B.innst.S.nr.7 (1994-1995)
Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1995 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v.

III. Sikkerhetspolitiske rammer

       Den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjon gjennomgår store endringer.

       Sentralt i utviklingen står et gryende militært og sikkerhetspolitisk samarbeid mellom øst og vest og et tettere samarbeid mellom de vesteuropeiske land. Det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid i Europa vil i økende grad finne sted innenfor rammen av EU, med VEU som EUs forsvarspolitiske instrument og NATOs europeiske pilar. Samtidig framstår NATO fortsatt som det primære forum for konsultasjoner om forsvars- og sikkerhetspolitikk, og for det kollektive forsvar av medlemslandenes territorium. Transatlantiske konsultasjoner vil også i framtiden finne sted innen en NATO-ramme. I tillegg utvider NATO sin virksomhet ved å støtte FNs og KSSEs fredsbevarende aktiviteter.

       NATO-toppmøtet i januar 1994 gikk inn for å styrke den europeiske pilar i NATO ved hjelp av VEU. I erklæringen fra toppmøtet heter det blant annet at:

       Det siste året har NATO-samarbeidet i store trekk vært preget av to hoveddimensjoner. Arbeidet med restruktureringer av Alliansen har fortsatt, med sikte på å tilpasse Alliansen til nye oppgaver, som fredsoperasjoner under FN-mandat og videreutvikling av samarbeidet med de nye partnerland i øst. Det er imidlertid en hovedforutsetning i den pågående prosess at de nye oppgaver ikke skal ivaretas på bekostning av Alliansens kjernefunksjoner. Samtidig er NATOs nye styrkestruktur tilpasset det faktum at medlemslandenes forsvarsbudsjetter er vesentlig redusert sammenlignet med budsjettene under den kalde krigen.

       Det stadig tettere utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid mellom de vesteuropeiske land er et resultat dels av landenes eget ønske om å ta større ansvar for egen sikkerhet, og dels av USAs krav om at de europeiske land skal bidra sterkere til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor.

       Mer enn 20 land har til nå undertegnet rammeavtalen om Partnerskap for fred. NATOs toppmøte i januar 1994 inviterte samtlige land i det østlige Europa og de europeiske alliansefrie land til et Partnerskap for fred. Dette er et balansert svar på de sentral- og østeuropeiske lands ønske om en nærmere tilknytning til det etablerte vestlige sikkerhetspolitiske samarbeid. En rekke Partnerskap for fred-relaterte aktiviteter av ulike typer er blitt gjennomført i 1994.

       Den internasjonale situasjon preges fortsatt av mange interne motsetninger og konflikter i Sentral- og Øst-Europa. Utviklingen i Russland, og Russlands forhold til andre tidligere sovjetrepublikker, vil være avgjørende for Europas framtidige sikkerhet, og for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

       Situasjonen i Russland er fortsatt karakterisert av uforutsigbarhet, men den politiske og økonomiske utvikling synes å ha stabilisert seg noe den senere tid. En fredelig utvikling mot demokrati og politisk stabilitet, hvor de væpnede styrker i våre nærområder gis en defensiv innretning og reduseres, vil åpne for et bredere samarbeid mellom Norge og Russland i tråd med prinsippene i NATOs toppmøteerklæring. Dette vil bidra til stabilitet og godt naboskap.

       Norge støtter opp om FNs rolle som global konfliktløser. Dette illustreres ved at Norges deltakelse i fredsoperasjoner er mer omfattende enn noen gang tidligere. Dette engasjement blir videreført i 1995, men ut fra de nåværende økonomiske rammer vil det ikke være rom for økning.

       Hovedutfordringen i Norges sikkerhetspolitiske tilnærming til den utvikling som er skissert ovenfor ligger i å finne en balanse mellom på den ene side de faste punkter som representerer kontinuiteten og på den andre en tilstrekkelig grad av fleksibilitet og tilpasningsevne. Denne balansen må være slik at den i størst mulig grad ivaretar Norges sikkerhetsinteresser i et dynamisk Europa.

       Viktige fastpunkter er opprettholdelse av et troverdig norsk forsvar, vårt medlemskap i NATO som sikkerhet for alliert politisk og militært samarbeid, foruten den vekt som Norge tradisjonelt har lagt på dialog og samarbeid østover.

       Det er likevel behovet for fleksibilitet og tilpasningsevne i forsvars- og sikkerhetspolitikken som representerer den største utfordring. For Norge er det av vesentlig betydning å sikre en størst mulig grad av innflytelse i de beslutningsprosesser som er under utvikling.

       Behovet for tilpasning er tilstede på en rekke områder. Beredskapssystemet i NATO legges om, og krisehåndtering tillegges større vekt. Også det norske beredskapssystemet endres for å gi større fleksibilitet og handlefrihet. Tilpasninger er også nødvendige for å opprettholde og videreutvikle samarbeidet med våre allierte om effektive forsvarsforberedelser.

