B.innst.S.nr.I (1994-1995)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1995.

2. REGJERINGENS FRAMLEGG TIL NASJONAL- OG STATSBUDSJETT FOR 1995

2.1 Sammendrag

2.1.1 Nasjonalbudsjettet for 1994

2.1.1.1 Utsiktene for internasjonal økonomi

       Etter tre år med lav økonomisk vekst og økende arbeidsledighet er det nå oppgang i industrilandene. For OECD-området sett under ett tok produksjonsveksten seg betydelig opp i andre halvår i fjor. Arbeidsledigheten har begynt å avta i flere land fra et svært høyt nivå, samtidig som prisstigningen fortsatt er lav.

       Den sterke økonomiske veksten i mange asiatiske og i noen søramerikanske land ser ut til å fortsette. Også i en del afrikanske land er veksten i ferd med å ta seg opp. For utviklingslandene sett under ett kan veksten ifølge Det internasjonale valutafondet (IMF) bli 5 3/4 % både i 1994 og 1995. I Øst- og Sentral-Europa og i de baltiske landene har produksjonsnedgangen nå stanset opp, og flere av landene opplever vekst. I deler av det tidligere Sovjet faller imidlertid produksjonen fortsatt betydelig.

       Flere faktorer peker i retning av økt vekst i OECD-landene. De senere årene har husholdninger og bedrifter anvendt en stor del av inntektene sine til å betale ned gjeld etter gjeldsoppbyggingen på slutten av 1980-tallet. Nå er størrelsen på gjelden blitt mer normal og en større andel av inntektene kan brukes til forbruk og investeringer. Samtidig er det kortsiktige rentenivået i de fleste vesteuropeiske landene og Japan vesentlig lavere enn tidligere på 1990-tallet. I tillegg har perioden med lav eller negativ vekst bidratt til at næringslivet i mange land har gjennomført omfattende effektiviseringstiltak. Sammen med den lave pris- og kostnadsveksten kan det gi grunnlag for oppgang i og utenfor OECD-området i årene framover.

       På lengre sikt vil også avtalen i Uruguay-runden i GATT, som etter planen skal tre i kraft fra 1. januar 1995, styrke den økonomiske veksten.

       Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) i OECD-området anslås nå å tilta fra 1,3 % i fjor til i overkant av 2 1/2 % i år og 2 3/4 % neste år. For Norges viktigste handelspartnere ventes veksten å ta seg enda sterkere opp, fra nullvekst i fjor til 2 1/2 % i 1994 og videre til nær 3 % i 1995. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett 1994 er anslagene for veksten hos handelspartnerne justert opp med 1/2 prosentenhet for 1994 og 1/4 prosentenhet for 1995. For perioden 1996-98 legges det til grunn en BNP-vekst hos våre viktigste handelspartnere på om lag 3 % pr. år i gjennomsnitt, som er litt høyere enn anslaget for veksten i OECD-området sett under ett.

       For Sverige og Finland legges det til grunn at veksten i produksjonen tiltar gjennom 1994 og 1995 etter at BNP i de to landene ble redusert med henholdsvis 5 og 14 % fra 1990 til 1993.

       Uroen i obligasjonsmarkedene de siste månedene og økningen i det langsiktige rentenivået er et usikkerhetsmoment som kan dempe oppgangen.

       Konsumprisveksten i OECD-området anslås å avta til gjennomsnittlig 2 1/2 % i år, jf. tabell 6.1. Med unntak av 1986, da oljeprisen falt dramatisk, må en tilbake til første halvdel av 1960-tallet for å finne tilsvarende lav prisstigning. For våre viktigste handelspartnere anslås konsumprisveksten til 2 1/4 % i 1994. Fra 1995 ventes prisstigningen å ta seg noe opp i en del land som følge av konjunkturoppgangen.

       Også lønnsveksten er de senere årene kommet ned på et lavt nivå. For Norges viktigste handelspartnere legges det til grunn en gjennomsnittlig vekst i timelønningene i industrien på 2 3/4 % i år, mot 3,3 % i fjor. Lønnsveksten ventes å bli lav også i 1995.

       Arbeidsledigheten i OECD-området anslås å avta moderat framover etter å ha nådd en topp i første halvår 1994 på nær 8 1/2 % av arbeidsstyrken. Også i de nordiske landene har ledigheten nå begynt å avta. For Vest-Europa sett under ett vil trolig ledigheten stige til 11 3/4 % av arbeidsstyrken i andre halvår 1994, dvs. i overkant av 22 mill. personer. Det er noe lavere enn tidligere antatt. Fra 1995 ventes også ledigheten i Vest-Europa å avta gradvis.

       OECD-landenes interne handel ventes å vokse med om lag 5 % i 1994 og over 6 % i 1995. Handelen med land utenfor OECD-området økte med 8 % i 1993 og ventes å fortsette å vokse med om lag samme takt i år og neste år. Det er særlig handelen med landene i Sørøst-Asia (Kina, Sør-Korea, Hong Kong, Thailand m.fl.) som øker sterkt.

       For Vest-Europa sett under ett ventes overskuddet i utenriksøkonomien å stige fra 0,3 % av BNP i 1993 til omkring 1 % av BNP i 1995.

       Offentlig sektors underskudd i OECD-landene økte i fjor til gjennomsnittlig 4,2 % av BNP. I 1989, ved slutten av forrige høykonjunktur, var underskuddet til sammenlikning 1,2 % av BNP. Selv om en vesentlig del av økningen skyldes konjunkturtilbakeslaget, har også det underliggende, strukturelle budsjettunderskuddet økt siden 1989. De offentlige finansene har blitt svekket i alle deler av OECD-området, men utviklingen har vært mest markert i Vest-Europa der underskuddet i gjennomsnitt kom opp i 6,3 % av BNP i 1993. De store underskuddene de siste årene har ført til et rekordhøyt nivå på offentlig gjeld i mange land. I 1993 var offentlig sektors nettogjeld målt som andel av BNP 39 % i USA, mot 30 % i 1989. I Vest-Europa var gjeldsandelen om lag 53 %, dvs. 10 prosentenheter høyere enn i 1989 og en dobling i forhold til 1978. Nivået er særlig høyt i Belgia, Italia og Hellas, der nettogjelden i fjor tilsvarte godt over 100 % av BNP. Gjelden øker særlig sterkt i Hellas og Sverige. I begge disse landene tilsvarte budsjettunderskuddene i 1993 om lag 13 % av BNP.

       Økende offentlig gjeld fører til stadig større rentekostnader for det offentlige, slik at en mindre del av skatteinntektene kan brukes til offentlige investeringer og forbruk.

       De fleste OECD-landene er i ferd med å legge om finanspolitikken i mer restriktiv retning. Særlig legges det vekt på å benytte oppgangskonjunkturen som nå er i gang til å konsolidere de offentlige finansene. OECD anslår at underskuddet i OECD-området vil avta til 4 % av BNP i 1994 og 3 1/4 % i 1995. For Vest-Europa anslås underskuddet i 1995 til 5 1/4 % av BNP.

       Etter om lag tre år med fall har de langsiktige rentene steget betydelig i løpet av det siste året. Renteoppgangen startet i USA i fjor høst, og spredte seg til Japan og Vest-Europa etter årsskiftet.

2.1.1.2 Hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen

       Utsiktene for den økonomiske utviklingen for årene 1994 til 1998 er nærmere drøftet i kap. 6 i meldingen.

       Anslagene i meldingen bygger bl.a. på forutsetninger om:

       Et sentralt usikkerhetsmoment ved de framskrivingene som nå legges fram, er Norges framtidige tilknytning til EU.

       Når det gjelder Regjeringens vurderinger av hvordan et EU-medlemskap påvirker norsk økonomi vises det til avsnitt 1.3 i meldingen.

       Etter en viss avdemping mot slutten av 1992 og første halvdel av 1993, tok veksten i den norske fastlandsøkonomien seg kraftig opp mot slutten av fjoråret. Det som foreligger av ny informasjon de siste månedene tyder på at oppgangen har fortsatt i inneværende år, og at veksten i 1994 vil bli sterkere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå fortsatte den sterke underliggende veksten i etterspørselen i Fastlands-Norge i første halvår i år. I forhold til utviklingen i 1993, da impulsene i første rekke kom fra kraftig vekst i offentlig sektors etterspørsel samt investeringsaktiviteten i oljevirksomheten, har privat forbruk og boliginvesteringer overtatt som de viktigste drivkreftene.

       Husholdningenes etterspørsel ser ut til å vokse enda sterkere enn tidligere anslått. De foreløpige nasjonalregnskapstallene til og med 2. kvartal tyder imidlertid på at det har funnet sted en viss avdemping av veksten i totalt privat konsum. For hele 1994 ventes nå det private forbruket å vokse med 4 1/2 %, eller 1 1/2 prosentenhet mer enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Også boliginvesteringene synes å øke noe mer enn tidligere regnet med, og det ser nå ut til at det vil bli igangsatt om lag 20.000 nye boliger i 1994.

       Også utviklingen på andre områder de siste månedene peker mot noe sterkere vekst i Fastlands-Norges produksjon og etterspørsel enn tidligere lagt til grunn. Dette gjelder særlig den tradisjonelle vareimporten, der utviklingen hittil i år peker mot en volumvekst på over 10 %. Skatteinngangen har også så langt i år ligget klart i overkant av det en skulle vente ut fra de makroøkonomiske anslagene i Revidert nasjonalbudsjett 1994.

       Den sterke veksten i importen av maskiner og transportmidler tyder på at bedriftsinvesteringene er i ferd med å ta seg opp. Også igangsettingen av forretningsbygg er nå økende. De foreløpige nasjonalregnskapstallene fram til og med 2. kvartal i år synes å bekrefte at investeringene i Fastlands-Norge er i ferd med å ta seg opp. Disse foreløpige oppgavene er imidlertid svært usikre.

       Både den tradisjonelle vareeksporten og industriproduksjonen ser ut til å øke klart sterkere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Dette har sammenheng med oppsvinget i internasjonal økonomi og bedringen i konkurranseevnen de siste årene.

       De foreløpige nasjonalregnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå viser et sesongjustert produksjonsnivå i fastlandsøkonomien som var hele 3,2 % høyere i første halvår i år enn gjennomsnittet for 1993. Sammen med bildet av den økonomiske utviklingen beskrevet ovenfor har dette gitt grunnlag for en oppjustering av veksten i BNP for Fastlands-Norge i inneværende år, fra 2,6 % i Revidert nasjonalbudsjett 1994 til om lag 3,2 % i denne meldingen. BNP i alt anslås nå å øke med 4,6 % i inneværende år.

       I 1995 kan det ventes fortsatt drahjelp fra eksporten av varer og tjenester, og investeringsveksten i Fastlands-Norge antas å tilta markert sammenliknet med inneværende år. Den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå mot en vekst i industriinvesteringene på 20 % fra 1994 til 1995. Det er avgjørende at den økonomiske politikken legger forholdene til rette for at rentenivået stabiliseres, og helst beveger seg nedover igjen. Utviklingen i næringslivets investeringer er også avhengig av Norges framtidige tilknytning til EU.

       Med en gunstig renteutvikling framover er det grunn til å vente fortsatt vekst i husholdningenes kjøp av varige forbruksgoder og boliginvesteringene i 1995. Vekstimpulsene fra husholdningssektoren anslås likevel å bli svakere enn i 1994, og husholdningenes sparerate anslås å stabilisere seg etter et fall fra i overkant av 5 % i 1993 til om lag 3 1/4 % i år.

       Petroleumsinvesteringene vil ifølge opplysninger fra Statistisk sentralbyrå og Nærings- og energidepartementet falle markert både i år og neste år. Nedgangen i 1995 ventes nå å bli rundt 10 %. Den negative impulsen fra investeringsaktiviteten i petroleumsvirksomheten vil isolert sett bidra til en avdemping av den innenlandske etterspørselen med 0,8 % i 1995.

       Samlet innebærer dette at BNP for Fastlands-Norge er anslått å vokse med om lag 2 1/2 % neste år. BNP i alt ventes å øke noe sterkere - opp mot 2 3/4 %.

       Utviklingen i arbeidsmarkedet ser ut til å bli noe bedre enn tidligere regnet med. Antall sysselsatte personer anslås nå å øke med nær 1 1/2 % fra 1993 til 1994, tilsvarende om lag 30.000 personer. Anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 1994 var en vekst på rundt 1 %, mens en i Nasjonalbudsjettet 1994 anslo veksten til 3/4 %. Med fortsatt god vekst i fastlandsøkonomien ventes en økning i sysselsettingen i 1995 på om lag 25.000 personer.

       Arbeidsstyrken har imidlertid også økt mer enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett 1994, og dette har begrenset nedgangen i arbeidsledigheten. Den registrerte ledigheten har hittil i år vært i gjennomsnitt 6.500 personer lavere enn i samme periode i 1993. AKU-ledigheten lå også i første halvår i år klart under nivået fra 1993. Utviklingen i arbeidsledigheten ser dermed ut til å bli om lag som anslått i Revidert nasjonalbudsjett. For 1994 under ett ventes en nedgang i arbeidsledigheten til rundt 5 1/2 %, som er et halvt prosentpoeng lavere enn den gjennomsnittlige ledigheten i 1993. Neste år anslås ledigheten å synke ytterligere, til nær 5 % i gjennomsnitt. Det betyr at ledigheten i deler av 1995 vil ligge under 5 %, og komme ned mot 4 3/4 % mot slutten av året.

       Lønnsveksten fra 1993 til 1994 anslås nå til om lag 2 3/4 %, mot 2 % i Revidert nasjonalbudsjett 1994. Oppjusteringen av anslaget er basert på tegn til noe sterkere lønnsglidning enn tidligere lagt til grunn, samtidig som oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift indikerer en sterk vekst i samlede lønnsutbetalinger. Fra 1994 til 1995 legges til grunn en årslønnsvekst på 2 %. Med en såpass moderat lønnsvekst, ventes prisveksten å forbli lav også neste år, ned mot 1 1/2 %

       Rentenivået i pengemarkedet, målt ved effektiv 3-mnd. eurorente, nådde et bunnpunkt på rundt 5 % i begynnelsen av februar i år og lå medio september på rundt 7 1/4 %. De langsiktige rentene, målt ved effektiv rente på 5-års statsobligasjoner, var kommet opp i 8 3/4 %, dvs. 3 3/4 prosentpoeng høyere enn i februar.

       Kronekursen har siden årsskiftet vært nokså stabil i intervallet 4-5 % lavere enn den tidligere sentralverdien mot ecu.

       Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet anslås til om lag 20 mrd. kroner i 1994, økende til nær 31 mrd. kroner i 1995. Den anslåtte bedringen i driftsbalansen fra i år til neste år skyldes bl.a. en forventet vekst i eksportverdien av olje og gass.

       Dersom oppgangen i norsk økonomi kan føres videre på et solid grunnlag, bl.a. gjennom investeringer i varige arbeidsplasser, sterkere statsfinanser og tiltak for å bedre økonomiens funksjonsmåte, er det gode muligheter for et raskere fall i arbeidsledigheten enn det som er lagt til grunn i Solidaritetsalternativet. Det er viktig at vi nå tar vare på den muligheten vi har fått til på mer varig basis å styrke norsk økonomi og dermed trygge velferden.

2.1.1.3 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken

       Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte mennesket. Den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil føre videre den politikken som er trukket opp i « Solidaritetsalternativet » i Langtidsprogrammet 1994-1997, uavhengig av hvilken tilknytning Norge får til EU. Et forsterket økonomisk og valutapolitisk samarbeid i Europa vil etter Regjeringens syn styrke grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i Norge.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken er:

       Den økte samhandelen og den økonomiske integrasjonen av landene i Vest-Europa stiller nye krav til internasjonalt økonomisk samarbeid og til de politiske styringsredskapene. Forhandlingene i Uruguay-runden i GATT, som utdyper og utvider regelverket for verdenshandelen, er sluttført. Det vises til St.prp. nr. 65 (1993-1994) Om samtykke til ratifikasjon av avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) m.m.

       Med EØS-avtalen er det innført et helhetlig regelverk for næringslivet i Vest-Europa. For Norge ivaretar avtalen viktige økonomiske interesser knyttet til Europas indre marked. EØS-avtalens betydning vil imidlertid over tid bli svekket dersom flere EFTA-land om kort tid blir medlemmer av EU.

       Regjeringen ser et norsk EU-medlemskap som en videreutvikling av det økonomisk-politiske samarbeidet som er etablert mellom Norge og andre industriland etter krigen. Et EU-medlemskap er etter Regjeringens syn det beste virkemiddelet til å oppnå innflytelse over de beslutningene som i overskuelig framtid vil styre det økonomiske samkvemmet i Europa. En helhetlig politikk for å styrke sysselsettingen kan forsterkes og suppleres gjennom et utvidet europeisk samarbeid. I løpet av de siste to årene er det bl.a. fra den norske Regjeringen både i OECD og overfor EU tatt initiativ til økt internasjonalt samarbeid for å styrke sysselsettingen.

