B.innst.S.nr.I (1994-1995)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1995.

5. SYSSELSETTINGSPOLITIKKEN OG OVERFØRINGSORDNINGENE

5.1 Utfordringer i sysselsettingspolitikken

5.1.1 Sammendrag

       Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle. Derfor må politikken i det enkelte år rettes inn mot økt sysselsetting og en varig styrking av grunnlaget for arbeid og verdiskaping.

       Sysselsettingen økte gjennom 1993, og har fortsatt å øke i 1994. På årsbasis ligger det an til en vekst i sysselsettingen på rundt 30.000 personer. Dette gir grunnlag for en nedgang i ledigheten for første gang siden 1987.

       Sysselsettingspolitikken går med dette inn i en ny fase. Hovedoppgaven i de nærmeste årene blir å bidra til at oppgangen i økonomien kan slå gjennom i arbeidsmarkedet. Forholdene må legges til rette for en varig vekst i sysselsettingen og fortsatt nedgang i ledigheten minst på linje med opplegget i Langtidsprogrammets Solidaritetsalternativ. Samtidig må en unngå at presstendenser i økonomien fører til at pris- og kostnadsveksten på nytt skyter fart. Dette vil i så fall hindre en nødvendig ytterligere forbedring av konkurranseevnen for næringslivet i fastlandsøkonomien, og føre til tap av markedsandeler både på hjemme- og utemarkedene.

       For å oppnå en varig nedgang i ledigheten uten vesentlig økt inflasjon er det viktig at:

       Det er viktig at politikken på alle disse områdene bidrar til å rette opp ubalansene på arbeidsmarkedet. Økonomiens virkemåte må også bedres.

       Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet skisserer en utvikling som gradvis bringer arbeidsmarkedet i bedre balanse mot slutten av 1990-årene. En oppdatert analyse av utviklingen på arbeidsmarkedet framover og et sysselsettingsbudsjett er gitt i avsnitt 3.2.3 i meldingen. Sysselsettingsbudsjettet gir anslag for utviklingen i sysselsetting, arbeidsstyrke og ledighet på kort sikt, på bakgrunn av de makroøkonomiske framskrivingene som presenteres i meldingen. Avsnitt 3.2 inneholder også en historisk oversikt over utviklingen på arbeidsmarkedet, samt en vurdering av mekanismer og drivkrefter som kan påvirke utviklingen i sysselsetting og ledighet. Denne gjennomgangen og sysselsettingsbudsjettet gir dermed et bedre grunnlag for å overvåke og vurdere utviklingen på arbeidsmarkedet, slik at politikken kan justeres dersom det blir nødvendig.

       I løpet av de siste årene har Regjeringen tatt flere initiativ for å styrke det internasjonale samarbeidet for økt vekst og sysselsetting.

       En oversikt over disse initiativene og internasjonalt samarbeid om sysselsettingspolitikken er gitt i avsnitt 3.3 i meldingen.

       Arbeidsmarkedstiltakene har vært et viktig element i stabiliseringspolitikken. Tiltakene ble trappet kraftig opp for å motvirke økningen i ledigheten i perioden 1988-1993. Forutsetningen har vært at tiltaksnivået skal trappes ned når konjunkturene bedret seg. Sysselsettingsutvalget ( NOU 1992:26 ) foreslo, som en del av sitt « Solidaritetsalternativ » at arbeidsmarkedstiltakene skulle « trappes ytterligere opp i 1993 med om lag 10.000 i forhold til det høye nivået i 1992 », men la til at « Når sysselsettingen etter solidaritetslinjen stiger raskere, bør de midlertidige tiltakene trappes ned ».

       Regjeringen har senere, blant annet i Nasjonalbudsjettet for 1993 og i Langtidsprogrammet 1994-1997, sluttet seg til hovedtrekkene i Sysselsettingsutvalgets innstilling. Siden 1992 er tiltakene for ordinær arbeidskraft økt med vel 10.000 plasser, i tillegg til at om lag 17.000 studieplasser i høyere utdanning er finansiert vha. beredskapsmidler.

       I lys av den klart bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet foreslår Regjeringen et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 50.000 plasser i første halvår 1995. Tiltaksnivået i andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995. Arbeidsmarkedstiltakene er en viktig del av Regjeringens sysselsettingspolitikk. En vil derfor følge situasjonen på arbeidsmarkedet nøye og vurdere å øke bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak dersom ledigheten ikke faller i tråd med anslagene. I det budsjettforslaget som nå legges fram, er beredskapsbevilgningen budsjetteknisk tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene i 1995 på 45.000 plasser. Arbeidsmarkedspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen.

5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, mener at hovedmålet for den økonomiske politikken er arbeid for alle. Derfor må politikken i det enkelte år rettes inn mot sysselsetting og en varig styrking av grunnlaget for arbeid og verdiskaping.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at sysselsettingen økte gjennom 1993, og at den har fortsatt å øke i 1994. På årsbasis ligger det an til en vekst på sysselsettingen på rundt 30.000 personer. Dette gir grunnlag for nedgang i ledigheten for første gang siden 1987.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil understreke at den store arbeidsledigheten er en av de største utfordringer vi som samfunn står overfor. Disse medlemmer viser til at disse medlemmer både i sine respektive alternative budsjettforslag og ved flere anledninger har fremmet forslag som kunne bidratt til en lavere arbeidsledighet enn dagens nivå. Disse medlemmer vil peke på at flertallet i Stortinget gjennom tilslutning til EØS-avtalen har redusert folkevalgte organers mulighet til tiltak som kan føre til økt sysselsetting i Norge. Dette gjelder bl.a. gjennom tilslutning til EFs direktiver om offentlige innkjøp og fjerning av fortrinnsretten for norske selskaper i konsesjonslovene.

       Disse medlemmer mener det må legges til rette for at veksten i sysselsettingen i størst mulig grad skjer ved en økning av varige arbeidsplasser. Veksten må også innrettes slik at miljøbelastningen blir minst mulig.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Regjeringen regner med en økning i sysselsettingen i løpet av 1994 på 30.000 personer, men at nedgangen i den registrerte ledigheten kun anslås til 6.500 personer. Det innebærer at arbeidsledigheten forsatt kan holde seg på et høyt nivå selv om det er vekst i sysselsettingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, mener reguleringen av arbeidsmarkedet i Norge inkludert utformingen av mange arbeidsmarkedstiltak, skaper et lite fleksibelt arbeidsmarked. Det svekker mulighetene for jobbrotasjon, og gjør at arbeidsgivere vegrer seg for å ansette flere - særlig folk som har liten arbeidserfaring. Høye sosiale utgifter, bl.a. i sykelønnsordningen, øker bedriftenes kostnader, slik at færre får plass på arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer viser til behovet for å trekke tilbake en del av tiltakene for å stimulere økonomien når en er inne i en oppgangsperiode. Disse medlemmer viser til anbefalingene i Norges Banks brev av 19. oktober 1994 om det økonomiske opplegget for 1995.

       Både kontrollsystem og ytelsesnivå må stimulere til at ledige søker arbeid og tar ledige jobber. Det må innskjerpes at dagpengemottakere som ikke tar tilbudt høvelig jobb, skal miste dagpengene. Enkelttilfeller fra arbeidskontorenes praksis viser at det er behov for å avklare nærmere hva som anses som høvelig arbeid. En større del av arbeidsmarkedsmidlene skal brukes til kompetansegivende tiltak. Ungdom under 26 år bør heller få tilbud om ordinær, kompetansegivende utdanning enn tilbud i arbeidsmarkedsopplæringen. Arbeidsmarkedspolitikken må innrettes slik at konkurransevridning unngås, og det ordinære arbeidsmarkedet stimuleres.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedutfordringen er å få flere i arbeid - i nye, lønnsomme arbeidsplasser. Vi må få flere bedrifter og personer som lever av inntekter fra markedet, ikke av overføringer fra statskassen. Til gjengjeld må bedrifter som klarer å skape et overskudd, få beholde mer av det selv.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil understreke at det er et viktig mål i årene fremover for den generelle økonomiske politikken å bedre lønnsomheten og veksten i konkurranseutsatt virksomhet. Arbeidsmarkedspolitikken må utformes slik at den støtter opp under dette målet. Arbeidsmarkedstiltakene må konsentreres mer om å bedre flyten i arbeidsmarkedet, og til å fremme omstillingen av arbeidskraft mellom bedrifter og næringer.

       Disse medlemmer viser til at det er nødvendig med en liberalisering av arbeidsmiljøloven for å få til en mer fleksibel arbeidstid og utvidede åpningstider. Dette vil gi bedre utnyttelse av produksjonsutstyr og bedre tilpasning når det gjelder arbeidstakers, kunders og klienters ønske. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til Høyres forslag om å oppheve åpningstidsloven (Dok.nr.8:16 og Innst.S.nr.100 (1993-1994)), som et flertall gikk i mot.

       Disse medlemmer vil også vise til endringer i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr. 50, Innst.O.nr.2 (1993-1994)), der et flertall uten Høyre foretok endringer som bl.a. gjør det vanskeligere å ansette korttidshjelp, og svekker muligheten for unge til å få arbeid.

       Disse medlemmer vil legge større vekst på å investere i kunnskap og kompetanseoppbygging. Riktig bruk av våre menneskelige ressurser er helt avgjørende. Et høyt kunnskaps- og kompetansenivå er en nødvendig forutsetning for å bygge velferdssamfunnet videre. Satsing på kunnskap og kompetanse er sentrale element for å sikre sysselsetting og økonomisk vekst. En målrettet og effektiv produksjon av offentlige tjenester forutsetter også styrket kompetanse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at lønnsnivået også har betydning i forhold til kostnadsnivå og konkurranseevne. Et høyt lønnsnivå i skjermet sektor fører til økte kostnader i konkurranseutsatt sektor både gjennom størrelsen på offentlige budsjetter og ved at lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor ikke står i forhold til produktiviteten. Et for høyt lønnsnivå vil også gjøre at en rekke typer produksjon ikke lønner seg fordi kostnadene er for høye. Et for høyt lønnsnivå vil derfor være et hinder for sysselsetting. Det er viktig å arbeide for fortsatt moderate lønnsoppgjør.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser også til at ikke bare lønnsnivå, men også lønnsdannelse vil ha stor betydning for arbeidsmarkedets virkemåte. Med lønnsdannelse menes her i hvilken grad lønnen står i forhold til den produktivitet den enkelte arbeidstaker og bedrift representerer. Ved små lønnsforskjeller mellom bransjer som har høy lønnsomhet og de som har lav lønnsomhet, vil dette være med på å opprettholde ulønnsomme bransjestrukturer, og således være en trussel mot sysselsettingen. Økt lønnsdifferensiering avhengig av kvalifikasjoner og innsats, vil også bedre arbeidsmarkedets virkemåte.

       Disse medlemmer påpeker at dersom forpliktelsene ved nyansettelser blir for store for bedriftene kan dette fungere som et hinder for ny sysselsetting. Særlig i små og mellomstore bedrifter har dette delvis å gjøre med frykten for mistilpasning ved nyansettelser og prosedyrene ved oppsigelse. Ved en oppsigelsesrettssak sitter den ansatte i stillingen til domsfellelse. I noen tilfeller kan dette ta år. Dette kan være svært dyrt for en liten bedrift. Dersom markedet til en bedrift er særlig følsom for konjunkturmessige variasjoner vil dette også være et hinder for å kunne påta seg varige lønnsforpliktelser, dersom systemet er for rigid.

