B.innst.S.nr.IV (1994-1995)
Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett for 1995.

6. Sysselsettingspolitikken

6.1 INNLEDNING

Sammendrag

       Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle. Alle deler av politikken er derfor innrettet mot å gi en varig styrking av grunnlaget for økt verdiskaping og sysselsetting. Offentlige budsjetter har siden 1989 blitt brukt aktivt for å motvirke økende arbeidsledighet. Arbeidsmarkedspolitikken har hatt til hensikt å opprettholde de arbeidssøkendes kompetanse og tilknytning til arbeidslivet. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet har bidratt til en vesentlig styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen og dermed sysselsettingen.

       Det er i meldingen redegjort for sysselsettingsutviklingen, forholdet mellom strukturell og konjunkturell ledighet og betydningen av tiltak for å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet.

       Det er videre i meldingen redegjort for arbeidsmarkedstiltakene i 1995, situasjonen for langtidsledige i alderen 20-24 år, for dagpengeordningen, kursstønad for ungdom og arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at hovedmålet for den økonomiske politikken skal være å sikre full sysselsetting.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sysselsettingen økte sterkt gjennom 1994, og at sysselsettingsveksten synes å fortsette i 1995. Det anslås nå en økning i sysselsettingen på 30.000 personer fra 1994 til 1995. Samtidig har imidlertid arbeidsstyrken økt slik at AKU-ledigheten har vært omlag uendret fra 1. kvartal 1994 til 1. kvartal 1995. Flertallet viser til at den registrerte ledigheten ved utgangen av april var på 4,6 % av arbeidsstyrken, eller omlag 9.300 lavere enn på samme tid i fjor. Flertallet er enig i at ledigheten fortsatt ligger på et uakseptabelt høyt nivå.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at Regjeringen i salderingsproposisjonen for 1995 la opp til en viss nedtrapping i tiltaksinnsatsen, fra 58.000 plasser i gjennomsnitt i 1994 til 52.500 plasser i 1. halvår 1995. De samlede bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak i 1995 ga rom for 40.700 plasser i 2. halvår. Flertallet viser til at Regjeringen, bl.a. på bakgrunn av den utvidede innsatsen overfor langtidsledige i alderen 20-24 år, foreslår et tiltaksnivå på omlag 45.000 plasser for 2. halvår 1995.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det i meldingen er påpekt at ledigheten i hovedsak er av strukturell karakter, og at det da vil være begrenset hvor langt ned det er mulig å få ledigheten ved hjelp av budsjettpolitikken alene. Flertallet viser til at dersom arbeidsledigheten i perioder blir lavere enn den strukturelle ledigheten, vil lønns- og prisveksten tilta, noe som etterhvert undergraver grunnlaget for økt sysselsetting. Flertallet understreker derfor at det må legges sterkere vekt på tiltak for å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.II (1994-1995) der det framgår at Senterpartiet ønsker å satse mer og annerledes for å redusere arbeidsledigheten. En viktig forskjell fra Regjeringens opplegg er at Senterpartiet vil prioritere faste arbeidsplasser i kommunene og næringslivet framfor kortvarige arbeidsmarkedstiltak. Gjennom en slik satsing vil det også være mulig å redusere forbruket av dagpenger.

       Ved å omdisponere noe av midlene fra arbeidsmarkedstiltak til faste stillinger, vil det også bli bedre tid for de ansatte i arbeidsmarkedsetaten til å ta seg av det som bør være arbeidsmarkedsetatens hovedarbeidsområder, nemlig formidling og attføring.

       Disse medlemmer viser til erfaringer fra spesielt Arbeidsmarkedsetaten i Oslo og omegn som i pressemelding av 15. mai slår fast at den massive tiltaksbruken etter etatens syn medfører en klar fortrengning av ordinære arbeidsplasser. Arbeidsmarkedsetaten i Oslo og omegn foreslår derfor å redusere både KAJA-midlene, praksisplasser, lønnstilskudd til yrkeshemmede og sysselsettingstilskudd. Etaten foreslår i alt innsparinger på 197 mill. kroner på sitt budsjett etter at det er tatt høyde for økning på andre budsjettposter som f.eks. AMO og nye stillinger.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen følger opp Senterpartiets forslag om en utvidelse av ungdomsgarantien ved å sikre alle ledige i alderen 20-24 år tilbud om arbeid eller utdanning ( Dok.nr.8:32 (1994-1995) fra februar 1995). Disse medlemmer mener imidlertid at tilbud skal gis så fort som mulig og at det ikke skal være noen regel at de som skal få nyte godt av slike tilbud skal ha vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for å prioritere flere lærlinge- og praksisplasser, samt et sterkere engasjement for samsvar mellom studieretningene i Reform 94 og næringslivets behov.

       Disse medlemmer vil også peke på at faste stillinger til uløste oppgaver i kommunene innen f.eks. helse, omsorg, kultur og miljø, samt nye studieplasser på områder hvor samfunnets behov i dag ikke dekkes, er viktige bidrag for å skaffe flere unge arbeid.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 51 (1994-1995), Innst.S.nr.220 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at dersom det langsiktige strukturelle ledighetsnivået skal reduseres så må virkemåten i arbeidsmarkedet forbedres. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens politikk på en rekke områder trekker i motsatt retning. Regjeringen forsvarer sider ved arbeidsmarkedet som fører til lavere fleksibilitet og høyere ledighet samtidig som Regjeringen og stortingsflertallet sørger for lovendringer som gir mindre fleksibilitet i arbeidsmarkedet og dermed høyere ledighet. Disse medlemmer beklager at Regjeringen ikke er villig til å avvikle det strenge kravet om konsesjon for å drive utleie av arbeidskraft og at Regjeringen fullstendig avviser privat arbeidsformidling. En mer effektiv arbeidsformidling ville være et verdifullt bidrag til økt sysselsetting og verdiskapning. Regjeringen setter sitt ønske om offentlig kontroll med arbeidsformidlingen høyere enn den nødvendige fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen konstaterer at Regjeringens innstramninger av arbeidsmiljøloven gjør det meget vanskelig for bedrifter å ansette folk i kortere perioder for å dra nytte av konjunkturtopper. I dagens situasjon betyr det at ledigheten nå er høyere enn den ville vært uten denne uheldige innstramningen i arbeidsmiljøloven.

       Disse medlemmer mener tiltaksnivået er for høyt sett i forhold til den konjunkturmessige situasjon norsk økonomi er i. Det er og disse medlemmers oppfatning at et for høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene i denne konjunkturfasen i seg selv kan virke negativt på arbeidsmarkedets virkemåte. Disse medlemmer vil legge noe mindre vekt på midlertidige sysselsettingstiltak og i stedet bedre mulighetene for ordinær sysselsetting både på kort og lang sikt ved å bedre bedriftenes rammebetingelser og styrke den høyere utdanning ved å opprette flere studieplasser. Disse medlemmer viser til behandlingen av St.prp. nr. 51 der disse medlemmer fremmer forslag om innstramninger på tiltaksnivået.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener arbeid for alle er et hovedmål for den økonomiske politikken. Disse medlemmer viser til sine merknader om finanspolitikken i denne innstillingen.

       Disse medlemmer viser til at veksten i norsk økonomi er svært sterk. BNP-veksten i 1994 og 1995 blir på rundt 5 % i året. Veksten i investeringene i industrien anslås til 35 % i 1995. På denne bakgrunn kan disse medlemmer ikke karakterisere utviklingen på arbeidsmarkedet som annet enn svært svak. Disse medlemmer viser til at Norge ikke kan regne med så sterk økonomisk oppgang annet enn i rene unntaksår, og at det derfor reelt sett ikke er noen forbedring i arbeidsledighetssituasjonen i 1995. Den samlede ledigheten ligger på rundt 150.000 allerede før de store utdanningskullene har meldt seg på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 6.2.1 om deling av arbeid, hvor disse medlemmer viser til at den tidligere sammenhengen mellom økonomisk vekst og vekst i sysselsettingen nå er blitt svakere. Disse medlemmer mener derfor den økonomiske politikken i betydelig grad må legges om for å unngå at arbeidsledigheten fortsetter på et uakseptabelt høyt nivå.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader om kommuneøkonomien i denne innstilling, hvor disse medlemmer understreker kommunenes viktige rolle i å sikre redusert arbeidsledighet. Disse medlemmer mener utviklingen de siste årene har vist at det private næringslivet ikke kan redusere arbeidsledigheten tilstrekkelig, selv i år med rekordstor oppgang. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Aftenpostens oppslag over de 200 største selskapene i Norge 1. juni 1995. Denne oversikten viser at de 25 største selskapene alene forbedret sitt resultat med nesten 1,2 mrd. kroner fra 1993 til 1994, men samtidig reduserte antallet sysselsatte med ca 3.500.

       Disse medlemmer understreker at når arbeid til alle er et overordnet mål, så må også innsatsen for å redusere ledigheten prioriteres tilsvarende. Disse medlemmer viser til merknader og forslag fra disse medlemmer i B.innst.S.nr.I (1994-1995) og til merknader og forslag fra disse medlemmer i denne innstilling og i Innst.S.nr.220 (1994-1995), jf. St.prp. nr. 51 (1994-1995).

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at arbeid for alle er et hovedmål for den økonomiske politikken, og viser til sine merknader andre steder i innstillingen når det gjelder viktige forslag som kan bidra til å skape nye arbeidsplasser, først og fremst ved å gjøre mer for å hente ut det potensialet for økt sysselsetting som ligger i småbedriftene. Dette medlem mener det i den økonomiske oppgangsperioden vi nå er inne i er behov for å trekke tilbake en del av de offentlige tiltakene for å skape større rom for vekst og økt sysselsetting i privat sektor. Dette medlem går på denne bakgrunn inn for å redusere omfanget av arbeidstiltakene, og viser til forslag i innstillingen til St.prp. nr. 51 (1994-1995), Innst.S.nr.220 (1994-1995).

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen vil bemerke at økt sysselsetting følger av enkeltmenneskers vilje og evne til å ta risiko, samt satse tid og penger på innovasjon og nyskapning. Slik vilje og evne utløses eller kveles av de rammevilkår samfunnet har å tilby. Dagens situasjon er at de største virksomhetene, der investeringer og fremgang gir minst vekst i sysselsettingen, samlet sett har de beste vilkårene, mens de minste bedriftene hvor sysselsettingspotensialet presumtivt er størst, samlet sett har dårligst rammevilkår.

       Dette medlem mener nøkkelen til økt sysselsetting i privat virksomhet ligger i myndighetenes evne til å stimulere vekst i segmentet små- og mellomstore bedrifter. Her finner man presumptivt også virksomheter som i stor grad kan tenkes å etterspørre ufaglært arbeidskraft og personer som ikke kan fremvise papirer fra universitet eller høyskole.

       Dette medlem mener Arbeiderpartiet og dets nære støttespillere i praksis har gjort lite for å stimulere SMB. Snarere synes strategien å være at det primært er offentlig sektor som skal sørge for sysselsettingsvekst. I så måte er det betegnende at omkring 50 % av fjorårets netto sysselsettingsvekst kom nettopp her.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er enig i at alle ledige i alderen 20-24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak, dersom det ikke kan gis tilbud om jobb eller utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen tar avstand fra at denne type politiske « garantier » kan skape økt verdiskapning eller flere arbeidsplasser. Disse medlemmer vil isteden styrke muligheten for at unge kan skaffe seg arbeid eller utdanning ved økt satsning på flere studieplasser og ved stimulanser til økt verdiskapning og sysselsetting i bedriftene.

       Disse medlemmer vil vise til Finansministerens brev til finanskomiteen av 24. april 1995 hvor det skrives:

       Disse medlemmer viser videre til at Finansministeren opplyser at i denne aldersgruppen faller langtidsledigheten relativt sterkere enn i aldersgrupper over 25 år. Disse medlemmer konstaterer at problemene for aldersgruppen mellom 20-24 år ikke kan sies å være større enn for grupper over 25 år og at det derfor ikke er behov for å lage spesialregler eller garantier for denne gruppen i forhold til eldre arbeidsledige som etter dagens statistikk har større problemer i arbeidsmarkedet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, har merket seg at utbetalingene til dagpenger vil bli lavere enn anslått og at Regjeringen derfor foreslår at dagpengebevilgningen settes ned med 570 mill. kroner. Flertallet har merket seg at Statens Innkrevingssentral vil starte innkreving av fordringer ved misbruk av dagpenger i løpet av 2. halvår 1995, i tråd med Stortingets vedtak.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen legger til grunn at Stortingets vedtak om å opprettholde kursstønad for ungdom vil bli iverksatt f.o.m. 1. juli 1995. Flertallet har merket seg at ressursbehovet for ordningen i 2. halvår 1995 på usikkert grunnlag kan anslås til 48 mill. kroner.

       Flertallet viser til at budsjettet for 1995 gir rom for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 21.900 plasser under arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede. Det regnes nå med at gjennomsnittlig tiltaksnivå i 1995 vil bli omlag 20.300 plasser, en økning på 2.600 plasser fra året før. Dette er 1.600 lavere enn tidligere budsjettert.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at den registrerte ledigheten er synkende. Disse medlemmer har merket seg at det fram til utgangen av mars i år er utbetalt 429 mill. kroner mindre i dagpenger enn i samme periode i fjor. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen å redusere bevilgningen til dagpenger med 570 mill. kroner. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å redusere bevilgningen med ytterligere 200 mill. kroner til 770 mill. kroner, og viser til forslag om dette under kap. 2541 post 70 i Innst.S.nr.220 (1994-1995), jf. St.prp. nr. 51.

       Disse medlemmer viser også til at det som følge av behandlingen av revidert budsjett opprettes mellom 3 og 4.000 studieplasser, noe som også antas å påvirke utbetalingen av dagpenger.

       Komiteen viser for øvrig til Innst.S.nr.220 (1994-1995), jf. St.prp. nr. 51 når det gjelder behandlingen av de enkelte forslag til bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak.

       Komiteen viser dessuten til komiteens innstilling til Dok.nr.8:32 (1994-1995), Innst.S.nr.221 (1994-1995).

6.2 DELING AV ARBEID. NÆRMERE OM OMSORGSPERMISJON

6.2.1 Deling av arbeid

Sammendrag

       Høy arbeidsledighet har ført til at det har blitt framsatt ulike forslag om å dele arbeidet. Dette kan bl.a. skje ved lavere pensjonsalder eller gjennom kortere arbeidstid, f.eks. gjennom generelle reduksjoner av normalarbeidsdagen. Enkelte slike forslag synes i noen grad å bygge på en forestilling om at det er en viss mengde arbeid totalt, og at spørsmålet er hvordan denne mengden skal deles. I OECDs sysselsettingsstudie og den alt overveiende delen av økonomisk faglitteratur blir denne forestillingen forkastet. Årsaken til høy strukturledighet ligger ikke i mangel på arbeidsoppgaver.

       På kort sikt avhenger virkningen av nedsettelse av arbeidstiden i stor grad av om det gis lønnskompensasjon. Generelle nedsettelser av arbeidstiden med lønnskompensasjon fører til økt pris- og kostnadsnivå, og konkurranseevnen svekkes.

       Problemet med deling av arbeid som middel mot arbeidsledigheten må også ses på bakgrunn av de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet. Mistilpasningen mellom bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft og de arbeidslediges kvalifikasjoner blir ikke mindre ved en nedsettelse av arbeidstiden. Dersom det er delmarkeder med overskuddsetterspørsel etter arbeidskraft, f.eks. for sykepleiere og ulike typer faglært arbeidskraft i privat sektor, så kan en arbeidstidsforkortelse øke mangelen på arbeidskraft og dermed bidra til økt lønnsvekst. Dette kan igjen smitte over til andre delmarkeder.

       En generell nedsettelse av normalarbeidstiden bør ikke blandes sammen med situasjoner der enkelte bedrifter står overfor store omstillinger. I slike situasjoner kan frivillige og midlertidige ordninger om mer fleksibel eller redusert arbeidstid som avtales lokalt kunne gjøre en nødvendig omstilling lettere, ved at den kan strekkes mer ut i tid. Det er viktig at offentlig støtte ikke bidrar til at slike ordninger blir langvarige.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar dette til etterretning. Flertallet viser til at problemene med å få redusert den høye ledigheten tyder på at den strukturelle ledigheten har økt. Slik strukturell ledighet skyldes ikke at det er mangel på arbeidsoppgaver, men en betydelig mistilpasning mellom bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft og de lediges kvalifikasjoner.

       Flertallet viser til at ulike typer av deling av arbeid som ikke bedrer de strukturelle forholdene på arbeidsmarkedet derfor bare kan gi en midlertidig reduksjon i ledigheten. Deling av arbeid vil redusere arbeidstilbudet og dermed svekke det langsiktige produksjonspotensialet i økonomien.

       Flertallet viser til at en nedsettelse av arbeidstiden uten lønnskompensasjon på kort sikt kan bidra til økt sysselsetting, men at dette vil motvirkes av økt lønns- og prisvekst som igjen vil presse ledigheten opp.

       Flertallet peker på at forkorting i arbeidstiden med lønnskompensasjon ytterligere vil forsterke denne effekten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser på arbeidsledigheten som en av vår tids største utfordringer. Disse medlemmer er av den oppfatning at en lavere arbeidsløshet enn det vi har i dag er en forutsetning for å opprettholde vårt velferdssamfunn.

       Disse medlemmer mener at deling av arbeid kan være et virkemiddel for å få flere i arbeid. Samtidig tyder undersøkelser på at en stor del av det norske folk ønsker å ha mer tid til familien og er villig til å gå ned i lønn for å få til dette. Kortere arbeidstid vil åpne for at det blir lettere å kombinere arbeid og omsorg. Gunstigere boligfinansiering og studiefinansiering sammen med en økning av småbarnstillegget vil ytterligere bidra til å gjøre dette mulig.

       Disse medlemmer viser til behandlingen av Dok.nr.8:46 (1993-1994) om tiltak for deling av arbeid der Senterpartiet foreslår at Regjeringens bes om å utarbeide en stortingsmelding på bakgrunn av de forslag til tiltak som ligger i Dok.nr.8-forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dok.nr.8:46 (1993-1994) om tiltak for deling av arbeid fra representantene Halvorsen, Djupedal, Hageler, Rønningen og Johansen. Representantene fremmer i dokumentet totalt 11 forslag om forskjellige tiltak for deling av arbeid, med sikte på å redusere arbeidsledigheten. Disse medlemmer viser til innstilling om dette dokumentet fra kommunalkomiteen.

       Disse medlemmer viser til at den historiske sammenhengen mellom BNP-vekst og økt sysselsettingsvekst på det nærmeste er brutt de siste årene. Tidligere ville selv beskjeden økonomisk vekst gi merkbar sysselsettingsvekst. Internasjonal arbeidsdeling, spesialisering, utnyttelse av stordriftsfordeler og ny teknologi vil stadig svekke behovet for arbeidskraft i produksjonen av varer. FN-rapporten « Human development report 1992 » omtaler dette fenomenet som « jobless growth », dvs. arbeidsløs vekst.

       Denne tendensen har også vært tydelig i Norge de siste årene. I perioden 1989-1993 vokste BNP totalt med 10 %, samtidig som antall sysselsatte sank med totalt 7,6 %, ref. tabell 5.1 i « Økologisk utsyn over året 1994 ». Fra 1988 til 1994 sank sysselsettingen i privat sektor med 2 % årlig, samtidig som BNP årlig økte med 2,4 %. Når man legger til den årlige tilveksten i arbeidsstyrken på 0,5-0,6 %, mener disse medlemmer det er klart at man også må legge andre virkemidler til grunn enn økt økonomisk vekst for å redusere arbeidsledigheten. Disse medlemmer peker i den forbindelse på at man må forvente en økt tilstrømming til arbeidsmarkedet. I St.meld. nr. 2 (1994-1995) heter det bl.a. (s. 26):

       Disse medlemmer viser i forbindelse med diskusjonen om deling av arbeid til hva Regjeringen skriver i St.meld. nr. 2 (1994-1995):

       Disse medlemmer viser til at det i Langtidsprogrammet, både i « basisalternativet » og i « solidaritetsalternativet », ble forutsatt en gjennomsnittlig årlig reduksjon i arbeidstiden med 0,4 % i perioden fram til 2010, mot en historisk reduksjon med 0,9 % i perioden 1970 til 1990. Disse medlemmer konstaterer på denne bakgrunn at Regjeringen:

       Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i St.meld. nr. 2 (1994-1995) har erkjent at redusert arbeidstid, og dermed, deling av arbeid, henger sammen med produktivitetsutviklingen og med forbruksutviklingen. Det heter på side 82 bl.a.:

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ser sammenhengen mellom deling av arbeid og forbruksutviklingen, selv om den ikke er villig til å utnytte muligheten til på samme tid å redusere ledigheten og avdempe miljøproblemene. Regjeringen velger i stedet å avvise alle andre former for deling enn økt « fleksibilitet », dvs. at arbeidstakeres rettigheter kan svekkes i arbeidsgiverens favør når det oppfattes som nødvendig av arbeidsgiveren.

       I St.prp. nr. 51 (1994-1995), Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1995, viser Regjeringen til ordningen for polititjenestemenn i Nord-Troms og Finnmark. Disse kan, ved tjenestesteder hvor 30 % eller mer av stillingene er ubesatt eller besatt med beordrede eller ufaglært personell, velge mellom lønnstillegg og studiepermisjon med lønn. Disse medlemmer viser til at denne ordningen er i tråd med hovedtankene i deling av arbeid, hvor etterutdanning, velferdspermisjoner eller mer fritid kobles med arbeidstid og lønn, slik at ledigheten kan reduseres.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til partiprogrammet der en går inn for forsøk med 6-timersdagen. Disse medlemmer vil peke på at dette bør være aktuelt både for småbarnsforeldre og andre som kan tenke seg å nytte tida si mer til andre ting. Effekten av dette er at flere kan komme ut av ledighetskøen og samtidig at omsorgsoppgavene i hjemmet etter eget ønske kan prioriteres høyere.

       Disse medlemmer vil generelt kunne støtte forslag om større fleksibilitet i å « dele » arbeid forutsatt at forkortet arbeidstid ikke skal kompenseres på en usolidarisk måte.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser for øvrig til eget forslag om innføring av « Omsorgsvikariat », jf. Dok.nr.8:60 (1993-1994), som vil kunne gi en form for deling av arbeid kombinert med økt innsats for hjemmeomsorg.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse har merket seg at meldinga sier årsaken til høy strukturledighet ikke ligger i mangel på arbeidsoppgaver. Dette medlem har alltid ment at det kapitalistiske samfunnssystemet ikke er i stand til å løse sine arbeidsoppgaver, som i dette tilfellet er å gi alle arbeid. Når profitten settes over folks behov, blir det mange uløste oppgaver.

       Det ser ut til at 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er et slikt « farlig » forslag som kan true samfunnssystemet. Kapitaleierne vil « tape » fordi lønnskostnadene i første omgang vil øke, men for den arbeidende del av befolkningen, og da særlig for kvinnene, vil 6-timersdagen være et absolutt gode.

       Yrkesdeltakelsen er nå omtrent lik for menn og kvinner, men med den forskjell at en stor del av kvinnene ikke er i stand til å jobbe full tid. Kvinnene har fortsatt hovedtyngden av omsorgsansvaret i samfunnet, og det lar seg svært vanskelig kombinere med full arbeidstid.

       For øvrig viser dette medlem til sin merknad under pkt. 2.2.3 Kommuneøkonomien.

6.2.2 Omsorgspermisjoner

Sammendrag

       Ved Stortingets behandling av Salderingsproposisjonen 1995 ( B.innst.S.nr.II (1994-1995)) viste finanskomiteens flertall til Dok.nr.8:60 (1993-1994) om å utvide ordningen med « vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte omsorgspermisjon for små barn, og uttalte at:

       Det er i meldingen gitt en omtale av de danske permisjonsordningene (orlovsordningene) og deretter beskrevet den norske ordningen med vikarplass for arbeidsledige.

       Gjennomgangen i meldingen over tilsier at en eventuell omsorgspermisjon etter modell av den danske børnepasningsorloven vil ha flere uheldige sider, og vil være lite egnet som et arbeidsmarkedspolitisk virkemiddel. Virkningene på arbeidsmarkedet av en slik ordning vil være særlig uheldig i en oppgangsperiode.

       En eventuell ordning med omsorgspermisjon vil medføre en reduksjon i arbeidstilbudet, og i produksjonskapasiteten i økonomien. Dette svekker mulighetene til å løse prioriterte oppgaver framover. Ordningen vil medføre store ekstra kostnader for det offentlige. Videre vil en slik ordning kunne bidra til å forsterke flaskehalsproblemene på arbeidsmarkedet ved at den effektive arbeidsstyrken reduseres. Dette vil kunne bidra til lønnspress på et lavere sysselsettingsnivå enn det en ellers ville hatt.

       I norsk arbeidsmarkedspolitikk har det vært viktig at ledige gjennom deltakelse på arbeidsmarkedstiltak opprettholder kontakten med arbeidslivet og bedrer mulighetene for arbeid. Dette vil ikke være tilfelle for ledige som deltar på en eventuell omsorgspermisjonsordning.

       På grunn av den sterke bedringen på arbeidsmarkedet foreslår Regjeringen nå en gradvis nedtrapping av arbeidsmarkedstiltakene. Tiltakene vil i enda sterkere grad enn hittil bli rettet inn mot grupper med særskilte problemer på arbeidsmarkedet. En eventuell omsorgspermisjonsordning vil ikke kunne målrettes mot slike grupper.

       En eventuell rettighetsbasert ordning vil begrense myndighetenes styringsmuligheter i arbeidsmarkedspolitikken. Det vil være vanskelig å tilpasse omfanget av permisjoner til den aktuelle situasjonen på arbeidsmarkedet.

