B.innst.S.nr.II (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1995 og om salderingen av Statsbudsjettet medregnet folketrygden for 1995.

6. Inntektspolitikken

Sammendrag

       For å skape et grunnlag for en varig forbedring av sysselsettingen understreket Sysselsettingsutvalget i sin rapport ( NOU 1992:26 ) nødvendigheten av et « felles løft », og presenterte en samlet nasjonal strategi for dette oppsummert i Solidaritetsalternativet. Utformingen av Regjeringens langtidsprogram bygde på denne strategien. Inntektspolitikken inngår som et hovedelement for å sikre lav kostnadsvekst og dermed styrke sysselsettingen.

       I den utviklingen som er skissert i Solidaritetsalternativet legges det vekt på at det inntektspolitiske samarbeidet skal sikre en tilstrekkelig begrenset lønnsvekst også når veksten i økonomien tar seg opp og arbeidsledigheten reduseres. Dette stiller strenge krav til inntektspolitikken og det ansvar som ligger på partene.

       Etter en samlet vurdering anslår en nå at lønnsveksten fra 1993 til 1994 for alle grupper under ett kan bli i underkant av 3 %. Anslaget på veksten i lønnskostnadene pr. time i industrien fra 1993 til 1994 oppjusteres som en følge av dette med om lag 1/4 prosentenhet til 3 %. Dette er fortsatt noe lavere enn lønnsutviklingen hos våre handelspartnere.

       Samlet sett innebærer de nye anslagene at den kostnadsmessige konkurranseevnen bedres med om lag 1/2 % fra 1993 til 1994, mot en bedring som lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet på 1 3/4 %.

       Regjeringens mål for bedringen av konkurranseevnen, slik det er skissert i Langtidsprogrammets solidaritetsalternativ, ligger fast.

       Et sentralt element i den strategien som er skissert i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet er en bedring i den kostnadsmessige konkurranseevnen fram til 1997 gjennom et inntektspolitisk samarbeid, der partene i arbeidslivet har et ansvar for at lønnsveksten holdes lav. Samtidig er det nødvendig at det føres en aktiv fordelingspolitikk slik at byrdene blir mest mulig rettferdig fordelt i arbeidet med å trygge norsk økonomi, og derved skape grunnlag for arbeidsplassene.

       Det kan bli mer krevende å oppnå konkurranseevneforbedringer i de nærmeste årene enn det har vært fram til nå, dels fordi lønnsveksten hos våre handelpartnere har blitt betydelig redusert, og dels fordi det i en konjunkturoppgang som den norske økonomi nå er inne i, er en fare for at kostnadsveksten kan øke slik den har gjort ved tidligere konjunkturoppganger. Dette stiller strenge krav til det inntektspolitiske samarbeidet og til partene i arbeidslivet. For å nå målet om konkurranseevneforbedringen, må den årlige lønnsveksten være lav også i årene framover. I det økonomiske opplegget for 1995 er det lagt til grunn en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 på 2 % for alle grupper. Basert på bl.a. den lønnsutviklingen som legges til grunn for våre handelspartnere og produktivitetsutviklingen i norsk industri og hos handelspartnerne, gir dette uendret konkurranseevne neste år. Rommet for nominelle tillegg i 1995 vil innenfor en slik ramme avhenge av lønnsoverhengene fra 1994.

       Erfaringene fra andre land hvor arbeidsledigheten har økt betydelig, har vært at det er meget krevende å bringe den ned igjen. Selv om det nå har funnet sted et omslag i sysselsetting og arbeidsledighet, kan det ta tid før oppgangen i økonomien slår fullt ut i lavere arbeidsledighet. Det er viktig at en i en slik periode holder fast ved den langsiktige strategien som er trukket opp, og legger forholdene til rette for en balansert økonomisk utvikling der kostnadsutviklingen i den konkurranseutsatte sektoren er forenlig med en vedvarende og langsiktig økning i aktiviteten og sysselsettingen. Solidariske inntektsoppgjør vil være nødvendige bidrag til å redusere arbeidsledigheten på varig basis.

