B.innst.S.nr.I (1994-1995)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1995.

7. ØKONOMISK VEKST OG EN BÆREKRAFTIG UTVIKLING

7.1 Sammendrag

       Et av hovedtemaene i rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling var at det økonomiske og politiske samkvemmet i verden må endres, og at den økonomiske veksten må få et nytt innhold. Lite miljøvennlige produksjons- og forbruksmønstre i industrilandene er hovedårsaken til de mest alvorlige truslene mot det globale miljøet, som faren for klimaendringer og nedbryting av ozonlaget. Kommisjonen understreket at truslene mot en bærekraftig utvikling er sammensatte og meget alvorlige, både med hensyn til miljø- og ressursgrunnlaget og den dype fattigdommen i mange u-land. En fortsatt høy befolkningsvekst vil forsterke problemene.

       En bærekraftig utvikling innebærer at nålevende generasjoner må etterlate seg en samlet kapasitet for produksjon av varer og tjenester i vid forstand (inklusive miljøtjenester) som kan gi grunnlag for en levestandard som kan betraktes som like god som dagens. Det stiller krav til særlig forsiktighet i forvaltningen av globale fellesressurser som luft (atmosfære), vann og jord - med spesiell vekt på forhold som er irreversible - og noe mer tøyelige skranker for hva vi kan etterlate oss av biodiversitet og « uberørt » natur. Industrilandene bør ta på seg den ledende rollen med å utvikle og ta i bruk ny og mer miljøvennlig teknologi, og gradvis legge om innholdet i produksjon og forbruk for å redusere belastningen på miljøet.

       Det norske velferdssamfunnet er godt utbygd, men det er fortsatt viktige uløste oppgaver. Arbeidsledigheten er fortsatt for høy, og det er uløste oppgaver innenfor helse, omsorg, utdanning m.v. For å redusere ledigheten og løse disse oppgavene kreves det økt verdiskaping. Regjeringen mener at en videreføring av den økonomiske politikken for økt sysselsetting og økt velferd, kombinert med et fortsatt aktivt nasjonalt og internasjonalt miljøarbeid, vil legge et godt grunnlag for en bærekraftig utvikling.

       Miljøtiltak som allerede er gjennomført i Norge, bidrar til endringer i produksjons- og forbruksmønsteret, og det forventes at en større del av den økonomiske veksten i framtiden vil komme i tjenestesektorer som i mindre grad belaster miljøet (bl.a. i helse- og omsorgssektoren). Dersom også andre land iverksetter sterkere virkemidler i miljøpolitikken, vil det gi muligheter for betydelige endringer i det globale produksjons- og forbruksmønsteret. F.eks. vil fjerning av subsidiering av energi globalt, og innføring av miljøgraderte avgifter, føre til energisparing og overgang fra kull og olje til naturgass og fornybare energikilder.

       Norsk politikk kan ikke sees isolert fra hva andre land gjør. Norsk økonomi er så tett sammenflettet med andre lands økonomier at Norges valg, som berører næringslivets konkurranseevne og dermed norsk økonomis evne til å skape verdier og sikre sysselsettingen, må vurderes i lys av hva andre land gjør. Dette gjelder generelt for den økonomiske politikken, men også i utformingen av miljøpolitiske virkemidler.

       Mange av de alvorlige miljøproblemene er globale i sin natur. Dette illustrerer behovet for et forpliktende internasjonalt samarbeid. Regjeringen vil på denne bakgrunn fortsette arbeidet for en bærekraftig utvikling, bl.a. ved å følge opp arbeidet med å videreutvikle og forbedre internasjonale miljøavtaler, med sikte på at avtalene skal bli mer kostnadseffektive, mer forpliktende og mer ambisiøse. Regjeringen ønsker å benytte de nye påvirkningsmulighetene som åpner seg ved et eventuelt EU-medlemskap, til å øke innflytelsen på andre land. Samtidig vil Regjeringen videreføre arbeidet med andre, mer lokale miljøutfordringer.

       Regjeringen vil arbeide for effektiv bruk av forskningsressurser fra flere land ved å samordne ressursene gjennom internasjonale forskningsprogrammer. Regjeringen legger stor vekt på forskning om grunnleggende sammenhenger i naturen, om produksjons- og forbruksmønstrenes virkning på miljøet og naturressursene og tilbakevirkninger fra endringer i miljøtilstanden på menneskers helse og den økonomiske utviklingen.

       Regjeringen vil være en pådriver for bruk av virkemidler som er kostnadseffektive på tvers av utslipp, sektorer og land, og som oppmuntrer til å utvikle mer miljøvennlige teknologier.

       U-landene trenger en betydelig økonomisk vekst og en bedre inntektsfordeling for å løse fattigdomsproblemene. Regjeringen vil fortsatt arbeide for at industrilandene øker sin utviklingsbistand. FNs målsetting er at i-landenes bistand i form av utviklingshjelp skal komme opp på minst 0,7 % av bruttonasjonalinntekten (BNI).

       En løsning på fattigdomsproblemene vil kreve at u-landenes ressurser brukes effektivt i produksjon, slik at verdiskapingen kan øke samtidig som miljø- og ressursgrunnlaget ikke forringes. Et viktig bidrag fra i-landene vil være å bygge ned handelspolitiske tiltak som hindrer u-landenes varer tilgang til i-landenes markeder. Regjeringen vil fortsatt arbeide for at proteksjonistiske tiltak rettet mot u-land reduseres, slik at det blir lønnsomt for disse landene å øke produksjonen av varer som de har særlige fortrinn i å produsere. Det vil bidra til å øke den økonomiske veksten i mange u-land og til en mer solidarisk internasjonal arbeidsdeling.

7.2 Komiteens merknader

7.2.1 Miljø og utvikling

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at et av hovedtemaene i rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling var at det økonomiske og politiske samkvemmet i verden må endres, og at den økonomiske veksten må få et nytt innhold. Lite miljøvennlige produksjons- og forbruksmønstre i industrilandene er hovedårsaken til de mest alvorlige truslene mot det globale miljøet, som faren for klimaendringer og nedbryting av ozonlaget.

       En fortsatt høy befolkningsvekst vil forsterke problemene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sin merknad nedenfor.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre ser positivt på at Regjeringen i forslaget til Nasjonalbudsjett har foretatt en gjennomgang av forholdet mellom økonomisk vekst og en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at en forsvarlig behandling av denne type omfattende problemstillinger krever en helt annen oppmerksomhet enn det som er mulig under en presset budsjettbehandling.

       Disse medlemmer ville se det som ønskelig at Regjeringen kom tilbake til dette spørsmålet i en egen tilleggsmelding til neste Langtidsprogram.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at begrepet « bærekraftig utvikling » ble satt på den politiske dagsorden internasjonalt gjennom rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen).

       Flertallet viser til at en bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov, uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at hensynet til en rettferdig internasjonal fordeling også må inkluderes i begrepet « bærekraftig utvikling ». Disse medlemmer viser i den forbindelse til at den tredje verden må få økt levestandard og forbedrede muligheter til selv å sikre sin fremtid. Disse medlemmer mener det vil være umulig å forene en mer rettferdig internasjonal fordeling med det vestlige forbruksmønster og den vestlige økonomiske utvikling.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til Verdenskommisjonens rapport, hvor det i den norske kortversjonen heter (side 8):

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at de globale miljøproblemene som skyldes forurensninger (bl.a. trusselen om klimaendring og nedbryting av ozonlaget) hittil i vesentlig grad er resultat av de rike og industrialiserte landenes produksjons- og forbruksmønstre, mens avskoging og ørkenspredning mer er knyttet til befolkningspress og fattigdomsproblemer. Ingen land kan skjerme seg mot disse miljøproblemene, og ingen kan løse dem alene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at hovedbudskapet i Brundtland-kommisjonens rapport er at det økonomiske og politiske samkvemmet i verdenssamfunnet må endres, og at den økonomiske veksten må få et nytt innhold. Kommisjonen framholder at det er både mulig og nødvendig å endre utviklingen, slik at den bygger på solidaritet mellom rike og fattige land, og mellom vår generasjon og kommende generasjoner.