       Disse medlemmer viser til at effektiv arbeidsformidling er nødvendig for å kunne koble jobbsøkende med jobbmuligheter. Det er i dag et statlig monopol på disse tjenestene og dette fremmer ikke den primære oppgave - en mest mulig effektiv arbeidsformidling. Sysselsettingsutvalget peker på dette:

       Regjeringen har vist lite initiativ i retning av å tillate privat arbeidsformidling. Et bedre utviklet marked for korttidsarbeidskraft, privat arbeidsutleie og en mer fleksibel arbeidstid bidrar i samme retning. Totalt kan slike tiltak skape 20.000 nye jobber.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidsledigheten gjennom 1990-årene har vært uakseptabelt høy og at dette har ført til store samfunnsmessige, personlige og samfunnsøkonomiske problemer.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti legger frem et alternativt statsbudsjett med en betydelig satsing på redusert arbeidsledighet. Disse medlemmer viser til fraksjonsmerknaden fra disse medlemmer.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det er forventet en økt sysselsetting med 25.000 neste år og det kan føre til at ledigheten går noe ned, til 5,5 %. Kristelig Folkeparti legger vekt på at en kan føre videre en fast økonomisk linje og en jevn styrking av konkurranseevnen slik at vi kan utnytte de økte muligheter gir innenfor en åpnere konkurranse, også når det gjelder offentlige innkjøp.

       Disse medlemmer viser til sitt alternative budsjett der det er lagt opp til en næringslivspakke på 3,1 mill. kroner med vekt på å lette rammebetingelsene for private bedrifter gjennom bl.a. å redusere arbeidsgiveravgiften med 2 % og at det for ungdom under 25 år regnes en 3 % lavere arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer viser til tidligere finansinnstillinger der Kristelig Folkeparti har gått inn for at mer av tiltaksmidlene stilles til disposisjon for lokale tiltak i kommunal eller privat regi. Disse medlemmer følger opp dette ved å øke rammen for kommunale sysselsettingstiltak med 100 mill. kroner, og kommunale næringsfond med 100 mill. kroner samt at det foreslås 10 mill. kroner til organisasjoner som arbeider for arbeidsløse utenom Arbeidsmarkedsetatens system. Det vises for øvrig til Kristelig Folkepartis særmerknad for omtale av de ulike tiltak for norske sjøfolk m.v.

       Komiteens medlem fra Venstre mener det trengs mer kraftfulle tiltak for å redusere arbeidsledigheten. Dette medlem fremmer forslag i forbindelse med budsjettet for 1995 som vil gjøre det rimeligere å sette flere i arbeid og dyrere å forurense og bruke energi. En reduksjon av arbeidsgiveravgiften vil i den økonomiske oppgangsperioden vi nå er inne i ha særlig positive virkninger for sysselsettingen og stimulering av privat sektor.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at Regjeringa både gjennom dette og tidligere statsbudsjettframlegg viser at målet om « Arbeid for alle » er gitt opp. Det er EU-tilpasning som er Regjeringas « Jobb nr. 1 ». Regjeringa sier seg tilfreds med en mindre nedgang i ledigheten og legger opp til en tilvenning til en arbeidsløshetsprosent som for få år sida ble regnet som helt uakseptabel. Den skammelige utstøtingen av eldre arbeidstakere og folk som ikke er 100 % effektive etter kapitalismens krav, fortsetter.

       Den høye arbeidsløsheten bidrar til å holde lønningene nede og blir dermed et virkemiddel i Regjeringas pris- og kostnadspolitikk.

       Kommuner og fylkeskommuner har i stor utstrekning gjort seg avhengige av tiltaksplasser for å holde driften gående. Når Regjeringa nå vil kutte tiltaksplasser og samtidig strammer inn på kommuneøkonomien, vil dette føre til akutte kriser.

       Mange arbeidsløse har opplevd det å gå på arbeidsmarkedstiltak som en bedre løsning enn å heve dagpenger. Når kuttet i tiltaksplasser gjennomføres uten at det blir flere arbeidsplasser i offentlig sektor, blir konsekvensen en lengre periode i passiv ledighet uten tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsdirektoratet har foreslått å ta største delen av kuttet på kvalifiseringstiltakene. Dette vil slå svært negativt ut for de arbeidsløse.

       Dette medlem er mot tiltaksøkonomien som skaper et B-arbeidsmarked med lønn under tariff og utrygge arbeidsvilkår. Dette medlem vil følge opp sine forslag fra behandlinga av statsbudsjettet for 1994 om å bruke tiltaksmilliardene til et fond for statlig industrireisning og til å øke overføringene til kommuner og fylkeskommuner for å kunne opprette hardt tiltrengte ordinære arbeidsplasser bl.a. innen undervisning, helsevesen, eldreomsorg og tiltak for barn og ungdom.

       Komiteens flertall alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i at det for å oppnå en varig nedgang i ledigheten uten vesentlig økt inflasjon er viktig at

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at budsjettopplegget for 1995 har dette som sentralt siktemål:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig å stimulere til en nedgang i ledigheten uten vesentlig økning i inflasjonen. Det er derfor viktig at:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse understreker at den økte arbeidsledigheten fra slutten av 80-årene til 1994 har vist at verken arbeidsmarkedet selv eller andre markeder av seg selv kan løse ledighetsproblemet. Lavere ledighet krever at hensynet til arbeidsledigheten overordnes øvrige ambisjoner i den økonomiske politikken. Disse medlemmer viser til at disse medlemmer i de foregående årene har fremmet forslag om alternative statsbudsjett med betydelig økt innsats for å redusere arbeidsledigheten.

       Disse medlemmer viser til at Solidaritetsalternativet, som Regjeringen legger til grunn for sin politikk, anbefaler « mer fleksible » arbeidsmarkeder, fjerning av hindre for fleksibel utnyttelse av arbeidskraften, lav og stabil prisstigning og fortsatt innretting på lavere kostnader for konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer viser til at denne politikken inntil 1994 har gitt økt arbeidsledighet. Disse medlemmer mener den svake reduksjonen i arbeidsledigheten i 1994 delvis må tilskrives økt internasjonal økonomisk drahjelp, men viser til at den markerte rentenedgangen etter Norges frikobling fra ecu trolig er den viktigste årsaken til økt sysselsetting.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen mener at politikernes primære oppgave for å løse arbeidsledighetsproblematikken er å gi gode og stabile rammebetingelser til aktørene i økonomien. Inflasjonsproblemet løses gjennom pengepolitikken ved å gi sentralbanken en frihetsgrad ved å fjerne målsettingen om valutakursen. Økonomiens virkemåte bedres best ved å deregulere markedene. Konkurransen stimuleres best ved å åpne for større utenlandske markedsaktører, både ved å åpne for import og eksport, men også ved å fjerne konsesjonslovene. Dette medlem ønsker ikke å holde lønningene nede og betrakter Regjeringens såkalte inntektspolitikk som særdeles uheldig. Dette medlem mener det er best for alle at den enkelt aktør får tilpasse seg etter eget forgodtbefinnende, og går derfor imot direkte tiltak som stimulerer til substitusjon mot arbeidskraft.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at arbeidsledigheten har både en konjunkturell og strukturell årsak. Økonomiens virkemåte må bedres om ledigheten skal reduseres utover det som økt aktivitetsnivå alene kan bidra med.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge har en svært høy ungdomsledighet. Disse medlemmer understreker at dette kan gi varige problemer, ved at store deler av ungdomskullene ikke får viktig arbeidserfaring.

       Disse medlemmer viser til at ambisjonene om å redusere ledigheten må være langt høyere og at det må settes inn ekstra stor innsats overfor unge arbeidsledige. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at disse medlemmer går inn for å redusere arbeidsgiveravgiften for ungdom under 25 år, økte ressurser til lærlingeplasser og foreslår å øke omfanget av bl.a. praksisplasser.

       Komiteen viser til at det i budsjettet legges opp til at innsatsen overfor ungdom og langtidsledige skal gis særlig høy prioritet. Langtidsledige skal gis tilbud om jobb eller tiltak senest etter 80 uker på dagpenger. All ungdom under 20 år skal gis tilbud om jobb, skoleplass eller tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er nødvendig med spesiell innsats for å få ungdom under 25 år inn i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til sine respektive alternative budsjett for 1995 hvor det foreslås en sterk satsing for å bringe ungdom inn i varig og meningsfylt arbeid.

       Disse medlemmer vil under budsjettbehandlingen gå inn for redusert arbeidssgiveravgift for ungdom under 25 år.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at arbeidsmarkedstiltakene har vært et viktig element i stabiliseringspolitikken. Tiltakene ble trappet kraftig opp for å motvirke økningen i ledigheten i perioden 1988-93. Forutsetningen har vært at tiltaksnivået skal trappes ned når konjunkturene bedret seg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig at arbeidsmarkedstiltakene trappes noe ned og midlene dreies i retning av å skape nye og varige arbeidsplasser spesielt i næringslivet, helsesektoren og i kommunesektoren.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til partiets merknader til Langtidsprogrammet 1994-97 der et omfattende program for økt sysselsetting av ungdom er omtalt. Det gjelder både tiltak i arbeidsmarkedet, økt kompetanse gjennom utdanning og endrete regler som letter unges adgang til arbeidslivet. Disse medlemmer viser for øvrig til forslag i sitt alternative budsjett om tiltak for unge under utdanning samt til forslag om redusert arbeidsgiveravgift for unge under 25 år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen i lys av den klart bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet foreslår et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 50.000 plasser i første halvår i 1995. Tiltaksnivået i andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert Nasjonalbudsjett 1995. Disse medlemmer viser til at arbeidsmarkedstiltakene er en viktig del av sysselsettingspolitikken. Disse medlemmer er enig i at situasjonen må følges nøye og at det må vurderes å øke bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak dersom ledigheten ikke faller i tråd med anslagene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre etterlyser Regjeringens oppfølging på oversendelsesforslaget fra behandlingen av budsjettet for 1994 hvor man ba om en vurdering av det sysselsettingspotensialet som ligger ved økt tjenesteyting i private hjem, der det utarbeides forenklede regler for ansettelse, som også gir yrkesutøveren sosiale rettigheter. Ifølge tidligere tilbakemelding til Stortinget la Regjeringen opp til omtale av dette i Nasjonalbudsjettet for 1995. Dette er ikke gjort.

       Disse medlemmer vil påpeke at den private tjenesteytende sektor er blitt neglisjert av Regjeringen som en ny kilde til sysselsetting. Sammenlignet med andre land er tjenestesektoren knyttet til private hjem lite utviklet i Norge. Disse medlemmer mener dette området er et område det er mulig å øke sysselsettingen i. Dette forutsetter at man utarbeider enklere ansettelses-, skatte- og avgiftsregler for denne typen arbeid. Disse medlemmer mener det er viktig at yrkesutøverne på dette området får samme sosiale rettigheter som andre arbeidstakere. Et forenklet skatte- og avgiftsregelverk vil motvirke svart arbeid som ikke gir denne typen rettigheter. Det faktum at man idag ser en moderat nedgang i ledigheten, bør etter disse medlemmers mening ikke medføre en lavere interesse for å utvikle lønnet sysselsetting i nye sektorer i vårt samfunn. Ved at private personer betaler for tjenester man ellers ville gjort på egen fritid, kan man praktisk dele den totale mengden arbeid i vårt samfunn uten at det skaper negative virkninger på konkurranseevnen.