       Partene i arbeidslivet har i lønnsoppgjørene lagt vekt på å styrke sysselsettingen gjennom å opptre ansvarlig i tråd med solidaritetslinjen. Det er Regjeringens syn at den strategi som er fulgt de siste årene har gitt gode resultater. For å føre arbeidet med å styrke sysselsettingen videre er det særdeles viktig at en ansvarlig linje får tilslutning fra alle grupper. Arbeidet med å bedre sysselsettingen og redusere ledigheten må være et felles løft der alle grupper deltar.

       Ved årets lønnsoppgjør har det imidlertid vært enkelte konflikter som på sikt kan svekke den felles innsatsen for å styrke sysselsettingen. Regjeringen ser med uro på at enkelte grupper krever vesentlig høyere tillegg enn det hovedorganisasjonene sentralt har kommet fram til. Enkeltgrupper som er i en sterk forhandlingsposisjon har et særlig ansvar for ikke å undergrave det inntektspolitiske samarbeidet. Regjeringen vil i samråd med partene i arbeidslivet se nærmere på rammevilkårene for de gruppene som står utenfor hovedorganisasjonene og som tidvis krever en inntektsutvikling som ikke er i samsvar med en solidarisk inntektspolitikk.

       Ved enkelte av konfliktene i år har det vært varslet aksjoner med bruk av sykefravær med egenmelding, til tross for at Arbeidsretten klart har kjent slike aksjonsformer som ulovlige. Slike aksjoner undergraver tilliten til folketrygden og sykelønnsordningen. Regjeringen vil vurdere å endre forskriftene for egenmelding for å motvirke en slik form for trygdemisbruk.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at inntektspolitikken inngår som et hovedelement i en politikk for å sikre lav kostnadsvekst og dermed styrking av sysselsettingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Sysselsettingsutvalget ga uttrykk for at det er nødvendig å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen vesentlig for å styrke sysselsettingen og at det inntektspolitiske samarbeidet må spille en vesentlig rolle for å løse sysselsettingsproblemene. Særlig stilles det høye krav til det inntektspolitiske samarbeidet i en fase av utviklingen der ledigheten er på vei ned og produksjonen øker. Flertallet mener at den ansvarlighet partene i arbeidslivet har vist i lønnsoppgjørene de siste årene har gitt gode resultater.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at det er viktig at en ansvarlig linje får tilslutning fra alle grupper, og at arbeidet med å bedre sysselsettingen og redusere ledigheten må være et felles løft der alle grupper deltar.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen i samråd med partene i arbeidslivet vil se nærmere på rammevilkårene for de gruppene som står utenfor hovedorganisasjonene og som tidvis krever en inntektsutvikling som ikke er i samsvar med en solidarisk inntektspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen understreker at Staten ved sin skatte- og avgiftspolitikk har stor påvirkning på pris- og lønnsutviklingen, og dermed på landets konkurranseevne. Disse medlemmer viser til at Regjeringens egne beregninger bygger på at det ikke blir noen bedring av landets kostnadsmessige konkurranseevne neste år. Disse medlemmer vil bemerke at en konsekvens av dette vil være en forverring av konkurranseevnen dersom lønns- og prisveksten blir sterkere enn Regjeringen har lagt til grunn. Disse medlemmer vil understreke at en momsøkning i dagens økonomiske situasjon vil gi et økt lønns- og prispress som kan føre til en svekkelse av landets konkurranseevne og dermed ytterligere svekke grunnlaget for investeringer og sysselsetting i Norge. Disse medlemmer konstaterer at nærings- og arbeidslivets organisasjoner, bl.a. LO, sterkt har advart mot den foreslåtte momsøkningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre understreker at det er et viktig mål å unngå en for sterk lønns- og prisvekst som kan undergrave mulighetene til å styrke konkurranseevnen. Regjeringens forslag om momsøkning med en prosent midt i en kraftig oppgangsperiode er et uheldig signal til lønnstakergruppene, og kan bli møtt med økte krav som setter i gang en uønsket lønns- og prisvekst. Disse medlemmer mener de riktige politiske signal til partene i arbeidslivet bør være vilje til å holde prisstigningen nede og redusere budsjettunderskuddet ytterligere, noe som vil gi grunnlag for en fortsatt lav rente. Dette er trolig det viktigste bidrag til økt lønnsomhet i bedriftene og til å gjøre høye lønnskrav unødvendige ved vårens oppgjør.

