B.innst.S.nr.IV (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett for 1995.

2. Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1 SAMMENDRAG

       Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1995. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 9. mai i 1995.

       Revidert nasjonalbudsjett presenterer Regjeringens opplegg for gjennomføringen av den økonomiske politikken og reviderte anslag for den økonomiske utviklingen. I kapittel 2 drøftes utsiktene for norsk og internasjonal økonomi. I kapittel 3 gis en oversikt over den økonomiske politikken. Kapittel 4 redegjør nærmere for Regjeringens sysselsettingspolitikk, herunder arbeidsmarkedspolitikken. I kapittel 5 behandles enkelte sider ved nærings- og strukturpolitikken.

       Regjeringens viktigste oppgave i årene framover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Hovedlinjene i den økonomiske politikken ligger fast:

       Økt internasjonal samhandel og økonomisk integrasjon mellom land stiller nye krav til internasjonalt økonomisk samarbeid. Norge er i sterkere grad enn mange andre land avhengig av internasjonalt samarbeid som gir oversiktlige og stabile spilleregler. Etter folkeavstemningen 28. november i fjor om norsk medlemskap i EU la Regjeringen avgjørende vekt på å sikre en videreføring av EØS-samarbeidet også etter at Sverige, Finland og Østerrike trådte ut av EFTA ved inngangen til 1995. Nødvendige endringer er gjennomført i avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av EFTAs overvåkingsorgan, EFTA-domstolen og i avtalen om EFTAs faste komite som følge av færre medlemsland. EØS-avtalen har fortsatt å fungere effektivt fra 1. januar i år.

       Fra siste årsskifte trådte avtaleverket i tilknytning til den nye Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i kraft. Den nye GATT-avtalen og åpning av nye markeder vil bidra til vekst i handel og økt internasjonal arbeidsdeling. Dette krever effektivisering og omstilling i norsk økonomi, bl.a. innenfor primærnæringene og i næringsmiddelindustrien. Regjeringen ser det som svært viktig at norsk næringsliv utvikles slik at det er internasjonalt konkurransedyktig. Dette er ikke minst viktig etter at Norge sa nei til EU-medlemskap. Historiske erfaringer viser at land som forsøker å skjerme seg fra økt konkurranse, må betale en høy pris for dette i form av lavere effektivitet og redusert verdiskaping. Over tid vil dette også svekke grunnlaget for sysselsettingen.

       Norsk økonomi har siden andre halvår 1993 vært inne i en periode med sterk vekst i produksjon og etterspørsel. Utviklingen gjennom fjoråret var særlig preget av en kraftig oppsving i privat forbruk og boliginvesteringer. I tillegg økte den tradisjonelle vareeksporten kraftig, stimulert av konjunkturoppgangen internasjonalt og bedringen av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at veksten i Fastlands-Norges BNP fra 1993 til 1994 ble på 3,9 %, mens BNP i alt økte med 5,1 % som følge av sterk økning i oljeproduksjonen.

       Oppgangen i økonomien har gitt en klar forbedring i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen økte fra 1993 til 1994 med over 30.000 personer. I motsetning til det som har vært situasjonen de siste årene, skjedde en vesentlig del av sysselsettingsveksten i bedriftssektoren. Arbeidsledigheten har gått klart ned, selv om bedringen på arbeidsmarkedet har ført til at flere har meldt seg som arbeidssøkere. AKU-ledigheten falt fra 6,0 % i 1993 til 5,4 % i 1994.

       Norsk økonomi er sterk, og forholdene ligger til rette for fortsatt vekst i produksjon og sysselsetting:

       De makroøkonomiske anslagene for 1995 er gjennomgående oppjustert i forhold til anslagene i Salderingsproposisjonen. Det generelle bildet er likevel en viss avdemping av veksten i innenlandsk etterspørsel i forhold til utviklingen i 1994. Etter den sterke veksten i privat forbruk i fjor på 4,4 % ventes konsumet å øke med 2,5 % i inneværende år. Samtidig vil imidlertid impulsene fra investeringene i Fastlands-Norge forsterkes. Konjunkturoppgangen og nedgangen i rentenivået stimulerer investeringene i bedriftene i Fastlands-Norge. Byggeaktiviteten vil også trekke opp de samlede investeringene i Fastlands-Norge i inneværende år. Konjunkturoppgangen internasjonalt medfører at eksporten av tradisjonelle varer vil vise god vekst også i 1995. På denne bakgrunn er BNP-veksten for Fastlands-Norge i 1995 nå anslått til 3,1 %, mot 2,3 % i Salderingsproposisjonen. Økningen i oljeproduksjonen ser også ut til å bli sterkere enn anslått i Salderingsproposisjonen slik at veksten i samlet BNP fra 1994 til 1995 er oppjustert fra 2,8 til 5,1 %. Den positive utviklingen på arbeidsmarkedet har fortsatt inn i 1995, og sysselsettingsveksten i inneværende år ser ut til å kunne bli like sterk som i fjor, dvs. om lag 30.000 personer. Ledigheten har fortsatt å gå ned; ved utgangen av april var den registrerte ledigheten om lag 9.300 lavere enn for ett år siden. Samtidig var antall personer på arbeidsmarkedstiltak 15.500 lavere.

       Fortsatt står norsk økonomi overfor betydelige utfordringer. Den forventede nedgangen i petroleumsinvesteringene i andre halvdel av 1990-årene vil kreve omstillinger i næringslivet. Det er nå god vekst i den fastlandsbaserte delen av næringslivet. For at denne oppgangen skal fortsette kreves imidlertid flere år med vekst i bedriftsinvesteringene slik at kapasiteten øker og gir rom for økt sysselsetting. En fortsatt lav kostnadsvekst som sikrer tilstrekkelig lønnsomhet i bedriftene, er en nødvendig forutsetning for en slik utvikling.

       Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet er betydelig bedret det siste året, er arbeidsledigheten fortsatt for høy. Hovedutfordringen er derfor å innrette politikken slik at arbeidsledigheten fortsatt kan reduseres fra dagens nivå. Dette krever at konjunkturoppgangen ledes over i en stabil og jevn økonomisk utvikling, uten at etterspørselsimpulsene blir så sterke at pris- og kostnadsveksten igjen skyter fart. Det er derfor avgjørende å få til et godt samspill mellom de ulike delene av den økonomiske politikken.

       Erfaringer fra Europa tyder på at vedvarende høy ledighet i betydelig grad skyldes strukturelle forhold, som ikke endres selv ved en langvarig oppgangskonjunktur. Høy ledighet over tid kan gi opphav til endringer i måten arbeidsmarkedet fungerer på som gjør at det blir stadig vanskeligere å få ledigheten ned mot tidligere nivåer. Makroøkonomisk stabiliseringspolitikk er nødvendig, men ikke tilstrekkelig til å bringe ledigheten ned i den takt en ønsker. Dette innebærer at det nå må legges sterkere vekt på tiltak for å forbedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte, bl.a. med målrettet opplæring og økt vekt på formidling.

       Statsforvaltningens finansielle stilling er god til tross for betydelige underskudd i statsbudsjettet de senere årene. Inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen ved utgangen av 1994 en netto finansiell formue på 255 mrd. kroner, som etter anslagene i denne meldingen vil øke med om lag 11 mrd. kroner i løpet av 1995.

       Samlet var bruttogjelden i offentlig forvaltning om lag 372 mrd. kroner ved utgangen av 1994. Dette tilsvarer om lag 48 % av BNP.

       I retningslinjene for budsjettpolitikken i Langtidsprogrammet 1994-1997 la Regjeringen til grunn at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i gjennomsnitt for perioden 1994-1997 skal være lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Siden Langtidsprogrammet ble lagt fram er konjunktursituasjonen både i norsk og internasjonal økonomi vesentlig bedret, og aktiviteten i Fastlands-Norge har tatt seg sterkere opp enn forutsatt i Langtidsprogrammet. For å motvirke pressproblemer og styrke statsfinansene ble finanspolitikken strammet moderat til i 1994. Denne politikken ble videreført i det vedtatte budsjettet for 1995.

       Utviklingen i norsk økonomi så langt i 1995 understreker behovet for å videreføre en stram finanspolitikk ut fra stabiliseringspolitiske hensyn. Med sterk vekst i privat etterspørsel bør budsjettpolitikken bidra til at den samlede etterspørselen dempes noe, slik at vi unngår at pris- og kostnadsveksten på nytt skyter fart. Spesielt i en situasjon hvor prisstigningen i utlandet er kommet ned på et lavt nivå, er det viktig å videreføre den lave pris- og kostnadsveksten Solidaritetsalternativet har medvirket til at vi i årene framover kan forbedre konkurranseevnen i Norge.

       Langsiktige budsjetthensyn forsterker behovet for en stram budsjettpolitikk i de nærmeste årene. Utover i neste århundre vil økte pensjonsutbetalinger og utgifter til eldreomsorg sammen med reduserte inntekter fra petroleumsvirksomheten, medføre økte belastninger på offentlige budsjetter. Konjunkturoppgangen og de forventede voksende petroleumsinntektene de nærmeste årene må derfor benyttes til å styrke statens finansielle stilling.

       Som hovedretningslinje for gjennomføringen av det økonomiske opplegget for 1995 har Regjeringen derfor lagt til grunn at tilleggsbevilgninger gjennom året skal dekkes inn ved tilsvarende reduksjoner i andre utgiftsposter eller økte inntekter. I tillegg har Regjeringen lagt vekt på at rene anslagsendringer knyttet til oljevirksomheten, skatteinngang m.v., skal slå ut i endret budsjettbalanse.

       Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1995 er etter dette:

       Oljeprisen har hittil i år ligget på i gjennomsnitt 111 kroner pr. fat, men med høyere priser de siste ukene. I budsjettarbeidet legges det fortsatt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 115 kroner pr. fat i 1995, som er uendret i forhold til Nasjonalbudsjettet 1995 og Salderingsproposisjonen. Samtidig er anslagene for norsk oljeproduksjon for de nærmeste årene betydelig oppjustert i forhold til tidligere anslag. Alt i alt anslås nå eksportverdien for olje og gass å bli 5,9 mrd. kroner høyere i 1995 enn lagt til grunn i Salderingsproposisjonen. Det vises til nærmere omtale av petroleumsvirksomheten i avsnitt 2.7.

       Statens inntekter fra salg av olje og gass vil trolig øke sterkt de nærmeste årene. I 1996 er statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslått til om lag 55 mrd. kroner, en økning på om lag 16 mrd. kroner fra inneværende år.