       Disse medlemmer vil oppfordre Regjeringen om snart å komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av oversendelsesforslaget.

       Disse medlemmer vil samtidig be Regjeringen gi en vurdering av de tiltak Danmark har satt i gang knyttet til vedlikehold av private boliger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener Regjeringen fortsatt satser for lite på nye studieplasser. Køene ved våre universiteter og høyskoler har i de siste årene vært uakseptable. Innsatsen overfor ungdom og langtidsledige skal gis særlig høy prioritet. Problemet er at arbeidsmarkedstiltak bærer for mye preg av mer midlertidig sysselsetting, fremfor kompetanseheving. Slike tiltak løser ikke tilpasningsproblemene på arbeidsmarkedet. I stedet for å utstede noen generell garanti om tiltaksplass til all ungdom, bør Regjeringen arbeide videre med å tilby flere kompetansegivende opplæring og utbygge kapasiteten videre ved våre universiteter og høyskoler.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at etter at arbeidsledigheten begynte å øke i 1987, etter at regjeringen Brundtland overtok, har nivået for arbeidsmarkedstiltakene økt år for år. Forutsetningen har vært at tiltaksnivået skal trappes ned når konjunkturene bedret seg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen slutter seg til at man i lys av den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet, foretar en reduksjon i tiltaksplassene. Dog er nivået på generelle sysselsettingstiltak fremdeles for høyt i en situasjon med bedrede konjunkturer. Mer av midlene bør overføres til kompetansegivende opplæring, samt opprettelser av nye studieplasser. Høyres medlemmer reagerer på den innretning og det omfang tiltakene etterhvert har fått. Omfanget er blitt så stort at det gir en negativ fortrengningseffekt.

       Ikke minst opplever mange firma å miste kommunale oppdrag, fordi arbeidsoppgavene utføres av personer hyret av det offentlige, som arbeidsmarkedstiltak. Dette flytter sysselsettingsproblemet, og kan øke ledigheten i privat sektor. Tiltakene venner samfunnet til et unormalt høyt aktivitetsnivå kanalisert gjennom offentlig sektor. All erfaring viser at det er svært vanskelig å bygge ned tjenestenivået i offentlig sektor når tidene igjen blir bedre. Videre finnes det en rekke eksempler på at personer som er på tiltak får sin utdannelse betalt, til dels i konkurranse med ungdom som selv bærer kostnadene ved sin utdanning.

       Målingen av tiltakenes effekt er dårlig utviklet. Man ser videre tendenser til etablering av en egen næring rundt arbeidsmarkedstiltak, hvor mange tilbud har for dårlig kvalitet. Videre er kursene primært rettet inn mot eksisterende jobber. Tiltak som stimulerer til egenaktivitet og nyetablering er mindre tilgjengelige.

       Disse medlemmer mener vi i dag får for lite ut av de ressurser vi setter inn overfor de arbeidsledige. Disse medlemmer vil ha en gjennomgang og en kvalitetssikring av de tiltak som finnes. Disse medlemmer mener følgende prinsipper bør legges til grunn for arbeidsmarkedstiltak:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen foreslår å redusere omfanget av arbeidsmarkedstiltak med 15.000 plasser, mens ledigheten kan ventes å bli redusert med bare 6.500 personer i 1994. Disse medlemmer viser til B.Innst.S.nr.5 (1994-1995), der Sosialistisk Venstreparti bl.a. foreslår en økt innsats i forhold til Regjeringen når det gjelder tiltak rettet mot ungdom, herunder lønnstilskudd og praksisplasser. Dette forslaget må sees i sammenheng med andre forslag fra Sosialistisk Venstreparti om økt aktivitet i kommunesektoren.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sin merknad foran om behovet for å redusere tiltaksnivået under en økonomisk oppgangsperiode, og til sitt forslag om å redusere arbeidsgiveravgiften til maksimalt 10 %.

       Komiteen viser til at yrkeshemmede ofte har behov for mer omfattende og langvarige tiltak enn andre arbeidssøkende. De vil ofte ha behov for flere tiltak som kan tilføre nødvendig kompetanse og arbeidstrening.

       Komiteen viser til at en økende andel av tiltakene for yrkeshemmede vil bli gjennomført integrert i ordinært arbeidsliv og at en økende andel av tiltaksplassene innen arbeidsmarkedsbedriftene skal rettes inn mot attføring framfor varig sysselsetting. Mulighetene for en vellykket attføringsprosess er størst når attføringen kommer raskt i gang, attføringstiltakene er tilpasset den enkeltes situasjon og muligheter og tiltaksdeltagelsen er mest mulig sammenhengende.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er videre enig i at innsatsen ved arbeidsmarkedsetaten for yrkesrettet attføring styrkes tilsvarende 200 stillinger.

       Komiteen viser til at arbeidsstyrken har tatt seg opp de siste månedene, og at dette har begrenset nedgangen i arbeidsledigheten noe.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at sysselsettingen i 1995 anslås å øke med 1 1/4 %, tilsvarende om lag 25.000 personer. For perioden 1996-98 regner en nå med en gjennomsnittlig vekst i sysselsettingen på 1 % pr. år, eller noe over 20.000 personer. Sysselsettingsveksten slik den er skissert er dermed på linje med anslått sysselsettingsvekst i Langtidsprogrammet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det i følge siste AKU-undersøkelse er en økning på 41.000 sysselsatte i 1994 og etter disse medlemmers mening er det grunn til å regne med at den positive utvikling fortsetter inn i 1995. Det er imidlertid etter disse medlemmers oppfatning viktig at den samlede ramme for arbeidsmarkedstiltak og andre tiltak som stimulerer sysselsettingen ikke for raskt legges om. Disse medlemmer mener f.eks. det er viktig at norske verft kan konkurrere på samme betingelser som utenlandske. Disse medlemmer viser til Kristelig Folkepartis reservasjoner mht. det omfang og tempo som man reduserer overføringene til næringer og husholdninger med.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at ledigheten ser ut til å bli om lag 155.000 ved utgangen av 1994 og at en så høy arbeidsledighet krever en ekstraordinær innsats innen arbeidsformidlingen. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om å redusere formidlingsinnsatsen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener denne veksten i sysselsettingen ikke er tilstrekkelig. Disse medlemmer viser til Senterpartiets alternative budsjett for 1994 og 1995 som innebærer en sterkere satsing på nyskaping av arbeidsplasser.

       Komiteen viser til at demografiske forhold isolert sett tilsier en økning i arbeidsstyrken på om lag 11.000-12.000 personer pr. år de nærmeste årene. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til utviklingen i yrkes- og utdanningsfrekvenser på kort sikt. Bl.a. er det nå et stort arbeidskraftspotensiale blant unge under utdanning. Arbeidsstyrken anslås nå å øke med vel 20.000 personer i 1994 og 15.000 personer i 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Stephen Bråthen mener det er viktig å styre satsingen i utdanningssektoren slik at den kompetansen man bygger opp svarer til samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft. Disse medlemmer peker særlig på viktigheten av å satse på en utbygging av lærlingeordningen som et viktig virkemiddel i denne sammenheng.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, viser til at den norske Regjeringen i løpet av de to siste årene har tatt initiativ for økt internasjonalt samarbeid for å styrke vekst og sysselsetting:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at kampen mot arbeidsledigheten og for arbeid til alle vil være en sentral økonomisk-politisk oppgave i mange år framover. I en verden hvor den internasjonale gjensidige økonomiske avhengighet stadig øker, er det helt nødvendig med utvidet og styrket internasjonalt samarbeid for å redusere den alt for høye ledigheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er enig i at det er viktig å styrke norsk næringslivs konkurranseevne i forhold til utlandet. Disse medlemmer vil imidlertid understreke betydningen av satsing på næringslivet i den hjemmekonkurrerende sektor. Det er viktig å legge vekt på å styrke konkurransen i denne sektor slik at Fastlands-Norge kan bli mer selvforsynt med varer og tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at rapporten Human Development Report 1993 fra UNDP peker på en økende tendens til at økt økonomisk vekst ikke gir vesentlig vekst i antall arbeidsplasser. I OECD under ett, steg antall arbeidsplasser med 0,1 % for hver prosent BNP vokste. Denne tendensen til vekst med mindre arbeidsinnhold må føre til en endret økonomisk struktur, hvis arbeidsledigheten skal kunne fjernes. Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag om en ny, grønn skattekommisjon for å utrede overgang fra skatt på arbeidskraft til skatt på aktiviteter med uheldige miljøeffekter og økt bruk av ressurser.

       Disse medlemmer understreker at manglende sysselsettingsvekst må sees i sammenheng med den økonomiske strukturen i Norge og internasjonalt. Økt spesialisering og internasjonalt varebytte, subsidiert med energipriser som ligger langt under en miljøforsvarlig pris, medfører lavere sysselsetting og økt belastning på miljøet. Riktig prising av transport er derfor et viktig strukturpolitisk virkemiddel for å sikre økt sysselsetting.

       Disse medlemmer viser videre til mulighetene til i større grad å dele på arbeidet, både ved redusert overtidsarbeid og ved kortere normalarbeidsdag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om økt innsats i Arbeidstilsynet for å sikre overholdelse av Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, til forslag om bevilgninger til forsøksordninger med kortere arbeidstid og til Dok.nr.8:46 (1993-1994) fra stortingsrepresentantene Halvorsen, Djupedal, Hageler, Rønningen og Johansen om tiltak for deling av arbeid for å redusere arbeidsledigheten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det med god løpende tilgang på nye jobber blir lettere for de ledige å få innpass i det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedspolitikken må legge til rette for dette. Dette innebærer økte krav til arbeidsmarkedsetatens formidlingsinnsats. Det vil være avgjørende å sikre at arbeidskraften er tilgjengelig for å møte veksten i etterspørselen etter arbeidskraft. I lys av den bedrede utviklingen i arbeidsmarkedet som har vært registrert det siste året, og utsiktene til fortsatt vekst i sysselsettingen framover vil det i de fleste tilfeller være riktig å vente noe lengre med å gi tilbud om tiltaksplass. Dette innebærer mer tid til jobbsøking for den enkelte og formidlingsbistanden vil strekke seg over en lengre periode før tiltak settes inn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ledigheten anslås å reduseres med om lag 6.500 personer i 1994. Disse medlemmer mener dette viser at Regjeringens sysselsettingspolitikk er utilstrekkelig.

       Disse medlemmer mener det er mulig å redusere arbeidsledigheten betydelig med samme budsjettbalanse som Regjeringen legger opp til. Kommunesektoren, som får en reell nedgang i sine inntekter fra 1994 til 1995, står for mange av de viktigste velferdsoppgavene, for undervisning i grunnskolen og for viktige miljøoppgaver. Disse medlemmer viser bl.a. til at den aldersmessige sammensetningen av befolkningen i årene som kommer vil kreve ekstra innsats, både i skoleverket og i alderspleien.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at særskilte grupper av arbeidsledige er omfattet av garantiordninger, der den ledige er garantert tilbud om arbeid, utdanning eller tiltaksplass. Dette gjelder:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den sittende regjering gjennom flere år har administrert etterkrigstidens høyeste ledighet. På et tidspunkt hadde Norge en av de høyeste andelene av ungdomsarbeidsledige i Europa. Det hjalp de ledige lite at Regjeringen hadde som målsetning at disse skulle garanteres jobb eller utdanning - mange fikk ingen av delene. Den eneste fremtidige forsikring mot økt ledighet er gjenreisning av veksten i økonomien. Økt verdiskapning i privat sektor vil være fundamentet for å oppnå en balansert utvikling. Målet for næringspolitikken er å kunne stimulere til et dynamisk konkurransedyktig næringsliv, som igjen kan danne grunnlaget for velferd for den enkelte både basert på arbeidsinntekt og på offentlige tjenester. Et verdiskapende næringsliv er i samspill med en effektiv offentlig sektor grunnlaget for hele nasjonens velferd.

