| |
Det er i meldingen redegjort for endrede internasjonale rammebetingelser for næringsvirksomhet.
SND gjennomfører et program for å legge grunnlag for en internasjonalt konkurransedyktig fiskeindustri. Dette er nærmere omtalt i St.prp. nr. 51 (1994-1995).
Med basis i Langtidsprogrammet 1994-1997 og nye internasjonale rammebetingelser for næringslivet vil Regjeringen legge vekt på følgende hovedretningslinjer for næringspolitikken framover:
| - | Langtidsprogrammets «brede næringspolitiske strategi» videreføres. Gjennom et nært samspill mellom myndigheter, næringsliv og partene i arbeidslivet kan det legges et solid grunnlag for å møte de utfordringene norsk næringsliv står overfor. Regjeringen vil på bred basis medvirke til at det skal bli attraktivt å investere og produsere i Norge. |
| - | Det er et klart mål å styrke norsk næringslivs konkurransedyktighet. Det gjennomføres tiltak med sikte på at hittil skjermede sektorer i norsk økonomi skal klare å møte økt konkurranse, jf. tiltakene innenfor jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Norske bedrifter må stimuleres til internasjonalisering for blant annet å sikre god kjennskap til den teknologiske og markedsmessige utvikling. |
| - | Det arbeides aktivt for å opprettholde norske bedrifters markedsadgang i utlandet. GATT/WTO-avtalen og EØS-avtalen er i denne sammenhengen helt sentrale. |
| - | Rammebetingelsene for næringslivet må ikke på en uheldig måte favorisere enkeltbedrifter og enkeltnæringer på bekostning av andre. Dette innebærer også at næringsreguleringer ikke uheldig favoriserer utenlandske bedrifter på det innenlandske markedet. |
| - | Miljøpolitikken må utformes slik at det ikke slår urimelig ut for norske bedrifter og arbeidsplasser sammenliknet med andre land. |
| - | Det legges fortsatt til grunn at det er viktig med en variert og balansert eierstruktur i Norge, og at det finnes et rimelig antall norskeide konserner med internasjonal virksomhet. |
Næringspolitikken vil stå helt sentralt i arbeidet med Langtidsprogrammet for 1998-2001. En hovedtanke er å knytte denne an til sysselsettingspolitikken i inneværende langtidsprogram, slik at det kan utgjøre en helhetlig strategi. Regjeringen setter nå ned et eget næringspolitisk utvalg som med frist 1. juni 1996 skal analysere og fremme forslag i tilknytning til utformingen av framtidig næringspolitikk.
Etter EU-avstemmingen 28. november er Norges viktigste rammebetingelser i det internasjonalt økonomiske samkvemmet regulert av EØS-avtalen og den nye GATT/WTO-avtalen.
Det er i meldingen redegjort nærmere for Regjeringens politikk når det gjelder de to avtalene.
Regjeringen har, i tillegg til det næringspolitiske utvalget som nå settes ned, satt i gang flere utredningsarbeider på det nærings- og strukturpolitiske området:
| - | Spare- og egenkapitalutvalget under ledelse av Hermod Skånland vil legge fram sin utredning mot slutten av mai. Det legges opp til en bred høringsrunde og en samlet omtale i Nasjonalbudsjettet 1996. |
| - | Ved SNF i Bergen gjennomføres det et prosjekt som ser på statens rolle som eier og investor. Statlig eierskap er omfattende i Norge, og dette setter krav til det statlige eiet for å sikre at produksjonen foregår effektivt. |
| - | Et utvalg under ledelse av Torvild Aakvaag skal med frist innen utgangen av 1995 vurdere innovasjonsvirksomheten i norsk næringsliv, med særlig vekt på bedriftenes FoU-aktivitet. |
| - | Det er oppnevnt en «grønn skattekommisjon» med hovedmål å vurdere nærmere hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. |
| - | Det er opprettet et eget statssekretærutvalg for informasjonsteknologoi under ledelse av statssekretær Svein Roald Hansen ved Statsministerens kontor. Utvalget skal bistå Regjeringen i arbeidet med å samordne politikken på informasjonsteknologifeltet, og skal bl.a. vurdere statens rolle og oppgaver på området. |
Det legges opp til en bred gjennomgang av næringspolitikken i Langtidsprogrammet 1998-2001 bl.a. på grunnlag av disse utredningene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har merket seg at næringspolitikken vil stå helt sentralt i arbeidet med langtidsprogrammet for 1998-2001. Flertallet er enig i at næringspolitikken bør knyttes an til sysselsettingspolitikken slik at det kan utgjøre en helhetlig strategi.
Flertallet viser til at erfaringer fra land som har gått langt i å skjerme sitt næringsliv fra utenlandsk konkurranse, viser at dette i lengden ikke er noen farbar vei. Flertallet peker på at undersøkelser som er gjennomført i OECD, tyder på at forholdene for arbeidstakerne gjennomgående er blitt bedret i land som har åpnet for konkurranse og handel med utlandet. Flertallet viser til at internasjonal handel muliggjør spesialisering og en samlet effektivisering av produksjonen.
Flertallet, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, er enig i at det må gjennomføres tiltak med sikte på at hittil skjermede sektorer i norsk økonomi skal klare å møte økt konkurranse, jf. tiltakene innenfor jordbruk og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Bedriftene må stimuleres til internasjonalisering. Flertallet er enig i at det må arbeides aktivt for å opprettholde norske bedrifters markedsadgang i utlandet, og at GATT/WTO-avtalen og EØS-avtalen i denne sammenheng er helt sentrale.
Flertallet viser til at EØS-avtalen langt på vei sikrer norske bedrifter i de fleste næringene adgang til det europeiske markedet på linje med bedrifter i andre vesteuropeiske land. Flertallet er enig i at det må legges avgjørende vekt på å sikre en videreføring av EØS-samarbeidet også etter at Sverige, Finland og Østerrike trådte ut av EFTA ved utgangen av 1994. Flertallet er enig i at GATT/WTO-avtalen vil kreve effektivisering og omstilling i norsk økonomi, bl.a. innenfor jordbruk og næringsmiddelindustrien.
Flertallet er enig i at det er viktig at norsk næringsliv utvikles slik at det er internasjonalt konkurransedyktig og flertallet har merket seg at Regjeringen legger stor vekt på ulike tiltak for å styrke konkurranseevnen i næringslivet.
Flertallet er enig i at rammebetingelsene for næringslivet ikke på en uheldig måte må favorisere enkeltbedrifter og enkeltnæringer på bekostning av andre.
Flertallet vil understreke at
miljøpolitikken må utformes slik at det ikke slår urimelig ut for norske
bedrifter og arbeidsplasser sammenlignet med andre land.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, er enig i at det fortsatt legges til grunn at det er viktig med en variert og balansert eierstruktur i norsk næringsliv, og at det finnes et rimelig antall norskeide konserner med internasjonal virksomhet. Det er også i norsk interesse at Norge fremstår som attraktivt for norske og utenlandske investorer som vil bidra til satsing i vårt næringsliv, samtidig som vårt næringsliv må ha muligheter til å investere i andre land. Etter at Norge gjennom folkeavstemningen valgte å stå utenfor Det europeiske samarbeidet i EU er det EØS-avtalen som sikrer den gjensidige adgangen til investeringer.
