| |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Bakke, Blankenborg, Kolle Grøndahl, Hoel, Jagland og Berget Jørgensen, viser til at Stortinget om kort tid skal behandle St.meld. nr. 47 (1994-1995) - Om handlingsprogrammet for Øst-Europa.
Disse medlemmer viser videre til at
Regjeringa vil legge fram en egen melding om « nord-sør spørsmål » og
bistandspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Lahnstein, fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, og fra Kristelig Folkeparti, Bondevik, anser de globale miljøproblemene, fattigdomskløften mellom Nord og Sør og utviklingen i Øst-Europa som de alvorligste utenrikspolitiske utfordringer i dagens situasjon.
Disse medlemmer mener det er viktig at Norge gir sitt bidrag i arbeidet for å styrke demokratiet, redusere miljøproblemene og skape stabil økonomisk utvikling i Øst-Europa. Utviklingen på disse områder berører sentrale norske utenrikspolitiske mål både når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, miljø, sikkerhet og økonomisk utvikling. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen foreslår å redusere den samlede innsatsen på de tre Øst-Europa-postene under Utenriksdepartementets kap. 118. Disse medlemmer er ikke enig i dette og vil derfor foreslå økte bevilgninger, spesielt når det gjelder miljøtiltak i Øst-Europa, men også når det gjelder demokrati, utvikling og nasjonal selvstendighet. Disse medlemmer viser til sine merknader om dette under kap. 118.
Disse medlemmer viser til at norsk bistand i likhet med bistanden fra andre vestlige land har gjennomgått betydelige endringer de senere årene. Næringslivsrettingen av bistand er forsterket og kortsiktig nødhjelp øker i forhold til langsiktige utviklingstiltak i hovedsamarbeidslandene. Også norsk bistand blir i stadig større grad tilpasset de krav som Verdensbanken og IMF stiller om økonomisk restrukturering. Slike program har ført til uheldige sosiale utslag som i ettertid forsøkes reparert gjennom ulike bistandstiltak.
Disse medlemmer er skeptiske til den utviklingen vi er vitne til når det gjelder bistand. Endringer i bistanden har ført til at innsatsen er mindre fattigdomsorientert, mindre konsentrert om de som har størst behov for bistand og til at en stor andel av bistandsmidlene i realiteten er tilbakeføringer til Norge og til norsk næringsliv. For lite blir gjort for å redusere den enorme gjeldsbyrden mange utviklingsland sliter med og som fratar disse landene muligheter til økonomisk utvikling. Disse medlemmer mener det er behov for økt innsats på prioriterte områder av bistandsbudsjettet og vil fremme forslag om dette. Etter disse medlemmers mening er det særlig nødvendig å prioritere støtten til Afrika, FN, private organisasjoner, gjeldslette og det humanitære hjelpearbeidet.
Disse medlemmer viser til at norske myndigheter baserer sitt arbeid på rammene som er gitt gjennom strukturtilpasningsprogram i regi av Verdensbanken og IMF. Disse medlemmer er kritiske til at bistand skal fungere innenfor rammene av slike program og viser til at det i dag iverksettes betydelige reparasjonstiltak som følge av negative sosiale konsekvenser av slike program.
Disse medlemmer vil peke på at en stor andel av de foreslåtte miljøbevilgningene til Asia ser ut til å være tiltenkt Kina og Indonesia. Disse medlemmer kan ikke se at en slik prioritering er drøftet i Stortinget. Større grad av overføringer til disse landene kan medføre en uthuling av målene for norsk bistand. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til Stortingets tidligere beslutning om at bistand skal konsentreres til de fattigste landene i Asia og at India og Pakistan av den grunn er faset ut som hovedsamarbeidsland.
Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen i årets bistandsbudsjett foreslår omlegginger som i liten grad
er begrunnet og som ikke burde framkomme i et årlig budsjett, men utestå til
Stortinget har behandlet stortingsmeldingen om nord-sør politikken. Disse
medlemmer anser det dessuten som uheldig at formål knyttet til
internasjonale miljøavtaler, norsk næringslivs samarbeid med utlandet og
enkelte typer gjeldslette blir trukket inn i bistandsbudsjettet uten at
dette på forhånd er gjennomdrøftet. Disse medlemmer mener at føringer hvor
næringslivspolitiske og utenrikspolitiske interesser settes foran
bistandspolitiske interesser kan medføre en mer omskiftelig bistandspolitikk
som svekker muligheten til langsiktig utvikling i de fattigste landene.
Disse medlemmer ser fram til en bred debatt om norsk bistand med bakgrunn i
anbefalingene fra Bistandskommisjonen og vil legge fram forslag til
endringer av norsk bistand i forbindelse med dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti vil i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet
vurdere eventuelle kutt i postene 01 og 11.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kullmann Five, Petersen og Talleraas, viser til Høyres merknader i finansinnstillingen og legger vekt på at de store oljeinntektene i denne perioden også må komme fremtidige generasjoner til gode.
Disse medlemmer viser til at den offentlige sektor utgjør en for stor andel av norsk økonomi. Disse medlemmer ønsker å prioritere økt sysselsetting i privat sektor, især i små og mellomstore bedrifter, og å konsentrere det offentliges innsats i større grad om kjerneområder som helse, eldreomsorg, utdanning og politi. Overskuddet som det er lagt opp til i årets budsjett er for lavt og dessuten svært utsatt med hensyn til usikkerhet knyttet til oljepriser og dollarkurs. Dette setter krav til budsjettdisiplin.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen øker utgiftene til utviklingshjelp med 657 mill. kroner, til 8,57 mrd. kroner i budsjettet for 1996. Disse medlemmer viser til den omfattende debatt om norsk bistandspolitikk og den kritikk som har fremkommet gjennom et antall forsknings- og evalueringsrapporter. Det er bl.a. i Bistandskommisjonens rapport vist til at norsk bistand i mange tilfeller har gitt få resultater, og at den snarere enn å bidra til utvikling har ført til bistandsavhengighet. Disse medlemmer ønsker en mer resultatorientert bistandspolitikk, der vekten legges på kvalitet fremfor kvantitet. Et viktig element i så måte er å legge mindre vekt på landprogrammer og mer vekt på regionprogrammer, samt å sette større krav til mottakeransvar. Disse medlemmer stiller seg kritisk til den spredning Regjeringen synes å legge opp til i bistandspolitikken, og minner om at Stortinget har lagt konsentrasjonsprinsippet til grunn. Muligheten til å følge opp på en skikkelig måte og å føre kontroll med bistandsmidlene betinger en større grad av konsentrasjon. Disse medlemmer viser for øvrig til den debatt som vil komme på bakgrunn av Regjeringens bistandsmelding, og vil der komme tilbake til disse spørsmål.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer å redusere bevilgningene til programområde 03 med 1.434 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til behovet for å gi en aktiv støtte til demokratibyggingen og videreutviklingen av en markedsorientert økonomi i landene i Sentral- og Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Disse landene står foran store økonomiske, sosiale, miljømessige og politiske utfordringer. Norge har et spesielt ansvar for å støtte utviklingen i våre nærområder, først og fremst i Nordvest-Russland og Baltikum.
Disse medlemmer viser til at Høyre gjentatte ganger har bedt Regjeringen om å prioritere oppgavene i Norges nærområder sterkere. I inneværende års budsjett fikk Høyre gjennomslag for en påplussing på 100 mill. kroner til miljøtiltak i Nordvest-Russland og Baltikum. Disse medlemmer understreker at satsingen i våre nærområder skal omfatte både Nordvest-Russland og Baltikum. Utfordringene er særlig store og reformprosessene er inne i en kritisk fase i disse områdene.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå å bevilge 140 mill. kroner utover Regjeringens budsjettforslag til ulike tiltak i Øst-Europa; primært innenfor miljø, demokratibygging og næringsliv, og primært konsentrert om Nordvest-Russland og Baltikum. Disse medlemmer viser for øvrig til behandlingen av Handlingsprogrammet for Øst-Europa, der de kommer tilbake til disse spørsmål i større bredde.
Disse medlemmer vil fremheve den
viktige rolle handel med utlandet spiller for Norge. Eksporten bidrar til å
sikre velstanden og sysselsettingen i Norge, Det er derfor av avgjørende
betydning at næringslivet får gode vilkår til å selge sine varer i utlandet.
Disse medlemmer vil satse sterkere på norsk eksport og foreslår å bevilge 10
mill. kroner utover Regjeringens budsjettforslag til Eksportrådet til
satsing ute, blant annet på stipendiater.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, fastslår at betydelige deler av befolkningen i utviklingslandene lever i fattigdom og nød. Dette medlem vil påpeke at disse forhold først og fremst skyldes interne organisasjonsmessige problemer i det enkelte land. Det har stort sett dreid seg om ettpartistater som har vært styrt av en privilegert maktelite som støtter seg til hæren, politiet og et korrupt byråkrati. U-landene har en sentralisert styringsmodell som er uforenlig med en markedsøkonomisk produksjonsprosess, som er en viktig forutsetning for økonomisk utvikling. Dette medlem vil særlig vise til at makteliten i utviklingslandenes storbyer har redusert prisen på landbruksvarer ned til et nivå som innebærer en utbytting av bøndene, noe som har ført til stagnasjon i landbruket og matvarekrise. Vestlig bistand til utvikling av utviklingslandenes landbruk har ofte ført til at det tradisjonelle landbruk er blitt skjøvet til side av et landbruk som ikke harmonerer med disse landenes økologi og naturlige miljø. Industribedriftene på sin side er ofte gitt monopolstilling i eget land, slik at de ikke har evnen til å utvikle seg og konkurrere på verdensmarkedet.
Dette medlem mener at både u-hjelpsmidlene og de store lån som er blitt stillet til utviklingslandenes disposisjon, først og fremst har gjort det mulig for autoritære og korrupte regimer å finansiere sin undertrykkelse og holde seg ved makten, og at midlene i liten grad har kommet befolkningen til gode. I produksjonslivet har u-hjelpsmidlene først og fremst satt spor etter seg i form av prestisjeprosjekter som man ikke har vært i stand til å drive eller vedlikeholde, eller store monopolprosjekter som har revet bort grunnlaget for småbedrifter og enkeltmannsvirksomhet.
Når det gjelder utviklingslandenes gjeldsbyrde, vil dette medlem peke på at lånene er ytet landene under forutsetning av at disse er selvstendige stater, som er ansvarlig for at lånene blir disponert på en fornuftig måte og senere tilbakebetalt. Gjeldskrisen er først og fremst et uttrykk for at lånene i liten grad er blitt benyttet til å utvikle et markedstilpasset produksjonsliv, men er sløst bort på lignende måte som u-hjelpsmidlene.
På denne bakgrunn kan dette medlem ikke gå inn for å fortsette en stor statlig norsk utviklingshjelp basert på innkrevde skattepenger. Den statlige utviklingshjelp bør etter dette medlems mening konsentrere seg om katastrofehjelp, hvor det er større muligheter for at hjelpen kommer de nødstilte til gode. Denne hjelp kan med fordel ytes gjennom private organisasjoner, og først og fremst i form av private bidrag. Dette medlem vil, også når det gjelder forholdet til utviklingslandene, basere seg på individuelt og personlig ansvar i stedet for kollektivt ansvar og statlig tvang. Norske borgere bør personlig eller gjennom organisasjoner yte hjelp til u- landsprosjekter de selv har tro på og tillit til. På denne måten vil befolkningen bli mer engasjert i og fortrolig med de forskjellige prosjekter, som på sin side må konkurrere om givernes gunst.
Dette medlem vil understreke at en utviklingshjelp som tar sikte på å utvikle det enkelte utviklingslands produksjonsliv, samtidig som giverlandene gjennom importrestriksjoner stenger de samme lands varer ute fra hjemmemarkedene, er inkonsekvent. Dette medlem mener at det beste middel til en varig og sunn utvikling i utviklingslandene ligger i at vi er villige til å kjøpe deres produkter uhindret av restriksjoner, og går derfor inn for nedbygging av slike restriksjoner.
Dette medlem viser også til at de vestlige industrilands matvaresubsidier, særlig ved eksport, har ødelagt markedet for utviklingslandenes viktigste eksportartikler, nemlig matvarer.
Dette medlem vil understreke at bl.a. våre sykehuskøer tilsier at vi i større grad må konsentrere oss om våre egne problemer.
Dette medlem viser for øvrig til Fremskrittspartiets bemerkninger i Innst.S.nr.195 (1992-1993) s. 49-63.
Dette medlem har angitt utgiftsreduksjoner i en rekke budsjettkapitler, men har stort sett unnlatt å foreta en fordeling av reduksjonene på de enkelte poster i kapitlene og overlater således dette til Regjeringens skjønnsmessige vurdering.