       Både stabiliseringsmessige hensyn og en vurdering av statens langsiktige finansielle forpliktelser tilsier at økningen i statens petroleumsinntekter i de nærmeste årene bør slå ut i en klar styrking av budsjettbalansen. På grunnlag av foreløpige anslag vil statsbudsjettet i 1996 bli gjort opp med overskudd. Dermed vil det i 1996 for første gang kunne avsettes midler netto på Statens petroleumsfond.

       En hovedbegrunnelse for opprettelsen av Statens petroleumsfond var å bidra til en budsjettpolitikk som ivaretar langsiktige hensyn og petroleumsinntektenes særegne karakter, ved at inntektene er basert på salg av en ikke-fornybar naturressurs. Samtidig ble det ved opprettelsen av fondet lagt stor vekt på at overføringene til og fra fondet skal inngå i en helhetlig budsjettprosess. Retningslinjene for fondet, slik de er formulert i Innst.O.nr.32 (1989-1990), legger opp til at det gis foreløpige anslag på overføringene til og fra fondet i langtidsprogrammet og i Revidert nasjonalbudsjett, dvs. i forkant av den ordinære budsjettbehandlingen.

       Overføringene fra Statens petroleumsfond skal dekke det oljekorrigerte underskuddet. Dette innebærer at utformingen av finanspolitikken og den utgiftsveksten en legger seg på får avgjørende betydning for hvor mye som kan avsettes til petroleumsfondet. I retningslinjene heter det videre at dersom fondets stilling gir rom for det, bør overføringene i tillegg kunne dekke inntil halvparten av statens utlånsøkning til statsbankene m.v.

       Denne meldingen gir en omtale av de foreløpige budsjettutsiktene for 1996 som grunnlag for en drøfting av overføringene fra petroleumsfondet. En nærmere redegjørelse for retningslinjene for Statens petroleumsfond er gitt i avsnitt 3.2.

       Kommuneforvaltningens samlede underskudd før lånetransaksjoner er blitt betydelig redusert de senere årene. Sektoren hadde i 1988 et samlet underskudd på 9,5 mrd. kroner. Foreløpige regnskapstall for 1994 viser et overskudd for kommunesektoren på om lag 3,6 mrd. kroner. Kommunenes nettogjeld som andel av inntektene har gått sterkt ned, fra nærmere 41 % ved utgangen av 1989 til anslagsvis 30 % ved utgangen av 1994. Dette medfører at kommuneforvaltningens renteutgifter som andel av inntektene er blitt redusert fra knappe 6 % i 1990 til 3,5 % i 1994. I 1994 økte de samlede inntektene i kommunesektoren reelt med vel 2,5 %. Økningen var 2 prosentenheter høyere enn forutsatt i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1994, i vesentlig grad som følge av en sterkere skatteinngang enn tidligere anslått. I forhold til det høye nivået på inntektene i 1994 anslås kommunesektorens inntekter å gå reelt ned med om lag 1 % fra 1994 til 1995. Nivået på kommunesektorens inntekter for 1995 vil reelt sett likevel være om lag 1,5 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen for 1995. Som i 1994 vil kommunene i inneværende år i tillegg få frigjort ressurser som følge av lavere renteutgifter i forhold til året før. Kommunenes økonomi omtales nærmere i avsnitt 3.3.

       Regjeringen legger opp til en videreføring av hovedtrekkene i skatte- og avgiftsopplegget for 1995 i forhold til vedtaket ved salderingen av statsbudsjettet. Etter skattereformen av 1992 har Regjeringen lagt vekt på stabilitet i skattesystemet, og det har bare vært foretatt mindre justeringer i skattegrunnlag og satser.

       Skatteopplegget for 1995 er i hovedsak basert på en videreføring av skatteopplegget for 1994. Alle ordinære fradrag og generelle beløpsgrenser bortsett fra klassefradrag ble justert med den anslåtte lønnsveksten i Salderingsproposisjonen 1995. Særskilte fradrag ble i stor grad holdt nominelt uendret.

       « Solidaritetsmilliarden » fullføres i 1995 i tråd med innstillingen fra et flertall i finanskomiteen ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1994. Dette skjer ved at likningstakstene på all fast eiendom utenom skog er økt med 10 %, samtidig som det er innført en ekstra sats på 5 % ved beregningen av inntekt fra egen bolig for den delen av likningsverdien som overstiger 440.000 kroner. Av hensyn til fordelingsprofilen i boligbeskatningen ble bunnfradraget ved beregning av inntekt av egen bolig økt fra 35.000 kroner i 1994 til 50.000 kroner i 1995.

       Stortinget har til behandling Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) Evaluering av deler av skattereformen. Finanskomiteen ba i denne forbindelse Finansdepartementet om en nærmere utredning av enkelte sider ved delingsmodellen, blant annet ulike former for differensiert tak på beregnet personinntekt og mulige kriterier knyttet til modeller basert på uttaksprinsippet. Utredningen ble oversendt finanskomiteen 21. april 1995.

       Avgiftsopplegget for 1995 innebærer at verdiavgiftssatser generelt ble videreført fra 1994, mens kvantumssatser ble prisjustert. En nærmere oversikt over skatte- og avgiftsopplegget for 1995 er gitt i avsnitt 3.4 i meldingen.

       Penge- og valutapolitikken ligger fast. Den operative retningslinjen for Norges Bank er at pengepolitikken skal innrettes mot å holde en stabil valutakurs overfor de europeiske valutaene, om lag i det leiet en har hatt i perioden etter 10. desember 1992 da den formelle bindingen til ecu ble opphevet. Pengepolitikken skal sammen med de andre virkemidlene i den økonomiske politikken bidra til en stabil økonomisk utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst, på linje med eller lavere enn våre konkurrentland, er en forutsetning for å oppnå dette.

       Det har vært stor uro i de internasjonale valutamarkedene de siste månedene. Amerikanske dollar har nådd nye bunnrekorder mot tyske mark og japanske yen. I Europa er den spanske og den portugisiske valutaen blitt devaluert, og flere andre valutaer har svekket seg - blant annet svenske kroner og britiske pund.

       Den norske kronen har vært forholdsvis lite berørt av uroen i de internasjonale valutamarkedene, og kronens verdi målt ved ecu-indeksen er om lag den samme som ved årsskiftet.

       Penge- og valutapolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.5 i meldingen.

       Det legges opp til uendrede rammer og rentesatser i statsbankene i forhold til gjeldende vedtak. Enkelte problemstillinger knyttet til statsbankene er omtalt i avsnitt 3.6 i meldingen.

       Gjennom inntektspolitikken søker Regjeringen å videreføre en utvikling med moderat pris- og kostnadsvekst og en fortsatt bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det er Regjeringens syn at solidaritetslinjen som har blitt fulgt de siste årene, har gitt gode resultater. Siden 1990 har lønnsveksten innenlands avtatt, samtidig som lønnstakerne har oppnådd god vekst i disponibel reallønn. Vi har fått dokumentert at reallønnsforbedringer sikres vel så godt i perioder med lave som med høye nominelle tillegg. Konkurranseevnen ble bedret med 12 % fra 1988 til 1993, mens foreløpige oppgaver peker mot en svekkelse på 2,5 % fra 1993 til 1994. Dette må bl.a. ses i sammenheng med en anslått sterk produktivitetsvekst hos våre handelspartnere.

       Det inntektspolitiske samarbeidet står overfor nye utfordringer. Solidaritetslinjen i inntektsoppgjørene er særlig vanskelig i en oppgangskonjunktur som nå. Store overskudd kan friste enkelte bedrifter til å gi betydelige tillegg. Flaskehalser og mangel på enkelte typer arbeidskraft kan også gi press på lønningene. Utfordringen forsterkes ved at lønns- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere forventes å bli lav framover. Den lave inflasjonen internasjonalt krever lave nominelle rammer ved lønnsoppgjørene også i Norge, dersom vi skal sørge for en tilstrekkelig god konkurranseevne. Dersom lønnsoppgjørene gir for høy kostnadsvekst, vil dette redusere muligheten for en langsiktig gunstig utvikling i arbeidsmarkedet. En slik situasjon vil kunne kreve endringer i den økonomiske politikken fra Regjeringens side for å motvirke de negative effektene.

       I årets mellomoppgjør kom partene i LO/NHO-oppgjøret fram til et anbefalt forslag den 3. april. I disse forhandlingene ble partene blant annet enige om en fordelingsprofil som tilgodeser de lavest lønte, som omfatter en stor andel kvinner. Den totale lønnsveksten vil imidlertid også avhenge av resultatene av oppgjørene i andre sektorer og lokale forhandlinger. Med en ansvarlig gjennomføring av disse forhandlingene kan lønnsveksten bli om lag 2,5 %. Dette er klart lavere enn den anslåtte lønnsveksten hos våre handelspartnere. Likevel ligger det an til en svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen i inneværende år, i første rekke på grunn av en styrking av den effektive kronekursen.

       En appresiering av norske kroner bidrar på den annen side til å dempe prisveksten på importerte varer og tjenester. Alt i alt anslås nå en vekst i konsumprisene fra 1994 til 1995 på 2,5 %.

       Det vises til nærmere omtale av inntektspolitikken i avsnitt 3.7.

       Regjeringen har møtt den høye arbeidsledigheten med omfattende bruk av arbeidsmarkedstiltak. Et hovedvirkemiddel i denne satsingen har vært å øke de arbeidslediges kvalifikasjoner, slik at de kan stå best mulig rustet når etterspørselen etter arbeidskraft igjen øker. Videre vil deltaking på arbeidsmarkedstiltak bidra til å opprettholde tilknytningen til arbeidsmarkedet, og derved forhindre utstøting og passivisering.

       Omfanget av arbeidsmarkedstiltak må tilpasses situasjonen på det ordinære arbeidsmarkedet. Ved sterk vekst i sysselsettingen, kan et for stort omfang av tiltaksplasser innebære en risiko for at sysselsettingsveksten kan bli begrenset av mangel på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet. For mange arbeidsledige kan deltaking på tiltak innebære redusert tilgjengelighet for ordinært arbeid. Det er derfor viktig at en nå legger større vekt på formidling av arbeidskraft til ledige jobber. Den sterke sysselsettingsveksten tilsier også at en kan vente noe lenger med å gi tilbud om tiltaksplass, og at formidlingsbistanden strekkes over en lengre periode før tiltak settes inn.