Flertallet mener at en slik
gjensidighet er viktig for norske arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er enig i at det er viktig å legge forholdene til rette for norsk eierskap. Disse medlemmer vil peke på at disse partier har fremmet en rekke forslag for å bedre kapitaltilgangen til Norsk næringsliv, blant annet gjennom skattereglene. Disse medlemmer merker seg at enkelte partier som hevder å være særlig opptatt av norsk eierskap også er blant dem som sterkest motsetter seg lempninger i regelverket som kan bidra til en bedre kapitalbase og for norsk eierskap.
Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til et bredt nasjonalt eierskap i næringslivet, og finner det uheldig at norske private eiere utgjør en så lav og synkende andel av eierskapet i de norske børsnoterte selskapene. Disse medlemmer vil bemerke at dette dels skyldes at norske husholdninger og bedrifter har en lav sparing især i finansielle plasseringer. Disse medlemmer vil påpeke at dette til dels også har sammenheng med de politiske rammevilkårene i Norge. Disse medlemmer vil be Regjeringen foreta en samlet vurdering av disse spørsmål i Nasjonalbudsjettet for 1996, med en målrettet og konkret plan for hvordan et slikt eierskap på bred basis kan styrkes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
Statsbudsjettet for 1996 legge frem vurderinger og tiltak for å fremme et
bredt nasjonalt eierskap og bedre tilgang på privat kapital. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at Regjeringen i meldingen understreker at norsk næringsregulering er tilpasset EØS-avtalens bestemmelser, og at « Regjeringen legger til grunn at norsk næringsregulering utformes under hensyn til regelverksutviklingen innenfor EU ».
Disse medlemmer viser til at dette innebærer at Regjeringen ønsker å ta mer hensyn til EUs regelverk enn til ønsket om å føre en næringspolitikk ut fra norske interesser og målsettinger. Disse medlemmer viser til at Statsministeren allerede i et brev i 1988 gav beskjed om at norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. I brevet som er datert 13. juni 1988 heter det:
| « På bakgrunn av den store betydning utviklingen av EFs indre marked vil ha for Norge har Regjeringen besluttet at utformingen av norske lover og forskrifter som omfattes av det indre marked skal vurderes også med henblikk på en eventuell harmonisering med EFs regelverk. |
| Ved framleggelse av forslag til nye rettsregler og forskrifter på dette område skal det derfor opplyses hvordan disse står i forhold til EFs regelverk. Dersom det er avvik skal det gis en begrunnelse for dette. |
| Den nye ordningen skal ikke forhindre at en fra norsk side utformer nye lover og forskrifter som avviker fra EFs regelverk, dersom helhetsvurderingen tilsier det. » |
Disse medlemmer viser til at spørsmålet om norsk eierskap i næringsliv og finansinstitusjoner er blitt aktualisert særlig gjennom den såkalte « Vital-saken ». Disse medlemmer viser til at det også fra sentralt næringslivshold er blitt advart mot en utvikling der en stadig større del av vårt næringsliv og finansinstitusjoner eies av utlendinger. Denne utviklingen er blitt forsterket etter at Norge sluttet seg til EØS-avtalen. Disse medlemmer vil peke på at dette vil ha konsekvenser både for sysselsetting, kompetanse og muligheten for å beholde fortjenesten med bruk av naturressurser og arbeidskraft i Norge.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for at Stortinget nærmer seg spørsmålet om norsk eierskap ut fra en
bred innfallsvinkel. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen i
nasjonalbudsjettet for 1996 foreta en bred analyse av utviklingen når det
gjelder norsk og utenlandsk eierskap og forskjellige muligheter for å sikre
norsk eierskap. I denne sammenheng bør tiltak som endringer i lovverket,
eks. ny lov om selveiende finansieringsinstitusjoner og skattemessig
stimulans til å beholde overskuddet i bedriften istedenfor å dele det ut som
utbytte, utredes. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
forbindelse med nasjonalbudsjettet for 1996 legge fram en analyse av
eierskapssituasjonen i norsk næringsliv og finansnæring samt en vurdering av
ulike tiltak for å sikre økt norsk eierskap. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at spørsmålet om norsk eierskap og om eierkonsentrasjoner i næringsliv og finansinstitusjoner er blitt aktualisert særlig gjennom den såkalte « Vital-saken ». Disse medlemmer viser til at det også fra sentralt næringslivshold er blitt advart mot en utvikling der en stadig større del av norsk næringsliv og finansinstitusjoner eies av utlendinger. Disse medlemmer vil advare mot både sterke eierkonsentrasjoner, med omfattende krysseierskap mellom norske selskaper og mot økt utenlandsk eierskap i viktige norske selskaper. Disse medlemmer vil peke på at dette vil ha konsekvenser både for sysselsetting, kompetanse og mulighetene for å beholde avkastningen med bruk av naturressurser og arbeidskraft i Norge.
Disse medlemmer vil understreke behovet for at Stortinget nærmer seg spørsmålet om norsk eierskap og om omfattende eierkonsentrasjoner ut fra et bredt perspektiv. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen i Nasjonalbudsjettet 1996 foreta en bred analyse av utviklingen når det gjelder norsk og utenlandsk eierskap og ulike muligheter for å sikre norsk eierskap. I denne sammenheng bør også sterk norsk eierkonsentrasjon og tiltak som endringer i lovverket for finansieringsinstitusjoner vurderes, samt skattemessige tiltak for å beholde overskuddet i bedriften i stedet for å dele det ut som utbytte utredes.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1996 legge fram en analyse av
eierskapssituasjonen i norsk næringsliv og finansnæring samt en vurdering av
ulike tiltak for å sikre økt norsk eierskap og samtidig unngå for sterk
eierkonsentrasjon. »
EØS-avtalen medførte at grensen for utlendingers eierskap i norske finansinstitusjoner ble opphevet. Disse medlemmer stemte mot å fjerne denne begrensningsregel, som kunne sikret nasjonalt eierskap.
Disse medlemmer vil peke på at
EØS-avtalens virkning brukes som argument for ytterligere konsentrasjon og
markedsmakt i norsk næringsliv og finansnæring. Disse medlemmer mener at
den gjeldende eierbegrensningsregel på 10 % for enkelteiere må anvendes
aktivt for å forhindre denne utvikling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener næringspolitikken må innrettes på å oppfylle flere målsettinger, bl.a.:
| - | å legge grunnlaget for full sysselsetting, |
| - | å bidra til å opprettholde bosettingsmønsteret, |
| - | å bidra til etablering av ny virksomhet, |
| - | å sikre gode vilkår for små og mellomstore bedrifter, hvor det er størst rom for etablering av nye arbeidsplasser i privat sektor, |
| - | å stimulere til etablering innen fremtidsrettede næringer og andre næringer hvor det ikke eksisterer fungerende markeder. |
Disse medlemmer mener den offentlige næringspolitikken ikke oppfyller disse målsettingene i dag. Dette viser seg ved at arbeidsledigheten i Norge er på rundt 150.000, ved at næringsvirksomhet sentraliseres og ved at virkemidlene for å gjøre om gode ideer til produksjon er for svake. Bevilgningene til offentlige utviklingskontrakter, som kan sette bedrifter bedre i stand til å utvikle ny teknologi og gjøre dette lønnsomt, er for små. Det er heller ikke etablert egne ordninger med utviklingskontrakter knyttet til alternative, fornybare energikilder eller andre former for fremtidsrettet næringsvirksomhet, hvor markedet i dag er vanskelig pga. den oljebaserte veksten.