       Norske omsorgsordninger for småbarnsforeldre er i nordisk sammenheng gode. Barnefamilienes situasjon er betydelig bedret i løpet av det siste tiåret gjennom bl.a. forlengelse av fødselspermisjonen og innføring av tidskontoordningen.

       Etter en samlet vurdering finner derfor Regjeringen ikke å kunne anbefale en utvidelse av vikarplassordningen til også å omfatte en omsorgspermisjonsordning etter modell av den danske børnepasningsorloven.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at de danske erfaringene med utvidet permisjonsordning tilsier at en utvidelse av dagens ordninger med hensyn til målgrupper, formål og tidsperioder vil kunne føre til betydelig omfang av permisjoner, og en tilsvarende reduksjon i tilbudet av arbeidskraft. Erfaringene tilsier at det kan være vanskelig å få tak i kvalifiserte vikarer, til tross for at ledigheten i Danmark er betydelig høyere enn i Norge. Flertallet peker på at i en situasjon med økende sysselsetting vil redusert arbeidstilbud kunne bidra til å forsterke flaskehalsproblemer i deler av arbeidsmarkedet, bl.a. pga. økt konkurranse om den kvalifiserte arbeidskraften. En ordning etter dansk mønster vil i realiteten kunne innebære en forlengelse av den enkeltes ledighetsperiode, fordi det ikke lenger stilles krav til at den ledige skal akseptere tilbud om jobb.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at en eventuell utvidelse av dagens vikarplassordning til en rettighetsbasert ordning etter dansk mønster, vil begrense myndighetenes styringsmuligheter i arbeidsmarkedspolitikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at dersom en legger til grunn samme utnyttingsgrad i Norge som i Danmark, vil en ordning tilsvarende børnepasningsorloven innebære en utgiftsøkning i størrelsesorden 4-5 mrd. kroner på årsbasis.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at erfaringene fra Danmark tyder på at ordningen slik den nå er utformet kan bidra til å svekke kvinners stilling på arbeidsmarkedet.

       Flertallet er enig i at vikarplassordningen ikke bør utvides til også å omfatte en omsorgspermisjonsordning etter modell av den danske børnepasningsorloven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti tar til orientering den fyldige vurdering av Danmarks erfaring med loven om « Børnepasningsorlov ». Samtidig vil disse medlemmer understreke at den foreslåtte norske modell på vesentlige punkter avviker fra den danske ordning, både når det gjelder vilkår og kostnader. Ut fra dette mener disse medlemmer at det er vesentlige mangler ved den foreliggende utredning av omsorgspermisjonsordningen, og hvordan den eventuelt kan gjennomføres praktisk.

       Disse medlemmer vil understreke at den norske modell setter krav til at en arbeidsledig skal settes inn som vikar for derved å gi den ledige nyttig erfaring fra arbeidslivet. Videre vil disse medlemmer peke på at den norske modell i hovedsak er tenkt finansiert gjennom omdisponering innen arbeidsmarkedsbevilgningene som arbeidsledighetstrygd, kurs og andre tiltak for arbeidsledige, noe som vil bidra til en langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomhet enn den danske modell.

       På bakgrunn av at den foreslåtte modell ikke kan anses saklig utredet hva gjelder kostnader og konsekvenser for arbeidslivet og de ledige, vil disse medlemmer be om at departementet på nytt ser på saken ut fra ovenstående, eventuelt etter en utredning fra f.eks. FAFO eller en annen instans, med sikte på endelig behandling i budsjettet for 1996. Disse medlemmer viser for øvrig til behandling av Dok.nr.8:60 « Om å utvide ordningen « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte omsorgspermisjon ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at innføringen av børnepasningsorloven etter dansk mønster er en dyr og kostnadskrevende reform som først og fremst vil gi en ytterligere rettighet til kvinner som er i arbeidslivet. Disse medlemmer vil peke på at de vil prioritere nye reformer for barnefamiliene som inkluderer alle barnefamilier, også de hvor en av foreldrene har valgt å utføre omsorgen selv gjennom ulike former for kontantstøtte.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader fra disse medlemmer under kap. 6.2.1 om deling av arbeid og til Dok.nr.8:46 (1993-1994).

       Disse medlemmer viser til ordningen med « tidskonto » i Norge, som er en form for omsorgspermisjon. Tidskontoordningen fungerer godt på noen områder og mindre godt på andre. Utover adgangen til å ta ut 80 % lønn over 1 år, utnyttes ordningen av relativt få og nesten utelukkende av moren.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra disse medlemmer om å gi fedre kompensasjon basert på egen inntekt under permisjonen. Dette vil sette flere fedre i stand til å ta ut de fire ukene som er forbeholdt faren, og dermed bidra til å redusere eventuell stigmatisering av kvinnelige sysselsatte. Dette er viktig for å sikre at omsorgspermisjoner ikke utelukkende oppfattes som et tilbud til og for kvinner, men som et tilbud til hele familien.

       Omsorgspermisjoner er begrunnet ut fra flere hensyn. Familier med små barn lever i en konstant tidsknipe og adgangen til forskjellige former for omsorgspermisjoner vil bidra til å gjøre det lettere for begge foreldre å være i arbeid. Dette gjelder særlig i områder hvor barnehagedekningen er lav. Omsorgspermisjoner gir åpning for vikariater eller flere ansatte, og bidrar dermed til å redusere ledigheten. Dette er særlig viktig for arbeidsledige uten arbeidserfaring, som kan ha stort utbytte av arbeidserfaringen man opparbeider seg gjennom f.eks. et vikariat.

       Disse medlemmer viser til at også studiepermisjoner kan ha svært positiv effekt. Studiepermisjoner gjør det lettere for de ansatte å holde seg faglig oppdatert eller legge grunnlaget for ny kompetanse. Begge deler er viktig for bedrifters og samfunnets omstillingsevne og konkurranseevne. I tillegg bør adgangen til studier være en reell rettighet for alle, og ikke bare til de få som har god nok privatøkonomi til å ta ubetalt permisjon for å studere. På samme måte som med omsorgspermisjoner, vil studiepermisjoner åpne for vikariater eller større fast arbeidsstyrke. Dette bidrar til redusert ledighet og økt arbeidserfaring blant de ledige.

       Disse medlemmer viser i den forbindelse til Dok.nr.8:71 (1994-1995) fra representanten Djupedal om lovfestet rett til etterutdanning. I dokumentet fremmes forslag om at alle ansatte skal ha rett til en viss tid til etterutdanning. Dette forslaget er i overensstemmelse med forslag fra LO våren 1995. Adgangen til etterutdanning er idag svært skjevt fordelt. De som i utgangspunktet har høyest utdanning får gjennomgående lettere adgang til etterutdanning gjennom arbeidsgiver. Tilsvarende er det langt flere blant funksjonærer og ledende enn blant arbeidere som får etterutdanning. Etterutdanning er viktig for alle funksjoner, også fordi det kan være med på å øke produktivitet og omstillingsevne. Disse medlemmer mener imidlertid det avgjørende må være at alle sikres en lik, reell, rett til etterutdanning ut fra likhets- og rettferdighetsprinsipper. De ansattes egennytte og ønsket om å trygge egen arbeidsplass og ansettelsesforhold må også tillegges vekt.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 2 (1994-1995) særlig vektlegger frykten for for lavt arbeidstilbud når den avviser nye former for omsorgspermisjoner. Det heter på side 84:

       Disse medlemmer mener Regjeringen her uttaler en direkte nedprioritering av kampen mot ledigheten. Argumentet er at kampen mot ledigheten ikke må innrettes slik at ledigheten blir for lav, fordi det kan undergrave en varig høy sysselsetting.

       Disse medlemmer minner om at ledigheten i Norge omfatter ca 150.000 personer og at det er svært svak reduksjon i ledigheten, til tross for sterk økonomisk vekst og investeringsvekst og forbruksvekst. Det er, etter disse medlemmers mening, større grunn til å frykte langsiktige skadevirkninger av for høy ledighet enn av for lavt arbeidstilbud i lang tid fremover. Full sysselsetting er et mål i seg selv, og politikken må innrettes på å oppnå dette målet. Disse medlemmer mener Regjeringen ikke kunne sagt tydeligere at den ikke er villig til å bruke muligheter som ligger for hånden for å redusere ledigheten og at kampen for å få bukt med ledigheten har fått lavere prioritet enn f.eks. hensynet til næringslivets eventuelle omkostninger for å finne tak i kvalifiserte arbeidssøkere.

       Disse medlemmer viser til de danske permisjonsordningene, som er omtalt i meldingen. Disse skiller seg fra den norske ordningen med « vikarplass for arbeidsledige » på enkelte punkter. De viktigste forskjellene er at de danske ordningene gir arbeidstakeren rett til permisjon og at det ikke stilles krav om at det må ansettes en ledig som vikar i Danmark. Disse medlemmer mener en viktig forutsetning for at ordningene skal gi like rettigheter til alle og faktisk gi adgang til vikariater er at den ansatte har rett til permisjon, på samme måte som vi har lovfestet retten til småbarnspermisjon i Norge. Disse medlemmer mener videre at man i en situasjon med høy arbeidsledighet bør stille krav om at det ansettes en ledig som vikar, men at dette kravet ikke kan gjelde dersom ledigheten blir vesentlig lavere.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at departementet i Revidert nasjonalbudsjett har gitt en bred framstilling av de danske forsøkene med permisjonsordninger, men at det ikke i tilstrekkelig grad har registrert den viktige forskjellen mellom forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre i Dok.nr.8:60 (1993-1994) i forhold til de danske ordningene. I det nevnte forslaget blir det foreslått å utvide det eksisterende arbeidsmarkedstiltaket « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte vikarordning ved omsorgspermisjon for små barn. Dette medlem viser også til tilsvarende forslag fra Venstre i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1994. Dette medlem understreker at en slik utvidelse av arbeidsmarkedstiltaket « Vikarplass for arbeidsledige » ikke skal forstås som en rettighetsordning. Poenget med ordningen er at en arbeidsledig skal tre inn i stedet for vedkommende som har permisjon, om ikke i den konkrete stillingen så på samme arbeidssted, men eventuelt på lavere nivå.

       Dette medlem har på bakgrunn av slike presiseringer lagt fram spørsmål til Finansdepartementet og bedt om provenyberegning av å innføre en slik ordning som en forsøksordning begrenset til inntil 2000 vikarplasser. Forutsetningen er at dette finansieres ved omprioritering fra andre arbeidsmarkedstiltak. Dette medlem viser til følgende svar i brev fra Finansdepartementet til Venstres stortingsgruppe av 30. mai 1995:

       Dette medlem viser til at gjennomføring av en forsøksordning nettopp gir anledning til å korrigere de eventuelle uheldige utslag, som departementet gjør oppmerksom på. Arbeidsmarkedstiltaket « Vikarplass for arbeidsledige », som i første rekke gjelder vikarordning ved videre- og etterutdanning, ble nettopp innført som en forsøksordning med inntil 2000 plasser. Dette medlem er ikke kjent med at det skapte større vanskeligheter. Ordningen er regnet som svært vellykket.