       Komiteen viser til at langtidsledige, særlig i aldersgruppen 20-24 år, prioriteres innenfor den samlede ramme for arbeidsmarkedstiltakene.

5.2 Tiltak mot ungdomsledigheten

5.2.1 Sammendrag

       I lys av situasjonen på arbeidsmarkedet de siste årene har Regjeringen sett det som viktig å gi ungdom opp til 25 år muligheter til arbeid, utdanning eller kompetansehevende tiltak. For å styrke grunnlaget for dette arbeidet nedsatte Regjeringen i mai 1993 et ekspertutvalg som skulle se nærmere på ungdommens situasjon på arbeidsmarkedet.

       Utvalgets mandat var å kartlegge begynnerlønninger for ungdom og drøfte deres betydning for ungdoms stilling i arbeidsmarkedet, gjennomgå regelverk og lovgivning, samt drøfte spesielle trekk som kan ha stor betydning for ungdoms tilknytning til arbeidsmarkedet. Utvalget avga sin rapport, NOU 1994:3 Ungdom, lønn og arbeidsledighet, til Administrasjonsdepartementet 2. februar 1994. Utredningen følger denne meldingen som utrykt vedlegg. Utvalgets hovedkonklusjoner er oppsummert i det følgende:

       Utvalgets rapport ble sendt på bred høring bl.a. til partene i arbeidslivet, ungdomsorganisasjoner og departementene. Administrasjonsdepartementet har i alt mottatt 22 høringsuttalelser. Disse følger denne meldingen som utrykt vedlegg.

       De fleste høringsuttalelsene stiller få spørsmål ved de analysene som presenteres i utvalgets rapport, men det påpekes en del mangler. Bl.a. er det mange som trekker fram som en svakhet at utvalget i sine konklusjoner ikke har kunnet basere seg på egne innsamlede data, men har vært nødt til å bygge på allerede eksisterende statistikk og annen informasjon. Mange deler imidlertid utvalgets syn at det er unge i alderen 20-24 år med liten kompetanse og arbeidserfaring som risikerer de største problemer i arbeidsmarkedet. Det er imidlertid svært delte oppfatninger blant høringsinstansene om å åpne for utvalgets forslag om opplærings- og treningsstillinger for denne gruppen.

       I tilknytning til Reform '94 vil fagopplæringen i skole og arbeidsliv bli bedret. Det er lagt opp til at den avsluttende spesialiseringsordningen (inntil to år) blir gitt som opplæring i arbeidslivet. Enkelte høringsinstanser mener at det er fare for at opplæringsstillingene som utvalget foreslår kan komme i konflikt med dette, og at en derfor bør avvente erfaringene med Reform '94 nærmere før en åpner opp for dette forslaget.

       LO har store betenkeligheter med et slikt forslag, og frykter at det kan bidra til å etablere et lag i bedriftene, samtidig som det kan komme i konflikt med den nye lærlingordningen og svekke omfanget av denne. Liknende innvendinger er trukket fram i flere av de øvrige høringsuttalelsene. YS er mer positive til forslaget, men mener det bl.a. bør stilles krav til arbeidsgiverne slik at slike stillinger ikke benyttes til å hente inn billig arbeidskraft i tidsbegrensede perioder på bekostning av faste stillinger. AF deler utvalgets syn om at det er viktig at unge arbeidsledige får praksis og erfaring fra arbeidslivet. AF påpeker imidlertid at forslaget ikke bare bør reserveres for unge med lite utdanning. Også blant AFs medlemmer vil det være et behov for slike stillinger. NHO er i sin høringsuttalelse også positiv til forslaget om opplærings- og treningsstillinger, og mener at det bør kunne prøves ut.

       Det materialet utvalget har presentert og de synspunkter som er kommet fram i høringsuttalelsene vil bl.a. være en del av grunnlaget for Regjeringens arbeid med stortingsmeldingen om velferdsordningene som vil bli lagt fram våren 1995.

5.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, understreker at det er viktig å gi ungdom opp til 25 år muligheter til arbeid, utdanning eller kompetansegivende tiltak.

       Komiteen viser til at utredningen ungdom, lønn og arbeidsledighet ( NOU 1994:3 ) følger meldingen som utrykt vedlegg.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en av utvalgets hovedkonklusjoner er at ungdom som gruppe er særlig utsatt i lavkonjunkturer. Når etterspørselen etter arbeidskraft er lav, slik den har vært i Norge de senere år, vil de som skal inn i arbeidsmarkedet oftere oppleve arbeidsløshet enn andre. I tillegg vil ungdom, som normalt har kort ansiennitet, ha større risiko for å miste jobben enn eldre med lengre ansiennitet.

       Komiteen viser til at det materialet utvalget har presentert og de synspunkter som er kommet fram i høringsuttalelsene vil være en del av grunnlaget for Regjeringens arbeid med Stortingsmeldingen om velferdsordningene som vil bli lagt fram våren 1995.

       Komiteen viser til at arbeidsledige 20-24-åringer med liten yrkeskompetanse og arbeidserfaring kan ha spesielle problemer med å få innpass i arbeidslivet. Internasjonale studier viser at unge arbeidsledige med liten kompetanse står i fare for å få varige problemer i arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at arbeidsledigheten blant unge skyldes politikernes knefall for lønnstakernes særinteressegrupper, slik at « insidere » på arbeidsmarkedet bli beskyttet på bekostning av « outsiderne ». Dette faller naturligvis uheldig ut for ungdom. Det beste man derfor kan gjøre for å bedre ungdomsledigheten er å redusere oppsigelsesvernet og fjerne minstelønnsordninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at den sterke økningen i opptakskapasiteten til høyere utdanning trolig på kort sikt har hatt en klar oppdemningseffekt i forhold til ledigheten. Satsing på utdanning har også gitt langsiktige effekter i form av generell kompetanseheving i arbeidsstyrken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ledigheten ventes å falle gjennom 1995. Regjeringen regner med at dette vil medføre at en noe lavere andel av de unge vil søke seg til høyere utdanning neste år. Selv om studietilbøyeligheten skulle holde seg på sitt rekordhøye nivå fra 1994 til 1995, vil nedgang i ungdomskullene isolert sett kunne innebære at antall søkere reduseres med om lag 3.000 fra 1994 til 1995.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen vil vurdere omfanget av arbeidsmarkedstiltak for annet halvår 1995 og antall nye studieplasser høsten 1995 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på faren i å benytte høyere utdanningsinstitusjoner som oppbevaringsplasser hvor man utdannes til arbeidsledighet. Det er viktig å styre satsingen på utdanning slik at samfunnets behov for fagkompetanse i framtiden møtes best mulig.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å stimulere næringslivet til å ansette ungdom. Disse medlemmer vil derfor foreslå å redusere arbeidsgiveravgiften med 2 % for ungdom under 25 år. Senterpartiet vil videre bl.a. bygge ut lærlingordningen, opprette målrettede nye studieplasser og bedre studiefinansieringsordningen. Disse medlemmer viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer av Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at taperne i arbeidsstyrken etter politikken på 70- og 80-tallet har vært de yngste og de eldste arbeidstakerne. De langtidslediges situasjon er også alvorlig.

       Regjeringens såkalte ungdomsgaranti har ikke forhindret at Norge har hatt en av de absolutte høyeste andeler av ledige blant de unge i Europa kombinert med meget lange køer til våre universiteter og høyskoler, som har vært helt uakseptable. Regjeringen tok for sent køsituasjonen ved de høyere lærerskoler på alvor. Man valgte i stedet å prioritere arbeidsmarkedstiltak som ikke ga den samme grad av kompetanse. Hovedproblemet for mange ungdommer er at de ikke har nødvendige kvalifikasjoner som kreves for å kunne ta de ledige jobbene.

       I dag ser en et misforhold mellom faglig/utdanningsmessig bakgrunn til mange av dem som blir arbeidsledige, og kravene som stilles i de ledige jobbene. En del blir gående langtidsledige - og faller til sist ut av arbeidsstyrken av denne grunn. Dette er dårlig bruk av landets ressurser, og ikke minst vondt for dem det gjelder. Nye og sterkere krav til kompetanse vil prege fremtidens arbeidsmarked. Likeledes vil evnen til å tilegne seg og formidle nye kunnskaper og nye ferdigheter være avgjørende. Bedrifter og andre privatbaserte kunnskapsformidlere bør være et viktig supplement til offentlige utdanningsinstitusjoner. Disse medlemmer vil videreføre sin sterke satsing på økning av kapasiteten ved våre høyere læresteder. Her vil bedrifter som tar inn lærlinger være et viktig element. Til tross for økningen i antall lærlingeplasser siste år må denne formen for kompetansehevning gis ytterligere prioritet.

       De siste årene har vist at det er de unge i alderen 20 - 24 år med liten kompetanse og arbeidserfaring som risikerer de største problemer i arbeidsmarkedet. En økt satsing på kompetanseheving vil være et viktig bidrag for å gjøre ungdommene mer konkurransedyktige i forhold til eldre arbeidstakere med lengre erfaring.

       Disse medlemmer er bekymret for situasjonen for nybegynnere på arbeidsmarkedet. De har i mange tilfeller lav produktivitet og fremstår derfor som lite attraktive for en bedrift å ansette. Regjeringen utviser liten nytenkning i forhold til denne gruppens situasjon. Skal ungdom ha sjanser mot de etablerte på arbeidsmarkedet, må kompetansen økes og utnyttes til et konkurransefortrinn. Regjeringen har neglisjert dette ved å satse for meget på ikke-kvalifiserende tiltak fremfor ytterligere økning av kapasiteten ved våre høyere læresteder.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i Innst.S.nr.140 (1992-1993) Langtidsprogrammet 1994-1997 og understreker at partene i arbeidslivet har anledning til å ta opp spørsmålet om arbeidsvilkår for ungdom gjennom de ordinære forhandlingene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utdanningskapasiteten ikke er eller har vært tilstrekkelig til å ta unna de store ungdomskullene. Dette har vært forsterket av den høye ungdomsledigheten. Disse medlemmer viser til at antall studiesøkende som har stått uten tilbud etter første opptak fra 1991 til 1993 steg fra vel 28.000 til 32.600. Disse medlemmer viser til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å øke antallet studieplasser med 5.000.

       Disse medlemmer viser til rapporten fra utvalget som har vurdert ungdom, lønn og arbeidsledighet. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det i hovedkonklusjonene bl.a. heter (Nasjonalbudsjettet, side 93, første og andre spalte):

       Disse medlemmer viser til at både Arbeiderpartiet, LO, AUF og Sosialistisk Venstreparti tok avstand fra et parallelt forslag da Høyre i valgkampen la dette fram.

       Disse medlemmer viser videre til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å øke arbeidsmarkedstiltakene rettet direkte mot ungdom, om å senke arbeidsgiveravgiften for ungdom under 25 år og til øvrige forslag med betydelig sysselsettingseffekt i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil understreke at det er en klar erfaring at det er de som har den svakeste fagbakgrunn som faller først utenfor arbeidsmarkedet. Det er derfor av mange grunner viktig å stimulere unge under utdanning, bl.a. ved å gi et opplegg for studiefinansieringen som de normalt kan leve med i den etableringsfase som kommer etter fullført utdanning.

