B.innst.S.nr.I (1994-1995)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1995.

6. NÆRINGS- OG STRUKTURPOLITIKKEN

6.1 Utfordringer i nærings- og strukturpolitikken

6.1.1 Sammendrag

       Målet om full sysselsetting krever en aktiv nærings- og strukturpolitikk med særlig vekt på å øke verdiskapingen i næringslivet. Nærings- og strukturpolitikken vil nå i større grad innrettes mot å unngå at oppgangen i norsk økonomi slår ut i pressproblemer og økt inflasjon.

       Viktige utfordringer i strukturpolitikken framover blir:

       Regjeringen trakk opp hovedretningslinjene for sin politikk for økt velferd og bedre fordeling i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Hvis en ikke tillegger hensynet til effektiv ressursbruk tilstrekkelig vekt, kan ulikhetene i samfunnet øke ved at:

       En godt utformet strukturpolitikk bidrar derfor til å sikre grunnlaget for en rimelig fordeling av økonomiske og sosiale levekår.

6.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at Norges store utenrikshandel og deltakelse i internasjonale markeder har vært en av de viktigste forutsetningene for utviklingen av det norske velferdssamfunnet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at utformingen av den økonomiske politikken i Norge og utviklingen av velferdsordningene fortsatt vil være et nasjonalt anliggende, og til at Norge uavhengig av vår framtidige tilknytning til EU, står overfor betydelige omstillinger i økonomien i løpet av de nærmeste 10-15 årene. I den sammenheng vil det være avgjørende at vi kan styrke Fastlands-Norges grunnlag for en bærekraftig produksjon. Fordi vi er avhengige av utenrikshandelen, må norsk næringsliv være konkurransedyktige overfor næringslivet i andre land. Dersom vi ikke makter dette, vil det oppstå kostnader som i det lange løp må betales gjennom lavere levestandard. Flertallet mener at økt deltakelse i internasjonale markeder og internasjonalt økonomisk samarbeid vil ytterligere styrke grunnlaget for verdiskapingen i næringslivet.

       Flertallet viser til at erfaringene fra land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette i lengden ikke er en farbar vei.

       Flertallet er enig i at skjerming fra utenlandsk konkurranse ved å opprette ensidige støtteordninger eller handelshindre kan føre til tilsvarende mottiltak i andre land og eventuell utestengelse fra internasjonale handelsavtaler. Erfaringene som er gjort med en slik politikk er ikke gode. Flertallet er enig i at dette alternativet i praksis ikke er aktuelt.

       Flertallet viser til at små land som Norge har mest å hente ved å utnytte det internasjonale vare- og tjenestebytte, fordi de har ett ensidig ressursgrunnlag som gjør det kostbart å produsere enkelte varegrupper innenlands. Ved små hjemmemarkeder er det også store gevinster i å utnytte stordriftsfordeler gjennom eksport til verdensmarkedet, slik at vi ved minst mulig bruk av innenlandske ressurser kan finansiere import av varer og tjenester fra utlandet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vår største utfordring både nasjonalt og internasjonalt er å arbeide for full sysselsetting i en bærekraftig økonomi. Dette er en politikk som tar økologiske hensyn på alvor.

       Disse medlemmer viser til at internasjonal handel lenge har vært basert på en ideologi om at et åpent handelssystem hvor produksjonen lokaliseres avhengig av de komparative fortrinn vil tjene alle parter. Disse medlemmer mener at når kapitalen i dag er stadig mer flyttbar internasjonalt, er en viktig forutsetning ikke lengre til stede. Kapitalen flyttes ikke etter hvor de komparative fortrinn er, men blir trukket til steder med såkalte absolutte fortrinn. Drivkraften er fortjenestemulighetene som er betinget av kostnadsnivået.

       Disse medlemmer vil peke på at dette i mange tilfeller innebærer at land med en svak fagbevegelse blir foretrukket, for å oppnå billig arbeidskraft og manglende sosiale ordninger og utgifter. Lave eller ingen miljøkrav til produksjonen fra myndighetenes side trekker i samme retning.

       Kampen om å tiltrekke seg den internasjonale kapitalen blir en alles kamp mot alle. Land befinner seg i dag i en anbudskonkurranse for å forsøke å tiltrekke seg en ny bedrift. Det tilbys store pengesummer som etableringstilskudd, avgiftslette, skattefordeler m.m. i jakten på nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener dette er blitt en konsekvens av den internasjonaliserte kapitalens makt. De politiske myndigheter blir tvunget inn i en internasjonal skatte- og velferdskonkurranse.

       Disse medlemmer viser til FAFO-rapporten nr. 138, « Kampen om kapitalen », der det konkluderes på følgende måte:

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å gjenvinne en politisk styringsvilje og styringsmuligheter for å sikre at både mål og den folkelige tilliten til det demokratiske system oppfylles.

       Disse medlemmer mener at på grunn av de store uløste oppgaver alle vestlige land i dag sliter med og synes uten evne til å løse, er det noen som konkluderer med at nasjonalstaten dermed har utspilt sin rolle. Den norske Regjeringen mener at EU er bedre egnet til å styre bl.a. kapitalen. Disse medlemmer trekker den motsatte konklusjon i forhold til Regjeringen, og mener at små enheter gjør det lettere å styre samfunnsutviklingen i riktig retning. Etter denne analyse svikter nasjonalstatenes muligheter for folkevalgt styring fordi markedsliberalistiske prinsipper begrenser den. Disse medlemmer viser til at en både globalt og lokalt ser mer foruroligende tendenser: Økende fattigdom, ulikhet, arbeidsløshet og sosial uro, mangel på identitet og tilhørighet.

       Disse medlemmer vil understreke at vår handelsavtale med EU er en gjensidig nytteavtale som kombinerer ulike hensyn på en rimelig avbalansert måte. Disse medlemmer støtter derfor denne avtalen som ble framforhandlet som et alternativ til EU-medlemskap.

       Disse medlemmer mener at en realistisk sysselsettingspolitikk forutsetter at regjeringene i de enkelte land har tilstrekkelige styringsmuligheter i et samspill med markedsøkonomien. Disse mulighetene er sterkt redusert gjennom inngåelsen av EØS-avtalen. Iverksettelsen av Romatraktatens prinsipper om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital har skapt endrede vilkår for utøvelse av folkevalgt innflytelse på utviklingen.

       Disse medlemmer viser til programerklæringen fra den nordiske sosialdemokratisk utredning, « Sett Europa i arbeid! ». Målet var en halvering av arbeidsledigheten på 20 millioner mennesker i Vest-Europa i løpet av de kommende fem år. Disse medlemmer mener at slike erklæringer ikke kan forenes med en økonomisk - liberalistisk politikk hvor fri bevegelighet og inflasjon er overordnet.

       Arbeidsledigheten har steget kraftig i Norge de siste årene. Et EU-medlemskap vil forsterke denne utvikling. Disse medlemmer viser til at det er teknologiske grunner med tilhørende spesialisering som gir færre arbeidsplasser, men at svekkingen av folkevalgte organers makt også har spilt en vesentlig rolle. Disse medlemmer vil understreke at for å sikre full sysselsetting er det er grunnleggende viktig å bevare nasjonale styringsinstrumenter for å sikre at politiske mål blir realisert.

       Disse medlemmer vil understreke at i kommende år vil kampen om råderetten over naturressursene bli minst like viktig som kampen om markedsandeler.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for å vri investeringer fra kontinentalsokkelen til Fastlands-Norge. Disse medlemmer mener dessuten at det må satset på å utnytte hjemmemarkedet mer bevisst enn det som blir gjort i dag, og at dette er mulig uten å bruke noen form for konkurransevridende tiltak. Disse medlemmer mener at det er særlig i de små og mellomstore bedrifter veksten i sysselsettingen vil komme, og at det derfor må legges opp et planmessig arbeid for verdiskapning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at Regjeringen i svært begrenset grad har omtalt småbedriftene i arbeidet med nærings- og strukturpolitikken. Disse medlemmer har særlig merket seg at oppfølgingen av Næringslovutvalgets arbeid ikke er viet plass. Disse medlemmer viser til at Høyre også i fjor påpekte at fremdriften med dette arbeidet gikk svært sent og at en rekke av de tiltak som ble varslet i fjor også ble varslet året før der uten at dette resulterte i konkrete endringer. Disse medlemmer vil peke på at småbedriftene er en viktig bærebjelke i det norske velferdssamfunnet og at det er verdiskapningen i disse bedriftene som ligger til grunn for mye av den private og offentlige velferd i Norge. Disse medlemmer vil derfor peke på at det bør være av høyeste politiske prioritet å legge forholdene til rette for å øke småbedriftenes vekstmuligheter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i denne forbindelse peke på en rekke initiativer fra Høyre:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til forslaget om å redusere bedriftsgebyrene i Brønnøysundregistret med 30 %, og Høyre sin motstand mot endringer i Arbeidsmiljøloven som gjør det svært vanskelig å ha korttidshjelp. Disse medlemmer vil peke på betydningen av en aktiv politikk for småbedriftene i Norge og at denne politikken resulterer i handling og bedre rammebetingelser, og at man evner å skjære gjennom unødig byråkrati og stivbente strukturer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil også vise til at Høyres forslag om overprisavskrivning på FoU-kostnader er særlig viktig for at småbedriftene skal kunne øke verdiskapningen og markedshandelen internasjonalt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at Regjeringens manglende initiativ når det gjelder investeringsavgiften, samt nylig økning av formuesskatten, og forslag om økt beskatning av de som reiser i forbindelse med jobb, viser at Arbeiderpartiet ikke prioriterer småbedriftene i sin økonomiske politikk.

       Disse medlemmer vil ved evalueringen av skattereformen foreslå endringer i delingsmodellen som styrker småbedriftenes muligheter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at utformingen av den økonomiske politikken og utviklingen av velferdsordningene i stor grad vil være avhengig av Norges tilknytning til EU.

       Disse medlemmer peker i den forbindelse på EUs forbud mot direkte styring, full harmonisering av viktige standarder for å sikre den frie vareflyt, Maastricht-traktatens økonomiske konvergenskriterier og EU-kommisjonens hvitbok en felles sosialpolitikk.

       Disse medlemmer viser til at Kommisjonen har truet med sanksjoner i form av dyrere lån eller bøter for medlemsland som ikke overholder Maastricht-traktatens konvergenskriterier. Disse medlemmer mener dette viser at EU ikke bare innfører betydelige innskrenkinger på medlemslands adgang til å føre en selvstendig økonomisk politikk, men også er villig til å straffe medlemsland økonomisk hvis påleggene ikke respekteres.

       Disse medlemmer viser til at EUs økonomiske politikk er basert på ytterligere arbeidsdeling, spesialisering og derved miljøødeleggende transport. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Vest-Europa er den region som har hatt minst sysselsettingsvekst i forhold til veksten i BNP. Disse medlemmer mener dette viser at økt internasjonalisering av økonomien, kombinert med en liberalistisk samfunnsøkonomisk ideologi, ikke kan gi arbeid til alle.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine særmerknader der betydningen av et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er understreket. Det vises videre til Kristelig Folkeparti sine merknader til Innst.S.nr.2 (1994-1995) der støtten til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er behandlet. Det vises også til at endringer i lov om erverv av næringseiendom for tiden er til behandling i næringskomiteen og disse medlemmer vil der gi en bredere framstilling av hvordan norske næringsinteresser kan ivaretas innen rammen av gjeldende EØS-avtale.

