| |
Det er i meldingen redegjort for sakens bakgrunn og for petroleumsfondet som hjelpemiddel til forvaltning av petroleumsformuen.
Finanskomiteen skisserte ved behandlingen av innstillingen til lov om Statens petroleumsfond (Innst.O.nr.32 (1989-1990)) retningslinjer for overføringer til og fra petroleumsfondet. Hovedelementene i det fondsopplegget som ble skissert av flertallet i komiteen er:
| I | Fondets inntekter er statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Avkastningen på fondets formue tillegges også fondet. |
| II | Fondets utgifter vil bestå av en overføring til statskassen. Dette krever spesielle vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen. Det er denne overføringen som gir uttrykk for hvor mye av petroleumsinntektene en planlegger å anvende over statsbudsjettet. Det skjer en netto avsetning til fondet dersom fondets inntekter overstiger tilbakeføringene til statsbudsjettet. |
| III | Ifølge retningslinjene trukket opp av Stortinget skal overføringene fra fondet dekke det oljekorrigerte underskuddet. Dersom fondets stilling gir rom for det, bør i tillegg inntil halvparten av det resterende netto finansieringsbehovet for staten (utlånsøkning til statsbankene m.v.) kunne dekkes ved trekk på fondet. De samlede overføringene betegnes som overføringsbehovet. |
| IV | Ifølge flertallsinnstillingen skal overføringene fra fondet til statsbudsjettet i prinsippet bestå av to komponenter: |
| 1) | Normerte overføringer fastlagt på forhånd ut fra langsiktige retningslinjer. Komiteen forutsetter at de normerte overføringene til statsbudsjettet skal knyttes til det oljekorrigerte underskuddet før lånetransaksjoner. |
| 2) | Ekstraordinære overføringer, svarende til overføringene som er nødvendig for å dekke overføringsbehovet (jf. III) utover det som dekkes av normerte overføringer. |
| V | Ifølge loven forvaltes fondet av Finansdepartementet. Loven fastslår at fondskapitalen skal anbringes som statens øvrige midler. |
| VI | Finanskomiteen understreker at hoveddelen av fondet bør plasseres som finansinvesteringer i utlandet. |
I proposisjonen om petroleumsfondet ( Ot.prp. nr. 29 (1989-1990) ) ble det lagt opp til en tretrinns prosedyre for fastlegging av overføringene fra fondet til statsbudsjettet:
| - | Langsiktige retningslinjer for størrelsen på overføringene fra fondet til statsbudsjettet (normerte overføringer) trekkes opp i langtidsprogram og andre meldinger av langtidsprogramkarakter. |
| - | Neste års overføringer vurderes hvert år i Revidert nasjonalbudsjett. |
| - | Det konkrete forslaget til overføring for kommende budsjettår vurderes i nasjonalbudsjettet og fremmes i statsbudsjettet. |
Flertallet i finanskomiteen slutter seg i hovedsak til budsjettprosedyren som ble foreslått i Ot.prp. nr. 29, og sier videre i innstillingen:
| « I Revidert nasjonalbudsjett forut for det enkelte budsjettår bør materialet som ligger til grunn for vurderingen av størrelsen på de normerte overføringene ajourføres, og det bør fremmes konkret forslag vedrørende overføringenes størrelse i budsjettåret ». |
Videre heter det:
| « Ved behandlingen av det enkelte års statsbudsjett, må det fattes særskilte vedtak om størrelsen på de normerte overføringene. Dersom det vedtatte budsjettet viser et positivt overføringsbehov etter normerte overføringer, vil det i tillegg måtte fattes vedtak om størrelsen på de ekstraordinære overføringene. » |
En hovedbegrunnelse for fondskonstruksjonen er at det skal gjøre det lettere å gjennomføre et finanspolitisk opplegg etter langsiktige retningslinjer. Formålet med budsjettprosedyren er at de generelle retningslinjene for bruken av petroleumsinntektene som trekkes opp i langtidsprogrammene blir en « krittstrek » for de løpende budsjettvedtakene. Flertallet i komiteen mener at størrelsen på de normerte overføringene « som hovedregel skal ligge fast etter behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett ».
Flertallet i finanskomiteen understreker imidlertid i innstillingen behovet for å føre en finanspolitikk som er tilpasset konjunktursituasjonen i det enkelte budsjettår. Komiteen peker også på at det kan skje store endringer i løpet av en langtidsprogramperiode, og også i året forut for det enkelte budsjettår. I innstillingen sies det videre:
| « Flertallet anser det derfor som tvilsomt at det i Revidert nasjonalbudsjett forut for budsjettåret, vil være mulig eller ønskelig å utarbeide svært presise retningslinjer for hvilken størrelse underskuddet bør ha i budsjettåret. Flertallet mener en vil legge seg på et realistisk ambisjonsnivå når det gjelder presisjonen i forutsigelsene dersom en skal fastlegge størrelsen på de normerte overføringer. » |
Endringer i det økonomiske bildet eller justeringer av skatte- og avgiftsanslag i perioden fra revidert budsjett blir utarbeidet om våren fram til framleggelsen av nasjonal- og statsbudsjett, kan gi vesentlige endringer i det oljekorrigerte underskuddet uten at dette innebærer noen endring i innretningen av finanspolitikken. Regjeringens forslag til statens inntekter og utgifter for budsjettåret vil heller ikke være endelig klarlagt til framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett.
I tråd med retningslinjene for petroleumsfondet legges det derfor i denne meldingen ikke opp til noen detaljert drøfting av det økonomiske opplegget for det kommende budsjettåret. Ifølge retningslinjene skal hovedvekten legges på en diskusjon av langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken, og i lys av dette, hvor store petroleumsinntekter en skal bruke over statsbudsjettet.
Det konkrete forslaget til neste års overføring fra petroleumsfondet vil bli vurdert i Nasjonalbudsjettet 1996 og fremmet i statsbudsjettet 1996. Foruten å bli basert på nye anslag for det oljekorrigerte underskuddet, vil det da bli foretatt en vurdering av om overføringsbeløpet bør dekke deler av - inntil halvparten - av statens utlånsøkning til statsbankene m.v. Avdrag på tidligere opptatte lån holdes utenom.
Det er verdt å merke seg at overføringene fra petroleumsfondet til statsbudsjettet ikke påvirkes direkte av hvor mye som tilføres fondet det enkelte år. Et oljeprisfall reduserer inntektene til fondet, men påvirker budsjettteknisk ikke hvor mye som brukes av fondet over statsbudsjettet, så lenge det er nok midler på fondet til å dekke overføringsbehovet.