       De omfattende endringer i forholdet mellom øst og vest, herunder samarbeidet med de nye partnerland, tilsier en ny gjennomgang av de norske selvpålagte restriksjoner. Hovedprinsippene basert på base- og atompolitikken ligger fast, men det er behov for et nytt regelverk som omfatter all utenlandsk militær virksomhet i Norge.

       Utviklingen av en gryende europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet omfatter ikke lenger bare deler av Europa, men et alleuropeisk perspektiv legges til grunn. Dette er utgangspunktet for såvel Partnerskap for fred som for de avtaler EU og VEU inngår med de sentral- og østeuropeiske land. Siden Europas sikkerhet i den nye tid er udelelig, er det ikke mulig å se for seg fred og stabilitet i vest uten at dette er tilfelle også i de østlige deler. Norsk og alliert innsats for fremme av demokrati og samarbeid i øst er derfor en viktig investering i framtiden.

Komiteens merknader

       Komiteen slår fast at hovedtrekkene i den sikkerhetspolitiske utvikling stort sett har vært i samsvar med den utvikling som ble beskrevet i St.meld. nr. 16 (1992-1993) som ble fremmet for Stortinget gjennom Innst.S.nr.150 for samme år. Komiteen viser derfor til sine respektive fraksjoners merknader der. Videre vises det til de merknader som fremgår av B.innst.S.nr.7 (1993-1994).

       Komiteen vil vise til at det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa er i stadig utvikling, men at det gjør seg gjeldende ulike oppfatninger om hvordan det best kan skapes et nytt og all-europeisk sikkerhetssystem. Komiteen viser i den forbindelse til de respektive partiers merknader i innstillingen til St.meld. nr. 40 (1993-1994), jf. Innst.S.nr.209 (1993-1994).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, understreker betydningen av et aktivt medvirkende transatlantisk element. USAs og Canadas medvirkning og kapasitet er avgjørende for at Alliansen skal være troverdig og har en avgjørende betydning for Norges sikkerhet.

       Flertallet har merket seg at Alliansens medlemsland har redusert sine forsvarsbudsjetter vesentlig, noe som virker inn på Alliansens samlede kapasitet og dermed dens handlefrihet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at dette innebærer redusert alliert kapasitet bl.a. til å unnsette Norge i en krise.

       Disse medlemmer vil videre peke på at dette understreker nødvendigheten av at Norge fører en politikk som bidrar til å styrke mulighetene for å bli prioritert i en slik situasjon. At Norge opprettholder sin invasjonsforsvarskapasitet og et tettest mulig samarbeid med sine allierte er særlig viktig i denne sammenheng.

       På den annen side vil disse medlemmer peke på at finsk og eventuelt svensk medlemskap i EU åpner muligheter for en utvikling som vil bedre Norges forsvarsmessige situasjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har videre merket seg at midlene bevilget til NATO-alliansens struktur har blitt kraftig redusert og at detter krever større nasjonal andel av bevilgningen for å videre utbygge og vedlikeholde nødvendig infrastruktur.

       Flertallet har fulgt utviklingen av den nye kommandostrukturen i NATO og CJTF. Flertallet er bekymret for at utviklingen vil kreve nye endringer i NATOs kommandostruktur og vil be departementet om snarest å arbeide ut en strategi for å møte en slik utvikling.

       Komiteen erkjenner at den internasjonale situasjon fortsatt er preget av mange interne motsetninger og konflikter i Sentral- og ØstEuropa.

       Komiteen understreker at utviklingen i Russland og Russlands forhold til andre tidligere sovjetreplublikker vil være avgjørende for Europas fremtidige sikkerhet og for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

       Komiteen viser til at situasjonen i Russland fortsatt er karakterisert av uforutsigbarhet både når det gjelder den økonomiske og politiske utvikling.

       Komiteen understreker betydningen av å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer på en fleksibel måte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ser ingen motsetning i en slik holdning som må baseres på en opprettholdelse av et troverdig norsk forsvar og vårt medlemskap i NATO.

       Flertallet erkjenner at det vil være behov for tilpasning på en rekke områder bl.a. som en følge av at beredskapssystemet i NATO legges om og at krisehåndtering tillegges større vekt.

       Flertallet er enig i at det er behov for tilpasninger også for å videreutvikle samarbeid med våre allierte om effektive forsvarsforberedelser.

       Flertallet vil i denne sammenheng peke på at det vil være viktig å påvirke våre allierte til å opprettholde et forsvarlig øvingsnivå, og vi må bestrebe oss på å legge forholdene til rette for fortsatt å gjøre det attraktivt for allierte styrker å øve under norske forhold også i framtiden.