       Komiteens medlem fra Venstre understreker at det er i de små bedriftene det ligger muligheter til å skape mange nye arbeidsplasser. Dette medlem viser spesielt til følgende forslag som vil innebære en vesentlig forbedring av rammevilkårene for småbedriftene og de som vil starte sin egen arbeidsplass:

       Dette medlem viser ellers til sin fraksjonsmerknad i innstillingen.

6.2 Konkurransepolitikken og egenkapitaltiltak

6.2.1 Sammendrag

       Konkurransemyndighetene vil prioritere inngrep mot misbruk av markedsmakt fra dominerende aktører i markedet og mot bedriftserverv som vil forsterke eller føre til en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med konkurranselovens formål. Dette er spesielt viktig i en situasjon med økt internasjonal handel, der markedskonsentrasjon, samarbeid og bedriftssammenslåinger ofte begrunnes med økt internasjonal konkurranse, som ikke nødvendigvis er reell.

       På flere områder der det til nå har vært offentlige monopoler eller sterk regulering, skjer det en omorganisering i retning av mer markedsbaserte løsninger. Når tidligere forvaltningsbedrifter omgjøres til statlige aksjeselskap, blir virksomheten omfattet av konkurranseloven på linje med næringslivet for øvrig. Konkurransemyndighetene vil prioritere tilsynet med slike markeder for å kontrollere at konkurranseloven blir etterlevd.

       Ved fastlegging av nye rammebetingelser for markeder under omstrukturering vil en spesielt ha følgende forhold for øyet:

       Regjeringen varslet i Langtidsprogrammet 1994-1997 at den i programperioden ville legge vekt på redusere næringsstøtten og samtidig ta vare på viktige mål i nærings- og distriktspolitikken.

       Flere forhold kan underbygge dette:

       Internasjonalt legges det dessuten økende vekt på at næringsstøtte ikke på en uheldig måte virker vridende i konkurransen mellom bedrifter.

       I tabell 5.1 i meldingen er det gitt en oversikt over utviklingen i næringsstøtten de siste 5 årene. I tabell 5.1b i meldingen vises ulike avgiftslettelser som kommer deler av næringslivet til gode.

       Næringsstøtten på 25 mrd. kroner i 1993 utgjorde om lag 6,7 % av de samlede utgiftene på statsbudsjettet og om lag 3,4 % av BNP. Omfanget av næringsstøtte har økt i løpet av de siste 5 årene. Bevilget og foreslått ekstraordinær støtte til næringsmiddelindustrien på 875 mill. kroner i 1994 gjør at industri og bergverk mottar omtrent like mye støtte i 1994 som i 1993. Ved behandling av B.innst.S.nr.II (1993-1994) vedtok Stortinget å bevilge 340 mill. kroner til en lønnstilskuddsordning for å sikre sysselsetting av norske sjøfolk, noe som innebærer en økning på 300 mill. kroner fra året før. Fordi el-avgiften økte med 0,5 øre/kWh. fra 1993 til 1994, og fordi omfanget av fritaket ble utvidet, økte næringsstøtten som følge av fritak for denne avgiften med om lag 500 mill. kroner. Støtteomfanget til alle primærnæringene med unntak av reindrift er redusert i 1994. Samlet er reduksjonen på 378 mill. kroner. Videre er støtte til skipsbyggingsindustrien redusert med om lag 600 mill. kroner, noe som i stor grad kan forklares ved at bevilgningene til støtte innvilget før 1990 er redusert.

       I juli 1994 ble avtalen om begrensninger i skipsbyggingsstøtten ferdigforhandlet. Avtalen ble inngått i OECD mellom USA, Japan, EU, Korea, Sverige, Finland og Norge og trer etter planen i kraft 1.januar 1996. Regjeringen anser avtalen som svært viktig. Særlig små land som Norge er avhengige av et forpliktende internasjonalt samarbeid innen konkurransepolitikken. Denne avtalen er et godt eksempel på slikt samarbeid.

       I den nye GATT-avtalen er subsidieavtalen et av de sentrale elementene, og den internasjonale oppmerksomheten rundt de negative virkningene av statsstøtte har økt som følge av dette. Sannsynligheten for handelspolitiske mottiltak mot bedrifter som mottar statsstøtte er økt de siste årene. EØS-avtalen regulerer bruk av konkurransevridende støtteordninger, noe som vil være til fordel for norske bedrifter, både i form av mindre usikkerhet omkring konkurranseforholdene, og ved økte avsetningsmuligheter på eksportmarkedene.

       Det pågår et større forskningsprosjekt i Statistisk sentralbyrå med sikte på å kartlegge ulike former for næringsstøtte, herunder skjermingsstøtte, fordelt på forskjellige næringer, jf. SSB-rapport 93/31 « Effektive satser for næringsstøtte ».

       Det beregningsapparatet som er etablert, vil gjøre det mulig å sammenlikne støttevirkningen av ulike typer næringsstøtte og se budsjettmessig og ikke-budsjettmessig støtte i sammenheng. Det er også mulig å se på støttevirkningene av enkeltordninger, herunder hvordan de kan påvirke andre næringer enn den næringen som direkte omfattes av ordningen. Foreløpige analyser tyder på at omfanget av ikke-budsjettmessig næringsstøtte er betydelig. Dette gjelder særlig skjermingsstøtten, som er konsentrert om landbruket og næringsmiddelindustrien.

       I 1993 utgjorde de samlede anskaffelsene av varer og tjenester (utenom lønninger til ansatte) i det offentlige om lag 140 milliarder kroner, tilsvarende om lag 20 % av BNP ifølge beregninger som er gjort i Statistisk sentralbyrå. Det er viktig at de offentlige anskaffelsene skjer på en måte som bidrar til konkurranse i markedene. Det vil redusere kostnadene for det offentlige og for andre kjøpere.

       Ved en bevisst holdning til hele innkjøpsprosessen og med en aktiv leverandørutvikling innenfor rammen av gjeldende nasjonalt og internasjonalt regelverk, kan offentlige etater bidra til en bedre utnyttelse av samfunnets ressurser, og til utvikling av et mer konkurransedyktig næringsliv.

       Det foreslås at Folketrygdfondets ramme for å plassere i aksjer (samt grunnfondsinnskudd og konvertible obligasjoner) økes fra 15 til 20 %.

6.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at virkemidlene i konkurransepolitikken må bli brukt til å styre markedskreftene på en effektiv måte ved å legge til rette for virksom konkurranse på områder som egner seg for dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at norsk økonomi er inne i en periode med økende etterspørsel og produksjon. Velfungerende markeder som gir produsenter og kjøpere mulighet til omstilling og tilpasning til den økende etterspørselen, er viktig for å motvirke overskuddsetterspørsel og prispress.

       Flertallet er enig i at det i denne situasjonen er særlig viktig at det løpende tilsynet med konkurranseforholdene innrettes mot å fjerne konkurransebegrensninger i næringslivet som hindrer omstilling og nyetablering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at innenfor et lite marked som det norske, er det særlig viktig at det løpende tilsynet med konkurranseforholdene blir rettet inn mot de områder der redusert konkurranse har oppstått som følge av økt konsentrasjon og der bare et fåtall aktører kan utøve sin makt i varekjeden. Disse medlemmer vil peke på at i slike tilfeller er det en reell fare for at aktørene kan bestemme priser og holde mindre leveandører utenfor markedet.

       Disse medlemmer viser til at det da ikke er forbrukeren, men et fåtall aktører som avgjør både vareutvalg og pris.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at den beste og billigste form for konkurransepolitikk er å fjerne politisk bestemte hindringer på import og etableringshindringer, i form av konsesjonskrav, samt regler om eierbegrensninger for utlendinger.

       Dette medlem bemerker at de fleste konkurransebegrensninger er skapt av myndighetene, såsom konsesjonslovene og politisk bestemte privilegieordninger.

       Dette medlem bemerker at den beste og billigste form for konkurransepolitikk er å fjerne politisk bestemte hindringer på import, etableringshindringer i form av konsesjonskrav, samt rigide regler om eierbegrensninger i norske selskap for utlendinger.

       Komiteen har merket seg at konkurransemyndighetene vil prioritere inngrep mot misbruk av markedsmakt fra dominerende aktører i markedet og mot bedriftserverv som vil forsterke eller føre til en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med konkurranselovens formål.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at formell etableringsrett ikke vil være reell i en rekke markeder hvor etableringskostnadene er høye eller hvor markedsdeltakerne rår over tiltak som effektivt kan hindre etablering av nye konkurrenter.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til markedsdelingen som foregår i dagligvaremarkedet og i grossist- og distribusjonsleddet innen dagligvarer. Disse medlemmer viser til at en håndfull aktører i realiteten kontrollerer nesten hele dagligvarehandelen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at dagligvarekjedene er underlagt meldeplikt av Konkurransetilsynet.

       Disse medlemmer mener imidlertid det må utredes hvorvidt Konkurranseloven er egnet til å regulere vertikal integrasjon, dvs. situasjoner hvor f.eks. grossist- eller distribusjonsleddet også eier detaljistleddet og/eller produksjonsleddet. Disse medlemmer viser i den forbindelse til den kamp som utspilles om distribusjon av sjokolade i Norge. Hvis adgangen til dagligvarebutikkene blir regulert av et fåtall distributører eller grossister, og disse f.eks. krever priser produsentene ikke kan klare eller et større volum enn en ny produsent kan levere, er markedsadgangen i realiteten forhindret. Disse medlemmer mener dette viser klare begrensninger i konkurransepolitikken, og at regningen til syvende og sist kommer til forbrukerne.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at fristilte statlige forvaltningsbedrifter i størst mulig grad bør skille ut forvaltningsoppgaver til egne forvaltningsorganer slik at den fristilte bedriften driver forretningsvirksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at partiet i flere tilfeller har gått mot opprettelse av statsaksjeselskap, f.eks. Televerket. Disse medlemmer understreker betydningen av nødvendig politisk styring innenfor sentrale områder i samfunnslivet. Svekket samfunnsstyring vil begrense mulighetene til likeverdige tilbud over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener den mest effektive form for styring etter at Stortinget har nedbygd mange viktige styringsredskaper er gjennom direkte eierskap. Disse medlemmer mener hensynet til sysselsettings-, konkurranse- og ressursmessige målsettinger tilsier en tett oppfølging av statlige bedrifters atferd. Disse medlemmer mener dette lettest kan realiseres ved at bedriftene fortsetter som forvaltningsbedrifter og at forskjellige deler av driften ikke skilles ut, slik at innsikten og styringsadgangen svekkes.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, viser til at statlig næringsstøtte er gjenstand for økende oppmerksomhet i det internasjonale økonomiske samarbeidet, og til at regelverket for slik støtte nå er en integrert del av både GATT-avtalen og EØS-samarbeidet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Stephen Bråthen, er enig i at en samtidig som næringsstøtten reduseres må ta vare på viktige mål i nærings- og distriktspolitikken.