       Dette medlem viser til opplysningene fra Finansdepartementet, og til at en forsøksordning med 2000 vikarplasser vil medføre behovet for omprioritering fra andre arbeidsmarkedstiltak på anslagsvis 312 mill. kroner, og at det vil redusere dagpengebehovet med anslagsvis 150 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide arbeidsmarkedstiltaket « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte foreldre med omsorg for små barn. For 1995-1996 blir det satt i verk en prøveordning begrenset til inntil 2000 vikarplasser. Ordningen skal gjøres gjeldende for foreldre med barn under skolepliktig alder. Forskrift om vikarplass for arbeidsledige skal gjelde for tiltaket. »

6.3 SYSSELSETTING I HUSHOLDNINGSRETTET TJENESTEYTING

Sammendrag

       I Salderingsproposisjonen 1995 heter det bl.a. at:

       Det legges i meldingen fram noen foreløpige vurderinger basert på det utredningsarbeidet som så langt er gjennomført.

       Avhengig av utformingen kan tiltak for å stimulere husholdningsrettede tjenester ha gunstige sysselsettingsvirkninger ved å gi økte jobbmuligheter, særlig for personer med lave formelle kvalifikasjoner. Videre kan tiltakene bidra til å redusere omfanget av svart arbeid. Det er imidlertid viktige uavklarte spørsmål vedrørende de totale virkningene på sysselsettingen av mulige tiltak. En vridning i forbruksetterspørselen i retning av husholdningsrettet tjenesteproduksjon vil bidra til lavere sysselsetting i andre næringer. Samtidig vil skatte- og avgiftsøkninger på andre områder som er nødvendige for å finansiere skattelettelsene eller subsidiene, isolert sett også bidra til redusert sysselsetting. Videre vil enkelte tiltak skape vridninger i forhold til eksisterende registrert produksjon av husholdningsrettede tjenester. Nettoeffekten på sysselsettingen blir dermed usikker.

       Regjeringen vil presentere en mer fullstendig kartlegging og analyse av tjenestesektorene, herunder husholdningsrettet tjenesteyting, i Langtidsprogrammet 1998-2001.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar Regjeringens redegjørelse i meldingen til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at en rekke land har foretatt studier av sysselsettingspotensialet ved offentlig stimulering av privat tjenesteytende marked. Den svenske undersøkelsen viste bl.a. at 200.000 husholdninger ønsket å bruke private husholdningstjenester hjemme dersom skatter og avgifter ble redusert. På bakgrunn av undersøkelsene konkluderte utredningsutvalget i Sverige med at effekten i svensk økonomi kunne bli 20.000 nye årsverk. Disse medlemmer viser til at årsaken til at dette markedet ikke er spesielt utviklet i de skandinaviske land er at skatteskillene er så store at for de fleste familier blir kostnadene ved slike ansettelser så store at det ikke er mulig innenfor normal husholdningsøkonomi å ansette hjelp. Disse medlemmer viser til at mange foreldre med mindre barn i dag sliter med et tidspress som reduserer familiens totale velferd, og at det derfor er liten grunn til å tro at der er mindre andel av norske husholdninger enn svenske husholdninger som kunne ønske å ansette hjelp til private husholdningstjenester dersom skatteskillene ble avdempet. Disse medlemmer vil videre vise til at en rekke eldre som klarer seg uten kommunale tjenester likevel har behov for hjelp til enkle husholdningstjenester og vedlikeholdstjenester. Disse medlemmer mener derfor det ville være et positivt bidrag til det norske folks velferd å innføre tiltak som begrenser skatteskillene ved private husholdningstjenester. Disse medlemmer vil understreke at slike skattemessige stimulanser vil bidra til at arbeidsforhold av denne type, som i dag utføres svart, i større grad vil bli oppgitt overfor skattemyndighetene og dermed også gi arbeidstakere de sosiale rettigheter de i dag ikke har. Disse medlemmer mener derfor det bør tas skritt i retning av å stimulere dette markedet raskere enn Regjeringens forslag og viser til sine merknader under kap. 4.1.1. i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener det generelt må advares mot utvikling av et samfunn basert på at en gruppe av befolkningen fungerer som et tjenerskap for en annen, velstående gruppe. Disse medlemmer viser i den forbindelse til utviklingen i USA, hvor lønnsforskjellene har blitt så store at en stor gruppe er sysselsatt men likevel har inntekter under fattigdomsgrensen. Disse medlemmer mener en eventuell vekst i husholdningsbasert tjenesteyting ikke utelukkende vil være et resultat av økte forskjeller i samfunnet, men at det også kan bidra til å øke forskjellene, bl.a. ved at det vil bidra til å øke lønnsforskjellene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer ikke støttet forespørselen fra de borgerlige partier om tiltak for øke sysselsettingen i husholdningsrettet tjenesteyting. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader fra disse medlemmer under kap. 4.1.1 i denne innstilling.