Disse medlemmer vil videre peke på de
samfunnsmessig uheldige virkemidlene i SND. For flere av SNDs ordninger
kreves det avkastning tilsvarende statsobligasjonsrenta fra første stund før
støtte, lån eller egenkapital innvilges. Dette gjør at det bare er de
bedriftene som allerede er lønnsomme som har adgang til virkemidler som
burde være viet bedrifter i etableringsfasen. Disse medlemmer viser til
forslag fra disse medlemmer og Sosialistisk Venstrepartis medlem i
næringskomiteen i de respektive budsjettinnstillinger om endrede vilkår for
SNDs ulike ordninger.
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen kan ikke se at det er noe politisk mål å diktere eierstruktur i norske bedrifter. Myndighetenes oppgave er å forme praktiske rammevilkår som legger grunnlag at bedrifter som opererer fra Norge ønsker å bli her og at nye kommer til. Det må i denne sammenheng være underordnet om bedriftene er eiet av utlendinger eller nordmenn.
Dette medlem er for så vidt enig i at det er bekymringsfullt at andelen private eiere i norske børsnoterte selskaper er såvidt lav og at andelen synes å være synkende. Det må likevel ikke være slik at man ved vurdering av privat eierskap utelukkende vurderer privatpersoners individuelle eierskap i norske selskaper. Det bidrar kun til å gi et fortegnet bilde av virkeligheten. Inkluderer man f.eks. de eierandeler private foretak og verdipapirfond besitter, viser VPS årsberetning for 1994 at andelen pr. 31. desember 1994 var totalt 33,9 % av markedsverdien av børsnoterte aksjeselskaper. Inkluderer man også forsikring og privat pensjon øker andelen med 10 prosentpoeng til 43,9 %.
Det faktum at privatpersoner i Norge benytter lite av sin frie finanskapital til aksjeinvesteringer kan skyldes flere forhold. Først og fremst er det her i landet ingen tradisjon for slik sparing. Det har lenge vært sett på som politisk ukorrekt, som noe litt suspekt å kjøpe aksjer i Norge. Denne holdningen er gitt næring av mangeårig politisk anti-næringslivsretorikk, og er dypt rotfestet i den norske folkesjela. Dertil må en ikke glemme at aksjemarkedet som sådan ble sterkt diskreditert etter bankkrisen, hvor svært mange småsparere tapte store summer på nedskrivningen av aksjekapitalen i DnB, Kreditkassen og Fokus Bank.
Dette medlem er langt mer bekymret over at den norske stats totalandel av aksjeverdiene i de børsnoterte selskapene utgjør 24,6 %. Dersom man antar at også hoveddelen av bankenes andel indirekte eies av staten, øker andelen til 25,4 %. Når man samtidig vet staten har store eierandeler i ikke-børsnoterte selskaper, herunder Statoil som alene er verdsatt til omlag 88 mrd. kroner, får man et bilde av hvor sterkt statskapitalismen står i Norge. I tillegg er det verd å nevne hvilke enorme verdier som ligger i Telenor, Statkraft, Statskog, Statbygg m.fl. Til sammenligning var den totale markedsverdien av samtlige børsnoterte selskaper ved sist årsskifte 248 mrd. kroner.
Sett på denne bakgrunn er hele debatten om nasjonalt eierskap absurd. Ytterligere politisk press om økt nasjonalt eierskap er ensbetydende med å be om mer maktkonsentrasjon og statskapitalisme. Det er i denne sammenheng interessant å registrere at Arbeiderpartiet, med støtte fra brede tverrpolitiske allianser, aldri har vært nærmere å kunne realisere sitt mål om full nasjonalisering av all virksomhet av betydning i kongeriket. Dette medlem vil uttrykke sterk bekymring for denne utviklingen.
Dette medlem registrerer at det i store deler av næringslivet synes å eksistere en nokså likegyldig holdning til den utstrakte statskapitalismen. Debatten om nasjonalt eierskap har endog vist at ledende figurer i næringslivet er villige til å legitimere en nasjonalistisk orientert antipati til utenlandsk kapital. De samme krefter har ved tidligere anledninger, bl.a. i spørsmålet om statlig eierskap i bankene, tatt til orde for privatisering. De mener da formodentlig at staten skal ekskludere seg fra å selge til høystbydende i et større marked, og i stedet selge billig til norske kapitalister. Slik kan jo de skumme fløten når de selv i egenskap av eiere etter noen år søker utenlandske partnere. Det finnes opplagt flere situasjonsbestemte nasjonalromantikere enn Orklas Jens P. Heyerdahl i norsk næringsliv.
Dette medlem vil advare mot en
navlebeskuende debatt om nasjonalt eierskap. Det kan bevirke dyp skepsis
fra utlandet mot å investere i Norge, og så tvil om landets vilje til lojalt
å etterleve EØS-avtalen. Det er definitivt i strid med norske interesser.
Komiteen har merket seg at Regjeringen nedsetter et eget næringspolitisk utvalg som skal analysere og fremme forslag i tilknytning til utformingen av framtidig næringspolitikk.
De overordnede retningslinjene for landbrukspolitikken framover kan oppsummeres slik:
| - | Sikre en omfattende og kostnadseffektiv jordbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri. |
| - | Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger tillegges vekt. |
| - | Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser, ned mot nivået i våre naboland. |
| - | Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget ved å utvikle et sterkt landbruk så vel som alternative arbeidsplasser i distriktene. |
For å sikre dette må norsk landbruk fortsatt omstille seg. Hovedretningslinjene i St.prp. nr. 8 Landbruk i utvikling og Salderingsproposisjonen 1995 vil ligge til grunn for omleggingen. Hovedstgrategien er å skape et mer konkurransedyktig og robust landbruk gjennom kostnadsreduksjoner og et lavere støttenivå. For den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er målet en internasjonalt konkurransedyktig næring uten behov for særskilt offentlig støtte, jf. St.prp. nr. 60 (1993-1994).