       Komiteen viser til at omfanget av næringsstøtte har økt de siste fem årene.

       Komiteen viser til at avtalen om begrensninger i skipsbyggingsstøtten ble ferdigbehandlet i juli 1994. Avtalen regulerer bruken av subsidier og andre konkurransehindrende tiltak innenfor bygging og reparasjoner av skip. Komiteen ser dette som positivt.

       Komiteen viser til at subsidier til skipsverft har vært et betydelig internasjonalt problem i en årrekke og har ført til store budsjettutgifter i mange land. Støtten har trolig hindret norsk verftsindustri, som på noen områder er konkurransedyktig, i å få kontrakter på det internasjonale markedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen i sitt forslag til Statsbudsjett har foreslått å senke verftsstøtten til 8 % for nybygg av store skip og 4 % for små skip og ombygginger. Disse medlemmer vil peke på at høyeste tillatte støttenivå i EU er henholdsvis 9 % og 4,5 % og at dette også er de tilskuddssatser som praktiseres i de aller fleste konkurrentland. Regjeringens forslag vil derfor påføre norske verft en konkurranseulempe det ikke skulle være grunnlag for. Disse medlemmer vil derfor foreslå at veftsstøtten settes til 9 % for store nybygg og 4,5 % for mindre skip og ombygginger.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Skipsverftsstøtten for store nybygg settes til 9 % og for mindre bygg og vesentlige ombygninger settes til 4,5 %. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse vil dessuten peke på at OECD-avtalen forutsetter avvikling av all skipsverftsstøtte innen 1996. I denne situasjonen vil gjeninnføring av OECD-finansiering være en sikkerhet for å sikre like konkurransevilkår overfor andre land som også har OECD-finansiering.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « OECD-finansiering for skipsbygningsindustrien innføres fra 1. januar 1995. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rød Valgallianse, mener at disse problemene meget tydelig illustrerer at særlig små land som Norge er avhengige av et forpliktende internasjonalt samarbeid innen konkurranseproblematikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er sterke tilhengere av regelverk for internasjonal handel som møter framtidas utfordringer. Disse medlemmer vil peke på at et slikt regelverk må bygge på prinsippet rettferdig handel. Dette må skje på en internasjonal forpliktende måte.

       Disse medlemmer mener at i dagens internasjonale situasjon med en stadig hardere kamp om markeder og tilgang på naturressurser er det uklokt å føre en ukritisk liberalistisk frihandelspolitikk der norske myndigheter går lenger i liberalistisk retning enn våre handelspartnere.

       Disse medlemmer viser forøvrig til sine merknader i kap. 6.1.2 i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at avtalen om begrensninger i skipsbyggingsstøtten ble initiert og gjennomført av OECD. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at EU-landene, bl.a. Frankrike, er blant de som i størst grad har benyttet skispbyggingsstøtte.

       Disse medlemmer mener dette viser hvordan Norge kan delta i avtaler med virkning for store deler av verden uavhengig av et norske EU-medlemskap og til at slike avtaler må ha virkning ut over EU for å være effektive. Disse medlemmer understreker i den sammenheng at et rent vesteuropeisk samarbeid vil være uten effekt for de fleste internasjonale problemområdene, bl.a. de globale miljøproblemene og internasjonale fordelingsspørsmål.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at en med en bevisst holdning til innkjøpsprosessen ved offentlige anskaffelser og med en aktiv leverandørutvikling innenfor rammen av gjeldende nasjonalt og internasjonalt regelverk kan få en bedre utnyttelse av samfunnets ressurser, og til en utvikling av et mer konkurransedyktig næringsliv.

       Flertallet er enig i at det er viktig at det er en variert og balansert eierstruktur i Norge og at det finnes et rimelig antall norskeide konserner med internasjonal virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse partier har gått imot EØS-avtalen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til anbudsdirektivene, som bl.a. medfører at det blir vanskeligere for kommuner og statlige etater å ta langsiktige hensyn, bl.a. til næringsstruktur, egne fremtidige skatteinntekter og sysselsettingen ved anskaffelser.

       Disse medlemmer viser til at norske bedrifter er konkurransedyktige på en rekke områder og mener fjerning av samfunnsmessige hensyn fra offentlige anskaffelser dermed i hovedsak vil føre til svekkelse av regionenes næringsliv og sysselsetting.

       Disse medlemmer mener det er viktig med en variert og balansert eierstruktur i Norge. Disse medlemmer understreker i den sammenheng at dette må bety at en stor andel av norske virksomheter er norsk-eide.

       Disse medlemmer mener videre at statlig eierskap er viktig og at statlig eierskap må utnyttes til å påvirke ressursutnyttelsen og sysselsettingen og mener direkte eierskap gir den mest direkte form for styring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at en av mulighetene for å skape økt verdiskapning og sysselsetting i Norge er å gjøre det lettere å gjøre sparepenger om til egenkapital i norsk næringsliv. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen på dette området har vært særdeles fantasiløs. Disse medlemmer vil vise til at det ut fra Regjeringens ståsted synes som om statlig eierskap er den eneste måten å sikre norsk eierskap i næringslivet. Disse medlemmer vil vise til tungtveiende prinsipielle og økonomiske argumenter mot en slik utvikling. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at staten i dag er en svært dominerende eier av norske aksjer. Dette omfanget bør reduseres betraktelig, både ut fra et ønske om styrke det private eierskap og ut fra ønsket om en mangfoldig eierstruktur. Disse medlemmer vil vise til at skattereformen bidro til å øke den samfunnsøkonomiske avkastningen på investeringer i Norge, men vil vise til at Arbeiderpartiets skattepolitikk etter skattereformen, bl.a. gjennom økt formuesskatt, har svekket mulighetene for norsk eierskap.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har kommet tilbake med et konkret forslag til en utvidelse av dagens AMS-ordning til også å inkludere investeringer i enkeltaksjer i tråd med Høyres forslag fremmet i Dok.nr.8:31 (1993-1994). Disse medlemmer vil vise til at Regjeringens opplegg innebærer en begrensning av utvidelsen til bare å gjelde børsnoterte selskaper. Disse medlemmer vil vise til at det av tekniske årsaker er VPS-medlemskap som er kriteriet for at en slik utvidelse lar seg gjøre, ikke børsnotering. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens innvendinger er tungtveiende argumenter for ikke også å inkludere selskaper som ikke er børsnoterte. Disse medlemmer mener en utvidelse av AMS-ordningen også skal gjelde ikke-børsnoterte selskaper som er registrert i VPS. Disse medlemmer vil peke på at dersom det skulle forekomme uheldige skattemessige tilpasninger i strid med intensjonene vil det være adgang for skattemyndighetene til å foreta gjennomskjæring og tilleggsskatt.

       Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har foreslått å øke Folketrygdfondets ramme for å plassere i norske aksjer fra 15 til 20 % av fondets forvaltningskapital, noe som utgjør ca 4 mrd. kroner. Disse medlemmer vil vise til at Folketrygdfondets styre tidligere har anmodet Finansdepartementet om å få adgang til å plassere midler også i utenlandske aksjer, særlig av hensyn til risikospredning og økt avkastning. Gitt Folketrygdfondets allerede svært dominerende posisjon i det norske aksjemarked er det lite ønskelig at dette skal eie en enda større andel i det norske aksjemarkedet. Disse medlemmer vil også peke på at fondet i dag har utnyttet ca 2/3 av gjeldende ramme, og at det ut fra Folketrygdfondets styres vurderinger i nevnte brev ikke vil være ønskelig å øke andelen i Norge vesentlig. Disse medlemmer vil derfor peke på at økningen er å betrakte som en ren symbolpolitikk fra Regjeringens side, for å gi inntrykk av å bedre egenkapitaltilgangen for norske bedrifter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil fremme en folkekapitalisme for norske investeringer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres strategi for å øke tilgangen på egenkapital til norsk næringsliv innebærer redusert formuesskatt, redusert investeringsavgift, en utvidelse av AMS-ordningen og økt fradrag for egen pensjonssparing.

       Komiteens medlem fra Venstre legger vekt på følgende forslag for å øke tilgangen på egenkapital og styrke mulighetene til privat norsk eierskap i næringslivet:

       Komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at det har vært satt i verk en rekke tiltak for å øke tilgangen på egenkapital til norsk næringsliv. Skattereformen gir dessuten gunstige virkninger for egenkapitaldannelsen også på lang sikt, bl.a. gjennom redusert forskjellsbehandling av spareformer og næringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil avvente å trekke konklusjoner om skattesystemets innvirkning på egenkapitalutviklingen til behandlingen av evalueringen av skattereformen.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, betrakter det ikke som noen statlig oppgave å påvirke eierstrukturen i næringslivet. En økning av utenlandsk eierskap som antagelsesvis vil finne sted dersom man omsider får fjernet de ødeleggende konsesjonslovene, vil etter dette medlems oppfatning skyldes behov for risikospredning og utlendingers kompetanse og kapital. Dette medlem bemerker også det ironiske i at de fleste politikerne arbeider for å gjøre livet surt for norske kapitalister, for så i etterhånd å sette i gang tiltak for å styrke dem.

       Dette medlems strategi for å legge til rette for økt tilgang på egenkapital til norsk næringsvirksomhet innebærer foruten dramatisk redusert marginalskatt på lønnsinntekt, avvikling av statlig formuesskatt, avvikling av investeringsavgift og økt fradrag for egen pensjonssparing.

       Komiteen viser til at Regjeringen i proposisjonen foreslår at Folketrygdfondets ramme for å plassere i aksjer økes fra 15 til 20 % av fondets forvaltningskapital.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag. Flertallet viser til at rammeøkningen tilsvarer om lag 4 mrd. kroner, og til at om lag 2/3 av gjeldende ramme er utnyttet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Folketrygdfondet ble opprettet i forbindelse med innføringen av allmenn folketrygd i Norge fra l. januar 1967. Formålet med fondet var at inntekter som ikke medgikk til dekning av utgifter skulle overføres til fondet, som så igjen kunne fungere som en buffer de årene innbetalingene ikke strakk til.

       Disse medlemmer viser til at Folketrygdfondets rolle etter hvert ble en ganske annen enn forutsatt. Fondet fikk bevilgninger tidlig på 70-tallet, og har bygd seg opp på grunnlag av den årlige avkastningen av disse bevilgningene. Men Folketrygdfondet har ikke foretatt utbetalinger, og det er foreløpig heller ikke lagt opp til at dette skal skje. Skulle fondet kunne finansiere utbetalingene over folketrygden, måtte da også fondet hatt en størrelse på omlag 400 mrd. kroner. Fondet har i dag en portefølje med en markedsverdi på omlag 80 mrd. kroner.

       Disse medlemmer konstaterer at Folketrygdfondet i dag således lever sitt eget liv uavhengig av de årlige utbetalingene over folketrygden.

