| |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Høsteng, viser til at dette er det første budsjettet hvor energi- og miljøsaker behandles i samme fagkomité. De viktigste miljøspørsmålene, så som CO2-problematikken og spørsmål rundt global oppvarming, er nært knyttet til utvinning, produksjon og forbruk av fossilt brensel. Vi står overfor et økende internasjonalt engasjement hvor disse spørsmål må sees i sammenheng. Nasjonalt er det en fordel å se f.eks. vassdragsutbygging/-regulering og miljøvern i samme komité. Denne måten å organisere arbeidet på vil bedre kunne ivareta miljøinteressene i framtida, enn tilfellet var med den gamle komitéstrukturen.
Miljø er et av Arbeiderpartiets hovedsatsingsområder. Forslaget til statsbudsjett viser at Regjeringen fortsetter sin aktive innsats for å forebygge og løse miljøproblemene. Det er særlig lagt vekt på å øke innsatsen til vern og forvaltning av naturområder og til kulturminnevern. Det legges vekt på at miljøpolitikken skal være sektorovergripende, og at verdiskapingen må være innenfor de grenser naturen setter. Den økte veksten må få et nytt innhold ved at produksjons- og forbruksmønsteret legges om i en mer miljøvennlig retning. Arbeiderpartiet legger vekt på at Norge følger opp FNs konferanse for miljø og utvikling med nasjonale handlingsplaner.
Disse medlemmer vil særlig fremheve Norges aktive internasjonale rolle som medlem av FN-kommisjonen for en bærekraftig utvikling. De globale miljøproblemer kan bare løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid som både omfatter rike industriland og fattige utviklingsland. Den nære sammenhengen mellom fattigdom og forringelse av miljøet gjør at bistandspolitikk blir et virkemiddel i kampen for det globale miljø.
Disse medlemmer vil videre framheve arbeidet med å iverksette tiltak for å redusere avfallsmengdene, øke gjenvinningen og ha en forsvarlig avfallsbehandling. Disse medlemmer mener det er behov for å etablere avgiftsfinansierte avfallsordninger for å sikre innsamling og gjenvinning av samfunnsøkonomisk lønnsomt avfall.
Disse medlemmer understreker betydningen av et aktivt engasjement fra miljøvernmyndighetenes side for å møte utfordringene forbundet med radioaktiv forurensning og andre grenseoverskridende forurensninger på Kola. Russland vil neppe alene være i stand til å få noen snarlig løsning på problemene. Norge må derfor både bilateralt og sammen med andre land engasjere seg for å finne tilfredsstillende løsninger.
Arbeiderpartiet ser følgende punkter som viktige elementer i vår miljøpolitikk for 90-åra:
| - | Sikre en økologisk forsvarlig ressursutnyttelse. |
| - | Norge må holde vedtatte miljømål fastsatt ved internasjonale avtaler. |
| - | Miljøsatsing bør skje etter kostnadseffektive prinsipper med utgangspunkt i naturens tålegrense. |
| - | Prinsippet om at forurenser skal betale må ligge til grunn for utformingen av den nasjonale og globale miljøpolitikken. |
Disse medlemmer viser til at utbyggingen av olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel ventes å bli betydelig også i 1994, selv om investeringsaktiviteten synes å gå noe ned i forhold til 1993. Disse medlemmer peker på at investeringene knyttet til felt og rørledninger i 1994 kan komme opp i over 50 mrd. kroner. I tillegg ventes kostnader til drift og vedlikehold å utgjøre i overkant av 20 mrd. kroner og letekostnader i overkant av 6 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at petroleumsvirksomheten dermed representerer en årlig etterspørsel på nærmere 80 mrd. kroner.
Disse medlemmer legger vekt på at det høye investeringsnivået på sokkelen gir viktige impulser til norsk økonomi. Bl.a. gir det betydelige kontrakter til norsk næringsliv og betyr mye for sysselsettingen. Disse medlemmer har merket seg tallene for 1992 som viser at det ble tildelt kontrakter for en verdi av 64 mrd. kroner i tilknytning til lete-, utbyggings- og driftsaktiviteten på norsk sokkel. Anslagsvis 50 til 60 % av denne kontraktsverdien ble tildelt norsk industri. Disse medlemmer vil fremheve den brede politiske enighet det har vært i Stortinget om denne linjen.
Disse medlemmer viser videre til det arbeid departementet gjør for å følge opp den nye energiloven. Siktemålet med loven er å få en bedre samfunnsøkonomisk utnytting av kraftressursene. Konkurransen i kraftmarkedet har bidratt til å utjevne prisene. Disse medlemmer vil framheve at lavere priser for de store kundene som følge av reforhandling av avtaler ikke har medført vesentlig økning i kraftprisen for forbrukerne. Disse medlemmer legger videre vekt på at en forutsetning for å få loven til å virke etter intensjonene er at staten har en effektiv kontroll med overførings- og fordelingsnettet.
Regjeringen foreslår i budsjettet for 1994 at all industri skal fritas for el-avgift. Dette tilsvarer en avgiftslette på om lag 270 mill. kroner i forhold til 1993. I tillegg kommer reduksjonen i el-avgift for industrien fra 1993 på 1,7 mrd. kroner. Denne betydelige avgiftsletten bidrar til å bedre norske bedrifters konkurranseevne.
Norges Forskningsråd, NFR, ble opprettet 1. januar 1993 og erstatter de fem tidligere forskningsrådene. Etter denne omorganiseringen er mange av forskningskapitlene på Nærings- og energidepartementets og Miljøverndepartementets budsjetter overført til NFR.
NFR har fått et hovedansvar for å bygge opp en forskningsinfrastruktur som skal ivareta samspillet mellom forskningsmiljøene og næringslivet. NFR hadde et samlet budsjett i 1993 på 2,3 mrd. kroner, hvor Nærings- og energidepartementet var klart viktigste bidragsyter. NFR er fortsatt det viktigste instrument for industriell forskning og utvikling.
Den nye forskningsrådsstrukturen åpner nye muligheter for bedre integrering av miljøvernforskningen og den legger til rette for en sterkere satsing på forskning for en bærekraftig utvikling.
Miljøforskningsinstituttene skal spille en sentral rolle som bidragsyter i det forebyggende miljøvernarbeidet og bør være internasjonalt ledende for å kunne utøve denne rollen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil, mener vi alle har et stort ansvar for å verne om vårt miljø og forvalte våre naturressurser forsvarlig. Miljøhensyn må bli retningsgivende for den økonomiske politikken. All virksomhet må foregå innenfor de grenser som hensynet til naturen og et godt miljø setter. Disse medlemmer mener dette krever en klart mer aktiv miljøpolitikk enn det Regjeringen legger opp til i sitt forslag til statsbudsjett for 1994. « Føre-var »-prinsippet må følges opp i praktisk politikk.