I Salderingsproposisjonen for 1995 la Regjeringen således til grunn følgende:
| « I samband med behandlingen av St.prp. nr. 65 (1993-1994) har Stortinget vedtatt Norges bindingsliste i WTO. Listen representerer de maksimale tollsatser Norge kan bruke for ulike produkter. Disse satsene er Norge i henhold til WTO-avtalen forpliktet til å redusere med gjennomsnittlig 36 % over en 6-års periode. Regjeringen vil imidlertid ikke legge opp til at de maksimale satsene automatisk skal brukes. Importvernet må praktiseres på en slik måte at det gradvis blir reell konkurranse for alle deler av det innenlandske landbruket. Det skal særlig legges vekt på å sikre utviklingslandene en betydelig bedret markedsadgang. » |
Videre het det:
| « Regjeringen har lagt vekt på at bøndenes rolle som selvstendige næringsdrivende skal styrkes. En forenkling av virkemiddelsystemet med redusert detaljstyring og bruk av markedssignal skal fremme en slik utvikling. (...) En bedre orientering mot forbrukernes ønsker og krav er en forutsetning for å trygge landbrukets interesser. En forutsetning for å lykkes med dette er at konsumprisene bringes ned mot nivået i våre naboland. » |
Et grunnleggende problem i norsk jordbruk i dag er at pris- og lønnsomhetsforholdene for de fleste produksjoner er for romslige sett i forhold til en langsiktig markedsbalanse. Dette betyr at sterke virkemidler må nyttes for å motvirke overproduksjonen. For store deler av husdyrproduksjonen, særlig melke- og eggproduksjonen er det en betydelig overkapasitet. Dette gir for høye kostnader både på kort og særlig på lengre sikt, og vil derfor kunne gi for svake nettoinntekter for bøndene.
I Statens tilbudsdokument av 3. mai 1995 til årets jordbruksoppgjør gis det en gjennomgang av Regjeringens opplegg for reformer i jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. I meldingen redegjøres kort for hovedtrekkene i reformene. For en bredere gjennomgang vises det til proposisjonen om jordbruksoppgjøret for 1995 og proposisjonen om fastsetting av tollsatser fra 1. juli 1995. Det tas sikte på at disse proposisjonene legges fram 19. mai 1995.
Regjeringen vil følge utviklingen i jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien nøye framover med sikte på at målene med reformene oppnås samtidig som en unngår utilsiktede virkninger.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i
meldingen til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at landbrukspolitikken bør tilfredsstille følgende krav:
| 1. | Hele landet må brukes. Naturressursene er grunnlaget for bosettingen i Norge og må forvaltes slik at bosettingsmønsteret sikres. |
| 2. | Arbeidsledigheten må reduseres. |
| 3. | Driftsformene i landbruket må være slik at de miljømessige belastningene blir minst mulig på både kort og lang sikt. |
| 4. | Landbruket skal være samfunnsøkonomisk rimelig. |
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet med hjelp av Høyre og Fremskrittspartiet er på kollisjonskurs med disse 4 prinsipper.
Elementer i Regjeringens politikk er:
| - | økende import |
| - | lavere produktpriser |
| - | reduserte tilbakeføringer over statsbudsjettet |
| - | svekkelse av markedsreguleringsordningene |
| - | oppheving av produksjonsreguleringsordninger |
| - | liberalisering av lovverket (f.eks. en heving av konsesjonsgrenser i husdyrholdet). |
Disse medlemmer viser til at flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet fremmer stordrift i bl.a. kornproduksjonen og melkeproduksjonen. Man er imidlertid forsiktig med å gå for fort fram. Stemningen i næringen og i opinionen for øvrig vurderes nøye slik at « trykket på gasspedalen » kan reguleres i forhold til eventuelle reaksjoner og motreaksjoner.
Denne landbrukspolitikken vil på lang sikt være en direkte trussel mot de manges private eiendomsrett. Forutsetningen for reell eiendomsrett er et tilstrekkelig økonomisk fundament for det enkelte bruk. Odelsloven er også truet fordi den står i veien for den stordrift man ønsker seg. Friere omsetning av landbrukseiendommer med færre plikter knyttet til eiendomsretten vil forsterke dette. Landets ressurser blir dårligere utnyttet og matvaresikkerheten svekkes fordi dagens landbrukspolitikk vil føre til at store grasarealer blir tatt ut av drift.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om norsk landbrukspolitikk i innstillingen om Jordbruksoppgjøret 1995, hvor dette partiets virkemidler er beskrevet.
Disse medlemmer viser til at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og Nærings- og energidepartementet har søkt å holde hemmelig hvilke bedrifter som fikk tildelt midler fra bevilgningen på 900 mill. kroner som Stortinget vedtok til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at dette var en av årsakene til at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag til økt åpenhet omkring SND, jf. Innst.S.nr.141 (1994-1995).
Disse medlemmer vil peke på at konsekvensen av denne bevilgningen har vært en sentralisering innen den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien med tilhørende nedlegging av arbeidsplasser som resultat. Disse medlemmer mener den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien må være basert på lokal råstofftilgang og at det dermed vil være klare grenser for hvor store enheter det her kan være. Senterpartiet stemte på denne bakgrunn imot denne delen av bevilgningen.
Disse medlemmer viser for øvrig til
sine merknader i
B.innst.S.nr.II
(1994-1995).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener Regjeringen og stortingsflertallet i sin landbrukspolitikk legger alt for ensidig vekt på å oppnå lavest mulig matvarepriser. Disse medlemmer mener en landbrukspolitikk som bare fokuserer på lave priser fører til at driftsformer som kommer i konflikt med langsiktige økologiske hensyn premieres. På litt sikt fører denne politikken etter disse medlemmers vurdering til at norsk landbruk strukturrasjonaliseres i retning av et EU-likt industrilandbruk. Disse medlemmer mener Regjeringen forsøker å fremskynde en slik prosess, og vil peke på at dersom staten hadde fått gjennomslag for sine opprinnelige krav i årets jordbruksoppgjør om omsettelige melkekvoter og oppheving av markedsreguleringen på enkelte landbruksprodukter, så ville det fått meget uheldige konsekvenser for økologien og sysselsettingen i landbruksnæringen. Disse medlemmer er fornøyd med at partene kom fram til enighet om at disse strukturreformene ikke bør innføres i norsk landbruk. Disse medlemmer mener forøvrig at det er en myte at norske landbruksprodukter er spesielt dyre. En rekke undersøkelser har dokumentert at norske forbrukere bruker en stadig mindre andel av sine hjemlige budsjetter til mat. Nordmenn må arbeide vesentlig mindre for å fylle en indekskurv med mat, enn nasjoner vi naturlig kan sammenlikne oss med.
Disse medlemmer legger vekt på at
landbrukspolitikken må ivareta flere målsettinger, der de viktigste er:
opprettholde sysselsettingen, stimulere til en miljøvennlig produksjon, og
bidra til aktive bygdemiljø og levende kulturlandskap. Disse medlemmer
mener at norsk matvareforsyning må ses i et globalt perspektiv. På lang
sikt vil det etter alt å dømme bli knapphet på mat i verden. I dag vokser
jordas befolkning raskere enn kornproduksjonen, og det er etter disse
medlemmers mening sannsynlig at denne utviklingen vil fortsette, slik at
absolutt knapphet på mat fort kan bli situasjonen i neste århundre. På
denne bakgrunn mener disse medlemmer det er uforsvarlig å redusere norsk
matvareproduksjon dramatisk. Det er også grunn til å peke på at
brakklegging av jord har meget uheldige konsekvenser: For det første tar det
meget langt tid å bringe brakklagt jord tilbake i produksjon; for det andre
er konsekvensen av brakklegging av jord ofte rovdrift på den gjenværende
jorda, med stor bruk av kunstgjødsel og sprøyting. Disse medlemmer vil peke
på at allerede i dag representerer høy mekaniseringsgrad og stor bruk av
kunstgjødsel og plantevernmidler et betydelig økologisk problem.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti vil peke på at uansett hvilke retningslinjer man legger til
grunn for norsk landbruk, så vil det være en betydelig matvareimport til
Norge. Gjennom GATT/WTO-avtalen har Norge forpliktet seg til en minimums
markedsadgang for landbruksprodukter på 3-5 % i løpet av perioden 1995-2000.