       På bakgrunn av at Folketrygdfondet spiller en helt annen rolle enn det var tiltenkt, og har gjort dette i så mange år, mener disse medlemmer at Regjeringen bør legge fram en melding om forholdet mellom de årlige utbetalingene over folketrygden til alderspensjon og Folketrygdfondet. Spesielt utbetalingene til tilleggspensjon er det interessant å se i forhold til Folketrygdfondet, og hva slags langsiktig strategi en skal legge opp på dette området. Disse medlemmer viser her til situasjonen i Sverige og Danmark der tilleggspensjonene er delvis fondsbasert.

       Disse medlemmer vil peke på at det forhold at Folketrygdfondet ikke foretar årlige utbetalinger, gjør at Folketrygdfondet skiller seg ut fra andre pensjonsfond. Dette innebærer at Folketrygdfondet står friere til å ha årlige svingninger i sin avkastning. Folketrygdfondet kan derfor tenke langsiktig i sine plasseringer da det er totalavkastningen over tid som teller. Denne skal ifølge fondets vedtekter være best mulig under hensyntaken til betryggende sikkerhet.

       Disse medlemmer vil understreke at nettopp fordi Folketrygdfondet er en langsiktig investor, er fondet interessant for norsk næringsliv.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet gikk imot at Folketrygdfondet skulle ha anledning til å investere i aksjer da saken var oppe i Stortinget i 1990. Senterpartiet valgte på det tidspunktet å prioritere sikkerhet framfor avkastningsmuligheter. Tiden etter 1990 har imidlertid vist at Folketrygdfondets inntreden på aksjemarkedet er hilst velkommen av norsk næringsliv og at fondet har spilt en viktig rolle i egenkapitaloppbyggingen i mange norske bedrifter. Dette har kunnet skje samtidig som det er tatt betryggende hensyn til sikkerhet.

       Disse medlemmer viser dessuten til den faktiske utviklingen i det norske markedet når en sammenligner avkastningen over tid ved henholdsvis aksjekjøp og obligasjonskjøp eller bankinnskudd. Denne viser at avkastningen er ca 2-4 % høyere ved aksjeinvesteringer enn ved obligasjonskjøp eller bankinnskudd.

       Disse medlemmer konstaterer at Folketrygdfondet har spilt, og vil kunne spille, en vesentlig rolle for å sikre norsk eierskap i norske bedrifter. Dette vil etter disse medlemmers oppfatning kunne skje samtidig som det tas nødvendig hensyn til sikkerhet. Fondet blir oppfattet som en meget seriøs og uavhengig aktør i markedet.

       Disse medlemmer mener at det finnes en grense for hvor stor andel Folketrygdfondet kan ta i det norske aksjemarkedet, uten at det skaper ubalanse og uten at Folketrygdfondet blir markedsledende. Disse medlemmer vil allikevel støtte Regjeringens forslag om å utvide adgangen til aksjeplassering fra 15 til 20 % av fondets forvaltningskapital. Dette begrunnes med at Folketrygdfondet ved dette gis handlefrihet, slik at rammen ikke er til hinder for at fondet i gitte situasjoner kan foreta flere store transaksjoner samtidig. Disse medlemmer vil understreke at normalsituasjonen med en ramme på 20 % vil være at aksjeplasseringer utgjør en vesentlig mindre andel av forvaltningskapitalen enn dette.

       Disse medlemmer vil foreslå at Folketrygdfondet også gis anledning til å investere i ikke-børsnoterte selskaper slik at Fondet oppnår en større bredde i aksjeporteføljen. Dermed vil Fondet samtidig også i større grad kunne bidra til å styrke tilgangen av egenkapital til norsk næringsliv. I første omgang vil det være aktuelt å investere i selskaper som har en veldefinert forretningsidé og en klar strategi for framtidig utvikling som blant annet omfatter en børsnotering på sikt. Disse medlemmer understreker at hensynet til sikkerhet selvfølgelig må stå sentralt også ved slike plasseringer.

       Disse medlemmer ber departementet komme tilbake med forslag til retningslinjer for en slik utvidelse av fondets virkeområde.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Folketrygdfondet gis anledning til å utvide sin plasseringsadgang til også å investere i ikke-børsnoterte selskap. Dette skal skje under hensyntaken til betryggende sikkerhet. Departementet bes legge fram retningslinjer for denne utvidede plasseringsadgangen, hvor det bl.a.stilles krav til kapitalisert verdi. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen bes legge fram for Stortinget, f.eks. i velferdsmeldingen, en drøfting av forholdet mellom utbetalingene over folketrygden til alderspensjon og den rolle Folketrygdfondet skal spille i framtida. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går mot at Folketrygdfondets ramme for aksjeplasseringer økes fra 15 til 20 % av forvaltningskapitalen. Disse medlemmer vil peke på at 1/3 av eksisterende plasseringsramme ikke er utnyttet.

       Disse medlemmer viser til at disse medlemmer fremmer forslag om å oppheve dagens AMS-ordning, og går dermed imot Regjeringens forslag om å utvide AMS-ordningen. Disse medlemmer mener skattesubsidier for aksjesparing er i strid med en rekke bærende prinsipper fra skattereformen, bl.a. nøytralitet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endring i regler om administrasjon av Folketrygdfondet og om forvaltning av midlene, revisjon m.v. - fastsatt i medhold av § 16-7 i lov om folketrygd:

« § 5 første ledd skal lyde:

       Styret har ansvaret for at fondets midler skal anbringes med betryggende sikkerhet og med sikte på god avkastning og nødvendig likviditet. »

       Disse medlemmer vil stemme imot Regjeringens forslag om å endre øvrige ledd i § 5.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke at den utvidete ramme for plassering av Folketrygdfondets midler i norske egenkapitalinstrumenter representerer et meget stort volum når det i hovedsak begrenses til plassering i norske børsnoterte selskaper. Disse medlemmer viser til de premisser som Stortinget ga for denne plasseringsadgang og de forskrifter som departementet har utformet for Folketrygdfondets virksomhet på dette felt og kan på dette grunnlag ikke se noe behov for endring av § 5 slik mindretallet foreslår. Disse medlemmer kan imidlertid se mulighet for at det kan bli en betydelig konflikt mellom å utnytte hele « plasseringsrammen » og å plassere midlene til høyest mulig avkastning.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, ønsker å fjerne folketrygdfondets begrensninger på kjøp av utenlandske papirer. På denne måten kan kapitalen få bedre avkastning, man får større risikospredning og man unngår at staten blir for sterk markedsaktør hjemme.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag om å utvide dagens AMS-ordning til å inkludere investeringer i enkeltaksjer, begrenset til selskaper notert på norsk børs. Det vises for øvrig til komiteens merknader under punkt 4 skatte- og avgiftsopplegget for 1994.

6.3 Banknæringen

6.3.1 Sammendrag

       Ved utgangen av juni 1994 hadde Statens Bankinvesteringsfond aksjer i Den norske Bank, Kreditkassen og Bergens Skillingsbank og grunnfondsbevis i Sparebanken NOR til en samlet markedsverdi på 6,8 mrd. kroner og ansvarlige lån i Sparebanken Møre og Sparebanken Vest til en markedsverdi av 105 mill. kroner. Til sammenlikning var markedsverdien av verdipapirbeholdningen ved siste årsskifte 7,6 mrd. kroner.

       Statens Banksikringsfond hadde ved utgangen av juni 1994 aksjer i norske forretningsbanker til en markedsverdi av i underkant av 8 mrd. kroner. Beholdningen omfatter aksjer i Den norske Bank, Kreditkassen, Fokus Bank og Oslobanken. Aksjene i Fokus Bank er beregningsmessig verdsatt til 97,9 % av verdien av egenkapitalen. Verdien av fondets beholdning på 370.000 aksjer i Oslobanken er satt lik null.

       Statens Bankinvesteringsfond inngikk 19. juli 1994 en avtale om kjøp av 46.671.055 ordinære bundne aksjer i Kreditkassen av Statens Banksikringsfond til markedsvilkår. Overdragelsesvederlaget ble satt til 13 kroner pr. aksje. Transaksjonen omfattet 8,5 % av aksjekapitalen og brakte Investeringsfondets eierandel i Kreditkassen opp i 50,1 %. Statens Banksikringsfonds eierandel i Kreditkassen er etter transaksjonen på 18,8 %.

       Det er lagt til grunn at staten skal ha avkastning på den kapital som er bevilget og investert i Statens Bankinvesteringsfond. Etter § 2 i lov om Statens Bankinvesteringsfond er det Kongen som fastsetter den årlige avkastningen på kapitalen som betales til staten. Departementet forventer en forretningsmessig avkastning på den kapitalen som er investert i Statens Bankinvesteringsfond. Avkastningen for inntektsåret 1994, som inntektsføres i statsbudsjettet for 1995, vil bli endelig fastsatt på grunnlag av fondets årsoppgjør for 1994. Departementet har foreløpig lagt til grunn et utbytte fra fondet på 200 mill. kroner for regnskapsåret 1994. Det vises til nærmere omtale under kap. 5691 post 80 i St.prp. nr. 1 (1994-1995) Finans- og tolldepartementet. Størrelsen på utbyttebetalingen vil bli vurdert på nytt i forbindelse med salderingsproposisjonen.

       Etter § 10 i lov om Statens Banksikringsfond kan deler av fondets midler tilbakeføres statskassen ved stortingsvedtak. I omtalen av Statens Banksikringsfond i Nasjonalbudsjettet 1994 og i St.meld. nr. 39 (1993-1994) er det klargjort at fondet skal ha en tidsavgrenset virksomhet.

       Departementet mener at bankenes kapitaldekning og driftssituasjon, samt sikringsfondenes økonomiske stilling, er viktige faktorer når det skal tas stilling til omfanget av tilbakeføring av midler fra Statens Banksikringsfond. Det er departementets oppfatning at banknæringen nå har en tilfredsstillende inntjening. Kjernekapitaldekningen for forretningsbankene er på 6,4 % og for sparebankene på 10,3 % ved utgangen av 1. halvår 1994 (foreløpige tall). Minstekravet til kjernekapital er 4 %. I alt er det en overdekning av ansvarlig kapital på anslagsvis 10,3 mrd. kroner i forretningsbankene og 9 mrd. kroner i sparebankene. Departementet viser ellers til at det i St.meld. nr. 39 (1993-1994), Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen, som ble lagt fram 28. april 1994, ble uttalt:

       Departementet antar at en likviditetsbeholdning på 1.000 mill. kroner i fondet i 1995-96 vil gi en tilstrekkelig beredskap for å møte eventuelle nye utbetalingsbehov. I samsvar med dette legges det opp til at likviditetsbeholdningen i fondet i løpet av 1995 reduseres til dette nivået, og at eventuelt overskytende likviditet tilbakeføres til statskassen. Ved utgangen av 1994 vil likviditetsbeholdningen i fondet være om lag 3.640 mill. kroner. Det er da gjort fradrag for 260 mill. kroner som Stortinget i vedtak 17. juni 1994 har bedt Regjeringen om å redusere Statens Banksikringsfond med. Regjeringen vil fremme forslag om denne inntektsøkningen i nysalderingsproposisjonen for 1994. I løpet av 1995 vil fondet motta aksjeutbytte, nedbetaling og renter av lån til Forretningsbankenes sikringsfond og renter på likviditetsbeholdningen som holdes som kontolån til staten. Likviditeten i fondet kan dessuten bli påvirket av eventuelle salg av aksjer i fondets eie. Bl.a. vil fondets likviditet bli påvirket av en økt plasseringskapasitet i Statens Bankinvesteringsfond, jf. omtale av spørsmålet om overføring av aksjer mellom fondene i St.meld. nr. 39 (1993-1994), s. 127-128. Departementet har foreløpig anslått overføringen til statskassen å bli 3.750 mill. kroner i 1995, jf. kap. 5350 post 50. Den faktiske inntekten vil bli avledet av forslaget om at likviditetsbeholdningen skal reduseres til 1.000 mill. kroner i løpet av 1995.