       På denne bakgrunn ble det i Salderingsproposisjonen lagt opp til en viss nedtrapping av tiltaksinnsatsen, fra 58.000 tiltaksplasser i 1994 til 52.500 plasser i første halvår i 1995. De samlede bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak for 1995 ga rom for 40.700 plasser i andre halvår. Det foreslås nå en forsterket innsats overfor langtidsledige i alderen 20-24 år. Alle arbeidsledige 20-24-åringer som har vært uten tilbud om jobb, arbeidsmarkedstiltak eller utdanning i seks måneder, skal omfattes av arbeidsmarkedstiltakene. Det vil fortsatt være nødvendig med en målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Andre grupper langtidsledige vil også kunne ha problemer med å få jobb selv i et stramt arbeidsmarked. Ut fra en samlet vurdering foreslår derfor Regjeringen nå et tiltaksnivå på om lag 45.000 plasser for andre halvår 1995.

       Sammensetningen og varigheten av arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses slik at de arbeidslediges muligheter for å få jobb i det ordinære arbeidsmarkedet blir best mulig. Samtidig må tiltakene innrettes slik at formidlingsvirksomheten understøttes og flaskehalser på arbeidsmarkedet reduseres. Det er viktig at kravene om at den ledige skal ta imot jobbtilbud praktiseres strengt. Dette bidrar til å forhindre press på delmarkeder, og muliggjør dermed en økning i sysselsettingen uten en for høy kostnadsvekst. Strenge krav til å akseptere jobbtilbud bidrar også til å forhindre langvarig arbeidsledighet og utstøting fra arbeidsmarkedet.

       Sysselsettingspolitikken omtales nærmere i kapittel 4 i meldingen.

       Viktige utfordringer i nærings- og strukturpolitikken er omtalt i kapittel 5. Regjeringen arbeider med grunnleggende reformer innenfor jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Retningslinjene i St.prp. nr. 8 (1992-1993), og Salderingsproposisjonen 1995 vil ligge til grunn for omleggingen. Med utgangspunkt i hovedmålene for landbrukspolitikken legges det opp til å skape et mer konkurransedyktig og robust primærjordbruk gjennom kostnadsreduksjoner og et lavere støttenivå. I tråd med dette tar Regjeringen sikte på at matvareprisene i Norge gradvis reduseres ned mot nivået i våre naboland.

       Regjeringen vil i en egen proposisjon foreslå reduserte tollsatser på jordbruksvarer fra 1. juli 1995 i tråd med GATT/WTO-avtalens maksimumssatser som skal gjelde senest ved utgangen av 1999. Det legges som forutsatt opp til økt u-landsimport. Regjeringen ønsker å gå videre med å utforme importvernet, slik at det bidrar til økt konkurranse. På lengre sikt legger en fra myndighetenes side opp til tilpasninger i det tollbaserte importvernet sett i forhold til de priser som fastsettes i jordbruksavtalen på en slik måte at norsk jordbruk gis gradvis og reell konkurranse. Det legges opp til å myke opp de innenlandske markedsreguleringene. Det vises til nærmere omtale av jordbruksreformene i avsnitt 5.3, og til proposisjonen om årets jordbruksoppgjør.

       Det er i meldingens kap. 2 og 3 redegjort for de økonomiske utsiktene og gjennomføringen av den økonomiske politikken i 1995.

2.2 KOMITEENS MERKNADER

2.2.1 Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, gir i det følgende merknader til de punkter som er referert foran, unntatt meldingens pkt. 3.2 Statens petroleumsfond og pkt. 3.4 Skatte- og avgiftsopplegget, som behandles for seg under kap. 3 og 4 i denne innstillingen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet. Produksjon og forbruk må skje i pakt med de grenser naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Flertallet viser til at norsk økonomi siden 2. halvår 1993 har vært inne i en periode med sterk vekst i produksjon og etterspørsel. Flertallet understreker at det for at denne oppgangen skal fortsette, vil kreves flere år med vekst i bedriftsinvesteringene slik at kapasiteten øker og gir rom for økt sysselsetting. Flertallet er enig i at en fortsatt lav kostnadsvekst som sikrer tilstrekkelig lønnsomhet i bedriftene, er en nødvendig forutsetning for en slik utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ser som de sentrale utfordringene for den økonomiske politikken å skape grunnlag for videre vekst og utvikling av norsk økonomi som sikrer sysselsettingen og innbyggernes økonomiske trygghet, innenfor rammen av en forsvarlig miljø- og ressursforvaltning. Samtidig må den økonomiske politikken være slik innrettet at vi i dag ikke forbruker nasjonens formue på bekostning av fremtidige pensjonsutbetalinger og fremtidige generasjoner.

       Disse medlemmer tar til etterretning at den veksten vi opplever i Norge er en del av en europeisk oppgangskonjunktur. Disse medlemmer vil videre peke på at forutsetningen for at oppgangen i norsk økonomi skal vare ved er en fortsatt lav innenlandsk kostnadsvekst kombinert med en sterkere produktivitetsutvikling i norsk næringsliv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at de viktigste utfordringer i den økonomiske politikken er knyttet til:

       Disse medlemmer har ved behandlingen av statsbudsjettet for 1995 lagt vekt på menneskers behov for trygghet for arbeid, velferd, miljø og utdanning. Denne prioriteringen vil også ligge til grunn ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer mener midlene i samfunnet må kanaliseres annerledes enn de vil gjøre med Regjeringens opplegg. Etter Senterpartiets syn er det viktig å gjøre det mer lønnsomt å ansette folk, det må tas et krafttak for å bedre helse- og omsorgstilbudet, miljøtiltakene må opptrappes, utdanningstilbudet må sikres og forbruksveksten må dempes samtidig som økonomisk svake grupper skjermes.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at de overordnede mål for disse medlemmer er full sysselsetting, en rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt, et effektivt og finmasket velferdstilbud og en bærekraftig og langsiktig fornuftig forvaltning av miljø og ressurser.

       Disse medlemmer mener det er et stort behov for et krafttak for å få ned arbeidsledigheten raskt, for å unngå at ledigheten forblir høy og varig støter ut arbeidstakere fra arbeidsmarkedet. Skillet mellom de som har og de som ikke har arbeid er det viktigste fordelingsskillet i Norge i dag.

       Disse medlemmer mener videre det er avgjørende for fremtidige generasjoner å sikre full ressursutnyttelse uten at dette betyr fortsatt økning av Norges oljeavhengighet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at tilliten til norsk økonomi er internasjonalt sett meget god, og at det i de fleste deler av næringslivet er en betydelig optimisme. Disse medlemmer vil understreke at dette skyldes flere faktorer, bl.a. en sterk konjunkturoppgang hos våre viktigste handelspartnere, stabil økonomisk politikk og en tillit til vår egen evne og naturgitte ressurser.

       Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at denne handlefrihet utnyttes til å styrke basisen for vårt næringsliv, ikke minst privat sektor i Fastlands-Norge og at vi gir et økt bidrag til en bedret internasjonal rettferdighet, bl.a. gjennom sanering av u-landenes gjeld.

       Disse medlemmer vil peke på at innenlands er det fortsatt uløste oppgaver i å bygge ut et fullverdig helsetilbud, i å få unge og andre ledige ut av arbeidsløshetskøen, forsterke innsatsen for bevaring av miljø og ressurser, gi utdanningsplasser til unge som søker å kvalifisere seg for yrkeslivet, osv.

       Disse medlemmer vil understreke at det egentlig ikke lenger er hovedutfordringen å skape større økonomisk vekst, men å fordele den velstand, arbeid og andre goder på en mer rettferdig måte. Flertallet av de problemer man ser i det norske samfunn i form av ensomhet, økende voldsbruk og rotløshet hos unge, har ingen bakgrunn i almen mangel på økonomiske ressurser. Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å utforme klarere mål for å høyne livskvalitet ut fra hva som er viktig for godt menneskelig fellesskap i familier, nærmiljø og i samfunnet for øvrig. Disse medlemmer viser til at hovedmålet for Kristelig Folkeparti i kommende 2-års periode er: « Bygg varmere samfunn på kristne verdier ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at det grunnleggende problemet for Norge er at den forholdsvis sterke økonomiske veksten ikke følges av en tilsvarende vekst i sysselsettingen. Vi har kommet inn i en ny situasjon med tilnærmet « jobbløs vekst ». I denne situasjonen kreves vilje til å gjøre noe nytt for å få arbeid til flere. Disse medlemmer viser til at vi ikke får nye arbeidsplasser uten at det er noen som skaper dem. For å få flere arbeidsplasser trengs det flere arbeidsgivere. Noe av det viktigste som kan gjøres for stimulere til økt sysselsetting er derfor å gjøre det mer attraktivt og lettere å være arbeidsgiver.

       Komiteens medlemmer fra Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til sine forslag om redusert arbeidsgiveravgift, rettferdige skatteregler for ulike eierformer gjennom fjerning av delingsmodellen og større fleksibilitet når det gjelder å ta inn nye ansatte i bedriftene, som viktige virkemiddel i den sammenheng.

       Komiteens medlem fra Venstre har svært begrenset tro på at investeringsvekst i den tradisjonelle tungindustrien vil gi arbeid til særlig mange flere. Selv om investeringene i de store industribedriftene og ikke minst kraftkrevende industri øker, er dette først og fremst investeringer i kostnadsreduksjoner, effektivisering og nedbemanning. Dette medlem mener det i denne situasjonen er særlig uheldig at industriens fritak for elektrisitetsavgift videreføres, og viser til forslag om å fjerne dette fritaket.Komiteens medlem fra Rød Valgallianse ser flere grunner til å begrense egen deltakelse i det allmenne ordgyteriet som denne innstillinga i stor grad består av:

       For det ene er merknadene her full av meningstilslørende politisk nytale som med ord sier det stikk motsatte av det som merknadsforfatterne gjør i praksis. Slik som at Arbeiderpartiet m.fl. sier at « den viktigste oppgaven i årene framover er å skaffe arbeid til alle og trygge velferdssamfunnet » samtidig som Arbeiderpartiregjeringa i flere år har ført en ledighetsfremmende politikk og har fremma flere titalls lovendringsforslag som har svekka velferdsstatsordningene.

       For det andre er det sånn at Rød Valgallianses stortingsgruppe har begrensa med tid og krefter. Og de kreftene vi har, prøver vi å bruke på den måten som vi tror er mest egna til å styrke den folkelige motstanden mot Regjeringas svært kapitalistvennlige politikk.