Disse medlemmer mener at en størst mulig andel av denne importen må komme
fra u-land. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Sosialistisk
Venstrepartis merknader og forslag i
B.innst.S.nr.II
(1994-1995).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Rød Valgallianse mener endringene i den landbruksbaserte
næringsmiddelindustrien er et resultat av en unødvendig EU-tilpasning.
Disse medlemmer mener behovet for å opprettholde sysselsettingen i den
landbruksbaserte næringsmiddelindustrien tilsier at næringen fortsatt bør
være basert på lokal råstofftilgang og skjerming fra EU-markedet. Disse
medlemmer viser for øvrig til den beskrivelse av næringen, og forslag til
alternativ omstilling som Sosialistisk Venstreparti skisserte i
B.innst.S.nr.II
(1994-1995).
Komiteens medlemmer fra Kristelig
Folkeparti viser til sine merknader i innstillingen til årets
jordbruksoppgjør og til
Innst.S.nr.2
(1994-1995) om støttetiltak for den landbruksbaserte
næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer vil understreke at EØS-avtalen gir
økte muligheter samtidig med at det øker kravet til teknologisk kompetanse
og konkurranseevne innen ulike bransjer og næringer. Disse medlemmer har
forståelse for at Regjeringen vil satse på en del norske særmuligheter, men
vil samtidig peke på at det er en del forhold som er knyttet til geografiske
og klimatiske forhold som ikke er diskutable forhandlingsspørsmål. Disse
medlemmer vil peke på den historiske egenarten i det norske landbruket og
hevde at det vil være feilaktig å satse på en ensidig utvikling av et
industrielt jordbruk som om Norge var Danmark. Toll og støttepolitikken må
etter disse medlemmers mening utformes i samsvar med disse hensyn.
Komiteens medlem fra Venstre viser generelt til sine merknader i forbindelse med Stortingets plenumsbehandling av jordbruksoppgjøret for 1995.
Dette medlem støttet norsk tilslutning
til GATT/WTO-avtalen, og viser til forslag fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Venstre i
B.innst.S.nr.II
(1994-1995) når det gjelder viktige sider ved iverksetting av avtalen for
jordbruket og endringer av GSP-ordningen når det gjelder import av
landbruksvarer. Dette medlem stiller seg kritisk til at Regjeringen
forsøker seg med forslag om en betydelig raskere reduksjon av norske
tollsatser enn tidligere forutsatt. Dette fører til lite forutsigbare
rammevilkår, og strider med overordnede målsetninger for
landbrukspolitikken. Dette medlem går inn for en samlet strategi for å
bygge ned handelshindre overfor utviklingsland, og viser til forslag i
innstillingen til St.prp. nr. 59 (1994-1995) om gradvis nedtrapping av
tollavgiftene over 6 år.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse
vil påpeke at tilpassinga av norsk landbrukspolitikk til GATT/WTO-systemet
er en følge av at Stortinget to dager etter EU-avstemninga vedtok
tilslutning til GATT/WTO mot tre stemmer.
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener Regjeringens politikk i forhold til jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien går i riktig retning, men at tempoet og ambisjonsnivået er for lavt.
Dette medlem mener det er påkrevet at større bruksenheter innen landbruket fremtvinges og at markedsreguleringen gradvis avvikles parallelt med at toll på importert mat reduseres. Det bør videre settes som en klar forutsetning at den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien skal stå på egne ben uten næringsstøtte.
I innstillingen til Kredittmeldingen 1993 ( Innst.S.nr.81 (1994-1995) ) tok finanskomiteen opp spørsmålet om konkurransevirkninger av bankkrisetiltakene. Det heter bl.a.:
| « Komiteen viser til at styret i Den norske Bankforening har tatt opp den konkurransevridende effekt av håndteringen av bankkrisen. Komiteen har merket seg at også de bankene som unngikk krisen fortsatt i mange år vil måtte være med å betale denne regningen gjennom nedbetaling av lån til Statens Banksikringsfond og gjennom en nødvendig økonomisk oppbygging av forretningsbankenes eget sikringsfond. Komiteen vil påpeke at det er ønskelig å motvirke en konkurransevridning som følge av dette. Komiteen legger til grunn at departementet vurderer disse spørsmålene nærmere med sikte på å motvirke at statens krisehåndtering på et mer varig grunnlag fører til en konkurransevridning mellom enkeltbanker eller mellom de ulike bankgrupperingene, deriblant sparebankene. Komiteen vil i den forbindelse også vise til den kompetanse bankenes sikringsfond har. » |
Spørsmål om konkurransevridninger av bankkrisetiltakene er blitt tatt opp i ulike sammenhenger etter at tiltakene ble iverksatt. Vurderingen av fordeler og ulemper ved tiltakene varierer bl.a. med synsvinkelen og hvilke faktorer en ser på. At tiltakene ikke fullt ut kunne være konkurransenøytrale, ble påpekt av departementet i forbindelse med at kriseapparatet ble etablert. I Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) het det bl.a.:
| « Tiltakene er søkt utformet slik at konkurransen bibeholdes. Det er neppe til å unngå at statlig kapitaltilførsel i det omfang som her foreslås, vil ha visse konkurransevridende effekter. Bruken av statlige midler må derfor i hvert enkelt tilfelle avpasses i forhold til virkningene på konkurransesituasjonen. » |
Det er i meldingen redegjort nærmere for saken.
Det ble innført en grunninnskuddsordning fra Norges Bank med vesentlig lavere rente enn bankenes øvrige lån i sentralbanken. Ordningen innebar en fordel for alle banker. Totalt tilført subsidiebeløp under grunninnskuddsordningen, som varte fra 2. desember 1991 til 30. november 1993, var på om lag 2,7 mrd. kroner. I forbindelse med skattereformen ble det foreslått en ordning med begrenset rett til å benytte negative saldi til erverv av aksjer m.v. i norske selskaper som driver landbasert virksomhet, jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) . Ordningen ble utvidet etter forslagene i Ot.prp. nr. 70 (1990-1991) , og gikk bl.a. ut på en særlig gunstig adgang til å avregne eksisterende negative saldi ved kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis i banker. Det ble gitt en særskilt bevilgning til Sparebankenes sikringsfond på 1 mrd. kroner for å styrke sparebankenes og sikringsfondets økonomi. Av andre tiltak kan nevnes lettelsen i likviditetskravet og reduksjonen i sikringsfondsavgiften. For alle disse tiltakene gjelder det at de ikke var rettet spesielt inn mot krisebankene.
Regjeringen viser til usikkerheten om vridningenes karakter og omfang, og at vridningene uansett er avtagende over tid. Dette innebærer at det ikke er grunnlag for å kompensere for virkningene i ettertid. Gjennom å opptre som enhver annen profesjonell eier ved forvaltningen av eierinteressene, bør eventuelle konkurransevridninger som følge av statlig eierskap motvirkes. Departementet mener for øvrig at det er en for snever betraktningsmåte at den offentlige redningsaksjonen overfor bestemte banker var til ulempe for andre banker. Det forhold at norske myndigheter sikret det finansielle system under bankkrisen må regnes som et gode for hele banknæringen. Det er alminnelig tilslutning, også i ettertid, til det syn at det finansielle system i Norge måtte reddes. Det har vært bred politisk enighet om at dette i praksis og i den situasjonen som forelå bare kunne skje gjennom tiltak fra statens side. Det var også bred tilslutning i Stortinget til den måten redningsaksjonen ble gjennomført på.
Konkurransevirkningene av kapitaltilførsel fra bankenes egne sikringsfond kan prinsipielt vurderes etter de samme linjer som virkningene av statlig tilførsel. En viktig forskjell er likevel at sikringsfondenes midler er opparbeidet med sikte på dette formålet. Når en bank er illikvid eller insuffisient skal bankens styre melde fra til Kredittilsynet, som skal varsle det aktuelle sikringsfondet. Sikringsfondet må så ta stilling til om det skal støtte banken. Sikringsfondet kan velge mellom å sikre videre drift i banken, eventuelt ved å bidra til fusjon med annen bank, eller å la være å gi støtte. I sistnevnte tilfelle vil banken eventuelt settes under offentlig administrasjon og avvikles. Ved avvikling av en sparebank skal Sparebankenes sikringsfond i henhold til vedtektene « dekke tap som andre enn banker kan få på sine innskudd ». Forretningsbankenes sikringsfond har som formål å støtte medlemsbankenes virksomhet og sikre oppfyllelsen av deres skyldnader, men styret har en skjønnsmessig adgang til å avgjøre om og hvordan økonomisk støtte skal ytes.
Sikringsfondsordningene har likhetstrekk med en forsikringsordning. Det er ikke noen prinsipiell forskjell mellom utbetalinger fra sikringsfondene som finansieres ved allerede innbetalte midler, og de som finansieres ved lån med dekning i framtidige avgiftsbetalinger. Belastningen på bankene er en avgift som beregnes i forhold til forvaltningskapitalen for bankene som er tilknyttet vedkommende sikringsfond. Sikringsfondene har etter gjeldende lovgivning mulighet til å velge mellom ulike tiltak for å støtte enkeltbanker. Sikringsfondene kan dermed ta de mulige konkurransemessige virkninger med i en samlet avveining av et tiltak. Men det vil også for sikringsfondene være vanskelig å oppnå full konkurransenøytralitet ved iverksettelse av tiltak overfor enkeltbanker.
I brev av 24. januar 1995 til Finansdepartementet tok Den norske Bankforening til orde for at Forretningsbankenes sikringsfond bør ettergi støtteinnskudd for om lag 200 mill. kroner som er plassert i enkelte av medlemsbankene, og at sikringsfondets resterende gjeld til Statens Banksikringsfond pr. 31. desember 1994 på om lag 600 mill. kroner bør ettergis. Ønsket fra Bankforeningen er begrunnet med at bankkrisetiltakene har virket konkurransevridende.
Det er i meldingen redegjort nærmere for de to spørsmålene. Når det gjelder spørsmål om ettergivelse av støttetilskudd konkluderer departementet med at departementet ikke kan binde opp en avgjørelse som etter regelverket tilligger sikringsfondets styre. Det er til enhver tid sikringsfondets styre som treffer avgjørelser om disponeringen av fondets midler, herunder også spørsmål om mulig ettergivelse.
Hva angår det andre spørsmålet, vises til brev fra departementet av 22. mars 1995, hvor konklusjonen er at departementet ikke finner å ville fremme forslag overfor Stortinget om ettergivelse av gjeld fra Statens Banksikringsfond.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar dette til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at en samlet komité uttalte følgende i Innst.S.nr.81 (1994-1995):
| « Komiteen
viser til at styret i Den norske Bankforening har tatt opp den konkurransevridende
effekt av håndteringen av bankkrisen. Komiteen har merket seg at også de bankene
som unngikk krisen fortsatt i mange år vil måtte være med på å betale denne regningen
gjennom nedbetaling av lån til Statens Banksikringsfond og gjennom en nødvendig
økonomisk oppbygging av forretningsbankenes eget sikringsfond. Komiteen vil påpeke
at det er ønskelig å motvirke en konkurransevridning som følge av dette. Komiteen
legger til grunn at departementet vurderer disse spørsmålene nærmere med sikte
på å motvirke at Statens krisehåndtering på et mer varig grunnlag fører til en
konkurransevridning mellom de ulike bankgrupperingene, deriblant sparebankene.
Komiteen vil i den forbindelse vise til den kompetanse bankenes sikringsfond
har. » |
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at departementet i brev til Den norske Bankforening av 23. mars 1995, som er gjengitt i meldingen, uttaler at den foreslåtte ettergivelse av støtteinnskudd til de banker som unngikk krisen, for å motvirke konkurransevridning, ikke « kan sies å inngå blant de virkemidler som sikringsfondet har anledning til å anvende i sin virksomhet etter forretningsbankloven ».
Disse medlemmer har videre merket seg at departementet i dette spørsmål konkluderer med at departementet ikke kan binde opp en avgjørelse som etter regelverket tilligger sikringsfondets styre, herunder spørsmålet om ettergivelse av støtteinnskudd.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn, og under henvisning til sine foran refererte ønsker om å motvirke konkurransevridning, be Regjeringen fremme forslag til lovendring som gir mulighet for en slik ettergivelse i forbindelse med forslaget til Nasjonalbudsjettet for 1996.
Disse medlemmer forutsetter at en slik hjemmel bare skal anvendes i helt ekstraordinære situasjoner hvor f.eks. håndteringen av en omfattende bankkrise i særlig grad fører til betydelig konkurransevridning. Disse medlemmer mener at håndteringen av bankkrisen i Norge hadde denne type konsekvenser og viser til det foran refererte sitat fra Innst.S.nr.81 (1994-1995).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
lovforslag som klargjør at styret i Forretningsbankenes Sikringsfond har
hjemmel til å ettergi støtteinnskudd i medlemsbanker for å motvirke
konkurransevridning. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bankkrisetiltakene ble utløst ved at de private bankene var i en akutt og alvorlig krise, hvor enkelte av bankene hadde negativ egenkapital. Disse medlemmer understreker i den sammenheng at det ikke fantes private investorer som var villig til å redde bankene, ikke minst fordi kapitaltilskudd måtte gå til å dekke underbalansen i bankene. I denne situasjonen sviktet det private eierskapet. Det var derfor en samfunnsmessig nødvendig oppgave å redde bankene med statlige midler.
Disse medlemmer viser til at bankkrisetiltakene var en politisk redningsaksjon, hvor fellesskapet måtte tre inn der de private eierne sviktet. Disse medlemmer mener tradisjonelle konkurransebetraktninger var uten relevans for denne situasjonen, fordi slike betraktninger måtte føre til at bankene ble begjært konkurs. Disse medlemmer mener dette ville ført til dramatiske problemer for norsk økonomi på kort og lang sikt.
Disse medlemmer mener tradisjonelle konkurransemessige betraktninger fortsatt er uten relevans for det statlige eierskapet. Det statlige eierskapet håndteres på ingen måte slik at det er grunn til å mistenke staten for å misbruke sin dominerende eierposisjon. Disse medlemmer mener det snarere er grunn til å hevde at staten overhode ikke bruker sin eierposisjon, og at det ville vært samfunnsmessig gagnlig om eierskapet hadde blitt brukt mer aktivt. Dette ville hatt betydning for filialnett, håndtering av gjeldskunder og generell kredittpolitikk.
Disse medlemmer finner grunn til å minne om at de tre største forretningsbankene, med statlig eierdominans, ikke har økt, men tvert imot redusert, sine markedsandeler, til fordel for de øvrige bankene som ikke mottok støtte. Disse medlemmer minner videre om at flere av bankkrisetiltakene var generelle tiltak, rettet mot flere banker, og hvor det ikke har medført statlig eierskap. Dette dreier seg om tiltak for til sammen 3,7 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at
Forretningsbankenes Sikringsfond har bedt om ettergivelse av gjeld til
Statens Banksikringsfond, med henvisning til at bankstøttetiltakene har
virket konkurransevridende. Disse medlemmer går imot en slik ettergivelse,
og støtter dermed departementets forslag til håndtering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.81 (1994-1995).
Finansdepartementet tok høsten 1993 initiativ overfor Norges Bank for å få undersøkt kostnadene i betalingsformidlingen.
De totale kostnadene i betalingsformidlingen er beregnet til mellom 6 og 6,2 mrd. kroner, eller om lag 30 % av bankenes totale driftskostnader. Seddelhåndteringen alene koster om lag 2 mrd. kroner. I perioden 1988-94 vokste bankenes totale transaksjonsvolum for girotjenester, sjekk, EFTPOS (kort-terminaler i butikk m.v.) og minibank med 26 %. Samtidig økte de totale kostnadene eksklusive seddelhåndteringen med om lag 7 %
Sparebankforeningens Servicekontor og Bankforeningens Servicekontor har søkt Finansdepartementet om godkjenning av regler for beregning av pris for tilgang til bankenes fellessystemer i betalingsformidlingen. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 skal samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner godkjennes av Finansdepartementet. Norges Bank, Kredittilsynet og Konkurransetilsynet har gitt uttalelser til søknaden. Finansdepartementet har søknaden under behandling.
Departementet fastsatte med virkning fra 19. april 1995 endringer i grunnfondsbevisforskriften for sparebanker ( forskrift av 19. oktober 1990 nr. 809 ). Siktemålet med forskriftsendringen har vært å gjøre grunnfondsbevis mer attraktive for investorer, for på den måten å redusere sparebankenes kostnader ved bruk av dette egenkapitalinstrumentet. Dette er i samsvar med intensjonene som lå til grunn for innføring av sparebankenes adgang til å utstede grunnfondsbevis ved endringen av sparebankloven i 1987, jf. Ot.prp. nr. 73 (1986-1987) . De konkrete forskriftsendringene innebærerer bl.a. at sparebankene gis anledning til å føre eventuell overkurs ved emisjon til et eget overkursfond. Bestemmelsen om utjevningsfondets (dvs. grunnfondsbeviseiernes « andel » av tilbakeholdt overskudd) maksimale størrelse er samtidig opphevet. Videre er grunnfondsbeviseiernes eiendomsrett til grunnfondsbeviskapitalen, utjevningsfondet og overkursfondet, samt prioritetsforholdet mellom de ulike deler av en sparebanks ansvarlige kapital, fastsatt i forskriften.
Finansdepartementet nedsatte 14. mai 1993 en arbeidsgruppe til å vurdere ulike spørsmål i tilknytning til utvidet bruk av unit linked livsforsikringsprodukter (forsikringsprodukter med investeringsvalg), jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 1995. Departementet har på bakgrunn av arbeidsgruppens rapport og høringsmerknadene til rapporten utarbeidet utkast til forskriftsendringer, som nå er sendt på høring.
Utkastet er basert på følgende hovedlinjer:
| - | Sparedelen av en unit linked livsforsikring skal kanaliseres til forvaltningsselskaper og plasseres i verdipapirfond opprettet i henhold til verdipapirfondloven, eller i verdipapirfond forvaltet av investeringsforetak etablert i EØS-stat. Forsikringstakers krav skal være rettet mot forsikringsselskapet, mens selskapet står som eier av verdipapirfondsandelene. Virksomheten kan drives i særskilt opprettede unit linked livsforsikringsselskaper eller i vanlige livsforsikringsselskaper. |
| - | Departementet har lagt vekt på at strukturen i livsforsikring med investeringsvalg skal være enkel og oversiktlig både for publikum og myndigheter. Hensynet til utskilling av midlene tilknyttet unit linked forsikringer fra midler tilknyttet selskapenes ordinære virksomhet, bl.a. for tilsynsformål og for å unngå kryssubsidiering mellom ulike kundegrupper, har i denne sammenheng veid tungt. |
| - | Etter dagens regler om unit linked livsforsikring er det et krav at forsikringsselskapet må garantere en avkastning som minst er lik null på kontraktene. Avkastningsgaranti innebærer en asymmetrisk fordeling av risiko. Forsikringsselskapet bærer eventuelle tap, men får ikke eventuelle gevinster. Dette gjør det vanskelig å tilby unit linked produkter, og kunne innebære en fare for at selskapene fikk svekket sin soliditet. Å tillate både garanterte og ugaranterte produkter vil komplisere både produktet, regelverket og tilsynet. Nåværende bestemmelse foreslås derfor erstattet med en bestemmelse om at livsforsikringsselskapene ikke kan garantere størrelsen på avkastningen på unit linked kontrakter. |
| - | Gjeldende regelverk krever at forsikringsmidlene i unit linked livsforsikringskontrakter skal plasseres med en høyere risiko, herunder høyere aksjeandel enn det som gjelder for selskapets ordinære portefølje. Denne bestemmelsen foreslås ikke videreført. Det legges vekt på å gi forbrukerne valgmuligheter. |
| - | Gjeldende regelverk tillater private tjenestepensjonsordninger (TPES), men ikke egne pensjonsordninger (EPES), som unit linked. Ettersom TPES og EPES skal ha garantert utbetalingsplan, kan de ikke oppfylles ved unit linked uten avkastningsgaranti. |
| - | Flytteretten for unit linked kontrakter vil gjelde både mellom selskap som driver unit linked virksomhet og mellom tradisjonelle livsforsikringsprodukter og unit linked produkter. Forsikringstaker skal kunne endre sin investeringsprofil over tid ved at han endrer sammensetningen av de fond han ønsker å knytte sparedelen opp mot. Ved flytting av sparedelen mellom ulike fond skal samme frist som ved oppgjør etter verdipapirfondloven gjelde. Ved flytting av unit linked forsikringen mellom ulike selskaper vil flyttegebyrene og fristene som gjelder for tradisjonell livsforsikring gjelde. |
| - | Både solvensmarginkrav og krav til ansvarlig kapital foreslås gjort gjeldende for unit linked livsforsikring. Forsikringsmidler tilhørende unit linked forsikringer skal inngå i beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital med en vekt på 20 % i forhold til den vekt de ville inngått med dersom de var tilknyttet ordinære livsforsikringer. |
| - | Det legges til grunn at salg av unit linked produkter skal ledsages av strenge krav til markedsføring og løpende informasjon. |
Finansdepartementet fastsatte 19. februar 1993 en forskrift om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond. Forskriften fastsetter bl.a. at reglene om kapitaldekning i stor utstrekning skal være de samme for pensjonskasser som for forsikringsselskaper. I forbindelse med behandlingen av Kredittmeldingen 1993 (jf. St.meld. nr. 13 (1994-1995) og Innst.S.nr.81 (1994-1995)) gjorde Stortinget følgende vedtak:
| « Stortinget ber Regjeringen endre forskriftene om pensjonskasser slik at kapitaldekningskravet settes til minst 200.000 kroner og minst 8 % av vektet balanse, dog minst 10 % for pensjonskasser med lavere forvaltningskapital enn 10 mill. kroner. » |
Forskrift om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond av 19. februar 1993 ble 23. februar 1995 endret i tråd med dette. Ny forskrift trådte i kraft 1. mars 1995.
Et flertall i finanskomiteen ba i B.innst.S.nr.II (1994-1995) departementet foreta en nærmere vurdering av muligheten for å la midler avsatt i pensjonskassers premiefond bli inkludert i beregningen av garantikapital, eller at disse midlene unntas fra den balanse som garantikapitalen skal beregnes av. Departementet har dette spørsmålet fortsatt til vurdering.
I Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) ble det fremmet forslag til endringer i finanslovgivningen som følge av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Proposisjonen gjelder hovedsakelig tilleggsavtalen til EØS-avtalen som bl.a. inneholder tredje livsforsikringsdirektiv, tredje skadeforsikringsdirektiv og direktivet om tilsyn med kredittinstitusjoners store enkeltengasjementer. En nærmere omtale av direktivene er gitt i St.prp. nr. 40 (1993-1994).
Gjennomføringen av EØS-forpliktelsene forutsetter imidlertid også endringer i forskriftsverket for finansinstitusjonene. En rekke utkast til forskrifter som hovedsakelig gjelder gjennomføringen av tilleggsavtalen til EØS-avtalen, har i løpet av 1994 og begynnelsen av 1995 vært på høring. Dette gjelder utkast til forskrifter om:
| - | solvensmargin i skadeforsikring og livsforsikring, |
| - | kapitalforvaltning i livs- og skadeforsikring, |
| - | premier og forsikringstekniske avsetninger i livsforsikring, |
| - | overdragelse av forsikringsbestand, |
| - | forsikringsselskaper med hovedsete i annet EØS-lands virksomhet her i riket, |
| - | norske forsikringsselskapers virksomhet i andre EØS-land, |
| - | endring av forskrift om forsikringsbransjer og klasser, |
| - | tilsyn med finansinstitusjoners store enkeltengasjementer, |
| - | forsikringsmegling, |
| - | forbrukerkreditt, |
| - | filialetablering her i riket av fondsmeglerforetak med hovedsete i annet EØS-land. |
For øvrig fastsetter Kredittilsynet nå forskrift om endring av forskrift om kontoføring i livsforsikring og nye forskrifter om bank- og forsikringsregnskaper.
Reglene om solvensmarginkapital skal sikre at forsikringsselskapene skal kunne møte tap knyttet til den finansielle risiko og forsikringsrisikoen. De norske reglene om ansvarlig kapital skal fortsatt gjelde. Et forskriftsutkast om solvensmargin utarbeidet av Kreditttilsynet ble sendt på høring 9. september 1994, med frist 14. oktober 1994. Flere høringsinstanser mente at forskriftsutkastets bestemmelser om hvilke kapitalkomponenter som skulle kunne inngå i solvensmarginkapitalen var for strenge. Forskriftsutkastet har vært drøftet i kontaktordningen for forsikring. Det er foretatt visse justeringer av reglene i forhold til høringsutkastet. Forskriften vil bli fastsatt om kort tid.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar dette til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til departementets
forslag til forskrift knyttet til EØS-forskriftene og finanslovgivningen.
Disse medlemmer viser til merknader fra disse medlemmer i
Innst.O.nr.72
(1993-1994) til
Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) , hvor disse medlemmer gikk imot
lovendringene som ligger til grunn for disse forskriftene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser videre til forslag til forskriftsendring for unit-linked-produkter. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at disse medlemmer har vært imot innføring av unit-linked-ordningen.
Disse medlemmer viser til
departementets endring i forskriften om grunnfondsbevis for sparebanker.
Denne endringen innebærer at grunnfondsbevis gis utvidet eiendomsrett.
Disse medlemmer er uenige i denne endringen.
Pensjonssparing i banker
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen
fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
forbindelse med Statsbudsjettet/Nasjonalbudsjettet for 1996 å fremme forslag
om adgang til pensjonssparing med skattefradrag i banker. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det etter disse medlemmers syn fremdeles er Folketrygden som bør være hovedpilaren i pensjonssystemet. En adgang til pensjonssparing med skattefradrag i banker og verdipapirfond vil etter disse medlemmers mening kunne bryte med prinsippet om at pensjonssparing med skattefradrag bør være et forsikringsprodukt. En slik utvidelse vil videre uthule prinsippet om at skattemessig særbehandling av enkelte spareformer bør unngås.
Disse medlemmer ser imidlertid at bankens manglende adgang til å tilby slike tjenester kan innebære en konkurransevridning i forhold til forsikringsselskap.
Disse medlemmer vil derfor be
Regjeringen vurdere dette spørsmålet i forbindelse med statsbudsjettet for
1996.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
viser til at Senterpartiet tidligere har gått imot pensjonssparing i bank.
Siden sist saken var oppe til behandling i Stortinget, har imidlertid
stortingsflertallet, mot Senterpartiets stemmer, åpnet adgang for å opprette
finanskonserns. Større banker har benyttet seg av denne adgangen, og har
dermed via sine forsikringsselskaper kunnet tilby pensjonsforsikring.
Situasjonen er derfor nå i ferd med å bli slik at kun mindre banker i
distriktene ikke har mulighet for å tilby pensjonsspareprodukter. Dette
medfører en forsterket kapitalsentralisering. Disse medlemmer finner det
derfor nå nødvendig å åpne for at banker skal kunne tilby pensjonssparing
med skattefradrag. Disse medlemmer forutsetter at bankenes produkter blir
mest mulig lik forsikringsselskapenes pensjonsforsikringsprodukter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at skattefradrag for egen pensjonssparing innebærer at de som har god råd til å spare ut over sparingen gjennom Folketrygden får en skattelette. Disse medlemmer viser til at trygging av framtidas pensjonsforsikringer bør skje ved å øke skattegrunnlaget, og ikke ved å redusere det. Disse medlemmer viser til forslag fra disse medlemmer om å redusere skattefradraget for egen pensjonsforsikring i B.innst.S.nr.1 (1994-1995) og går imot forslaget om adgang til pensjonssparing med skattefradrag i banker.