       Disse medlemmer vil vise til den høye søkningen til høyere utdanning. Samtidig sliter bl.a. deler av helse- og omsorgssektoren og undervisningssektoren med mangel på fagutdannet arbeidskraft.

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det allerede ved behandling av statsbudsjettet bør legges inn en viss økning i antall studieplasser. Å avvente situasjonen til behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett er etter disse medlemmers oppfatning for forsiktig og defensivt og skaper i tillegg betydelig praktiske problemer for planleggingen i høgskolene.

       Disse medlemmer foreslår på dette grunnlag en økning av budsjettrammene for allerede på dette tidspunkt å øke tallet på studieplasser med ca 1.000 fra høsten 1995. Ved plasseringen av plasser skal bl.a. profesjonsutdanning innen helse og omsorg og undervisning prioriteres.

       Disse medlemmer forutsetter at spørsmål om eventuell videre opptrapping av tallet på studieplasser tas opp som et hovedtema i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Det er også viktig at det i kommunene er midler til å iverksette tiltak og å støtte prosjekter som kommer opp lokalt. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti har omdisponert arbeidsmarkedsmidler til bl.a. kommunale næringsfond og til kommunale sysselsettingstiltak ved å utvide rammen med 100 mill. kroner for hvert av dem.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at det finnes en rekke klart dokumenterte eksempler på at arbeidsmarkedstiltak fortrenger ordinære arbeidsplasser. Ikke minst er dette tilfelle når det gjelder arbeidsplasser for ungdom hvor det på grunn av rikelige statssubsidier ofte har vist seg vanskelig å få arbeidsgivere til å ansette ungdom på ordinære vilkår. Dette medlem vil gå mot alle forsøk på å normalisere slike forhold ved å senke begynnerlønningene og opprette et permanent B-lag på arbeidsmarkedet gjennom opplærings- og treningsstillinger til lønn under tariff og på tidsbegrensede tilsettingsvilkår.

       Dette medlem vil også gå mot reduksjon i antall studieplasser. Et kutt i antall studieplasser vil forsterke dagens uholdbare tilstander hvor karakterkravene til inntak på universiteter og høyskoler er meningsløst høye. Mangelen på studieplasser fører til en kraftig sosial skeivhet i rekrutteringa til høyere studier. Det er bare ungdom med velstående foreldre som har muligheter til å gå på kostbare private « karakterforbedringsfabrikker » og bruke år på poengsanking.

5.3 Oppfølging av sysselsettingsstrategien

5.3.1 Innledning

5.3.1.1 Sammendrag

       I Revidert nasjonalbudsjett 1991 startet Regjeringen en kritisk gjennomgang av statsbudsjettets overføringsordninger. Hovedmålsetningen var å få til en vridning i statsbudsjettets sammensetning fra passive overføringer til mer sysselsettingsskapende aktivitet. Gjennom oppfølgingen av Sysselsettingsutvalget og Overføringsutvalget i statsbudsjettet for 1994 ble denne politikken videreført. Der ble det foreslått innstramminger og effektiviseringstiltak i en rekke overføringer. I tillegg ble det gjennomført relativt stramme opplegg i jordbruks- og fiskerioppgjørene.

       Totalt sett ble det vedtatt reduksjoner i overføringssystemet i 1994 på om lag 3,4 mrd. kroner. I 1995-budsjettet foreslås flere reduksjoner i og omlegginger av overføringssystemet. Tiltakene summerer seg til i overkant av 2 mrd. kroner. Dette innebærer at en samlet for 1994 og 1995 har oppnådd den planlagte reduksjonen i overføringsordningene på om lag 5 mrd. kroner. Innsparingseffektene er basert på beste skjønn og besparelsene kan bli høyere eller lavere enn forventet.

5.3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader om oppfølging av Sysselsettingsutvalgets innstilling under pkt. 5.4.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Sysselsettingsutvalget i sin innstilling ( NOU 1992:26 ) skisserte en nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene. Det samlede opplegg i utvalgets flertallsinnstilling kalt « Solidaritetsalternativet », ble antatt å kunne gi en utvikling i norsk økonomi som kan bringe arbeidsledigheten ned mot 3,5 % ved utgangen av 1990-årene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at hovedelementene i Solidaritetsalternativet og Regjeringens oppfølging i 1993 ble nærmere omtalt i Nasjonalbudsjettet for 1993 og i Langtidsprogrammet 1994-1997.

       Et hovedelement i Sysselsettingsutvalgets strategi var tiltak for å redusere veksten i overføringene på statsbudsjettet. Dette vil styrke handlefriheten i finanspolitikken ved at de offentlige budsjetter kan brukes mer aktivt for å bekjempe ledigheten. Utvalget foreslo videre at den handlefriheten som skaptes bl.a. gjennom slike omprioriteringer og lavere kostnadsvekst, ble utnyttet til å styrke sysselsettingen og statens finanser. Flertallet viser til at Regjeringen og flertallet i Stortinget gjennom behandlingen av Nasjonalbudsjettet og Statsbudsjettet for 1993 har sluttet seg til hovedtrekkene i Stortingets tilrådninger.

       Flertallet viser til at Regjeringen etter forslag fra Sysselsettingsutvalget oppnevnte et nytt utvalg, Overføringsutvalget, som skulle legge fram et spesifisert forslag om reduksjoner i overføringene på statsbudsjettet ( NOU 1993:11 ). Regjeringen la i Revidert nasjonalbudsjett for 1993 til grunn en målsetting om at det i statsbudsjettene for 1994 og 1995 skulle gjennomføres en omdisponering fra passive overføringer til aktive tiltak tilsvarende en årsvirkning på 5 mrd. kroner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det totalt sett ble vedtatt omdisponeringer fra overføringssystemet i 1994 på om lag 3,4 mrd. kroner.

       I tråd med forutsetningene foreslår Regjeringen nå ytterligere omdisponeringer på i overkant av 2 mrd. kroner i Statsbudsjettet for 1995.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mener at en omdisponering er nødvendig for å styrke handlefriheten i finanspolitikken og for at de offentlige budsjettene skal kunne brukes mer aktivt for å bekjempe arbeidsledigheten og nå viktige velferdspolitiske mål. Flertallet viser til sine merknader nedenfor vedrørende de enkelte forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Senterpartiets representant Lars Velsands særmerknader i Overføringsutvalgets innstilling ( NOU 1993:11 ), og vil peke på at det ved vurderingene av overføringene må stå helt sentralt hvilken samlet sysselsettingsvirkning dette har. Disse medlemmer peker på at de forskjellige såkalte « overføringsordningene » er et resultat av vedtatte politiske mål og prioriteringer. Disse medlemmer mener det derfor må skilles klart mellom forslag som tar sikte på en effektivisering og forbedring av ordningene, og forslag som griper direkte inn i de politiske valg og prioriteringer som ligger til grunn for at ordningene er blitt innført.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres alternative budsjett inneholder reduksjoner i forhold til Overføringsutvalgets mandat og forutsetninger på ca 6 mill. kroner. Dette er om lag på størrelse med det Høyres medlem i Overføringsutvalget Morten Steenstrup foreslo. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen ikke greide å oppfylle det mandat den selv ga Overføringsutvalget om å redusere overføringene på statsbudsjettet for 1995 med 5 mill. kroner, og at arbeidet med å redusere overføringene derfor ble trenert. Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen tidligere har uttalt at utgiftsreduksjonene bl.a. skulle resultere i økte veginvesteringer, uten at Regjeringen har evnet å følge opp dette.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis medlem i Sysselsettingsutvalget, Asbjørn Bjørnset, i sin særmerknad i innstillingen understreket at tiltakene som ble foreslått i innstillingen var for begrensede. Disse medlemmer viser videre til at Bjørnset anbefalte tiltak utover utvalgets innstilling og til at disse medlemmer og Sosialistisk Venstreparti har fulgt opp disse forslagene til tiltak på Stortinget.

       Disse medlemmer viser videre til at Sosialistisk Venstreparti valgte ikke å delta i Overføringsutvalget. Disse medlemmer understreker at samfunnsproblemer løses ved å fjerne årsaken og ikke symptomene, og mener at de reduserte overføringer som senere er fulgt opp ved forslag fra Regjeringen ofte har rammet nettopp de grupper i befolkningen som er i en vanskelig situasjon. Disse medlemmer viser til at budsjettproposisjonen fra Sosial- og helsedepartementet viser at innstrammingene i de medisinske kriterier for uføretrygd m.m. har rammet kvinner spesielt.

       Disse medlemmer mener at reduksjon av arbeidsledigheten er den mest effektive måte til å redusere omfanget av overføringer i Norge. Lavere ledighet vil ikke bare bety lavere utbetalinger til dagpenger og tiltaksplasser, men også mindre sosialhjelpsutbetalinger, færre uføretrygdede og mindre sykdom. Disse medlemmer viser til at de i sine alternative statsbudsjettforslag har fremmet en helhetlig politikk for høyere sysselsetting, mer rettferdig fordeling og bedre velferd.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti har støttet hovedprinsippene i det såkalte solidaritetsalternativet, men at det er tatt klare forbehold mht. tempo og omfang av nedskjæringene i overføringene til husholdninger og næringer. Den statsfinansielle situasjon i Norge er ikke slik at en behøver å gripe til så drastiske tiltak som i våre naboland.

       Komiteens medlem fra Venstre mener det er riktig politikk å redusere overføringene over statsbudsjettet. Hovedutfordringen nå er å fjerne budsjettunderskuddet så raskt som mulig, og deretter bygge opp finansielle reserver for å møte bl.a. økende trygdeutgifter i årene som kommer. Dette medlem viser imidlertid til at Regjeringen har valgt å gjøre reduksjoner i barnetrygden, studiefinansieringen og overfor aleneforsørgere framfor å foreslå innsparinger i sykelønnsordningen eller reduksjoner i næringsstøtte til industrien. Dette medlem advarer mot tendensen til at overføringsreduksjonene rammer svakt organiserte grupper mens sterke interesseorganisasjoner får skjermet sine områder mot overføringskutt.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot sysselsettingsutvalgets såkalte « solidaritetsalternativ » med reduksjon i overføringene. « Solidaritetsalternativet » innebærer i realiteten en hardhendt kutting av velferdsgoder. Velferdsstaten blir utsatt for en systematisk rasering. Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at mesteparten av arbeidsledigheten er av strukturell art, noe som i stor grad skyldes politikernes forskjellige inngrep. Det beste politikerne derfor kan gjøre for å redusere arbeidsledigheten er å reversere sine egne inngrep.

5.3.2 De enkelte tiltak

5.3.2.1 Egenandeler i helse- og omsorgstjenesten

       Det foreslås en økning i egenandelstaket for helsetjenester fra 990 kroner til 1.140 kroner, og at større deler av syketransportutgiftene samtidig føres inn under dette taket. Nettoinnsparingen er beregnet til 25 mill. kroner.

       Det foreslås at egenbetalingen for kortidsopphold i sykehjem og aldershjem økes fra maksimalt 50 kroner til maksimalt 80 kroner pr. døgn, og at egenbetalingen for dag/nattopphold økes fra maksimalt 25 kroner til maksimalt 40 kroner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at egenandeler for helsetjenester er en egnet måte å omprioritere midler for å øke kapasiteten og kvaliteten på helsetjenestene. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke egenandelstaket med 200 kroner ut over Regjeringens forslag samt å øke satsene for egenbetaling for helsetjenester med ca 5 %. Dette vil totalt ha en innsparingseffekt på ca 130 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Regjeringens forslag om å øke egenbetalingstaket på frikort med hele 15 %.