       I Revidert nasjonalbudsjett 1992 på side 121 har departementet uttalt at forretningsbankloven og sparebankloven tolkes slik at medlemsbankene fritas fra å avgi garantierklæringer til sikringsfondet, slik disse lover krever i tilfelle fondene ikke er fullt innbetalt, i den periode Statens Banksikringsfond yter støttelån eller annen kapital til de enkelte sikringsfond. Statens Banksikringsfond har opplyst at Sparebankenes Sikringsfond nå har tilbakebetalt de lån som tidligere er gitt fra Statens Banksikringsfond. Det er også opplyst at Sparebankenes Sikringsfond vil ha en underdekning i forhold til lovens minstekrav ved utgangen av 1994 på om lag 1,1 mrd. kroner.

       Det ligger i den fortolking av banklovene som er omtalt over, at forholdet mellom Sparebankenes Sikringsfond og medlemsbankene, ved sikringsfondets endelige oppgjør av sitt mellomværende med Statens Banksikringsfond, er normalisert. Dette betyr også at medlemsbankene i Sparebankenes Sikringsfond skal oppfylle det pålagte garantiansvar etter sparebankloven. Departementet legger til grunn at disse garantiforhold nå etableres i samsvar med sparebanklovens forutsetning. For forretningsbankene er det derimot ingen endring i situasjonen.

       Departementet skrev i Nasjonalbudsjettet 1994 at en vurderte å foreslå en heving av den øvre grense for avgiften til sikringsfondsordningene utover 1,5 promille av forvaltningskapitalen. En slik heving av avgiften ville kunne framskynde oppbyggingen av kapital i sikringsfondene. I St.meld. nr. 39 (1993-1994) har en drøftet innskytergarantien og sikringsfondenes oppgaver i en videre sammenheng, og det konkluderes med at det nå er behov for å videreutvikle den norske sikringsfondsordningen, bl.a. med henvisning til regelverksutviklingen internasjonalt. Departementet ser det nå som mest hensiktsmessig at det videre arbeidet med avgiftsnivået samordnes med det øvrige utredningsarbeidet for sikringsfondene.

       Finansdepartementet tar sikte på at det fremmes forslag for Stortinget om bankenes innskuddsgarantiordninger i vårsesjonen 1995.

       Departementet varslet i Nasjonalbudsjettet 1994 at en ville sende ut et høringsnotat om mulige endringer i bankenes likviditetskrav, jf. forretningsbankloven § 22 og sparebankloven § 27. Departementet har kommet til at det er behov for å vurdere både hvilken utforming et måltall for likviditeten skal ha, og om et kvalitativt krav til likviditetsstyringen skal supplere måltallet. Det er i så fall behov for et mer omfattende lovarbeid enn departementet opprinnelig la opp til. Departementet ser det som mest hensiktsmessig at Banklovkommisjonen foretar en vurdering av dette før det fremmes forslag om endringer i likviditetskravet.

6.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at banknæringen nå etter Regjeringens oppfatning har en tilfredsstillende inntjening. Kjernekapitaldekningen for forretningsbankene er på 6,4 % og for sparebankene på 10,3 % ved utgangen av første halvår 1994. Minstekravet til kjernekapital er 4 %. I alt er det en overdekning av ansvarlig kapital på anslagsvis 11,3 mrd. kroner i forretningsbankene og 9 mrd. kroner i sparebankene.

       Komiteen viser til at departementet ikke venter at det skal bli behov for å bruke ytterligere statlige midler i stort omfang for å støtte banknæringen. Komiteen har merket seg at det i meldingen er foreslått at Statens Banksikringsfond skal ha en likviditet i 1995 på 1.000 mill. kroner.

       Komiteen viser til sine merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994) Om bankkrisen og strukturen i det norske bankvesen.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, har merket seg at dersom et behov for statlige tiltak utover dette mot formodning skulle oppstå, vil Regjeringen henvende seg til Stortinget med et bevilgningsforslag. Stortinget vil dermed få anledning til å ta stilling til hvordan tiltakene i forbindelse med en eventuell framtidig systemkrise skal utformes.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil peke på at Regjering og Storting har vist evne til å møte systemkrisen med tilstrekkelige virkemidler.

       Komiteen har merket seg at departementet legger til grunn at en nedbygging av sikringsfondets likviditet ikke vil få nevneverdige konsekvenser for norske bankers markedssituasjon.

       Komiteen er enig i at en likviditetsbeholdning på 1.000 mill. kroner i Banksikringsfondet i 1995-96 vil gi en tilstrekkelig beredskap for å møte eventuelle nye utbetalingsbehov. Komiteen er enig i at det legges opp til at likviditetsbeholdningen i fondet i løpet av 1995 reduseres til dette nivået, og at eventuelt overskytende likviditet tilbakeføres til statskassen.

       Komiteen viser til at forretningsbankloven og sparebankloven tolkes slik at medlemsbankene fritas for å avgi garantierklæringer til sikringsfondet i den periode Statens Banksikringsfond yter støttelån eller annen kapital til de enkelte sikringsfond. Sparebankenes Sikringsfond har nå tilbakebetalt de lån som tidligere er gitt fra Statens Banksikringsfond. Sparebankenes Sikringsfonds mellomværende med Statens Banksikringsfond er dermed normalisert. Komiteen er enig i at medlemsbankene i Sparebankenes Sikringsfond nå må etablere sitt garantiforhold til Sparebankenes Sikringsfond i samsvar med sparebanklovens forutsetning. For forretningsbankene er det derimot ingen endring i situasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at det svært høye statlige eierskapet i banknæringen er uheldig.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.212 (1993-1994) der bankvesenets fremtidige struktur nylig ble behandlet. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å selge ut en større del av aksjene i de tidligere private forretningsbankene til private. Videre bør det legges opp til at staten har normal avkastning på sine bankaksjer og grunnfondsbevis.

6.4 Forsikring m.v.

6.4.1 Sammendrag

       En interdepartemental arbeidsgruppe har utarbeidet et utkast til ny forskrift om private kollektive tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES). Dette forskriftsutkastet ble gjort offentlig kjent i begynnelsen av juni, og en rekke grupper og organisasjoner med særlig interesse i regelverksutformingen har kommentert innholdet i utkastet. Departementet vurderer forskriftsutkastet og opplegget for det videre arbeidet bl.a. i lys av de merknadene som er framkommet.

       Om lag 90 % av landets kommuner og fylkeskommuner er tilsluttet Felles kommunal pensjonsordning gjennom selskapet KLP. Disse representerer om lag 70 % av antall ansatte i kommunal sektor. Kommuner og fylkeskommuner tilsluttet KLP hadde i årene 1990-93 relativt lave netto pensjonsinnbetalinger; om lag 3,8 % målt i forhold til pensjonsgrunnlaget. Det regnes med at medlemmene i KLP vil få økt sine netto pensjonsinnbetalinger med 70 % fra 1993 til 1995. Dette skyldes ifølge KLP bl.a. lavere rente (som har bidratt til redusert avkasting), endringer i reglene for opptjening av tilleggspensjon fra 1992 (som isolert sett har bidratt til å øke pensjonspremien med 1 prosentenhet), samt økt uførehyppighet og økende tendens til at pensjon tas ut før fylte 67 år. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (1994-1995) Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       En har ikke tilsvarende oversikt over utviklingen i pensjonspremiene for kommuner og fylkeskommuner med egen pensjonskasse. Det er grunn til å anta at de samme forholdene generelt gjør seg gjeldende for de kommunale pensjonskassene som for KLP. Andre forhold trekker imidlertid i retning av at en del kommuner og fylkeskommuner med egne pensjonskasser vil kunne få en sterkere økning i sine pensjonspremier enn kommuner og fylkeskommuner som er tilsluttet KLP. Dette skyldes i første rekke at flere kommunale pensjonskasser har til dels betydelig underdekning i de forsikringstekniske forpliktelsene, noe som særlig har sammenheng med for lav premieinnbetaling tidligere. Dersom en pensjonskasse har underdekning kreves det at det umiddelbart legges fram en plan for Kredittilsynet for hvordan økonomisk balanse kan oppnås.

       Innskudd av egenkapital i en pensjonskasse er ikke en utgift på linje med andre driftsutgifter i en kommune. Innskudd av egenkapital og tilbakeholdelse av overskudd er en langsiktig plassering som sikrer kassens soliditet og framtidige pensjonsutbetalinger til de ansatte. Egenkapitalinnskuddet vil gi grunnlag for forrentning, på samme måte som den øvrige forvaltningskapital i pensjonskassen. Avkastningen vil bl.a. avhenge av hvordan pensjonskassen forvalter sine midler. Kommunaldepartementet har besluttet å tillate at egenkapitalinnskudd kan finansieres ved låneopptak. I tillegg til innskudd av egenkapital og anvendelse av inntil 35 % av overskuddet til egenkapitaloppbygging vil også ansvarlig lånekapital kunne benyttes til dekning av egenkapitalkravet. Minstebeløpskravet må bestå av kjernekapital.

       Regjeringen vurderer de økte innbetalingene til kommunale pensjonskasser å være kommunenes ansvar. Det er særlig underdekningen i de forsikringstekniske forpliktelser som er et problem i enkelte større pensjonskasser. Kredittilsynet har varslet at det vil komme tilbake med en grundigere redegjørelse for den forsikringstekniske underdekningen.

       Finansdepartementet har i den senere tid mottatt flere henvendelser om gjeldende regelverk for pensjonskasser, bl.a. fra Norske Pensjonskassers Forening, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Den Norske Aktuarforening, samt fra enkelte kommuner og fylkeskommuner. Det hevdes bl.a. at gjeldende regler ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til pensjonskassenes særtrekk og at reglene medfører urimelige ulemper for pensjonskassene, foretakene og medlemmene.

       I en henvendelse til finanskomiteen 25. mars 1994 fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund og Norske Pensjonskassers Forening, som Finansdepartementet har mottatt kopi av, er det bl.a. pekt på som en ulempe for pensjonskassene at det kreves kapitaldekning av premiefondsmidler. Det anføres at premiefond i pensjonskasser, i motsetning til hva som gjelder i forsikringsselskaper, skal nyttes til å dekke tap.

       De tre nevnte organisasjonene har også innvendinger mot minstekravet til ansvarlig kapital på 5 mill. kroner, som antas å lede til at mange pensjonskasser vil bli avviklet, og at de fleste av landets foretak avskjæres fra adgangen til å organisere pensjonsordningen som en pensjonskasse.

       Det er også tatt opp at innføringen av regler om ansvarlig kapital fører til at pensjonskassenes status er blitt uklar.

