B.innst.S.nr.IV (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett for 1995.

4. Skatte- og avgiftsopplegget

4.1 SKATTEOPPLEGGET 1995 OG ENKELTE AKTUELLE SKATTEPOLITISKE SAKER

       Regjeringen legger i all hovedsak ikke opp til endringer i det vedtatte skatteopplegget for 1995.

4.1.1 Forenklinger i arbeidsgiverrutinene og i skatte- og avgiftsplikten ved private arbeidsoppdrag i hjemmet

Sammendrag

       Departementet mener at forholdene bør legges bedre til rette for at privat, lønnet tjenesteyting i hjemmet kan utføres i lovlige former uten en omfattende og sammensatt oppgaveplikt m.v. En forenkling av regelverket om arbeidsgiverrutiner sammen med et begrenset fritak for arbeidsgiveravgift, vil kunne føre til at en større andel av slikt arbeid bringes i lovlige former. I tillegg vil departementet vurdere å forhøye grensebeløpet og skatte- og lønnsinnberetningsplikten når det gjelder arbeidsoppdrag utført i eller på private boliger og fritidsboliger.

       I samarbeid med Skattedirektoratet har departementet arbeidet med et opplegg som tar sikte på å forenkle arbeidsgiverrutinene for privat, lønnet sysselsetting i og på arbeidsgivers bolig og fritidseiendom. I denne sammenheng tar en blant annet sikte på å utarbeide en forenklet lønns- og trekkblankett med betalingsgiro, som er ment å fungere både som lønns- og trekkslipp, trekkbetalingsslipp og lønns- og trekkoppgave. For å gjennomføre en slik forenkling i rutinene kreves det forskriftsendringer.

       Et slikt forenklet lønns- og trekkoppgjør vil være praktisk ved kortvarig og uregelmessig sysselsetting.

       For ytterligere å bidra til at arbeidsforholdene kommer i ordnede former mener departementet at en i tillegg bør vurdere mulighetene for å gi et visst fritak for arbeidsgiveravgift for sysselsetting i private hjem. Ordningen med beregning og betaling av arbeidsgiveravgift er i seg selv krevende for en som ellers ikke har ansatte og således ikke kjenner til systemet. Departementet mener derfor at det bør vurderes å frita privat sysselsetting i hjemmet for arbeidsgiveravgift når samlet utbetaling i et inntektsår fra en husstand ikke overstiger en viss, moderat beløpsgrense. Et slikt fritak for arbeidsgiveravgiften forutsetter en endring i folketrygdloven.

       Et mer omfattende unntak fra arbeidsgiveravgiften på dette området kan imidlertid innebære en konkurransevridning i forhold til næringsdrivende i de aktuelle bransjene (rengjøring, vedlikehold m.v.). Det må derfor legges vekt på å begrense avgiftsfritaket slik at mer markante vridninger unngås. Videre må det legges til grunn at privat sysselsetting av næringsdrivende ikke omfattes av lempningene. Det vil her være vanskelig å lovfeste en rimelig avgrensning. Dette kan gjøres ved at departementet gis fullmakt til å avgrense området for lempning gjennom utfyllende forskrifter.

       I forhold til pass og stell av barn under 12 år gjelder allerede fritak for arbeidsgiveravgift (samtidig som en til en viss grad har fradragsrett for utgiftene).

       Nivået for et nytt fritak for arbeidsgiveravgiften må vurderes ut fra en avveining av på den ene side behovet for fritak ved annen privat sysselsetting enn barnepass, og på den annen side hensynet til å begrense konkurransevridningene i de aktuelle bransjene hvor det også er et næringsmarked. Departementet mener at et fritak på 30.000 kroner pr. år vil være tilstrekkelig for at forenklingsforslagene skal ha god effekt. Grensen er samtidig så lav at den ikke anses å skape problemer mht. konkurransevridning. Videre vil grensen være i samsvar med eksisterende grense for visse forenklinger, jf. omtale i meldingen.

       Med hjemmel i ligningsloven er det bestemt at det ikke kreves lønnsinnberetning når samlet utbetaling til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger 400 kroner. Det vurderes å heve dette beløpet til 1.000 kroner for private arbeidsoppdrag i hjemmet. Dette innebærer etter dagens regler at en arbeidsgiver kan utbetale inntil beløpsgrensen (som i dag er 400 kroner) i lønn til én person pr. år uten lønnsinnberetning. Arbeidsgiver kan dessuten utbetale lønn inntil beløpsgrensen flere ganger i året til ulike personer uten lønnsinnberetning. Ytelsene er også fritatt for beskatning. På den annen side vil arbeidstaker ikke få slike beløp medregnet i den del av sin inntekt som danner grunnlag for pensjonspoeng og trygderettigheter ellers. For skattefrie organisasjoner er den tilsvarende grensen 2.000 kroner. Man vil da få tre skattefrie beløpsgrenser for lønn: 2.000 kroner for skattefrie institusjoner, 1.000 kroner for private arbeidsoppdrag i hjemmet og 400 kroner for øvrig.

       Anvendelsesområdet for lempningene i arbeidsgiveransvaret må defineres og avgrenses nærmere. Som et utgangspunkt gjelder lempningene privat arbeid i tilknytning til hjemmet til arbeidsgiveren. Departementet legger videre til grunn at privat sysselsetting av næringsdrivende oppdragstakere ikke skal omfattes av lempningene. Dette vil kunne fastsettes i forskrift, jf. omtalen foran.

       Departementet tar sikte på å fremme konkrete forslag til forenklet arbeidsgiveransvar og økt skattefri beløpsgrense ved private arbeidsoppdrag i tilknytning til budsjettet for 1996, med sikte på at reglene kan tre i kraft fra 1. januar 1996.

Komiteens merknader

       Komiteen har ikke merknader til at det ved kortvarig og uregelmessig sysselsetting tas i bruk en forenklet lønns- og trekkblankett med betalingsgiro.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig med Regjeringen i at forholdene bør legges bedre til rette for at privat, lønnet tjenesteyting i hjemmet kan utføres i lovlige former uten en omfattende og sammensatt oppgaveplikt m.v.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig med Regjeringen i at privat sysselsetting i hjemmet bør fritas for arbeidsgiveravgift når samlet utbetaling i et inntektsår fra en husstand ikke overstiger en viss, moderat beløpsgrense. Flertallet slutter seg til Regjeringens vurdering av at et fritak på kr 30.000 pr. år for arbeidsgiveravgift vil være tilstrekkelig for at forenklingsforslagene skal ha god effekt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at privat sysselsetting av næringsdrivende ikke skal omfattes av lempningene. Disse medlemmer viser til at departementet vil regulere dette i forskrift slik at også næringsdrivende kan omfattes i den grad det utøves arbeidsoppgaver som ikke dekkes av den næringsdrivendes normale yrkespraksis.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at grensen for lønnsinnberetning heves.

       Flertallet vil be Regjeringen i nasjonalbudsjettet for 1996 vurdere en generell heving av grensen for lønnsinnberetning fra 400 til 1.000 kroner.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning der grensen for lønnsinnberetning heves fra 400 kroner til 1.000 kroner for samlet lønn til en person i løpet av inntektsåret. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, mener at grensen for lønnsinnberetning bør heves fra kr 400 til kr 1.000 for samlet lønn til én person i løpet av inntektsåret for arbeid i tilknytning til hjemmet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er et positivt tiltak å forsøke å få svart arbeid over i lovlige former, med de plikter og rettigheter det medfører for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Flertallet mener derfor at forenklinger av regelverket kan være et riktig skritt. Regjeringen omtaler slike forenklinger som ett av flere tiltak.

       Flertallet mener det må være et mål at så mye som mulig av betalt arbeid skal skje ved organiserte og ordnede arbeidstaker-/arbeidsgiverforhold. Flertallet viser i den forbindelse til at en vesentlig lempning av arbeidsgiverrutinene for mindre oppdrag kan bidra til å undergrave situasjonen for etablerte næringsdrivende innen de berørte næringene.

       Flertallet mener imidlertid at noen lempninger i forhold til arbeidsgiverrutinene heller vil bidra til å gjøre svart arbeid regulert og lovlig enn å øke det reelle omfanget av slikt arbeid. På denne bakgrunn mener flertallet det er grunn til å vurdere forenklinger av regelverket positivt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er imidlertid skeptiske til forslag som går på fritak for arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer mener mye av fordelen ved å gjøre svart arbeid lovlig nettopp er knyttet til de rettigheter og plikter som følger av betaling av arbeidsgiver- og trygdeavgift, bl.a. rett til sykepenger og pensjon. Disse medlemmer mener dessuten at det er grunn til å anta at fritak for arbeidsgiveravgift er et tiltak som i hovedsak vil tjene arbeidsgiveren. Disse medlemmer viser til at et slikt forslag vil kreve endring i folketrygdloven.