       For det tredje prøver dette medlem i all beskjedenhet å bidra til begrensing av papirforbruket i en trykksak som ingen utenom enkelte blant forfatterne og deres aller nærmeste medarbeidere leser, og som selv for disse bare har ei « levetid » på 2-3 dager fra den foreligger trykt 13. eller 14. juni og til Stortingets vedtak i saka er fatta 16. juni. Av disse grunner er det smått med allmenn skjønnlitteratur fra Rød Valgallianse i denne innstillinga, men dette medlem vil henvise eventuelle lesere til Rød Valgallianses fraksjonsmerknad i kap. 8.7 og Rød Valgallianses merknader og forslag under kap. 2.2.3 Kommuneøkonomien og kap. 3.2 Statens Petroleumsfond.

       Dette medlem har heller ikke sett noen grunn til å fremme på nytt de forslag Rød Valgallianse fremmet under statsbudsjettbehandlingen siste høst og som utgjør et alternativ til regjeringens politikk. For øvrig har dette medlem prøvd å begrense seg til å gi tilslutning til andres merknader og forslag der disse uttrykker standpunkter som dette medlem er enig i og som dessuten er noenlunde i samsvar med det de andre merknadsforfatterne står for i praktisk politikk.

       Dette medlem vil påpeke et par mangler ved den framlagte meldinga. Meldinga skal framstille utviklinga av det private forbruket. Det blir slått fast at det private forbruket med 4,4 % fra 1993 til 1994, og at detaljomsetningsvolumet anslås å ha økt med 9,3 %. Her er millionærer og sosialklienter slått sammen, og en får ut et gjennomsnittstall. Det blir for dette medlem like meningsløst som å si at gjennomsnittstemperaturen er bra når en har hodet i bålet og beina i snøen. Slik statistikken lages nå, viser den ikke levekårsutviklinga for de fattigste. Ingen på trygd får del i den veksten som kommer til uttrykk i Revidert nasjonalbudsjett. I dag er godt over 100.000 på sosialhjelp, og sosialhjelpsatsene har stått stille eller er blitt redusert. Dette kommer ikke fram.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa sørge for at det for framtidige nasjonalbudsjett blir utarbeidet statistikk som viser levekårsutviklinga også for de aller fattigste. Dette krever at det publiseres data om endringer i privat forbruk fordelt på de ulike klassene/sosioøkonomiske gruppene. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse savner også et punkt som viser norsk kapitaltransaksjon med utlandet. Dette medlem er kjent med at de langsiktige kapitaltransaksjonene med utlandet har økt fra 2,4 mrd. kroner i 1965 til 82,5 mrd. kroner i 1985.

       I 1992 var kapitaltransaksjonene oppe i hele 172 mrd. kroner. Dette medlem er kjent med at norske investeringer i utlandet er på rundt 40 mrd. kroner, altså omtrent på størrelse med oljeinvesteringene. Slike tall er ikke synlige i Revidert nasjonalbudsjett, men er etter dette medlems mening viktige for å vise helheten i norsk økonomi.

       Dette medlem viser for øvrig til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1994-1995) og B.innst.S.nr.II (1994-1995) når det gjelder finanspolitikken for inneværende år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa sørge for at internasjonale kapitaltransaksjoner for framtida kommer til syne i nasjonalbudsjettet. »

2.2.2 Finanspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Regjeringen i Langtidsprogrammet 1994-97 la til grunn at den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i gjennomsnitt for perioden 1994-97 skal være lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Flertallet er enig i at finanspolitikken må ha en stabiliseringsmessig rolle og at budsjettpolitikken i perioder med god vekst i den private delen av norsk økonomi må innrettes slik at den samlede etterspørselen ikke blir for sterk. Flertallet viser til at konjunktursituasjonen både i norsk og internasjonal økonomi er vesentlig bedret i forhold til da Langtidsprogrammet for 1994-97 ble lagt fram. Flertallet viser til at finanspolitikken ble strammet moderat til i 1994 og til at statsbudsjettet for 1995 isolert sett innebærer en innstramming i den innenlandske etterspørselen i forhold til 1994 på rundt 3/4 % av BNP for Fastlands-Norge, målt ved endringen i det olje-, aktivitets- og rentekorrigerte underskuddet. Flertallet er videre enig i at budsjettpolitikken må ha et langsiktig perspektiv, og at konjunkturoppgangen og de forventede voksende petroleumsinntektene de nærmeste årene må benyttes til å legge opp betydelige reserver på statens hånd, gjennom overskudd i statsbudsjettet, slik at en utover i neste århundre kan møte økende belastninger som følge av økte pensjonsutbetalinger og utgifter til eldreomsorg. Flertallet viser i denne forbindelse også til merknader om Statens petroleumsfond under pkt. 3 i denne innstillingen. Flertallet er enig i at en stram finanspolitikk i den nåværende konjunkturfasen vil understøtte penge- og valutapolitikken, og dermed bidra til at vi kan holde norske renter på et lavt nivå.

       Flertallet viser til at realveksten i statsbudsjettets utgifter fra 1994 til 1995 nå anslås til om lag 0 %, mens den anslåtte veksten i BNP for Fastlands-Norge er på over 3 % Flertallet viser til at dette er klart innenfor den foran refererte målsettingen for den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter i Langtidsprogrammet 1994-97. Flertallet viser til at underskuddet før lånetransaksjoner på statsbudsjettet nå anslås til 6,1 mrd. kroner mot 11,4 mrd. kroner i vedtatt budsjett. Flertallet viser til at det i 1994 vil være et overskudd i offentlig forvaltning (netto finansinvesteringer), hvor også kommunene inngår. Overskuddet anslås nå til 12,4 mrd. kroner, tilsvarende 1,5 % av BNP.

       Flertallet er enig i at både stabiliseringsmessige hensyn og en vurdering av statens langsiktige finansielle forpliktelser tilsier at økningen i statens petroleumsinntekter de nærmeste årene bør slå ut i en klar styrking av budsjettbalansen.

       Flertallet har merket seg at det konkrete forslaget til neste års overføring fra Statens petroleumsfond vil bli lagt fram i nasjonalbudsjettet for 1996.

       Flertallet er enig i at det som hovedregel for gjennomføringen av finanspolitikken for 1995 legges til grunn at økte utgifter skal dekkes inn ved tilsvarende reduksjoner i andre utgifter eller ved økte inntekter, og at anslagsendringer skal slå ut i endret budsjettbalanse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at disse medlemmer i Innst.S.nr.140 (1992-1993), Langtidsprogrammet, understreket at statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside skulle være et virkemiddel for å oppnå målene om bl.a. full sysselsetting, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer viser videre til at arbeidsledigheten er uakseptabelt høy, og mener de politiske målsettinger må ta utgangspunkt i dette.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse tar avstand fra at det skal være et overordnet mål for finanspolitikken at offentlig sektor skal ha lavere vekst enn veksten i BNP. Disse medlemmer mener de overordnede målene for den økonomiske politikken ikke må prioriteres lavere enn det som må oppfattes som virkemidler. Disse medlemmer viser til at full sysselsetting er et overordnet mål, i likhet med en rettferdig og lik fordeling, velferd for alle og et godt miljø. Offentlig sektor er et virkemiddel for å oppnå flere av de overordnede målene, og disse medlemmer mener ledigheten, velferdsproblemene og miljøproblemene krever økt, ikke redusert, innsats i offentlig sektor. Disse medlemmer kan derfor ikke være med på å sette eventuelle mål for offentlig sektors størrelse foran de overordnede målene. Disse medlemmer viser til fraksjonsmerknaden fra disse medlemmer, hvor disse medlemmer påpeker avviket mellom målsettingene i Regjeringens « solidaritetsalternativ » og de faktiske prioriteringer og resultater.

       Tabellen under viser hvordan offentlig konsum generelt og kommunalt konsum utgjør en stadig mindre del av den samlede økonomiske virksomheten (anslag for 1996 er basert på Regjeringens anslag fra meldingen og fra « solidaritetsalternativet »). Disse medlemmer viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 2.2.3 om kommuneøkonomien.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har overoppfylt sin forutsetning om at offentlig sektor ikke skal utgjøre en stigende del av BNP, ved tvert om å redusere offentlig sektors betydning.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til partiets merknader til langtidsprogrammet for inneværende periode, der det fremgår at en er skeptisk til vekstmålene for det private forbruk og for bruken av ikke-fornybare ressurser, som Regjeringen bygger på i sitt program. Disse medlemmer er positive til at det fra 1996 synes å bli mulig å allokere midler mer varig til et oljefond, men vil understreke at det automatisk vil være et press i retning av økt privat og offentlig forbruk. Disse medlemmer viser til at man har ønsket et lavere og jevnere utvinningstempo i petroleumssektoren og at ressurser som spares i havbunnen ligger vel så trygt til gode for kommende generasjoner som midler som er akkumulert i et oljefond. Disse medlemmer har merket seg at økningen i det private forbruk de to siste årene har vært sterkere enn forventet og at det er en begrunnet frykt for økt lønns- og prispress, bl.a. gjennom større tillegg i lokale eller forbundsvise oppgjør.

       Disse medlemmer vil med henvisning til Sveriges økonomiske utvikling understreke at det er nødvendig å holde veksten i offentlige utgifter nede, og med tanke på redusert oljeavhengighet står disse medlemmer fast på at stats- og trygdebudsjettet ikke bør øke mer enn det veksten i BNP for Fastlands-Norge tilsier. Samtidig er det nødvendig å understreke at et godt kommunalt tjenestetilbud er viktig, ikke minst for svake grupper. Disse medlemmer vil vise til at mye av veksten i det offentlige har skjedd i kommunesektoren de siste årene og at det har vært ønskelig.

       Komiteen viser når det gjelder forslagene til budsjettendringer i 1995 til komiteens innstilling til St.prp. nr. 51 (1994-1995), Innst.S.nr.220 (1994-1995).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at det gjennom flere år har vært en bred forståelse for at budsjettet ikke skulle svekkes gjennom behandlingen i Stortinget. Det har videre vært enighet om at budsjettutviklingen må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Norsk økonomi står framfor store utfordringer i årene framover. Hensynet til velferdsforpliktelsene noe inn i neste århundre, tilsier at vi for 1996 når statsbudsjettet igjen viser overskudd, makter å sette finansielle reserver til side i et oljefond. Derfor må finanspolitikken rettes slik inn at vi kan redusere vår avhengighet av svingende oljeinntekter. Derfor må vi ikke nå disponere på en slik måte at oljeavhengigheten øker ved at budsjettet svekkes.