       Hver enkelt av de foran refererte henvendelser vil bli undergitt en konkret vurdering.

       Ved inspeksjon i Bærum Kommunale Pensjonskasse (BKP) 21. juni 1994 avdekket Kredittilsynet mangelfull styring og kontroll med forvaltningen av pensjonskassens midler.

       Etter Kredittilsynets oppfatning foreligger det grunnlag for mistanke om brudd på reglene for pensjonskassers kapitalforvaltning. Kredittilsynet har derfor bedt ØKOKRIM om å vurdere eventuelle strafferettslige sider ved styrets og daglig leders forvaltning av BKPs midler.

       Som omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1994 avga arbeidsgruppen som ble satt ned for å vurdere utvidet bruk av såkalte unit linked-produkter i livsforsikring, sin rapport 14. januar 1994. Omtrent samtidig, 20. januar, avga også arbeidsgruppen som vurderte utformingen av flyttereglene i livsforsikring sin rapport. Begge disse rapportene har vært ute på høring og departementet er nå i ferd med å sluttbehandle disse to sakene.

       Norges Forsikringsforbund har utarbeidet en rapport om livsforsikring for høyrisikogrupper. Departementet er kjent med at Norges Forsikringsforbund og berørte organisasjoner i tiden framover skal drøfte rapporten, og at det arbeides videre med saken. Målet er at arbeidet skal munne ut i et forsvarlig forsikringstilbud til personer med høy helserisiko. Departementet forutsetter at forsikringsnæringen prioriterer dette arbeidet og søker å avbøte de svakheter ved dagens ordning som er påvist. Gjennom Kontaktordningen for forsikringsspørsmål vil departementet holde seg orientert om status for og resultatene av arbeidet. Kredittilsynet har i dag myndighet til å forby bruk av premier som Kredittilsynet finner ubetryggende eller urimelige. Myndighetsutøvelsen må ligge innenfor rammen av de forsikringsmessige prinsipper som er nedfelt i forsikringsvirksomhetsloven.

6.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at en interdepartemental arbeidsgruppe har utarbeidet et utkast til ny forskrift om private kollektive tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, er enig i at de økte innbetalingene til kommunale pensjonskasser må anses å være kommunenes ansvar.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at innskudd av egenkapital i pensjonskasse ikke er en utgift på linje med andre driftsutgifter. Disse medlemmer slutter seg til Kommunaldepartementets avgjørelse om at egenkapitalinnskudd kan finansieres gjennom opptak av lån.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener staten bør dekke de økte innbetalingene til de kommunale pensjonskassene, og at de ikke skal belastes en allerede anstrengt kommuneøkonomi. Dette medlem vil dessuten understreke at det er meningsløst å stille samme krav til kapitaloppbygging i de kommunale pensjonskassene som i de private forsikringsselskapene, siden kommuner og fylker jo står bak og garanterer for pensjonsutbetalingene. Årsaken oppgis å være at de ikke skal ha noen konkurransefordel overfor de private. Dette medlem ser det som enda et eksempel på Regjeringas EU-tilpasning og privatiseringspress.

       Komiteen viser til at Kredittilsynet har uttalt at et regelverk som krever kapitaldekning og forsikringsteknisk balanse i pensjonskasser vil være til medlemmenes fordel. Komiteen har merket seg at Kredittilsynet understreker at kravene både til ansvarlig kapital og til å komme ut av en situasjon med underdekning av forsikringstekniske reserver, er særdeles viktige krav som ikke bør fravikes.

       Komiteen viser til at departementet i det vesentlige slutter seg til Kredittilsynets synspunkter og til at hver enkelt henvendelse imidlertid vil bli undergitt en konkret vurdering. Komiteen er enig i dette.

       Komiteen har merket seg at Norges Forsikringsforbund har utarbeidet en rapport om livsforsikring for høyrisikogrupper.

       Komiteen viser til at departementet forutsetter at forsikringsnæringen prioriterer arbeidet med livsforsikring for høyrisikogrupper og søker å avbøte de svakheter ved dagens ordning som er påvist.

       Komiteen viser til at livsforsikringsselskapene ved inngangen av 1994 hadde en kapitaldekning på 9,3 % av beregningsgrunnlaget. Minstekravet i 1994 er 5 %, og samtlige livsforsikringsselskaper oppfylte dette kravet. Fire selskaper hadde lavere kapitaldekning enn 8 %

       Komiteen viser til at selv om renteøkningen i 1994 kan skape betydelige problemer for liv-selskapene på kort sikt, vil en noe høyere rente gjøre det lettere for liv-selskapene å møte sine langsiktige forpliktelser. Premiene og kontraktene er basert på en grunnlagsrente som i gjennomsnitt ligger på om lag 4 %. Nye kontrakter har en grunnlagsrente på 3 %.

       Komiteen viser til at samtlige skadeforsikringskonsern oppfylte lovkravet om 5 % kapitaldekning og minimum 17,8 mill. kroner i ansvarlig kapital første halvår 1994.

       Komiteen viser til at en interdepartemental arbeidsgruppe har utarbeidet et utkast til ny forskrift om private kollektive tjenestepensjonsordninger, herunder minstekrav til ansvarlig kapital (5 mill. kroner) for pensjonskassen. Komiteen vil be Regjeringen gi en nærmere redegjørelse for denne saken i Salderingsproposisjonen, herunder forskrifter og regelverk for private pensjonskasser, deriblant spørsmål om minstekrav til garantikapital.

6.5 Verdipapirmarkedet

6.5.1 Sammendrag

       Forslag til regler om adgangen til å drive virksomhet i Norge for filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i EØS-land ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev av 7. mars 1994. I høringsbrevet opplyste departementet at behovet for å oppheve forskrift om utskilling av bankers fondsmeglervirksomhet i eget selskap ville vurderes. Departementet ba om høringsinstansenes synspunkter på dette, samt på et eventuelt behov for særskilte regler om organiseringen av bankers fondsmeglervirksomhet.

       Høringsinstansene ga i all hovedsak uttrykk for at kravet om utskillelse av bankers fondsmeglervirksomhet burde kunne oppheves.

       Finansdepartementet sluttet seg til høringsinstansenes synspunkter. Forskrift 2. juni 1989 nr. 360 om utskilling av bankers fondsavdeling ble opphevet ved kgl. res. 22. april 1994. Endringen trådte i kraft ved forskrift 2. mai 1994 om filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet.

       I brev til Kredittilsynet av 9. mai 1994 forutsatte Finansdepartementet at bankene har tilfredsstillende interne retningslinjer for organisering av denne virksomheten, herunder behandlingen av sensitiv informasjon innad i bankene.

       Ved brev av 26. august 1994 har Finansdepartementet forutsatt at Kredittilsynet påser at bankenes interne retningslinjer er tilfredsstillende ut fra de generelle retningslinjene, samt at Kredittilsynet følger opp bankenes overholdelse av de interne rutinene.

       Norges Bank tok for en tid tilbake opp med departementet spørsmålet om en omlegging av ordningen for omsetning av statspapirer. Målet er å etablere en ordning med såkalte primærhandlere.

       Finansdepartementet stiller seg positiv til Norges Banks forslag om å bedre omsetningsordningen for statspapirer. Det opplegg som er valgt, reiser imidlertid enkelte rettslige spørsmål, som må avklares før ordningen kan etableres. Departementet arbeider med dette.

6.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at departementet har opphevet kravet om utskillelse av bankers fondsvirksomhet. Jf. kgl. res. 22. april 1994. Flertallet viser til at departementet i brev 9. mai 1994 til Kredittilsynet forutsatte at bankene har tilfredsstillende interne retningslinjer for organisering av denne virksomheten, herunder behandlingen av sensitiv informasjon innad i bankene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er uenig i departementets opphevelse av forskrift om utskillelse av bankenes fondsmeglervirksomhet i eget selskap. Disse medlemmer vil påpeke at til tross for motforestillinger som er fremkommet blir dette gjennomført utelukkende pga. EØS-avtalens konkurransevirkninger. Departementets omtale viser at denne liberalisering reiser en rekke problemer knyttet til organisering, interne rutiner, interessekonflikter og kontroll av bankene.

       Komiteen viser til at Finansdepartementet stiller seg positiv til Norges Banks forslag om å bedre omsetningsordningen for statspapirer.

       Komiteen viser til at kapitaldekningen i forretningsbankene sett under ett ved utgangen av første halvår 1994 var 11,5 %. Med unntak av Fokus Bank tilfredsstilte samtlige forretningsbanker kravet om en kapitaldekning på minst 8 %.

       Komiteen har merket seg at kapitaldekningen i alle sparebankene sett under ett ved utgangen av første halvår 1994 var 15,1 %, og til at samtlige sparebanker ligger godt over minstekravene.

6.6 Petroleumsvirksomhetens lønnsomhet og rammebetingelser

6.6.1 Innledning

       I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 26 (1993-1994) ble spørsmålet om statens rett til økte andeler i felt (glideskala) tatt opp i Stortinget. I Innst.S.nr.180 (1993-1994) viser et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar til « at Regjeringen har varslet en vurdering av skatte- og avgiftsbetingelsene for petroleumsvirksomheten i lys av oljeprisutviklingen og andre rammevilkår. Utøvelse av glideskalaen er en del av de samlede rammevilkår for petroleumsvirksomheten. I denne sammenheng vil det være naturlig å vurdere en lempeligere praktisering av glideskalaen. »

       For selskapene er det verdien av prosjektene etter skatt som er av betydning. Med store prosjekter kunne det direkte statlige engasjementet (SDØE), et skattesystem med høye skattesatser (særskatt), produksjonsavgift m.v. kombineres med tilstrekkelig lønnsomhet for selskapene. I en situasjon hvor en antar at prosjektene vil kunne bli langt mindre og hvor oljeprisene antas å være moderate, ser Regjeringen behov for å endre fordelingen mellom stat og selskap, og foreslår tiltak som kan øke selskapenes økonomiske engasjement i forbindelse med nye utbygginger og fortsatt letevirksomhet, uten at statens inntekter fra feltene i produksjon reduseres. Regjeringen vil foreslå endringer i praktiseringen av glideskalaen, et mindre direkte statlig engasjement i 15. konsesjonsrunde, og en mer aktiv tilpasning av statlige andeler i utvinningstillatelsene.

       Etter skatte- og regnskapsreformen i 1992 har flere av utvinningsselskapene utdelt høye utbytter og tilbakeført fondskapital til eierne, slik at egenkapitalen er redusert og gjeldsgraden økt. Regjeringen har tidligere omtalt dette forholdet blant annet i Ot.prp. nr. 29 (1992-1993) og St.meld. nr. 2 (1992-1993) og varslet at det ble arbeidet med sikte på å fremme forslag til tiltak for Stortinget. Finansdepartementet sendte 30. juni 1994 ut et høringsnotat med utkast til endring i petroleumsskatteloven som innebærer at det for skatteformål innføres en begrensning på selskapenes gjeldsandel. Departementet gjennomgår høringsuttalelsene og arbeider videre med saken med sikte på å fremme forslag for Stortinget i høst om skattemessige tiltak mot tynn kapitalisering, dvs. en skattemessig grense for selskapenes egenkapitalandel.