       Disse medlemmer vil komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til B.innst.S.nr.1 (1993-1994) hvor komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre tok opp spørsmålet både om å vurdere sysselsettingspotensialet i den private tjenesteytende sektor og å utarbeide forenklede regler for ansettelser som gir yrkesutøvere i denne typen yrker sosiale rettigheter. Disse medlemmer fremmet da følgende forslag:

       Disse medlemmer viser til at forslaget under stortingsbehandlingen ble oversendt Regjeringen og at Regjeringen nå følger opp det initiativ som da ble tatt. Disse medlemmer er positive til at det nå utarbeides forenklede arbeidsgiverrutiner og innbetalingssystemer. Disse medlemmer viser videre til at departementet vil heve grensen for kravet til lønnsinnberetning for samlet utbetaling til en person til kr 1.000 for private arbeidsoppdrag i hjemmet. Disse medlemmer mener det vil være en forenkling å heve dette beløpet til kr 1.000 for alle typer arbeid og ber departementet vurdere dette nærmere i tilknytning til budsjettet for 1996. Disse medlemmer viser videre til at departementet av forenklingshensyn foreslår å heve grensen for arbeidsgiveravgiftinnbetaling for private tjenester i hjemmet til kr 30.000. Dette vil kunne medføre konkurransevridning overfor de næringsdrivende som i dag selger samme type tjenester. Disse medlemmer vil vise til at i den svenske utredningen om private tjenester i hjemmet blir det foreslått å fjerne arbeidsgiveravgiften for oppdrag av denne typen i private hjem for direkte ansatte, samtidig som det foreslås å fjerne merverdiavgiften for samme type tjenester gitt av merverdiavgiftspliktige selskaper for nettopp å forhindre slik konkurransevridning. Disse medlemmer mener det er viktig å forhindre slik konkurransevridning og ber departementet om å foreta en vurdering i tilknytning til budsjettet for 1996 av om økning av grensen for betaling av arbeidsgiveravgift skal kombineres med et momsfritak for samme type tjenester. Disse medlemmer viser til at en av hensiktene med disse lettelsene er å sikre at arbeid som i dag utføres svart, blir gjennomført i lovlige former. En økning av grensen for arbeidsgiveravgiften vil bidra til å lette kostnadene ved denne typen arbeid. Men det kan være tvilsomt om dette er nok til å motvirke de skatteskiller som bidrar til at slikt arbeid i dag utføres svart. Et viktig tiltak for å oppnå at slike arbeidsoppdrag og avlønninger innrapporteres er å bygge inn en motivasjon for arbeidsgiver for å innrapportere. Dette kan f.eks. gjøres gjennom et skattefradrag for denne typen tjenester. Disse medlemmer vil vise til at den svenske utredningen anbefaler et slikt skattefradrag, og at både Tyskland og Frankrike har innarbeidet skattefradrag for slike tjenester i sine skattesystem. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringens tiltak også bør kunne kombineres med et skattefradrag og ber om at departementet foretar en nærmere analyse av å innføre skattefradrag for private tjenester i hjemmet på f.eks. 5.000 eller 10.000 kroner i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet kan ikke se grunner som tilsier spesielle ordninger for lønnet tjenesteyting i hjemmet og vil peke på at Regjeringens forslag tvertimot kan oppfattes som en nedvurdering av omsorgs- og husarbeid i forhold til annet lønnsarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har med tilfredshet merket seg at Regjeringen vil foreslå en forenklet oppgaveplikt for visse arbeidsoppgaver knyttet til hus og fritidshus m.v. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på betydning av det arbeid som utføres av en rekke mennesker i nærmiljø og lokalsamfunn gjennom ulike ideelle organisasjoner, idrettslag o.l. Disse medlemmer kommer tilbake med forslag om at det innføres en ordning med « frikort » for slikt arbeid innen en gitt ramme ved behandlingen av budsjettet for 1996.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til merknader og forslag i innstillingen til Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) om å be Regjeringen vurdere en omlegging fra minstefradrag til klassefradrag i forbindelse med statsbudsjettet for 1996. Dette medlem viser til at Regjeringen og flertallet i Stortinget ved behandlingen av skattereformen for fire år siden prioriterte en sterk økning av minstefradraget for lønnstakere framfor økt klassefradrag for alle kategorier skattytere. Virkningen av dette har vært at bl.a. næringsdrivende, pensjonister, studenter og alle med deltidsstillinger, timejobber, sommerjobber osv. ikke har fått særlig glede av skattereduksjonene. Dette medlem mener det vil være riktig å vurdere hvordan det kan gjennomføres en vridning, der verdien av minstefradraget reduseres til for eksempel kr 15.000 og klassefradraget økes til anslagsvis kr 30.000 i skatteklasse 1 og kr 60.000 i skatteklasse 2. Viktige målsetninger som en kan oppnå ved en slik vridning er:

       Dette medlem viser til forslag i innstillingen til Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) .

4.1.2 Fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold

Sammendrag

       Normrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold er i statsskattevedtaket fastsatt til 6,5 % for 1995. Etter at satsen for 1995 ble fastsatt, har rentenivået sunket. Dessuten er renten for Husbank II-lån og for lån i Statens Pensjonskasse for 1995 satt til 6 %. Dette tilsier at også normrentesatsen justeres ned, fordi en sats på 6,5 % da ikke framstår som særskilt gunstig. Departementet legger på denne bakgrunn fram forslag for Stortinget om å redusere normrentesatsen for 1995 til 6 %, jf. St.prp. nr. 51 (1994-1995).

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å senke normrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold til 6 %

       Komiteen viser til forslag til vedtak XXIII i Innst.S.nr.220 (1994-1995).

4.1.3 Beskatning av kostbesparelse i hjemmet ved tjenestereiser

Sammendrag

       Stortingets finanskomité ga i B.innst.S.nr.II (1994-1995) sin støtte til å endre bestemmelsene for beskatning av kostbesparelse i hjemmet ved tjenestereiser. En skattyter som på tjenestereise har mottatt godtgjørelse for diett eller får denne dekket ved regning eller administrativ forpleining, skal fra 1995 skattlegges for kostbesparelse i hjemmet fra første reisedøgn. Fordelen er trekk- og avgiftspliktig fra 1. mars 1995. Skattedirektoratet fastsatte i februar 1995 forskrifter om avgrensning og gjennomføring.

       Fra ulike hold, bl.a fra frivillige organisasjoner, har det kommet innvendinger. Det hevdes bl.a. at gjennomføringen av trekk- og avgiftsplikten påfører arbeidsgiverne betydelig merarbeid og merkostnad når det skal foretas forskuddstrekk og betales arbeidsgiveravgift av kostbesparelsen.

       I Innst.S.nr.112 (1994-1995) har flertallet i Stortingets finanskomité på bakgrunn av dette bedt Finansdepartementet om å vurdere de innsigelsene som er fremsatt mot reglene, og gi en redegjørelse om dette i Revidert nasjonalbudsjett.

       Når en skattyter på tjenestereiser mottar diettgodtgjørelse o.l. fra arbeidsgiver ved opphold og reise utenfor hjemmet, er det mottatte beløp som regel beregnet ut fra de brutto utgifter han har hatt, ikke bare de merutgifter det innebærer å innta sine måltider utenfor hjemmet. Skattyter ville hatt kostutgifter også om han hadde oppholdt seg i hjemmet. Det er i utgangspunktet bare arbeidsgivers dekning av merutgifter som er en tjenesteutgift, og som derfor ikke skal anses som en skattepliktig fordel. Den del av godtgjørelsen som overstiger merutgifter representerer en fordel for skattyter og er i prinsippet en skattepliktig fordel. Skattedirektoratet har fastsatt fordelen ved kostbesparelsen til 58 kroner pr. døgn for 1995.

       For arbeidstaker som selv dekker utgiftene ved reise for så å kreve fradrag ved ligningen, er kostbesparelsen alltid blitt beskattet fra første døgn (gjennom begrensning av fradragsretten). Når det gjelder kostgodtgjørelse etter pensjonatsats og brakkesats er disse fastsatt slik at de bare dekker antatte merutgifter. Ved bruk av disse satsene oppstår det dermed ingen fordel som skal beskattes.

       Ved å innføre trekkplikt på fordelen ved kostgodtgjørelsen fra første reisedøgn, har en oppnådd større samsvar mellom forskuddstrekk og utlignet skatt. Samtidig blir skattytere som mottar kostgodtgjørelse fra arbeidsgiver likebehandlet med skattytere som selv må dekke slike utgifter. Trekkplikt fører videre til at det også kan beregnes arbeidsgiveravgift av kostbesparelsen.

       Reglene gjelder for alle arbeidstakere som er på tjenestereise med overnatting, og som får dekket diett enten etter de fastsatte standardsatsene, etter regning eller ved administrativ forpleining. Trekk- og avgiftsplikten gjelder bare i de tilfellene hvor det utbetales lønn eller annen trekk- og innberetningspliktig godtgjørelse for arbeid, enten løpende eller for det oppdraget som arbeidsoppholdet eller tjenestereisen dekker. Ulønnede oppdrag for foreninger m.v. vil således kunne utføres med kostdekning uten trekk- og innberetningsplikt for arbeidsgiver. Dette imøtekommer således innsigelsene som har kommet fra organisasjoner med frivillige deltakere som ikke mottar lønn, f.eks. Røde Kors.

       Kostbesparelse ved lønnet arbeid for skattefrie institusjoner er også fritatt for skatt når samlet lønnsutbetaling inklusive beregnet kostbesparelse til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger 2.000 kroner.

       Disse fritakene innebærer at beskatning av kostbesparelse i hovedsak bare er aktuelt i arbeidsforhold hvor arbeidsgiveren av andre grunner likevel må utføre de vanlige skattemessige arbeidsgiverrutiner i form av trekk, avgiftsberegning og lønnsinnberetning. Gitt en korrekt registrering av antall reisedøgn for den enkelte ansatte skulle dermed det praktiske merarbeidet på grunn av skatteplikt fra første kostdøgn være lite.

       Alle skattepliktige ytelser fra arbeidsgiver til arbeidstaker skal i utgangspunkt falle inn under plikten til å svare arbeidsgiveravgift. Dette bør derfor også gjelde fordelen ved kostbesparelse. Videre er trekkplikt i skattepliktige ytelser til lønnstakere ønskelig for å unngå restskatter. Skatteplikt fra første døgn kan dels begrunnes prinsipielt og provenymessig med at skattegrunnlaget bør være bredt, altså omfatte flest mulig fordeler med færrest mulig unntak. Dels kan generell skatteplikt begrunnes praktisk med at trekkplikt og avgiftsplikt er vanskeligere å administrere for arbeidsgiverne dersom et større antall skattefrie døgn i bunnen må registreres.