       Flertallet viser til at finanskomiteens flertall (alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse) i B.innst.S.nr.II (1994-1995) (Salderingsinnstillingen) uttalte følgende:

       Flertallet legger til grunn at disse retningslinjene fortsatt gjelder. Flertallet viser til at dette er fulgt opp i Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett. Som hovedregel for gjennomføringen av budsjettpolitikken for 1995 har Regjeringen og Arbeiderpartiet lagt til grunn at økte utgifter skal dekkes inn ved tilsvarende reduksjon i andre utgifter eller ved økte inntekter.

       Flertallet mener at innretningen av den økonomiske politikken må ha et langsiktig perspektiv. Statens petroleumsfond er et redskap for å ivareta langsiktige hensyn og petroleumsinntektenes særegne karakter. For å møte de langsiktige utfordringer er Solidaritetsalternativet avgjørende. Økt bruk av oljeinntekter innenlands vil undergrave Solidaritetsalternativets mål om en bedring av konkurranseevnen. Samtidig må statens finansielle stilling styrkes. Dette forutsetter en langsiktig og bærekraftig utgiftspolitikk for å unngå å velte byrdene over på framtidige generasjoner.

       Flertallet vil vise til at det ifølge Revidert nasjonalbudsjett, etter foreløpige anslag, ligger an til at det i 1996 for første gang vil kunne avsettes netto midler på oljefondet. Når det nå vil være mulig å sette av midler i oljefondet fra og med budsjettåret 1996, er det etter flertallets syn behov for en grundigere oppfølging av retningslinjene for en mere langsiktig finanspolitikk slik flertallet i finanskomiteen trakk opp.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at det gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett er isolert sett oppnådd flertall for økte utgifter i størrelsesorden 800 mill. kroner utover Regjeringens opplegg. Flertallet har ikke kunnet samle seg om en tilsvarende inndekning av utgiftsøkningene. Dermed svekkes budsjettet med et tilsvarende beløp. Dette betyr at det legges opp til økt bruk av oljeinntekter på forskudd, noe som ikke samsvarer med de retningslinjer et flertall i Stortinget sluttet seg til så sent som i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1995.

       Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen, der Regjeringen går inn for en ytterligere økt satsing innen helse- og omsorgssektoren i budsjettet for 1996. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslag om økte bevilgninger innen helsesektoren på 218 mill. kroner. I tillegg vil disse medlemmer støtte forslag om økt satsing innen høyere utdanning med i alt 165 mill. kroner og enkelte andre mindre poster. Totalt vil disse medlemmer støtte forslag om økte utgifter ut over Regjeringens forslag med i alt 400 mill. kroner.

       Disse medlemmer vil foreslå at dette dekkes inn gjennom tilsvarende reduksjon i andre utgifter. Ut over dette vil disse medlemmer stemme mot alle andre forslag om økte utgifter.

       Disse medlemmer vil vise til at partier som bidrar til flertall for økte utgifter, tilsvarende burde foreslå og skape flertall for den nødvendige inndekningen.

       Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet gjennom samtaler med andre partier, var innstilt på å finne samlende løsninger for lavere totale utgiftsøkninger, mot tilsvarende inndekning slik en la til grunn i salderingsinnstillingen og som har vært vanlig praksis ved budsjettbehandlingene de siste årene. Dette viste seg imidlertid ikke å være mulig.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, legger likevel til grunn at dette ikke varsler en ny praksis i Stortingets budsjettbehandlinger, slik at det ved behandlingen av budsjettet for 1996 vil være mulig å finne fram til flertallsløsninger, som sikrer at økte oljeinntekter settes til side for framtida. Slike løsninger må sikre at vi kan redusere vår avhengighet av svingende oljeinntekter og dermed øke vår framtidige økonomiske handlefrihet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at omfanget av budsjettendringer ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett denne gang er av om lag samme omfang som ved tidligere budsjettrevisjoner i Stortinget. Disse medlemmer viser til at det denne gang likevel ikke har vært gjennomført virkelige forsøk på å etablere flertall for en samlet og balansert budsjettrevisjon. Disse medlemmer peker på at de forslag til utgiftsreduserende tiltak som er fremlagt av regjeringspartiet under behandlingen av budsjettrevisjonen, har samlet flertall med vekslende støtte, slik det fremgår av innstillingen.

       Disse medlemmer konstaterer at det ikke er fremlagt ytterligere forslag fra Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen og at det heller ikke er varslet subsidiær stemmegivning fra regjeringspartiet som kan sikre flertall for reduksjon i utgifter tilstrekkelig til å unngå økt underskudd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved denne budsjettbehandlingen har prioritert tre områder: helse, utdanning og en styrkelse av politi- og lensmannsetaten. Disse medlemmer konstaterer at Senterpartiet gjennom behandlingen i finanskomiteen har bidratt til flertall for å styrke disse områdene.

       Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiet har lagt fram forslag til inndekking som ville ført til en minst like god budsjettbalanse som i Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer viser til at Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett trolig vil resultere i et økt underskudd på ca 400 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Dette er om lag en promille i forhold til hele statsbudsjettet. Samtidig er det i Revidert nasjonalbudsjett gjort greie for et feil anslag fra Regjeringens side når det gjelder Husbankens rentestøtte på 386 mill. kroner, nesten det samme som diskusjonen nå dreier seg om.

       Disse medlemmer vil også påpeke at et norsk EU-medlemskap ville ha ført til en økning i underskuddet på 15-16 mrd. kroner, særlig på grunn av den store EU-kontingenten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at det er flertall for å øke statens utgifter med brutto ca 800 mill. kroner som det ikke er inndekning for. Disse medlemmer viser til at denne styrking hovedsakelig tar sikte på å forbedre ventelistegarantien slik at syke mennesker slipper å måtte vente lenge for å få sykehusbehandling, styrke høyskolene og universitetene slik at ungdom får mulighet til å skaffe seg utdannelse og økt innsats for politiet og lensmannsetaten.

       Disse medlemmer har registrert at regjeringspartiet motsetter seg dette uten å være villig til å skjære ned på de offentlige utgifter og overføringer på andre områder. Disse medlemmer viser til at Høyre har lagt frem et samlet opplegg som innebærer et betydelig lavere utgiftsnivå og en bedre budsjettbalanse enn Regjeringen og Arbeiderpartiet legger opp til. Disse medlemmer må imidlertid konstatere at Arbeiderpartiet har motsatt seg enhver justering av nivået på f.eks. kortsiktige sysselsettingstiltak og sykelønnsordningen. Disse medlemmer understreker at Arbeiderpartiet ved å stemme for utgiftsreduksjoner foreslått av andre partier kunne skapt flertall for uendret underskudd i statsbudsjettet for 1995.

       Disse medlemmer viser videre til at Høyre ikke på noe tidspunkt har vært en del av Regjeringens parlamentariske grunnlag i Stortinget, og at Høyre på en rekke områder har helt andre prioriteringer og retningsvalg enn Arbeiderpartiet. Disse medlemmer har likevel sagt seg villig til å bidra til en bred politisk forståelse i Stortinget for å begrense statens utgiftsvekst og skaffe inndekning ved utgiftsreduksjoner.

       Disse medlemmer må imidlertid konstatere at regjeringspartiet og de øvrige partier i Stortinget som støtter den sittende regjering ikke har vist noen interesse for en slik løsning, og at Regjeringen og regjeringspartiet ved sin avvisende holdning må påta seg hovedansvaret for denne situasjon.

       Disse medlemmer viser til sin merknad under behandlingen av oljefondet der disse medlemmer går inn for en vurdering av regelverket til oljefondet for å sikre oppbyggingen av fondet, med tanke på de store forpliktelser staten har tatt på seg. Disse medlemmer vil minne om at Høyres alternative opplegg til Statsbudsjett for inneværende år, med den inntektsutviklingen som har vært fremmet til Revidert nasjonalbudsjett, hadde gitt et overskudd på nærmere 4 mrd. kroner og avsetninger til oljefondet allerede i 1995.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer bidrar til viktige flertall i forbindelse med avgivelse av Revidert nasjonalbudsjett for 1995, særlig når det gjelder helse og utdanning. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstrepartis alternative forslag i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1995 følger Regjeringas forslag til balanse, og at utgiftsøkninger følges av forslag til utgiftsreduksjoner eller inntektsøkninger. Disse medlemmer vil imidlertid ikke på prinsipielt grunnlag overordne hensynet til budsjettbalansen framfor viktige langsiktige politiske målsettinger. Disse medlemmer viser for øvrig til fraksjonsmerknader fra Sosialistisk Venstreparti.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til forslag og merknader i denne innstilling. I særmerknader nedenfor er det gjort rede for endringer av utgifter og inntekter og hvordan summen av disse fører til en uendret balanse i forhold til Regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett.

       Disse medlemmer viser videre til egne merknader i fremlegg til alternativt budsjett for 1995. Kristelig Folkeparti legger der vekt på bl.a.:

       Disse medlemmer viser til at stigende sykepengeutbetalinger viser at det er grunn til å foreta innstramminger i sykelønnsordningen, slik Kristelig Folkeparti foreslo i finansinnstillingen for inneværende år.

       Disse medlemmer tar opp deler av forslaget med eventuell virkning for siste kvartal.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at dette medlem fremmet forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1995 som ville ha redusert underskuddet med om lag 5 mrd. kroner ut over Regjeringens forslag. I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett er Venstre medforslagsstiller eller fremmer egne forslag som vil føre til en samlet bedring av budsjettbalansen med om lag 1.400 mill. kroner. Dette medlem viser for øvrig til sine merknader om disponering av oljeformuen annet sted i denne innstilling.

2.2.3 Kommuneøkonomien

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at ressurstilgangen til kommunene og fylkeskommunene har økt betydelig i de seneste årene. Kommuneforvaltningens inntekter økte nominelt med 5,5 % fra 1993 til 1994.

       Flertallet viser til at kommuneforvaltningens samlede inntekter medregnet gebyrinntekter, anslås å øke med knapt 1,5 % nominelt fra 1994 til 1995. Reelt anslås inntektene å gå ned med om lag 1 % fra 1994 til 1995. Flertallet vil peke på at nedgangen fra 1994 til 1995 må sees på bakgrunn av at kommunesektoren fikk en betydelig realvekst i sine inntekter i 1994. Flertallet har merket seg at kommunesektoren anslås å få et underskudd før lånetransaksjoner i 1995, men at årene 1994 og 1995 under ett vil gi et klart overskudd.