Det ble i finanskomiteens innstilling forutsatt at tilleggsbevilgninger gjennom budsjettåret som ikke blir dekket innenfor rammene av det vedtatte budsjettet, skulle dekkes ved særskilte vedtak om ekstraordinære overføringer fra fondet. Slike utgiftsøkninger kan f.eks. skyldes endringer i lovbestemte bundne utgifter eller andre anslagsendringer, som det ikke vil være naturlig å dekke inn gjennom reduserte utgifter på andre områder. I henhold til retningslinjene for petroleumsfondet vil de årlige overføringene påvirkes av endringer i budsjettet fram til endelig vedtak om tilbakeføring fra fondet i nysaldert budsjett. Statsbudsjettet kan da ikke nysalderes med et underskudd mens en samtidig opparbeider midler i Statens petroleumsfond.
Siden tilbakeføring av midler fra fondet normalt vil være endelig vedtatt av Stortinget i forbindelse med nysalderingen av budsjettet, kan imidlertid statsregnskapet vise et oljekorrigert underskudd som avviker fra det som lå til grunn for overføringen fra petroleumsfondet ved nysalderingen. I den grad regnskapet gir et større underskudd enn anslått i nysaldert budsjett kan dermed regnskapet vise et underskudd for statskassen selv om det bygges opp kapital i fondet.
Finanskomiteens innstilling til loven om Statens petroleumsfond tilsier at fondet skal opprettes som en egen regnskapsenhet. I innstillingen heter det:
| « Fondets passiva vil være fondets formue. Fondet vil ikke kunne ta opp lån. Når det gjelder fondets aktiva, vil fondet etter forslaget ikke kunne yte kreditt. (...) Fondet plasserer hele sin formue som statens øvrige midler i norske kroner i Norges Bank. Det vil ikke være aktuelt å bygge opp et eget administrativt apparat til å forvalte fondets formue. » |
I samsvar med retningslinjene som er trukket opp av finanskomiteen, vil Statens petroleumsfond bli opprettet som en kronekonto i Norges Bank. Motstykket til denne kontoen i Norges Banks balanse vil i utgangspunktet være fordringer på utlandet. Det vil være et regnskapsmessig skille mellom de plasseringene som har sammenheng med oppbyggingen av fondet og de plasseringene som inngår i Norges Banks ordinære valutareserver.
I henhold til petroleumsfondsloven skal Finansdepartementet forvalte fondets midler. Den operative forvaltningen overlates til Norges Bank, etter retningslinjer som skal gis av Finansdepartementet. Det vil være naturlig at en i denne forbindelse i første omgang tar utgangspunkt i de retningslinjene som i dag gjelder for forvaltningen av valutareservene. Etter at fondet eventuelt har nådd en viss størrelse, vil det være av mindre betydning at alle petroleumsfondets plasseringer er likvide. En eventuell ny vurdering av retningslinjene for forvaltningen av fondet mht. plasseringsstrategi vil derfor først være aktuelt på et senere tidspunkt.
Det er ikke mulig på et teoretisk grunnlag å etablere et bestemt kriterium for hva som er et « riktig » nivå på bruken av inntekter fra petroleumsvirksomheten. En foreslått handlingsregel er at en kan forbruke permanentinntekten av petroleumsformuen, definert som den årlige avkastningen av petroleumsformuen. Denne regelen innebærer at en vedlikeholder realverdien av formuen over tid, forutsatt at en i perioder med høye petroleumsinntekter er i stand til å omplassere « overskytende » inntekter fra uttappingen (utover permanentinntekten) i fordringer som gir en avkastning som svarer til den diskonteringsraten som er brukt ved formuesberegningen.
Det er imidlertid flere problemer med denne handlingsregelen: Et hovedproblem gjelder usikkerhet. Petroleumsformuen og dermed avkastningen kan vise betydelige svingninger fra år til år, bl.a. som følge av endrede anslag på framtidige oljepriser. En forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen tilsier at en korrigerer for usikkerhet ved å bruke mindre av fondskapitalen over statsbudsjettet enn det som svarer til den anslåtte årlige realavkastningen av petroleumsformuen.
I samme retning trekker det forhold at en avkastning på petroleumsformuen som akkurat er tilstrekkelig til å vedlikeholde formuen over tid, vil få gradvis mindre betydning etter hvert som BNP vokser.
Som beskrevet ovenfor, blir oppbyggingen av kapital i petroleumsfondet bestemt av den finanspolitikken som til enhver tid føres. Et opplegg for en finanspolitikk som er forsvarlig i et flerårig perspektiv må dermed ta utgangspunkt i en samlet analyse av den underliggende langsiktige utviklingen i norsk økonomi og i statens inntekter og utgifter. Anslag på petroleumsformuen og avkastningen av denne er en komponent i dette bildet, men kan ikke i seg selv sette en norm for en forsvarlig budsjettpolitikk.
Som en generell retningslinje for finanspolitikken bør staten i de nærmeste årene bygge opp finansielle reserver, blant annet for å møte det presset på offentlige utgifter som økningen i pensjonsutbetalingene vil medføre etter århundreskiftet, jf. avsnitt 3.1.4. Den anslått sterke økningen i petroleumsinntektene de nærmeste 5-10 årene gir Norge en særlig god anledning til å gjennomføre en slik styrking av offentlige finanser.
En betydelig fondsoppbygging gjennom petroleumsfondet bør imidlertid ikke knyttes for nært til de økende utgiftene i folketrygden. En oppbygging av et « øremerket fond » er uheldig, blant annet fordi det bryter med prinsippet om at statsbudsjettet bør undergis en helhetlig behandling. Det kan også virke tilslørende på de realøkonomiske problemene som er knyttet til en økende andel eldre i befolkningen. For å redusere faren for en framtidig ubalanse i offentlige finanser, er det svært viktig å hindre at arbeidstilbudet svekkes, f.eks. ved utstøting av arbeidskraft til permanente stønadsordninger. Redusert arbeidsstyrke vil bidra til lavere verdiskaping, og flere stønadsmottakere vil belaste offentlige budsjetter. En nærmere gjennomgang av disse problemstillingene vil bli gitt i Velferdsmeldingen, som blir lagt fram for Stortinget om kort tid.
Av hensyn til statens langsiktige finansielle situasjon er det av avgjørende betydning at en vesentlig del av økningen i statens inntekter fra petroleumsvirksomheten som nå forventes for de nærmeste årene, brukes til å styrke statens finansielle stilling. Petroleumsfondet er et virkemiddel til å vektlegge slike langsiktige hensyn. Regjeringen vil komme tilbake til en vurdering av retningslinjene for Statens petroleumsfond og perspektivene for en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk i Langtidsprogrammet 1998-2001.