       Et forsterket valutapolitisk samarbeid er et viktig bidrag til å gjenvinne styringsmulighetene på tvers av landegrensene. Dersom Norge skulle velge å stå utenfor EU-samarbeidet, vil det være avgjørende for å sikre tilstrekkelig høye investeringer i næringslivet at vi bevarer tilliten til norsk økonomi og et lavest mulig rentenivå. Kravene til den økonomiske politikken blir derfor minst like strenge dersom Norge skulle velge å stå utenfor EU som ved medlemskap. Det gjelder bl.a. kravene til pris- og kostnadsutviklingen, budsjettpolitikken og omstillingsevnen både i privat og offentlig sektor.

       I det budsjettopplegget for 1995 som presenteres i meldingen, har en ikke innarbeidet de direkte budsjettvirkningene av et norsk medlemskap i EU. Grunntrekkene i budsjettet vil bli videreført ved et EU-medlemskap. Det gjelder også ved et nei ved folkeavstemningen. Virkningene av et EU-medlemskap på norsk økonomi, og retningslinjer for hvordan Regjeringen vil håndtere de budsjettmessige konsekvensene, ble drøftet i St.meld. nr. 40 (1993-1994) Om medlemskap i Den europeiske union. En kortfattet gjennomgang av disse virkningene er gitt i avsnitt 1.3 i meldingen som også inneholder en nærmere drøfting av budsjettvirkningene for 1995 av et ja eller nei til EU-medlemskap.

       Forholdene i norsk økonomi bør ligge til rette for ytterligere vekst i sysselsettingen og produksjonen i næringslivet:

       Fortsatt står imidlertid norsk økonomi overfor betydelige utfordringer. Økt internasjonalisering og åpning av nye markeder vil kreve betydelige omstillinger for at vi skal kunne hente ut den gevinsten denne utviklingen gir muligheter for. En styrking av grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting vil i økende grad kreve deltakelse i internasjonale markeder og økonomisk samarbeid over landegrensene. Dette gjelder uansett om vi blir medlem av EU eller ikke.

       Utbyggingstakten i petroleumssektoren passerte trolig en topp i 1993. Et klart lavere nivå på petroleumsinvesteringene utover på 1990-tallet i forhold til de siste 2-3 årene krever omstillinger i deler av norsk næringsliv. I denne situasjonen er det spesielt viktig med fortsatt moderat pris- og kostnadsvekst, slik at det vokser fram ny industri og annen produksjon som kan konkurrere med bedrifter fra andre land.

       Rentene i obligasjonsmarkedet har steget med 3 1/2 prosentenheter siden årsskiftet. Renteutviklingen framover representerer et usikkerhetsmoment. Hensynet til å holde rentene nede må derfor tillegges vesentlig vekt bl.a. i budsjettpolitikken og i inntektspolitikken.

       Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg det siste året, er arbeidsledigheten fortsatt altfor høy. Regjeringens ambisjon er å legge forholdene til rette for en nedgang i ledigheten minst i tråd med den utviklingen som er skissert i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Statsforvaltningens finansielle stilling er god, til tross for betydelige underskudd i statsbudsjettet de senere årene. Inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen en netto finansiell formue på 258 mrd. kroner ved utgangen av 1993, som etter anslagene i denne meldingen vil bli redusert med 11 mrd. kroner i løpet av 1994.

       Statens låneopptak for å dekke underskuddet på statsbudsjettet og utlån gjennom statsbankene fører til at bruttogjelden i statsforvaltningen øker. For hele offentlig forvaltning var bruttogjelden om lag 390 mrd. kroner ved utgangen av 1993. Dette tilsvarer om lag 53 % av BNP.

       Som retningslinje for budsjettpolitikken la Regjeringen i Langtidsprogrammet 1994-1997 til grunn at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i gjennomsnitt for perioden 1994-1997 skal være lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Det het også at (s.117) « En aktiv bruk av budsjettet tilsier at en i perioder med sterk vekst i økonomien bringer utgiftsveksten klart under veksten i verdiskapingen ».

       Den oppgangen i privat etterspørsel i fastlandsøkonomien som vi nå ser, er sterkere enn det som ble forutsatt i Langtidsprogrammet. Dette tilsier et strammere budsjettopplegg og en lavere utgiftsvekst gjennom 1994 og 1995 enn det som ble lagt til grunn i Langtidsprogrammet som gjennomsnitt for årene 1994-1997.

       Gjennom skatte- og avgiftssystemet og ledighetstrygden vil offentlige budsjetter automatisk påvirkes sterkt av konjunktursvingninger. En positiv effekt av dette er at offentlig sektors inntekter og utgifter virker stabiliserende på økonomien. For å motvirke lavkonjunkturen ble det i årene fra 1989 til 1993 i tillegg gjennomført særlige budsjettiltak. Når en nå har sikre holdepunkter for at oppgangskonjunkturen har festnet seg, er det derfor viktig å reversere disse særlige tiltakene samtidig som vi lar de automatiske stabilisatorene få virke. Økte skatte- og avgiftsinntekter og lavere dagpengeutgifter som følge av oppgangen må derfor nyttes til å styrke budsjettet.

       I Revidert nasjonalbudsjett 1994 ble det således understreket:

       I tråd med dette innebærer det vedtatte budsjettopplegget for 1994 en innstramming i etterspørselen fra finanspolitikken tilsvarende 1 prosent av BNP for Fastlands-Norge målt ved endringen i det olje- og aktivitetskorrigerte underskuddet på statsbudsjettet. Det budsjettforslaget for 1995 som legges fram i denne meldingen, gir en innstrammingseffekt neste år på om lag 3/4 %.

       En slik moderat tilstramming av finanspolitikken kan bidra til lavere norske renter enn ellers. Dersom rentene på denne måten kan holdes nede, bidrar dette til at oppgangen i husholdningenes og bedriftenes etterspørsel kan fortsette.

       Også hensynet til statens langsiktige finansielle situasjon taler for at en nå benytter en sterk oppgangsperiode for økonomien til å foreta en justering av finanspolitikken. Utover i neste århundre vil økte pensjonsutbetalinger sammen med reduserte inntekter fra petroleumsvirksomheten medføre økte belastninger på offentlige budsjetter. Derfor må en allerede nå ta høyde for denne utviklingen. En må være forsiktig med å sette i verk nye kostnadskrevende reformer. Snarere må politikken rettes inn mot å styrke grunnlaget for de reformene som allerede er gjennomført eller vedtatt. Spesielt viktig er det å trygge folketrygdens framtid. Vi har et særlig ansvar for å sette politikken i et helhetlig og langsiktig perspektiv. Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1995 er:

       Kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjoner er blitt betydelig redusert de siste årene, fra 9,5 mrd. kroner i 1988 til om lag balanse i 1993. Kommuneforvaltningen har fortsatt en høy lånegjeld, men som andel av inntektene er nettogjelden vesentlig redusert de senere årene, fra nærmere 41 % ved utgangen av 1989 til vel 33 % ved utgangen av 1993. Kommuneforvaltningens skatteinntekter i 1994 har hittil i år økt betydelig mer enn det som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1994 og i proposisjonen om kommuneøkonomien for 1995, jf. St.prp. nr. 50 (1993-1994). Ut fra oppgaver over innbetalte inntekts- og formuesskatter i årets åtte første måneder, anslås nå en merøkning i kommunenes totale inntekter for inneværende år under ett på 2,2 mrd. kroner. Dermed kommer realveksten i kommunesektorens inntekter fra 1993 til 1994 opp i om lag 2 %, eller nær 1 1/2 prosentenhet mer enn forutsatt i Revidert nasjonalbudsjett 1994. I tillegg kommer virkningene av en anslått nedgang i kommunesektorens renteutgifter på 1,6 mrd. kroner.

       Regjeringen har ved utformingen av det økonomiske opplegget for 1995 bygget på at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele merøkningen i skatteinntektene i 1994. Videre er det lagt opp til at kommunesektoren får et omfang på de samlede inntektene i 1995 som er vel 300 mill. kroner høyere enn forutsatt i proposisjonen om kommuneøkonomien. I forhold til proposisjonens anslag for 1994 gir dette en reell vekst på vel 1/2 %. På grunn av den betydelige merøkningen i kommunenes skatteinntekter i inneværende år gir opplegget for 1995 en reell nedgang i de totale inntektene på 3/4 % i forhold til det oppjusterte inntektsanslaget for 1994. Også i 1995 forventes kommunene å få frigjort ressurser som følge av en anslått reduksjon i renteutgiftene på rundt 800 mill. kroner i forhold til 1994.

       For årene 1994 og 1995 under ett innebærer budsjettopplegget at kommunene får om lag 2.500 mill. kroner høyere inntekter enn anslått i proposisjonen om kommuneøkonomien.

       Når det gjelder skatte- og avgiftsopplegget for 1995 vises til pkt. 8 i denne innstillingen.

       Hovedlinjene i penge- og valutapolitikken ligger fast. Gjennomføringen av pengepolitikken skal fortsatt rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Det er ikke fastsatt særskilte svingningsmarginer for kronen. Det er ikke aktuelt å benytte så omfattende valutaintervensjoner og kortsiktige renteendringer for å holde en stabil kronekurs som under et fastkursregime.

       Pengepolitikken skal sammen med de andre virkemidlene i den økonomiske politikken bidra til en stabil økonomisk utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst, på linje med eller lavere enn våre konkurrentland, er en forutsetning for å oppnå dette. Å bidra til stabile valutaforhold har vært en viktig del av norsk penge- og valutapolitikk i hele etterkrigstiden. Ved et eventuelt norsk medlemskap i EU vil deltakelse i valutakurssamarbeidet ERM derfor framstå som en naturlig videreføring av det som tradisjonelt har vært norsk politikk på dette området.

       Statsbankene spiller en viktig rolle i Regjeringens økonomiske politikk. Statsbankenes innvilgningsrammer er i 1994 60 % høyere enn faktiske innvilgninger i 1987. I lys av utviklingen i norsk økonomi er det riktig å reversere noe av denne økningen. For 1995 legges det opp til at de samlede utlånsrammene i statsbankene settes til 22,2 mrd. kroner, en nominell reduksjon på 11 % i forhold til rammene i 1994. Regjeringen har i budsjettet for 1995 satt av om lag 2 mrd. kroner for å dekke uerholdelige fordringer i Lånekassen for utdanning pr. 31. desember 1993. For at veksten i tapene i Lånekassen skal stanse, er det nødvendig å effektivisere innkrevingsrutinene. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til tiltak samt endelig beløp til tapsavsetning i salderingsproposisjonen.

       Det vises til nærmere omtale av statsbankene under pkt. 8 i denne innstillingen.

       I den aktuelle økonomiske situasjonen er en hovedutfordring for strukturpolitikken å styrke sysselsettingen og bidra til lavere ledighet, samtidig som vi unngår pressproblemer og flaskehalser i økonomien. Arbeidsmarkedspolitikken spiller her en viktig rolle. Regjeringen har i årene med lavkonjunktur satset på å øke de lediges muligheter i arbeidsmarkedet, bl.a. gjennom en kraftig opptrapping av arbeidsmarkedstiltakene, fra et nivå på om lag 8.000 i 1988 til nær 61.000 i 1994. I tillegg er om lag 31.000 nye studieplasser finansiert gjennom beredskapsbevilgningen siden 1990. Disse er videreført i det ordinære budsjettet.

       Det markerte omslaget i norsk økonomi innebærer at arbeidsmarkedspolitikken går inn i en ny fase. I en situasjon med vekst i etterspørselen etter arbeidskraft må det legges særlig vekt på tiltak som kan bringe ledige raskt tilbake i ordinært arbeid. Blant annet innebærer dette at behovet for en godt fungerende arbeidsformidling er økende. Samtidig må en sikre at innsatsen i arbeidsmarkedspolitikken står i rimelig forhold til situasjonen i arbeidsmarkedet, slik at det ikke oppstår flaskehalser som kan hindre en nedgang i ledigheten.

       Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at beredskapsbevilgningen for 1995 tilpasses et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 50.000 plasser i første halvår 1995. Tiltaksnivået i andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995. Arbeidsmarkedstiltakene er en viktig del av Regjeringens sysselsettingspolitikk. En vil derfor følge situasjonen på arbeidsmarkedet nøye og vurdere å øke bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak dersom ledigheten ikke faller i tråd med anslagene.

       I det budsjettforslaget som nå legges fram, er beredskapsbevilgningen budsjetteknisk tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene i 1995 på 45.000 plasser.

       Den næringspolitiske strategien er beskrevet i Langtidsprogrammet 1994-1997. Et sentralt utgangspunkt er økende internasjonal integrasjon, som innebærer at en stadig mindre del av økonomien vil være skjermet fra internasjonal konkurranse. GATT-avtalen, EØS-avtalen, åpning av nye markeder i Øst-Europa og frammarsjen av nye, vekstkraftige økonomier i Asia er viktige trekk i denne utviklingen.

       Næringsstøtten og de øvrige delene av næringspolitikken må tilpasses denne situasjonen. Erfaringene fra andre land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette ikke er noen farbar vei. De utfordringene den økte internasjonale integrasjonen reiser, kan best møtes med samordnede, internasjonale tiltak.

       Dersom Norge blir medlem av EU, vil flere norske næringer bli stilt overfor økt konkurranse fra næringslivet i andre medlemsland. I St.meld. nr. 40 (1993-1994) har Regjeringen lagt vekt på at et EU-medlemskap over tid vil styrke grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting. Enkelte næringer, deriblant landbrukssektoren og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien, vil bli stilt overfor nye utfordringer som krever omstilling. Etter Regjeringens syn er imidlertid dette en utvikling som uansett vil komme, men tilpasningen må tas noe raskere dersom Norge blir medlem av EU fra 1. januar 1995.

       Regjeringen forslår å øke grensen for Folketrygdfondets adgang til aksjeplasseringer fra 15 til 20 % av forvaltningskapitalen.

       Langtidsprogrammets Solidaritetsalternativ, med en forutsetning om en sterk bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen fram mot 1997, er et sentralt element i Regjeringens økonomiske politikk. Det er Regjeringens syn at den strategien som er blitt fulgt de siste årene, har gitt gode resultater. Siden 1990 har den nominelle lønnsveksten innenlands avtatt, konkurranseevnen er forbedret og lønnstakerne har oppnådd vekst i disponibel reallønn. Gjennom inntektspolitikken søker en å videreføre denne utviklingen. Oppgangen i norsk økonomi øker faren for tiltakende kostnadsvekst og skjerper kravet til inntektspolitikken. Lønnsveksten i 1994 ser nå ut til å bli på linje med veksten i fjor, dvs. noe høyere enn tidligere forutsatt. Regjeringen legger til grunn at lønnsveksten blir lavere i 1995. Det synes likevel klart at det blir krevende å oppnå forbedringer i konkurranseevnen i de nærmeste årene, dels som følge av oppsvinget i norsk økonomi og dels pga. lav lønnsvekst hos handelspartnerne. Det hviler derfor et stort ansvar på arbeidslivets parter de neste årene for å føre videre og forsterke de resultatene som er oppnådd gjennom lønnsoppgjørene. Det inntektspolitiske samarbeidet er en styrke for norsk økonomi, og erfaringene fra de siste årene viser at reallønnsforbedringer sikres vel så godt i perioder med lave som med høye nominelle tillegg.

2.1.2 Statsbudsjettet for 1995

2.1.2.1 Innledning

       Veksten i norsk økonomi er nå sterk. Gjennom den forutgående lavkonjunkturen har Regjeringen ført en aktiv politikk for å bremse økningen i ledigheten, og som følge av dette ligger tiltak over statsbudsjettet nå på et relativt høyt nivå. Denne politikken har vært ført til tross for økende budsjettunderskudd de senere år. For å stå bedre rustet til å føre en aktiv finanspolitikk i framtiden, og for å møte framtidige utfordringer knyttet til en større andel eldre, er det nødvendig å få ned underskuddet i budsjettet og dermed styrke statens finansielle stilling. Regjeringen vil bruke inntektsøkningene på budsjettet som følger av økt økonomisk aktivitet, samt en lavere utgiftsvekst for å sikre dette. Budsjettet er utarbeidet med en underliggende reell vekst i utgiftene på om lag 0 % fra 1994 til 1995.

       Regjeringens forslag til et relativt stramt budsjett har sammenheng med:

       Selv om prioriteringen i Regjeringens budsjettforslag for 1995 skjer innenfor et reelt uendret utgiftsnivå, er det likevel blitt rom for en del større satsinger på sentrale områder. Regjeringen satser bl.a. videre på økte bevilgninger til øremerkede tilskudd til sykehussektoren og på økte tilskudd til poliklinisk virksomhet. Styrking av psykiatri, PU-reformen, omsorgstjenester for eldre, omsorgsboliger, barnehageplasser og skolefritidsplasser står også sentralt. Det foreslås også et program for bedring av vannkvaliteten, tiltak for næringsmiddelindustrien fortsetter og det foreslås at Norge skal delta i EUs fjerde rammeprogram for forskning.

       For å finansiere den økte satsingen er det gjennomgående lagt stramme rammer for lønns- og driftsutgiftene gjennomgående i hele budsjettet. Regjeringen arbeider videre med å redusere og effektivisere overføringsordningene, og der foreslås reduksjoner og omlegginger av bl.a. barnetrygden, refusjonssystemer for legehjelp og laboratorier og røntgeninstitutter, tilskudd til energiøkonomisering, tilskudd til private skoler og høyskoler m.v.