       Flertallet mener at slik endring må være et siktemål for nasjonal og internasjonal politikk.

       Flertallet viser til at et hovedtema i kommisjonens rapport er sammenhengen mellom fattigdommen og den økologiske forringelsen i mange utviklingsland. Fattigdommen er både en årsak til og en virkning av at naturgrunnlaget er forringet.

       Flertallet vil peke på at en står overfor en sammensatt utfordring hvor en samtidig må redusere arbeidsledigheten, fattigdommen og forringelsen av naturressursene slik at de menneskelige ressursene og naturressursene tas i bruk til å skape økonomisk og sosial framgang i alle deler av verden.

       Flertallet mener at en sosial og bærekraftig utvikling vil kreve både en endring av produksjons- og forbruksmønstre, utvikling og bruk av ny teknologi, samt redusert befolkningsvekst.

       Flertallet har merket seg at Regjeringens mål for Norges internasjonale engasjement er å bidra til at flest mulig land sammen utvikler en politikk for å redusere miljøproblemene på en effektiv måte. Flertallet er enig i dette.

       Flertallet vil understreke at vår hjemlige politikkutforming samtidig må støtte opp om, og gi troverdighet til, det påtrykket Norge øver i internasjonale fora.

       Flertallet slutter seg til at Regjeringen på denne bakgrunn vil fortsette arbeidet for en bærekraftig utvikling, bl.a. ved å følge opp arbeidet med å videreutvikle og forbedre internasjonale miljøavtaler, med sikte på at avtalene skal bli mer kostnadseffektive, mer forpliktende og mer ambisiøse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener Norge, som et av verdens rikeste land, har et klart ansvar for å bidra til å utjevne kløften mellom nord og sør, bidra til rettferdig handel og redusere eget forbruk. Dersom ikke den skjeve utviklinga i verden endres raskt, vil det berøre alle lands sikkerhet, også vår.

       Den økologiske krisen gjør det mer nødvendig enn noen gang å arbeide for et alternativ til det nåværende systemet. Dette alternativet må bygge på en solidarisk verdensorden, som i praksis må bety en omfordeling av ressurser på internasjonalt nivå.

       Disse medlemmer legger vekt på at en politikk for solidaritet, nasjonalt og internasjonalt, arbeid til alle, bærekraftig utvikling og økt demokrati, krever styring over økonomien. Årsaken til at kløften mellom rike og fattige land øker, er den internasjonale kapitalens makt over ressurser og eiendom. Den viktigste årsaken til miljøproblemene er et økonomisk system som gjør at flertallet av jordas befolkning lever i fattigdom, mens et mindretall lever i overflod. En økonomi som fungerer slik at innholdet i veksten er likegyldig fordi målet er høyest mulig avkastning på kort sikt, er ikke bærekraftig og kan ikke sikre en rettferdig fordeling.

       Disse medlemmer mener Norge i internasjonale fora må arbeide for en rettferdig global handel der miljø og fordeling er overordnet, gjeldslettetiltak overfor de fattigste u-landene og forpliktende internasjonale avtaler på miljøområdet. Disse medlemmer mener dette også må prege den nasjonale politikken, og viser i den forbindelse til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om økte bevilgninger til bistand, gjeldslette og miljøtiltak for den tredje verden.

       Disse medlemmer ønsker videre å understreke « føre-var »-prinsippets betydning for miljøpolitikken. Føre-var-prinsippet tar utgangspunkt i at dersom det er tvil om politikken fører til uopprettelig skade på natur og miljø, skal tvilen komme natur og miljø til gode. I Regjeringens Langtidsprogram ble føre-var-prinsippet uthulet ved at det heter (s. 310):

       Disse medlemmer vil vise til at statsminister Gro Harlem Brundtland i internasjonale fora har gjort en betydelig innsats for å fremme en tilsvarende forståelse. I sin åpningstale til Rio-konferansen sa hun bl.a. « De industrialiserte land må skjære kraftig ned på den byrde de pålegger jordens økosystemer i kraft av sine ikke-bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre. »

       Disse medlemmer finner at det er liten sammenheng mellom slike uttalelser og forslaget i Regjeringens Langtidsprogram for 1994-1997 som innebærer en dobling av det private forbruket i løpet av de neste 40 år. Som miljøvernministeren og mange andre har påpekt, er dette ikke forenlig med en bærekraftig og solidarisk internasjonal utvikling.

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen i Nasjonalbudsjettets gjennomgang gir signaler i retning av en omlegging av forbruks- og produksjonsmønsteret.

       Disse medlemmer ser et sterkt behov for å få identifisert et sett av økonomiske virkemidler som kan legges til grunn for en mer bærekraftig utvikling av norsk forbruksmønster og økonomi. En ser med forventning fram til resultatet av utredninger som er på gang i så måte, bl.a. for å få kvantifisert hva som er bærekraftig norsk forbruk av en del viktige ressurser, og for å få lagt bærekraftige premisser inn i de økonomiske modeller som benyttes som grunnlag for Statsbudsjett og Langtidsprogram. Forbruket av ikke-fornybare ressurser må synliggjøres ved at det f.eks. framkommer som en reduksjon av nasjonalformuen i nasjonalregnskapet.

       Disse medlemmer vil oppfordre Regjeringen til å legge til rette for at det blir innarbeidet ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning.

       Det må utvikles nye måleinstrumenter for bærekraftig utvikling, for å få til et supplement til en ensidig måling av økonomisk vekst.

       Disse medlemmer vil be Regjeringen om å sette i gang et utredningsarbeid på dette området og å samarbeide med de forskningsmiljøer som er i gang med slikt arbeid.

       Disse medlemmer viser til at det ser ut til at det fra mange hold er påpekt behovet for en skattereform som prioriterer beskatning av naturressursuttak og miljøbelastninger, og tilsvarende redusert beskatning av arbeidsinnsats. I Sverige skal det ifølge den svenske miljøvernministeren, igangsettes en parlamentarisk utredning om en slik reform. Vi oppfordrer Regjeringen til å ta initiativ til en tilsvarende utredning i Norge.

       Disse medlemmer vil også understreke betydningen av en gjennomføring av fra vugge til grav-prinsippet. Det totale forbruket av ressurser gjennom hele produksjons- og forbrukskjeden kan ifølge undersøkelser, SFT, reduseres med omlag 70 %. Økt ressursproduktivitet må derfor være en viktig målsetting i arbeidet for et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vil se til uttalelsen fra miljøvernminister Berntsen til Aftenposten 13. mars 1994:

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at den utbredte fattigdommen i u-landene først og fremst skyldes politisk vanstyre, indre motsetninger i landene og krig. For de afrikanske landenes vedkommende kan man også trekke inn et lavere utviklingsnivå i startfasen som forklaring på dagens problemer. Det minnes om at når det sub-sahariske Afrika ble trukket inn i verdenssamfunnet levde halvparten av innbyggerne i asefale samfunn. Den gjennomgående forklaring på fattigdom, nemlig utbredelsen av ideen om planøkonomi og politikerstyring, har virket spesielt uheldig på land med svake institusjoner og demokratiske tradisjoner. Heldigvis har etterhånden flere og flere land fått øynene opp for at kreative krefter hos det enkelte mennesket ikke bør bastes og bindes, men snarere stimuleres til å fortsette sin egennyttige søken etter velstand, til samfunnets beste. Dermed vil fattigdomsproblemene og de dertil hørende miljøproblemer avta. Når maven er tom, tenker man ikke så mye på økologi og den i Norge så utbredte ide om naturens iboende rett til å forbli vakker og urørt. Når et lands velstand øker, vil den komme de aller fleste innbyggerne til gode, kanskje med unntak av politikere, byråkrater og privilegieryttere som profiterer på planøkonomiens undertrykkelse av de øvrige innbyggerne. Når så den almene levestandarden øker, vil erfaringsmessig befolkningsveksten og miljøproblemene avta.