Disse medlemmer vil understreke behovet for at det blir utarbeidet ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning. Hensikten med slike oversikter er å få fram hvilke belastninger ressursuttak påfører naturen og legge til rette for langsiktig planlegging av ressursbruken. Forbruk av ikke-fornybare ressurser må framkomme som en reduksjon av vår nasjonalformue.
Disse medlemmer mener at det i statsbudsjettet for 1995 bør innarbeides en slik ressursoversikt, et såkalt « grønt bruttonasjonalprodukt ».
Miljøsituasjonen er alvorlig i nordområdene. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet tidligere har oppfordret Regjeringen til å få istand en internasjonal konferanse på parlamentarisk nivå om miljøproblemene på Kola. Disse medlemmer etterlyser miljøovervåkingsprogrammet som ble varslet da Stortinget åpnet for leteboring i Barentshavet Syd i 1989. På bakgrunn av de meget alvorlige miljøproblemene som stadig avdekkes i våre nordområder, mener disse medlemmer at Norge må ha et sterkt engasjement i disse spørsmålene.
Skadene på miljøet er blitt så store at det må settes inn kraftigere reparasjonstiltak. Disse medlemmer mener bl.a. at større tiltak for kalking av vassdrag og opprusting av kommunale avløpsanlegg er nødvendig.
Ulike undersøkelser viser at vannkvaliteten er dårlig flere steder i landet, bl.a. er mange vannkilder dårlig sikret. Disse medlemmer mener at vannforsyning må bli et mer sentralt spørsmål for miljømyndighetene. Norge har gode forutsetninger for å bli forsynt med godt drikkevann.
Disse medlemmer mener at departementet bør utarbeide en tiltaksplan for hva som kan gjøres for å bedre vannkvaliteten i Norge.
Disse medlemmer mener at oljeutvinningstempoet må flates ut og på sikt reduseres. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.8 (1993-1994).
Disse medlemmer er imot at en utvider leteaktiviteten i Barentshavet, slik Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmålet om igangsetting av leteaktivitet i Skagerrak etter at Regjeringen har lagt fram den varslede stortingsmeldingen om dette. Disse medlemmer vil likevel alt nå melde et restriktivt syn på petroleumsvirksomhet i dette området.
Disse medlemmer mener at erfaringene med at Regjeringen gis anledning til å godkjenne prosjekter på norsk kontinentalsokkel må evalueres.
Disse medlemmer viser til det høye energiforbruket vi har i Norge og det store ENØK-potensialet, og mener det må satses mer på ENØK-tiltak. Særlig viktig er det å prioritere forskning, utvikling og utprøving av alternative, fornybare energikilder.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fatland og Finstad, vil vise til at det foreliggende budsjett er det første hvor energi- og miljøpolitikk skal behandles av samme fagkomité. Dermed er den tradisjonelle koblingen mellom energi og industri formelt sett brutt på fagkomiténivå. Energi som eget industriområde og som innsatsfaktor i næringsvirksomhet vil imidlertid fortsatt kreve den samme helhetstenkning og de samme politiske koordineringsbehov som tidligere. Disse medlemmer vil derfor legge stor vekt på at slike hensyn blir ivaretatt innenfor den nye arbeidsdelingen mellom fagkomiteene. Disse medlemmer vil videre vise til den økende erkjennelse av sammenhengen mellom miljøbelastninger og energibruk. Behovet for gradvis å fundamentere vekst og velferd også på andre innsatsfaktorer enn energi er mer synlig enn før. Derfor er det viktig at energi- og miljøpolitikk blir bedre koordinert slik komitéstrukturen nå legger opp til.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til Høyres samlede økonomiske opplegg slik det er presentert gjennom finansinnstillingen. Her fremgår det at behovet for å redusere den underskuddsbudsjettering som Regjeringen har lagt opp til fortsatt er stort. Underskuddsbudsjetteringen er i seg selv et brudd på prinsippet om en bærekraftig utvikling. Økende gjeldsforpliktelser på statens hånd vil begrense fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. Skal kravet om bærekraftighet tas på alvor, må det også gjelde samfunnets bruk av ressurser. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå bevilgningsreduksjoner og stille økte effektivitetskrav på flere budsjettkapitler i denne innstillingen.
Disse medlemmer konstaterer at vi i inneværende stortingsperiode vil stå overfor en rekke energipolitiske utfordringer. På petroleumssektoren vil disse utfordringene bl.a. være knyttet til følgende spørsmål:
| - | Åpning av nye leteområder. |
| - | Hvilke politiske konsekvenser bør trekkes av sokkelens moderniseringsprosess som petroleumsregion. |
| - | Fjerning av petroleumsinstallasjoner. |
| - | Feltallokering i forbindelse med nye gass-salgsavtaler, herunder spørsmål om når Haltenbanken skal fases inn som leveringskilde. |
| - | Strukturelle endringer i de europeiske gassmarkedene. |
| - | Organisatoriske spørsmål knyttet til Gassforhandlingsutvalget/Forsyningsutvalget. |
| - | Innenlandsk bruk av gass. |
| - | Forholdet mellom norske og utenlandske aktører i nye lisenser. |
| - | Økende internasjonal konkurranse om fallende investeringsmidler i petroleumssektoren. |
| - | Statens fremtidige rolle som skatteoppkrever og direkte aktør i oppstrømsaktivitetene og eierrollen i Statoil. |
| - | Forholdet til Europa, Norges rolle som energileverandør. |
| - | Ressurskontroll. |
Da det er varslet en petroleumspolitisk melding tidlig i 1994, forutsetter disse medlemmer at de fleste petroleumspolitiske problemstillinger, herunder en nasjonal strategi for innenlandsk anvendelse av gass, vil bli tatt opp til drøfting i den sammenheng. Disse medlemmer vil derfor henvise de mer dyptgående analyser til behandlingen av nevnte melding.
Disse medlemmer vil også vise til at kraftsektoren fortsatt står overfor krevende og utfordrende omstillingsoppgaver som:
| - | Utvidelse av markedet til å omfatte alle kundegrupper. |
| - | Kontrollproblemer knyttet til monopolfunksjoner (overføringstariffer, andre markedshindringer m.m.). |
| - | Spørsmål knyttet til økt krafthandel med utlandet. |
| - | Eierstruktur. |
| - | Selskapsstruktur, herunder spørsmål om selskapsmessig deling mellom monopol- og konkurranseaktiviteter. |
For øvrig vil disse medlemmer vise til at viktige energipolitiske spørsmål nå er gjenstand for forhandlinger mellom Norge og EF i forbindelse med EF-søknaden. Disse medlemmer finner det derfor riktig å avvente resultatene av disse forhandlingene når det gjelder sentrale spørsmål som ressurskontroll etc.