       I det foreliggende budsjettforslag er det ikke innarbeidet de direkte budsjettvirkningene av et norsk EU-medlemskap. Grunntrekkene i budsjettet vil i all hovedsak bli videreført ved et EU-medlemskap. Det gjelder også ved et nei ved folkeavstemningen. Det vises til kap. 1.3 i Nasjonalbudsjettet 1995 for en nærmere omtale av budsjettvirkningene av EU-medlemskap.

2.1.2.2 Budsjettets utgifter

       De samlede utgifter inkl. lånetransaksjoner på statsbudsjettet medregnet folketrygden utgjør i budsjettforslaget for 1995 418.978 mill. kroner inkl. overføring til Statens petroleumsfond med 35.215 mill. kroner. Dette er en nedgang på 10.237 mill. kroner eller 2,4 % i forhold til det vedtatte budsjett ( B.innst.S.nr.III (1993-1994)). Nedgangen i totalutgiftene skyldes bl.a. særlig at utgiftene til lånetransaksjoner går ned med 6,8 mrd. kroner. Av dette utgjør reduserte utlån til statsbankene vel 4 mrd. kroner.

       Utgiftene utenom lånetransaksjoner går ned med 3.477 mill. kroner som utgjør 0,9 % i forhold til det vedtatte budsjett. Overføringene til Statens petroleumsfond er da inkludert med en økning på 7,4 mrd. kroner. Dersom en holder utenom utgifter både til lånetransaksjoner og Statens petroleumsfond, reduseres de øvrige utgifter med 10,9 mrd. kroner eller 2,9 %.

       Utgiftene til statlig petroleumsvirksomhet blir redusert med ca 8 mrd. kroner. Dette skyldes en nedgang i investeringene med 8,1 mrd. kroner og bedring av driftsresultatet med 25 mill. kroner, mens overføringene til Petroleumsforsikringsfondet øker med 120 mill. kroner. De øvrige utgifter utenom statlig petroleumsvirksomhet, overføringer til Statens petroleumsfond og lånetransaksjoner reduseres med knapt 2,9 mrd. kroner eller 0,8 %. Driftsutgiftene reduseres med 0,4 %, de samlede investeringene går ned med 0,8 %, mens overføringene inkl. renter går ned med 2,3 %

       Den sterke reduksjonen i investeringene i statens forretningsdrift (-22,5 %) har sammenheng med omdanningen av Televerket til aksjeselskap fra 1. november 1994.

       De militære investeringer øker med 10,4 %, hovedsakelig som følge av Forsvarets utgifter i forbindelse med utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen.

2.1.2.3 Budsjettets inntekter

       De samlede inntekter for 1995 er anslått til 351.760 mill. kroner når overføringene fra Statens petroleumsfond på 35.215 mill. kroner holdes utenom. Dette er 20.531 mill. kroner eller 5,5 % mindre enn anslaget for inntektene i 1994 pr. 15. september.

       Anslagene for skatter og avgifter bygger bl.a. på de reelle endringer i produksjon, etterspørsel og sysselsetting som er lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Videre er anslagene basert på utvikling i priser, lønninger og andre inntekter som ligger i det økonomiske opplegget for 1995. Som et ledd i arbeidet med « Solidaritetsmilliarden » fikk Regjeringen ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994 tilslutning til økt formuesskatt, økte takstverdier på all eiendom utenom boligeiendommer, fritidseiendommer og skog, og økte avgifter på dyrere biler. Til sammen er disse endringene anslått å gi en helårsvirkning på om lag 690 mill. kroner.

       Følgende oppstilling viser inntektene i 1995 fordelt på hovedkomponenter og sammenlignet med anslag for de tilsvarende inntekter i anslag på regnskap for 1994 pr. 15. september (beløp i mill. kroner):

2.1.2.4 Nye stillinger i staten

       Det var pr. 1. oktober 1993 ca 189.000 arbeidstakere i staten, herav ca 36.000 deltidsansatte. Antall årsverk i 1993 er skjønnsmessig anslått til ca 170.000.

       I budsjettforslaget for 1995 foreslås opprettet i alt 1100 nye stillinger i den del av statsforvaltningen som ikke selv har fullmakt til å opprette og inndra stillinger. De fleste statlige forvaltningsbedrifter har slik fullmakt. Forsvaret har også fullmakt til å opprette og inndra stillinger, som en prøveordning. Resultatet av denne og andre prøveordninger vil bli vurdert i forbindelse med 1996-budsjettet.

       Hovedtyngden av de nye faste stillinger knytter seg til politi og rettsvesen, høyere utdanning, helsevesenets hjelpemiddelsentraler og miljøetatene. Av de nye stillinger er ca 280 begrunnet med økt oppdragsvirksomhet, særlig ved universiteter og høgskoler, ved institusjoner under Fiskeridepartementet og ved Statistisk sentralbyrå.

       Oppstillingen nedenfor viser hvilke departementer som får størst netto økning i antall nye stillinger:

2.1.2.5 Statlige garantier

Samlet forslag om fullmakt til å gi nye garantier i 1995

       Tabellen nedenfor viser at tap på statens garantier var om lag 641,5 mill. kroner eller om lag 0,6 % av samlet garantiansvar i 1993. Dersom garantirammene benyttes fullt ut i 1995 vil statens samlede garantiansvar kunne komme opp i 131.381,8 mill. kroner. Erfaringene viser imidlertid at rammene ikke alltid benyttes fullt ut, og at mange garantier er kortvarige eller faller bort av forskjellige grunner.

       Ytterligere informasjon om de enkelte garantiordninger finnes i de enkelte fagproposisjoner.

Statlige garantier mill. kroner

2.1.2.6 Fullmakter til å gi tilsagn og foreta bestillinger

       I sammenheng med budsjettforslaget for 1995 er det foreslått innhentet bestillings- og tilsagnsfullmakter for i alt 36.745 mill. kroner mot 25.580 mill. kroner i 1994.

       Forslagene til bestillingsfullmakter utgjør i alt 29.088 mill. kroner mot 20.406 mill. kroner i 1994. Under Statsbanenes trafikkdel er det foreslått bestillingsfullmakter på 2.710 mill. kroner. Under Forsvarsdepartementet er det foreslått bestillingsfullmakter på 25.038 mill. kroner mot 16.014 mill. kroner i 1994.

       Det fremlegges forslag om tilsagnsfullmakter på i alt 7.657 mill. kroner mot 5.174 mill. kroner i 1994. Under Samferdselsdepartementet er det foreslått tilsagnsfullmakt på 1.390 mill. kroner til Gardermobanen AS og 3.000 mill. kroner til Oslo Hovedflyplass AS.

       Under kap. 1427 Direktoratet for naturforvaltning, post 30. Statlige erverv, båndlegging og erstatninger, er det gitt en spesialfullmakt på 25 mill. kroner til å inngå avtaler om sikring av friluftsområder og erstatninger utover gitt bevilgning.

       Det er i Gul bok side 46 og 47 gitt oversikt over de enkelte bestillings- og tilsagnsfullmakter. Det vises for øvrig til de enkelte fagproposisjoner.

2.1.3 Folketrygdens budsjett for 1995 - sammendrag av Gul bok

2.1.3.1 Folketrygdens utgifter

       Folketrygdens utgiftsbudsjett omfatter fire av statsbudsjettets programområder, Fødselspenger (programområde 28), Sosiale formål (programområde 30) og Arbeidsliv (område 33). Barne- og familiedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområde 28. Sosialdepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområdene 29 og 30 og Rikstrygdeverket forvalter bevilgningene. For programområde 33 er budsjettansvaret delt mellom Fiskeridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       For generell omtale av de enkelte programområder vises det til kap. 3.2 i Gul bok.

       Folketrygdens totale utgifter var i 1993 vel 119 mrd. kroner, og utgjorde om lag 27,7 % av statens samlede utgifter. For 1994 ble det lagt til grunn totale utgifter under trygden på om lag 124 mrd. kroner ( B.innst.S.nr.III (1993-1994)), eller 28,8 % av det samlede statsbudsjett. For 1995 er folketrygdens utgifter anslått til om lag 125 mrd. kroner, eller om lag 29,5 % av statens samlede utgifter.

2.1.3.2 Folketrygdens inntekter

       Det foreslås ingen endringer i avgiftene til folketrygden i 1995. Folketrygdens inntekter var i 1993 80.373 mill. kroner. For 1994 er inntektene pr. 15. september 1994 anslått til 83.973 mill. kroner. I budsjettforslaget for 1995 er folketrygdens inntekter ført opp med 86.908 mill. kroner.

2.1.3.3 Folketrygdens finansieringsbehov

       Forslaget om folketrygdens utgifter og inntekter i 1995 gir et finansieringsbehov på i alt 38.170.290 kroner hvorav 9.568.400.000 kroner gis til dekning av utgifter som fullt ut skal dekkes ved tilskudd fra staten, jf. folketrygdlovens § 16-1 nr. 1, første ledd.

2.1.4 De offentlige finanser - sammendrag av meldingen

       Etter Nasjonalregnskapets føringsmåte forventes offentlig forvaltnings underskudd før lånetransaksjoner å bli 16.651 mill. kroner i 1995, mot 23.406 mill. kroner i 1994. Korrigert for oljeskatten og statlig petroleumsvirksomhet forventes underskuddet før lånetransaksjoner i 1995 å bli 50.847 mill. kroner, mot 49.550 mill. kroner i 1994. Offentlig forvaltnings utgifter er anslått å øke med 0,8 % fra 1994 til 1995, mens inntektene er anslått å øke med 2,4 %, jf. side 205 i St.meld. nr. 1.

2.1.5 Statens petroleumsfond

       Under område 34 Statens petroleumsfond foreslås det for 1995 bevilget 35.215 mill. kroner, en øking på 26,7 % i forhold til B.innst.S.nr.III (1993-1994). Beløpet utgjør statens samlede nettoinntekter fra oljevirksomheten, som er summen av skatter og avgifter på utvinning av petroleum, CO₂ -avgift på kontinentalsokkelen, aksjeutbytte fra Statoil og nettoinntekt av statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten. Underskuddet på budsjettet gjør det nødvendig å tilbakeføre hele statens nettoinntekt fra oljevirksomheten til statsbudsjettet. Det vil derfor ikke akkumuleres midler i petroleumsfondet i 1995 etter de anslag som nå legges til grunn.

2.2 Komiteens merknader til hovedlinjene i det økonomiske opplegget for 1995

2.2.1 Utviklingen i internasjonal og norsk økonomi

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at det etter tre år med lav økonomisk vekst og økende arbeidsledighet nå er økonomisk oppgang i industrilandene. For 1994 og 1995 anslås i meldingen at bruttonasjonalproduktet for industrilandene vil øke med henholdsvis 2,6 % og 2,7 %.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at flertallsmerknadene i dette kapitlet for det meste er rein ideologiproduksjon, som skal forsvare Regjeringas omfordelingspolitikk ved å framstille den som noe helt annet enn det den er. Denne politikken er dette medlem helt uenig i, og derfor har dette medlem gått ut av komiteens flertall på de fleste områder. Men dette medlem synes det er så mye « nytale » i dette dokumentet at det blir meningsløst å gjennomføre et fullstendig forsøk på å sortere snørra fra barten.

       Komiteen viser videre til at veksten i utviklingslandene sett under ett i meldingen anslås å kunne bli 5 3/4 % både i 1994 og 1995.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at den økonomiske utvikling først og fremst er kommet i de u-land som har liberalisert og deregulert sin økonomi.

       Komiteen viser til at Regjeringen anslår at veksten for Norges viktigste handelspartnere vil ta seg opp fra nullvekst i fjor til 2 1/2 % i 1994 og nær 3 % i 1995.

       Komiteen viser til at det i meldingen anslås en vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) for fastlandsøkonomien i Norge på 3 1/4 % i 1994 og 2 1/2 % i 1995. Veksten i BNP i alt anslås til 4 1/2 % i 1994 og 2 3/4 % i 1995.

       Komiteen viser til at de sterkeste vekstimpulsene for norsk økonomi for 1995 av Regjeringen forventes å komme fra bedrifts- og boliginvesteringene, og fra fortsatt vekst i eksporten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, peker på at vekst i den private etterspørselen i 1994 har tatt over som den viktigste drivkraften bak den økonomiske veksten i forhold til utviklingen i 1993. Da kom impulsene i første rekke fra vekst i offentlig sektors etterspørsel samt investeringsaktiviteten i oljesektoren.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at den økningen som nå skjer i privat forbruk i stor grad skyldes et oppdemmet behov for varige forbruksgoder. Flertallet peker videre på at veksten i privat forbruk nå i mindre grad enn den forbruksveksten vi opplevde på midten av 80-tallet er lånefinansiert. Anslagene for 1995 innebærer en nedgang i den private etterspørselen i forhold til 1994 mens veksten i innenlandske investeringer ventes å øke.

       Komiteen viser til at Norges nettogjeld overfor utlandet ble redusert med om lag 7 mrd. kroner i 1993, og til at nettogjelden ved utgangen av 1993 utgjorde knapt 58 mrd. kroner eller 7,9 % av BNP. Nettogjelden ved utgangen av 1994 anslås i meldingen til å bli knapt 37 mrd. kroner, tilsvarende om lag 5 % av BNP.

       Ved utgangen av 1995 anslår Regjeringen at nettogjelden blir 6 mrd. kroner, eller knapt 1 % av BNP.

       Komiteen viser til at det for 1994, bl.a. på bakgrunn av utviklingen hittil i år, i meldingen er lagt til grunn en beregningsteknisk forutsetning om en oljepris på 110 kroner pr. fat. For 1995 er det lagt inn forutsetning om en oljepris på 115 kroner pr. fat.

       Komiteen viser til at verdien av eksporten fra den norske petroleumssektoren i meldingen anslås til 108,5 mrd. kroner i 1994 og til 118 mrd. kroner i 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig at statsgjelden reduseres for å øke handlefriheten. Bare på denne måten kan man sikre en statsfinansiell styrke som kan møte nye konjuktursvingninger og frigjøre midler til viktige fellesoppgaver nasjonalt og internasjonalt. Den sterke økningen i importen øker den nasjonale sårbarheten ytterligere. Disse medlemmer konstaterer at norsk økonomi stadig blir mer oljeavhengig.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil peke på at det i 1994 har vært en meget god utvikling av fastlands-Norges økonomi og at det i september måned var en økning på 29 % i vår eksport sammenliknet med samme måned i fjor. Med bakgrunn i EØS-avtalen har norske bedrifter kunnet dra full nytte av den internasjonale oppgang som mange av våre viktige samhandelspartnere har opplevet.

       Komiteen viser til at statens netto lånebehov for 1995 i meldingen er anslått til 28,1 mrd. kroner.

       Komiteen viser for øvrig til de respektive fraksjoners merknader om lånebehovet.

       Komiteen viser til at Regjeringen for hele 1994 venter en økning i det private forbruket med 4 1/2 % eller 1 1/2 prosentenhet mer enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteen viser til at vekstimpulsene fra husholdningssektoren i meldingen anslås å bli svakere enn i 1994, og at husholdningenes sparerate anslås å stabilisere seg fra et fall fra i overkant av 5 % i 1993 til om lag 3 1/4 % i år.

       Komiteen vil peke på at det er knyttet stor usikkerhet til styrken i den oppgangen som nå skjer i norsk økonomi. I en slik situasjon mener komiteen at det er naturlig at Regjeringen legger til grunn en forsiktighet i anslagene for hvor store utslagene vil bli på statsbudsjettet.

       Komiteen understreker imidlertid at dette ikke må komme i strid med en realistisk budsjettering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.IV (1993-1994) hvor disse medlemmer trakk i tvil Regjeringens beskjedne anslag når det gjaldt veksten i privat forbruk for inneværende år. Senterpartiet foreslo i det økonomiske opplegget for 1994 å øke momsen slik at deler av den forventede sterke forbruksveksten kunne inndras. På denne måten kunne noen av de negative konsekvensene i form av økt miljøbelastning og skjev fordeling reduseres. Disse medlemmer mener det er grunn til å reise spørsmålstegn ved om Regjeringens anslag for veksten i privat konsum for 1995 er tilstrekkelig høyt. Det er grunn til å søke å indra en del av denne forbruksveksten i det økonomiske opplegget for 1995, for å unngå en reprise på 80-åras kjøpefest.

       Komiteens medlemmer fra fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at en i Revidert nasjonalbudsjett for 1994 fremholdt at Regjeringen undervurderte vekstimpulsene i norsk økonomi og at anslagene for både innenlands konsum og BNP nå ligger om lag på det nivå som bl.a. Norges Bank og Statistisk sentralbyrå hevdet i tilknytning til Revidert nasjonalbudsjett.