7.2.2 Miljøvern og økonomisk vekst

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener at det for å redusere belastningen på miljøet bl.a. er nødvendig å bryte sammenhengen det historisk har vært mellom økonomisk vekst og forbruk av forurensende energi.

       Flertallet vil peke på at dette krever utvikling og bruk av mer miljøvennlig teknologi enn det som benyttes i dag, og gradvise endringer i innholdet av produksjon og forbruk.

       Flertallet viser til at en bærekraftig utvikling innebærer at nålevende generasjoner må etterlate seg en samlet kapasitet for produksjon av varer og tjenester i vid forstand (inkl. miljøtjenester) som kan gi grunnlag for en levestandard som kan betraktes som like god som dagens. Det stilles krav til særlig forsiktighet i forvaltningen av globale fellesressurser som luft (atmosfære), vann og jord - med spesiell vekt på forhold som er irreversible - og noe mer tøyelige skranker for hva vi kan etterlate oss av biodiversitet og « uberørt » natur.

       Flertallet mener at industrilandene bør ta på seg den ledende rollen med å utvikle og ta i bruk ny og mer miljøvennlig teknologi, og gradvis legge om innholdet i produksjon og forbruk for å redusere belastningen og miljøet.

       Flertallet understreker at det i begrepet bærekraftig utvikling ikke ligger et krav om nullvekst, status quo eller om at nåværende generasjoner nødvendigvis må etterlate bestemte mengder av naturressurser. Det er vekstens innhold som er viktig. Det må unngås at dagens befolkning har et forbruksmønster som går utover kommende generasjoner. Flertallet er derfor enig i at den økonomiske veksten må gis et nytt innhold, slik at produksjons- og forbruksmønstrene holdes innenfor de rammene naturen setter.

       Flertallet har merket seg at ulike syn på virkemiddelbruken og målkonflikter på kort sikt, ofte gjør det vanskelig å få gjennomslag for konkrete miljøpolitiske forpliktelser på bred internasjonal basis. Dette legger begrensninger på hvor langt det er hensiktsmessig å gå for de landene som har de største ambisjonene. Flertallet har merket seg at ensidige omlegginger av politikken kan medføre økonomiske tap, samtidig som virkningen på den globale miljøtilstanden av ensidige tiltak vil være beskjeden. Virkningen kan til og med være negativ, dersom deler av produksjonen flyttes til land med mindre miljøvennlig produksjonsutstyr og lavere miljøkrav.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen vil arbeide for effektiv bruk av forskningsressurser fra flere land ved å samordne ressursene gjennom internasjonale forskningsprogrammer.

       Flertallet er enig i at Norge må være en pådriver for bruk av virkemidler som er kostnadseffektive på tvers av utslipp, sektorer og land, og som oppmuntrer til å utvikle mere miljøvennlige teknologier.

       Flertallet viser til at et kjennetegn ved mange miljøproblemer er mangelfull kunnskap, både mht. kostnader og gevinster ved å gjennomføre miljøtiltak.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at føre-var-prinsippet uttrykker at der det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade, bør ikke mangel på sikker vitenskapelig kunnskap benyttes som en grunn til å avstå fra, eller utsette, tiltak for å unngå miljøforringelse. Føre-var-prinsippet gir imidlertid ikke noe entydig svar på hvor langt og hvor raskt en bør gå i den konkrete politikkutformingen.

       Flertallet er enig i at mange av miljøproblemene er så vidt alvorlige at det bør investeres i forebyggende tiltak.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen i denne sammenheng legger vekt på:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener spørsmålet om hvilke miljømålsettinger vi skal oppnå og hvilke ambisjoner vi skal sette oss for miljøarbeidet må stilles foran spørsmålet om hvilke virkemidler som skal velges for å nå målsettingene. Når miljømålsettingene og ambisjonsnivået er valgt, bl.a. på bakgrunn av utsiktene til globale klimaproblemer og lokale forsuringsproblemer, kan formålstjenlige virkemidler velges.

       Disse medlemmer viser til at kostnadseffektive virkemidler gjerne utpekes som de mest effektive. Kostnadseffektive virkemidler sikrer at kostnaden forbundet med f.eks. et utslipp tilsvarer den reelle miljøbelastningen og at ethvert utslipp « straffes » likt, uansett utslippskilde, noe som sikrer at de « reneste » bedriftene og prosessene belønnes i forhold til de andre.

       Disse medlemmer deler i prinsippet dette synet, forutsatt at ambisjonsnivået og miljømålsettingene allerede er fastlagt og forutsatt at alle relevante miljøbelastninger er priset riktig. Disse medlemmer fastslår at dette pr. i dag ikke er tilfelle. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at forslag fra disse medlemmer om innføring av CO₂ -avgift på flybensin hittil ikke har fått Arbeiderpartiets støtte, og fastslår på den bakgrunn at regjeringspartiet ikke ønsker å nærme seg kostnadseffektiv prising av utslipp i Norge.

       Disse medlemmer viser til høringsuttalelsen fra Stein Hansen til Langtidsprogrammet, St.meld. nr. 4 (1992-1993), hvor det bl.a. heter:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener norsk miljøpolitikk må bygge på følgende hovedprinsipper:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil legge vekt på « vugge til grav-prinsippet », der en vares miljøbelastning i hele dens levetid, fra råvareuttak til avfallsbehandling, vurderes. Avfallsminimering, gjenbruk og gjenvinning må være bærende elementer i miljøsamfunnet. Kommuner og næringsliv må gjennom avgifter, støtteordninger og regelverk stimuleres til økt kildesortering, gjenbruk og resirkulering. Der dette er aktuelt, vil disse medlemmer gå inn for gjenbruksordninger framfor resirkulering av råstoffer.

       Miljøsamfunnet må bygge på nærhet mellom produsent, leverandør og forbruker. Tendensen til bygging av store kjøpesentra utenfor selve sentrum, er i så måte svært uheldig. Dette betyr at man fjerner tilbud som er viktig for lokalmiljøet og forutsetter bruk av privatbil.

       Folk må ha større innflytelse over eget forbruk, og det kjøpepresset som bygges opp rundt reklamen bør reduseres. Aktuelle tiltak for å begrense bruk av reklame, kan f.eks. være avgiftsbelegging av reklame.

       Det må legges vekt på å få fram objektiv informasjon om de enkelte produkter, og det må gjennomføres enhetlig merking av miljøvennlige produkter.

       Avgift på utslipp må brukes sammen med andre virkemidler for å nå nødvendige miljømål. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en omlegging av skatte- og avgiftssystemet hvor produsenter og forbrukere betaler etter hvor stor miljøbelastning som påføres. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om en grønn skattekommisjon.