       I lys av utviklingen andre steder i Europa og rundt Middelhavsområdet bør det arbeides for å unngå at oppmerksomheten til våre allierte trekkes for mye vekk fra Nordområdene.

       Flertallet har merket seg at Forsvarsdepartementet, som en del av den løpende tilpasning til den nye sikkerhetspolitiske situasjon i Europa, vil foreta en gjennomgang av Norges selvpålagte begrensninger på alliert virksomhet på norsk område. Flertallet har merket seg at regelverket i dag er meget komplisert og vanskelig tilgjengelig. Flertallet har merket seg at et nytt regelverk på dette området i store trekk vil opprettholde hovedlinjene med base- og atompolitikken som grunnpilarer. Flertallet har videre merket seg at endret strategi i NATO og militær aktivitet gjennom Partnerskap for Fred og nye flernasjonale styrker i NATO nødvendiggjør en slik gjennomgang.

       Flertallet viser til at Norge forsøker å opprettholde et balansert nasjonalt forsvar, men at det mangler flere viktige styrkekomponenter som raskt må kunne settes inn i en krisesituasjon, og at slike hensyn også i stigende grad må prege regelverket for alliert aktivitet i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Norges og Europas sikkerhet i økende grad vil påvirkes av global miljø-ødeleggelse, sosial og etnisk uro i Sentral- og Øst-Europa og økt skille mellom fattige og rike land.

       Den ustabile situasjonen i Russland, den sosiale uroen og miljøtrusselen i Sentral- og Øst-Europa og krigen i det tidligere Jugoslavia er utviklingstrekk som viser at det kreves en helhetlig sikkerhetspolitikk der økonomisk samarbeid, felles miljøtiltak og overføringa av kompetanse og teknologi står sentralt.

       Dette medlem understreker at et slikt bredt spekter av europeiske sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom et all-europeisk samarbeid. Det må være et sentralt mål å inkludere særlig Russland, men også de andre sentral- og østeuropeiske land, i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Konferansen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) er den arena hvor de helhetlige sikkerhetsutfordringer kan møtes.

       Dette medlem vil understreke at KSSE bør utvikles til det toneangivende samarbeidsorgan i Europa. Sikkerhet i Europa må i større grad baseres på ideen om « samarbeidssikkerhet ». NATOs åpning mot øst gjennom Parnerskap for fred (PFP) og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige skritt i en slik retning. Dette medlem mener at det langsiktige målet må være at NATOs øst-samarbeid videreutvikles og til slutt går opp i et alleuropeisk sikkerhetssystem gjennom KSSE. Militæralliansene NATO og Den Vest-Europeiske Union (VEU) er basert på den « kalde krigens » blokkdeling, og bidrar til å opprettholde og utdype skillene mellom regionene i Europa. Dette medlem mener at disse alliansene er lite egnet til å møte de brede europeiske sikkerhetsutfordringene, og at de må bygges ned.

       Dette bør innebære at NACC og PFPs funksjoner gradvis overføres til KSSE, det samme gjelder det politiske og militær-tekniske ansvar for å følge opp nedrustningsforhandlingene som i dag ligger i NATO. Den militære kommandostruktur som i dag ligger under NATO bør forandres slik at alle KSSEs medlemsland kan delta i en felles struktur og slik at denne strukturen kan bli en del av KSSE. Som følge av dette må KSSEs traktatgrunnlag styrkes slik at organisasjonens politiske ansvarsområde utvides.

       Dette medlem viser til Innst.S.nr.209 (1993-1994) hvor Sosialistisk Venstreparti utdyper sin kritikk av vestunionen. Dette medlem vil utfra et helhetlig sikkerhetspolitisk perspektiv gå inn for norsk løsrivelse fra USAs atomvåpenstrategi, oppheve avtaler om forhåndslagring og reparasjonsstøtte, og at NATO ikke holder militærøvelser i Norge.

       Dette medlem mener at et viktig bidrag til avspenning og sikkerhet i nord vil være å ta initiativ til omfattende sjømilitær nedrustning gjennom NATO.

       Dette medlem viser til at de selvpålagte restriksjoner ble praktisert under « den kalde krigen » og medvirket til å minske spenningen i vårt nærområde. Etter den kalde krigen og jernteppets fall har det kommet nye momenter inn i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Dette medlem vil derfor be om at Regjeringen legger fram en melding med en vurdering av de selvpålagte restriksjoner utfra en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Militære avtaler med USA sies opp slik at militæranlegg som tjener USAs og NATOs atomstrategi legges ned. »

       « Avtalen med Canada, Storbritannia og Tyskland om lagring av drivstoff og militært materiell sies opp. »

       « Det avholdes ingen NATO-øvelser i Norge. »

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at NATO blir erstattet med en alleuropeisk sikkerhetsordning ved at: