende tilbud til ungdom. Det faktiske forholdet er at dagens ungdom kan velge mellom et enormt aktivitetstilbud. Det er opp til den enkelte om han ønsker å delta. I tillegg til det betydelige tilbudet fra frivillige organisasjoner, drives det også offentlige fritidsklubber. Selv om alkohol ofte er en utløsende faktor for voldelig adferd, er heller ikke det noen akseptabel unnskyldning.

       I den grad politikerne kan gjøres ansvarlig for den økende kriminaliteten, mener dette medlem det må være fordi det politiske flertallet ikke vil satse nok midler til å styrke politi- og lensmannsetaten slik at kriminelle kan bli tatt og straffet, og fordi politikerne aksepterer at straffene er så lave at de ikke virker avskrekkende. Det politiske flertallets manglende vilje til å sette i verk effektive tiltak mot kriminaliteten kan imidlertid heller ikke frita den kriminelle fra ansvar.

       Dette medlem ønsker en kriminalitetsforebyggende politikk bl.a. basert på en vesentlig styrking av politi- og lensmannsetaten, en flerdobling av straffereaksjonene, spesielt for voldskriminalitet, stans i permisjonsadgangen for voldskriminelle, mindre bruk av betingede straffer, slutt på prøveløslatelser, og automatisk utvisning av kriminelle utlendinger.