       Disse medlemmer viser til at også stråling av mat, tilsettingsstoffer og helsefarlig inne- og arbeidsmiljø på grunn av gasser og ulike former for kjemikalier, skaper store problemer for mange. Det må derfor utarbeides påbudte grenseverdier for kjemikalier i bygnings- og interiørmaterialer og i klær. Å sikre et røykfritt miljø, særlig for barn, er også nødvendig for å skape et godt miljø.

       Det må gjennomføres en kartlegging av den samlede påvirkning mennesker er utsatt for og settes i gang ulike tiltak for å bedre folks hverdag. Det er nødvendig med økte ressurser for å kunne føre kontroll med mat og drikkevarer. Basismat som brød, melk, fisk, kjøtt osv. må underlegges spesielle restriksjoner med hensyn til bruk av tilsetningsstoffer, og det må gjennomføres en grundig risikoanalyse før nye stoffer tas i bruk. Alle stoffer må være fullstendig deklarert, og betegnelsen for innholdet må standardiseres. Disse medlemmer går inn for forbud mot strålebehandling av mat.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis merknader til Langtidsprogrammet 1994-1997 og til innstillingen om oppfølgingen av Rio-konferansen ( Innst.S.nr.160 (1992-1993)) der Kristelig Folkeparti understreker betydningen av å holde fast på de nasjonale miljømålsettinger og å bruke virkemidler, bl.a. miljøavgifter for å oppfylle de mål som er satt. Disse medlemmer legger vekt på at « føre-var-prinsippet » må være en rettesnor for miljøpolitikken. Disse medlemmer viser til de beregninger som er referert i Nasjonalbudsjettet av det antatte utslippsnivået av stoffer som karbondioksyd ( CO₂ ) og nitrogenoksyder ( NO_x ). CO₂ -utslippene forventes økt med minst 13 prosent frem mot år 2000. Økte utslipp fra petroleumsvirksomheten og samferdselssektoren er en vesentlig årsak til dette.

       Disse medlemmer ser med bekymring på at Norge på denne måten står i fare for å ikke oppfylle internasjonale forpliktelser på miljøområdet.

       Disse medlemmer kan ikke dele Regjeringens vurdering av at disse beregningene indikerer at en videreføring av den økonomiske politikken for økt sysselsetting og økt velferd, kombinert med et fortsatt aktivt nasjonalt og internasjonalt miljøarbeid, vil legge et godt grunnlag for en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer vil understreke at et av de fremste kjennetegn ved vårt produksjons- og forbruksmønster er at det ikke er bærekraftig. En videreføring av dagens politikk i Norge og andre industriland vil snarere forverre situasjonen. Denne erkjennelse er en forutsetning for at en i fellesskap kan finne virkemidler for å adressere problemene nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer vil derfor oppfordre Regjeringen til å foreta en grundigere gjennomgang av dette problemfeltet og komme tilbake til Stortinget for en mer omfattende behandling av dette spørsmålet på et senere tidspunkt.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at det såkalte « føre-var-prinsippet » også bør gjelde for de økonomisk-politiske virkemidlene som tas i bruk. Ved uvettig styring kan det avstedkomme enorme skadevirkninger på økonomien og velferden som i sin tur svekker miljøet. « Føre-var-prinsippet » bør heller ikke brukes ukritisk; den minste lille usikkerhet om perifere konsekvenser av menneskelig adferd må ikke kunne velte viktige tiltak og prosjekter med mange positive sider.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at de miljøtiltak som allerede er gjennomførte i Norge har bidratt til endringer i produksjons- og forbruksmønsteret. Flertallet viser til at det forventes en ytterligere endring i produksjonsmønsteret i årene som kommer ved at en større del av verdiskapingen trolig vil finne sted i tjenesteyting, bl.a. i helse- og omsorgssektoren, som i liten grad belaster miljøet, jf. Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Flertallet er enig i at det ikke trenger å være noen motsetning mellom en forholdsvis sterk forbruksvekst enkelte år og en forsvarlig utvikling i miljøtilstanden.

       Flertallet viser til at beregninger utført i forbindelse med Langtidsprogrammet, indikerer at en videreføring av den økonomiske politikken for økt sysselsetting og økt velferd, kombinert med et fortsatt aktivt nasjonalt og internasjonalt miljøarbeid, vil legge et godt grunnlag for en bærekraftig utvikling.

       Flertallet mener at Norge med sine betydelige reserver av naturgass har en viktig rolle å spille i å fremme en mer miljøvennlig energibruk i Europa. Norge står for øvrig i en særstilling internasjonalt når det gjelder vannkraftproduksjon som ikke slipper ut skadelige stoffer til luft. Vannkraftbasert elektrisitet har nå i stor grad tatt over i oppvarmingsmarkedet i Norge.

7.2.3 Miljøvern og fattigdom

       Komiteen flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at det er nære sammenhenger mellom u-landenes fattigdomsproblemer og belastningen på enkelte miljøressurser.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil understreke at det er de rike landas undertrykking og utbytting av u-landa som er hovedårsaken til belastningen på enkelte naturressurser, og ikke fattigdommen i seg sjøl.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at et krav som må stilles til en bærekraftig utvikling er at en større del av den økonomiske veksten må komme de utviklingslandene til gode som har de største fattigdomsproblemene.

       Flertallet viser til at u-landene trenger en betydelig økonomisk vekst og en bedre inntektsfordeling for å løse fattigdomsproblemene. Flertallet mener derfor det er viktig å fortsette arbeidet for at industrilandene øker sin utviklingsbistand.

       Flertallet er enig i at skal en bryte ut av en uheldig utvikling med fattigdomsproblemer, befolkningsvekst og økt press på naturressursene, er det nødvendig at befolkningsspørsmål gis tilstrekkelig oppmerksomhet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at for de fattigste landene er den faktiske levestandarden hos de med lavest inntekt det altoppslukende problem. Bekjempelse av den relative fattigdommen er et luksusfenomen man kan se seg råd til i mer velstående land. Omfordelingsmekanismer er kostnadskrevende og gir gjerne fatale skadevirkninger på økonomien som resultat. Det viktigste man må gjøre i fattige land er å stimulere den økonomiske vekst, noe som til syvende og sist kommer alle landets innbyggere til gode.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at dagens inntektsfordeling mellom fattige og rike land er svært skjev. 80 % av verdens befolkning deler på om lag 15 % av verdens inntekter, og de fattigste 20 % av verdens befolkning deler på bare 1,4 % av verdens inntekter. Samtidig er det store forskjeller mellom u-land, og forskjellene mellom u-landene har økt sterkt de siste 20 årene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, er enig i at fortsatt økonomisk vekst i utviklingslandene, kombinert med mekanismer som sikrer en jevnere fordeling innenfor det enkelte land, er nødvendig for å redusere den generelle fattigdommen i disse landene.

       Flertallet viser til at et av de viktigste bidragene i-landene kan gi for å fremme økonomisk vekst i u-landene, er å bedre u-landenes handelsvilkår. I den nye GATT-avtalen (Uruguay-runden) er vilkårene for verdenshandelen bedret på en måte som også vil komme u-landene til gode.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til rapporten Human Development Report 1993 fra UNDP, som viser at økonomisk vekst innen det gjeldende økonomiske system gir svært få arbeidsplasser, både i industrialiserte land og i den tredje verden. Disse medlemmer mener dette viser at en verdenshandel diktert etter de rike lands interesser, basert på for lave energipriser og innrettet mot maksimal internasjonal arbeidsdeling og spesialisering ikke gir gode resultater, verken for rike eller fattige land. Disse medlemmer mener derfor det er behov for endrede økonomiske strukturer som særlig kommer fattige land til gode.

       Disse medlemmer mener et høyere nivå på den tradisjonelle bistanden er strengt nødvendig så lenge dagens internasjonale handelsstruktur består. Rike land må bidra direkte til helse, næringsutvikling, miljøtiltak og annet for å gi stabile vilkår for u-landene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at tiltak for et med bærekraftig forbruks- og produksjonsmønster i Nord bør ha som målsetting å sikre et økologisk rom eller økologiske andeler for utviklingslandene. Kursendringer i Norge og vestlige land er imidlertid lite verd dersom en ikke også sørger for å øke overføringene til de fattige landene. Mye tyder på at de aller fattigste landene i verden (MUL-landene), blant dem mange afrikanske, er i ferd med å bli marginalisert i internasjonal sammenheng.

       Disse medlemmer mener en vesentlig årsak til dette er at de fleste fattige land sliter med store gjeldsproblemer. Det bør derfor arbeides for en omfattende sanering av disse landenes gjeld. Dersom en fortsatt ikke får gjennomslag for såkalte Trinidad-vilkår (80 % gjeldslette) i Parisklubben, bør Norge selv vurdere å gjennomføre tilsvarende gjeldslettetiltak på ensidig basis, eventuelt i samarbeid med øvrige nordiske land.

       Disse medlemmer vil også utfordre Regjeringen til å være pådriver for en mer rettferdig handel. Dette gjelder både for u-landsinnsatsen til Norge og gjennom det internasjonale handelssystemet GATT/WTO. Det er stor fare for at landene i Afrika sør for Sahara blir de store tapere etter høringsrunden i GATT. Det bør være en hovedoppgave for Norge å støtte disse landene gjennom tiltak på bred front.

       Disse medlemmer vil også oppfordre Regjeringen via Verdensbanken, Pengefondet, Kommisjonen for bærekraftig utvikling, Den globale miljøfasiliteten og mer tradisjonelle bistandskanaler til å medvirke til en mer rettferdig fordeling mellom i-land og u-land. Norge blir imidlertid ikke troverdig i en slik sammenheng uten at norsk bistand styrkes.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at Regjeringen har bibeholdt den fatale og urettferdige proteksjonismen mot de varer som i praksis er u-landenes eneste eksportmulighet, nemlig landbruksvarer. Når den samme regjering tapper vanlige borgere for sine ærlige skapte verdier for å støtte ulønnsom norsk fortrengning av u-landenes varer, blir retorikken og « omsorgen » for disse landenes skjebne klingende temmelig hult. Fra et etisk synspunkt kan en slik politikk knapt beskrives som annet enn en forbrytelse mot menneskeheten. Avlatshandlinger ved at man med skattebetalernes penger bygger opp planøkonomiske strukturer i fattige land, ofte kalt u-hjelp, gjør det hele bare mer motbydelig. Det suverent beste man kan gjøre både for u-landene og for landets egne skattebetalere og forbrukere er å fjerne alle politisk vedtatte hindringer på handelen med utlandet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at handel mellom land gir mulighet for bedre ressursbruk globalt ved økt spesialisering bygget på landenes fortrinn i produksjon av ulike varer og tjenester. Det innebærer at produkter kan framstilles med lavere innsats av arbeidskraft, kapital, energi og andre innsatsfaktorer. Samtidig vil økt arbeidsdeling stimulere til økonomisk vekst, og dermed kunne medføre ytterligere belastning av det globale miljøet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, er enig i at det må legges avgjørende vekt på å bedre kvinners levevilkår og helse for å få kontroll med befolkningsveksten. I et langsiktig perspektiv er reduksjon av befolkningsveksten en forutsetning for å løse verdens fattigdomsproblemer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener at det vil være vanskelig å realisere u-landenes behov for økonomisk vekst uten at også verdiskapingen i industrilandene øker. Men en økonomisk vekst som i hovedsak finner sted i industrilandene ville ikke løse de globale fattigdomsproblemene, selv om i-landenes vilje til bistand økte vesentlig sammenlignet med i dag.

       Flertallet viser til at en økonomisk vekst i u-landene som er tilstrekkelig til å løse de største fattigdomsproblemene, samtidig vil kunne medføre en økt belastning på de globale miljøressursene. Dette problemet kan til en viss grad modifiseres og utsettes ved overføring av moderne vestlig teknologi.

       Flertallet mener at det er grunnlag for å si at økt verdiskaping og økonomisk vekst i Norge også vil komme u-landene til gode, ved at Norge på denne måten øker etterspørselen etter varer fra u-land, og ved at vi fortsatt kan holde et høyt nivå på den offentlige u-hjelpen. Forsakelse av økonomisk vekst i Norge vil dessuten svekke mulighetene for å oppnå sentrale nasjonale samfunnsmål.

7.2.4 Endret innhold i økonomisk vekst

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, er enig i at dersom en større gruppe land går sammen om å iverksette sterkere virkemidler på en samordnet måte, vil mulighetene for å bedre det globale miljøet øke betraktelig, samtidig som problemet med tap av konkurranseevne vil bli redusert.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen derfor vil fortsette sitt arbeid internasjonalt for en mer samordnet politikk mellom landene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at hvis alle land nøler med å innføre tiltak, vil lite konkret bli gjort for å gi den økonomiske veksten et mer miljøvennlig innhold. Derfor kan ikke miljøvernet overlates til nasjonalstaten alene. Flertallet mener at et mer forpliktende internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å oppnå de nødvendige resultatene.

       Flertallet viser til at etter hvert som mer ambisiøs bruk av miljøpolitiske virkemidler vrir den privatøkonomiske lønnsomheten i favør av mer miljøvennlig virksomhet, vil nyinvesteringer i større grad skje i slik virksomhet. Dersom slike endringer over tid skjer samordnet i mange land, vil de globale produksjons- og forbruksmønsteret i mindre grad belaste miljøressursene.

       Flertallet vil peke på endringer i næringssammensetningen kan gi omstillingsproblemer som kan medføre lavere total verdiskaping. Kostnadene ved omstilling i produksjon og forbruk blir imidlertid mindre dersom landene iverksetter tiltak samtidig, enn om politikken ikke er koordinert. Flertallet mener dessuten at det er viktig å se næringslivets samlede skatte- og avgiftsnivå under ett og ta hensyn til at økte miljøavgifter kan gi rom for reduksjon i andre skatter og avgifter. Kostnadene vil videre bli redusert dersom det gis tilstrekkelig tid til omstilling.

       Flertallet er enig i at det er en stor utfordring å finne fram til et internasjonalt miljøsamarbeid som både gir gode miljøvirkninger og en akseptabel byrdefordeling, og som ivaretar det særlige behovet for økonomisk vekst i en del u-land.

       Flertallet viser til at en riktigere prising av energi trolig vil gi et vesentlig bidrag til å redusere forurensningene lokalt, regionalt og globalt ved at forbruket av fossile brensler vil gå ned.

       Flertallet vil peke på at utvikling og bruk av teknologier som gjør verdensøkonomien mindre avhengig av fossile brensler, vil være viktig.

       Flertallet er enig i at en prisøkning på forurensende energi på bred internasjonal basis ville gi signal om at lønnsomheten av å utvikle alternativer til fossil energi øker.

       Flertallet viser til at generelt vil en høyere prising av miljøet enn i dag bidra til at bedrifter og husholdninger i større grad finner det lønnsomt å ta i bruk mer miljøvennlige teknologier.

       Flertallet viser til at Regjeringen de senere årene har lagt vekt på økt kostnadseffektivitet, bruk av miljøavgifter og andre økonomiske virkemidler i Norge.