Disse medlemmer vil videre vise til at energiøkonomisering må inkluderes i en helhetlig energipolitikk. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg Regjeringens nedprioritering av ulike tilskuddsordninger i tråd med Høyres tidligere anmerkninger. Disse medlemmer registrerer ellers at Regjeringens argumentasjon for sine omprioriteringsforslag også er godt i samsvar med en mer markedsorientert og kostnadseffektiv enøk-tenkning.
Disse medlemmer konstaterer at lisenstildelingene i 14. runde har gitt en noe lavere statsandel enn f.eks. tildelingene i 13. runde, forutsatt at glideskala ville blitt fullt utnyttet. Dette må tas som en bekreftelse på at bortfall av glideskala og intensjonene om økt « fleksibilitet » i forhold til statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, har blitt brukt i praksis.
Disse medlemmer vil imidlertid vise til de problemstillinger som sokkelens petroleumsmessige modningsprosess og økt internasjonal konkurranse om knappe økonomiske og personellmessige ressurser reiser. Synkende funnrater, mindre petroleumsforekomster pr. funn, økende letekostnader pr. petroleumsenhet, er bl.a. med på å flytte « konkurranseterskelen » i norsk disfavør. I tillegg til at 20-30 nye land har åpnet sine petroleumsregioner for internasjonale selskaper, vil disse utviklingstrekkene kreve tilpasninger både hva angår størrelsen på selskapenes andel i den enkelte lisens, lavere statsdeltakelse og eventuelle skattemessige tilpasninger. Disse medlemmer vil i den forbindelse bl.a. vise til at Høyre tidligere har gått inn for å begrense statens deltagelse i den enkelte lisens til mellom 20 og 30 prosent og ikke høyere enn 50 %. Dette vil gi økt mulighet for å tildele mer attraktive lisensandeler i blokker hvor funnmulighetene nå minker i takt med sokkelens modning. I tillegg vil statens risikoeksponering reduseres i en situasjon hvor statens inntektspotensiale er lite påvirket av direkte statsdeltakelse, men hvor tapsrisikoen er 100 % på egne andeler. På denne bakgrunn går Høyre inn for at staten reduserer sitt direkte engasjement ved også å selge seg ned i eksisterende SDØE-andeler og viser til at departementet alt har en generell saksfullmakt som bør brukes mer aktivt.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Norge i løpet av få år vil endre status fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon. Nye gassavtaler vil derfor stille store krav til samordning og feltallokering. Sett i sammenheng med endringer i de tradisjonelle gassmarkedene, vil kravene til organiseringen av norsk gassalg over tid kunne fremtvinge endringer i dagens organisasjonsstruktur for gassalg (GFU/Forsyningsutvalget).
Disse medlemmer vil ellers vise til at Høyre tidligere har foreslått en gradvis delprivatisering av Statoil. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at statens finansielle stilling, sterkt redusert behov for et statseid « styringsinstrument », behov for omdisponeringer av statlig investeringskapital og Statoils internasjonaliseringsstrategi gjør at delprivatiseringsspørsmålet er like aktuelt. Høyre går derfor inn for at Statoil delprivatiseres etter de retningslinjer som tidligere er trukket opp med hensyn til fremgangsmåte og privatiseringsomfang.
Disse medlemmer konstaterer at omleggingen av kraftmarkedet stort sett følges opp i et tempo og i et omfang som kan forventes etter en så omfattende reform. Imidlertid mener disse medlemmer at tiden nå er inne til å ta nye skritt i retning av å bringe alle kundegrupper inn og å se nærmere på hvordan monopolfunksjonene bedre kan tilpasses den nye markedssituasjonen. Disse medlemmer mener i den forbindelse at monopoltilsynet mer aktivt må gå inn og fjerne markedsblokkerende ordninger som bl.a. utelukker husholdningene fra kraftmarkedet. Kontrollproblemene vil også kunne forenkles f.eks. gjennom en klarere administrativ deling mellom monopolaktiviteter og konkurranseaktiviteter. Disse medlemmer vil vise til at staten selv har tatt konsekvensen av en mer markedsorientert kraftomsetning gjennom delingen av Statkraft i et produksjons- og salgsselskap og i et nettselskap. Dette er en ryddig organisering som bør følges opp av andre aktører i kraftsektoren.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
« Det henstilles til Regjeringen å legge
til rette for en selskapsmessig deling mellom konkurranse- og
monopolaktiviteter i kraftselskaper. »
Disse medlemmer vil vise til Stortingets behandling av prinsippene for krafthandel med utlandet i vårsesjonen d.å. Disse medlemmer mener at økt krafthandel/kraftutveksling basert på de hovedprinsipper som Stortinget sluttet seg til, kan gi betydelig bedre forvaltning av våre vannkraftressurser samtidig som miljøgevinstene vil være store. I tillegg vil det innenfor eksisterende kraftanlegg være potensialer for økte effektinstallasjoner. Dette kan sikre kompetanse og sysselsetting innen norsk elektroteknisk industri samtidig som verdien av utbygde anlegg vil øke. Disse medlemmer mener at disse mulighetene vil kunne utnyttes bedre dersom tidsbegrensningene for den konsesjonsfrie eksportadgangen ble utvidet. Disse medlemmer vil for øvrig understreke at økt krafthandel med utlandet må skje i et omfang og på vilkår som ivaretar industriens spesielle behov for konkurransedyktige kraftpriser.
Disse medlemmer viser til prinsippet om bærekraftig utvikling og understreker den enkeltes ansvar for å handle i tråd med dette prinsipp. Disse medlemmer vil understreke at dagens miljøutfordringer krever lokalt engasjement og personlig initiativ. Hensynet til en bærekraftig utvikling og neste generasjons livsgrunnlag må etter disse medlemmers syn være overordnet andre samfunnsmål.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av internasjonalt forpliktende samarbeid for å verne om miljøet. Utviklingen de seneste årene har vist at Norge ikke selv har tilstrekkelige politiske og økonomiske virkemidler til å møte overnasjonale miljøproblemer. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn understreke betydningen av at Norge aktivt deltar i internasjonalt forpliktende samarbeide både på bilateral og multilateral basis. Disse medlemmer mener Norge best kan oppnå miljøpolitisk innflytelse gjennom medlemskap i EF. Disse medlemmer vil videre vise til regjeringen Syses arbeid for å redusere miljøtrusselen fra Kola-halvøya og behovet for å intensivere dette arbeidet.