       Investeringene på norsk kontinentalsokkel har de seneste årene vært historisk sett svært høye. I Langtidsprogrammet 1994-1997 ble det lagt til grunn en reduksjon i påløpte investeringer i oljeutvinningssektoren gjennom langtidsprogramperioden. En legger nå til grunn at investeringene i løpet av de nærmeste årene vil reduseres ned mot det nivået en hadde i 1980-årene. Det vises for øvrig til en nærmere omtale av utsiktene for petroleumssektoren i kap. 6.4 i meldingen.

6.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, mener at petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal forvaltes med sikte på å sikre en høyest mulig verdiskapning, samtidig som fellesskapet sikres en høy andel av inntektene fra virksomheten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og representanten Stephen Bråthen, mener at rammevilkårene innenfor petroleumsvirksomheten må være tilpasset slik at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten sikres ved den videre utvinningen av ressursene.Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.180 (1993-1994) Om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine respektive særmerknader der det er redegjort nærmere for en politikk for en mer langsiktig utnyttelse av petroleumsressursene til beste for kommende generasjoner. Disse medlemmer foreslår av denne grunn og ut fra hensynet til miljøet å begrense leteaktiviteten, og spesielt den som er planlagt i Barentshavet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, mener at den eneste målsetting man bør ha for økonomien i oljesektoren er å ekstrahere høyest mulig renprofitt av naturressursene. « Høyest mulig verdiskapning » betyr i norsk politikk vanligvis temmelig lav verdiskapning med offentlig støtte. Dette medlem minner om at for eksempel Mongstadutbyggingen i sin tur ble begrunnet med ønske om « verdiskapning i Norge av norske ressurser ».

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, viser til at Regjeringen finner det viktig å skille mellom felt som allerede er i drift, utbygging av nye felt og framtidig letevirksomhet. Avkastningen av kapital investert i petroleumsvirksomheten har i gjennomsnitt de siste ti årene ligget over avkastningene i landbasert virksomhet. Lønnsomheten må imidlertid sees i sammenheng med at høyere risiko innebærer høyere avkastningskrav.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at i en situasjon hvor en antar at prosjektene vil kunne bli langt mindre og hvor oljeprisene antas å være moderate, ser Regjeringen behov for å endre fordelingen mellom stat og selskap, og foreslår tiltak som kan øke selskapenes økonomiske engasjement i forbindelse med nye utbygginger og fortsatt letevirksomhet, uten at statens inntekter fra feltene i produksjon reduseres.

       Komiteen viser til at Regjeringen foreslår at CO₂ -avgiften holdes uendret på om lag samme realnivå i 1995 som i 1994, og at særskattesatsene holdes uendret. Komiteen viser i denne forbindelse til de respektive fraksjoners merknader under pkt. 4.

       Komiteen viser for øvrig til at Finansdepartementet tar sikte på at det fremmes forslag for Stortinget i høst om skattemessige tiltak mot tynn kapitalisering, dvs. en skattemessig grense for utvinningsselskapenes egenkapitalandel.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet varsler en proposisjon vedrørende begrensning av oljeselskapenes gjeldsandel. Disse medlemmer viser til merknader i Innst.O.nr.77 (1993-1994) s. 14 der det påpekes at dette forslag kommer to år for sent. Oljeselskapene har foretatt skattetilpasninger ved å redusere egenkapitalen og tilbakeføre om lag 15 mrd. kroner til eierne. Til tross for en rekke politiske henvendelser og merknader har departementet ikke fremmet lovforslag som de skulle i 1992. Dette har påført staten et inntektsbeløp på mellom 500 mill. og 1 mrd. kroner.

Glideskala

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at for å løse problemet med at selskapene bærer en større andel av letekostnadene enn andelen de får av inntektene, forslår Regjeringen at en frafaller retten til å øke statens deltakelse i tilknytning til alle uoppdagede ressurser på norsk kontinentalsokkel, samt for oppdagede ressurser i Barentshavet. Flertallet er enig i dette.

       Flertallet viser videre til at for å sikre selskapene tilstrekkelig store andeler i framtidig utvinning fra de øvrige petroleumsprovinsene, foreslås at retten til økt statlig deltakelse for alle oppdagede ressurser i felt med antatte, oppdagede ressurser på mindre enn i størrelsesorden 50 mill. tonn oljeekvivalenter frafalles. Flertallet er enig i dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at unntatt fra dette er utvinningstillatelser hvor det er lokalisert felt eller deler av felt der antatte oppdagede ressurser for feltet overstiger i størrelsesorden 50 mill. tonn oljeekvivalenter, basert på Oljedirektoratets vurdering av reservene slik de kommer til uttrykk i direktoratets årsberetning. Dette gjelder utvinningstillatelser hvor følgende felt er lokalisert: Hermod - Midgard - Norne - Smørbukk - Smørbukk Sør - Visund.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at disse feltene ansees å være av en slik størrelse at en utvinning er økonomisk interessant sett fra selskapenes side, selv med større statlige eierandeler. I disse utvinningstillatelsene tilbys rettighetshaverne utøvelse av økt statlig andel umiddelbart for de forekomster som Nærings- og energidepartementet legger til grunn ved avgrensningen av nevnte felt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens opplegg.

       Flertallet er enig i at det ikke foreslås endring av retten til økte statlige andeler ved økt produksjon for en forekomst som er godkjent utbygd før 31. desember 1993. Flertallet har merket seg at anvendelse av statens rett til økt andel ved økt produksjon fortsatt vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag om å endre glideskalaen. Disse medlemmer mener at staten også for framtiden må sikres rett til å øke sine andeler i felt. Dette er viktig for å sikre fellesskapet en høy andel av inntektene fra virksomheten. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag bryter med et grunnleggende prinsipp i norsk politikk for petroleumsvirksomheten.

       Disse medlemmer vil peke på at norsk petroleumspolitikk har hatt som sitt utgangspunkt petroleumsloven § 3-2 som lyder:

       Disse medlemmer har forståelse for at rettighetshavrne føler behov for økt forutsigbarhet ved utbygging av små petroleumsfelt. Disse medlemmer forutsetter at rettighetshaverne og staten gjør avtaler om og eventuelt hvordan bruk av glideskalaen skal praktiseres før vedtak om utbygging blir gjort. Disse medlemmer ser det som naturlig at en slik avklaring best kan skje i samband med godkjenning av plan for utbygging og drift (PUD).

       Disse medlemmer viser forøvrig til sine merknader i Innst.S.nr.180 (1993-1994), Om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at norsk kontinentalsokkels konkurransedyktighet i forhold til utbygginger i de senere årene har vært svekket som en følge av økt internasjonal konkurranse om knappe økonomiske og personellmessige ressurser, synkende funnrater og mindre petroleumsforekomster pr. funn, økende letekostnader pr. petroleumsenhet m.v. For å styrke norsk sokkels konkurransemessige posisjon er det derfor nødvendig å bedre rammevilkårene gjennom bortfall av glideskala, lavere statsdeltakelse, og et forutsigbart og konkurransedyktig skattenivå. Disse medlemmer vil derfor støtte Regjeringen i de forslag til oppmykninger som foreligger i Nasjonalbudsjettet, men motsette seg at en opprettholder retten til glideskala på felt med oppdagede ressurser over 50 mill. tonn oljeekvivalenter, og foreslå at den også oppheves for allerede utbygde felt.

       På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en avvikling av glideskalaordningen. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at glideskalaordningen som virkemiddel i konsesjonspolitikken blir systematisk bygget ned. Denne statlige rett til å øke sin eierandel ble opphevet fra og med 13. konsesjonsrunde, dvs. er avskaffet som vilkår i nye felt. Imidlertid ble glideskalaordningen opprettholdt for tildelte konsesjoner. Disse medlemmer viser til at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Hillgaar i Innst.S.nr.180 (1993-1994) anbefalte at departementet vurderte « en mer lempeligere praktisering av glideskalaen ».

       I St.meld. nr. 1 (1993-1994) foreslår Regjeringen å frafalle retten til å øke statens deltakelse i tilknytning til samtlige uoppdagede ressurser på norsk sokkel, men også for oppdagede ressurser i Barentshavet. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen vil tildele oljeselskapene en betydelig økonomisk fordel uten overhodet å kreve noen form for motytelse, f.eks. at staten samtidig med fjerning av glideskalaen økte sin andel i konsesjonene. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk mot den delvise fjerning av glideskalaordningen som skjedde i B.innst.S.nr.8 Tillegg nr. 1 (1992-1993). Disse medlemmer reagerer på at Regjeringen på ny vil imøtekomme oljeselskapenes krav med å frafalle en statlig rett som har vært brukt siden 1974. Disse medlemmer må betrakte dette som et tiltak for å redusere den statlige andel i norsk oljeutvinning, en gradvis privatisering av virksomheten på norsk kontinentalsokkel.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det ved behandlingen av endringene i petroleumsbeskatningen i Innst.O.nr.38 (1991-1992), ble forutsatt at staten skulle frafalle bruk av glideskala for nye felt. Disse medlemmer har merket seg at departementet har foreslått at en kan frafalle dette også for « eldre » felt med et volum på under 50 mill. t.o.e. Disse medlemmer er enig i at departementet kan vurdere å « frita » felt for anvendelse av glideskala når dette kan fremme en kommersiell utnyttelse av de ressursene som er der.

       Når det gjelder bedre rammevilkår for leting i Barentshavet har disse medlemmer gått imot dette. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til sine merknader i Innst.S.nr.180 (1993-1994). Disse medlemmer vil derfor også motsette seg frafall av bruk av glideskala for alle ressurser i Barentshavet.

Statens direkte økonomiske engasjement

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen i 15. konsesjonsrunde vil legge ytterligere vekt på å ha et lite antall selskaper med forholdsvis store andeler i hver enkelt utvinningstillatelse. Videre vil en redusere statens direkte andeler ytterligere. Dette vil være gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Flertallet har merket seg at Regjeringen i den forbindelse ikke utelukker at det er samfunnsøkonomisk fornuftig å unnlate å ta statlige andeler i enkelte utvinningstillatelser. Flertallet er enig i Regjeringens opplegg.