       Flertallet viser til at overfor enkelte miljøproblemer kan det være vanskelig å konstruere et avgiftsgrunnlag som treffer godt i forhold til miljøproblemet og bidrar til at de rimeligste løsningene velges. Da kan bruk av administrative virkemidler, som utslippskrav eller tekniske standarder, kunne være aktuelt. Administrative virkemidler vil også være nødvendig for vern av naturområder og biologisk mangfold.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at internasjonal påvirkning ofte skjer ved at noen land går foran. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at

       Disse medlemmer viser til at andre land har gått foran på andre områder, og viser i den forbindelse til California, som vedtok verdens strengeste utslippsstandard for biler, og byen Chicago, som har vedtatt at all genmodifisert mat skal merkes. Disse medlemmer understreker at det ikke er noen automatikk i at et land som går foran påvirker de øvrige landene, men vil understreke at det pr. definisjon må være en automatikk i at det mest motstrebende landet, eventuelt flertallskonstellasjonen, ved internasjonale avtaler får mer innflytelse enn land som ønsker å gå lenger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har varslet at investeringsavgiften skal avvikles. Disse medlemmer viser til at dette vil måtte medføre økt prisforskjell i disfavør av arbeidskraft, og at grunnlaget dermed legges for ytterligere økt bruk av kapital og energi og mindre innslag av arbeidskraft.

       Disse medlemmer viser videre til Regjeringens forslag om å avvikle enøk-tilskuddsordningene. Disse medlemmer mener dette svekker incentivene til omstilling i energibruken og dermed kan føre til ytterligere bruk av fossile brensler. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om å øke bevilgningene til enøk-tilskudd med 220 mill. kroner og til forslag om å øke CO₂ -avgiften.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil påpeke at mange av dagens problemer er resultater av at verden er ute av balanse. Global miljø- og ressursuttømming, befolkningsutvikling, forbruk, økende forskjell mellom rike og fattige, dagens og framtidens generasjonsplikter og -rettigheter er utfordringer som krever aktiv og bevisst handling fra oss som medmennesker. Disse medlemmer mener derfor at innsikt og forståelse av hva som er de grunnleggende årsakene til problemene er den viktigste forutsetningen for at vi kan foreta kursomlegging og endringer av dagens utvikling. Alternativet til endringer er mer ustabilitet, voksende konflikter og en usikker framtid. Disse medlemmer mener at en viktig forutsetning for fred er global fordeling og internasjonalt samarbeid som gir jevnere levekår for folk.

       Disse medlemmer mener en må finne tilbake til det som er viktig og vesentlig for alle mennesker, for å gi folk et rimelig godt liv. Menneskene må lære seg å leve med og av naturen og ikke se som sin fremste oppgave å erobre den. I dette ligger også et behov for å styrke både menneskeverd og naturverd som gjensidige verdier i skaperverket, og akseptere at menneskene er gjester på denne jorda. De som kommer etter oss har like store rettigheter til naturens rikdommer som det våre forfedre og vi selv i dag kan glede oss over.

       Disse medlemmer mener det er to grunnleggende forskjellige holdninger til naturressurser og naturens rolle:

       Den teknokratiske ser det som menneskets oppgave å legge under seg og kontrollere naturen. Naturen har ingen verdi i seg selv, men har verdi bare dersom den kan omgjøres og utnyttes til omsettelige produkter, dvs. noe man kan selge for penger. Uttalelser som at «alt vann som ikke renner i rør er bortkastet» er eksempel på et slikt syn.

       Det økologiske syn går ut på at mennesket er en del av naturens mangfold og bør innrette seg og tilpasse seg de grenser som naturens biologiske grunnlag og dermed jordens bæreevne setter.

       Disse medlemmer mener at hensikten med et nasjonalregnskap må være å gi en oversikt og vise totalregnestykket for å kunne analysere den økonomiske utviklingen for hele samfunnet. Disse medlemmer mener at vi i dag bruker et tilsløret bilde på hva som er velstand. Ressursuttømming blir bokført som økt inntekt i våre regnskaper uten en motpost for naturkapitaltæring. Kapital som er lagt ned i maskiner og utstyr nedskrives i verdi i årenes løp, men naturkapitalen bare forbruker vi, uten at vi erkjenner at det også må ha en negativ side. Et land kan selge ut sine mineraler, hogge ned skogen, pine ut jorda og forurense vannet eller fiske havet tomt, men nasjonalregnskapet vil ikke bli påvirket av at ressursene forsvinner.

       Disse medlemmer mener at vi må skaffe oss et bedre grunnlag for å sette en riktig pris på ressursene vi forvalter. Ikke bare hva det betyr for oss i dag, men også slik at vi blir istand til å verdsette kommende generasjoners rett til å disponere deler av naturressursene til sitt behov. Kanskje vil framtidige generasjoner finne langt mer avanserte måter å bruke f.eks. olje og gass på enn å brenne dem opp. Disse medlemmer mener at dagens befolkning ikke har rett til å bruke opp en ressurs i løpet av et par generasjoner, en ressurs som det har tatt naturen millioner av år å framskaffe.

       Globalt betyr billige råvarer raskere uttømming av ressurser, og ofte er produsenten et u-land. De må øke kvantum for å kompensere for lave priser. Billige råvarer til industrilandene betyr økt sløsing. Denne enkle beskrivelsen av gjensidigheten mellom u-land og i-land, uttømming og sløsing, viser at av hensyn til framtida mener disse medlemmer at alle ville være bedre tjent med høyere priser på råvarer/naturressurser for å sikre en langsiktig og bedre forvaltning. Et slikt resonnement forutsetter selvsagt en grunnholdning hvor det å spare blir sett som verdifullt, fordi man ønsker en sikkerhet for framtida, også utover sin egen levetid.

       Disse medlemmer har understreket behovet for et nasjonalregnskap som gir et riktig bilde av hvordan vi bruker opp og forvalter naturkapitalen. Økonomisk sunnhet og vekst målt som bruttonasjonalprodukt er utilstrekkelig som grunnlag for politiske beslutninger for en bærekraftig utvikling.

       Disse medlemmer mener videre at uttrykket « bærekraft » må presiseres nærmere. Mange mener i dag at selve begrepet er blitt et problem, fordi det er så lett å skjule seg bak for personer og interesser som i realiteten verken prioriterer miljø eller utjevning mellom rike og fattige. For dem er « bærekraft »-begrepet kommet som en kjærkommen gave: Man kan snakke positivt om miljøet og samtidig holde de gamle mål blankpusset; fortsatt sterk økonomisk vekst i den industrialiserte verden.

       Et offisielt forsøk på å definere bærekraft, slik det ble brukt i Brundtland-rapporten « Vår felles framtid » er:

       Disse medlemmer mener at denne definisjonen også er utilstrekkelig, fordi det sentrale begrepet « behov », alltid vil kunne forveksles med « ønske ». Hovedproblemet ligger innebygget i den liberalistiske økonomiske modellen vi sverger til; vekst skapes av forbruk som er et resultat av behov eller ønsker. Dersom behovene ikke er tilstede, må de skapes, gjennom reklame og markedsføring, slik at ønsket/behovet oppstår og sikrer fortsatt økt forbruk.

       Disse medlemmer mener at forståelsen av bærekraft må ligge nærmere definisjonen til internasjonale miljøforskere som sier at « en aktivitet er bærekraftig hvis den for alle praktiske formål kan fortsette på samme måte i det uendelige ».