Undersøkelser viser at kvaliteten på norsk drikkevann må forbedres for å nå kvalitetskravene innenfor EØS-området. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere hvordan en kan høyne kvaliteten på norsk drikkevann.
Disse medlemmer vil videre understreke den nære sammenheng mellom verdens miljø- og fattigdomsproblemer. I tillegg til forpliktende internasjonale avtaler for vern av miljøet, vil disse medlemmer understreke betydningen av å gi utviklingslandene markedsadgang til industrialiserte land gjennom en friere verdenshandel. Utviklingslandenes evne til å løse egne miljøproblemer er avhengig av et internasjonalt handelsregime som muliggjør bærekraftig økonomisk vekst.
Disse medlemmer ønsker en miljøpolitikk som gjør bruk av markedsvirkemidler og som vektlegger kostnadseffektivitet. Markedsmekanismen bør tas i bruk bl.a. ved å legge til grunn prinsippet om at forurenser betaler. Det forutsetter videre at innsamlingssystemer må bli lett tilgjengelig og attraktive for den enkelte og for næringslivet. Disse medlemmer vil samtidig understreke at avgiftsnivået for norsk næringsliv må harmoniseres med avgiftsnivået i våre konkurrentland slik at norske bedrifter kan konkurrere på like vilkår.
Disse medlemmer er forundret over at Regjeringen etter å ha beskrevet hvor store skadene er etter sur nedbør, og hvor stort omfanget er, allikevel foreslår nedskjæringer til kalking av utsatte områder.
Disse medlemmer konstaterer at kalking i seg selv ikke er et forebyggende tiltak, men anser det som viktig å opprettholde fiskebestanden og bevare miljøet mens en samtidig forhandler om tiltak internasjonalt. Disse medlemmer mener dette problemet er så stort at det er nødvendig med en mer langsiktig kalkingsplan som kan sikre en forsvarlig forvaltning av både vassdrag og skogbunn.
Disse medlemmer viser videre til ønsket om å sikre vår kulturarv for oss selv og våre etterkommere, og vil bl.a. fremskynde sikringen av våre stavkirker, og fremmer forslag i tråd med dette.
Disse medlemmer registrerer at det føres en debatt om konsekvensene av stedsfremmed skogplanting (treslagskifte) og ber departementet vurdere de økologiske og nasjonaløkonomiske konsekvenser ved treslagskifte.
Disse medlemmer viser til at miljøutfordringene både nasjonalt og internasjonalt også representerer betydelige industrielle og forretningsmessige muligheter. Disse medlemmer er i denne sammenheng tilfreds med at Regjeringen har foreslått å bevilge midler til utvikling av miljøteknologi.
Disse medlemmer viser videre til behovet for å redusere underskuddet på statsbudsjettet og understreker at det må legges vekt på å få størst mulig miljøeffekt ut av miljøinvesteringene. Disse medlemmer vil understreke nødvendigheten av at miljøaspektet ivaretas innenfor alle politikkområder og ikke begrenses til Miljøverndepartementets ansvarsområde.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, vil peke på at FN's store miljø- og utviklingskonferanse i Rio i juni 1992 trakk opp enkelte linjer for det videre internasjonale miljø- og utviklingsarbeidet. Vedtakene fra konferansen er bare i liten grad forpliktende for de landene som deltok; likevel er det svært skuffende for dette medlem å oppleve at det for andre år på rad legges opp til en reduksjon i bevilgningene til miljø- og utviklingstiltak i statsbudsjettet.
Det grunnleggende miljø- og utviklingsproblemet er etter dette medlems syn den forbruksveksten vi opplever i nord som, kombinert med en kraftig befolkningsvekst i sør, forsterker den skeive fordeling av ressurser som vi allerede i dag finner mellom nord og sør.
Det er ikke mulig utfra statsbudsjettet å kunne si noe klart om hvordan dette bidrar til endringer i de globale miljø- og utviklingsforhold. Budsjettet bygger imidlertid i all hovedsak på Regjeringens langtidsprogram, der det legges opp til et økende uttak av ressurser bl.a. gjennom en dobling av det private forbruk i Norge fram mot år 2030, og en vekst i CO2-utslippene langt ut over det målet som er satt. Dette medlem vil også peke på at Sosialistisk Venstreparti tidligere har tatt opp spørsmålet om å få vurdert den totale effekt statsbudsjettet har på miljø- og utviklingsforhold.
Miljøforhold må etter dette medlems syn være et grunnleggende premiss i arbeidet for økt sysselsetting. Snarere enn å legge til rette for økt forbruk av varer i framtida, bør en satse på økt sysselsetting innenfor omsorg og annen tjenesteyting, slik det bl.a. er påpekt av Trygve Haavelmo, norsk nobelprisvinner i økonomi. En slik satsing vil bidra til å løse store oppgaver innen f.eks. helsevern, eldreomsorg og barnevern - satsingsområder for Sosialistisk Venstreparti - samtidig som vi ikke belaster jordas økosystemer med ytterligere forbruk av begrensete ressurser og gjennom økte forurensnings- og avfallsproblemer. I tillegg kommer de mulighetene som ligger i å ta i bruk mer miljøvennlige teknologier og rutiner, f.eks. gjennom energiøkonomisering og inneklimatiltak, opprydning i avfalls- og avløpssystemet, restaurering og ivaretaking av kulturminner og kulturmiljøer m.v.
Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett for 1994 tar Norges internasjonale miljøforpliktelser på alvor. Sentralt står målsettingene om å stabilisere CO2-utslippene og redusere NOx-utslippene. Dette vil særlig kreve innsats på samferdselsområdet.
Dette medlem viser til at miljøprofilen i budsjettet ikke bare avspeiles i bevilgninger over Miljøverndepartementets budsjett. F.eks. er vår evne til å oppfylle målsettingen om å stabilisere CO2-utslippene avhengig av hvilke tiltak som gjennomføres på andre sektorer. Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett innebærer bl.a. en kraftig dreining av investeringer fra veg til jernbane for å legge forholdene til rette for mer miljøvennlig person- og godstransport.
Dette medlem vil videre vise til at Sosialistisk Venstreparti øker CO2-avgiftene med 40 øre/l. Dette er en helt nødvendig opptrapping dersom vi skal ta på alvor våre miljøforpliktelser, jf. ulike utredninger som har vært gjort vedrørende nivå på norske miljøavgifter; snarere er det grunn til å tro at det må atskillig høyere avgift til, avhengig av hvilke andre virkemidler som brukes.
Dette medlem tar også Norges forpliktelser gjennom Nordsjøavtalen, og det som ble sagt av Stortinget i den forbindelse (jf. Innst.S.nr.162 (1992-1993)), på alvor, ved å øke bevilgningene til avløpstiltak. Samtidig foreslår dette medlem å øke det statlige bidraget ved bygging av renseanlegg, for ikke å pålegge de aktuelle kommuner og deres innbyggere urimelige belastninger i forhold til våre internasjonale forpliktelser. Dette medlem vil også peke på at tiltak på avløpssektoren har god sysselsettingseffekt.
Dette medlem foreslår at ordningene med ENØK-tilskudd og tilskudd til introduksjon av nye energikilder videreføres. Etter dette medlems syn kan ikke behovet for en reduksjon i det totale energiforbruket i Norge « trylles bort » ved hjelp av et mer deregulert energimarked. Nettopp i en situasjon der ENØK-tiltak og innføringen av mer miljøvennlige alternativer går merkbart ned, må bevilgningen til slike tiltak økes.
Dette medlem vil videre vise til at Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke midlene til kalking av vassdrag til 70 mill. kroner. Selv om nedfallet av SO2 over Norge og utslippene av NOx har gått noe ned de siste år, er det stadig flere fiskevann som blir fisketomme eller er alvorlig truet på grunn av forsuring. Dette medlem mener det er på tide å ta et krafttak for å få reddet denne sentrale delen av vårt biologiske mangfold. Beregninger foretatt av Landbrukshøyskolen viser at de økonomiske tapene på grunn av forsuring i Norge kommer opp i milliardbeløp, kanskje så høgt som 3 mrd. kroner. I en slik situasjon er det ikke riktig å legge opp til en reduksjon i bevilgningen til kalking. Dette medlem viser i den sammenheng til at tall fra Norsk Institutt for Vannforskning antyder at det er behov for bevilgninger i størrelsesorden 400 mill. kroner årlig for å motvirke konsekvensene av sur nedbør i Norge.
Dette medlem vil foreslå at Miljøverndepartementets budsjett gis en vekst på vel 30 % i forhold til 1993-budsjettet. Dette gir en total ramme på 3.600 mill. kroner, eller en økning i forhold til forslaget på 1 mrd. kroner. Rammen for Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett er dermed noe høyere enn den var for 1993.
Dette medlem foreslår å redusere investeringene i olje- og gassvirksomhet gjennom SDØE med 1,5 mrd. kroner, og i stedet investere dette beløpet i næringslivet på fastlandet. Dette er en framtidsrettet profil på investeringene, både fordi det reduserer avhengigheten av inntekter fra denne virksomheten, og fordi miljøproblemene knyttet til petroleumsvirksomheten vil bli redusert.
Dette medlem foreslår også å avslutte atomkraft-forskningen knyttet til Halden-reaktoren, og å redusere bevilgningen til IFE med 25 mill. kroner.
For øvrig innebærer forslagene fra dette medlem en satsing på lokale miljøtiltak med god sysselsettingseffekt. Dette gjelder ikke minst i det viktige arbeidet for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, vil vise til arbeidet for en bærekraftig utvikling som en overordnet målsetning for vår energi- og miljøpolitikk. Forvaltningen av våre ressurser på kort og lang sikt må innordnes dette hensyn. Dette er ikke bare et nasjonalt anliggende. Målsetningen om en bærekraftig utvikling må sees både i et globalt perspektiv og i et generasjonsperspektiv.
Dette medlem vil påpeke at dersom en bruker andre epoker og nasjoner som sammenlikningsgrunnlag har vår generasjon og nasjon et overforbruk av ressurser som savner sidestykke. Dette har fordelingsmessige sider. I forhold til jordens bæreevne vil det være utenkelig at en stor del av jordens befolkning får et forbruk på samme nivå som det som i dag gjelder i rike industriland. I et generasjonsperspektiv vet en at befolkningsveksten i den tredje verden vil medføre en ressursknapphet av langt større omfang enn i dag. Uten vesentlige kursendringer vil det parallelt med dette også skje en økning i forbruk og forurensninger i vår egen verdensdel. Dette er en utvikling som vil få konsekvenser for framtidige generasjoners livsgrunnlag og i særlig grad de fattigste deler av dem.
Dette medlem vil derfor understreke at spørsmål knyttet til energibruk og miljøtiltak ikke kan sees utelukkende som et nasjonalt anliggende knyttet til forvaltningen av våre egne ressurser. De må sees i et globalt perspektiv.
Dette medlem viser til at generasjonsregnskapet i stor grad har vært forbundet med dagens mangel på balanse mellom offentlige utgifter og inntekter som gir store underskudd på statsbudsjettet. Det har vært rettet et berettiget søkelys på omfanget av gjeldsforpliktelser som på denne måten overføres til kommende generasjoner. Kravet om bærekraftighet må også få konsekvenser for den offentlige budsjettering. Dette medlem foreslår derfor på enkelte punkter bevilgningsreduksjoner som bidrar til å begrense det samlete underskudd på statsbudsjettet. Det vises for øvrig til Kristelig Folkepartis merknader og forslag i B.innst.S.nr.I (1993-1994) og den samlete inndekning i Kristelig Folkepartis alternative forslag til statsbudsjett, jf. B.innst.S.nr.1 (1993-1994).
Dette medlem vil understreke at generasjonsregnskapet ikke bare dreier seg om økonomi. Det handler like mye om økologi. Generasjonsregnskapet dreier seg ikke bare om å ha kontroll med regnskapets utgiftsside. Det handler like mye om fremtidige inntektsmuligheter, om kommende generasjoners tilgang på ressurser, hvorav energi, olje og gass er blant de mest verdifulle. Disse ressurser utgjør viktige deler av Norges nasjonalformue og må disponeres langsiktig. Dette tilsier moderasjon i forbruket av ikke-fornybare ressurser og at disse ressursene forvaltes på en bærekraftig og ansvarlig måte.
Dette medlem vil vise til de særskilte utfordringer Norge står overfor som miljønasjon og oljenasjon. Dette innebærer at vi må finne løsninger som inkluderer en utnyttelse og forvaltning av våre petroleumsressurser som tjener norsk næringsliv og sysselsetting og som samtidig ivaretar hensynet til miljøet, enten det er spesielt sårbare områder nasjonalt eller globale miljøproblemer knyttet bl.a. til begrensninger i CO2-utslippene. Det må arbeides for å finne et balansepunkt mellom Norges rolle som miljønasjon og oljenasjon.
Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti i budsjettet for inneværende år reduserte bevilgningene til investeringer i petroleumssektoren med 1,1 mrd. kroner og at det i budsjettet for 1994 foreslås en reduksjon i bevilgningene med 1,5 mrd. kroner. Dette begrunnes i et ønske om en mer langsiktig og bærekraftig utnyttelse av petroleumsressursene og en redusert oljeavhengighet i norsk økonomi. Dette medlem vil understreke at selv med et « redusert » investeringsnivå forventes utvinningen av olje og gass å øke inn i neste århundre til et nivå langt over det som tidligere var målet for et moderat utvinningstempo.
Dette medlem vil vise til problemene knyttet til leting og utvinning i områder som har en spesielt sårbar økologi. Når det gjelder oljevirksomheten lenger nord og spesielt i Barentshavet tilsier hensynet til fiskeressursene og miljøet generelt en restriktiv linje også med hensyn til letevirksomhet. Det må arbeides for å finne løsninger på problemene knyttet til en lønnsom utnyttelse av petroleums-ressursene på midt-norsk sokkel innenfor rammene av nasjonale utslippsmål.
Dette medlem vil vise til de muligheter norsk petroleumsvirksomhet står overfor særlig på gass-siden. Norge er i ferd med å bli en gassnasjon av internasjonal målestokk. Innenfor en mer forpliktende klimaprotokoll vil norsk eksport av gass kunne erstatte forbruk av mer forurensende energikilder som kull og olje og således tjene viktige miljøhensyn.
Dette medlem vil også vise til eksportmulighetene for norsk kraft. Det har vært et betydelig kraftoverskudd de siste årene. Kravet til sikring av innenlandsk kraftforsyning tilsier at det ikke er nødvendig med flere utbyggingsprosjekter og at det heller ikke bør satses på gasskraftverk i dette århundre. Dette medlem har imidlertid merket seg at det er under vurdering flere langsiktige eksportkontrakter og at det fra ulike hold er advart mot dette. Det har blant annet vært hevdet at økt eksport kan medføre et press på el-prisene på en måte som vil være til skade for næringslivets konkurranseevne og levekostnadene generelt.
Dette medlem mener likevel at det må være vilje til å vurdere eksport av kraft spesielt der den kan bidra til en mer miljøvennlig energiforsyning og erstatte mer forurensende energikilder. Dette må imidlertid balanseres mot den innenlandske forsynings- og etterspørselssituasjon.
Dette medlem mener at den nye energiloven i hovedsak har virket etter intensjonene. Virkningen av omleggingen bl.a. med en større samordning mellom mindre produksjons- og distribusjonsverk (både vertikalt og horisontalt) må kunne sees som ledd i en mer rasjonell energiforsyning her i landet. Spesielt når en imøteser økt internasjonal konkurranse m.h.t. kjøp og salg av el-kraft kan dette være en hensiktsmessig utvikling.
Dette medlem vil understreke at miljøpolitikk ikke kan isoleres til én sektor, men den må være integrert i og et grunnleggende premiss for planlegging og tiltak på tvers av alle sektorer i samfunnet. En politikk for en bærekraftig utvikling kan derfor ikke kun måles i størrelsen på Miljøverndepartementets budsjett, men også i det samlete sett av virkemidler som begrenser miljøskadelige handlinger og tilsvarende fremmer miljøvennlig atferd og ved reduksjon i forbruket av ikke-fornybare ressurser. Kristelig Folkeparti mener derfor at det bør utarbeides et ressursbudsjett tilsvarende et såkalt « Grønt BNI » slik at man ved de fremtidige statsbudsjetter kan fatte vedtak på et bredere grunnlag.
Dette medlem ser en mer gjennomført og sterkere bruk av miljøavgifter som et viktig virkemiddel for å integrere miljøhensyn i ulike sektorer. Ved hjelp av miljøavgifter kan det økonomiske systemet brukes til å vri forbruk og produksjon i mer miljøvennlig retning. I sitt alternative budsjettforslag har Kristelig Folkeparti derfor foreslått en økning i CO2-avgiften på bensin og bedt Regjeringen vurdere innføring av en egen NOx-avgift, kombinert med et tilbakeføringssystem som tilsvarer den ordning en har i Sverige. Kristelig Folkeparti har også i B.innst.S.nr.13 (1993-1994) foreslått en økning i CO2-avgiften på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Dette medlem vil for øvrig vise til de prioriteringer Kristelig Folkeparti har foreslått i sitt alternative budsjett med en reduksjon i veiinvesteringene til fordel for jernbane, samt med forslag om reduksjoner i oljeinvesteringene i forhold til satsing i Fastlands-Norge.
Dette medlem vil understreke at Regjeringens foreslåtte reduksjoner i miljøbevilgningene etter Kristelig Folkepartis oppfatning er av et omfang som vil få store konsekvenser på miljøområdet. Den reduserte miljøinnsatsen på en lang rekke områder er meget uheldig og er å betrakte som et vesentlig tilbakeskritt. På de fleste områder fremmer Kristelig Folkeparti forslag til økte bevilgninger i tråd med vårt alternative budsjettforslag.
Dette medlem viser til at Norge ligger på verdenstoppen i energiforbruk. Samtidig går den offentlige innsatsen når det gjelder energiøkonomisering nedover. Det er derfor behov for stimuleringstiltak og tilskuddsordninger. I en slik situasjon er Regjeringens forslag om et tilnærmet bortfall av tilskuddsordningene til ENØK-tiltak fra 1994 og til introduksjon av nye og fornybare energikilder et galt signal. Kristelig Folkeparti foreslår at tilskuddsordninger til energiøkonomisering og til introduksjon av nye og fornybare energikilder videreføres.
Dette medlem vil også vise til den omfattende forsuring av norske vassdrag som et resultat av omfanget av langtransporterte forurensninger av CO2. Når en internasjonalt ikke får enighet om mer radikale tiltak på dette området, er kalking et av de få virkemidler en sitter igjen med i kampen for å redde viktige deler av vårt biologiske mangfold. I en slik situasjon er det meget uheldig med reduksjoner i bevilgningene til kalking. Dette medlem vil peke på at det er behov for å øke bevilgningene også utover det en nå foreslår, til tross for at dette innebærer en fordobling av bevilgningene i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag og vil komme tilbake til spørsmålet om en opptrapping ved senere budsjetter.
Dette medlem vil understreke betydningen av at en fra norsk side spiller en foregangsrolle og opprettholder en høy internasjonal profil på miljøvernområdet. Reduksjonene i de budsjetter som anvendes til internasjonalt samarbeid kan svekke disse mulighetene. Dette medlem vil særlig fremholde betydningen av en aktiv norsk politikk når det gjelder miljøverntiltak i nordområdene. Dette medlem vil derfor fremme forslag til økninger på dette området.
Dette medlem vil også fremholde at Norge må bidra internasjonalt til en aktiv oppfølging av UNCED-konferansen og de tilhørende konvensjonene om klima og biologisk mangfold. Da er det imidlertid avgjørende at våre internasjonale forpliktelser følges opp nasjonalt. Med de bevilgninger som foreslås til ulike deler av miljøvernområdet er dette medlem i tvil om de nevnte konvensjoner vil få en tilfredsstillende nasjonal oppfølging. Fra Kristelig Folkepartis side fremmes det forslag om økninger i bevilgningene også på dette området.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Hillgaar, vil peke på det norske samfunns generelle vilje til å sikre et godt miljø og å påta seg omkostninger for å sikre dette. Dette medlem vil understreke at denne positive holdning må vedlikeholdes. Men for at dette skal kunne skje er det helt avgjørende at de problemområdene som tiltak iverksettes mot, er reelle. Dette medlem vil peke på at farlig og/eller skadelig forgiftning av vann, jord og luft gjennom menneskelig aktivitet må opphøre. Beskatning av viktige ressurser må underlegges prinsippene for bærekraftig utvikling. Viktige og/eller eksistenstruede livsformer må vernes.
Allikevel preges kostbare sider ved norsk « miljøpolitikk » av visse tiltak som neppe kan være drevet frem av klar, vitenskapelig analyse. Kostbare tiltak rettet mot nitratutslipp til åpent hav langs den dype, norske del av Nordsjøen er ett eksempel. Tiltak mot karbondioksidutslipp til luft er et annet.
Mens det, i forbindelse havforurensningsspørsmålet, er bred enighet om tiltak mot miljøgifter, oljeforurensning m.v., så vil dette medlem peke på at tiltak rettet mot overgjødsling (eutrofiering) i havet medfører meget kostbare rensetiltak, uten at nytteeffekten bl.a. for Skagerrak er tilfredsstillende dokumentert. I enkelte tilfelle er effekten tilsynelatende fullstendig fraværende.
Dette medlem vil vise til at eutrofiering er et problem først og fremst for ferskvannsjøer og vassdrag. En uønsket reaksjon på næringssalttilførsler når disse overgår selvrensekapasiteten til en akvatisk biotop, oppstår ellers i spesielle kystnære områder, først og fremst i grunnhav, lukkede forvann og farvann med liten utskifting pga. liten tidevannsaktivitet. Det er følgelig svært få kystområder i Norge som er utsatt for eutrofiering pga. menneskelig aktivitet. Oppdemming pga. kraftutbygging har redusert den naturlige tilførsel av næringssalter.
Ser vi på verdens og Europas havområder, er det bare de kystnære områdene som gir grunnlag for vesentlige fiskeforekomster, fordi det kun er her vi finner såpass mye næringssalter at det kan skapes grunnlag for de nødvendige planktonforekomster. Planteplankton er det nødvendige førsteledd i kjeden som fører frem til matproduksjon fra havet. Store deler av verdenshavene er næringsmessige ørkener, og vil trenge direkte gjødsling om disse skal kunne skape grunnlag for matproduksjon. Næringssalttilførsel til havene vil altså normalt ha viktige, positive effekter. I motsetning til situasjonen i norske og skotske kystfarvann rundt Nordsjøbassenget, finner en problemforhold i de grunne, innestengte skjærgårder i Østersjøen. Tidevannseffekten er ytterst liten, bølgene beskjedne. I enkelte avgrensede sørnorske fjordarmer med markerte terskler er situasjonen til en viss grad den samme. Utifra dette, vil dette medlem peke på at krav til rensetiltak overfor næringssalter i utslipp som ellers kan føres til åpent hav, medfører en direkte feilbruk av samfunnets miljøressurser.
Gjennom effektive rensetiltak for å fjerne miljøgifter, herunder kjemiske forbindelser, tungmetaller m.v., kan behandlet utslipp inneholdende næringssalter føres ut i åpent hav i norske farvann. I den grad det overhodet vil være mulig å måle resultatene i dypere vannmasser, f.eks. i Skagerrak utenfor fjordtersklene, vil disse være positive. Norske rensekrav overfor småbysamfunnene langs Skagerrak og ytre Oslofjord er uhyre kostnadskrevende og vil ta en forholdsvis høy andel av miljøverninvesteringene, dersom man opprettholder krav til rensing mht. næringssalter. Ettersom en slik prioritering ikke gir reell miljøgevinst, risikerer vi et senere tilbakeslag i den offentlige opinion og skepsis til miljøarbeidet. Dette medlem, som sterkt ønsker en troverdig miljøpolitikk, vil derfor beklage det om de kostbare feilprioriteringer i form av unyttige rensekrav fortsetter.
Drivhuseffekten synes å være nok et « miljø »-satsingsområde hvor kostnadene er meget høye og hvor effekten ikke først og fremst fremstår som en miljøgevinst, men som et skattepolitisk effektivt innhøstingsredskap. Få forskere velger å se spørsmålene knyttet til de vanlige « drivhusgasser », menneskelig og naturlig aktivitet, havenes temperaturregulerende rolle, solens historiske energirolle, geologiske fenomener m.v. i sammenheng. Det er i og for seg naturlig. De fleste forskermiljøer som opptrer på « drivhus »-markedet, er økonomisk interessert i høy kriseoppmerksomhet.
Dette medlem vil særlig peke på den lange erfaring sterke, ikke-kommersielle, norske forskningsmiljøer har med spørsmålet omkring vekselvirkningen mellom hav og atmosfære å gjøre. Atmosfæren har et ubetydelig varmeinnhold i forhold til verdenshavene. Havene er og vil være den store temperaturregulator. Den største solenergitilførsel til havene foregår mellom 40° N og 40° S. Gjennom den nedkjøling av havvann som foregår i de nordlige og sørlige vannmasser oppstår en global vannpumpe, en sirkulasjon med mønstre tilpasset jordrotasjon og geologi. Med en gjennomsnitts havdybde på 4.000 m og med en gjennomsnittlig oppstigning av kaldt bunnvann i de tropiske oppvarmingsområdene på 8-10 meter pr. år, vil tregheten i form av termisk responstid være mellom 400 og 500 år. Ettersom vi antagelig befinner oss mellom to istidsperioder synes de strategiske problemer knyttet til konsekvensene av globale temperaturendringer å være andre enn at lufttemperaturen skal bli for høy. Solenergitilførselen til havene påvirkes også i alvorlig grad av skyer, som er meget effektive reflektorer av kortbølget stråling. En 3 % økning av den viktigste klimagassen, vanndamp, vil være kompensert i atmosfæren av en økning på bare 1 % av skydekket. En 100 % økning av CO2 ville også utlignes av 1 % økning av skymengden. I en del materiale fremstilles det som om menneskenes bidrag til atmosfærens karbondioksyd, CO2, er selve årsaken til en skrekkinngydende drivhuseffekt.