       Disse medlemmer viser til at den veksten i privat forbruk som nå finner sted er en vesentlig årsak til den nedbygging av underskuddet på statsbudsjettet som nå finner sted.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til B.innst.S.nr.IV (1993-1994), hvor disse medlemmer og representanten fra Venstre uttalte:

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen nå har måttet oppjustere sitt anslag for veksten i det private forbruket med 1 1/2 % til 4 1/2 %. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at dette er langt over den veksten Regjeringen selv har lagt til grunn i sitt Langtidsprogram, og som vil gi en fordobling av det private forbruket innen år 2030. Disse medlemmer viser til de åpenbare miljø- og ressursproblemene en slik forbruksutvikling vil medføre og til merknader fra disse medlemmer i forbindelse med kapitlet om økonomisk vekst og en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer understreker også at vekst i det private forbruket ikke automatisk gir en riktig fordeling. Disse medlemmer viser i den forbindelse til skatteforslagene og fraksjonsmerknadene fra Sosialistisk Venstreparti.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader til Revidert nasjonalbudsjett, B.innst.S.nr.IV (1993-1994), der det fremgår at en ønsker å bremse en for sterk vekst i husholdningenes forbruk. Disse medlemmer har merket seg at spareraten har sunket sterkt i forhold til foregående år og at det nå er en forventning om en noe høyere prisvekst. Det kan i denne situasjon etter disse medlemmers mening være ønskelig å unngå å øke merverdiavgiften. Det er en av grunnene til at Kristelig Folkeparti i sitt budsjettopplegg for 1995 ikke har fremmet forslag om dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at veksten i det private forbruket blir klart høyere enn Regjeringens anslag for 1994. Dette henger nøye sammen med den generelle økonomiske oppgangen i hele Europa som har slått sterkt ut dette året. Etter flere års tilbakeholdenhet er det blitt et oppdemmet behov hos forbrukerne. Det er derfor naturlig at en del av veksten nå slår ut i økt privat forbruk.

       Disse medlemmer legger vekt på at veksten i økonomien skaper rom for mer valgfrihet. Husholdningene kan få større mulighet til å prioritere hvordan veksten skal tas ut, enten det er i form av sparing i egen bolig, økt forbruk av varer og ulike tjenester eller gjennom mer fritid. Den enkelte må selv få større mulighet til å treffe reelle valg. Disse medlemmer mener det er viktig å sette fokus i debatten på hvilke mekanismer som kan bidra til at veksten blir tatt ut på en miljømessig forsvarlig måte.

       Disse medlemmer viser i så måte til forslagene om å redusere terskelen mellom de som er innenfor og de som er utenfor arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at vekst i husholdningenes økonomi gjør det mulig å redusere overtidsarbeid og velge mer fritid fremfor økt forbruk og å gjøre det lettere å ta ut veksten i redusert arbeidstid og økt fritid. Dette medlem viser ellers til Venstres forslag om skatteskifte fra skatt på inntekt og arbeid til større grad av skatt og avgifter på energibruk og miljøskadelig forbruk.

       Komiteen viser til at det i meldingen anslås en konsumprisvekst for Norge på 1 1/2 % i 1995, og til at det for 1995 legges til grunn en innenlandsk årslønnsvekst på 2 %.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at statens viktigste oppgave under en oppgangsperiode er å bidra til at oppgangen slår ut i en vedvarende forbedring av økonomien. For å forebygge framtidig prisstigning er det viktig å redusere budsjettunderskuddet så raskt som mulig. Offentlige budsjettunderskudd bidrar til å øke presset i økonomien. Det kan være riktig å føre ekspansiv finanspolitikk i en nedgangsperiode, men like riktig og nødvendig er det at staten trekker seg raskt tilbake for å gi rom for den private veksten i oppgangstiden. Disse medlemmer viser til at innretningen på arbeidsmarkedspolitikken er av særlig betydning. Dersom ikke de ekstraordinære tiltakene reduseres raskt nok, kan vi risikere å komme i en situasjon hvor etterspørselen etter arbeidskraft blir større enn tilbudet. Det vil i seg selv drive opp lønns- og prisstigningen. Disse medlemmer viser til sine respektive fraksjonsmerknader når det gjelder konkrete forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringens prognose for lønnsveksten fra 1993 til 1994 klart lå under den faktiske utvikling. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen venter en noe sterkere konsumprisvekst i 1995 enn i 1994. Denne veksten kan bli sterkere dersom Regjeringen gjennomfører økning av merverdiomsetningsavgiften og utvider momsgrunnlaget. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn hevde at Regjeringens prognose for innenlands årslønnsvekst på 2 % i 1995 med stor sannsynlighet er en for lav prognose.

       Komiteen viser til at arbeidsledigheten hos Norges viktigste handelspartnere anslås i meldingen å bli redusert med 1/2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til 9 %.

       Komiteen viser til at utviklingen i arbeidsmarkedet i Norge ser ut til å bli noe bedre enn tidligere regnet med. Antall sysselsatte personer anslås i meldingen å øke med nær 1 1/2 % fra 1993 til 1994, tilsvarende om lag 30.000 personer. Veksten i arbeidsstyrken er anslått til om lag 1 %, slik at ledigheten ifølge meldingen kan bli om lag 5 1/2 % av arbeidsledigheten i 1994, som er en nedgang med 1/2 prosentpoeng i forhold til 1993.

       Komiteen viser til at den registrerte ledigheten hittil i år har vært i gjennomsnitt 6.500 personer lavere enn i samme periode i 1993. Arbeidsledigheten beregnet ut fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) lå også i første halvår i år klart under nivået fra 1993.

       Komiteen viser til at med fortsatt god vekst i fastlandsøkonomien ventes en økning i sysselsettingen i 1995 på om lag 25.000 personer. For 1995 anslås ledigheten å falle ytterligere til rundt 5 %.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at reduksjonen i ledigheten er helt marginal i forhold til målet om full sysselsetting og at den er beheftet med stor usikkerhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at det gjennomsnittlig har vært ca 185.000 uten arbeid så langt i 1994, inkludert de på tiltak og attføring. Dette tilsvarer ca 8,5 % av arbeidsstyrken. OECDs årlige rapport om norsk økonomi viste at den reelle ledigheten antagelig er mellom 10 og 11 % på grunn av en stor andel uføretrygdede på ikke-medisinsk grunnlag. Omfanget av arbeidsmarkedstiltak som andel av total ledighet varierer innen OECD. I internasjonale sammenligninger er det vanlig ikke å inkludere de som er på tiltak, noe som gjør at land med en høy andel på tiltak, som Norge, kommer vesentlig bedre ut enn land med lav andel på tiltak. Gjennomsnittlig ledighet uten de på tiltak i OECD-landene er nå ca 8,5 %. Disse medlemmer vil vise til at OECDs rapport om norsk økonomi også understreket at det nå er tegn på en økende strukturell ledighet i Norge, og at en ekspansiv finanspolitikk som er ment å motvirke en konjunkturell ledighet, dermed ikke vil ha noen gunstig virkning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at arbeidsløsheten i Norge har vært høy over flere år. Flertallet viser til at Regjeringa regner med en økning i sysselsettingen i løpet av 1994 på 30.000 personer, men at nedgangen i registrerte arbeidsløse bare anslås til 6.500 personer. Dette betyr at arbeidsløsheten fortsatt kan holde seg på et høyt nivå selv om det er vekst i sysselsettingen. Dette betyr også at det er en betydelig skjult ledighet blant hjemmeværende og i utdanningssystemet, og at det ligger en betydelig utfordring i å få kvalifisert og formidlet registrerte arbeidsløse til ledige, faste stillinger.

       Flertallet viser til antallet arbeidsløse (registrert ledige og ledige på tiltak) på over 150.000 også i 1995, slik Regjeringa forutsetter, krever en lagt mer offensiv innsats enn det Regjeringa legger opp til.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er nødvendig å understreke konflikten mellom lønnsvekst og sysselsettingsvekst i en situasjon med begrensende ressurser. Også i en tid med oppgang i økonomien er det avgjørende at de som har arbeid er solidarisk med de som ikke har arbeid ved å vise moderasjon i lønnsoppgjørene og ved uttak av arbeidsfrie inntekter. Dette er nødvendig hvis man ønsker å prioritere kampen for full sysselsetting høyest.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at den viktigste interessekonflikten i det norske samfunnet i dag er mellom de som er innenfor og de som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener de viktigste tiltakene for å øke sysselsettingen er å redusere terskelen inn på arbeidsmarkedet og redusere prisen på arbeidskraft. Disse medlemmer understreker særlig hvor viktig det er å gjøre det lettere å ta inn ny arbeidskraft gjennom bedre mulighet til midlertidige ansettelser og fjerning av unødvendige hindringer og skjemavelde.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader om inntektspolitikken under kap. 2.2.7.

2.2.2 Sysselsetting og velferd

       Komiteen mener at den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet. For å greie dette må det legges grunnlag for økt verdiskaping i hele økonomien. Komiteen legger vekt på den særlige utfordring som ligger i å øke verdiskapningen i fastlands-Norge i en fremtid med redusert omfang av petroleumsaktiviteten. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å styre sysselsettingen til områder som gir minst mulig miljøbelastning. Sysselsettingsøkning på gale områder kan gi så sterke miljøproblemer at det gir oss et samlet velferdsmessig tap.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at oljerikdommen har satt Norge i en særstilling. Muligheten til å øke oljeutvinningen og tære på den finansielle formue som staten bygde opp i første del av 80-årene, har gjort det mulig å føre en ekspansiv politikk med stor vekst i offentlig sektor på tross av at fastlands-Norges næringsliv har vært i nullvekst i mer enn 5 år.

       Denne politikken har nå nådd sin grense, og det finnes intet annet valg enn en politikk som fremmer økt økonomisk verdiskapning i fastlands-Norge. I en begynnende oppgangskonkunktur er det nå viktig å bringe statens utgifter og inntekter i balanse, for så å kunne legge seg opp reserver for senere å kunne møte vanskelige tider og de store utfordringer vi bl.a. vil møte når det gjelder pensjonsforpliktelser gjennom Folketrygden.

       Oljerikdommen, den sterke veksten i offentlig sektor og formen på tilstrammingspolitikken etter 1986 har hemmet markedsdrevet verdiskapning. Denne svekkelsen av evnen til å fremskaffe velstand er synliggjort ved:

       Et samfunn med vår levestandard og vårt ønske om velferdsordninger er avhengig av et sterkt, moderne, kompetansebasert næringsliv. Det er også nødvendig for å bygge ny industriell vekst. Disse medlemmer må konstatere at denne delen av vårt næringsliv ikke er sterk nok i forhold til våre nasjonale ambisjoner om utgifter og utvikling.

       Disse medlemmer mener at politikken som helhet må underordnes de krav som må settes for å sikre en markedsdrevet, bærekraftig økonomisk vekst. En vesentlig styrket økonomisk verdiskapning må til for å sikre sysselsettingen, velferdsstaten og den offentlige tjenesteproduksjonen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil understreke at en politikk for varig økt sysselsetting og for å trygge velferdssamfunnet krever en fortsatt styrking av konkurranseutsatt sektor. Økt produksjon i konkurranseutsatt sektor vil direkte bidra til å styrke sysselsettingen samtidig som økt aktivitet i denne sektoren også vil øke etterspørselen etter varer og tjenester fra andre sektorer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil understreke at økte inntekter fra konkurranseutsatt sektor vil bidra til skatte- og avgiftsinntekter som i sin tur er en forutsetning for økt sysselsetting også i offentlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det ikke er noe selvstendig mål å øke den konkurranseutsatte sektoren i forhold til den hjemmekonkurrerende sektor. Disse medlemmer vil prioritere arbeidsplasser foran billigere varer. En forutsetning er imidlertid en forsterket innenlandsk konkurranse. Disse medlemmer vil derfor snarere stimulere til en fisjonsprosess enn en fusjonsprosess i den hjemmekonkurrerende sektor.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at en politikk for forbedret konkurranseevne kun kan gi lavere ledighet hvis andre lands politikk for bedre konkurranseevne mislykkes og vi samtidig får drahjelp fra internasjonale konjunkturer. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at hvis alle land oppnår fullstendig pris- og lønnsstabilitet og samme utvikling i produktiviteten, så har ingen land vunnet konkurranseevne-kappløpet.

       Disse medlemmer viser til at tiltak for å senke en allerede lav pris- og lønnsvekst gjerne virker bremsende på den økonomiske aktiviteten. Disse medlemmer understreker videre at store deler av konkurranseutsatt sektor er relativt lite arbeidsintensiv. Dette betyr at en målrettet innsats for å fjerne arbeidsledigheten krever innsats i andre sektorer av økonomien. Dette kan komme i konflikt med en politikk basert på å redusere en på forhånd lav pris- og lønnsvekst.

       Komiteen har merket seg at industriinvesteringene er i ferd med å ta seg opp fra et svært lavt nivå historisk sett.

       Komiteen vil vise til at investeringsnivået i fastlandsøkonomien har vært svært lavt de senere år. For 1994 er det forventet et uendret investeringsnivå i industrien, noe som for den konkurranseutsatte delen innebærer en reduksjon i investeringene. For 1995 knytter det seg stor usikkerhet omkring investeringsbeslutningene i næringslivet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at investeringene i fastlandsindustrien til tross for dette er forventet å øke neste år, men det er usikkerhet knyttet til utviklingen i den konkurranseutsatte delen av industrien. Flertallet vil understreke at økte investeringer er viktig for å sikre verdiskapningen og sysselsettingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet anslår en økning i industriinvesteringene i Norge i 1995 med 20 % i forhold til 1994-nivået. Dette står i skarp kontrast til statsminister Gro Harlem Brundtlands uttalelser om at investeringene i Norge vil gå kraftig ned hvis Norge ikke blir medlem av Den europeiske union.

       Komiteen viser til at den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien ifølge meldingen er styrket med om lag 12 % fra 1988 til 1993. På bakgrunn av sterkere vekst blant våre handelspartnere ventes fortsatt god eksportvekst framover. I meldingen anslås en bedring av konkurranseevnen på i underkant av 1 3/4 % fra 1993 til 1994, og om lag uendret konkurranseevne fra 1994 til 1995.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse har merket seg at renten i obligasjonsmarkedet har steget med 3,5-prosentenheter siden årsskiftet, og at renteutviklingen framover representerer et usikkerhetsmoment. Flertallet mener at hensynet til å holde rentene nede må tillegges vesentlig vekt bl.a. i budsjettpolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det ifølge finansministeren er en samlet gjeldsbyrde på 1.200 mrd. kroner her i landet. Det er derfor både av fordelingsgrunner og av hensyn til sysselsettingen viktig å ha et rimelig realrentenivå.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at norsk økonomi fortsatt står overfor betydelige utfordringer. Økt internasjonalisering og åpning av nye markeder vil kreve betydelige omstillinger for at vi skal dra nytte av de muligheter dette gir. En styrking av grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting vil i økende grad kreve deltakelse i internasjonale markeder og økonomisk samarbeid over landegrensene. Dette gjelder uansett om vi blir medlem av EU eller ikke.

       Flertallet viser til at investeringene i petroleumssektoren trolig passerte en topp i 1993. Et klart lavere nivå på petroleumsinvesteringene utover på 1990-tallet i forhold til de siste to-tre årene krever omstillinger i deler av norsk næringsliv.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at det i denne situasjonen er spesielt viktig med fortsatt moderat pris- og kostnadsvekst, slik at det vokser fram ny industri og annen produksjon som kan konkurrere med bedrifter fra andre land.

       Dersom pris- og kostnadsveksten på nytt skyter fart vil dette kunne gi en utvikling i norsk næringsliv de nærmeste årene som er mindre positiv enn det som nå legges til grunn. Norsk økonomi vil da være mer sårbar ved eventuelle nye konjunkturtilbakeslag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at sterkere lønnsvekst enn forutsatt i Regjeringens Langtidsprogram 1994-1997 også vil gjøre det vesentlig vanskeligere å styrke statsbudsjettet uten at arbeidsledigheten øker.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, påpeker at lønnsvekst i seg selv ikke er skadelig, kun når denne ikke hviler på realøkonomisk grunn. Lønnsvekst som eksempelvis skyldes økt produktivitet er sunt og positivt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at renta på norske statsobligasjoner har steget siden bunnpunktet i februar 1994. Denne veksten faller imidlertid sammen med veksten i renta hos mange av Norges viktigste handelspartnere, bl.a. Danmark, Sverige og USA. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at norske renter høsten 1994 ligger godt under rentenivået fra perioden da norske kroner var knyttet til EUs valutaenhet ecu. Disse medlemmer understreker at norske renter i hovedsak påvirkes av Norges solide offentlige finanser og av ren « smitte » fra våre viktigste handelspartnere.

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi er og tradisjonelt sett alltid har vært en svært åpen økonomi, med stor utenrikshandel. Disse medlemmer understreker at Norge deltar i verdens vare- og tjenestehandel og at Norges næringsstruktur gjør det naturlig at dette forhold vedvarer.

       Disse medlemmer mener Norges utfordringer består både i å bevare og utvikle Norges næringsstruktur og i å utvikle og forbedre grunnlaget for verdiskapning også i skjermet sektor og generelt i fastlands-Norge. Disse medlemmer understreker på dette grunnlag behovet for en politikk for full og bærekraftig utnyttelse av ressursene med sikte på å oppnå full sysselsetting, en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har fått flertall i Stortinget, for en markant forsering av investeringstempoet i Nordsjøen. Disse medlemmer viser til at Regjeringen selv dermed har lagt opp til at investeringene i petroleumsvirksomheten fra og med 1995 vil falle kraftig, med de konsekvenser dette må få for verfts- og verkstedsindustrien.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse har fremmet flere forslag om lavere oljeinvesteringer, senest i B.innst.S.nr.IV (1993-1994). Disse medlemmer viser til at disse forslagene har hatt som primær målsetting å redusere norsk økonomis oljeavhengighet, men at også hensynet til en mindre bratt nedbygging av norsk verfts- og verkstedsindustri tilsier et jevnere investeringsforløp enn Regjeringen har lagt opp til.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen legger vesentlig vekt på at en sterkere næringsutvikling i fastlands-Norge krever et bedre og mer velfungerende norsk privat kapitalmarked. Norsk næringsliv vil i tiden fremover ha behov for betydelige milliardbeløp for å styrke sitt kapitalgrunnlag, og dermed muliggjøre ytterligere investeringer. Disse medlemmer mener at politikken må legges om i retning av en sterkere vekt på finansiell sparing og fondsoppbygging, bl.a. gjennom skattestimulanser.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at situasjonen på arbeidsmarkedet er bedret og at det nå ligger an til en økning i sysselsettingen både i 1994 og 1995. Selv om de lysere utsiktene på arbeidsmarkedet har bidratt til at flere personer melder seg som arbeidssøkere, går ledigheten noe ned.