       Disse medlemmer mener at en bærekraftig økonomi må holde seg innenfor økosystemenes bæreevne. Med bæreevne forstår vi økosystemets kapasitet til å underholde ulike arter og livsformer (inklusive menneskene og deres aktiviteter), samtidig som økosystemene beholder sin produktivitet, tilpasningsevne og evne til fornyelse.

       Etter disse medlemmers syn blir det ikke mulig å legge opp til en bærekraftig utvikling dersom man lover mer vekst for de som har det dårligst uten å redusere for de rikeste.

       Disse medlemmer peker på at erfaringer tyder på at de rike landene vil være tilbakeholdne med å dele avansert teknologi, fordi de på dette området har en av sine viktigste konkurransefortrinn i en globalisert økonomi. Våre pessimistiske antakelser baserer seg på den nye trylleformel som gjentas i alle de industrialiserte land: Vi må bedre vår konkurranseevne. Konkurransen skal bedres overfor alle man konkurrerer med. Som et resultat vil alle utkonkurrere alle, i forsøket på å få et overtak. Det vil USA, det vil Japan, det vil EU - og det vil alle andre. Disse medlemmer mener et slik system vil bli alles krig mot alle. Skal noen vinne må det selvsagt også bli tapere.

       Disse medlemmer mener at i løpet av den siste generasjonen er det tre sentrale tendenser som har hatt størst virkning for jordens naturressurser:

       Av de tre hoveddrivkreftene er det de økende skjevhetene i inntektsfordelingen mellom de rike og de fattige som er mest iøynefallende. I 1960 var det de rikeste 20 % av verdensbefolkningen som fikk 70 % av de globale inntektene. I 1989 hadde de rikes andel steget til nesten 83 %. De fattigste 20 % av befolkningen hadde i samme periode opplevd at deres andel av inntektene var sunket fra fattigslige 2,3 % til utrolige 1,4 %. Forholdet mellom den rikeste og fattigste femdelen av befolkningen var dermed økt fra 30:1 i 1960 til 59:1 i 1989.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens svar på disse utfordringene i korttekst begrenser seg til to forhold:

       Disse medlemmer mener den sentrale problemstillingen er om vi kan vokse og reparere oss ut av dagens store miljøproblemer eller om vi må endre kurs.

       Disse medlemmer mener det er viktig å satse sterkt på å utvikle en mest mulig effektiv miljøteknologi som kan minimere miljøproblemene i det forbrukssamfunnet vi lever i.

       Disse medlemmer konstaterer at flertallet i Stortinget har resignert i forhold til at Norge skal ha en spydspissrolle i internasjonalt miljøarbeid. Disse medlemmer mener det trengs forbilder i internasjonalt miljøarbeid, og peker på at Norge med sitt ressursgrunnlag er i en unik posisjon til å spille en slik rolle. Disse medlemmer mener dette er en rolle Norge bør innta i sterkere grad i framtida.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede en alternativ beregningsmåte for BNP, der bl.a.

blir sentrale elementer. Med et slik innhold vil BNP-begrepet på en langt bedre måte analysere utviklingen i samfunnet og dermed gi et bedre grunnlag for politiske beslutninger. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil presisere at det er behov for et forpliktende internasjonalt miljøsamarbeid, hvor internasjonale organer også får overnasjonale virkemidler og kontrolloppgaver. Det er etter disse medlemmers mening viktig at internasjonale organisasjoner som arbeider med handelspolitiske spørsmål som GATT (WTO) og EU, også må sette miljøkonsekvensene på dagsorden.

       Disse medlemmer mener miljøavgifter er et viktig virkemiddel for å vri for bruk og produksjon i miljøvennlig retning. Det er klare grenser for hvor langt et enkelt land ensidig kan gå i en slik omlegging, uten at dette vil true sysselsettingen og svekke den politiske oppslutningen om en slik politikk. Disse medlemmer mener derfor det bør arbeides gjennom internasjonale organisasjoner for en mer korrekt prising av energiformer basert på fossilt brensel.

       Disse medlemmer vil understreke at en slik omlegging også vil påvirke internasjonale handelsmønstre og bl.a. gjøre handel innen regioner mer fordelaktig, f.eks. handel mellom u-landene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til den høye vekstraten en nå ser i folketallet globalt. Etter FNs beregninger vil verdens befolkning i år 2030 være på nesten 9 milliarder mennesker. Det nærmer seg en fordobling av dagens nivå. Den største veksten vil være i den tredje verden. Det er ingen tvil om at jordens bæreevne vil være truet av denne utviklingen. Kombinasjonen av befolkningsvekst, dagens høye forbruks- og produksjonsnivå i den industrialiserte del av verden og hurtig voksende økonomier i flere av de folkerike NIC-landene vil ikke være bærekraftig. Enhver vurdering av spørsmål knyttet til økonomisk vekst må etter disse medlemmers vurdering sees i et slikt perspektiv.

       Disse medlemmer vil peke på at selv en endring av innholdet i den økonomiske veksten i industrilandene ikke vil være tilstrekkelig for å møte disse problemene. Det gjelder også en overgang i forbruks- og produksjonsmønsteret fra varer til tjenester. Belastningene på jordens økosystem vil likevel være for store. Det er i første rekke de industrialiserte landene som har ansvaret for dagens miljøproblemer. Dersom 7 milliarder mennesker skulle forbruke like mye som vi gjør i den vestlige verden ville en trenge 10 jordkloder. Etter disse medlemmers vurdering er det derfor også de vestlige landenes ansvar å begrense forbruksveksten og sørge for at u-landene får et økologisk rom som gir mulighet for økonomisk vekst i den tredje verden.

       Disse medlemmer vil peke på at forbruks- og produksjonsmønsteret er nært knyttet til vårt økonomiske system og til internasjonal handel. Dette bør imidlertid ikke hindre at en arbeider for å sette disse spørsmålene på dagsorden. Nasjonalt og internasjonalt gjenstår det mye utrednings- og utviklingsarbeid på dette feltet. Disse medlemmer viser til at drøftinger allerede er i gang i Kommisjonen for en bærekraftig utvikling (CSD) i FN. Her har Norge en viktig rolle å spille. Det gjelder også innenfor OECD og GATT/WTO som kan bli viktige arenaer for arbeidet med handel og miljø og utviklingen av bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre.

       Disse medlemmer vil understreke at forutsetningen for å kunne gjøre et slikt arbeid internasjonalt er troverdighet i nasjonal politikk. Den manglende satsing på miljø og utvikling som en ser fra Regjeringens side bl.a. i budsjettsammenheng, bidrar ikke positivt i så måte. Det samme gjelder tendensen til manglende nasjonal oppfølging av viktige internasjonale miljøavtaler.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til Venstres miljøpolitiske målsetninger slik de kommer fram i stortingsvalgprogrammet for perioden 1993-97. Dette medlem mener det er svært positivt at Nasjonalbudsjettet inneholder en framstilling av spørsmål knyttet til økonomisk vekst og en miljømessig forsvarlig utvikling. Det er imdlertid vanskelig å se sammenhengen mellom hva Regjeringen skriver om dette og de konkrete forslagene ellers i budsjettet.

       Dette medlem understreker at en forsvarlig behandling av disse problemstillingene i Stortinget krever et annet og skarpere fokus enn hva som er mulig under en presset budsjettbehandling, f.eks. gjennom en tilleggsmelding til langtidsprogrammet.