       Komiteen har merket seg at Finansdepartementet i januar 1995 har nedsatt en arbeidsgruppe for å se nærmere på alternative tekniske system for å tilføre kommunene og fylkeskommunene skatteinntekter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at Stortinget 22. desember 1994 vedtok lov om kompensasjon til kommuner og fylkeskommuner for merverdiavgift ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende, jf. Innst.O.nr.25 (1994-1995). Flertallet viser til at kommunene vil få refundert merverdiavgift ved kjøp av tjenester som omfattes av ordningen og som er levert etter 1. mai 1995. Flertallet har merket seg at Regjeringen legger opp til at ordningen vil bli finansiert som en engangsoperasjon i tilknytning til de økonomiske oppleggene for kommunesektoren for årene 1997 og 1998. For påfølgende år forutsettes det i meldingen at refusjonsordningen blir holdt helt utenom kommuneoppleggene, jf. nåværende opplegg for bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, flyktninger og asylsøkere. Flertallet viser til at det i meldingen er redegjort nærmere for ordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at Regjeringen legger til grunn en oppjustering av anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1995 på om lag 900 mill. kroner i forhold til forutsetningene i salderingsproposisjonen. På bakgrunn av den forutsatte prisstigningen for kommunal tjenesteyting fra 1994 til 1995 anslår allikevel Regjeringen at kommunene vil få en reell nedgang i inntektene på om lag 1 % fra 1994 til 1995. Prisstigningen som er forutsatt bygger på de foreløpige resultatene av lønnsoppgjøret våren 1995, og disse medlemmer vil understreke at det knytter seg stor usikkerhet til hva som blir det endelige resultatet. Dersom lønnsoppgjøret blir dyrere for kommunesektoren enn de foreløpige anslagene, vil inntektsnedgangen bli større enn 1 %. Kommunesektoren vil i alle fall få et underskudd i 1995 før lånetransaksjoner. Samlet sett for årene 1994 og 1995 har sektoren overskudd på grunn av den gode skatteinngangen i 1994.

       Disse medlemmer viser til opplysninger fra Kommunenes Sentralforbund om at overskuddet i kommunesektoren i 1994 i vesentlig grad ble brukt til å konsolidere den økonomiske stillingen ved å redusere akkumulert underskudd og ved å sette av til disposisjonsfond for å møte den sterke veksten i pensjonsutgiftene i 1995 og senere år.

       Disse medlemmer viser til at kommunenes inntektsvekst i 1994 også resulterte i økt tjenestetilbud. Antallet barnehageplasser økte med 15.000, herav 6.300 plasser for 6-åringer i skolen. Elevplassene i grunnskolen økte med ca 10.000. Sysselsettingen i kommunesektoren økte med i underkant av 9.000 årsverk.

       Disse medlemmer viser til at kommunesektoren samlet hadde et overskudd før lånetransaksjoner på 3.600 mill. kroner i 1994. Av dette tilfalt 2.000 mill. kroner Oslo kommune alene, mens andre kommuner til sammen delte 1.000 mill. kroner. 600 mill. kroner av overskuddet tilfalt fylkeskommunene. Kommunene hadde imidlertid svært ulik utvikling. I Oppland fylke var det 11 kommuner som hadde reduksjon i inntektene i 1994. For landet som helhet hadde 143 kommuner nedgang i sine frie inntekter og 241 kommuner hadde lavere vekst enn prisstigningen på 2 %.

       Til tross for økt aktivitet og tjenestetilbud, noe som også er svært ulikt fordelt mellom kommunene, vil disse medlemmer understreke at det er mange uløste oppgaver innen kommunesektoren. Sykehusene mangler penger for å få ned sykehuskøene. Det gjenstår mye ugjort i kommunene når det gjelder både helse- og sosialsektoren og miljøarbeidet. Ifølge en undersøkelse utført av Norges byggforskningsinstitutt står 68 kommuner foran en dramatisk økning i behovet for institusjonsplasser for eldre og pleietrengende. Dette kommer på toppen av at enkelte kommuner i dag ikke kan tilby sine eldre den omsorg og pleie som burde være en selvfølge. Mange kommuner står foran en sterk økning i elevtallet. Fylkeskommunene trenger midler til gjennomføring av Reform -94.

       Totalt sett er situasjonen i kommunesektoren slik at det er behov for en sterkere inntektsvekst enn det Regjeringen legger opp til.

       Disse medlemmer viser for øvrig til forslag ved behandling av St.prp. nr. 51 (1994-1995) der disse medlemmer fremmer forslag som vil styrke kommunesektoren med til sammen 630 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 2.2.2, finanspolitikken, og til fraksjonsmerknaden fra disse medlemmer i denne innstilling.

       Disse medlemmer understreker at reduksjonen i offentlig sektors andel av BNP faller sammen med store og til dels nye oppgaver for stat og kommuner. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at kommunesektoren de siste årene har gjennomført ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede og Reform 94 og til at kommunene forutsettes å starte med investeringer og forberedelser til 6-årig skolestart. Dette er omfattende oppgaver, som kommunene har vært nødt til å finne plass til i tillegg til de tidligere oppgavene innenfor svært stramme budsjettrammer. Disse medlemmer mener derfor kommuneøkonomien reelt sett er svekket, ikke minst når det gjelder reell handlefrihet.

       Disse medlemmer viser til at kommunene utfører mange av de viktigste oppgavene i Velferds-Norge. Kommunene og fylkene står bl.a. for grunnskolen og videregående skole, barnehagesektoren, eldreomsorg, kultur og viktige miljøoppgaver. Kommunesektoren yter de viktigste velferdstjenestene til innbyggerne. Derfor er det viktig at kommunene reelt har samme muligheter til å gi et likeverdig tjenestetilbud til alle, uavhengig av alder, kjønn, bokommune og inntekt. Disse medlemmer viser til fraksjonsmerknaden fra disse medlemmer, hvor forskjellene i kommunal inntekt og de tilhørende forskjellene i kommunenes velferdstilbud dokumenteres.

       Disse medlemmer viser til forslag fra disse medlemmer om å øke bevilgningen til skjønnsmidler til fordeling mellom de svakest stilte kommunene med 600 mill. kroner og til merknader og forslag fra Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at den økonomiske veksten i kommunene blir bedre i 1995 enn det man antok ved salderingen av budsjettet for inneværende år. Disse medlemmer vil vise til at det er store variasjoner mellom kommunene og fylkene innbyrdes. Den økte inntekten er i hovedsak knyttet til veksten i sysselsetting og i næringslivet generelt, og den arter seg forskjellig utover landet. I enkelte kommuner er det liten bedring i sysselsettingssituasjonen, og derfor er bildet for kommunenes økonomi ikke slik forbedret som makrotallene gir inntrykk av. Disse medlemmer viser for øvrig til merknadene ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for inneværende år og til B.innst.S.nr.I (1994-1995) der det blir reist spørsmål ved flere sider ved det kommunale inntektssystem. Disse medlemmer har på enkelte områder funnet det riktig å gå inn for øremerkede tilskudd for å sikre nødvendig likhet i tilbudet mellom landets ulike kommuner. På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå inn for å opprette et øremerket tilskudd til grendeskoler også i budsjettet for 1996. Disse medlemmer viser videre til Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til helsemeldingen der partiet går inn for å øremerke midler i helsesektoren, bl.a. til teknisk utstyr ved sykehusene. Det pekes i denne sammenheng på at sykehusene er sterkt avhengig av fylkeskommunens totaløkonomi, og at det kan slå ut på en uheldig måte på helsetilbudet. Disse medlemmer viser for øvrig til den departementale utredning som skjer av det kommunale inntektssystem (Ratke-utvalget) og regner med at i forbindelse med saken som blir fremlagt på grunnlag av dette vil Stortinget diskutere den videre utformingen av kriteriene for overføringer i det kommunale inntektssystem.

       Disse medlemmer viser videre til at fylker og kommuner vil bli pålagt utvidete oppgaver ved oppfølging av Reform 94 og 6-åringsreformen. Disse medlemmer har merket seg at det er forutsetningen at det skal gis full kompensasjon til fylkeskommuner og kommuner for reformenes kostnader. Det er grunn til å understreke at det er stor usikkerhet mht. beregningen av investeringskostnadene og at det kan det være nødvendig å komme tilbake til. Disse medlemmer vil peke på at Hervig-utvalget ikke har innregnet merkostnadene i barnehagene ved at det er flere yngre barn enn større barn der etter gjennomføringen av 6-åringsreformen. Disse medlemmer viser for øvrig til at det er forutsatt at man senere skal komme tilbake til sluttføringen av saken om PU-reformen.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til sine forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1995. Dette medlem gikk inn for at de samlede inntektene til kommunesektoren skulle økes med 500 mill. kroner utover Regjeringens opplegg for å sette kommunene og fylkeskommunene bedre i stand til å løse viktige oppgaver de er pålagt. Dette medlem viser særlig til de store udekkede behovene innenfor sykehussektoren, og mener det trengs en vesentlig opptrapping av bevilgningene på dette området. Dette medlem viser også til at innføring av skole for seksåringer fra 1997, som Venstre gikk mot, påfører kommunene ekstrakostnader. Det er stor usikkerhet knyttet til hvor store disse kostnadene er, og det vil være nødvendig å komme tilbake til spørsmålet på bakgrunn av oppdaterte beregninger i kommende statsbudsjett.