Komiteen viser til at det konkrete
forslaget til neste års overføring fra Petroleumsfondet vil bli vurdert i
Nasjonalbudsjettet 1996 og fremmet i statsbudsjettet for 1996.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til Innst.O.nr.32 (1989-1990) side 15 hvor det heter:
| « Komiteen anser det således som sannsynlig at utenriksøkonomien vil bli rammet raskest og sterkest ved en reduksjon i petroleumsinntektene, men at staten etter noe tid også vil bli sterkt rammet. (...) |
| Det forhold at problemene synes å kunne bli mest akutte i forhold til utenriksøkonomien tilsier dette komiteens syn at hoveddelen av et slikt fond i tilfelle bør plasseres som finansielle fordringer i forhold til andre land, dersom siktemålet er at fondet skal tjene som en « buffer » på kort- og mellomlang sikt. (...) |
| Komiteen viser til at det i innstillingen for det såkalte « Tempo-utvalget » (NOU 1983:27) ble foreslått at alle petroleumsinntektene skulle gå inn i et eget fond. Fra dette skulle det så foretas overføringer til statskassen i samsvar med på forhånd fastsatte langsiktige retningslinjer for anvendelse av statens oljeinntekter. Inntektene skulle overføres før « underskuddet før lånetransaksjoner » ble beregnet. (...) |
| Ved å skille ut deler av oljeinntektene som foreslått av « Tempoutvalget », ville imidlertid statens finansieringsbehov ha økt. Forutsatt et positivt finansieringsbehov som skulle finansieres ved markedslån ville dermed låneopptaket fra kredittsektoren og publikum ha økt. Dette ville i datidens regulerte og lukkede kredittmarked ha redusert likviditetstilførselen, og dermed den innenlandske etterspørselen. Dette ville kunne ha gitt renteeffekter og dermed bidratt til å redusere publikums netto opplåning. |
| Ved dereguleringen og åpningen av kredittmarkedet ble imidlertid denne mekanismen, som ga fondet deler av dets realøkonomiske effekt, svekket. Dermed faller noe av begrunnelsen for en adgang til samtidig fondsoppbygging og statlig låneopptak bort. |
| En slik adgang kan etter komiteens syn være problematisk. Samtidig fondsoppbygging og låneopptak vil kunne gi det feilaktige inntrykk at statens finansielle stilling bedres, ettersom størrelsen på fondet faktisk øker. |
| Komiteen mener derfor at det ikke bør være adgang til oppbygging av et petroleumsfond samtidig som staten som følge av budsjettunderskudd må oppta lån og/eller trekke på statens konti i Norges Bank. |
| Det må således etter komiteens syn legges til grunn som et ufravikelig krav at petroleumsfondet ikke skal kunne tilføres midler i en situasjon med underskudd på statsbudsjettet før lånetransaksjoner. (...) |
| Komiteen mener at så langt det er midler på fondet skal disse overføres til statsbudsjettet i den utstrekning som er nødvendig for å dekke et eventuelt underskudd før lånetransaksjoner. I tillegg bør, dersom fondets stilling gir rom for det, inntil halvparten av det resterende netto lånebehov for staten kunne dekkes ved trekk på fondet. De samlede overføringer betegnes i det følgende som overføringsbehovet. Komiteen forutsetter at den langsiktige norm for disponering av fondets midler, knyttes til underskuddet før lånetransaksjon. (...) |
| Innen flertallets opplegg vil overføringene i prinsippet bestå av to komponenter: |
| - | Normerte overføringer fastlagt på forhånd ut fra langsiktige retningslinjer. Komiteen går nedenfor nærmere inn på de prosedyrene som i denne sammenheng bør føles, og de forhold det skal tas hensyn til. |
| - | Ekstraordinære overføringer, svarende til de overføringene som er nødvendig for å dekke overføringsbehovet. |
| Nettofinansieringsbehov utover dette må finansieres på vanlig måte ved låneopptak eller trekk på statens konti. (...) |
| Flertallet anser det derfor som tvilsomt at det i langtidsprogrammet og i Revidert nasjonalbudsjett forut for budsjettåret, vil være mulig eller ønskelig å utarbeide svært presise retningslinjer for hvilken størrelse underskuddet bør ha i budsjettåret. Flertallet mener en vil ligge på et realistisk ambisjonsnivå når det gjelder presisjonen i forutsigelsene, dersom en skal fastlegge størrelsen på de normerte overføringene. (...) |
| Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at i de framtidige langtidsprogrammer bør inngå en drøfting som kan gi grunnlag for å vurdere på hvilket nivå de normerte overføringene. Ved behandlingen av langtidsprogrammet bør det gis retningslinjer for størrelsen på de normerte overføringene. (...) |
| I Revidert nasjonalbudsjett forut for det enkelte budsjettår bør materialet som ligger til grunn for vurderingen av størrelsen på de normerte overføringene ajourføres, og det bør fremmes konkret forslag vedrørende overføringenes størrelse i budsjettåret. |
| Flertallet mener størrelsen på de normerte overføringene, som en hovedregel, bør ligge fast etter behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. |
| Ved behandlingen av det enkelte års statsbudsjett må det fattes særskilt vedtak om størrelsen på de normerte overføringene. Dersom det vedtatte budsjettet viser et positivt overføringsbehov etter normerte overføringer vil det i tillegg måtte fattes vedtak om størrelsen på de ekstraordinære overføringene. (...) |
| Flertallet er enig i at fondets midler blir forvaltet som statens øvrige midler, og viser til at forvaltningen av valutatilgodehavender finner sted gjennom Norges Bank. » |
Flertallet viser til at det konkrete
forslag til neste års overføring fra petroleumsfondet vil bli vurdert i
Nasjonalbudsjettet 1996 og fremmet i statsbudsjettet 1996. Flertallet vil i
den forbindelse be om en nærmere vurdering fra Regjeringen om
retningslinjene for forvaltningen av fondet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre
og representanten Stephen Bråthen vil be Regjeringen i denne forbindelse
vurdere en sterkere normering av fondets overføringer til statsbudsjettet og
at fondsoppbyggingen knyttes nærmere til de økende utgifter i folketrygden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at innretningen av den økonomiske politikken må ha et langsiktig perspektiv, og at Statens petroleumsfond er et redskap for å ivareta langsiktige hensyn og petroleumsinntektenes særegne karakter. Flertallet viser til at økte pensjonsutbetalinger og utgifter til eldreomsorg utover i neste århundre vil medføre økte belastninger på offentlige budsjetter samtidig som statens inntekter fra petroleumsvirksomheten ventes å avta. Flertallet er enig i at hovedformålet med Petroleumsfondet er at det skal bidra til en budsjettprosess som ivaretar langsiktige hensyn ved drøftingen av og vedtak om hvor store petroleumsinntekter en skal bruke over statsbudsjettet det enkelte år.
Flertallet vil understreke at hovedoppgaven for oljefondet vil være å støtte opp under statens framtidige finansieringsbehov, herunder folketrygdens langsiktige forpliktelser.
Flertallet mener fondets midler derfor ikke må brukes til å finansiere prosjekter som ikke når opp i den ordinære budsjettbehandling.
Flertallet vil understreke betydningen av budsjettmessig moderasjon ved inngangen til en periode med overskudd i statens finanser.
Flertallet viser til at
budsjettutsiktene nå er bedre enn anslått i Langtidsprogrammet for 1994-97.
Dette skyldes at aktivitetsnivået i fastlandsøkonomien har økt raskere en
antatt i Langtidsprogrammet, og i tillegg har anslagene for oljeproduksjon
for de nærmeste årene blitt kraftig oppjustert. Flertallet er enig i at det
på denne bakgrunn er behov for å legge stor vekt på retningslinjene for en
langsiktig finanspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker på at en politikk basert på økt innenlandsk anvendelse av petroleumsinntektene ville svekke målsettingen om å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen.
Disse medlemmer er enig i at en vesentlig del av økningen i inntektene i petroleumsvirksomheten som er anslått for de nærmeste årene bør kanaliseres til investeringer utenlands. Petroleumsfondet kan betraktes som et redskap for å få til en slik utvikling. Disse medlemmer peker på at når staten bygger opp et petroleumsfond gjennom overskudd på statsbudsjettet, vil dette i første omgang avleire seg som økte kroneinnskudd i Norges Bank. Dersom Norges Bank som motstykke til dette opparbeider fordringer på innenlands privat sektor, vil en kunne få en for sterk stimulans av innenlandsk etterspørsel, slik at den økonomiske politikken må strammes til gjennom budsjettpolitikken. Disse medlemmer er enig i at dette tilsier at hoveddelen av et petroleumsbasert bufferfond bør motsvares av en statlig utenlandsformue.
Disse medlemmer viser til retningslinjene for Petroleumsfondet som ble fastsatt ved behandlingen av finanskomiteens Innst.O.nr.32 (1989-1990). Når det gjelder kriterier for fondsoppbyggingen, er disse medlemmer enig i at et opplegg for en finanspolitikk som er forsvarlig i et flerårig perspektiv må ta utgangspunkt i en samlet analyse av den underliggende langsiktige utviklingen i norsk økonomi og i statens inntekter og utgifter. Anslag på petroleumsformuen og avkastningen av denne må ses på som en komponent i dette bildet, men kan ikke i seg selv sette en norm for en forsvarlig budsjettpolitikk.
Disse medlemmer er enig i at staten i de nærmeste årene bør bygge opp finansielle reserver, bl.a. for å møte presset på offentlige utgifter som økningen i pensjonsutbetalingene vil medføre etter århundreskiftet. Den anslått sterke økningen i petroleumsinntektene i de nærmeste 5 til 10 årene gir Norge en særlig god anledning til å gjennomføre en slik styrking av offentlige finanser. Disse medlemmer understreker imidlertid at en oppbygging av et « øremerket fond » er uheldig, bl.a. fordi det bryter med prinsippet om at statsbudsjettet bør undergis en helhetlig behandling.
Disse medlemmer er enig i at det av hensyn til statens langsiktige finansielle situasjon er av avgjørende betydning for at en vesentlig del av økningen i statens inntekter fra petroleumsvirksomheten, som nå forventes for de nærmeste årene, brukes til å styrke statens finansielle stilling. Disse medlemmer peker på at Petroleumsfondet er et virkemiddel til å vektlegge slike langsiktige hensyn.
Disse medlemmer er enig i den
konkretisering av fondets retningslinje som Regjeringen redegjør for i
meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på viktigheten av at de økte oljeinntektene de nærmeste årene ikke blir brukt innenlands. Det å bruke de økte inntektene til en ekspansiv økonomisk politikk innenlands eller til å foreta en oppbygning av store fordringer på privat sektor i Norge vil ha ødeleggende strukturmessige konsekvenser for det landbaserte og konkurranseutsatte næringsliv. En ekspansiv norsk økonomi drevet av et høyt uttak av nasjonalformuen er ikke forenlig med sunn utvikling av norsk økonomi over tid.
Disse medlemmer vil derfor ha som målsetting at de økte kontantstrømmene fra petroleumsaktiviteten som staten ventelig vil få de nærmeste år i sin helhet skal avsettes til fond. Av hensyn til den innenlandske strukturpolitikken er det avgjørende at hele fondet forvaltes som fordringer på utlandet. Disse medlemmer vil videre fastslå at fondets hovedformål er å bidra til å dekke inn de forpliktelser staten har gjennom folketrygden i neste århundre. Denne målsettingen innebærer at fondet bør omdefineres fra å være et « oljefond » til å bli et « støttefond for Folketrygden ». Disse medlemmer registrerer at Regjeringen vil komme tilbake til en vurdering av retningslinjene for Statens petroleumsfond i Langtidsprogrammet for 1998-2001. Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen bør legge frem en vurdering av retningslinjene allerede ved behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1996. Disse medlemmer vil i den forbindelse be regjeringen legge frem forslag om nye retningslinjer som legger større vekt på fondsoppbyggingen, og i større grad frigjør fondsoppbyggingen fra de løpende oljekorrigerte overskudd på statsbudsjettet.
Disse medlemmer vil be om en nærmere
redegjørelse fra Regjeringen om forvaltningen av fondet i forbindelse med
nasjonalbudsjettet for 1996. Redegjørelsen må gi en bredere vurdering av
alternativer til Norges Bank som forvaltere av fondet. Videre vil disse
medlemmer be Regjeringen legge frem retningslinjer for forvaltningen av
fondet i nasjonalbudsjettet for 1996.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker betydningen av å ha et langsiktig perspektiv i den økonomiske politikken. I de nærmeste årene vil statens inntekter øke vesentlig, særlig på grunn av et for høyt oppdrevet utvinningsnivå innen petroleumssektoren. Dersom dette nivået videreføres vil det ifølge St.meld. nr. 2 (1994-1995) bli et stort avvik fra de anslag det er lagt opp til i Regjeringens Langtidsprogram 1994-97. I år 2000 er produksjonen anslått til å bli om lag 25 % høyere enn anslaget i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer mener dette er en meget dramatisk utvikling som vil få klare negative konsekvenser for norsk økonomi. Selv med utenlands plassering vil forventningene knyttet til store overskudd i Statsbudsjettet føre til press på økonomien. Det faktum at staten har en større finansformue - selv om den skulle være plassert i utlandet - vil utløse utilsiktede virkninger som uønsket pris- og kostnadsvekst. Disse medlemmer mener derfor at den eneste måten å unngå slike negative konsekvenser for økonomien er å redusere utvinningsnivået. Disse medlemmer mener det vil være nødvendig å stabilisere petroleumsproduksjonen på 1994-nivå. Dette vil skape betydelig bedre balanse i norsk økonomi i årene fremover.
Disse medlemmer viser til at hovedhensikten fra Regjeringens side med å bygge opp Statens petroleumsfond er å møte senere utgiftsbelastninger for statsbudsjettet. Disse medlemmer vil peke på at en stabilisering av utvinningsnivået på 1994-nivå vil kunne gi et langt bedre samsvar i tid mellom statens framtidige petroleumsinntekter og utgiftsforpliktelser.
Et lavere utvinningsnivå på norsk sokkel enn det Regjeringen har lagt opp til, vil også kunne påvirke oljeprisen i årene framover. Som verdens nest største oljeeksportør vil Norge kunne påvirke oljeprisen. Et lavere utvinningsnivå vil etter stor sannsynlighet gi økt oljepris. Oljeprisen er allerede i dag en av de viktigste faktorene for det økonomiske opplegget i statsbudsjettet. Dessuten vil norske klimamålsetninger kunne opprettholdes. Regjeringens politikk har som naturlig konsekvens at vedtatte norske CO2-målsetninger må gravlegges, noe miljøvernministeren lojalt har sørget for.
Disse medlemmer vil dessuten peke på at risikoen ved utenlands plassering av en større finansformue er mangelfullt belyst i St.meld. nr. 2 (1994-1995). Politisk risiko, internasjonale konjunktursvingninger og ustabile valutaforhold er faktorer som kan gi usikker, evt. negativ forrenting av utenlands plassering.
Et stabilt produksjonsnivå vil føre til at avsetningene i Statens petroleumsfond vil bli adskillig lavere fordi en vil ha en politikk basert på ressurssparing framfor finanssparing. Disse medlemmer mener en slik løsning vil eliminere en rekke negative effekter både for den økonomiske politikken og miljøpolitikken. Et oljefond av en slik begrenset størrelse vil kunne organiseres som et nasjonalt aksje- og forvaltningsfond med Folketrygdfondets begrensninger mot utenlandske investeringer av fondskapitalen og kunne brukes til å bl.a. styrke norsk verdiskapning og utvikling av infrastruktur.
Disse medlemmer går dessuten imot at
Norges Bank skal overlates det operative ansvaret for forvaltning av
eventuelle oljefondsmidler i utlandet. Norges Bank har viktige oppgaver i
forhold til penge- og valutapolitikken. Å bruke Sentralbanken i
fondsforvaltningen av et oljefond vil skape uklarhet om Norges Banks ulike
roller både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Rød Valgallianse fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen redusere
oljeutvinningstempoet til 1994-nivå for å sikre en mer langsiktig og
forsvarlig forvaltning av oljeformuen og som et viktig bidrag til å oppfylle
Stortingets CO2-målsetting innen år 2000. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til disse medlemmers prinsipielle standpunkter til opprettelsen av et petroleumsfond i Innst.O.nr.32 (1989-1990). Hovedpunktene i Sosialistisk Venstrepartis standpunkter kan sammenfattes i følgende:
| - | Norge har allerede i stor grad spart inntektene fra petroleumsvirksomheten, både i form av fordringer i forhold til utlandet, investeringer i nye olje- og gassfelt og fordringer på privat sektor. Dette betyr at den norske stat allerede har et oljefond uten at det er budsjettmessig systematisert, formalisert eller navngitt. |
| - | En langsiktig forvaltning av petroleumsinntektene er både et spørsmål om utvinningsprofil over tid og disponering av inntektene. Et viktig beslutningsgrunnlag er at nedbygging av petroleumsformuen bør stå i forhold til investeringer i andre formuesobjekter, f.eks. annen naturkapital, kunnskapskapital, realkapital og finansielle fordringer. |
| - | Det viktigste virkemidlet til å gjøre landet mindre avhengig av petroleumsvirksomheten er politisk vilje til å styre og begrense utvinningstempoet. Samtidig er det helt avgjørende at det bygges opp annen eksportorientert næringsvirksomhet. |
| - | Inntektene fra petroleumsvirksomheten må bevisst brukes for å oppnå full sysselsetting og rettferdig fordeling. I tillegg til den innenlandske anvendelse som er nødvendig for å oppnå full utnyttelse av ressursene, må det ved en overskuddssituasjon på statsbudsjettet avsettes midler til et fond for å møte den usikkerhet som er forbundet med petroleumsinntektene. |
| - | Intensjonene med et fond er å sikre et stabilt velferdsnivå basert på langsiktige perspektiver om inntektene fra olje- og gassvirksomheten. |
| - | Forslagene til beslutningsprosedyre for et petroleumsfond er tungvint og byråkratisk utformet, kan lett få karakter av et rituale hvor den reelle politiske vurdering tas i siste instans og vil i praksis kunne fungere som et instrument i en sparepolitikk overfor velferds- og fellesformål med innlagte strafferunder. Sosialistisk Venstreparti foreslo i Innst.O.nr.32 (1989-1990) alternativer til § 1 og § 2 i Statens petroleumsfond. |
Disse medlemmer mener at utvinningstempoet av olje og gass er vesentlig i vurderingen av om oljeformuen forvaltes langsiktig og forsvarlig. Disse medlemmer viser til at oljeutvinningen nå ligger betydelig over forutsetningene i Regjeringas Langtidsprogram for 1994-97. Samtidig ligger oljeprisen under forutsetningene i LTP. En slik politikk bidrar internasjonalt til å holde oljeprisene nede og oljeforbruket oppe. Disse medlemmer viser til at verdens olje- og gassforekomster etter årtusenskiftet vil være sterkere konsentrert om noen få land, og at en slik situasjon vil øke muligheten for høyere olje- og gasspris. Disse medlemmer mener det er mulig å oppnå en høyere avkastning av oljeformuen ved å redusere utvinningstempoet betydelig og å utsette å omsette oljeformuen til finanskapital eller annen realkapital.
Disse medlemmer mener også at økologiske hensyn tilsier at norsk oljepolitikk innrettes slik at forbruk av fossile brensler prises høyere, og at framtidig teknologisk utvikling både kan føre til at utvinningsgraden på de enkelte felt økes og at sikkerheten rundt utbygging av feltene styrkes.
Disse medlemmer viser til at stabil oljeutvinning også er viktig for å sikre stabilitet i fagmiljøer, arbeidsplasser, forskning og utvikling knyttet til oljevirksomheten.
Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet har vedtatt at oljefondet skal plasseres i utenlandske finansobjekter, men at det ikke er avklart hvilke retningslinjer som i framtida skal legges for bl.a. risikoeksponering m.v. Disse medlemmer mener at hensikten med å bygge opp et oljefond må være at dette skal fungere som en buffer mot sterke svingninger i bl.a. olje- og gasspris og utvinningstempoet - for å forhindre at kortsiktige svigninger slår inn i norsk økonomi og truer velferd, sysselsetting og framtidsretta investeringer. Disse medlemmer mener at dette tilsier at fondets midler forvaltes etter en lavrisikoprofil.
Disse medlemmer mener at investeringer i Norge også er en forsvarlig forvaltning av inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Disse medlemmer viser til at Statistisk Sentralbyrå i rapporten « Naturressurser og miljø » i 1993 anslo at naturressursene utgjorde bare 7 % av Norges nasjonalformue, mens verdien av den menneskelige kapital ble anslått til ca 2/3 av vår samlede nasjonalformue. Dette betyr at arbeidsstyrkens kunnskaper, sysselsetting osv. er grunnleggende for langsiktig og forsvarlig forvaltning av nasjonalformuen. Disse medlemmer viser også til at det er vesentlig å arbeide for bedre utnyttelse av energi og utvikling av alternative energiformer i takt med at olje- og gassformuen bygges ned.
Disse medlemmer viser til at hvis Regjeringa og stortingsflertallet lykkes i å bygge opp et betydelig petroleumsfond vil dette føre til en kraftig økning av Norges netto fordringer overfor utlandet. Disse medlemmer viser til at meldinga ikke problematiserer hvilken effekt dette vil ha for utviklinga av kronekursen og rentenivået, inflasjon og konkurranseevne.
Disse medlemmer mener det i forbindelse med forvaltning av Oljefondet må foretas en politisk avveining mellom alternativene økt kronekurs og redusert rentenivå. Økt kronekurs vil, isolert sett, bidra til å svekke fastlandsvirksomheten, fordi eksportprisen målt i utenlandske valutaer stiger. Dette vil redusere Norges sysselsettings- og inntektsgrunnlag fram til tidspunktet hvor vi må klare oss uten oljeinntektene. Disse medlemmer viser videre til at reduserte renter vil ha klare fordeler, ikke minst fordelingsmessig og i et generasjonsperspektiv, men også enkelte ulemper. Hvis rentenivået senkes betydelig på toppen av en høykonjunktur vil konjunkturen forsterkes, med etterspørselspress gjennom forbruks- og investeringsvekst. Dette kan, hvis det ikke samtidig gjennomføres en etterspørselsregulerende politikk, bidra til å forsterke konjunktursvingningene og øke ledigheten på lengre sikt.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke har forsøkt å foreta en politisk avklaring rundt disse valgene i forbindelse med retningslinjene for Oljefondet. Disse medlemmer mener dette er et valutapolitisk valg som kan ha svært store ringvirkninger for sysselsetting, fordeling og øvrige økonomiske spørsmål, og at det derfor må foretas en politisk avklaring av hvilken kurs Norge skal velge.
Disse medlemmer konstaterer for øvrig at Regjeringen nå innrømmer at det koster mer enn det smaker å opprettholde en fast valutakurs overfor EU-valutaene, ved å påpeke at:
| « Det er ikke aktuelt å benytte så sterke virkemidler når det gjelder valutaintervensjoner og kortsiktige renteendringer for å holde stabil kronekurs som innenfor et fastkursregime » (St.meld. nr. 2 (1994-1995) , side 71). |
Disse medlemmer mener dette er en viktig erkjennelse.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringa legge fram
forslag om endringer i petroleumsfondslovens § 2 - slik at prosedyren for
årlig fastsettelse av Petroleumsfondets størrelse blir i overensstemmelse
med ordinær praksis for statlige fonds. »
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis merknader i Innst.O.nr.32 (1989-1990), der retningslinjene for Petroleumsfondet ble fastlagt. Disse medlemmer kan på dette grunnlag slutte seg til hovedtrekkene i det opplegg som er beskrevet for Petroleumsfondet i meldingen om Revidert nasjonalbudsjett.
Disse medlemmer vil understreke at Kristelig Folkeparti har gått inn for et lavere og jevnere utvinningstempo og at konsekvensen av dette er at Petroleumsfondet vil bygges opp langsommere. Etter Kristelig Folkepartis opplegg vil en større del av petroleumsressursene ligge urørt til neste generasjoner. Med en forventning om stigende realpriser på olje og gass, vil det være en god og langsiktig samfunnsøkonomisk anvendelse av petroleumsformuen.
Disse medlemmer viser videre til sine merknader til langtidsprogrammet for 1994-97 der en går mot de langsiktige vekstmål som er satt for veksten i det private forbruk fordi det er i strid med en bærekraftig utvikling og en internasjonal økonomisk utvikling. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ønsker å plassere fondsmidlene i utlandet for å unngå et økt kostnadspress innenlands. Kristelig Folkeparti er enig i at det er fornuftig å plassere en stor del av Petroleumsfondets midler i utlandet for å unngå kostnadspress innenlands. Det gir også en større trygghet med hensyn til å møte folketrygdens forpliktelser i neste århundre og å dempe de problemer som det såkalte « generasjonsregnskapet » har klarlagt.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at Regjeringens langsiktige vekstmål vil blokkere for en
oppbygging av Petroleumsfondet som et forsterket Folketrygdfond. Behovet
for å « låne » fra fondet vil raskt melde seg ut fra disse målsettinger. Disse
medlemmer viser til Kristelig Folkepartis forslag om at en andel av
Petroleumsfondet skal avsettes til et eget « Energifond » for utvikling av
alternative energikilder. Disse medlemmer ser dette som et nødvendig tiltak
for å sikre neste generasjoner like gode muligheter som vår egen. Disse
medlemmer finner det uholdbart at samtidig med at oljeutvinningstempoet
skrus opp reduserer Regjeringen innsatsen for energiøkonomisering og
utvikling av alternative energikilder med sikte på den tid når ikke
fornybare energikilder tar slutt. Disse medlemmer viser til egne merknader
om Energifondet.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at Norge til nå har latt inntektene fra utnytting av oljeressursene gå direkte inn i de årlige statsbudsjettene. I den « høstingsfasen » vi nå går inn i synes det å være bred enighet om at de store inntektene ikke kan anvendes over ordinære statsbudsjett uten at skadevirkningene ved en oppblåsing av norsk økonomi blir svært store.
Dette medlem viser til en etter dette prinsipielt sett står overfor ulike måter å forvalte olje- og gassformuen. Et alternativ er å lagre naturressursene på « rot » og overlate beslutningene om å sette i gang eventuell utbytting og drift til kommende generasjon. Et annet alternativ er å holde et høyt utvinningstempo og omplassere formuen i andre formuesobjekter. Dette må i all hovedsak gjøres ved investeringer i utlandet.
Dette medlem ser det som aktuelt å lagre en del av olje- og gassressursene på « rot ». Risikoen ved å velge et slikt alternativ er knyttet til framtidig prisnivå og utvikling av ny teknologi som vil redusere behovet for olje og gass. Dette medlem ser det som overveiende sannsynlig at prisene snarere vil øke enn reduseres og registrerer at det er langt fram til alternative energikilder kan erstatte oljeavhengigheten. Det er ved de konkrete beslutninger om utbygging og drift av de enkelte felt at hensynet til å lagre ressursene kan veies mot behovet for økt aktivitet og utvinning. Dette medlem har nettopp av denne grunn gått mot igangsetting av ny leteboring og utbygging av nye olje- og gassfelt ved behandlingen av St.meld. nr. 26 (1993-1994) om oljevirksomheten og St.prp. nr. 25 (1994-1995) om utbygging og drift av Norne-feltet.
Dette medlem viser til at det grunn
til å vente store inntekter fra allerede utbygde felt i årene som kommer.
De økte inntektene bør i sin helhet avsettes til petroleumsfondet, og i all
hovedsak kanaliseres til omplassering av formuen ved investeringer
utenlands. Dette medlem mener det er særlig aktuelt å vurdere nærmere
hvordan oppbygging av petroleumsfondet og avkastning fra investeringene kan
knyttes til de forpliktelser staten har påtatt seg overfor borgerne gjennom
folketrygden.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse var ikke representert på Stortinget da lov om Statens petroleumsfond og retningslinjer for overføringer til og fra petroleumsfondet første gang ble vedtatt. Dette medlem er uenig i at en del av statens inntekter fra oljevirksomheten på denne måten skal behandles helt annerledes enn andre statlige inntekter. Fra før av opererer Regjeringa - når den finner det hensiktsmessig - med et « oljekorrigert » budsjett, det vil si at inntekter fra oljesektoren holdes utenom, slik at statsbudsjettet skal vise et underskudd, noe som skal få folk til å tru at det nærmest er krise her i landet. Men nå vokser statens inntekter fra oljesektoren til et sånt nivå, at overskuddet må skjules på en annen måte.
Dette medlem finner grunn til å minne om at staten allerede har lagt seg opp en betydelig oljeformue, selv om formuen rent bokføringsmessig ikke er plassert i Petroleumsfondet. Inklusive kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift hadde statsforvaltningen ved utgangen av 1994 en netto finansiell formue på 255 mrd. kroner! (St.meld. nr. 2, side 2)
Denne formuen er et resultat av mange år med statlige overskudd og statlig sparing. Sånn sett er det grunnlag for å si at statens virkelige oljefond allerede er på 255 mrd. kroner. Etter anslagene i årets melding vil den øke med 11 mrd. kroner i løpet av 1995!
Når Regjeringens ulike talerør likevel bruker 0-saldoen i Petroleumsfondet for å illustrere at « alle oljepengene hittil er blitt brukt opp » er det derfor snakk om en propaganda som fordreier fakta på det groveste.
Det det nå er snakk om er at toppen av statsinntektene fra oljevirksomheten skal trekkes ut av norsk økonomi og bli plassert i utlandet - med Petroleumsfondet som en slags mellomstasjon. Formålet er åpenbart at overskuddet skal gjøres utilgjengelig for befolkningen. Dette skjer i ei tid da folk fratas rettigheter til trygd, arbeidsløsheta er altfor høy, og stadig flere - særlig av de langtidsledige - må tigge til livets opphold på sosialkontorene. Petroleumsfondet blir slik et middel til å hindre at folket får sin rettmessige del av oljerikdommen. Dette skjer sjøl om det er mange, store og udekka behov i samfunnet. For all del må det ikke synes at staten går med store overskudd. Det kan føre til at « pressgrupper » begynner å kreve at pengene brukes. På side 51 i St.meld. nr. 2 uttrykkes dette politiske hovedpoenget slik med Regjeringens noe snirklete ord og begreper:
| « En hovedbegrunnelse for fondskonstruksjonen er at det skal gjøre det lettere å gjennomføre et finanspolitisk opplegg etter langsiktige retningslinjer. » |
Utad - dvs. overfor velgere og skattytere - har Regjeringens talspersoner brukt en annen viktig begrunnelse for å sette av oljeinntektene i et Statens petroleumsfond. Det må « spares » for at staten skal ha nok penger til pensjonsutbetalinger etter århundreskiftet. Det er en argumentasjon som er lett å slutte seg til for folk flest: Vi setter av penger, så vi har noe å bruke til alderspensjon seinere når oljeinntektene svikter. Men, viss den virkelige hensikten med fondet er å sikre pensjonen til dem som når aldersgrensa etter århundreskiftet, syns dette medlem det er høyst merkelig at ikke deler av fondet kan øremerkes til dette formålet. I St.meld. nr. 2 (side 53) advarer Regjeringa direkte mot ei slik øremerking:
| « En betydelig fondsoppbygging gjennom petroleumsfondet bør imidlertid ikke knyttes for nært til de økende utgiftene i folketrygden. En oppbygging av et « øremerket fond » er uheldig, blant annet fordi det bryter med prinsippet om at statsbudsjettet bør undergis en helhetlig behandling. » |
Regjeringas bekymring for pensjonsutbetalingene etter århundreskiftet blir da etter dette medlems mening ikke truverdig. Framtidas pensjonister får ingen garantier, men frykten for at det ikke er penger til å dekke alderstrygda, gjør det mulig å trekke penger ut av landet. Slik fungerer Statens petroleumsfond som en narresparegris. I en kronikk i Aftenposten nylig (27. mai 1995) foreslår Hermod Skånland at Statens petroleumsfond bør gjøres om til « Folketrygdens støttefond », bl.a. fordi:
| « det skal bli vanskeligere å kreve tunneler og broer finansiert av « Folketrygdens støttefond » enn av Statens petroleumsfond » |
Dette medlem vil ta med ytterligere to sitater fra den tidligere sentralbanksjefens kronikk:
| « Enten fondet gis det ene eller annet navn vil det fortsatt være statens penger. » |
| « I Revidert nasjonalbudsjett har Finansdepartementet trukket opp en skisse for finanspolitikken til og med 1999, som er ganske ambisiøs og strammere enn hva vi hittil har klart å holde fast ved gjennom flere år. Det er all grunn til å håpe at den vinner tilslutning både før og etter valget i 1997. I så fall kan kanskje den ene fondsløsning være like god som en annen. » |
Dette medlem ser poenget i at den ene fondsordning kan være like god som den andre. Hovedpoenget er hvilke klasseinteresser som styrer over statens penger. Regjeringas « ganske ambisiøse » finanspolitikk, « strammere enn vi hittil har klart å holde fast ved », er til fordel for et bittelite mindretall av de aller rikeste kapitalistene i Norge. Statens enorme inntekter vil ikke bli brukt innenlands til folkets beste, men investert i utlandet.
Dette medlem er helt uenig i Regjeringas politikk. Det er viktig å slå hull på « Narresparegrisen », om den nå kalles « Statens petroleumsfond » eller « Folketrygdens støttefond » eller « solidaritetsalternativet » eller « moderasjonslinja » og om den er aldri så « ambisiøs » og « stram ». Etter dette medlems mening burde statens enorme inntekter brukes til folkets beste. I dag er det viktig å opprette flere arbeidsplasser for å skaffe de arbeidsløse arbeid, og for å få utført store ugjorte oppgaver i det offentlige innen helse og omsorgsyrkene. Kvinnene som aldri har fått noen 8-timers arbeidsdag fordi samfunnet fortsatt gir dem mange timers arbeid med hovedansvar for hjem og omsorg, trenger 6-timersdagen. Dette medlem fremmer forslag i tråd med dette, jf. pkt. 2.2.3.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at Norges nasjonalformue i stor grad er knyttet til olje- og gassressursene. Skal vi klare å holde formuen ved like kan vi velge å la deler av den ligge i sokkelen for framtidig bruk, og vi kan investere formuen for framtida (konvertere petroleumsformuen). Disse medlemmer ønsker å ta vare på nasjonalformuen ved at petroleumsformuen konverteres over i Statens Petroleumsfond, samt i et fond for nye og fornybare energikilder. Ved å opprette et fond for alternative energikilder ( « Energifondet ») finansiert med en andel av overskuddet fra petroleumsinntektene, ønsker disse medlemmer å sikre et jevnt finansielt grunnlag for forskning, introduksjon og anvendelse av nye fornybare energikilder i Norge. Disse medlemmer mener Energifondet skal utformes etter modell av Statens Petroleumsfond.
Disse medlemmer viser til at oljen og gassen er ikke-fornybar energikilde. Etterhvert som denne tappes, må det satses på fornybare energikilder som også framtidige generasjoner kan nyttiggjøre seg, som f.eks. solenergi, vindkraft, biomasse, hydrogen, jordvarme og planteenergi. Norge er i dag en ledende energinasjon. Disse medlemmer mener at dersom Norge skal opprettholde en slik posisjon også når petroleumsalderen er over, krever det større satsing på fornybare energikilder. Med de ressurser og tradisjoner Norge har, har vi forutsetninger for å få dette til ved å kombinere miljøutfordringer med en strategisk energi- og næringspolitikk. Disse medlemmer mener et Energifond vil bidra til dette.
Disse medlemmer mener en del av petroleumsformuen bør benyttes til å gjøre Norge mindre avhengig av inntektene fra olje og gass, og samtidig bidra til å opprettholde Norges sterke stilling som energinasjon også i fremtiden. Disse medlemmer vil peke på at ved å bruke deler av inntektene fra olje og gass på å utvikle fornybare energikilder, gir vi ressurser til forsknings- og utviklingsbasert virksomhet i norsk næringsliv og ved norske forskningsinstitusjoner. Det vil gi norske miljø en kompetanse som kan gi konkurransefordeler i et voksende internasjonalt marked.
Ved å opprette Energifondet, ønsker ikke disse medlemmer å tappe av fondsmidlene på Petroleumsfondet. Disse medlemmer vil bygge opp Energifondet etter modell av Statens Petroleumsfond. En netto avsetning til Statens Petroleumsfond skal utløse også avsetning til Energifondet. Disse medlemmer viser til at overslaget for statens oljeinntekter i februar 1995 ble forhøyet med omkring 140 milliarder kroner for perioden fram til år 2005, men det er usikkert hvor mye som vil bli netto avsetning i Statens Petroleumsfond i årene som kommer. Disse medlemmer mener en andel av inntektsøkningen fra overskuddet i oljeproduksjonen, eksempelvis om lag 1 % av inntektsøkningen fram til år 2005, årlig settes av til Energifondet.
Disse medlemmer mener forvaltningen av kapitalen i Energifondet bør skje etter de samme prinsipper og regler som for Statens Petroleumsfond.
Disse medlemmer vil påpeke at det ved en jevn og langsiktig satsing på utvikling og implementering av fornybare energikilder, er behov for å samordne innsatsen på dette området. Eksisterende arbeid på dette området må tilpasses den nye satsingen, og se disse i en helhetlig og langsiktig forskningsstrategi og plan for utvikling, introduksjon og anvendelse av fornybare energikilder. I dette arbeidet er det viktig å samarbeide med aktører innen forskning, næringsliv, elektrisitetsforsyning og de norske oljeselskapene.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå å opprette et Energifond, og be departementet komme med forslag i statsbudsjettet for 1996 om hvordan et slikt Energifond rent praktisk kan utformes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget går i prinsippet inn for å
opprette et fond for alternative energikilder (Energifondet), og ber
Regjeringen komme med forslag i statsbudsjettet for 1996 om hvordan et slikt
Energifond rent praktisk kan utformes. »
Komiteens medlemmer fra Høyre, og representanten Stephen Bråthen, mener forslaget fra Kristelig Folkeparti vil undergrave folketrygdens økonomiske soliditet dersom fondets midler skal benyttes til formål som ikke gis tilstrekkelig prioritet ved den ordinære budsjettbehandling. Disse medlemmer understreker betydningen av budsjettmessig moderasjon ved inngangen til en periode med overskudd i statens finanser.