       Dette medlem oppfatter økonomisk vekst som i realiteten å være en produktivitetsøkning i samfunnet. Over tid klarer vi å produsere samme varer med stadig mindre innsats av arbeidskraft. Når dette summeres opp for økonomien som helhet, får vi et resultat som representerer en økonomisk vekst. Denne veksten kan bety at vi velger å produsere det samme som i dag med stadig mindre innsats, eller at vi produserer stadig mer med den samme innsatsen. Miljøproblemer er ikke knyttet til den økonomiske veksten i seg selv, men til hvordan denne veksten skal tas ut. Dette medlem mener Regjeringen fokuserer for lite på disse problemstillingene i Nasjonalbudsjettet. Det trengs en mer dyptpløyende debatt om hvordan den økonomiske veksten kan tas ut på en bærekraftig måte. Dette medlem peker på at det trengs økonomisk verktøy for å styre veksten inn på forbruksområder som miljøet tåler. Eksempler på dette kan for staten være internasjonal bistand, og for enkeltpersoner og husholdninger bl.a. kultur, utdanning, forskning eller økt fritid. Dette medlem mener debatten om økonomisk vekst og bærekraftig utvikling først blir meningsfull dersom den blir konsentrert om ulike måter å øke forbruket eller ta ut veksten.

       Dette medlem viser til følgende avsnitt i Nasjonalbudsjettet (side 224-225):

       Dette er politiske signaler som er i samsvar med Venstres politikk for en omprising av innsatsfaktorene arbeid, kapital og naturressurser. Dette medlem viser til at Regjeringen imidlertid ikke følger opp med konkrete forslag. Dette medlem er uenig i at en slik omlegging av politikken forutsetter regional eller internasjonal samordning. Det er fullt mulig å gjennomføre provenynøytrale endringer i skatte- og avgiftssystemet nasjonalt for å fremme en mer miljøvennlig utvikling. Dette medlem erkjenner at det for en så åpen økonomi som den norske er grenser for hvor langt en kan gå i ensidige nasjonale endringer, men understreker at det kan gjøres langt mer enn stortingsflertallet er villig til i dag så lenge endringene er balanserte og ikke fører til økt skattebelastning for bedriftene eller husholdningene.

       Dette medlem viser til at den svenske regjeringen i mars i år satte ned en parlamentarisk komité for å utrede forutsetningene for økt miljørelatering av det svenske skattesystemet og hvordan det er mulig å gjennomføre en « skatteveksling » der økt skatt på energibruk og miljøskadelig virksomhet skaper rom for redusert skatt på ressurser en vil bruke mer av, f.eks. arbeidskraft (Jf. Kommitédirektiv 1994:11).

       Dette medlem viser til at Venstres forslag ved behandlingen av statsbudsjettene for 1994 og 1995 er bygd omkring forslag som går i denne retningen. Venstre ønsker å redusere den « røde » skatten på arbeidsinntekt og arbeidskraft og øke den « grønne » skatten på energibruk og miljøskadelig forbruk. Konkret forslår Venstre en lavere « rød » skatt gjennom å redusere arbeidsgiveravgiften ned til maksimalt 10 % og senke personskattene for å rydde rom for høyere miljøavgifter. Venstre går inn for å øke dengrønne » skatten gjennom høyere CO₂ -avgifter, en ny seteavgift på flytrafikk innenlands og fjerning av gjeldende fritak for elektrisitetsavgift.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener dette avsnittet består av noen få generelle betraktninger som isolert sett er riktige, men som nå først og fremst blir brukt av Regjeringa til å begrunne to standpunkter som dette medlem er sterkt uenig med:

       Dette medlem vil presisere at Rød Valgallianse mener bruk av miljøavgifter i hovedsak er en gal metode for å løse miljøproblemene. I de aller fleste tilfeller vil administrative virkemidler være mer effektivt for å sikre miljøet. Administrative virkemidler vil også lettere kunne forhindre negative sosiale utslag ved miljøtiltak.

7.2.5 Grønn skattekommisjon

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at i Miljøavgiftsutvalgets utredning: Mot en mer kostnadseffektiv miljøpolitikk i 1990-årene ( NOU 1992:3 ) ble det lagt et grunnlag for en grønn skattereform gjennom en rekke forslag til bedre prising av miljøet i Norge (miljøavgifter). En del av forslagene er gjennomført. På enkelte felter er arbeidet fulgt opp med særskilte utredninger, f.eks. når det gjelder bilavgifter.

       Flertallet viser til at CO₂ -avgifter også er innført i andre nordiske land (Finland 1990, Sverige 1991, Danmark 1992). I regi av Nordisk Ministerråd la en gruppe fra de nordiske miljø- og finansdepartementene i 1994 fram en sammenliknende oversikt over miljøavgifter i de nordiske land sammenliknet med andre industriland.

       Flertallet viser videre til at det i regi av OECD er foretatt et omfattende utrednings- og analysearbeid de senere år av de samme problemstillinger, bl.a. i forbindelse med OECDs sysselsettingsstudie. Omfattende vitenskapelig materiale er også publisert i de senere år.

       På denne bakgrunn mener flertallet at det bør nedsettes et bredt sammensatt offentlig utvalg, hvor representanter for bl.a. miljøbevegelsen også skal delta. Utvalget skal i løpet av 1996 framlegge en utredning hvor bl.a. følgende spørsmål er vurdert:

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne en « grønn skattekommisjon » i tråd med flertallets merknader i B.innst.S.nr.I (1994-1995). »

       Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til forslaget om en utredning om « grønn skatteomlegging », men vil understreke at vurdering av en omlegging av skattesystemet fra skatt på arbeid til skatt på uheldige miljøeffekter må vurderes i forhold til hva våre viktigste handelspartnere gjør. Disse medlemmer mener derfor utvalget også bør vurdere hvilke begrensninger disse landenes egen skatte- og avgiftspolitikk legger på våre valgmuligheter. Den naturlige videreføring vil være at utvalget også vurderer mulige europeiske felles regler for en slik avgiftsomlegging. Disse medlemmer vil vise til Nasjonalbudsjettets kap. 7 hvor Regjeringen klart argumenterer mot ensidige store omlegginger av skatte- og avgiftssystemet i miljøsammenheng pga. de virkninger dette kan ha på sysselsetting. Disse medlemmer mener derfor det internasjonale perspektivet må ha en dominerende plass i et slikt utvalgs arbeid.

       Disse medlemmer vil understreke at det i et slikt utredningsarbeid er helt naturlig at arbeidslivets parter blir representert i utvalget og finner det påfallende at kun miljøbevegelsen er spesielt nevnt, da det på et slikt område kan være klare konflikter mellom miljøsynspunkt og næring og sysselsettingssynspunkt.

       Komiteens medlem fra Venstre ser det som svært positivt at det nå er flertall på Stortinget for å sette ned en skattekommisjon for å utrede hvordan vi kan legge om fra skatter og avgifter på arbeidskraft og arbeidsinntekt til skatt på energibruk og miljøskadelig forbruk. Dette medlem understreker at en slik kommisjon bør ha en bred politisk sammensetning. Venstre vil gjøre sitt til at dette arbeidet blir tillagt betydning og blir ført videre til konkrete forslag.

       Dette medlem understreker at en slik omlegging må skje i form av et skatteskifte der mindre skatt på arbeid og arbeidsinntekt kan erstattes av mer skatt på energibruk og miljøskadelig forbruk. Skal slike endringer i skatte- og avgiftssystemet kunne gjennomføres må det skje gjennom balanserte endringer innenfor samme proveny.

       Dette medlem viser til at Venstres forslag til endringer i statsbudsjettene for 1994 og 1995 er bygd opp omkring forslag som går i denne retningen. Konkret foreslår Venstre reduksjon av arbeidsgiveravgiften til maksimalt 10 % og redusert inntektsskatt mot økning i CO₂ -avgiftene og fjerning av alle fritak for elektrisitetsavgift.