       Flertallet viser videre til at i enkelt mindre felt hvor statens direkte økonomiske engasjement har en betydelig andel kan denne andelen være til hinder for at samfunnsøkonomiske ressurser utnyttes. I slike situasjoner kan det være ønskelig med en justering av eierandelene og et eventuelt salg av SDØEs eierandeler i disse mindre feltene. Flertallet viser til at for å forenkle prosessen ved gjennomføringen ved mindre transaksjoner, er det hensiktsmessig at Regjeringen har en generell fullmakt til å godkjenne slike. Flertallet er enig i at Stortinget gir en fullmakt som overlater til Kongen i statsråd å godkjenne salg av SDØE-andeler i funn som har utvinnbare reserver for mindre enn 10 mill. tonn oljeekvivalenter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot å redusere statens andel i norsk petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer mener at statens andeler også må sikres i 15. konsesjonsrunde. Disse medlemmer viser til sine merknader angående glideskalaen tidligere i dette kapitlet og til sine merknader i Innst.S.nr.180 (1993-1994) Om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen og i B.innst.S.nr.9 (1993-1994). Disse medlemmer går imot at Regjeringen får fullmakt til salg av SDØE-andeler.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre tidligere har gått inn for å begrense statens deltagelse i den enkelte lisens til mellom 20 og 30 % og ikke høyere enn 50 %. Dette vil gi økte muligheter for å tildele selskapene mer attraktive lisensandeler i blokker hvor funnmulighetene nå minker i takt med sokkelens modning. I tillegg mener disse medlemmer at statens risikoeksponering bør reduseres i en situasjon hvor statens inntektspotensiale er lite påvirket av direkte statsdeltakelse, men hvor risikoen på egenandeler kan være betydelig. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at staten bør redusere sitt direkte engasjement i petroleumssektoren gjennom å selge seg ned også i eksisterende SDØE-andeler.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til den gradvise privatisering som nå er innledet av konsesjonspolitikken og ressurstildelingene. Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 1 (1994-1995) s. 136 hvor departementet faktisk argumenterer med at det er samfunnsøkonomisk ufornuftig med statlig deltakelse. Disse medlemmer vil trekke fram at departementet vil redusere statens rolle i norsk oljevirksomhet, bl.a. i 15. konsesjonsrunde hvor det i St.meld. nr. 1 heter:

       Disse medlemmer går mot denne liberalisering av norsk oljepolitikk, bl.a. for at Regjeringen skal få fullmakt til selge ut SDØE-andeler.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at staten og landet har en meget høy risikoeksponering ved sin sterke avhengighet av oljen. Derfor er det uheldig at risikoen økes ytterligere gjennom SDØE. Derfor bør SDØE avvikles snarest.

6.7 Kraftmarkedet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at arbeidet med å bedre ressursutnyttelsen i kraftforsyningen ved å gjøre omsetningen mer effektiv fortsetter.

       Flertallet er enig i at det skal gjelde de samme regler for konkurranse og informasjon til markedet og publikum i kraftproduksjon og omsetning som i øvrig markedsorientert virksomhet.

       Flertallet viser til at kommunale og fylkeskommunale eiere bør vurdere strukturen i energiverkene basert på lokale forhold. Flertallet ser det imidlertid ikke aktuelt å foreslå virkemidler som bryter opp de organisasjonsløsninger som er valgt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det har skjedd store endringer i kraftmarkedet etter at dagens energilov ble innført. Disse medlemmer viser til at fornybar energi basert på vannkraft er en nasjonal ressurs som skal sikre næringsliv og forbrukere i Norge et økonomisk og miljømessig fortrinn.

       Disse medlemmer viser til at det kan registreres en betydelig uro både i kraftmarkedet og i næringslivet for øvrig m.h.t. endringer i eierstruktur, økende utenlandshandel med kraft og i forhold til prisutviklingen.

       Disse medlemmer mener ut fra dette at det er nødvendig på et prinsipielt grunnlag å vurdere erfaringene med energiloven. I denne sammenheng må man spesielt vurdere utenlandshandel med kraft.

       Disse medlemmer viser videre til at overføringstariffer basert på « frimerkeprinsippet » stimulerer til næringsutvikling nær markedet framfor å benytte overføringstariffene som et instrument for å bidra til næringsutvikling nær kraftproduksjonen. Samfunnsøkonomisk representerer dette betydelige overføringskostnader, samtidig som økende eksport på elektrisk kraft på sikt kan føre til at industriarbeidsplasser basert på norsk vannkraft etableres utenfor Norge, og derved bidrar til lavere sysselsetting og verdiskaping enn om man benyttet overføringstariffer og prisfastsetting som et næringspolitisk virkemiddel. Disse medlemmer vil i denne sammenheng også peke på at prisutjevning på lokalnettet ikke er gjennomført, hvilket har bidratt til å svekke næringsutvikling i dyre forsyningsområder.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at energiforsyningen må være underlagt folkevalgt norske styring. En grunnleggende forutsetning for den framtidige energipolitikken må være å sikre et landsdekkende og likeverdig tilbud til alle. Disse medlemmer mener dette best kan sikres ved at energiforsyningen ivaretas av offentlige myndigheter.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa legge fram ei melding som på prinsipielt grunnlag evaluerer virkningen av dagens energilov. Utenlandshandel, både i form av kraftutveksling og langtidskontrakter, overføringstariffer og en nasjonal sysselsettingspolitikk basert på å utnytte de konkurransefortrinn som ligger i vår nasjonale vannkraftressurs skal være sentrale elementer i meldinga. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sin motstand mot energilovens liberalisering av kraftomsetningen i Norge. Den markedsorienterte tankegang preget av kortsiktighet i omsetningsleddet får stadig større innpass i næringen, med bl.a. meglervirksomhet og transaksjoner av finansielle kraftkontrakter uavhengig av Statnett Marked A.S.

       Disse medlemmer vil dessuten distansere seg fra de strukturpolitiske holdninger som kommer til uttrykk i omtalen av energiverksituasjonen.

       Balansen på det norske kraftmarked blir påvirket av krafthandelen med utlandet. Disse medlemmer frykter prispress pga. internasjonale kraftavtaler. For første gang siden 1986 måtte Norge foreta nettoimport av kraft vinteren 1994. Disse medlemmer går mot å øke kraftutvekslingen på langtidskontrakter med utlandet, og vil be om at det framlegges en totalvurdering av kraftvolumet for eksport og en gjennomgang av kraftutvekslingskontraktene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til de endringer som har skjedd i kraftmarkedet etter at den nye energiloven trådte i kraft. Dette gjelder både uro og prissvingninger på kraftmarkedet, redusert innsats for energiøkonomisering og inngåelse av nye og omfattende kraftutvekslingsavtaler med utlandet som igjen har følger for prisutviklingen i Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at en fremdeles er inne i en overgangs- og tilpasningsperiode i forhold til den nye energiloven. Det er derfor noe tidlig å gjennomføre en omfattende evaluering av virkningene av energiloven. Det kan også være grunn til å følge med i hvordan kraftkjøp skjer fra utlandet.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det på sikt vil være ønskelig at Regjeringen legger frem en stortingsmelding om virkningene av den nye energiloven der både forholdene på det innenlandske marked og forholdene med hensyn til utenlandsk kraftkjøp blir belyst.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, forutser, men frykter ikke prispress i elektrisitetsmarkedet. Dette fordi man ved å åpne for fri krafteksport oppnår en bedre og riktigere pris. Dette vil åpenbart mange tjene på og noen få tape på. Dessuten er det en global miljøgevinst å hente, hvis det mot formodning viser seg å være noe i teoriene om global oppvarming som følge av CO₂ -utslipp. Dessuten slipper man slike tåpelige statlige inngrep som for eksempel ENØK-tiltak for å kompensere for statens implisitte priskontroll gjennom eksportreguleringene. At noen sektorer som lenge har profittert på lave priser som følge av slike offentlige inngrep, betrakter ikke dette medlem som noen selvstendig begrunnelse for å opprettholde privilegieordninger.

6.8 Økonomisk kriminalitet

6.8.1 Sammendrag

       Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å redusere omfanget av økonomisk kriminalitet. I denne forbindelse legges det blant annet vekt på tiltak mot svart arbeid og konkurskriminalitet. I 1995 vil Regjeringen også rette søkelys mot innkjøpene i offentlig og privat virksomhet. Siktemålet er å motivere de store innkjøperne til å sikre seg mot leveranser fra bedrifter som opererer i strid med norsk lovgivning.

       Aksjonen mot svart arbeid er etablert i samarbeid mellom myndighetene, Kommunenes sentralforbund, LO og NHO.

       Konkurskriminalitet motarbeides ved ulike tiltak.

       Det er innført en antikontraktørklausul som skal tas inn i alle kontrakter om statlige byggearbeider.

6.8.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at økonomisk kriminalitet fører til en urettmessig omfordeling mellom personer og institusjoner. Lovlydig næringsdrivende taper markedsandeler og inntekter dersom konkurrenter underbyr sine varer og tjenester i pris ved å omgå lover og regler. Staten taper på skatte- og avgiftsunndragelse. Økonomisk kriminalitet er også en trussel mot samfunnsmoral og rettsstaten mer generelt.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, er enig i at innsatsen for å redusere omfanget av økonomisk kriminalitet bør trappes opp. I denne forbindelse må det bl.a. legges vekt på tiltak mot svart arbeid og konkurskriminalitet. Søkelyset må rettes mot innkjøpene i offentlig og privat virksomhet. Komiteen er enig i at siktemålet må være å motivere de store innkjøperne til å sikre seg mot leveranser fra bedrifter som opererer i strid mot norsk lovgivning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at det er innført en antikontraktørklausul som skal tas inn i alle kontrakter om statlige byggearbeider. Klausulen retter seg mot entreprenører som engasjerer selvstendige oppdragstakere som reelt sett har et ansettelsesforhold, og som gjør dette for å unngå ansvar og forpliktelser som følger med å ha fast ansatte. Flertallet viser til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i rundskriv har oppfordret kommuner til å ta inn en tilsvarende klausul i sine entreprenørpriser.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er enig i disse tiltakene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at over 40 kommuner allerede har vedtatt å kreve skatteattest av alle som leverer varer og tjenester. Disse medlemmer går inn for at staten innfører tilsvarende obligatoriske ordning ved innkjøp som et forebyggende tiltak i kampen mot den svarte økonomien.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er enig i at innsatsen for å redusere den økonomiske kriminaliteten bør trappes opp. Disse medlemmer reagerer på den mistenkeliggjøring av selvstendige næringsdrivende som ligger implisitt i omtalen av såkalt « kontraktørvirksomhet ». Bruk av selvstendige næringsdrivende i offentlige byggearbeid er etter disse medlemmers oppfatning ikke økonomisk kriminalitet. Disse medlemmer vil vise til at politiet har begrensede ressurser til disposisjon. Innenfor den ressursramme politiet har disponibelt er det etter disse medlemmers mening viktig å prioritere høyest arbeidet mot grov voldskriminalitet. Disse medlemmer vil i budsjettet for 1995 styrke politiets mulighet til økt innsats på dette området.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, slutter seg til at kampen mot økonomisk kriminalitet, liksom kamp mot annen kriminalitet, bør trappes opp. Dette medlem mener imidlertid å kunne registrere at stadig større deler av ressursene som settes inn for bekjempelse av kriminalitet kanaliseres til nettopp økokrim og narkotikapolitiet, til fortrengsel for oppgaver som mer direkte berører folk flests rettssikkerhet. Det siktes her spesielt til såkalt hverdagskriminalitet, volds- og vinningskriminaliteten. Dette medlem vil advare mot en slik utvikling.

       Dette medlem ønsker ingen forbud mot kontraktørvirksomhet av to grunner. For det første bedrer slike organiseringer økonomiens virkemåte, ved at blant annet reallønningen blir mer fleksible, og at ødeleggende offentlige inngrep, blant annet gjennom « arbeidsmiljø »-loven, kan bli omgått. For det andre er det moralsk betenkelig at staten skal gripe inn og forby en frivillig inngått overenskomst mellom to voksne parter.