       Disse medlemmer vil minne om at Sosialistisk Venstreparti gjennom mange år har påpekt behovet for, og fremmet forslag om, å endre den usolidariske beskatningen på sykdom som skiftende regjeringer har støttet.

       Foruten den usolidariske profilen egenandeler har, vil disse medlemmer i likhet med en rekke brukerorganisasjoner uttrykke bekymring for at det nivået egenbetalingene nå er på, lett vil kunne føre til underforbruk av nødvendige medisiner og helsetjenester. En slik utvikling vil føre til at det som i første omgang vil kunne være en samfunnsøkonomisk gevinst, over tid vil vise seg å kunne gi store merkostnader.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag om å øke egenbetalingstaket med 150 kroner.

       Disse medlemmer ser videre nødvendigheten av å avsette midler som gir rom for en ytterligere reduksjon av det høye egenandelstaket. I tråd med Sosialistisk Venstrepartis tidligere merknader og forslag vil derfor disse medlemmer på nytt fremme forslag om at egenandelstaket settes til 800 kroner.

       Disse medlemmer viser til sine fraksjonsmerknader, hvor disse medlemmer går inn for å øke kap. 2752 post 70 med 110 mill. kroner i forhold til Regjeringens opplegg.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at egenandelstaket på legetjenester, medisiner m.m. ikke ble økt i 1994, og finner derfor å kunne støtte den økning Regjeringen foreslår for 1995. Disse medlemmer mener imidlertid egenandelene for korttidsopphold i institusjon er høye nok, og går derfor imot Regjeringens forslag på dette området.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er prinsipielt imot ekstraskatt på sjukdom og alderdom. Dette medlem går derfor mot Regjeringas nye forslag om å skattlegge sjuke og gamle for å bedre budsjettbalansen.

5.3.2.2 Anbud om syketransport

       Det foreslås at det gjennomføres forhandlinger om syketransport etter anbudsprinsippet med NSB og flyselskapene. Innsparingseffekten er beregnet til 10 mill. kroner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rød Valgallianse, er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil i denne omgang støtte Regjeringens forslag, men vil komme tilbake med forslag om endringer om det ikke får de tilsiktede virkninger.

5.3.2.3 Bilstønad

       Under folketrygdens bilstønadsordning foreslås følgende tiltak gjennomført fra 1. januar 1995:

       Samlet innsparing anslås til 82 mill. kroner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, er enig i Regjeringens framlegg. Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas forslag om å stramme inn på reglene for bilstønad.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil i denne omgang støtte Regjeringens forslag, men vil komme tilbake med forslag om endringer om det ikke får de tilsiktede virkninger.

5.3.2.4 Barnetrygd

       Regjeringen vil fortsette å prioritere gjennomføringen av et bedret tjenestetilbud for barnefamiliene, som utbygging av barnehager og mulighetene for å kombinere yrkesaktivitet med omsorgsoppgaver i hjemmet, framfor en utbygging av barnetrygden. Det foreslås at satsene i barnetrygden videreføres nominelt uendret og at flerbarnsprofilen forenkles og modereres, dvs. at det blir to satser. Første og annet barn gis gjeldende sats for første barn, mens tredje og utover gis gjeldende sats for femte barn. Innsparingen er beregnet til 208 mill. kroner. I tillegg foreslås det å føre forsørgerfradrag i skatt nominelt uendret fra 1994 til 1995.

       Komiteen viser til punkt 4 Skatte- og avgiftsopplegget for 1995.

5.3.2.5 Jordbruksoverføringene

       Landbruksdepartementet viderefører arbeidet med å gjøre norsk landbruk mer framtidsrettet. Oppfølging av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling legges til grunn innenfor hele programområdet. Sentrale mål er utvikling av en mer konkurransedyktig matvareproduksjon, ny næringsutvikling i distriktene, fortsatt en god dyrehelse og høy kvalitet på matvarene, ivaretagelse av natur- og kulturverdier samt økt verdiskaping i skogbruket. Utgiftene som følge av jordbruksavtalen er redusert med 764,5 mill. kroner i 1995, en nedgang på 6,2 %. Videre ble inntektene redusert med 104,6 mill. kroner, slik at netto budsjettinnsparing utgjør 660 mill. kroner i 1995.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknader i Innst.S.nr.92 (1992-1993).

       Disse medlemmer peker på at i dagens situasjon med stor arbeidsledighet og enorme miljøutfordringer globalt og nasjonalt, vil landbruket måtte spille en annen og langt mer sentral rolle enn det som har vært situasjonen i etterkrigstida. Disse medlemmer vil peke på at konsekvensene av dagens jordbrukspolitikk er at eiendomsstrukturen til jord konsentreres på stadig færre hender. Spredning av eiendomsretten er grunnleggende både for å fordele velferd og for å sikre varig stabilitet i et samfunn.

       Disse medlemmer vil peke på at det er ingen samfunnsøkonomisk gevinst i dag ved å redusere antall arbeidsplasser i landbruket. Tvert imot blir det et tap fordi sumvirkningen i samfunnet blir større ledighet. I tillegg til dette er det en realitet at betalinga for utført arbeid i landbruket er lav.

       Disse medlemmer mener Regjeringen opererer med et kunstig skille mellom næringsoverføringer og andre offentlige overføringer. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har dokumentert positiv effekt av å flytte næringsoverføringer til andre formål.

       Disse medlemmer mener utfordringen i stedet må være å øke effekten av de næringsoverføringene som i dag gis ved å målrette dem slik at en kan få flere arbeidsplasser, bedre distriktsvirkning, bedre miljøvirkning og større arealbruk på bekostning av kapitalinnsatsen.

       Disse medlemmer mener at betaling av innsatsfaktorene arbeid og areal i det kommende jordbruksoppgjør må prioriteres på bekostning av kapital. Derved kan en sikre at en større andel av bruttoinntektene i jordbruket blir igjen hos den enkelte yrkesutøver.

       Disse medlemmer peker på at ved et eventuelt EU-medlemskap framgår det av tiltredelsestraktaten art. 138-144 at det er Kommisjonen som bestemmer jordbrukspolitikken. I 1995 vil derfor jordbruksforhandlingene etter hovedavtalen mellom staten og jordbrukets faglige organisasjoner fra 1950 være historie hvis Norge bli medlem av EU. Likeledes Riksoppgjøret for melk som sikrer lik pris uavhengig av anvendelse. Videre vil Omsetningsrådet sin funksjon i markedsreguleringen jf. omsetningsloven av 10. juli 1936 være avskaffet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de retningslinjer for norsk landbrukspolitikk som ble lagt i St.prp. nr. 8 (1992-1993), og de føringer som lå i Høyres merknader om fortsatt kostnadsreduksjoner i landbruket. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om å redusere utgiftene til jordbruksavtalen med 710 millioner utover Regjeringens opplegg for 1995.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader fra Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i Innst.S.nr.92 (1992-1993) der disse partiene skisserte sin alternative jordbrukspolitikk. Disse medlemmer foreslo den gang blant annet at en overordnet målsetting om høg matvaresikkerhet ble lagt til grunn, at natur- og ressursgrunnlaget ble utnyttet fullt ut og at forvaltningen skjedde slik at økologisk mangfold opprettholdes og naturgitt produksjonskapasitet forble uendret.

       Disse medlemmer vil understreke at disse målsettingene skiller seg fra Regjeringens politikk, og at de skisserte prioriteringen fortsatt står ved lag for Sosialistisk Venstrepartis del.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til Innst.S.nr.92 (1992-1993) der partiets landbrukspolitiske mål ble trukket opp. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen har lagt flertallets syn til grunn for sine forslag. Disse medlemmer er uenig i det og den nedbygging det medfører for næringen og partiet vil komme tilbake til spørsmålet ved behandling av aktuelle saker i Stortinget som gjelder framtida for norsk landbruk.

       Komiteens medlem fra Venstre gikk mot Regjeringens forslag til rammer for jordbruksoppgjøret for 1994 og støttet forslagene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Dette medlem vil følge opp dette i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret våren 1995.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas forslag.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er motstander av at politikerne skal ha målsettinger om kvaliteten på norske matvarer. Det er det etter dette medlems oppfatning forbrukerne som skal bestemme, i sin avveining mellom pris og kvalitet. Det bemerkes videre at argumenter som at maten i Norge etter sigende skal ha høy kvalitet, brukes som et argument for fortsatt sterke subsidier til en akterutseilt næring. Når denne tilsynelatende høye kvaliteten er betalt av de samme forbrukere og skattebetalere som skal betale subsidiene, blir det hele en absurd runddans av beste planøkonomiske merke.

5.3.2.6 Energiøkonomisering

       Satsingen på energiøkonomisering er blitt lagt om og redusert. Innsatsen konsentreres nå om informasjon og opplæringstiltak. I tillegg tas det sikte på å stimulere til opprettelse av regionale enøk-sentra som skal ivareta enøk-arbeidet på det lokale plan. Dette har gitt en innsparing på 121 mill. kroner i forhold til B.innst.S.nr.III (1993-1994).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at at bevilgninger til enøk-satsing gir god miljøgevinst samtidig som de er lønnsomme. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å øke disse bevilgningene med 150 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge har et stort enøk-potensiale. Gjennomføring av enøk-tiltak vil kunne redusere det samlede energiforbruk betydelig og vil samtidig gi en mengde arbeidsplasser. Institutt for Energiteknikk har anslått arbeidsbehovet til om lag 70.000 årsverk i forbindelse med enøk-tiltak som er privatøkonomisk lønnsomme.

       Disse medlemmer viser til at verken offentlige etater eller private bedrifter i noen særlig grad gjennomfører enøk-tiltak, til tross for at investeringene i de fleste tilfeller vil være nedbetalt gjennom lavere energiregninger i løpet av kort tid. Disse medlemmer mener derfor det er behov for ytterligere incentiver til private og bevilgninger til offentlige etater for å øke enøk-innsatsen.