Dette medlem vil peke på at vanndamp er den viktigste « drivhusgass ». Menneskenes bidrag til CO2 er i virkeligheten svært liten - mindre enn naturlige variasjoner i nivået. Disse CO2-mengdene er godt innenfor størrelser som havene kan absorbere gjennom geokjemiske reaksjoner. Jorden har en levelig overflatetemperatur, gjennomsnittlig ca 14° C forårsaket av at noe varmeenergi holdes tilbake i atmosfæren og av havene som varmemagasin. Uten disse mekanismer ville gjennomsnittlig overflatetemperatur vært ca -18° C. Vanndamp i atmosfæren står for det helt dominerende bidrag til å sikre en varig, levelig overflatetemperatur på planeten. CO2 leverer det nest viktigste bidraget. All menneskelig aktivitet på planetens overflate frem til d.d. utgjør et totalbidrag på 1,3 % av den lavere atmosfæres drivhuseffekt. Dette bidraget ligger innenfor naturlige variabler.
Dette medlem vil videre peke på de sterke regulerende klimamekanismer som er lite fremme i debatten. Økt overflatetemperatur vil øke fordampingen og føre til mere skydannelse. Selv en dobling av CO2 vil i « drivhus »-sammenheng bli utliknet av en 1 % skyøkning. Den helt dominerende CO2-prosess synes å være avgivelse av oppløst CO2 fra oppvarmede hav i tider med normal oppvarming etter istider. Den menneskelige virksomhet i form av forbruk av fossile brennstoffer vil etter beregninger under ingen teoretisk omstendighet kunne øke atmosfærens CO2 utover 20 %. Vanlige skyer påvirker vær og klima mye mer enn det beskjedne bidraget CO2 i atmosfæren gir. Vanndamp er den viktigste « drivhus »-gass i atmosfæren, menneskenes bidrag til atmosfærens CO2 fra brenning av fossile brennstoffer er svært beskjedent, og effekten av dette bidrag er godt innenfor naturlige klimavariasjoner. Mengden av karbonbrennstoffer på jorden er lite i forhold til summen av karbon i atmosfæren, havene og i berggrunnen. Havene alene vil kunne absorbere størstedelen av den CO2 menneskene kan produsere basert på brenning av fossilt karbon. En reell økning av atmosfærens CO2 kan først oppstå gjennom naturlige mekanismer som tømmer større CO2-reservoarer enn de vi kjenner fra olje, gass og kull, og må forutsette avgassing fra jordens indre og fra havene. Det burde ikke overraske noen at det i disse dager meldes fra amerikanske kilder at « drivhuseffekten kan ha stanset ». Det burde heller ikke overraske at « miljø »-næringens talsmenn samtidig og fortrøstningsfullt hevder at effekten snart vil vende tilbake.
Dette medlem slår derfor fast at CO2-problematikken ikke er et miljøproblem, men et fiskalt virkemiddel styrt av egen logikk. Dette medlem ser selvsagt nytteeffekten av gjennom pris- og avgifts-politikken å drøye et begrenset energigode. Likeledes at reelle forurensningsfarer som oppstår gjennom bruk av fossile brennstoffer vil dempes gjennom bruk av prismekanismen. Men da får man kalle en spade en spade - og ikke lure forbrukeren til å tro at CO2-avgift som sådan er et viktig miljøbidrag.
Dette medlem henviser innledningsvis til tidligere merknader og forslag, senest i B.innst.S.nr.8 (1992-1993) under Olje- og energidepartementet. Dette medlem henviser også til Dok.nr.8:01 (1993-1994) fra Hillgaar og Hedstrøm vedrørende energimarkedet for elektrisk kraft til husholdninger m.v. Fremskrittspartiet ser fortsatt positivt på utnyttelse av gass til industri og energi-formål i Norge.
Dette medlem « beklager » at Fremskrittspartiet i stor grad har hatt en riktig analyse av fremtidig prisrisiko hva angår SDØE i petroleumssektoren. I en rekke innlegg fra Fremskrittspartiet i Stortinget er det påpekt at prisfallhøyden i markedet var meget stort, og at en ensidig satsing på OPEC som prisstabilisator er lite heldig og neppe særlig klokt utfra en strategisk vurdering. Den lave oljepris i markedet - og det før Irak er tilbake som storeksportør og til tross for svak russisk eksport pga. indre uro - ser i dag ikke ut til å bli et forbigående fenomen. Fremskrittspartiet fastholder at den norske stat ikke bør bruke offentlige midler til kommersiell risikoeksponering gjennom SDØE, men sikre inntektene ved å begrense seg til « skatteoppkrever »-rollen og utøve kontroll-, sikkerhets-, og miljøoppgavene via profesjonelle forvaltningsledd og et ryddig lovverk.
Dette medlem ser det som viktig at Norge opprettholder en høy kompetanse hva angår reaktorteknologi. I debatten omkring den fremtidige energiforsyning i Sentral- og Øst-Europa er det klargjort, at det ikke vil være mulig å avvikle kjernekraft som energikilde. For at Norge skal kunne delta i en konstruktiv debatt omkring på hvilken måte reaktordrift i våre nærområder kan skje på tryggest mulig måte, er det viktig at vi fortsatt har aktuell erfaring fra operativ drift. Egen forskningsdrift sikrer også en større grad av troverdighet i miljødebatten omkring kjernekraft. Dette medlem finner for øvrig at reaktordrift på vårt nåværende nivå, ikke medfører sikkerhetsrisiko utover det som er vanlig i industrien.
Dette medlem vil også vise til nye rapporter vedrørende nye typer reaktormodeller presentert av CERN. Selv om det nok en gang må understrekes at Norge med fordel skal fortsette å bygge sin energiforsyning på andre kilder enn kjernekraft, så er det oppløftende at nyere forskning synes å peke på at det er mulig å basere reaktordrift på svakere radioaktivt materiale enn uranbrensel. Det synes derved mulig å unngå bruk av anriket uran som brensel og derved også unngå plutonium som problemprodukt av prosessen. Fortsatt forskning på ny reaktorteknologi vil være et godt bidrag til europeisk og global miljø- og sikkerhetspolitikk. Alternativet er nemlig ikke nedleggelse av verdens reaktorer, men en forlengelse av dagens drift av f.eks. utrygge, sovjetiske reaktorer og derved fortsatt bruk av farlig teknologi.