       Komitens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ved sitt budsjettforlik har skjerpet skattene og avgiftene med ca 800 mill. kroner utover Regjeringens forslag, hvorav ca 500 mill. kroner er økninger i avgiftene på flyreiser og på bensin. Disse medlemmer konstaterer at Stortingets flertall således har bidratt til ytterligere å forsterke det pris- og lønnspress Regjeringen har lagt opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er avgjørende med solidariske lønns- og inntektsoppgjør for å oppnå en moderat lønns- og kostnadsstigning. Det er spesielt viktig å ha en kritisk holdning til krav om økte lønnsforskjeller, mer fleksible arbeidstider og spesielt stadig økende omfang av korttidskontrakter i ordinære arbeidsforhold. I stats- og kommuneoppgjøret som omfatter mer enn 600.000 arbeidstakere med en lønnsramme på over 100 mrd. kroner, er det viktig at de folkevalgte i større grad er bevisste på sitt arbeidsgiveransvar. Spesielt vil vi påpeke behovet for å prioritere lavtlønnsyrkene (kvinneyrker) på bekostning av ansatte med grunnlønn over kr 250.000. Inntektsutviklingen for sjølstendig næringsdrivende uten inntektsforhandlinger med myndighetene, ledere i private bedrifter, samt ulike grupper som lever av kapitalavkastning, bestemmes i en viss grad gjennom offentlige rammebetingelser som skatter, avgifter, lover og offentlige økonomisk aktivitet. Regjeringa har ett spesielt ansvar for at intensjonen om den solidariske inntekts- og lønnspolitikken også omfatter disse grupper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidstakernes samarbeidsvilje ikke har gitt en vesentlig reduksjon i arbeidsledigheten. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at arbeidsgiverne og lederne i næringslivet ikke har utvist samme samarbeidsvilje, både ved kraftige økninger av egne lønninger og ved å betale ut stadig mer i utbytte til eierne. Disse medlemmer mener arbeidsgiverne og næringslivslederne på denne måten kan ha bidratt til å svekke grunnlaget for fortsatt samarbeid fra arbeidstakerne. Disse medlemmer mener imidlertid det er enda viktigere at omfattende utbetalinger av utbytte direkte kan svekke bedriftenes soliditet og grunnlaget for økt sysselsetting. Disse medlemmer understreker at også lederne og eierne i næringslivet må være med på å sikre grunnlaget for økt sysselsetting.Disse medlemmer understreker videre at fordelingen av inntekt og formue er blitt enda skjevere gjennom de siste årenes usolidariske linje fra høytlønte og formuende. Disse medlemmer mener behovet for omfattende utjevning av inntekt er større enn på lenge, ikke minst ut fra Regjeringens egen linje om å erstatte progressiv skatt på inntekt og formue med flat beskatning gjennom avgifter, gebyrer og egenandeler.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens økonomiske opplegg er basert på en årslønnsvekst som er lavere enn antatt prisstigning. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen anslår veksten i BNP til ca 3,2 % fra 1994 til 1995. Med omtrent uendrede skatte- og avgiftsregler innebærer det en høyere samlet inntekt til fordeling mellom faktorene arbeid og kapital. Reallønnsnedgang medfører derfor en ytterligere vekst i kapitaleiernes inntekter, på arbeidstakernes bekostning.

       Disse medlemmer viser, for ordens skyld, til at Regjeringen ikke fremmer anslag over eller målsettinger for veksten i kapitaleiernes inntekter.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til erklæringer fra EUs finansministermøter, ECOFIN, hvor finansministeren har deltatt. I anbefalingene fra ECOFIN-møtene er det både i desember 1993 og juni 1994 formulert retningslinjer for å unngå reallønnsvekst og i « nødvendige » tilfeller, om å arbeide for redusert reallønn.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at det ligger an til en økning i det private forbruk på om lag 5 % i inneværende år. Dette kan til en viss grad sees som et oppdemmet kjøpebehov over flere år, men det er all grunn til å advare mot en ny « kjøpebølge » som stimulerer prisstigning og vekst i rentenivået. Disse medlemmer mener det lett vil utløse høyere krav ved inntektsoppgjørene og derfor bør unngås.

       Disse medlemmer vil understreke at den moderate linje som har preget norske inntektsoppgjør de siste årene er en viktig grunn til at norske bedrifter internasjonalt sett har forbedret sin konkurranseevne vesentlig. Denne linje bør føres videre og det bør iverksettes tiltak slik at økning av merverdiavgiften ikke øker levekostnadene for utsatte gruppe i samfunnet. Disse medlemmer viser til at prisprognosen i salderingsproposisjonen er hevet med 0,75 % i forhold til anslaget i Nasjonalbudsjettet for neste år. Av brev fra departementet går det fram at levekostnadene for « indeksfamilien » øker med 0,3-0,5 % eller inntil kr 1.500. Disse medlemmer mener derfor at det ved salderingen er viktig å bedre situasjonen for grupper som generelt har lav inntekt og og at det også bør være et viktig element ved neste års inntektsoppgjør. Evalueringen av Skattereformen skal skje i vårsesjonen, men disse medlemmer kan uten videre si at den har vært til stor fordel for de etablerte generasjoner, dvs i stor grad personer med god inntekt og begrenset lånegjeld. Det er viktig at slike tendenser ikke forsterkes ytterligere. dersom moderasjonslinjen skal føres videre. Disse medlemmer legger også vekt på at en videreføring av « moderasjonslinjen » er den beste måten å legge grunnlag for nye arbeidsplasser og at flest mulig av de eksisterende blir bevart. Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen har sikringer mot « sosial dumping » og at en unngår tendenser til et « grått arbeidsmarked ». Erfaringen viser at sterke parter i arbeidslivet i samarbeid med myndighetene er den beste garanti for en langsiktig inntekts politikk uten unødig konflikter som skader økonomien.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at Regjeringen vil vurdere å endre forskriftene for egenmelding for å motvirke aksjoner med bruk av sykefravær med egenmelding.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at lønnsveksten fra 1994 til 1995 ikke bør overstige 2 % dersom bedringen av konkurranseevnen skal utvikle seg slik det er skissert i langtidsprogrammets soldaritetsalternativ. Den kostnadsmessige konkurranseevnen vil med denne forutsetning fra Regjeringens side bli om lag uendret fra 1994 til 1995.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil vise til sine merknader om sykelønnsordninger under pkt. 12.11 hvor disse medlemmer bl.a. peker på at innføring av en karensdag vil motvirke misbruk av sykelønnsordningen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er grunnleggende uenig i å se på arbeidsfolks lønn som en kostnad som det er om å gjøre å få lavest mulig. « Moderasjonslinja » som år etter år har hindra arbeiderklassen å ta ut sin del av verdiskapinga, har vært en ulykke for landet. Den har ikke barre gjort forskjellene større, men den har også hatt dårlig virkning for sysselsettinga ved å dra inn kjøpekraft fra store grupper.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at aksjoner med bruk av sykefravær med egenmelding er i strid med arbeidslivets regler og bør håndteres med de virkemidler partene i arbeidslivet rår over.

       Disse medlemmer avviser at endret adgang til egenmelding er et egnet virkemiddel for å motvirke ulovlige aksjoner. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det ikke vil være mulig å endre adgangen til egenmelding uten at det også vil ramme alle de som ikke bruker egenmelding i noen form for aksjon.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til de gode resultatene samarbeidsprosjektet mellom LO og NHO kan vise til når det gjelder redusert sykefravær, og mener dette viser at for høyt sykefravær kan og bør reduseres ved å fjerne årsakene til at folk blir syke.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til finansinnstillingen der disse medlemmer fremmet forslag om innstramming i sykelønnsordningen som ikke ble vedtatt.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sin merknad over hvor det vises at ved en flytende valutakurs ikke er noe behov for å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen gjennom korporativistiske kunstgrep. Dette fordi markedsmekanismene automatisk sørger for å korrigere for generelle skjevheter i kostnadsstrukturen.

       Dette medlem reagerer på det sterkeste at « Regjeringen i samråd med partene i arbeidslivet vil se nærmere på rammevilkårene for de gruppene som står utenfor hovedorganisasjonene og som tidvis krever en inntektsutvikling som ikke er i samsvar med en solidarisk inntektspolitikk. » Dette betraktes som offentlig regulering av den viktigste prisen i samfunnet, nemlig arbeidsavlønningen, og som et anslag mot de som står utenfor det korporative fellesskap.