       Departementet la bl.a. til grunn at arbeidsgiverne lenge har vært pålagt en korrekt registrering av den enkeltes totale reisedøgn med kostbesparelse, uten hensyn til om antallet døgn nådde opp i skatteplikt eller ikke. Departementet kunne derfor forutsette at arbeidsgivernes merarbeid ved den foreslåtte ordning ville bli lite.

       Gjennom opplysninger fra Skattedirektoratet er det imidlertid senere kommet fram at enkelte arbeidsgiveres system for registrering og lønnsinnberetning av totale, hele reisedøgn ikke holder tilfredsstillende kvalitet.

       Det er ikke enkelt å vurdere betydningen av dette. På den ene side kan det hevdes at på grunn av tidligere etablert praksis med manglende registrering, opplever arbeidsgivere i dag at de nye reglene krever et merarbeid. På den annen side har den manglende registreringen imidlertid som nevnt ikke vært i samsvar med reglene, og det kan da hevdes at arbeidsgiverne bør bygge opp pålitelige registreringssystemer så fort som mulig, slik at lovlige oppgaver kan gis. Skulle en igjen ha innrømmet skattefrihet for et gitt antall døgn, ville det likevel være nødvendig med registrering.

       Skattedirektoratet fastsetter etter fullmakt fra departementet, regler for når det skal regnes overskudd av kostgodtgjørelse ved reiser med overnatting. I statens satser for kostgodtgjørelse ved overnatting legges det til grunn at bespisningen skjer på hotell m.v. Statens sats nyttes også i stor grad av private bedrifter og organisasjoner. Ved utbetaling etter denne satsen (hotellsatsen) regnes det en fordel for skattyteren, og den beskattes etter gjeldende regler. Hvis satsen for kostgodtgjørelse for skattytere som antas å spise på hotell m.v. hadde vært fastsatt slik at den uttrykte merutgiftene til kost på hotell m.v., altså vært en nettosats, ville dette fjernet behovet for fordelsbeskatning av godtgjørelse etter hotellsats. Dette ville ha bidratt til å forenkle rutiner og arbeidsoppgaver både hos bedriftene, organisasjonene og ligningsmyndighetene. Fastleggingen av statens sats for kostgodtgjørelse ved overnatting er imidlertid et forhandlingsspørsmål mellom staten og de statsansattes organisasjoner.

       Skattedirektoratet fastsetter også andre satser for når det oppstår en fordel ved kostgodtgjørelsen, avhengig av bespisningssted (pensjonatsats og brakkesats). Disse er allerede fastsatt som nettosatser som uttrykker merutgiftene, og det foretas ingen fordelsbeskatning når det gis godtgjørelse etter disse satsene og de vilkårene som gjelder for dem.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at flertallet i komiteen i B.innst.S.nr.II (1994-1995) gikk inn for at kostbesparelse ved mottak av diettgodtgjørelse skal skattlegges fra første dag.

       Komiteen viser videre til at flertallet i komiteen i Innst.S.nr.112 (1994-1995) gikk inn for å be departementet vurdere de innsigelser som er framsatt mot ordningen bl.a. fra ideelle organisasjoner. Komiteen peker på at ulønnede oppdrag for foreningen m.v. vil kunne utføres med kostdekning uten trekk- og innberetningsplikt for arbeidsgiver. Komiteen peker også på at kostbesparelse ved ulønnet arbeid for skattefrie institusjoner er fritatt for skatt når samlet lønnsutbetaling inklusive beregnet kostbesparelse til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger kr 2.000.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, er enig med Regjeringen i at disse fritakene innebærer at beskatning av kostbesparelse i hovedsak bare er aktuelt i arbeidsforhold hvor arbeidsgiveren av andre grunner likevel må utføre de vanlige skattemessige arbeidsgiverrutiner.

       Flertallet viser til at kostgodtgjørelse etter pensjonatsats og brakkesats er fastsatt slik at de bare dekker antatte merutgifter. Hvis hotellsatsen for kostgodtgjørelse også hadde vært fastsatt som en nettosats ville det heller ikke vært behov for fordelsbeskatning etter denne satsen. Flertallet peker på at en slik endring av hotellsatsen ville ha vært besparende både for næringslivet, organisasjonene og ligningsmyndighetene. Flertallet mener derfor at sterke grunner taler for at det benyttes en nettosats. Flertallet erkjenner imidlertid at hotellsatsen etter statens regulativ er et forhandlingsspørsmål mellom staten og de statsansattes organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta spørsmålet om kostgodtgjørelse ved hotellovernatting opp med de statsansattes organisasjoner slik at satsene kan endres til nettosatser. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at vi gikk imot at diettgodtgjørelse skulle skattlegges fra første dag. Disse medlemmer mener at utviklingen etter behandlingen av B.innst.S.nr.II viser at fjerningen av fridøgnsordningen har hatt store negative konsekvenser både for bedriftsliv og for frivillige organisasjoner. Disse medlemmer viser til at departementet hevder at fjerningen av fridøgnsordningen ikke medfører administrativ belastning for arbeidsgiverne i forhold til det som tidligere er blitt krevd. Disse opplysningene fra departementet står i klar motstrid til de opplysninger bl.a. frivillige organisasjoner har gitt. Disse medlemmer synes departementets redegjørelse bærer preg av liten forståelse for hvordan det frivillige organisasjonsliv organiseres i Norge og hvordan slike meradministrative krav fra skattemyndighetene påvirker motivasjonen til å påta seg tillitsverv i ulike frivillige organisasjoner. I tillegg medførte endringen av kostgodtgjørelsesreglementet en direkte økonomisk merbelastning gjennom at det beregnes arbeidsgiveravgift også for de første døgn. Disse medlemmer viser for øvrig til mindretallets merknad i Innst.S.nr.112 (1994-1995) som oppsummerer en del av de problemene endringen har skapt. Disse medlemmer vil vise til at regelverket vil skape en rekke avgrensningsspørsmål som Skattedirektoratet/Finansdepartementet må ta stilling til, f.eks. hvordan pengepremier på idrettsstevner skal behandles hvis disse f.eks. overstiger kr 2.000. Disse medlemmer viser til at noe av problemene med fordelsbeskatning av kostbesparelse i hjemmet vil kunne fjernes hvis man istedenfor hadde valgt å redusere statens satser for hotellovernatting. Men samtidig vil man stå igjen med behovet for en avklaring for de personer som gjennom reiseregning legitimerer sine utgifter og ikke bruker statens satser, eller de som på andre måter får dekket matutgifter uten at kostgodtgjørelse utbetales. Disse medlemmer mener at det enkleste systemet som vil skape minst negative konsekvenser vil være å gjeninnføre fridøgnsordningen når det gjelder beskatning av kostbesparelse i hjemmet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at det er kommet sterke innvendinger mot den nye ordning for kostbesparelse som ble gjennomført for 1995, bl.a. fordi en skattlegging av kostbesparelsen fra 1. dag medfører et stort merarbeid. Det gjelder ikke minst mange frivillige organisasjoner som tidligere ikke trengte å holde nitid regnskap over dette fordi de ikke var i nærheten av å ha noen oppgaveplikt. Disse medlemmer innser at det ikke vil være riktig midt i året å endre reglene, men vil varsle at Kristelig Folkeparti ved behandlingen av 1996-budsjettet ser behov for å vurdere ordningen ut fra 1995-erfaringene, og at det kan bli aktuelt å gå tilbake til 1994-bestemmelsene.

4.1.4 Boligtaksering

Sammendrag

       Det har i lengre tid vært arbeidet med nye løsninger for taksering av boligeiendommer. Retningslinjene for dette arbeidet har vært finanskomiteens merknader til St.meld. nr. 64 (1986-1987) om taksering av bolig- og fritidseiendommer, jf. Innst.S.nr.123 (1988-1989). Stortingsvedtaket innebærer at også andre sider ved boligbeskatningen enn takseringsfaglige spørsmål skal behandles.

       Ved behandlingen av foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet 1995 gjorde Stortinget følgende vedtak:

       I brev av 9. mai 1995 til Stortingets presidentskap har finansministeren varslet at det ikke er mulig å sluttføre arbeidet med en slik bred vurdering av boligbeskatningen i inneværende stortingssesjon, men at meldingen vil bli fremmet til høsten.

       Med hensyn til takseringsløsninger er siktemålet å få et system som bidrar til mer ensartet skattemessig behandling av boliger i forskjellige kommuner. Regjeringen vil legge stor vekt på å komme fram til et system der vesentlige forskjeller i boligenes verdi kommer til uttrykk i takstene.

Komiteens merknader

       Komiteen tar til etterretning at Regjeringen ikke har funnet å kunne legge fram en bred vurdering av boligbeskatningen i inneværende stortingssesjon. Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1994-1995) og understreker behovet for at melding om prinsipper for skattlegging av bolig og takseringssystem for boliger og fritidseiendommer legges fram tidlig i høstsesjonen 1995.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener det er på høy tid å foreta en gjennomgang av boligtakseringen. Både når det gjelder formuesskatteleggingen og leieverdi/fordelsbeskatningen av egen bolig er takstgrunnlaget avgjørende for skattenivået. Flertallet viser til at det er dokumentert store forskjeller i takstnivå fra kommune til kommune, og eksempler viser også at mange kommuner praktiserer takstsystemet lite konsistent. Dette var noe av bakgrunnen for Stortingets vedtak ved behandlingen av finansinnstillingen høsten 1994.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke Senterpartiets prinsipielle syn; vanlig boligstandard skal ikke beskattes. Et system bygd på reelle markedsverdier kombinert med høyt bunnfradrag vil kunne være egnet til å ivareta dette hensynet.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at når stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre har åpnet for fri kapitalbevegelse over landegrensene gjennom endringer i konsesjonsloven, vil mulighetene for å beskatte flyktig finanskapital svekkes ytterligere. Dette skattetapet ønsker Regjeringen etter alt å dømme å kompensere deler av gjennom økt beskatning av f.eks. bolig.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til sentralbanksjefens foredrag på Norges Banks representantskapsmøte 23. februar 1995 hvor han uttalte:

       Disse medlemmer er uenig i en slik holdning da det gir fordelingspolitiske negative virkninger ved at det gir økt skatt uavhengig av om formuer gir noen arbeidsfri inntekt eller ikke. Spesielt ønsker disse medlemmer å skjerme vanlig boligstandard mot beskatning.Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at dagens system for ligningstakster for bolig er tilfeldig og rammer vilkårlig. Disse medlemmer vil vise til at de gikk imot økningen i ligningstakstene på bolig i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1995. Opplysninger som fremkom, bl.a. fra Huseiernes Landsforbund, viser at boligtakstene kan variere fra mellom 10 % til over 80 % av markedsverdien. Disse medlemmer ønsker et nytt takstsystem som er enkelt og rettferdig, men vil gå imot et takstsystem som medfører skatteskjerpelse for boligeiere. Disse medlemmer vil videre vise til at skatteforholdene knyttet til kjøp og rentefradrag for investering i egen bolig ble endret betraktelig i forbindelse med skattereformen. Den økte bruttoskatten førte til at rentefradraget fikk mindre verdi. Samtidig har vi de siste 10 år opplevd en realrente på et nivå som gjør det tvilsomt om man i dag kan si at det finnes en fordel som bør beskattes i form av det å bo i egen bolig. Disse medlemmer mener det er på tide å revurdere fordelsbeskatningen for det å eie egen bolig, og vil understreke at det er et svært verdifullt trekk ved det norske samfunn at de fleste familier eier sin egen bolig. Disse medlemmer mener derfor at fordelsbeskatningen av å bo i egen bolig bør avskaffes og vil ta opp forslag om at departementet utreder avskaffelsen av fordelsbeskatningen ved egen bolig til behandling i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Statsbudsjettet/Nasjonalbudsjettet for 1996 å vurdere å fremme forslag om avvikling av fordelsbeskatningen på egen bolig. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen ikke har fulgt den vedtatte tidsplan i forbindelse med taksering av boliger. Stortinget vedtok høsten 1994 at Regjeringen skulle fremme en stortingsmelding om prinsipper for beskatning av boliger.

       Disse medlemmer understreker at det er et stort behov for en ensartet beskatning av boliger. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Ukens statistikk nr. 22/95 fra Statistisk sentralbyrå, som viser at det er svært store variasjoner i ligningsverdien på boliger. Denne forskjellen er også stor mellom områder med sammenlignbar gjennomsnittsinntekt, hvor det derfor er grunn til å tro at forskjellene i markedsverdi av boligene er mindre enn ligningsverdien tilsier.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til partiets tidligere merknader i forbindelse med behandlingen av omleggingen av takseringssystemet der det fremgår at en ønsker mer ensartet taksering uten at dette skal slå ut i form av en samlet sett høyere boligbeskatning. Disse medlemmer mener det er grunn til å vurdere om ikke fordelsbeskatningen for vanlige boliger bør bortfalle.

4.1.5 Gevinstbeskatning av aksjer gjennom RISK-metoden (RISK - Regulering av aksjenes Inngangsverdi med endring i selskapets Skattlagte Kapital).

Sammendrag

       Ved innføringen av RISK-metoden var det en forutsetning at metoden egnet seg til å inngå i et system med maskinell ligning. På grunn av metodens høye presisjonsnivå og kompliserte regelverk, har det hittil ikke vært mulig å få dette til. Departementet vurderer mulighetene for å gjøre metoden mindre ressurskrevende, mer brukervennlig, og samtidig sikre bedre overensstemmelse mellom den årlige RISK-reguleringen og selskapets underliggende økonomiske forhold. Som uttalt i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) Evaluering av deler av skattereformen, tar departementet sikte på å sluttføre arbeidet med en utredning i sommer, og deretter sende utredningen med eventuelle forslag til endringer på høring.

Komiteens merknader

       Komiteen tar til orientering at arbeidet med en utredning av RISK-metoden ikke er sluttført og viser for øvrig til komiteens innstilling til Ot.prp. nr. 19, Innst.O.nr.72 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer har vært imot innføring av RISK-metoden.

       Disse medlemmer viser til at finansdepartementet i meldingen innrømmer at RISK-metoden er blitt så komplisert at det ikke har vært mulig å utarbeide et system for maskinell ligning, slik formålet og forutsetningen var.

       Disse medlemmer vil påpeke at RISK-systemet utelukkende ble vedtatt for å unnta aksjegevinster for ordinær dobbeltbeskatning. Ifølge Finansdepartementets svar av 19. mai 1995 til disse medlemmer, er det akkumulert betydelige beløp med skattemessig virkning. Positivt RISK-beløp er anslått til hele 31 mrd. kroner, mens negativt RISK-beløp er oppført til 25,9 mrd. kroner.

4.1.6 Kraftverksbeskatning

Sammendrag

       Et utvalg ledet av professor Asbjørn Rødseth la fram forslag til nye skatteregler i NOU 1992:34 Skatt på Kraftselskap. I tråd med prinsippene som lå til grunn for skattereformen 1992, og den nye energiloven som åpnet for konkurranse på kraftmarkedet, foreslår et samlet utvalg at alle kraftforetak, uansett eierform og organisering, skal lignes på samme måte som andre foretak, dvs. på grunnlag av overskuddet. Utvalgsflertallet (alle utenom medlemmet fra NHO) går inn for at regnskapsligning kombineres med en stabil nedre grense for inntektsskatt til kraftkommunen (skatt på vannkraftinntekt). Begrunnelsen for et to-sporet system er hensynet til stabile skatteinntekter for kraftkommunene.

       Departementet arbeider med et opplegg for inntektsbeskatning av kraftforetak basert på flertallet i Rødseth-utvalgets anbefalinger. Departementet arbeider med sikte på framleggelse av en proposisjon i sommer.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til tidligere behandling, til Regjeringens bebudete proposisjon og har for øvrig ingen merknader.

4.1.7 Delingsmodellen

Sammendrag

       Delingsmodellen ble evaluert i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) Evaluering av deler av skattereformen, som ble lagt fram 9. desember 1994. Proposisjonen inneholdt også forslag til justeringer. Departementet ble i brev av 7. februar 1995 fra finanskomiteen bedt om å foreta en nærmere utredning av visse sider av delingsmodellen. Finanskomiteen ønsket spesielt å få utredet ulike tak på beregnet personinntekt og eierlønn, samt en vurdering av muligheten for å erstatte gjeldende delingsmodell med en uttaksmodell. Departementets utredning ble oversendt finanskomiteen 21. april 1995.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til Innst.O.nr.72 (1994-1995).

4.2 ENKELTE AVGIFTSPOLITISKE SPØRSMÅL

       Regjeringen legger ikke opp til vesentlige endringer i avgiftsopplegget for 2. halvår 1995. Komiteen viser imidlertid til at det fra enkelte fraksjoner fremmes forslag om avgiftsendringer i Innst.S.nr.220 (1994-1995), kap. 16, jf. St.prp. nr. 51 (1994-1995).

4.2.1 CO₂-avgiftenes framtidige utforming

Sammendrag

       I Salderingsproposisjonen 1995 ble det vist til at Regjeringen ville komme tilbake til spørsmålet om CO₂-avgiftenes framtidige utforming i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Problemstillingen er blant annet vurdert i en interdepartemental arbeidsgruppe som har kommet med forslag til flere endringer i dagens avgiftssystem.

       Arbeidsgruppen la til grunn at dagens norske CO₂-avgiftssystem må utformes med utgangspunkt i de mål som er trukket opp for norsk klimapolitikk. Det vil blant annet si at Norge fortsatt ønsker å være pådrivere i det internasjonale miljøsamarbeidet, deriblant arbeidet med klimapolitikken. Den foreløpige nasjonale målsetningen om å begrense CO₂-utslippene må ses i en slik sammenheng.

       Kostnadseffektivitet er et bærende prinsipp i norsk miljøpolitikk. I klimasammenheng betyr det at virkemidlene bør utformes kostnadseffektivt på tvers av utslipp, sektorer og land. De vurderinger og forslag som arbeidsgruppen fremmet er derfor basert på at det norske CO₂-avgiftssystemet skal vurderes med bakgrunn i en kostnadseffektiv tilnærming for å redusere CO₂-utslipp nasjonalt og påvirke andre land til å utforme mest mulig kostnadseffektive avgiftssystemer. Videre er det tatt hensyn til konkurransemessige forhold.

       Arbeidsgruppen la følgende vurderinger til grunn for en effektiv pådriverrolle:

       Disse kriteriene for pådriverrollen er langtfra tilstrekkelige til å kunne gi et entydig grunnlag for å definere hva som er en kostnadseffektiv virkemiddelbruk. Dagens struktur og satser på de norske CO₂-avgiftene tilfredsstiller ikke kravene til nasjonal kostnadseffektivitet for CO₂-elementet. Det er imidlertid et spørsmål i hvilken grad det er riktig å tilstrebe nasjonal kostnadseffektivitet i pådriverfasen. Svaret vil i stor grad avhenge av de vurderinger som legges til grunn med hensyn til hvordan pådriverrollen defineres.

       Fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel bør CO₂-delen av avgiftene på fossile brensler vurderes som miljøavgifter. I et slikt perspektiv er det en svakhet ved dagens norske avgiftssystem at ikke satsen på avgiftene på de forskjellige fossile brenslene er differensiert etter karboninnhold. Arbeidsgruppen går derfor inn for at satsstrukturen endres, slik at det legges til grunn én avgiftssats, basert på kroner pr. kg karbon i de forskjellige brenslene. Dette vil medføre at de satsforskjeller i forhold til CO₂-avgiftselementet som i dag finnes mellom forskjellige brensler fjernes.

       Ideelt bør størrelsen på miljøavgifter fastsettes på grunnlag av kostnadene forbundet med de eksternalitetene avgiftene skal korrigere for. I forhold til drivhuseffekten er en slik tilnærming i praksis ikke mulig. Avgiftsnivået må derfor fastlegges på et mer pragmatisk grunnlag, hvor hensynet til pådriverrollen, herunder det foreløpige stabiliseringsmålet, avveies mot de kostnadene det kan ha for Norge å gå langt foran andre land.

       Arbeidsgruppen mente at en todeling av avgiftssystemet på fossile brensler, med en grunnavgift og en CO₂-avgift, hvor CO₂-avgiften er basert på karboninnholdet i brenslene, i større grad ville bidra til å rendyrke den klimabegrunnede delen og de andre delene av avgiftene. Satsen på CO₂-avgiften bør i en slik sammenheng primært vurderes på bakgrunn av det aktuelle miljøproblemet, mens satsene på grunnavgiftene må vurderes på bakgrunn av andre samfunns- og miljømessige mål, samt fiskale hensyn.

       Norge har i dag en helt annen struktur på avgiftene på fossile brensler enn bl.a. flere av EU-landene. Slike strukturforskjeller kan, etter arbeidsgruppens mening, bidra til at den norske klimapolitikken i mindre grad blir synliggjort internasjonalt. Arbeidsgruppen mener derfor det kan være gode grunner for at Norge etablerer samme grunnstruktur for avgiftsleggingen av fossile brensler som EU. Det vil si at det innføres grunnavgifter på brensler/anvendelser i tråd med EUs Mineraloljeavgiftsdirektiv. CO₂-avgiftene utformes som tilleggsavgift på toppen av disse grunnavgiftene. Målsetningen med CO₂-avgiftene må i en slik sammenheng eksplisitt knyttes til miljø, mens andre hensyn bygges inn i grunnavgiftene.

       CO₂-avgiften bidrar også til å redusere andre utslipp til luft (NO_x, SO₂, partikler osv.). Lokale miljøproblemer bør motvirkes gjennom andre tiltak enn ved utformingen av CO₂-avgiftene.

       Usikkerheten mht. hva som skjer med klimapolitikken i andre land er stor. I utformingen av norsk klimapolitikk er det viktig å hindre beslutninger som gir irreversible endringer i industristrukturen o.l., som på et senere tidspunkt viser seg å være uønskede. Norsk klimapolitikk bør heller ikke få en utforming som åpenbart er irrasjonell i global forstand. Det vil si at en ved utformingen av virkemiddelbruken i Norge også bør ta hensyn til hvilke effekter dette har på utslippene i andre land. Dette kan, etter arbeidsgruppens mening, best ivaretas gjennom at norsk virkemiddelbruk i pådriverfasen ikke avviker for sterkt fra virkemiddelbruken i andre land.

       Det er også mulig å benytte andre virkemidler enn generelle avgifter overfor utslippene av CO₂. Både av administrative grunner og for å sikre hensynet til en kostnadseffektiv virkemiddelutforming anså arbeidsgruppen bruken av andre virkemidler å være lite hensiktsmessig. Dette henger også sammen med spørsmålet om synliggjøring i pådriverfasen. Arbeidsgruppen mener det er liten grunn til å benytte virkemidler som åpenbart er mindre effektive enn generelle avgifter.

       Arbeidsgruppen mener det må tas hensyn til omstillingskostnader ved endringer i avgiftssystemene. I forhold til et alternativ hvor alle produkter/anvendelser avgiftsbelegges fullt ut vil omstillingskostnadene kunne reduseres ved at det benyttes lave satser og at det legges opp til en innfasing over tid.

       Arbeidsgruppen peker på at administrative hensyn tilsier at et generelt system med færrest mulig unntak er å foretrekke. Tilsvarende er det fra et administrativt synspunkt lite heldig med hyppige systemendringer. For aktørene i økonomien er også stabilitet i rammebetingelsene av stor viktighet. Arbeidsgruppen mente at eventuelle endringer i dagens struktur derfor bør være skritt på veien mot et avgiftssystem som er levedyktig over tid.

       Det er i dag en rekke unntak for CO₂-avgiften, hovedsakelig begrunnet med næringslivets konkurransesituasjon og virksomhetens internasjonale karakter (f.eks. luftfart, skipsfart). I vurderingen av unntakene er det derfor, etter arbeidsgruppens mening, viktig at omstillingskostnader og konkurransesituasjonen blir viet oppmerksomhet.

       Regjeringen mener arbeidsgruppens rapport er et nyttig innspill i det videre arbeidet med CO₂-avgiftens utforming. Det vil likevel være behov for ytterligere utredninger av enkelte spørsmål. Regjeringen ser det som naturlig at eventuelle endringer i struktur, grunnlag og/eller nivå på avgiften ses i sammenheng med arbeidet i « Grønn skattekommisjon ». Kommisjonen vil legge fram sin innstilling i juni 1996.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, imøteser Regjeringens videre arbeid med CO₂-avgiftens utforming. Flertallet er enig i at vesentlige endringer i struktur og grunnlag bør sees i sammenheng med arbeidet i « Grønn skattekommisjon ».

       Komiteen tar Regjeringens foreløpige redegjørelse for konklusjonene i den interdepartementale arbeidsgruppens rapport om CO₂-avgiftens fremtidige utforming til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til Stortingets vedtak om stabilisering av CO₂-utslippene på 1989-nivå. Utslippet er for tiden 5 % over dette nivået. Regjeringens egne beregninger tyder på at nivået i år 2000 vil ligge 12-13 % over 1989-nivå.

       I stedet for å arbeide for å oppfylle denne målsettingen, har Arbeiderpartiets sentralstyre endret målsettingen til ikke å omfatte olje- og gassvirksomheten. På sitt sentralstyremøte 22. mai vedtok Arbeiderpartiet en uttalelse hvor det bl.a. het følgende:

       Disse medlemmer viser til at intensjonen bak CO₂-stabiliseringsvedtaket var å bidra til å unngå klimaproblemer. Klimaproblemene kan neppe løses hvis de landene som har høyest CO₂-utslipp pr. innbygger unnlater å ta ansvar for egen politikk. Disse medlemmer legger derfor til grunn at Stortingets målsetting skal oppfylles; Norges samlede CO₂-utslipp skal stabiliseres iht. vedtaket.

       Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig grunn til å avvike fra et stortingsvedtak at målet er krevende å nå.

       Disse medlemmer viser til at utslippene fra andre kilder enn petroleumsvirksomheten i Norge øker som følge av den sterke veksten i privat forbruk, slik også Arbeiderpartiets sentralstyre uttaler. Økt vegtrafikk, en beklagelig overgang tilbake fra elektrisitet til oljefyring og økt flytrafikk forklarer mye av denne økningen.

       Disse medlemmer mener denne økningen gir grunnlag for å hevde at svikten i klimapolitikken når langt lenger enn fallitterklæringen som ligger i å definere de største utslippsøkningene ut av målsettingen. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet og Regjeringen heller ikke setter i verk tilstrekkelige tiltak for å dempe utslippene fra disse andre kildene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen allerede i 1992-93 første gang varslet en gjennomgang av CO₂-avgiftens framtidige utforming. Senest i St.prp. nr. 1 (1994-1995) ble det annonsert at Regjeringen ville komme tilbake med forslag om utforming av en framtidig CO₂-avgift i salderingsproposisjonen.

       Disse medlemmer har merket seg at slikt forslag fremdeles ikke foreligger.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.13 og B.innst.S.nr.II (1994-1995), og fremmer i Innst.S.nr.220 (1994-1995), jf. St.prp. nr. 51, forslag om økt CO₂-avgift på sokkelen (pkt. 16.49). Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag under kap. 3 Statens petroleumsfond i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1994-1995) om økt CO₂-avgift, om opphevelse av fritaket for CO₂-avgift for flybensin og om innføring av avgift på flyreiser der tog er alternativet. Forslaget om avgift på flyreiser ble vedtatt med støtte fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i B.innst.S.nr.II (1994-1995).

       Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.II (1994-1995), hvor det ble flertall for et forslag fra disse medlemmer om å etablere en grønn skattekommisjon.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg at det er skjedd en endring i Regjeringens politikk mht. oppfølging av utslippsmålene og i viljen til en aktiv bruk av miljøavgifter til å fremme endringer i forbruks- og produktmønstre. Disse medlemmer viser til merknader i tidligere budsjettinnstillinger der Kristelig Folkeparti går inn for bruk av miljøavgifter slik at den samlede belastning på næringslivet ikke økes, men at det miljøriktige blir « belønnet ». Dessverre er det blitt en unødvendig motvilje mot miljøavgifter fordi Regjeringen i så stor grad har gjort det til ordinære fiskalt begrunnete avgifter. Etter disse medlemmers mening bærer heller ikke redegjørelsen i meldingen preg av at det er miljøfaktorene som vil bli tillagt størst vekt i utformingen av avgiftspolitikken. Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti vil komme tilbake til disse spørsmål ved behandlingen av klimameldingen og i budsjettet for neste år. Det vises for øvrig til forslag om forhøyet CO₂-avgift i denne innstillingen.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Stortinget har gjort et foreløpig vedtak om å stabilisere CO₂-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Dette medlem viser til at denne målsetningen er et nødvendig minimum, og at det på ingen måte foreligger tungtveiende grunner til å fravike dette målet. Dette medlem viser til St.meld. nr. 41 (1994-1995) hvor Regjeringen gir opp denne målsettingen, og mener det vil være umulig å legge opp til en politikk som gjør at målet kan nås. Arbeiderpartiet ønsker å tolke målsetningen slik at utslipp fra olje- og gassvirksomheten ikke lenger skal regnes som en del av de samlede norske utslipp i forhold til klimamålsetningen.

       Dette medlem viser til at Venstre er det partiet som har gått lengst i forslag om å ta i bruk tilstrekkelige virkemidler for å redusere CO₂-utslippene gjennom forslag om høyere CO₂-avgifter. Disse forslagene står i sammenheng med et helhetlig opplegg for skatteskifte fra « rød » til « grønn » skatt, der mindre skatt på arbeidsinntekter og bruk av arbeidskraft kan erstattes av mer skatt på energibruk og miljøskadelig forbruk. En slik skatteomlegging må gjennomføres som balanserte endringer innenfor samme proveny. Dette medlem viser ellers til det viktige arbeidet i den grønne skattekommisjonen og oppfølging av de forslag som blir lagt fram der.

4.2.2 Kjøretøyavgiftene

Sammendrag

       I St.prp. nr. 1 (1993-1994) Skatter og avgifter til statskassen, varslet Regjeringen at det skulle foretas en gjennomgang av alle de kjøretøyrelaterte avgiftene. Det ble i den forbindelse nedsatt en arbeidsgruppe med medlemmer fra Miljøverndepartementet, Samferdselsdepartementet og Finansdepartementet. Arbeidsgruppens rapport med forslag til endringer i kjøretøyavgiftene ble sendt på bred høring i november 1994, med høringsfrist februar 1995.

       Det finnes i dag flere avgifter relatert til kjøp, eie og bruk av bil. Målsetningen med avgiftene kan knyttes til følgende hensyn:

       Etter Finansdepartementets vurdering vil ivaretakelse av disse hensynene måtte være retningsgivende for de endringer som eventuelt foretas i de kjøretøyrelaterte avgiftene. Dette har vært lagt til grunn i mandatet for arbeidsgruppen.

       Arbeidsgruppen foreslår endringer i engangsavgiften på tre områder. Disse er:

       I høringen har det kommet tungtveiende argumenter mot bruk av motorytelse som beregningsgrunnlag for engangsavgiften. Samtidig anser departementet det som ønskelig å erstatte verdidelen av dagens engangsavgift med et annet beregningsgrunnlag. Finansdepartementet vil derfor i tiden framover foreta en nærmere vurdering av andre mulige avgiftsgrunnlag.

       Finansdepartementet vil fram mot statsbudsjettet for 1996 arbeide videre med et forslag til utforming av engangsavgiften i avgiftsgruppene b og c. Dette skyldes ikke minst at EØS-avtalen innebærer nye kjøretøytekniske definisjoner som vil måtte få betydning for utformingen av avgiftsklassene. Det vil bli lagt vekt på at endringer i systemet i størst mulig grad skal forene ønsket om lavere engangsavgifter for næringslivet med ønsket om et administrativt enkelt avgiftssystem som i minst mulig grad gir opphav til avgiftsmotiverte kjøp av kjøretøy.

       Det er i hovedsak administrative hensyn som ligger til grunn for arbeidsgruppens forslag om å legge om engangsavgiften fra en importavgift til en registreringsavgift. En slik endring vil være vanskelig å gjennomføre uten at verdidelen av engangsavgiften erstattes med et annet avgiftselement. Disse spørsmålene vil derfor ses i sammenheng.

       Arbeidsgruppen konkluderer med at en avgift på piggdekk i utgangspunktet ville kunne være hensiktsmessig virkemiddel for å få bilistene til å ta hensyn til de eksterne kostnadene ved bruk av piggdekk. Finansdepartementet vil framover se nærmere på mulige alternative utforminger av en avgift på bruk av piggdekk.

       Arbeidsgruppen foreslår å innføre en miljødifferensiert årsavgift i tillegg til vektårsavgiften og en fiskal årsavgift. Begrunnelsen for forslaget er at en slik avgift vil gjøre det relativt billigere å bruke nyere og mer miljøvennlige kjøretøy. Ved beregningen av avgiftsnivået i de ulike avgiftsklassene er det tatt utgangspunkt i utslippet av NO_x fra kjøretøy som oppfyller de forskjellige avgasskravene. Det fremmes ikke forslag om å differensiere årsavgiften etter miljøkjennetegn nå. Finansdepartementet vil arbeide videre med denne problemstillingen.

       Arbeidsgruppen gjennomgår de samfunnsøkonomiske nyttegevinstene og kostnadene ved en midlertidig heving av vrakpanten. Arbeidsgruppen vurderer et slikt tiltak som samfunnsøkonomisk svært ulønnsomt. Finansdepartementet viser til konklusjonen fra St.prp. nr. 1 (1994-1995) Skatter og avgifter til statskassen, om ikke å foreslå en midlertidig heving av vrakpanten. Departementet kan ikke se at det har kommet nye innspill som tilsier at denne konklusjonen bør endres.

       Arbeidsgruppen konkluderer med at nivået på den miljødifferensierte årsavgiften, vektårsavgiften og autodieselavgiften bør ses i sammenheng.

       Arbeidsgruppen mener det bør vurderes hvorvidt et nasjonalt vignettsystem etter mønster fra EU bør etableres i Norge. Finansdepartementet mener målsetningen må være en avgiftsutforming som i størst mulig grad kan forene hensynet til næringens konkurransesituasjon og det marginale kostnadsansvaret. Finansdepartementet vil se videre på mulighetene for innføring av en vignettordning i Norge.

       Arbeidsgruppen peker på at dagens avgiftsnivå på bensin ligger over det de beregnede marginale veiholds- og ulykkeskostnader skulle tilsi, mens situasjonen er den motsatte for autodiesel. Arbeidsgruppen mener det vil være hensiktsmessig å avvente resultatene av EUs EPEFE-program (European Program on Air Quality, Emissions, Fuels and Engines) før ytterligere miljødifferensiering av drivstoffavgiftene vurderes. Arbeidsgruppen konkluderer med at autodieselavgiftsfritaket for busser bør oppheves.

       Arbeidsgruppen påpeker i sin rapport at det er usikkerhet knyttet til beregningene av eksterne kostnader forbundet med bilbruk. Arbeidsgruppen påpeker at det stadig vil være et behov for å oppdatere og forbedre beregningene av de eksterne kostnadene. Dette slutter Finansdepartementet seg til.

       Med utgangspunkt i høringsuttalelsene vil Finansdepartementet arbeide videre med forslagene fra den interdepartementale arbeidsgruppen for gjennomgang av kjøretøyavgiftene. Regjeringen anser det som viktig at bilbransjen stilles overfor mest mulig stabile og forutsigbare rammebetingelser. Erfaringer tilsier at det bør vises stor tilbakeholdenhet med å gi signaler som kan skape forventninger om store endringer i avgiftssatsene. Regjeringen vil tidligst komme tilbake med eventuelle forslag til endringer i avgiftssystemet i Statsbudsjettet for 1996.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse for forslagene fra den interdepartementale arbeidsgruppen for gjennomgang av kjøretøyavgiftene til foreløpig orientering. Komiteen forutsetter at Regjeringen kommer tilbake med eventuelle forslag til endringer i avgiftssystemet i Statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til den brede enighet det nå er om behovet for en mer omfattende omlegging av systemet for beregning av engangsavgift ved kjøp av bil, med sikte på å fremme en mer trafikksikker og mindre forurensende bilpark. Disse medlemmer peker på at Regjeringen og Stortinget vil komme tilbake til en samlet behandling av disse spørsmål senere. Disse medlemmer finner det ønskelig at man også innenfor rammen av det eksisterende avgiftssystem søker å oppmuntre til omsetning av biler med ekstrautstyr som åpenbart virker positivt på trafikksikkerheten.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til de fritak som ble gitt for en del nærmere spesifisert sikkerhetsutstyr i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1994. Disse medlemmer konstaterer at viskere og spylere i frontlyktene fortsatt pålegges verdiavgift, slik at dette ekstrautstyr blir vesentlig dyrere enn kostnaden skulle tilsi. Disse medlemmer vil bemerke at denne type utstyr er et viktig virkemiddel for å holde lykteglassene rene og viser til Vegdirektoratets påpekning av den betydning dette har for å fremme trafikksikkerheten. Disse medlemmer vil foreslå at avgiften på dette sikkerhetsutstyr fjernes med virkning fra 1. juli 1995.

       Disse medlemmer viser til forslag om dette under pkt. 16.52.

       Komiteen viser for øvrig til merknader i innstillingen om Dok.nr.8:31 (1994-1995), Innst.S.nr.219 (1994-1995).

4.2.3 Avgift på gass brukt i kjøretøy

Sammendrag

       Avgiftene på drivstoff brukt i kjøretøy har primært som funksjon å korrigere for marginale kostnader knyttet til veibruk, ulykker og miljø. I dag er bensin og autodiesel pålagt avgifter, mens gass, enten det er i form av propan eller naturgass, ikke er avgiftsbelagt. En slik avgiftsmessig forskjellsbehandling kan bidra til uønskede tilpasninger mht. investeringer i kjøretøy og i infrastrukturen.

       Regjeringen vil i statsbudsjettet for 1996 ta standpunkt til spørsmålet om avgiftslegging av gass brukt i kjøretøy. De vurderinger som gjøres i den sammenheng vil blant annet baseres på Kristensen-utvalgets (naturgass i transportsektoren) innstilling. Denne forventes fremlagt i løpet av mai.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

4.2.4 Virkemidler overfor emballasje som avfallsproblem

Sammendrag

       I St.prp. nr. 1 (1994-1995) Skatter og avgifter til statskassen presenterte Regjeringen et opplegg for utvidelse av grunnlaget for miljøavgiften på drikkevareemballasje til også å gjelde hard inneremballasje til tilberedte næringsmidler. Regjeringens opplegg var at den på grunnlag av Stortingets signaler ville utarbeide et utkast til regelverk som ville bli sendt på høring til berørte parter.

       På bakgrunn av merknader fra flertallet i finanskomiteen, jf. Innst.S.nr.13 (1994-1995), med anmodning om å få presentert en helhetlig plan for alt emballasjeavfall, har det vært nødvendig å foreta en bred vurdering av virkemiddelbruken på dette feltet. Utgangspunktet har vært en miljøfaglig vurdering av ulike emballasjetyper og av ulike differensieringskriterier for virkemidlene rettet mot emballasjeavfall. Målet er en konsekvent og helhetlig virkemiddelbruk basert på samfunnsøkonomiske vurderinger. Videre har en lagt til grunn Norges forpliktelser i henhold til EU-direktivet om emballasje og emballasjeavfall, som etter behandling i EØS-komiteen gjøres gjeldende også for Norge fra 30. juni 1996.

       Ved en gjennomgang av virkemiddelbruken overfor emballasje er det hensiktsmessig å foreta en todeling av miljøproblemene. For det første er det miljøproblemene knyttet til emballasje som avfallsproblem. Emballasjeavfall forårsaker utslipp til luft, vann og jord fra fyllplasser og forbrenningsanlegg. I tillegg vil emballasjeavfall som havner i naturen utgjøre et betydelig forsøplingsproblem. For det andre er det miljøproblemer knyttet til de øvrige delene av emballasjenes livsløp, dvs. ved uttak av råvarer, produksjon, distribusjon og forbruk.

       Målet om en kostnadseffektiv virkemiddelbruk tilsier at det ikke utformes spesifikke virkemidler rettet mot f.eks. emballasjen i forhold til miljøproblemene forbundet med uttak av råvarer, produksjon og/eller distribusjon av emballasje. Denne konklusjonen vil også gjelde for eventuelle virkemidler overfor uttak av ikke-fornybare ressurser. Konklusjonen vil være at virkemiddelbruken overfor emballasje kun bør rettes mot avfallsproblemene som er knyttet til emballasjen.

       I en samfunnsøkonomisk analyse av virkemiddelbruken på avfallsfeltet er det nødvendig å ha en oppfatning om miljøkostnadene knyttet til avfallsproblemet. Størrelsen på miljøkostnadene avhenger av flere forhold, hvor én viktig faktor vil være hvor avfallet havner. Generelt antas det at miljøkostnadene er lavest for avfall som gjenvinnes; avfall som deponeres eller forbrennes vil som oftest komme i en mellomstilling, mens kostnadene er høyest for avfall som gir forsøpling. Ideelt sett burde virkemiddelbruken reflektere dette.

       Det finnes i dag ikke et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå nivået på miljøkostnadene for ulike disponeringer for emballasjeavfall, bl.a. miljøkostnadene ved forsøpling. Det vil bli lagt økt vekt på å framskaffe bedre anslag for miljøkostnadene ved forsøpling og ved sluttbehandling av avfall.

       Etter en nærmere drøfting, jf. meldingen, konkluderer departementet med at andelen av emballasje som gjenvinnes, mengde emballasjeavfall som oppstår og til en viss grad emballasjens innhold er de miljømessig mest relevante differensieringskriterier for virkemidler rettet mot emballasjeavfall.

       Norge vil - etter behandling i EØS-komiteen - bli forpliktet til å nå målene i EUs direktiv om emballasje og emballasjeavfall av 20. desember 1994, jf. nærmere redegjørelse i meldingen. Direktivet skal være implementert senest innen 30. juni 1996. På en del områder har Norge alt oppfylt minimumskravene, mens det på enkelte områder er behov for ytterligere tiltak for å oppfylle kravene.

       Ved valg av virkemiddel er det sentralt å finne de løsninger som gir de ønskede miljøgevinstene til lavest mulig kostnad for samfunnet. I valget mellom ulike virkemidler for den delen av emballasjeavfallet som ikke er omfattet av dagens avgiftssystem, ser Regjeringen to hovedalternativer; enten en utvidelse av grunnlaget for den graderte miljøavgiften på drikkevareemballasje til på sikt å gjelde all emballasje, eller en løsning basert på at næringslivet får ansvaret for å nå fastsatte mål for innsamling og gjenvinning av emballasjeavfallet innen bestemte tidsfrister. I tillegg kan det vurderes å rette virkemidler mot de miljøproblemene som oppstår ved sluttbehandling, dvs. deponering og forbrenning, av det avfallet som ikke gjenvinnes.

       Regjeringens to hovedalternativer er drøftet nærmere i kap. 3.4.2.4 i meldingen.

       Regjeringen er kommet til at en løsning basert på frivillige avtaler bør forsøkes. Det skyldes bl.a. de avgrensningsproblemene som på kort sikt vil kunne oppstå ved en avgiftsløsning. Regjeringen har også lagt vekt på at innspillene næringslivet har kommet med viser vilje fra næringslivet til selv å ta ansvar for innsamling og gjenvinning av emballasjeavfallet. Regjeringen vil derfor ikke foreslå utvidelse av grunnlaget for emballasjeavgiftene nå. Dette gjelder også forslaget om avgifter på hard inneremballasje til tilberedte næringsmidler.

       Dersom det viser seg ikke mulig å oppnå tilfredsstillende avtaler med næringslivet vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om avgifter.

       Også i en situasjon hvor det inngås avtaler med næringslivet vil det kunne være aktuelt for Regjeringen å komme tilbake til Stortinget med forslag om avgifter. Dette vil være tilfelle hvis det viser seg at målene i avtalene ikke nås.

       Selv om målene for gjenvinning av emballasjeavfallet som avtales nås, vil det fortsatt være en god del emballasje som fra fyllplasser og i forbrenningsanlegg bidrar til utslipp. I tillegg til avtalene med næringslivet vil det bli vurdert nærmere om en særskilt avgift på sluttbehandling av avfall vil kunne være et hensiktsmessig virkemiddel.

       Miljøverndepartementet vil vurdere nærmere behovet for ytterligere tiltak for å sikre egne innsamlingsordninger for emballasje som forårsaker spesielt høye miljøkostnader ved deponering eller forbrenning.

       Det vises for øvrig til at det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som vurderer muligheten for ytterligere bruk av refunderbare produktavgifter for å redusere avfallsproblemene.

       Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje er godt innarbeidet og fungerer tilfredsstillende. Blant annet er det små avgrensingsproblemer. Fra et miljøsynspunkt gir også drikkevareemballasje et større forsøplingsproblem enn de fleste andre typer emballasje. Dagens miljøavgift på drikkevarer er avhengig av to faktorer - returprosent og produkt. Det er ikke gitt at avgiftsnivået skal være det samme for alle typer drikkevarer. Som tidligere omtalt kan det i noen tilfeller være aktuelt å differensiere avgiften også etter emballasjens innhold.

       Flertallet i finanskomiteen ber i sin innstilling om at det vurderes endringer i avgiftssystemet for emballasje slik at det knyttes nærmere til emballasjetype. Som tidligere nevnt er det ikke funnet miljømessig grunnlag for en generell rangering mellom emballasjematerialer ut fra miljøvirkningene emballasjeavfall av de ulike materialene antas å forårsake. Det vil derfor ikke foreslås endringer av dagens avgiftssystem på dette punkt. Det må imidlertid påpekes at dagens avgiftssystem i realiteten differensierer mellom emballasjetyper ved at emballasjematerialer som inngår i et retursystem oppnår en høyere returandel og derigjennom en lavere avgiftssats.

Komiteens merknader

Emballasjeavgifter

       Komiteen viser til at Stortinget sist behandlet forslaget om innføring av avgift på hard inneremballasje i forbindelse med statsbudsjettet for 1995, jf. B.innst.S.nr.13 (1994-1995).

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, forutsetter at en eventuell løsning basert på at næringslivet får ansvaret for å nå fastsatte mål for innsamling og gjenvinning av emballasjeavfallet, ikke innebærer avvik i forhold til målsettinger om bedret avfallshåndtering som Stortinget tidligere har lagt til grunn.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, prioriterer ombruk framfor materialgjenvinning. Flertallet viser til at dette prinsippet lå til grunn for innføring av en grunnavgift på drikkevareemballasje.

       Flertallet understreker betydningen av avfallssystemer som innebærer at avfallsreduserende tiltak skal prioriteres framfor gjenvinning og sluttbehandling av avfall.

       Flertallet mener at det i denne sammenheng er miljømessig riktig å prioritere ombruksemballasje framfor engangsemballasje i emballasjeavgiftssystemet.

       Flertallet viser til at det i dag ikke eksisterer ordninger med ombruksemballasje for andre produkter enn drikkevarer. Flertallet ber departementet om å arbeide aktivt for å øke ombruk av emballasje og at dette inngår i det videre arbeidet med å oppnå avtaler med næringslivet.

       Flertallet finner det hensiktsmessig at man parallelt med utprøvingen av næringslivets modell for emballasjeavfallsminimering, også gjennomgår elementene i nåværende stykkprissystem. Flertallet peker i denne sammenheng på tidligere merknader om at avgiftssystemet bør følge emballasjens art.

       Flertallet viser i denne sammenheng til dagens forskjeller i emballasjeavgifter på drikkevarer ut fra innholdet og ikke emballasjetype.

       Flertallet viser videre til ønskeligheten av å få gradering av nivået for avgiftsnedsetting basert på f.eks. emballasje av fornybare ressurser.

       Flertallet understreker at man ikke nå tar stilling til framtidige systemer eller nivåer knyttet til graderte miljøavgifter.

       Flertallet forutsetter at avgiftene på kartong for drikkevarer også blir tatt med i vurderingen når evalueringen av den frivillige ordningen skal foretas.

       Flertallet slutter seg med dette til Regjeringens opplegg, og ber om å bli orientert om den videre framdrift i forbindelse med Statsbudsjettet for 1996 og at saken legges fram for Stortinget til vurdering i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ser positivt på at Regjeringen etter nærmere vurdering går inn for å forsøke en ordning basert på frivillige avtaler og samarbeid med næringen istedenfor nye avgifter.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser sine merknader om emballasjeavgifter i B.innst.S.nr.13 (1994-1995).

       Dette medlem vil for øvrig gi uttrykk for sterk skepsis til det norske emballasjeavgiftssystemet, som synes å ha konkurransebegrensende og fiskale motiver som sitt fremste formål. Miljømotiver, som har vært den offisielle begrunnelsen, fremstår som høyst vikarierende.

       Dette medlem vil uttrykke håp om at de nye næringslivsbaserte løsninger for innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall ikke nå vanskeliggjøres av urealistiske krav til returprosent satt av norske miljømyndigheter.

4.2.5 Autodieselavgift - meldinger om helseplager ved bruk av farget drivstoff

Sammendrag

       På bakgrunn av meldinger om helseplager ved bruk av farget lavavgiftsbelagt diesel, ble det i Salderingsproposisjonen 1995 bl.a. gitt en orientering om at Finansdepartementet hadde bedt Toll- og avgiftsdirektoratet nedsette en bredt sammensatt faglig arbeidsgruppe for å vurdere de helsemessige effekter av de merkestoffer som er tilsatt den lavavgiftsbelagte dieselen. Det ble videre vist til at departementet ville følge dette arbeidet nøye og at Regjeringen ville komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett med en vurdering av dette arbeidet. Stortingets flertall var enige i denne framgangsmåte.

       Arbeidsgruppen var enstemmig og konkluderte med at det er lite sannsynlig at eksponering fra merket diesel eller eksos fra merket diesel medfører helserisiko utover den som er knyttet til eksponering for ikke merket diesel eller eksos fra slik. Det ble vist til at nevnte konklusjon er bygget på et betydelig eksperimentelt og humantoksikologisk materiale omkring diesel og dieseleksos, selv om de aktuelle merkestoffene i mindre grad er undersøkt. Det ble videre fremholdt at ytterligere undersøkelser neppe ville kunne tilføre informasjon av betydning for gruppens konklusjoner.

       I Salderingsproposisjonen framhevet Finansdepartementet at det ville bli lagt betydelig vekt på arbeidsgruppens rapport i de videre vurderinger.

       Departementet finner, særlig på bakgrunn av de omfattende utredninger som er foretatt både i Norge og Sverige om merkestoffene, ikke grunn til å foreslå endringer i eksisterende regelverk om merking av mineralolje.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Rød Valgallianse viser til brev til Finans- og tolldepartementet fra NHO, LO, og Norges Bondelag av 4. mai 1995 som omhandler arbeidsgruppens rapport. I brevet heter det bl.a.:

       Disse medlemmer er enig i at føre-var-prinsippet i denne saken må tillegges stor vekt og at alternative merkestoffer må utprøves.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse mener det må innføres en midlertidig refusjonsordning inntil eventuelt alternative fargestoffer er aktuelle.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge en midlertidig refusjonsordning slik at brukere av avgiftsbelagt diesel i næringsmessig virksomhet, får refundert avgiften etter dokumentert forbruk.

       Ordningen trer i kraft fra 1. september 1995 og gjelder inntil videre. »

4.2.6 Om grensehandelen med Sverige

Sammendrag

       Grensehandelen med Sverige har sammenheng med forskjeller i det generelle prisnivået mellom Norge og Sverige, men også prisforskjeller på såkalte « lokkevarer », som alkoholholdige drikkevarer, tobakkvarer, visse kjøttvarer og bensin kan ha stor betydning.

       Omfanget av grensehandelen påvirkes også av andre faktorer. Det er bl.a. bosatt langt flere i grenseområdene på norsk side enn på svensk side. Dette medfører at det er et langt større potensial for at nordmenn drar til Sverige for å handle enn at svensker drar til Norge.

       Siden høsten 1992 har den svenske kronen blitt betydelig svekket i verdi, fra rundt 1,08 NOK høsten 1992 til rundt 0,84 NOK i slutten av april 1995. Svekkelsen av den svenske kronen har i denne perioden, alt annet likt, medført at prisene på svenske varer er blitt redusert med 20-25 % i forhold til norske priser. Noe høyere inflasjon i Sverige enn i Norge i denne perioden motvirker denne effekten noe. Forskjeller mellom norsk og svensk avgifts-, subsidie- og landbrukspolitikk bidrar også til prisforskjeller.

       Ifølge en undersøkelse gjennomført ved HSH-instituttet kan omfanget av grensehandelen med Sverige i 1992 anslås til om lag 2 mrd. kroner, noe som tilsvarte 1,1 % av detaljomsetningen i Norge samme år. Disse anslagene er beheftet med stor usikkerhet. Som andel av detaljomsetningen er dette, sammen med anslaget for 1991, det laveste anslaget for grensehandelen på ti år. I perioden 1982-92 har grensehandelen som andel av samlet detaljomsetning, ifølge HSHs undersøkelse, variert mellom 1,1 % i 1991/92 og 1,9 % i 1983.

       Det foreligger ikke anslag for utviklingen i grensehandelen etter 1992. På bakgrunn av valutakursutviklingen er det imidlertid grunn til å tro at grensehandelen har økt noe siden 1992.

       Den svenske regjeringen la 25. april d.å. frem en « kompletteringsproposition » for 1995/96 samt en proposisjon om finansiering av Sveriges medlemskap i den Europeiske union. Det er i disse proposisjonene blant annet fremmet forslag om å redusere merverdiavgiften på matvarer i Sverige fra 21 % til 12 % fra 1. januar 1996. Det er videre bl.a. fremmet forslag om å øke CO₂-avgiften i Sverige tilsvarende en økning på 36 svenske øre pr. kg CO₂-utslipp. For bensin innebærer dette en avgiftsøkning på 5 svenske øre (ekskl. merverdiavgift).

       Dersom den svenske Regjeringens forslag til merverdiavgiftsreduksjon for matvarer blir vedtatt vil matvarer i Sverige kunne bli opptil vel 7 % billigere, hvis avgiftsreduksjonen slår fullt ut i prisreduksjoner. Dette vil ikke nødvendigvis være tilfelle. Det er mulig at redusert merverdiavgift delvis vil kunne tas ut i økte priser eks. merverdiavgift.

       En eventuell virkning av prisreduksjoner på matvarer i Sverige på omfanget av grensehandelen vil til en viss grad kunne bli motvirket av den foreslåtte økning i den svenske bensinavgiften. Det er videre klart at utviklingen i verdien på den svenske kronen vil kunne ha stor betydning for lønnsomheten ved å handle varer i Sverige.

       Regjeringen har som mål å redusere matvareprisene i Norge ned mot nivået i våre naboland, jf. for øvrig avsnitt 5.3 i meldingen. Dette vil bidra til redusert lønnsomhet ved nordmenns dagligvarehandel i Sverige, og derved kunne bidra til å redusere omfanget av grensehandelen.

       Norge har i dag en ordning med kompensasjon for merverdiavgift for viktige matvarer. Denne ordningen medfører at disse varene faktisk belastes med en merverdiavgift på 15 %, dvs. 6 prosentpoeng lavere enn gjeldende svensk merverdiavgift på matvarer.

       Eventuelle norske tiltak for å begrense handelslekkasjen til Sverige, f.eks. i form av avgiftsreduksjoner på de såkalte lokkevarene, vil kunne innebære betydelige svekkelser av statens inntekter. Videre er det et fellestrekk ved avgiftene på blant annet alkoholholdige drikkevarer, tobakk og bensin at de ikke er rent fiskale, men også er ilagt for å redusere konsumet av disse varene av helse- og miljømessige grunner. En eventuell effekt på omfanget av grensehandelen med Sverige av avgiftsreduksjoner må derfor også veies opp mot effektene på helse og miljø av å opprettholde nivået på disse avgiftene.

       De svenske avgiftsendringene vil først tre i kraft 1. januar 1996. Forslagene gir ikke grunnlag for å foreta endringer i norske avgifter i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Finansdepartementet vil imidlertid kontinuerlig følge utviklingen i grensehandelen og de faktorer som særskilt antas å påvirke omfanget av denne handelen.

Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse viser til at matprisene i Sverige har steget med over 2 % siden Sverige ble medlem av EU den 1. januar 1995. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det fra Regjeringens side, bl.a. i St.meld. nr. 40 (1993-1994), ble hevdet at et svensk EU-medlemskap ville føre til en kraftig reduksjon i svenske matpriser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse viser til at det i den svenske « kompletteringspropositionen » som ble framlagt i slutten av april 1995, ble varslet en reduksjon i matmomsen i Sverige fra 21 % til 12 % fra 1. januar 1996. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet tidligere har fremmet forslag om en redusert moms på basismatvarer, og mener det er naturlig å komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1996. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Statsbudsjettet for 1996 fremme forslag om redusert merverdiavgift på matvarer i Norge sett i lys av forslaget til momssenkning på matvarer i Sverige. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at prisforskjellene på en rekke handelsvarer nå er blitt så store mellom Norge og Sverige at en ubalanse i grensehandelen i stadig større grad undergraver næringsliv og sysselsetting på norsk side av grensen. Disse medlemmer mener at en betydelig avgiftsreduksjon er nødvendig for å motvirke den skadelige handelslekkasjen. Samtidig er det viktig at normaliseringen av norske matvarepriser til et europeisk nivå skjer raskere enn det Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer viser til behandlingen av St.prp. nr. 51 der disse medlemmer fremmer forslag om avgiftslettelser for å redusere ubalansen i grensehandelen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det er varslet en reduksjon i matmomsen i Sverige fra 1. januar 1996. Disse medlemmer ber Regjeringa i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996 legge fram for Stortinget en vurdering av konsekvensene for Norge av endret matmoms i Sverige.