       Disse medlemmer mener forholdene i norsk økonomi nå bør ligge til rette for ytterligere vekst i sysselsettingen og produksjonen i næringslivet.

       Komiteen viser til at selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg det siste året, er arbeidsledigheten fortsatt alt for høy.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at forholdene må legges til rette for en nedgang i ledigheten minst i tråd med den utviklingen som er skissert i Regjeringens Langtidsprogram 1994-1997.

       Dersom oppgangen i norsk økonomi kan føres videre på et solid grunnlag bl.a. gjennom investeringer i varige arbeidsplasser, sterkere statsfinanser og tiltak for å bedre økonomiens virkemåte, er det gode muligheter for et raskere fall i arbeidsledigheten enn det som er lagt til grunn i Regjeringens Langtidsprogram.

       Flertallet viser til at det i den aktuelle økonomiske situasjon er en hovedutfordring for strukturpolitikken å styrke sysselsettingen og bidra til lavere ledighet, samtidig som vi unngår pressproblemer og flaskehalser i økonomien.

       Flertallet viser til at det markerte omslaget i norsk økonomi innebærer at arbeidsmarkedspolitikken går inn i en ny fase. I en situasjon med vekst i etterspørselen etter arbeidskraft må det legges særlig vekt på tiltak som kan bringe ledige raskt tilbake i ordinært arbeid. Bl.a. innebærer dette at behovet for en godt fungerende arbeidsformidling er økende.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader fra komiteens flertall foran om skjult ledighet. Relativt store ungdomskull over flere år og et høyt antall i høyere studier vil ytterligere øke gapet mellom antall nye jobber og reduksjonen i arbeidsledigheten. Disse medlemmer viser til at demografiske forhold isolert medfører en vekst i arbeidsstyrken på 11.000 - 12.000 arbeidssøkere i tillegg til den skjulte arbeidsledigheten.

       På en slik bakgrunn mener disse medlemmer at Regjeringens mål om 20-25.000 nye arbeidsplasser pr. år er for lite ambisiøst. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å dreie investeringene over fra offshoresektoren til fastlands-Norge slik at man på sikt kan gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Det er derfor viktig å redusere investeringstempoet i Nordsjøen, og bruke midler til å stimulere underskogen i norsk næringsliv - de små og mellomstore bedriftene - som i framtida må være bærebjelken i norsk økonomi. Disse medlemmer vil bl.a. bedre rammebetingelsene i SND, øke satsingen på kommunale næringsfond, redusere produksjonsavgiften på el-kraft og senke formuesskatten på næringsformue. Dette sammen med resten av Senterpartiets næringslivssatsing vil skape økt vekst i sysselsettingen i små og mellomstore bedrifter i fastlands-Norge. Disse medlemmer mener det er viktig å benytte midlene i offentlig sektor slik at det gir en størst mulig vekst i varige og miljøvennlige arbeidsplasser. Senterpartiet har derfor rettet innsatsen spesielt inn via en satsing på helse- og sosialsektoren samt en generell styrking av kommunesektoren. Videre vil disse medlemmer foreslå å styrke satsingen på miljøarbeidsplasser. Totalt satses det mer enn 1 mrd. kroner ekstra på miljøtiltak med sysselsettingseffekt med Senterpartiets alternative budsjett for 1995. Disse medlemmer viser også til den sterke satsingen på lærlingeplasser og praktikantplasser og på politi- og lensmannsetaten samt Forsvarets driftsbudsjett som vil gi sterk sysselsettingseffekt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at arbeidsledigheten i Norge inkludert de på attføring og tiltak fremdeles er høy, men at sysselsettingen viser en viss tendens til oppgang. Disse medlemmer vil peke på at ett av Regjeringens viktigste virkemidler i arbeidsmarkedspolitikken har vært å ansette stadig flere i offentlig sektor. Disse medlemmer viser til at en slik utvikling bidrar til et høyt offentlig utgiftsnivå, og at med den vekst i økonomien som forventes neste år, er det nødvendig å skape vekst i privat sektor slik at statsbudsjettet kan gå i balanse. Disse medlemmer legger i dette budsjettopplegget frem en helhetlig strategi for økte investeringer i fastlands-Norges næringsliv. Det legges vesentlig vekt på bedre rammebetingelser for småbedrifter og et mer positivt investeringsklima.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet understreker behovet for en effektiv arbeidsformidling og vil i denne sammeneheng vise til at disse medlemmer ved en rekke anledninger har foreslått å gi adgang også til private alternativer på dette området. Disse medlemmer vil vise til at et flertall i kommunalkomiteen, uten Høyre, i Innst.O.nr.2 (1994-1995) har foreslått en ny arbeidsmiljølov som i praksis gjør det vanskeligere for flere å få arbeid. Disse medlemmer er av den oppfatning at omfanget på arbeidsmarkedstiltakene fremdeles er for høyt, og vil i tråd med dette foreslå vesentlige reduksjoner i nivået, bl.a. for å gi rom for flere studieplasser. I tråd med dette, og fordi også privat arbeidsformidling bør overta en del, bør arbeidsmarkedsetaten reduseres i omfang.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.140 (1992-1993) om bl.a. sysselsettingspolitikken.

       Disse medlemmer viser til at disse medlemmer har fremmet forslag om alternativt statsbudsjett for 1994 i tråd med merknader i Langtidsprogrammet. Dette sine alternative statsbudsjett ville, etter Statistisk sentralbyrås beregninger, gitt ca 27.000 flere arbeidsplasser enn med Regjeringens opplegg.

       Disse medlemmer mener Regjeringens strategi for lavere arbeidsledighet, slik den er beskrevet i Langtidsprogrammet og slik den presenteres i Nasjonalbudsjettet, innebærer en for svak satsing på å redusere arbeidsledigheten. Disse medlemmer viser til sine forslag og fraksjonsmerknader.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i budsjettproposisjonen foreslår å kutte stillingshjemler i arbeidsformidlingen. Disse medlemmer mener dette henger dårlig sammen med de retningslinjer Regjeringen ellers viser til, særlig henvisningene til Langtidsprogrammet og Solidaritetsalternativet, hvor en effektiv og omfattende arbeidsformidling tillegges en nøkkelrolle. Disse medlemmer støtter denne vurderingen, og går følgelig imot forslag om å redusere bemanningen knyttet til arbeidsformidling.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader til Langtidsprogrammet der det fremgår at Kristelig Folkeparti har visse reservasjoner med hensyn til « solidaritetsalternativet » med hensyn til i hvilket omfang og tempo det er hensiktsmessig å kutte i overføringene til næringer og husholdninger. Disse medlemmer har merket seg at det fra Regjeringens side er lagt opp til en langt sterkere satsing på arbeidsformidling samtidig med at arbeidsmarkedstiltakene trappes ned. Kristelig Folkeparti ser at den økonomiske oppgangen gir grunnlag for endringer i denne retning, men er uenig i at det legges opp til så sterke reduksjoner i sysselsettingstiltakene i kommunal regi og at det likedan skjer innskrenkninger i arbeidsbetingelsene for flere av de private organisasjoner som gir gode tilbud til arbeidsløse som det offentlige apparat ikke er innrettet på. Det viktigste er naturligvis å skape vekst i privat sektor slik at det kan bli flere og varige arbeidsplasser. Ved at en fortsetter moderasjonslinjen og jevnt styrker konkurranseevnen kan det skje gradvis.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at det til tross for reduksjoner i arbeidsledigheten fortsatt er svært store grupper som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, blant annet som følge av et høyt tiltaksnivå og ekstraordinært mange studieplasser de siste årene. Hovedutfordringen nå er å legge grunnlaget for at det kan komme flere nye arbeidsplasser i privat sektor. Dette medlem mener det trengs kraftfulle tiltak for å gjøre det mer attraktivt å ansette flere. I den oppgangsperioden vi nå er inne i vil reduksjon av arbeidsgiveravgiften ha særlig mye å si for å øke sysselsettingen og stimulere privat sektor.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener det er behov for politiske tiltak som kan gjøre det lettere for de som står utenfor å slippe inn på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener det er særlig uheldig at stortingsflertallet i denne situasjonen i stedet velger å gjøre det vanskeligere å ansette flere i bedriftene. Forslaget til ny arbeidsmiljølov innebærer en sterk reduksjon i mulighetene til å bruke midlertidig ansatte. Dette rammer både bedriftene og de arbeidssøkende.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til at det er skjedd en svak bedring på arbeidsmarkedet det siste året. Denne beskjedne endringen er meget usikker, og hviler fundamentalt på antagelser om renter og oljepris. Valuta- og pengemarkedene, som ikke tar politiske hensyn i sine kalkyler, tillegger balansen i statshusholdningene stor vekt. Derfor er det viktig å følge korrektivene fra disse markedene, og styrke budsjettet ved kutt i de offentlige utgiftene. Dette er den beste måten å styrke den svake oppgangen som er kommet på grunn av utenlandske impulser på tross av Regjeringens politikk.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen foreslår at beredskapsbevilgningen for 1995 tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 50.000 plasser i første halvår 1995. Tiltaksnivået i andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen på nivået på arbeidsmarkedstiltakene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til tidligere merknader og mener det er nødvendig å redusere nivået på arbeidsmarkedstiltakene sterkere enn det Regjeringen legger opp til for å hindre for sterkt press på økonomien i en oppgangsfase. Disse medlemmer viser til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse vil omprioritere midler fra tiltak til ordinære arbeidsplasser.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at Regjeringas framlegg til statsbudsjett for 1995 verken bidrar til målet om arbeid til alle eller til å trygge velferdsstaten. En politikk for å få bukt med arbeidsløsheten må styrke offentlig sektor og bygge ut velferdstilbudet. Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under pkt. 2.7.2 og kap. 5 og til egen fraksjonsmerknad.

2.2.3 Finanspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen i Langtidsprogrammet 1994-1997 som en retningslinje for budsjettpolitikken la til grunn at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i gjennomsnitt for perioden skal være lavere enn veksten i BNP for fastlands-Norge. Det ble også lagt til grunn at en aktiv bruk av budsjettet tilsier at en i perioder med sterk vekst i økonomien bringer utgiftsveksten klart under veksten i verdiskapingen.

       Flertallet har merket seg at realveksten i statsbudsjettets utgifter fra 1994 til 1995 er anslått til om lag null, når det korrigeres for enkelte konjunkturbestemte og regnskapsmessige forhold. Dette er lavere enn den anslåtte veksten i BNP for Fastlands-Norge neste år på 1 1/2 %.

       Flertallet viser til at oppgangen i privat etterspørsel i fastlandsøkonomien nå er sterkere enn det som ble forutsatt i Langtidsprogrammet og flertallet er enig i at dette tilsier et strammere budsjettopplegg og en lavere utgiftsvekst gjennom 1994 og 1995 enn det som ble lagt til grunn i Langtidsprogrammet som gjennomsnitt for årene 1994-1997.

       Flertallet er enig i at det nå, etter at oppgangskonjunkturen ser ut til å ha festnet seg, er viktig å reversere de særlige budsjettiltak som ble satt i verk i perioden 1989 til 1993, og at en samtidig bør la de automatiske stabilisatorene, gjennom skatte- og avgiftssystemet og ledighetstrygden, få virke. Flertallet er derfor enig i at økte skatte- og avgiftsinntekter og lavere dagpengeutgifter som følge av oppgangen, må nyttes til å styrke budsjettet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser i denne forbindelse til merknad i B.innst.S.nr.IV (1993-1994) hvor flertallet sa seg enig med Regjeringen i at en aktiv bruk av budsjettpolitikken tilsier at den i perioder med høy vekst i økonomien søker å reversere en del av de kortsiktige stimuleringstiltakene som ble satt i verk i år med lav økonomisk vekst.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at budsjettforslaget for 1995 ifølge meldingen gir en innstrammingseffekt neste år på om lag 3/4 %. Flertallet mener at en slik moderat tilstramming av finanspolitikken kan bidra til lavere norske renter enn ellers. Dersom rentene på denne måten kan holdes nede bidrar dette til at oppgangen i husholdningenes og bedriftenes etterspørsel kan fortsette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer i Innst.S.nr.140 (1992-1993), Langtidsprogrammet, understreket at bruken av statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside er et virkemiddel for å oppnå målene om bl.a. full sysselsetting, en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer viser videre til at arbeidsledigheten fortsatt er urimelig høy, og at de politiske målsettinger må ta utgangspunkt i dette. Disse medlemmer mener derfor Regjeringen tar feil av mål og virkemidler i den økonomiske politikken når den legger klarere målsettinger for offentlig sektors størrelse enn for utviklingen i arbeidsledigheten.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har undervurdert veksten i privat etterspørsel generelt og privat forbruk spesielt det siste året. Disse medlemmer viser til at veksten i privat forbruk i 1994 og 1995 under ett vil bli hhv. 1,5 % og 2,5 % høyere enn forutsatt i Regjeringens Langtidsprogram og i Solidaritetsalternativet.

       Disse medlemmer understreker at en oppgang i privat forbruk og inntekter i utgangspunktet ikke gir en tilstrekkelig økning i sysselsettingen. Disse medlemmer viser videre til at økte inntekter og økt privat forbruk ikke gir en rettferdig fordeling i seg selv og til at økt forbruk medfører en økt belastning på ressurser og miljø.

       Disse medlemmer mener derfor det ikke er tilstrekkelig med automatiske stabilisatorer for å sikre de ønskede resultater for arbeidsledighet, fordeling og miljø.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å inndra deler av den private forbruksveksten for å løse fellesskapsoppgaver bedre og for å redusere underskuddet på statsbudsjettet.

       Disse medlemmer fremmer forslag om økt moms, folketrygdavgift samt økning av miljøavgifter. Dette kombineres med økte minstefradrag, momskompensasjon og bevilgninger til utsatte grupper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om økt beskatning for høye inntekter, for formue og forurensende utslipp, slik at fordelings- og miljøhensyn i større grad blir ivaretatt. Økte skatteinntekter setter videre offentlig sektor i stand til å øke sysselsettingen betydelig.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen med budsjettopplegget for 1995 har fremmet det andre budsjettforslag på rad med innstramming av finanspolitikken. Disse medlemmer viser til at de samme budsjettoppleggene tillater en betydelig vekst i privat forbruk og en stillstand i offentlig andel av verdiskapningen.

       Disse medlemmer understreker behovet for å justere den samlede økonomiske aktiviteten i oppgangstider, herunder finanspolitikken, men deler ikke Regjeringens vurdering av forholdet mellom privat og offentlig forbruk og mellom privat og offentlig aktivitet. Disse medlemmer viser til sine forslag om økt inntekts- og formuesskatt og økte miljøavgifter. Disse forslagene vil innebære en innstramming i den private aktiviteten, slik at det blir større rom for økt offentlig aktivitet. Økt offentlig aktivitet er, etter disse medlemmers mening, langt bedre egnet til å oppfylle de overordnede politiske målsetningene om full sysselsetting, en mer rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer viser til sine forslag og fraksjonsmerknad.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at spareraten har gått sterkt ned de to siste årene og mener det er grunn til å bremse opp en ytterligere økning i husholdningenes forbruk. Disse medlemmer vil i opplegget for 1995 gjøre det ved å stimulere til sparing i realverdier og ved å legge mer avgifter på det mest luksuspregete forbruk.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er uenig i en politikk som legger opp til at all vekst skal skje i privat sektor. Dette medlem vil også peke på at dette er i strid med Langtidsprogrammet, som la opp til en vekst i offentlig sektor på 1,6 % i året i perioden. Det er store uløste oppgaver innafor spesielt helse og velferd, og det er også ved økning i offentlig sektor at det er mulig å få en rask økning av antall arbeidsplasser. I den perioden som regjeringa har ført en relativ ekspansiv politikk, har arbeidsløsheten økt til et nytt nivå, og en nokså liten nedgang i tallet på arbeidsløse er ikke nok til å forsvare en innstramming. Den norske staten er rik, og hensynet til de tusener av arbeidsløse er mye viktigere enn å bedre budsjettbalansen. Dette medlem viser for øvrig til egen fraksjonsmerknad.

       Komiteen viser når det gjelder statsbankopplegget for 1995 og skatte- og avgiftsopplegget for 1995 til henholdsvis pkt. 3 og 4 nedenfor og til de respektive fraksjonsmerknadene.

       Komiteen har merket seg at underskuddet før lånetransaksjoner på statsbudsjettet i meldingen anslås til 20,9 mrd. kroner, og til 9,3 mrd. kroner når kapitalinnskuddene i forretningsdriften holdes utenfor. Dette er en markert reduksjon i forhold til de tilsvarende underskuddene i 1994.