       Disse medlemmer viser til at energikunder som kan velge, erstatter vannkraft med olje når el-prisene stiger, og at dette svekker incentivene til å gjennomføre enøk-tiltak når el-prisene stiger. Disse medlemmer mener dette viser at prisene på fossilt basert energi er for lave.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i budsjettforslaget for 1995 legger opp til at det ikke skal utbetales nye enøk-tilskudd. Disse medlemmer fremmer forslag om å bevilge tilsammen 220 mill. kroner til enøk-tilskudd. Disse medlemmer viser for øvrig til forslag fra disse medlemmer om å øke CO₂ -avgiften, for ytterligere å forsterke incentivene til enøk-tiltak.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til tidligere budsjettinnstilling der partiet sammen med andre har bidratt til å øke innsatsen for energiøkonomisering og forskning på alternative energikilder. Den nye energiloven og en ekstraordinært god el-kraftsituasjon de siste årene har bidratt til å redusere oppmerksomheten på disse viktige områder. I en fremtidsrettet satsing på miljø globalt er det nødvendig å holde innsatsen oppe og Kristelig Folkeparti foreslår derfor å øke enøk-rammen i forhold til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Regjeringen med tilslutning fra stortingsflertallet har bygget ned tilskuddene til energiøkonomiseringstiltak. Dette medlem går inn for å bevilge 200 mill. kroner mer til enøktiltak. Dette medlem viser til sitt forslag om å oppheve industriens fritak for elektrisitetsavgift, og ser forslaget til økning til enøktiltak særlig i sammenheng med behovet for omstillingstiltak i kraftkrevende industri.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at omlegginga og reduksjonene av ENØK-tiltak har redusert Regjeringas såkalte satsing på energiøkonomisering til bare tomt prat uten muligheter for handling. Dette medlem vil komme tilbake med egne forslag om en kraftig styrking av ENØK-arbeidet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er motstander av at myndighetene skal bruke ressurser på å endre etterspørselen etter varer og tjenester, og da også elektrisk kraft. Det bør, etter dette medlems oppfatning, være prissignaler som får folk til å endre adferd og etterspørsel. Den beste måten å redusere strømforbruket, og å stimulere til investeringer som reduserer behovet for strøm på, er en fullstendig avvikling av eksportbegrensningene på elektrisk kraft. Da vil prisene på sikt bli de samme i Norge som på kontinentet minus transportkostnader. Da får man en bedre global utnyttelse av knappe miljøvennlige ressurser, man tjener mer penger, og borgerne får incentiv til energiøkonomisering, uten tåpelige holdningskampanjer og tiltak mot skadevirkningene av myndighetenes implisitte priskontroll.

5.3.2.7 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) - lånerammer, tapsfondsavsetninger og tilskudd

       SNDs lånerammer og utviklingstilskudd foreslås redusert som en følge av at konjunkturoppgangen og resultatforbedringen innen finansnæringen vil gjøre det lettere for næringslivet å oppnå finansiering i ordinære banker og finansinstitusjoner. Siden statsbankene benyttes i konjunkturpolitikken, må konjunktursituasjonen få konsekvenser for utlånsrammene. Det tilsier at rammene økes i en nedgangskonjunktur og at det strammes inn når oppsvinget kommer.

Lånerammer

       Regjeringen foreslår en samlet reduksjon i SNDs lånerammer på 832 mill. kroner i forhold til rammene fastsatt i B.innst.S.nr.III (1993-1994). I forhold til Regjeringens forslag til lånerammer i Revidert nasjonalbudsjett 1994 er lånerammene imidlertid kun redusert med 56 mill. kroner. Den samlede lånerammen vil etter dette forslaget utgjøre 2.511 mill. kroner i 1995.

       Reduksjonen i lånerammen fører til en reduksjon i tapsfondene på totalt 120 mill. kroner, hvorav tapsfondene for de distriktsrettede lånerammene blir redusert med ca 65 mill. kroner.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3 Statsbankopplegget.

Tapsprosent

       SND får bevilget tapsfond knyttet til sine risikolåneordninger og garantiordninger. Tapsprosenten angir tapsfondets størrelse som andel av innvilgningsrammene og gir uttrykk for hvilket risikonivå SND i gjennomsnitt skal legge til grunn for det aktuelle år innvilgningsrammen fastsettes for. Regjeringen foreslår at tapsprosenten reduseres fra 30 i 1994 til 25 i 1995 for de landsdekkende låne- og garantiordningene under SND. Dette gir en innsparing på 28 mill. kroner. Det vises til behandlingen av statsbudsjettet for 1992 (St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 13 (1991-1992) og B.innst.S.nr.II (1991-1992)), hvor tapsprosenten ble hevet fra 25 til 30. Denne ble hevet fordi det i en overgangsperiode var behov for motkonjunkturtiltak ved at statsbankene tok større risiko. Tapsfondsprosenten for den distriktsrettede låne- og garantiordningen holdes fortsatt på 30.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3 Statsbankopplegget.

Tilskudd

       Regjeringen foreslår videre å redusere rammene for utviklingstilskuddene, både de distriktsrettede og de landsdekkende, med til sammen 153 mill. kroner i forhold til B.innst.S.nr.III (1993-1994) dersom en ikke medregner bevilgningen på 300 mill. kroner til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3 Statsbankene.

5.3.2.8 Private utdanningsinstitusjoner

       Det er foretatt en kritisk vurdering av tilskuddsnivået til private organisasjoner, og det legges til grunn en reduksjon i overføringene til private skoler (grunnskoler, videregående skoler og høgskoler) og folkehøgskoler med til sammen ca 73 mill. kroner i forhold til 1994.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener det er nødvendig å satse 50 mill. kroner mer på de private skolene enn Regjeringens forslag legger opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at Regjeringen har foretatt en kritisk gjennomgang av bevilgningene til private organisasjoner og at dette har resultert i reduserte bevilgninger både til private skoler, folkehøgskoler og annen privat innsats av forskjellig art.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av all den frivillige innsats som utføres i regi av ulike organisasjoner og institusjoner. Offentlige bevilgninger til slike tiltak utløser i stor grad frivillig innsats i tillegg, som det er viktig å stimulere til. Gjennom slik innsats er det gjennom årene bygd opp en rekke aktiviteter som har bidradd til å hjelpe både enkeltpersoner, familier og grupper i vanskelige situasjoner.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å øke bevilgningen til den mangeartede frivillige innsatsen i samfunnet og foreslår derfor økte bevilgninger til bl.a.familievern, rusmiddeltiltak, abortforebyggende tiltak, barne- og ungdomsorganisasjoner, private skoler og folkehøgskoler.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil dessuten styrke bevilgningen til folkehøyskolene med 12 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener at private skoler og private høyskoler representerer et verdifullt og nødvendig supplement til offentlige utdannelsestilbud og går imot Regjeringens stadige forsøk på å redusere støtten til private utdannelsesinstitusjoner. Disse medlemmer minner om at Høyre ved tidligere budsjettbehandinger konsekvent har motsatt seg Regjeringens reduksjonsforslag på dette område og vil følge samme linje under behandlingen av 1995-budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag og merknader i B.innst.S.nr.12 (1994-1995).

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er for et godt utbygd offentlig skoleverk og mot privatskoler. Men situasjonen i dag er at en del private skoletilbud, bl.a. folkehøyskolene fyller behov for skoletilbud som det offentlige ikke dekker. Dette medlem vil komme tilbake med en nærmere konkret vurdering av støtta til de enkelte skolene.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil likestille private og offentlige skoler som gir kompetanse, og går derfor inn for å overføre like mye til begge skoleslag, helst gjennom et stykkprissystem. Folkehøgskolene betraktes imidlertid ikke som kompetansegivende, men snarere som et fritidstilbud, og bør behandles som et slikt. For dette medlems vedkommende betyr dette på sikt å avvikle all offentlig støtte.

5.3.2.9 Riksvegferger

       På bakgrunn av innsparinger på kostnadssiden og inntektsøkninger i riksvegfergedriften, er det grunnlag for å redusere tilskuddet med om lag 27 mill. kroner i 1995.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett foreslår å øke bevilgningen på kap. 1321 Drift av statens veger med 45 mill. kroner, som også omfatter drift av riksvegferjer. Disse medlemmer vil påpeke at det fortsatt er stort behov for opprustning av ferjeflåte og vedlikehold av ferjeleier, samt å opprettholde rutetilbudet. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn ikke grunnlag for innsparing og går imot Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går imot den foreslåtte innstramming, og viser til forslag i B.innst.S.nr.14 (1994-1995). Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas forslag.

5.3.2.10 Lønnstilskudd for sjøfolk

       Det foreslås å redusere lønnstilskuddet for sjøfolk med 100 mill. kroner i forhold til vedtatt budsjett for 1994.

       Komiteen viser til følgende svar fra finansministeren i brev av 17. oktober 1994 til Senterpartiets stortingsgruppe på spørsmål om hva som er årsaken til at Regjeringen foreslår å redusere bevilgningen til skatterefusjonsordningen under kap. 133 Tilskuddsordning for deler av NOR-flåten med 100 mill. kroner:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, er enig i Regjeringens framlegg. Som det framgår av brevet vil stønadsnivået om lag kunne videreføres i 1995 med en slik bevilgning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til salderingsinnstillingen, B.innst.S.nr.II (1993-1994) der et flertall gikk inn for å bevilge 340 mill. kroner til refusjon av skatt/avgift for norske sjøfolk på NOR- og NIS skip. Disse medlemmer hadde i utgangspunktet ønsket en lovbestemt ordning som ikke ville bli avhengig av årlige bevilgninger. Ved at næringen kan ha forutsigbare rammebetingelser vil det i større grad være mulig å satse på rekruttering av norske sjøfolk. Disse medlemmer vil derfor legge inn 100 mill. kroner i tillegg til Regjeringens forslag for å opprettholde forutsetningene som lå i flertallsvedtaket for inneværende år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget ved salderingen av Statbudsjettet for 1994 vedtok en refusjonsordning med en økonomisk ramme på 340 mill. kroner for å få flere norske sjøfolk på norske skip. Merknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre la til grunn at næringen bidro med et tilsvarende beløp og refusjonsordningen skulle være et resultat av forhandlinger mellom staten og de berørte organisasjoner. Disse medlemmer viser til at ordningen har trådt i kraft og allerede har gitt ønskede resultater ved at det i tillegg til 650 nytilsatte norske sjøoffiserer er 850 nye lærlinger, aspiranter og kadetter som er kommet som et resultat av ordningen. Disse medlemmer vil peke på at ordningen forutsettes ført videre på 1994-nivå. Disse medlemmer vil derfor foreslå å øke bevilgningen med 100 mill. kroner utover Regjeringens forslag. Ordningen er ikke evaluert og en forutsetter at de midler som ikke er anvendt innenfor dagens rammer skal brukes, enten ved at flere skip kommer til innenfor dagens regelverk, eller ved at ordningen utvides.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader i B.innst.S.nr.II (1993-1994) hvor disse medlemmer gikk inn for en tilskuddsordning med en økonomisk ramme på 340 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at det nå er inngått en trepartsavtale for å oppnå økt sysselsetting av norske sjøfolk på NOR-flåten. På denne bakgrunn går disse medlemmer mot Regjeringens forslag til inndragning av 100 mill. kroner på budsjettet for 1995. Det er viktig at staten opprettholder det kontraktsfestede bidrag til lønnstilskuddsordningen for sjøfolk.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas forslag.

5.3.2.11 Studiefinansiering

       Det foreslås at stipendandelen økes fra 22 % til 23 % fra og med skoleåret 1995/96. Videre foreslås det en modell med bonus for gjennomføring på normert tid. Utgiftene til dette vil bli dekket ved at det foreslås månedlig utbetaling av studielån, opphør av tilskudd til reisemoderasjon, innstramming i støtteberettiget periode og innstramminger i dagens stimuleringsordninger. Nettoeffekten av disse tiltakene innebærer et uendret støttenivå, men anses som viktig bl.a. for å bedre gjennomstrømmingen i studiene.

Stipendandel

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil under budsjettbehandlingen slutte seg til Regjeringens forslag om at stipendandelen økes til 23 %.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil under budsjettbehandlingen legge til grunn at stipendandelen økes til 25 %.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil under budsjettbehandlingen legge til grunn at stipendandelen økes til 24 %.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget ved behandlingen av stortingsmeldingen om studiefinansiering i mars 1994 gikk inn for å øke stipendandelen til 30 % over en 4-års periode. Disse medlemmer viser til at det for å nå dette målet vil være nødvendig å gå opp mer enn det Regjeringen har foreslått og disse medlemmer vil derfor foreslå å heve stipendandelen til 24 % fra og med skoleåret 1995/96.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå at stipendandelen økes i 1995, enten til 24 % fra 01.01.95, eller med 25 % fra 01.08.95. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.101 (1993-1994) om studiefinansiering, og til B.innst.S.nr.12 (1994-1995) for nærmere omtale av studiefinansiering.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil under budsjettbehandlingen legge til grunn at stipendandelen økes til 30 %.