       Dette medlem viser til at kommuner og fylkeskommuner også må ha et ansvar for egne inntekter for at det lokale demokratiet og selvstyret skal fylles med innhold. Lokalt demokrati forutsetter også frihet til ulikhet, og reelle muligheter til å velge egne løsninger. Kommunene og fylkeskommunene skal være noe annet og mer enn en ren tjenesteprodusent for staten. Dette medlem stiller seg på denne bakgrunn svært kritisk til at Regjeringen og flertallet i Stortinget de siste årene har slått inn på en ny kurs med stadige reduksjoner i det kommunale skattøret for å regulere inntektsnivået til kommunesektoren. Denne politikken er med på å undergrave lokaldemokratiet, og fører til at det blir lite attraktivt for folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner å arbeide for å øke skatteinntektene ved å stimulere til f.eks. nyetableringer i egen kommune eller fylke. Økende avhengighet av rammeoverføringer og øremerkede tilskudd binder kommunesektoren enda sterkere til staten. Dette medlem viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1994-1995) om kommuneøkonomien i 1996 signaliserer at det vil være aktuelt å gå videre med ytterligere reduksjoner av det kommunale skattøre for å regulere inntektsnivået til kommunesektoren. Dette er svært uheldig. Dette medlem vil gå mot forslag om videre reduksjoner i skattøret.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener den viktigste enkeltsaka i innenrikspolitikken de nærmeste åra, er å slåss for at en mye større del av verdiskapinga skal brukes til beste for folk flest, og en mye mindre del skal brukes til fordel for de aller rikeste og mektigste i kapitalistklassen. Derfor fremmer dette medlem forslag om at 10 mrd. kroner av statens oppsamlede overskudd skal bevilges til fylker og kommuner til bruk i andre halvår 1995. Dette er en oppfølging av forslag som dette medlem også fremmet under statsbudsjettbehandlingen sist høst under behandlinga av B.innst.S.nr.5. Det er en forutsetning at en stor del av beløpet skal brukes til å innføre 6-timers normalarbeidsdag i de kvinnedominerte omsorgsyrkene i offentlig sektor og at kommuner og fylker samtidig skal opprette så mange nye stillinger at en minimum opprettholder nåværende antall utførte timeverk innenfor hver enkelt avdeling som blir berørt av arbeidstidsforkortelsen.

       Dette medlem er av den oppfatning at et slikt økonomisk løft vil ha fire gode virkninger i det norske samfunnet:

       For det første vil kvinnene som er i de aller tyngste yrkene og som aldri fikk noen 8-timersdag fordi de var nødt til å utføre så mye ulønnet arbeide i familien, få en arbeidstid som gjør det mulig å ha heltidsjobb helt fram mot pensjonsalder og ei lønn som det går an å leve av.

       For det andre vil det bli såpass mange nye arbeidsplasser at ledigheta går noe ned, jevnt fordelt over hele landet.

       For det tredje vil det bli en reduksjon i det årlige beløpet som Regjeringa kan investere i ulike utenlandsprosjekter, via Statens petroleumsfond.

       For det fjerde kan dette redusere eller stanse den tendensen vi har sett de siste åra som viser at kapitaleierne for hvert år har fått en større andel av verdiskapinga i samfunnet enn de fikk året før. Jf. Økonomiske Analyser 2/95 fra Statistisk sentralbyrå, side 73 som viser at kapitalistenes andel av verdiskapinga (faktorinntekten) har økt fra 23 % i 1988 og til 32 % i 1994.Dette medlem vil peke på at Statistisk sentralbyrå har foretatt nøyaktige modellberegninger av hva som ville bli de samfunnsøkonomiske virkningene av å styrke de kommunale og fylkeskommunale budsjettene på en slik måte. Hovedkonklusjonene i disse kompliserte og detaljerte beregningene er at en styrking av kommunesektoren med 10 mrd. på årsbasis, vil resultere i at omtrent 50.000 flere personer får heltids lønnet arbeid. Beregningene har ikke påvist nevneverdige samfunnsskadelige bivirkninger, bortsett fra det som er nevnt under punkt 4 ovenfor.

       Dette medlem har merket seg at Regjeringen betrakter 6-timers normalarbeidsdag som en svært farlig reform. Regjeringens iherdige motstand mot forsøksprosjektet i Oslo er et av utslagene av dette. Men tross all motstand nærmer det seg oppstart for Oslo-prosjektet. Og flere ligger nå i startgropa til å følge Oslos eksempel. Helse- og sosialstyret i Finnmark har 3. mai 1995 vedtatt å sette ned « et partssammensatt utvalg som skal utrede igangsetting av et prøveprosjekt med 6-timersdag innen helse- og sosialsektoren i Finnmark fylkeskommune » (Protokoll fra sak 29/95 i Finnmark fylkeskommunes helse- og sosialstyre).

       Dette medlem viser til forslag under pkt. 16 i Innst.S.nr.220 (1994-1995) hvor dette medlem foreslår forhøyelse av kap. 571 post 60 Utgiftsutjevnende tilskudd til kommuner med 10 mrd. kroner.

       Det forutsettes at Regjeringen foretar en forholdsvis fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene. Det forutsettes videre at kommunene og fylkeskommunene bruker en del av bevilgningen til å innføre 6-timers normalarbeidsdag i de kvinnedominerte omsorgsyrkene.

       Dette medlem vil oppfordre fagforeninger og kvinneorganisasjoner til å reise krav i sin egen kommune om 6-timersdag. På samme måte som det var den slags press som resulterte i osloforsøket, så er det samme slags press som må til for at 6-timersdagen skal bli virkelighet.

       Komiteen viser til at det i meldingen er redegjort for låne- og garantiansvar i kommunesektoren. Komiteen har merket seg at det vil bli gitt en omtale av dette i proposisjonen om kommuneøkonomien for 1996. Komiteen har merket seg at kommunesektoren i 1992 hadde et samlet lånegjeldsansvar på henimot 110 mrd. kroner, mens det totale garantiansvaret beløp seg til om lag 20 mrd. kroner.

PU-reformen

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse vil understreke den usikkerhet som råder om behovet for sluttfinansiering av PU-reformen, som skulle vært avsluttet i 1995. Disse medlemmer konstaterer den enighet det er mellom departementet og Kommunenes Sentralforbund om arbeidet videre med en fullfinansiering, samt avslutning av reformen i 1996, men vil be om at departementet i budsjettet for 1996 innarbeider nødvendige rammer for avslutning av reformen.

2.2.4 Penge- og valutapolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, er enig i at penge- og valutapolitikken fortsatt skal baseres på Norges Banks operative retningslinje som innebærer at pengepolitikken skal innrettes mot å holde en stabil valutakurs overfor de europeiske valutaene. Flertallet er enig i at det ikke er aktuelt å benytte så sterke virkemidler når det gjelder valutaintervensjoner og kortsiktige renteendringer for å holde en stabil kronekurs som innenfor et fastkursregime. Flertallet har merket seg at staten nå bygger opp tilgodehavender i forhold til utlandet og at dette isolert bidrar til økt valutabeholdning. Flertallet er enig i at penge- og valutapolitikken, sammen med de øvrige delene av den økonomiske politikken, skal bidra til en stabil økonomisk utvikling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til B.innst.S.nr.IV (1993-1994) hvor det heter på side 55:

       Flertallet viser til at kronekursen i liten grad har avveket fra det leie den hadde i forhold til de europeiske valutaer fra utgangen av 1992 og fram til i dag.

       Flertallet står fast ved vurderingen om at det på lang sikt ikke er noe bytteforhold mellom høyere inflasjon og høyere sysselsetting og at det i den grad det er noen sammenheng mellom disse variablene på lang sikt, snarere er grunn til å tro at den går i motsatt retning. Stabilitet i valutakursene er derfor etter flertallets mening viktig for å oppnå økt sysselsetting.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Stortingets flertall, mot disse medlemmers syn, i Revidert nasjonalbudsjett for 1994 ga sin tilslutning til en ny valutakursforordning som innebærer at norske kroner knyttes til EU-landenes valutaer. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig å knytte den norske valutaen reelt eller formelt bare til de europeiske valutaene. Disse medlemmer mener at dette legger bindinger på den økonomiske politikken som i gitte situasjoner står i strid med å prioritere arbeid til alle foran andre økonomiske hensyn. En tilknytning til EUs valutaregime betyr at vi også må følge EUs rente- og inflasjonspolitikk som kan stride mot målet om full sysselsetting.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til merknader i tidligere budsjettinnstillinger der det blir gitt støtte til at den norske kronen fortsatt får « flyte ». Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.155 (1994-1995) Om internasjonale valutaforhold og IMF der det blir pekt på at det deregulerte valutamarked sammen med en stor del spekulative transaksjoner samt elektronisk formidling bidrar til økt ustabilitet i verdensøkonomien. Disse medlemmer vil understreke at den sterke norske økonomien skaper ingen grunn til bekymring mht. den norske kronen den nærmeste tiden, men disse medlemmer vil understreke at det er viktig for verdenssamfunnet at en finner gode løsninger på valutaproblemene. Løsningene bør være mest mulig globale og ikke bare sikre en utvalgt gruppe lands interesser. Tilløpene til handelskrig mellom USA og Japan er eksempler på konflikter som kan skade mange land, det gjelder ikke minst utviklingslandene.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen betrakter en avpolitisert pengepolitikk med hovedvekt på lav og stabil prisstigning som nødvendig for å gi økonomien stabile rammevilkår. Dette medlem ønsker derfor en uavhengig sentralbank, der prisstabilitet er eneste mål. Indirekte vil dermed også kursene holde seg stabile, eventuelt med en lavt stigende trend dersom våre handelspartnere fører en inflasjonspolitikk. Valutaens nivå vil bestemmes av tilbud og etterspørsel, og dermed gjenspeile de realøkonomiske strømmer som ligger under.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til merknader og forslag fra disse medlemmer i Innst.S.nr.155 (1994-1995), om internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet (IMF). I denne innstillingen fremhevet disse medlemmer kritikk av Pengefondets valutapolitikk, særlig overfor utviklingslandene. Disse medlemmer fremhevet særlig skadevirkningene av en påtvunget integrasjon i de internasjonale finansmarkeder og de såkalte strukturtilpasningsprogrammene.

       Disse medlemmer fremhevet videre sårbarheten og den svekkede styreevnen av nasjonal og internasjonal økonomi som følger av deregulering av finansmarkedene og den teknologiske utvikling. Utviklingen i markedene for finansielle derivater har bidratt til og forsterket ustabiliteten i finansmarkedene, dels ved den direkte spekulasjonen i derivater og dels ved at derivatspekulasjonen kan bidra til å øke spekulasjonen i øvrige finansobjekter. I den sammenheng fremmet disse medlemmer forslag om at Regjeringen, gjennom Pengefondet og andre internasjonale fora, skulle arbeide for begrensninger av derivathandelen, standardisering av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel.

       Disse medlemmer påpekte at når de fleste industrialiserte land har gjennomført omfattende dereguleringer av kapitalbevegelsene, og Pengefondet dessuten har krevd deregulering fra utviklingsland for å innvilge lån, er i realiteten verdens valutamarked uten styring.