       Det samlede underskuddet før lånetransaksjoner i statsforvaltningen, som i tillegg til statsbudsjettet bl.a. inkluderer statlige fond, anslås av Regjeringen til 4,9 mrd. kroner i 1995, en reduksjon fra rundt 11 mrd. kroner i 1994. Kapitalinnskudd i statens forretningsdrift er da holdt utenfor.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker viktigheten av at underskuddet i de offentlige budsjetter på denne måte blir redusert.

       Komiteen viser til at underskuddet i offentlig forvaltning (netto finansinvesteringer), hvor også kommunene inngår, i meldingen anslås til 10,2 mrd. kroner i 1994 og 4,3 mrd. kroner i 1995.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, vil peke på at dette tilsvarer om lag 0,5 % av BNP. Ett av de såkalte konvergenskravene i Maastricht-avtalen er at underskuddet i offentlig forvaltning ikke skal overstige 3 % av bruttonasjonalproduktet.

       Statens netto lånebehov for 1995 anslås av Regjeringen til 28,1 mrd. kroner i 1994.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at økte skatte- og oljeinntekter samt overføringer fra Statens Banksikringsfond alene utgjør flere mrd. kroner mer enn det Regjeringen har redusert budsjettunderskuddet for 1995. Disse medlemmer vil peke på at vi nå burde være i en situasjon der budsjettet gikk i balanse, og etter hvert som investeringene i Nordsjøen avtar burde statsbudsjettet gått med et overskudd som kunne legges av til Petroleumsfondet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at hensynet til statens langsiktige finansielle situasjon taler for at en nå benytter en sterk oppgangsperiode for økonomien til gradvis å bringe budsjettet i balanse og etter hvert kunne bygge opp reserver i Petroleumsfondet. Utover i neste århundre vil økte pensjonsutbetalinger sammen med reduserte inntekter fra petroleumsvirksomheten medføre økte belastninger på offentlige budsjetter. Derfor må en allerede nå ta høyde for denne utviklingen.

       Etter flertallets syn tilsier det at staten i løpet av de nærmeste årene på nytt begynner å bygge opp finansielle reserver.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at statens oppbygging av finansielle reserver imidlertid må avbalanseres mot behovet for oppbygging av private finansielle reserver.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sin fraksjonsmerknad hvor det redegjøres for svakhetene i nasjonalregnskapsmetodene. Disse bokfører tapping av nasjonalformuen på kontinentalsokkelen som verdiskapning slik at mesteparten av det reelle underskuddet tilsløres. Det virkelige underskuddet blir på svimlende 50 mrd. kroner ved bokføring i tråd med god regnskapsskikk.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, vil videre peke på at de langsiktige utfordringene tilsier at en må være forsiktig med å sette i verk nye kostnadskrevende reformer. Snarere må politikken rettes inn mot å styrke grunnlaget for de reformene som allerede er gjennomført eller vedtatt. Spesielt viktig er det å trygge folketrygdens framtid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil ikke avvise gode reformforslag som del av en nødvendig prioritering av tiltak for å forbedre vårt velferdssamfunn. Det må imidlertid tas hensyn til at den totale budsjettbalanse tilfredsstiller behovet for en sunn statsfinansiell situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å sikre det finansielle grunnlaget for rettigheter og fellesgoder samtidig som det er behov for fortsatt utvikling av velferdsstaten og innføring av nye reformer på flere områder. Disse medlemmer mener en viktig premiss er at statens inntektsside ikke svekkes og at oppslutningen om skattefinansiering av velferdsordningene sikres.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil peke på at vedvarende underskudd etter hvert ville legge sterkere bindinger på budsjettet, i det renteutgiftene ville fortrenge andre utgifter eller nødvendiggjøre skatteøkninger. Jo lenger en går i å svekke statsfinansene, desto sterkere innstrammingstiltak må til for å gjenopprette balansen og handlefriheten.

       En stor og økende statsgjeld vil kunne ha store realøkonomiske og fordelingsmessige konsekvenser. Høy statsgjeld og et stort løpende lånebehov vil påvirke inflasjonsforventningene og presse det langsiktige rentenivået innenlands oppover. Forventninger om tiltakende inflasjon vil også kunne svekke tilliten til landets valuta og gjøre det nødvendig å stramme til pengepolitikken. Et høyere rentenivå vil foruten å forsterke gjeldsproblemet for staten, redusere investeringene i økonomien, og derved svekke grunnlaget for den økonomiske veksten på lengre sikt.

       Flertallet vil peke på at en alvorlig konsekvens av en høy statsgjeld er at det reduserer mulighetene for å drive stabiliseringspolitikk, dersom økonomien igjen skulle bli preget av svak utvikling i aktivitetsnivå og sysselsetting. Dette kan ha uheldige virkninger for sysselsettingen, særlig dersom nedgangskonjunkturen er sterk og langvarig. Land med stor offentlig sektor er særlig utsatt. Dersom en likevel velger å prioritere hensynet til aktivitetsnivået, og fører en ekspansiv finanspolitikk som forsterker gjeldsoppbyggingen, vil en i stedet kunne oppleve en innstramming via høyere renter. De økonomiske vanskelighetene i Sverige i dag illustrerer tydelig den tvangssituasjonen som kan oppstå.

       Flertallet viser til at de store inntektene fra petroleumsvirksomheten gjennom en årrekke har gitt staten en betydelig økonomisk handlefrihet, og er en hovedårsak til at statens finansielle stilling fortsatt er god. Den solide finansielle situasjonen for staten har bidratt til lavere renter enn ellers, og kan dermed være en viktig forutsetning for det oppsvinget i privat etterspørsel som vi nå ser. Også i et langsiktig perspektiv er slike hensyn viktige å ivareta. Statens sterke avhengighet av olje- og gassinntektene og tilhørende risikoeksponering setter spesielle krav til at statens finansielle posisjon må være solid for at en over tid skal kunne oppnå en balansert makroøkonomisk utvikling. Etter flertallets syn taler også dette for at en nå benytter den igangværende oppgangskonjunkturen til en vesentlig styrking av statsbudsjettet.

       Komiteen viser til at offentlig forvaltning i Norge, i motsetning til i de aller fleste andre land, er i en netto fordringsposisjon. Netto fordringer for offentlig forvaltning i Norge utgjør om lag 25 % av bruttonasjonalproduktet. Staten har store utlån til statsbankene og store kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift, herunder direkte i petroleumsvirksomheten. Disse store brutto fordringene er dels finansiert ved lån og dels finansiert ved akkumulerte overskudd før lånetransaksjoner. Komiteen viser til at offentlig forvaltnings bruttogjeld anslås til 49 % av bruttonasjonalproduktet i Norge ved utgangen av 1994.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at oppgangskonjunkturen som startet andre halvår 1993 har ført til en stabilisering av de offentlige utgiftene i Norge som en andel av BNP, bl.a. som følge av at de automatiske stabilisatorene har fortsatt å virke. Utgiftsandelen anslås til 56,6 % i 1994.

       Flertallet viser til at framskrivningene for statsforvaltningens nettofinansinvestering nå viser en vesentlig bedre finansiell stilling enn i Langtidsprogrammet, til tross for at det nå legges til grunn en lavere oljepris.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til tidligere merknader.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at Regjeringen legger opp til å overoppfylle Langtidsprogrammets målsetting om redusert budsjettunderskudd, men at målsettingen om lavere ledighet ikke oppfylles like strengt. Disse medlemmer viser i den forbindelse til erklæringen fra EUs finansministermøte i juli 1994, der også finansminister Sigbjørn Johnsen deltok. I denne erklæringen heter det bl.a. i dansk oversettelse:

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens oppfølging av eget Langtidsprogram synes å vike når EUs finansministermøte anbefaler en annen prioritering av økonomiske målsettinger.

       Disse medlemmer viser til sine merknader over, om forholdet mellom politiske målsettinger og virkemidler. Disse medlemmer understreker at Sosialistisk Venstrepartis målsettinger omfatter bl.a. full sysselsetting, en rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at arbeidsledigheten for tiden er på omtrent 155.000 og til at det private forbruket, bl.a. av bensin, er kraftig stigende. Disse medlemmer understreker på denne bakgrunn at Sosialistisk Venstreparti vil innrette sine forslag til alternativt statsbudsjett for 1995 slik at de overordnede målsettingene i størst mulig grad blir oppfylt.

       Disse medlemmer understreker også at det er behov for en endret innretting av den samlede økonomiske aktiviteten, ikke av finanspolitikken alene. Disse medlemmer mener en kraftig oppgang i privat aktivitet krever tiltak som demper en for sterk og rask oppgang i bl.a. privat forbruk. Disse medlemmer viser derfor til sine forslag om økt inntekts- og formuesskatt og økte miljøavgifter.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har gått imot Regjeringens svært høye investeringstempo for petroleumsaktiviteten. En mindre ekstrem investeringstopp i årene 1993 og 1994 ville bidratt til å fordele petroleumsinntektene jevnere over tid, og ville gitt et helt annet og bedre fundament for en sunn offentlig økonomisk politikk i det neste århundre.

       Disse medlemmer mener at en rask og betydelig nedgang i ledigheten og mindre belastning av miljøet er nødvendige elementer i en strategi for sunne offentlige finanser for fremtiden.

       Disse medlemmer viser til at en betydelig del av budsjettunderskuddet Norge har og har hatt de siste årene direkte skyldes den høye arbeidsledigheten. Utgiftene til dagpenger og arbeidsmarkedstiltak alene har utgjort omtrent 20 mrd. kroner årlig i 1993 og 1994. I tillegg kommer omfattende tap i form av lavere skatteinntekter, økte sosialutgifter m.m.

       Disse medlemmer understreker at de største kostnadene ved arbeidsledigheten ikke er målbare, i det minste på kort sikt. Dette gjelder bl.a. redusert nasjonalformue i form av lavere arbeidsmessig kompetanse. I Statistisk sentralbyrås rapport « Naturressurser og miljø » for 1993 vises anslag på Norges nasjonalformue. Dette anslaget viser at verdien av den menneskelige kapital, dvs. verdien av fremtidig arbeidsinntekt, står for 2/3 av Norges nasjonalformue, mens naturressursene står for bare 7 %. Disse medlemmer mener dette må legges til grunn når investeringene for fremtiden gjøres, ved at det investeres for å utnytte vår største ressurs, arbeidskraften, og ikke for å uttømme våre naturressurser på kort tid.

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at en politikk for å unngå en høy og vedvarende ledighet er strengt nødvendig for å sikre en solid offentlig økonomi fremover. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag og fraksjonsmerknad fra disse medlemmer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at det i Regjeringens budsjettopplegg for 1995 ikke er innarbeidet direkte budsjettvirkninger av et norsk medlemskap i EU.

       Flertallet viser til at uansett resultat av folkeavstemningen vil imidlertid hovedlinjene i det fremlagte statsbudsjettet for 1995 ligge fast.

       For en nærmere vurdering av den økonomiske virkningen av medlemskap i EU vises til Innst.S.nr.209 (1993-1994), jf. St.meld. nr. 40 (1993-1994).

       Det vises til at Regjeringen i meldingen har redegjort for de økonomiske virkninger på budsjettet for 1995 for de to mulige utfall av folkeavstemningen.

       Flertallet forutsetter å komme tilbake til dette etter at spørsmålet om medlemskap er avklart.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringa omtaler virkningene av utfallet av folkeavstemmingen om norsk medlemskap i Den Europeiske Union i et eget underkapittel i proposisjonen. Disse medlemmer viser til at proposisjonen dokumenterer at de økonomiske virkningene av at Norge blir medlem av EU er langt mer omfattende enn det Regjeringa varsler av forslag dersom Norge ikke går inn i EU.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa bekrefter at nettobidraget fra Norge til EU i 1995 vil være på 2,6 mrd. kroner og 6,5 mrd. kroner fra 1999 og framover. Dette betyr at bruttobidraget fra Norge til EU fra 1999 og framover vil være på 16,5 mrd. kroner. Bruttobidraget vil belaste statsbudsjettet i sin helhet. Disse medlemmer viser til at Regjeringa i proposisjonen bl.a. skriver:

       Disse medlemmer mener dette er en viktig innrømmelse av hvilken fordeling mellom offentlig og privat sektor som et EU-medlemskap vil medføre for Norge.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa beskriver følgende budsjettendringer dersom Norge blir EU-medlem:

       Disse medlemmer viser til at den totale virkningen av et eventuelt medlemskap i EU av Regjeringa er anslått til 14 mrd. kroner i 1995.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa beskriver følgende budsjettendringer dersom Norge blir stående utenfor EU:

       Disse medlemmer viser til at Regjeringa, i proposisjonen, ikke dramatiserer de økonomiske konsekvensene ved at Norge ikke blir medlem av den Europeiske Unionen. Disse medlemmer mener tvert imot at Regjeringas forslag om å redusere investeringsavgiften med 1 mrd. kroner viser at frykten for investeringstørke som ofte framholdes i EU-debatten fra ja-siden, er betydelig overdrevet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at de respektive partiers alternative statsbudsjett bygger på at Norge ikke blir medlem av EU.

       Disse medlemmer viser forøvrig til Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sine felles merknader vedrørende økonomisk politikk, økonomisk og monetær union, velferd og arbeid i Innst.S.nr.209 (1993-1994), jf. St.meld. nr. 40 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til det alternative budsjett som partiet la fram 17. oktober d.å. Det bygger på gjeldende EØS-avtale og at Norge ikke blir EU-medlem. Det gjør det mulig å spare store beløp av skattebetalernes penger ved at medlemskontingent blir unødvendig.

       Videre kan rammen for overføringer også være lavere fordi det ikke blir nødvendig å kompensere tap på priser som vil oppstå for landbruket dersom vi skulle bli medlem. Disse medlemmer viser for øvrig til det alternative budsjett der en del av de « frigjorte » midler er brukt til styrking av næringslivet og å stimulere produktive investeringer.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Regjeringens budsjettopplegg innebærer at et eventuelt norsk EU-medlemskap vil føre til høyere underskudd på statsbudsjettet. Dette medlem viser til at Venstres budsjettforslag vil innebære en reduksjon av underskuddet med 7,5 mrd. kroner dersom folkeflertallet stemmer nei til EU-medlemskap, og 5 mrd. kroner dersom folkeavstemningen skulle gi et ja-resultat.

       Dette medlem erkjenner behovet for et strammere budsjettopplegg uansett EU-medlemskap eller ikke. Norges økonomiske samkvem med EU-landene er sikret gjennom EØS-avtalen, som står fast dersom Norge velger å bli stående utenfor Europaunionen. Dette medlem viser til Regjeringens klare understreking av dette i St.meld. nr. 40 (1993-1994) (side 77):

       Det er adgangen til EU-markedet som er av avgjørende betydning for vårt næringsliv. EØS-avtalen sikrer Norges økonomiske interesser, og er det som gjør det mulig for oss å stå utenfor unionssamarbeidet. Det finnes ikke saklige argumenter for at situasjonen blir vanskeligere for norske bedrifter ved et EU-nei. Men dette medlem erkjenner at den politiske kampen før folkeavstemningen kan bidra til å skape sin egen psykologi som påvirker investeringsklimaet negativt etter folkeavstemningen. Dette medlem mener det er viktig at det gis tydelige og positive signaler til næringslivet. Dette medlem vil både før og etter EU-avstemningen prioritere reduksjon av arbeidsgiveravgiften, som er det enkelttiltak som vil ha størst effekt for å øke sysselsettingen og styrke bedriftene. Dette medlem understreker at et slikt virkemiddel må følges av tiltak for å bedre budsjettbalansen. Reelle reduksjoner av utgiftsnivået på statsbudsjettet og et lavere underskudd vil bidra til å styrke tilliten til norsk økonomi.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at det framlagte statsbudsjettet er et budsjett for norsk EU-medlemskap uten å si det direkte. På alle områder er det tilpassa EUs regler og EUs politiske prioriteringer. Dette budsjettet viser i klartekst noen av virkningene for arbeidsløsheten og velferden for folk flest av å sette Maastricht-avtalens budsjettkrav som jobb nr. 1 - i stedet for arbeidsløsheten. Dette medlem vil foreslå en kraftig skatteskjerping av de rike, spesielt på reglene for formuesbeskatning. Dette medlem viser til sine merknader og forslag i kap. 4 og egen fraksjonsmerknad.

2.2.4 Budsjettbalanser og budsjettrammer i denne innstillingen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ved behandling av statsbudsjettet legge Regjeringens framlegg til grunn med følgende justeringer:

       Disse medlemmer konstaterer at det i finansinnstillingen er bred enighet om at underskuddet på statsbudsjettet ikke må økes i forhold til Regjeringens framlegg. Disse medlemmer understreker at det påhviler alle partier og representanter i Stortinget et ansvar for landets økonomi. Disse medlemmer understreker videre at alle partier og representanter således også har et ansvar for de reelle budsjettmessige virkningene av sin stemmegivning under budsjettbehandlingen.

       Dersom det i løpet av budsjettbehandlingen blir fattet foreløpige vedtak som på en avgjørende måte endrer budsjettets innretning og prioriteringer, eller som gir en uheldig svekkelse av budsjettbalansen, forutsetter disse medlemmer at Regjeringen i salderingsproposisjonen må fremme forslag som gjenoppretter dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiets budsjettalternativ inneholder følgende hovedtall:

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres alternative budsjett for 1995 gir følgende hovedtall (i mill. kroner):

Budsjett-

virkning

Netto utgiftsreduksjoner -15.470

Skatte- og avgiftslettelser 5.572

Balanseforbedring -9.898

Budsjettunderskudd i Høyres alternativ 11.002

Salg av eiendeler i statens forretningsdrift -5.000

Balanseforbedring inkl. engangseffekter -14.898

Budsjettunderskudd etter engangseffekter ved salg 6.002

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis budsjettalternativ for 1995 gir følgende hovedtall (mill. kroner):

Økte utgifter: 12.607

Reduserte utgifter: 3.829

Økte inntekter: 10.098

Reduserte inntekter: 1.320

       Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett følger Regjeringens forslag til balanse.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens budsjett er basert på en ramme som nominelt er om lag uendret fra 1994 til 1995. Dette skyldes en del innstramningstiltak og en sterk nedgang i investeringene i statlig forretningsdrift.

       Kristelig Folkepartis alternative budsjett er en videreføring av denne stramme linje idet nettoøkningen i budsjettrammen på om lag 2 mrd. kroner kompenseres med inndragning av 1,6 mrd. kroner gjennom innstramning i sykelønnsordningen, vel 1,2 mrd. kroner i miljø og helseavgifter. I tillegg kan det nevnes at om lag 500 mill. kroner går til økt u-hjelp og Øst-Europa-støtte og derfor i liten grad bidrar til innenlandsk forbruk.

       Kristelig Folkeparti foreslår å redusere Ymse-posten vedrørende EU med 2 mrd. kroner. Dette brukes til langsiktige og produktive investeringer i norsk næringsliv, nemlig redusert investeringsavgift fra 7 til 5 %, redusert arbeidsgiveravgift og bedret studiefinansiering.

mill. kr

Økte utgifter/reduserte inntekter

Totalt 6.146

Reduserte utgifter/inntektsøkninger

Totalt 4.605

Avgiftsøkninger

CO₂ -avgift 500

Flyseteavgift/NO_x -avgift 470

Alkoholavgifter 150

Tobakksavgift 100

Totalt 1.220

Totalt kutt/inntektsøkninger 5.825

Reduksjon ymseposten (EU) 2.000

7.825

       Komiteens medlem fra Venstre går inn for et strammere budsjettopplegg enn Regjeringen. Dersom folkeflertallet stemmer nei til norsk EU-medlemskap, vil budsjettbalansen med Venstres opplegg bli styrket med 7,5 milliarder kroner. Ved et eventuelt ja ved folkeavstemningen, blir underskuddet 5 milliarder lavere enn Regjeringens forslag. Innenfor denne rammen har Venstre forslag om overgang fra « rød » til « grønn » skatt gjennom lavere arbeidsgiveravgift og inntektsskatt og høyere avgifter på energibruk og miljøskadelig forbruk.

       Dette medlem viser til følgende hovedtall i Venstres forslag til endringer av statsbudsjettet for 1995:

mill. kr

A. Endringer på inntektssiden:

Reduserte inntekter 10.350

Økte inntekter 13.755

Forbedring av balanse på inntektssiden: 3.405

B. Endringer på utgiftssiden:

Økte utgifter 4.360

Reduserte utgifter 5.975

Forbedring av balanse på utgiftssiden: 1.615

C. Avsetning til EU-kontingent på « Ymse » 2.500

Sum forbedring av budsjettbalansen: 7.520

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil ta stilling til krav og forslag under budsjettbehandlingen på de enkelte saksfelt. Budsjettbalansen kan ikke vedtas i forkant av en slik behandling.

       Det er naturligvis all grunn til å ha en sterk budsjettdisiplin med statlige midler, og hvis en kan klare å nå samfunnsmessige mål med mindre bruk av ressurser så er det bra. Men vi må ikke la hensynet til budsjettbalansen hindre oss i å løse nødvendige oppgaver når det gjelder sysselsetting og velferd.

       Dette medlem vil peke på at budsjettbalansen i Rød Valgallianses alternative budsjett ved salderingen av statsbudsjettet i 1993 var ca 8 mrd. kroner bedre enn Regjeringens forslag. Det skyldtes ikke et lavere nivå på offentlig virksomhet, men Rød Valgallianses skatteforslag.

       Også ved årets budsjettbehandling vil dette medlem legge fram forslag som betyr vekst i offentlig sektor, og mer skatt på høy inntekt og formue.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sitt alternative Statsbudsjett for 1995 som gir følgende hovedtall (mill. kroner):

Netto utgiftsreduksjoner 33.633

Skatte- og avgiftslettelser 25.476

Balanseforbedring 8.157

Budsjettunderskudd 12.643

Salg av eiendeler i statens forretningsdrift -20.000

Balanseforbedring inkl. engangseffekter -28.157

Budsjettunderskudd etter engangseffekter ved salg 7.357

2.2.5 Kommuneforvaltningens økonomi

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at det nå anslås at kommunene forutsettes å få et stort overskudd i 1994.

       Flertallet viser til at kommuneforvaltningens skatteinntekter hittil i år har økt betydelig mer en det som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1994 og i proposisjonen om kommuneøkonomien for 1995, jf. St.prp. nr. 50 (1993-1994). Ut fra oppgaver over innbetalte inntekts- og formuesskatter i årets 8 første måneder, anslås i meldingen en merøkning i kommunenes totale inntekter for inneværende år under ett på 2,2 mrd. kroner.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen ved utformingen av det økonomiske opplegget for 1995 har bygget på at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele merøkningen i skatteinntektene i 1994. Videre er det lagt opp til at kommunesektoren får et omfang på de samlede inntektene i 1995 som er vel 300 mill. kroner høyere enn forutsatt i proposisjonen om kommuneøkonomien.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien.

       Komiteen viser for øvrig til de respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at den økte ressurstilgangen til kommunene legger grunnlaget for å bedre det offentlige tjenestetilbudet på viktige områder og for å styrke sysselsettingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen, med sikte på å unngå for stor nedgang i rammetilskuddene og sikre større utjamning kommunene imellom, har funnet det nødvendig å foreslå en reduksjon av maksimalsatsene for de kommunale inntektsskattørene for personlige skatteytere med virkning for inntektsåret 1995.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens forslag om reduksjon i kommunens skatteøre.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens forslag om reduksjon i det fylkeskommunale skatteøret.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at det er nødvendig å styrke kommuneøkonomien vesentlig. Dette er nødvendig for å gi et godt nok tjenestetilbud til kommunens innbyggere og samtidig gi flere fast og meningsfylt arbeid. Disse medlemmer viser til egne fraksjonsmerknader om kommuneøkonomien.Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen understreker at kommunesektoren også må ha et visst inntektsansvar for at det lokale folkestyret skal fylles med innhold. Disse medlemmer viser til at det kommunale og fylkeskommunale skattøret i all hovedsak har ligget fast siden den direkte skatten til fylkeskommunen ble innført i 1977. Det er derfor en helt ny politisk kurs når Regjeringen for andre år på rad går inn for å redusere skattøret. Disse medlemmer stiller seg svært kritisk til at staten skal trekke inn en enda større del av skatteinntektene. Økende avhengighet av rammeoverføringer og øremerkede tilskudd binder kommunesektoren enda sterkere til staten. Disse medlemmer understreker at det lokale selvstyret også innebærer friheten til å velge ulike løsninger. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Regjeringen også i år foreslår å gjøre kommunene mer avhengig av statlige overføringer og mindre avhengig av egne inntekter ved igjen å foreslå reduksjoner i det kommunale og fylkeskommunale skattøre. En slik politikk bidrar til å svekke koblingen mellom skattegrunnlag og skatteinntekter for kommunen og gir således lite incentiv for kommunesektoren til å øke skatteinntektene i egen kommune eller eget fylke. I tråd med Høyres mål om økt kommunal selvråderett vil disse medlemmer derfor gå imot forslag til endringer i skattøret.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Nasjonalbudsjettet, side 40, 1. spalte, hvor det heter:

       Disse medlemmer understreker at disse, reelt reduserte, inntektene i tillegg til årets oppgaver også skal finansiere en rekke nye oppgaver som følger av Regjeringens budsjettforslag, slik at den reelle innstrammingen for kommunene derfor er større.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti går imot å redusere skatteøret for fylkeskommunene. Disse medlemmer viser for øvrig til sine forslag om betydelige økninger av rammeoverføringene, øremerkede tilskudd og skjønnsmidlene til kommunesektoren.

       Disse medlemmer viser til fraksjonsmerknad fra disse medlemmer for det fullstendige kommuneøkonomiopplegget i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett. Dette opplegget gir en betydelig vekst for både primær- og fylkeskommuner.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det i Regjeringens forslag til kommuneopplegg for 1995 ikke er gitt noen oversikt over de fordelingsmessige konsekvenser av endret skattøre for kommuner og fylker. Disse medlemmer mener det er nødvendig å komme nærmere tilbake til disse spørsmål ved behandling av kommuneøkonomien og revidert nasjonalbudsjett neste vår. Det er imidlertid klart at fylkeskommunene kommer så dårlig ut at det etter disse medlemmers mening er nødvendig å utvide rammene for disse. Det er meningen at det i første rekke skal gå til økte rammer for sykehus og Reform 94.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil motsette seg den foreslåtte reduksjon i det kommunale og fylkeskommunale skatteøre. En slikt grep reduserer kommunenes frie inntekter og incentivene for å styrke egenfinansieringsgraden.

       Dette medlem tar avstand fra en politikk som ytterligere svekker det kommunale selvstyret, og som i praksis stimulerer tiltaks- og evneløshet i kommuner som forventer, og årvisst baserer seg på, statens hjelp til å få del i fruktene fra en aktiv næringspolitikk og flittighet i kommuner med høye egeninntekter. Det ville forsåvidt ikke være unaturlig om de beste kommunene, i erkjennelsen av at anstrengelsene for å øke egeninntektene automatisk blir møtte med økt statlig konfiskasjon, faktisk finner seg tjent med å dempe sitt ambisjonsnivå på dette området.

       Dette medlem foreslår i sitt alternative opplegg at det kommunale- og fylkeskommunale skattøre oppjusteres til 1993-nivå, og at satsene for fellesskatt nedjusteres tilsvarende. Mindreinntektene til skattefordelingsfondet motsvares av tilsvarende reduksjoner i skjønnsmidler, tilskudd til inntektsutjevning og Nord-Norge-tilskuddet.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går imot forslaget om redusert kommunalt og fylkeskommunalt skattøre. Tvert imot mener dette medlem at det er behov for en kraftig styrking av økonomien til kommuner og fylker. Dette medlem viser til forslag i B.innst.S.nr.1 og egen fraksjonsmerknad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, er enig i at forutsetningene om utviklingen i kommunenes og fylkeskommunenes inntekter fra 1994 til 1995 kan bli endret i forbindelse med salderingsproposisjonen for 1995, dersom anslag på skatteinntektene i 1994 blir betydelig endret i forhold til det som nå legges til grunn.

       Flertallet viser til at Regjeringens budsjettopplegg for årene 1994 og 1995 under ett innebærer at kommunene ifølge Regjeringen får om lag 2.500 mill. kroner høyere inntekter enn anslått i proposisjonen om kommuneøkonomien.

       Komiteen viser til at kommunenes nettogjeld som andel av inntektene tilsvarende har gått sterkt ned, fra nærmere 41 % ved utgangen av 1989 til anslagsvis 30 % ved utgangen av 1994.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil imidlertid peke på at kommunenes muligheter til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men i stor grad også av evnen til å omstille og effektivisere eksisterende kommunal virksomhet. Kommunene har selv det primære ansvaret for å organisere tjenesteproduksjonen sin slik at ressursutnyttingen blir best mulig. Flertallet viser til at det i meldingen er pekt på en del tiltak som generelt bidrar til å gi kommunen et mer fleksibelt rammeverk som setter dem bedre i stand til å tilpasse seg lokale forhold, og som stimulerer til mer effektiv forvaltning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det i tillegg til en effektivisering av kommunale tjenester er behov for bedre ressurstilgang for å kunne tilfredsstille et akseptabelt tjenestetilbud i kommunene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at kommunenes premieinnbetalinger til pensjonsformål antas å bli økt med anslagsvis 1 mrd. kroner fra 1994 til 1995. Flertallet er enig i at de økte innbetalingene må vurderes som kommunenes ansvar.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine respektive merknader under pkt. 6.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at det såkalte Kostnadsberegningsutvalget har vurdert kostnadene som følge av innføringen av Reform '94. Flertallet har merket seg at utvalget generelt er av den oppfatning at beregningene av totalkostnadene for Reform '94 er godt dokumentert, og at beregningsarbeidet generelt synes å være gjennomført på en hensiktsmessig måte. Utvalget kan ikke peke på områder der departementets kostnadsanslag virker urimelige.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og representanten Stephen Bråthen, viser til at det med de øremerkede tilskuddene som foreslås i 1995-budsjettet og det økonomiske handlingsrommet fylkeskommunene har på driftssiden i forhold til minimumskravene i reformen, og mener at det er lagt et godt økonomisk grunnlag for en vellykket gjennomføring av reformen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Rød Valgallianse, viser til at utvalget har gjennomgått arbeidstidsavtalen for lærere og til at utvalgets flertall er av den oppfatning at det sett over tid ikke synes å foreligge et netto merbehov til dekning av kostnadene ved arbeidstidsavtalen i forhold til departementets beregninger.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen fortsatt legger til grunn at mønsterplantimen må inngå i den samlede vurderingen av økonomien i forbindelse med arbeidstidsavtalen. Videre er det i 1994 en betydelig vekst i kommunenes skatteinntekter. Flertallet er enig i at det ikke er behov for å tilføre kommunene ytterligere midler som følge av arbeidstidsavtalen for lærere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og representanten Stephen Bråthen, viser til at både når det gjelder Reform 94 og den nye arbeidstidsavtalen for lærere har kommunene og fylkeskommunene, og de enkelte skolene, stor frihet til å velge egne løsninger innenfor rammen av de forutsetningene som er gitt fra sentralt hold.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg konklusjonene fra det såkalte Kostnadsberegningsutvalget. Utvalget mener at departementets kostnadsanslag i forbindelse med gjennomføring av Reform 94 og kostnader til ny arbeidstidsavtale for lærere er rimelig, og at kommuner og fylkeskommuner dermed har det nødvendige økonomiske handlingsrom til å følge opp reformene.

       Disse medlemmer kan ikke bestride Beregningsutvalgets vurderinger, men vil likevel gi uttrykk for usikkerhet med tanke på kommunesektorens økonomiske evne til å følge opp kravene i de utdanningspolitiske reformene på en forsvarlig måte. Disse medlemmer mener det er nødvendig å følge utviklingen nøye og komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen våren 1995, med sikte på å sikre at minimumskravene i Reform 94 kan gjennomføres på en vellykket og mest mulig lik måte over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener man i dag ikke har mulighet til å konkludere om fylkeskommunene har det økonomiske grunnlaget for en vellykket gjennomføring av Reform 94. Disse medlemmer vil vise til at det andre året av Reform 94 vil være prøvestenen på om dette blir en vellykket reform. Først etter to år vil fylkeskommunenes evne til å etablere videregående kurs bli testet. Disse medlemmer vil understreke at annet og tredje år av reformen kan vise seg å være mer kostnadskrevende en første år.

       Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidstidsavtalen medførte at undervisningsåret for elevene ble utvidet uten at det totale antallet undervisningstimer for elevene ble økt. Disse medlemmer mener det er en prioritert oppgave å øke elevenes undervisningstimer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti tar beregningsutvalgets resultater til orientering. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at ved innføring av større reformer bør overføringene skje ved øremerkede midler i en lengre innkjøringsperiode. Dette bl.a. for å forhindre usikkerhet om overføringene lokalt.

       Disse medlemmer viser til at det har hersket betydelig uro i skolemiljø og politisk miljø om Reform 94. Uroen har vært forårsaket av fylkenes generelt dårlige økonomi og uklare signaler fra departementet om bevilgningene ville være tilstrekkelig til å få en vellykket gjennomføring. Denne uro og usikkerhet ville blitt betydelig redusert om Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hadde opprettholdt overføringene som øremerkede i innkjøringsperioden fram til første kull har gjennomført videregående opplæring.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil understreke at dersom det legges opp til lokale løsninger som er mer kostnadskrevende enn det som er nødvendig ut fra de sentralt fastsatte forutsetningene, vil ikke dette være statens ansvar. Kommunene og fylkeskommunene må også innenfor utdanningssektoren bestrebe seg på å finne lokale løsninger som er kostnadseffektive.

       Flertallet viser til at det i Revidert nasjonalbudsjett ble varslet at det i Nasjonalbudsjettet 1995 ville bli lagt frem en nærmere vurdering av spørsmålet om hvordan skattereformen har virket for kommunene. Flertallet viser til at Regjeringen ut fra analysen av den foreliggende statistikken mener at det ikke er grunnlag for å justere inntektsutviklingen mellom kommuner eller mellom fylkeskommuner ut over den utjamning som skjer i inntektssystemet.

       Flertallet er enig i dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at stor usikkerhet ved kommunenes egne skatteanslag vil kunne skape vansker for den økonomiske planleggingen lokalt. Når skatteinntektene også totalt sett utvikler seg vesentlig annerledes enn det som legges til grunn i de økonomiske oppleggene, kan dette skape store problemer for den makroøkonomiske styringen av kommunesektoren.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet mener at dersom en skal unngå problemer med en utilsiktet vekst i kommunesektorens inntekter eller endret fordeling av inntekt mellom kommunene, kan være nødvendig å gjøre skatteinntektene til kommunene mer forutsigbare. Flertallet viser til at Regjeringen vil få utredet saken nærmere og til at kommunesektoren vil bli invitert til å delta. Flertallet har merket seg at det tas sikte på å gi en foreløpig vurdering i saken i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener flertallets merknader her kan tolkes som et varsel om en ytterligere begrensning av det kommunale selvstyre. Disse medlemmer mener det er viktig at det også i kommunesektoren oppleves en sammenheng mellom kommunen og landets økonomiske utvikling og aktivitetsnivået en kommune kan tillate seg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer går imot å redusere det fylkeskommunale skatteøre.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til at forutsigbare skatteregler for kommunesektoren kan bidra til at kommunene i større grad selv opplever ansvar for skatteinngangen fra egen kommune. Dette kan bl.a. gi seg utslag i form av mer omfattende tiltak for å øke eget skattegrunnlag gjennom næringspolitikk, mer effektiv skattekontroll m.m. Disse medlemmer mener derfor det bør være betydelig forutsigbarhet i skattereglene for kommunesektoren.

2.2.6 Penge- og valutapolitikken

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.IV (1993-1994) og til at hovedlinjene i penge- og valutapolitikken ligger fast i forhold til dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i pengepolitikken sammen med de andre virkemidlene i den økonomiske politikken skal bidra til en stabil økonomisk utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst, på linje med eller lavere enn våre konkurrentland, er en forutsetning for å oppnå dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det ved kgl.res. 6. mai 1994 ble fastsatt ny forskrift for kronens kursordning, jf. St.meld. nr. 2 (1993-1994) Revidert nasjonalbudsjett 1994.

       Flertallet viser til at den norske kronen hittil i år har holdt seg stabil i forhold til ecu-indeksen. I midten av september lå kronekursen målt mot ecu-indeksen på om lag 105,2. Flertallet viser videre til at rentenivået har økt markert fra februar til midten av september. De kortsiktige rentene har økt med 2 1/4 prosentpoeng til 7 1/4 prosentpoeng (effektivt) pr. 20. september, mens de langsiktige rentene har økt med 3 3/4 prosentpoeng til 8 3/4 %. Flertallet viser til at den sterke renteøkningen i penge- og obligasjonsmarkedet som en har sett internasjonalt de siste månedene reflekterer bl.a. en konjunkturoppgang i flere land. Oppgangen har gitt økt etterspørsel etter kapital og forventninger om økende prisvekst. Renteøkningen har imidlertid slått ut ulikt mellom land. har merket seg at land som har hatt høy inflasjon de siste årene nå også gjennomgående har høy realrente. Videre at land med store budsjettunderskudd jevnt over har høyere realrente enn andre land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at erfaringene tilsier at det er viktig å føre en langsiktig økonomisk politikk som legger vekt på bl.a. solide statsfinanser og lav pris og lønnsvekst.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse vil påpeke det nødvendige samsvar mellom økonomiske målsettinger og økonomiske virkemidler.

       Disse medlemmer understreker at pengepolitikken må innrettes slik at målene om full sysselsetting og rettferdig fordeling oppnås. Dette innebærer at pengepolitikken ikke må bidra til økt arbeidsledighet, slik tilfellet vil kunne være hvis pengepolitikken brukes for å sikre høyere renter ved inflasjonsfrykt e.l.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer i B.innst.S.nr.IV (1993-1994) bl.a. uttalte følgende om forskriften for den norske krones kursordning (side 56, andre spalte):

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at norske renter har steget siden bunnpunktet i februar 1994. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at denne renteutviklingen må sees i sammenheng med renteutviklingen hos våre handelspartnere. Danmark, Sverige og USA er blant landene som har hatt renteoppgang i samme periode. Disse medlemmer viser til at dette må forventes å påvirke renteutviklingen i Norge.

       Disse medlemmer viser videre til at renteutviklingen i disse dager snarere tyder på lavere renter enn renteoppgang. Disse medlemmer understreker at Norges solide økonomi legger grunnlaget for fortsatt lave renter også på lang sikt og viser i den forbindelse til merknader under punkt 2.2.4, finanspolitikken om sammenhengen mellom ledigheten og statsbudsjettets utgifter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge de siste årene har hatt en gunstig utvikling av rente- og inflasjonsnivået sett i en internasjonal sammenheng. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn til at en på det nåværende tidspunkt skal vurdere å knytte seg til et « fastkurssystem. »

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser i sin fraksjonsmerknad til at den beste pengepolitikken er den som ikke gjør pengevesenet til en politisk lekegrind, men som sørger for at pengenes verdi, målt i kjøpekraft, holder seg stabil. Med et pengevesen som aktørene i samfunnet berettiget kan stole på, er grunnlaget lagt for stabile rammevilkår for økonomien. Det bør ikke være noen selvstendig målsetting å ha lavere prisvekst enn våre handelspartnere, bare at vår er lav. Forskjeller i prisveksten bør heller gi seg utslag i endrede valutakurser.

       Komiteen viser til at rentenivået i finansinstitusjonene falt også i 2. kvartal i år. Siden årsskiftet har gjennomsnittsrentene på bankenes utlån utenom nullstilte lån, gått ned med 0,9 prosentpoeng til 8,3 % og innlånsrentene med 0,6 prosentpoeng til 3,8 %. Bankenes rentemargin er redusert med 0,3 prosentpoeng.

       Komiteen har merket seg at Norges Bank og Finansdepartementet er i ferd med å samordne forvaltningen av statens utenlandsgjeld og Norges Banks valutareserver med sikte på å redusere den samlede valutarisikoen, jf. også St.prp. nr. 18 (1993-1994). Ved utgangen av 1994 vil en del av Norges Banks valutareserver, svarende til størrelser på statens gjeld, være plassert med en sammensetning som om lag svarer til eksponeringen på statens gjeld. Rente- og valutarisikoen ved statens utenlandsgjeld vil dermed langt på vei bli nøytralisert gjennom Norges Banks plasseringer.

       Komiteen har merket seg at denne sikringen vil kunne bli noe redusert dersom det skulle bli aktuelt å bruke større deler av Norges Banks valutareserver til intervensjoner.

2.2.7 Inntekts- og fordelingspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at en stor økning i den nominelle lønnsveksten på kort sikt kan bidra til å øke husholdningenes kjøpekraft og dermed gi økt etterspørsel, men at den etter hvert bidrar til pris- og kostnadsvekst som kan svekke konkurranseevnen. Rentenivået vil i så fall også kunne presses opp. Dette vil på lengre sikt svekke grunnlaget for varig økt sysselsetting og redusere handlefriheten i finanspolitikken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener derfor det er svært viktig å bygge videre på de gode resultatene en har oppnådd i inntektspolitikken.

       Flertallet mener at det inntektspolitiske samarbeidet siden 1988 har vært et viktig bidrag til den bedrede kostnadsutviklingen i Norge.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, legger stor vekt på at det inntektspolitiske samarbeidet føres videre.

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger stor vekt på at et inntektspolitisk samarbeid føres videre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringens mål for bedring av konkurranseevnen slik det er skissert i Regjeringens Langtidsprogram, ligger fast.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, mener det er viktig med en solidarisk lønnspolitikk som ikke gir økte lønnsforskjeller.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av et inntektspolitisk samarbeid, og at moderasjon på lønn også fordrer moderasjon i topplederlønninger og på uttak av kapitalinntekter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil understreke at kravene til moderasjon må gjelde alle grupper - særlig enkeltgrupper som er i en sterk forhandlingsposisjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at det kan være aktuelt å vurdere de samlede rammevilkårene for de gruppene som står utenfor hovedsammenslutningene og som tidvis krever en inntektsutvikling som ikke er i samsvar med en solidarisk inntektspolitikk.Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at den « moderate inntektspolitikken » har vært en viktig del av den storstilte omfordelinga mellom klassene som har foregått de siste åra. Ei omfordeling som har ført til at de rike har blitt flere og rikere, og de fattige har blitt fattigere. I tillegg har denne moderasjonen som bare gjelder for arbeidsfolk, bidratt til å øke arbeidsløsheten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at industriens kostnadsmessige konkurranseevne fra 1980 til 1988 ifølge meldingen ble svekket med nær 15 % målt med relative lønnskostnader pr. produsert enhet i felles valuta (RLPE). Fra 1988 til 1993 ble imidlertid den kostnadsmessige konkurranseevnen styrket med om lag 12 %.

       Flertallet ser dette som viktig for å styrke verdiskapingen og sysselsettingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at det inntektspolitiske samarbeidet også senere har bidratt til moderat pris- og kostnadsvekst. Etter hvert som sysselsettingen øker og ledigheten avtar, blir det en særlig utfordring å sørge for at presstendenser ikke medfører at pris- og kostnadsveksten på nytt skyter fart.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at norske lønnsmottakere i årene etter 1989 har hatt en betydelig bedre reallønnsutvikling enn i de tre foregående årene, til tross for en klart lavere nominell lønnsvekst. Flertallet mener at dette illustrerer at det ikke nødvendigvis er en positiv sammenheng mellom kjøpekraftsforbedringer og store nominelle lønnstillegg.

       Flertallet viser til at det i Regjeringens økonomiske opplegg for 1995 er lagt til grunn en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 på 2 % for alle grupper, både innen offentlig og privat sektor.

       Flertallet viser til at det i arbeidet med meldingen er lagt til grunn en gjennomsnittlig økning i konsumprisene fra 1994 til 1995 på om lag 1 1/2 %.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at oppgangen i norsk økonomi øker faren for tiltakende kostnadsvekst og skjerper kravet til inntektspolitikken. Lønnsveksten i 1994 ser nå etter Regjeringens vurdering ut til å bli på linje med veksten i fjor, dvs. noe høyere enn tidligere forutsatt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen legger til grunn at lønnsveksten blir lavere i 1995. Det synes likevel klart at det bli krevende å oppnå forbedringer i konkurranseevnen i de nærmeste årene, dels som følge av oppsvinget i norsk økonomi og dels på grunn av lav lønnsvekst hos handelspartnerne. Det hviler derfor et stort ansvar på arbeidslivets parter de neste årene, for å føre videre og forsterke de resultatene som er oppnådd gjennom lønnsoppgjørene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at det inntektspolitiske samarbeidet er en styrke for norsk økonomi, og erfaringene fra de siste årene viser at reallønnsforbedringer sikres vel så godt i perioder med lave som med høye nominelle tillegg.Komitens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker at i en situasjon hvor det nå har særlig prioritet å sikre at økt aktivitet slår ut i økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet og ikke pris- og kostnadsvekst, vil være spesielt viktig både å motvirke flaskehalsproblemer og de skjevheter i inntektsutviklingen de vil kunne lede til. I budsjettet for 1995 foreslås en viss innstramming av finanspolitikken. Dette vil kunne bidra til å redusere det generelle pris- og kostnadspresset samtidig som den langsiktige handlefriheten styrkes.

       I den grad flaskehalsproblemer og kostnadspress likevel skulle oppstå, i en situasjon med fortsatt høy ledighet, vil en forsterket innsats på flere politikkområder aktualiseres.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at det i inntekspolitikken også må tas hensyn til viktige faktorer som mobilitet, lavere kostnader i enkelte områder, de enkelte bransjenes lønnsomhet, den enkelte ansattes utdanningsnivå osv. Disse medlemmer mener disse faktorene kan medføre økte lønnsforskjeller uten at dette medfører økte levestandersforskjeller i Norge. Disse medlemmer mener er det spesielt viktig for å utvikle arbeidsplasser i distriktene at man i inntektsoppgjørene legger større vekt på bedriftsvise forhandlinger slik at bedriftene i distriktene kan dra nytte av at levekostnadene for de ansatte er lavere enn i pressområdene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er kritiske til den ensidige vektleggingen av reallønnsutviklingen i diskusjonen om konkurranseevne, inntekts- og fordelingspolitikk. Disse medlemmer mener at denne ensidigheten ser bort fra fordelingen av verdiskapningen mellom arbeidstakere og eiere i bedriftene. Disse medlemmer viser til at samtidig som det inntektspolitiske samarbeidet har medført moderate krav fra fagbevegelsen, har eierne ikke pålagt seg - eller vært forpliktet til den samme moderasjon. Disse medlemmer viser til at utbetalt utbytte til eierne i 1993 beløp seg til 19 mrd. kroner. Disse medlemmer har bl.a. i forbindelse med behandlingen av skatte- og avgiftslettelser til næringslivet lagt inn forslag i Stortinget om begrensning i utbetalingen av utbytte til aksjonærer, og begrensning i topplederlønninger og fallskjermer. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet har stemt ned slike forslag.

       Disse medlemmer viser til at det fremdeles er en lønnsforskjell mellom kvinner og menn på 14 % - « kvinnefratrekket » - som bare kan tilskrives at kvinner og menn lønnes ulikt ut fra kjønn og manglende verdsetting av typiske kvinneyrker. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:01 (1994-1995) fra medlemmer av Sosialistisk Venstreparti som nå er til behandling i Stortinget.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil motarbeide alle korporative trekk i det norske samfunn, som særlig kommer til syne under det som kalles « inntektspolitikk ». Typisk her er at staten går inn som en tredje part i lønnsforhandlingene, i den hensikt å få sentral kontroll med den viktigste prisen i samfunnet, nemlig avlønningen av arbeidskraften. Denne kontrollen får myndighetene ved å selge partene dyre sosiale reformer - betalt av skattebetalerne. Ved å fjerne fundamentale markedssignaler på denne måten i sin blinde iver efter å regulere abstrakte makroøkonomiske størrelser uten å skjele til mikronivåets grunnleggende egenskaper, gjør myndighetene ikke bare ubotelig skade på økonomien og dens virkemåte, men tilraner seg også makt på enkeltindividets bekostning. Dette medlem minner om at korporativismens historie knapt har annet å vise til enn motorveier i et land uten biler og en formidabel krigsindustri.

       Dette medlem har i motsetning til de øvrige medlemmer av komiteen, ingen målsetting om å holde lønningene nede. Tvert imot bør lønningene være et signal til aktørene i markedet, både dagens arbeidstakere, men også de unge som ennå ikke har valgt utdannelsesbane, om hvilke sektorer, næringer og yrker en bør satse på. Bli det press i en sektor av økonomien, er jo økte lønninger den eneste måten å tiltrekke seg arbeidskraft på; og at arbeidskraften flytter hit er jo riktig, for « presset » skyldes jo at det er behov for og ønske om produktene fra denne sektor. Dette medlem har bitt seg merke i et ønske fra sosialdemokrater i de andre partiene om å unngå « forskjeller » og ønsket om et homogent samfunn. Da er det viktig på det sterkeste å advare mot bruken av prisreguleringer som virkemidler. Vil man ha utjevning bør dette skje ved overføringer til de man ønsker å støtte. Prisen er nemlig det fundamentale instrument, signalgiver, ressursallokerer og stabilisator i det kapitalistiske system vi i prinsippet tilhører. Det er prisen som gjør at et system med desentraliserte beslutninger til sosialistenes forundring ikke kollapser, men gir mirakuløst nok orden og, som historien viser, velstand og fremskritt. Prisen forteller hva det er relativ knapphet på, og den ansporer til å frembringe mer av dette. Prisen fordeler knappe ressurser slik at disse går dit det er størst bruk for dem. Prisen forteller hva folk vil ha av varer og tjenester. Prisen må ikke røres!

       Dette medlem erkjenner at med dagens lovbeskyttede og subsidierte fagforeningsmakt vil grupper som « er i en sterk forhandlingsposisjon » bidra til en hysterese-effekt ved at lønningene er stive nedover. Det må i denne sammenheng nevnes at for det første er slike gruppers makt ofte fremkommet gjennom offentlige reguleringer, privilegier og konsesjoner, jf. heismontørene, eller indirekte gjennom importvern og subsidier, jf. skipsbyggere. For det andre vil man med en flytende valutakurs kunne slippe å skjele så mye til hva naboene gjør, og dermed unngå maktsentraliserende virkemidler som disse korporativistiske kunstgrep, da valutakursen hele tiden ville korrigere for ubalanser i de nominelle lønninger på makronivå.

       Dette medlem vil også påpeke det latterlige i ønsket fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om moderasjon i kapitalinntekter. Det er jo slik at kapitalinntekten er en residualpost som tilkommer eieren når alle utgifter er betalt, unntatt for jordbrukere hvor den kommer fra staten. Denne residualposten kan i sin natur ikke bli vist moderasjon med, fordi den er endogent bestemt. Kapitalisten kan i høyden skjule denne ved å spare i bedriften i stedet for å trekke profitten ut. Slikt narrespill kan kanskje virke beroligende på Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Kristelig Folkepartis representanter, men forandrer ikke en millimeter på fordelingen, man oppnår bare å frata en gruppe råderetten over sin egen eiendom.