       Dette medlem viser til sine merknader og forslag fra behandlinga av statsbudsjettet for 1994 og går mot Regjeringas nye forslag om å forverre studentenes kår. Regjeringas forslag om å øke stipendandelen med ett prosentpoeng er et klart brudd på tidligere løfter om en vesentlig bedring av studiefinansieringa. Dette medlem er prinsipielt for en ordning med fullstipendiering av studier. Som et skritt på veien mot fullstipendiering vil dette medlem i denne omgang legge fram eget forslag om å øke stipendandelen til 30 %.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil under budsjettbehandlingen foreslå at studiefinansieringen legges opp etter den modell representanten Ellen Chr Christiansen skisserte ved Stortingets behandling av stortingsmeldingen om studiefinansiering. Denne modellen innebærer at all støtte til studentene gis i form av et øket stipend samtidig som alle andre subsidier og støtteordninger avvikles. Dersom en slik ordning fullt ut gjennomføres ville dette gi en stipendandel på omlag 45 %.

Annen studiefinansiering

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil under budsjettbehandlingen gå imot Regjeringens forslag om opphør av tilskudd til reisemoderasjon og månedlig utbetaling av studielån.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil under budsjettbehandlingen slutte seg til Regjeringens forslag om månedlig utbetaling av studielån.

       Disse medlemmer legger til grunn at ordningen med reisemoderasjon for studenter opprettholdes. Bevilgning til videreføring av ordningen forutsettes innlemmet i de øvrige overføringene til NSB, Hurtigruta og Nord-Norge-bussen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at de fleste aleneforsørgerne har det svært vanskelig økonomisk. Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere denne gruppen til å ta utdanning, og kan ikke støtte Regjeringens forslag om å redusere deres muligheter for lån i Statens lånekasse for utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går imot Regjeringens forslag om å avvikle reisemoderasjonsordningen. Disse medlemmer avviser videre forslaget om månedlige utbetalinger av utdanningsstøtte, samt forslaget om samordning av støtte fra Folketrygden med støtte fra Lånekassen. Disse medlemmer mener at studenter kan få støtte i opp til 8 år til høyere utdannelse, og går således imot Regjeringens innstrammingsforslag på dette punkt. Disse medlemmer går videre inn for å øke Statens lånekasse for utdannings kvote av studenter fra u-land og Øst-Europa med henholdsvis 600 og 150.

       Disse medlemmer viser ellers til Senterpartiets fraksjonsmerknad og B.innst.S.nr.12 fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at forslag om månedlig utbetaling av studielån og opphør av tilskudd til reisemoderasjon har vært forelagt for Stortinget tidligere uten å oppnå flertall. Disse medlemmer har derfor med undring merket seg at Regjeringen på nytt legger frem dette forslaget. Disse medlemmer vil gjenta sin motstand mot å innføre månedlig utbetaling av studielån og opprettholde tilskudd til reisemoderasjon for studenter. Disse medlemmer viser for øvrig til budsjettinnstillingen for kirke-, utdannings- og forskningkomiteen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil gå imot Regjeringas forslag til rettigheter for studenter som er enslige forsørgere. Disse medlemmer viser til at Regjeringa har varslet en omfattende melding om velferdsordningene, der bl.a. støtteordningene til enslige forsørgere skal gjennomgås. Disse medlemmer viser til at dette smålige kuttforslaget kommer på toppen av en rekke kutt i rettigheter for enslige forsørgere de seinere åra og at det ikke finnes noen samlet gjennomgang over hvordan disse innstrammingene har slått ut, til tross for at enslige forsørgere er en av de gruppene i samfunnet som har dårligst råd.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, mener stram økonomi, vanskelige studieforhold og mangelfull undervisning gjør det umulig for de fleste studenter å gjennomføre et studium på normert tid. Dette medlem går derfor mot forslaget om en bonusordning for gjennomføring av studier på normaltid.

       Dette medlem går mot Regjeringas forslag om månedlig utbetaling av studielån. Dette medlem kan ikke se noen grunn til at studenter og skoleelever skal ha dårligere vilkår enn andre låntakere.

       Dette medlem går mot opphør av tilskudd til reisemoderasjon. I tillegg til at forslaget betyr en vesentlig forverring av studentenes kår, vil det også få miljømessige konsekvenser ved at en større del av reisene blir presset over fra tog/hurtigrute til fly.

       Dette medlem går mot Regjeringas kutt i trygdemottakernes rettigheter til å få studielån. Forslaget om å ta fra eneforsørgere med utdanningsstønad retten til å ta opp studielån vil ramme denne gruppa svært hardt. Dette medlem vil også gå mot Regjeringas forslag om innstramminger i støtteberettiget periode. Dette medlem støtter Regjeringas forslag om å fjerne det såkalte « turbostipendet » men går mot å fjerne hovedfagsavskrivingen.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til merknad foran under stipendandel.

5.3.2.12 Balanseforskyvning mellom legerefusjoner og driftsstøtte

       Det foreslås at legenes driftstilskuddsandel justeres opp til gjennomsnittlig 50 % av legenes inntekter mot 37 % i dag, med en tilsvarende reduksjon av refusjonsandelen. For bl.a. å stimulere til mer forebyggende arbeid, vektlegges på denne måten de faste elementene i avlønningsordningen mer på bekostning av priselementene. Det foreslås at endringen gjennomføres fra 1. juli 1995. Det regnes med en innsparing i 1995 på 90 mill. kroner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til St.meld. nr. 50 (1993-1994) Samarbeid og styring - mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste, der den prinsipielle avgjørelsen angående balanseforskyving mellom legerefusjoner og driftsstøtte skal vurderes av Stortinget. Disse medlemmer viser videre til sine respektive merknader i B.innst.S.nr.I (1993-1994).

       Disse medlemmer mener det må arbeides aktivt med reguleringen av legemarkedet og for å øke utdanningskapasiteten av leger og andre nødvendige helseprofesjoner. Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens opplegg til endringer i denne omgang, men vil komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av meldingen om finansieringen av helsetjenestene som er varslet til Stortinget våren 1995. Disse medlemmer mener det ikke fra Regjeringen sin side er kommet nye momenter som tilsier endring på området legerefusjoner i forkant av stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994).

       Disse medlemmer mener eventuelle økonomiske endringer som følge av behandlingen av St.meld. nr. 50 må innarbeides i forslag til Revidert budsjett 1995.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Regjeringens forslag om å øke driftstilskuddsandelen for å stimulere kommuner og leger til mer forebyggende arbeid og arbeid overfor pasienter med sammensatte lidelser.

       Disse medlemmer er enig i at de faste elementene i avlønningsordningene bør vektlegges mer på bekostning av stykkpriselementene, som er knyttet til kurativt arbeid.

       En slik vridning mener disse medlemmer på sikt vil kunne få en viktig og positiv effekt i det forebyggende og helsefremmende arbeid.

       Disse medlemmer forutsetter at en slik omlegging ikke har som mål å spare penger, men at reduserte utgifter for folketrygden, benyttes til å styrke kommuneøkonomien.

5.3.2.13 Finansiering av røntgen- og laboratorieinstitutter

       Det foreslås en delvis overføring av finansieringsansvaret for laboratorier og røntgeninstitutter fra folketrygden til fylkeskommunen. Det skal fortsatt gis trygderefusjon for prøver, men etter reduserte takster. De fylkeskommunale stykkpristakstene blir fjernet og erstattet med avtaler. Det økte finansieringsansvaret for fylkeskommunene vil bli kompensert ved en tilbakeføring fra folketrygden. Omleggingen bidrar til bedre ressursutnyttelse i den fylkeskommunale helsetjenesten og en direkte innsparing for folketrygden. Med 1.7 som omleggingstidspunkt er det beregnet en innsparing i 1995 på 25 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til St.meld. nr. 50 (1993-1994), og vil vente med å ta stilling til de prinsipielle endringer i finansieringsordningen for private røntgen- og laboratorieinstitutter til Stortingets behandling.

       Disse medlemmer peker på at ordningen ikke har eventuelle budsjettmessige konsekvenser før 1. juli 1995, og vil derfor komme tilbake til det ved behandling av revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer peker videre på at Regjeringen har varslet kompensasjon til fylkeskommunene som følge av omleggingen, og advarer mot økt ansvar uten økonomisk oppfølging overfor fylkeskommunene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg Regjeringens forslag om å endre finansieringsordningen for private laboratorier og røntgeninstitutt. Stortinget skal ta endelig stilling til en slik endring i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994).

       Disse medlemmer ser at mange argumenter taler for å foreta justeringer eller endringer av dagens ordning, slik at fylkene får bedre kontroll over utgiftene knyttet til kjøp av tjenester hos private laboratorier og røntgeninstitutter. Hvorvidt en slik endring skal innebære at fylkeskommunen får et større finansieringsansvar, eller om dette kan gjøres ved at fylkeskommunene får større kontroll uten at dette medfører at staten fraskriver seg den direkte finansieringsbyrden, vil disse medlemmer komme tilbake til under Stortingets behandling av St.meld. nr. 50 (1993-1994). Disse medlemmer mener eventuelle budsjettmessige endringer må innarbeides i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse går mot Regjeringas forslag.

5.3.2.14 Omorganiseringen av Televerket

       Likviditetsoverskudd fra Televerkets drift er under forvaltningsbedriftsmodellen blitt overført statskassen i inneværende regnskapsår gjennom ekstraordinære gjeldsnedbetalinger. Omorganiseringen av Televerket til aksjeselskap innebærer at overskuddet, gjennom fastsetting av utbytte først kan trekkes inn året etter regnskapsåret. I forhold til B.innst.S.nr.III (1993-1994) medfører dette at underskuddet før lånetransaksjoner øker med om lag 3 mrd. kroner. I løpet av 1995-96 vil det imidlertid bli innbetalt om lag 7 mrd. kroner til statskassen i forbindelse med at Televerket konverterer sin gjeld til staten i lån i det private markedet. Tilbakebetalingen vil redusere statens samlede finansieringsbehov, men ikke påvirke underskuddet før lånetransaksjoner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer ved behandlinga av St.prp. nr. 43 og Ot.prp. nr. 61 (1993-1994) gikk mot å omgjøre Televerket til aksjeselskap.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, bemerker at det finnes et velferdstap ved at prisen på en vare overstiger grensekostnaden. Televerkets kostnadsstruktur er kjennetegnet ved fallende gjennomsnittskostnader, hvilket impliserer at velferdsmessig optimal prising innebærer at bedriften går med underskudd. Slike betraktninger har vært beveggrunnen for at man har hatt endel offentlig eide virksomheter. Dette medlem er kritisk til bruk av slike resonnementer i sin alminnelighet, fordi man overser incentivproblemene i angjeldende bedrifter, da fravær av normale lønnsomhetskriterier kan initiere ineffektivitet og slakk. Verre er det derimot at staten utnytter slike « naturlige monopoler » som melkekuer i salderingen. Derfor er dette medlem betenkt over den sterke inndragningen av midler fra Televerket, i stedet for å redusere prisen på tellerskrittene.