       Disse medlemmer mener at det skal innføres en internasjonal transaksjonsavgift og eventuelle andre tiltak som på internasjonal basis kan bidra til å redusere den valutahandelen som ikke er knyttet til handel i varer og ordinære tjenester.

       Komiteen viser, når det gjelder spørsmålet om avgift på valutatransaksjoner, til de respektive fraksjonsmerknader i Innst.S.nr.155 (1994-1995) Om internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet (IMF).

2.2.5 Inntektspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at målet i inntektspolitikken er å bidra til en nominell inntektsutvikling som samsvarer med og understøtter realøkonomiske og fordelingsmessige mål. Flertallet peker på at en lav nominell lønnsvekst vil gi gevinster på lang sikt i form av høy sysselsetting og lav ledighet. Dette krever samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker at det er viktig med bredest mulig oppslutning om den nøkterne linjen som har preget hoveddelen av lønnsoppgjørene de siste årene. Flertallet viser til at en slik linje i oppgjørene er særlig viktig i en oppgangskonjunktur som nå. Flertallet understreker at det er behov for en ytterligere styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen også i årene fremover for å gi rom for økte investeringer og produksjon i Fastlands-Norge. Flertallet er enig i at lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor ikke må tilpasses en høykonjunktur, og i at det også ut fra et fordelingsmessig synspunkt er viktig at lønnsveksten ikke blir for høy.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og representanten Stephen Bråthen, vil understreke betydningen av at arbeidsgiversiden må ta sin del av ansvaret ved at økt overskudd i størst mulig grad anvendes slik at det bidrar til økt sysselsetting gjennom langsiktige og lønnsomme investeringer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil understreke betydningen av et inntektspolitisk samarbeide, og at moderasjon når det gjelder lønn også fordrer moderasjon i topplederlønninger og på uttak av kapitalinntekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil uttrykke bekymring for at de relative lønnskostnader pr. enhet, den kostnadsmessige konkurranseevnen, ble svekket fra 1993 til 1994 og at foreløpige tall tyder på at denne utviklingen fortsetter. For å skape grunnlag for investeringer og langsiktig vekst må denne utviklingen snus. Situasjonen krever en politikk som tar sikte på en kostnadsmessig utvikling som er lavere enn våre handelspartnere. Det er av sentral viktighet at produktivitetsveksten i norsk industri bringes opp på et europeisk nivå. Disse medlemmer vil videre peke på at stortingsflertallets avgiftspolitikk har vært en trussel mot den kostnadsmessige konkurranseevnen på grunn av det pris og lønnspress som følger av avgiftsøkningene.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sin merknad under pkt. 2.2.7 om inntekts- og fordelingspolitikken i B.innst.S.nr.I (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at økonomisk politikk må bidra til å oppnå rettferdig fordeling og utjevning av ulikheter. Disse medlemmer viser til at en rekke faktorer inngår i den samlede fordelingen. Endringer i skattesystemet og økt bruk av egenandeler og frynsegoder har de siste årene økt skjevhetene i samfunnet. Samtidig har inntektsoppgjørene i flere år fulgt en moderasjonslinje. Arbeidstakerorganisasjonene har bidratt i kampen for å redusere ledigheten ved moderate lønnskrav. Dette, sammen med lavere kronekurs, har ført til en markert forbedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Forutsetningen for denne medvirkningen har hele tiden vært at alle parter skulle vise samme moderasjon og at kampen mot ledigheten skulle prioriteres i den økonomiske politikken. Disse medlemmer viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 2.2.2 om finanspolitikken i denne innstilling. Disse medlemmer viser der hvordan målsettingen om redusert ledighet ikke har blitt oppfylt, til tross for at økonomien for øvrig har utviklet seg bedre enn forutsatt.

       Disse medlemmer viser til at den moderate lønnsutviklingen sammen med konjunkturoppsvinget har medført kraftig økning av eiernes inntekter. Denne inntektsøkningen har ikke ført til flere sysselsatte i de store private bedriftene. Tvert imot har de fleste større private bedrifter redusert sin sysselsetting de siste årene. Disse medlemmer mener dette viser at det ikke er tilstrekkelig med en moderat lønnsutvikling for å sikre økt sysselsetting. Offentlig sektor må brukes aktivt for å redusere ledigheten. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader og forslag fra disse medlemmer i denne innstilling og til merknader og forslag fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at den vekst man har i norsk næringsliv er et resultat av en konsekvent politikk med vekt på lav prisstigning og solidarisk lønnspolitikk. Disse medlemmer har registrert at det i forbindelse med årets oppgjør var et press i retning av større tillegg med bakgrunn i den generelt høye lønnsomhet i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener at årets oppgjør også kan sies å være moderat slik at det kan forventes lav prisvekst og gunstig rente. Den norske kronens sterke stilling bidrar for øvrig også til dette. Disse medlemmer vil så langt gi anerkjennelse til arbeidslivets parter og håper at ukontrollert vekst i lederlønningene ikke er med å undergrave den solidaritetslinje som det nå er bred oppslutning om.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at høy lønnsvekst og store lokale tillegg vil være med på å undergrave den økonomiske oppgangen. Det er gjennomført sentrale lønnsoppgjør som stort sett har vært moderate. Foreløpig er det knyttet usikkerhet til i hvilken grad store lokale tillegg bryter med denne moderasjonslinjen. Dette medlem vil i den sammenheng særlig peke på et forhold som har vært lite framme i debatten. Lokale lønnstillegg blir mange steder drevet fram av store overskudd i industrien, ikke minst viser den tradisjonelle kraftkrevende industrien gode resultater. Disse bedriftene, og industrien generelt, nyter fortsatt godt av fritak for elektrisitetsavgift til staten. Ikke minst av den grunn er bedriftene satt i stand til å gjennomføre lokale lønnsøkninger. Dette medlem peker på at det er en paradoksal situasjon at offentlig næringsstøtte, som fritaket for elektrisitetsavgift representerer, er med på å undergrave det offentliges interesse av moderasjon og kontrollert lønnsvekst. Dette medlem viser til sitt forslag om å fjerne gjeldende fritak for elektrisitetsavgift.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til at lik lønn for likt arbeid må være et viktig mål for inntektspolitikken.

       Flertallet viser til at det i vår er startet og til dels sluttført sentrale forhandlinger for store grupper av lønnstakere. Hovedoppgjøret mellom LO og NHO innebar bl.a. et generelt tillegg for lavtlønnsyrker, og oppgjøret får en likestillingsprofil ved at hoveddelen av lavtlønnstilleggene gis på individuell basis avhengig av arbeidstakers lønnsnivå. Flertallet viser til at den avtalen som ble forhandlet fram for de statsansatte bl.a. fikk som resultat en egen pott på 1,0 % til sentrale justeringer, hvor partene ble enige om at kvinner skal få en forholdsmessig større andel av denne potten enn menn. I kommunesektoren var et element i oppgjøret et tillegg på 2.200 kroner til alle ansatte i grupper der kvinneandelen er minst 75 % Disse medlemmer mener det er positivt at partene i lønnsoppgjørene har vist vilje til å prioritere arbeidet med likelønn gjennom bl.a. å justere opp lønnsnivået i bransjer med høy kvinneandel.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke at gjennomføring av lik lønn for likeverdig arbeid ikke kun er et spørsmål om de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene. Disse medlemmer vil understreke at problemer med å få fastslått lik lønn for likeverdig arbeid oppstår i ulike lønns- og stillingskategorier. Disse medlemmer mener det er partenes ansvar å drive lønnsforhandlingene, men at myndighetene har en viktig rolle i å kartlegge den faktiske utvikling i likelønnsarbeid og skape grunnlag for sammenligning mellom ulike yrker gjennom utvikling av kriterier for slik sammenligning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at de grupper som vil komme dårligst ut dersom større deler av kjøpekraften tas ut ved økt lønnsglidning, i særlig grad er de svakeste grupper og grupper som har det offentlige som motpart.

       Disse medlemmer vil peke på at staten er en viktig arbeidsgiver for mange lavlønte kvinner.

       Disse medlemmer mener Regjeringen på denne bakgrunn har et spesielt ansvar for å prioritere tiltak som reduserer lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i lønnsoppgjørene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag fra representantene Halvorsen, Heier og Lunde - Dok.nr.8:01 (1994-1995) - om tiltak for å oppnå like lønn for arbeid av lik verdi. Disse medlemmer mener at staten som er en viktig arbeidsgiver for mange lavtlønte kvinner, må føre en lønnspolitikk for å fjerne det « kvinnefratrekket » som skiller i lønningene for kvinner og menn.

       Disse medlemmer vil understreke statens viktige rolle for å utjamne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Staten er en stor arbeidsgiver for kvinner og uliklønnen er betydelig også i statlig sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med administrasjonsministerens neste forvaltningspolitiske redegjørelse til Stortinget å fremlegge en forpliktende tidsplan med klare mål og virkemidler for arbeidet med å utjamne forskjellene i lønn mellom kvinner og menn i statlig sektor. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil understreke behovet for å få bort lønnsdiskrimineringa kvinner er utsatt for. Offentlig sektor er kvinnenes største arbeidsplass, og stat og kommune som arbeidsgiver har derfor et spesielt ansvar på dette området. Kvinner jobber i de lavest lønte yrkene, og kvinneyrker som krever høyskoleutdanning har lavere lønn enn tilsvarende mannsyrker. Førskolelærerne er et godt eksempel. De har lønn som i gjennomsnitt ligger kr 41.000 lavere pr. år enn arbeidstakere med ingeniørutdanning som krever like lang utdanning.

       Det er brei enighet om likelønnsprinsippet. Det er gjort nok utredninger, bare handling som gjenstår. Mellomoppgjøret i 1995 var en start som viser riktig retning for kommende oppgjør, men det er også stor enighet om at dagens tempo er alt for lavt. De store kvinneforbunda mener målet ikke kan nås uten at Regjeringa griper inn som øverste ansvarlig for offentlig ansatte. Det er nå to hovedoppgjør igjen før århundreskiftet. Dette medlem mener lønnsdiskrimineringa av kvinner må bort i løpet av denne tida.

       Dette medlem vil derfor foreslå følgende:

       « Det henstilles til Regjeringa om å legge fram en plan for gjennomføring av likelønn i offentlig sektor fram mot år 2000. Planen legges fram i forbindelse med framlegging av statsbudsjettet for 1996. »