| |
Det er i dag lite som tyder på at tempoet og omfanget i den politiske utviklingen i Europa vil avta de kommende år. Utviklingen preges imidlertid av andre typer konfliktdimensjoner enn tidligere og muligheten for utbrudd av en stormaktskonflikt etter tradisjonelle konfliktlinjer er sterkt redusert.
Den kompliserte og blodige krigen i det tidligere Jugoslavia viser at fravær av stabilitet øker faren for utbrudd av konflikter med dype historiske, religiøse og etniske røtter, som meget vanskelig lar seg bilegge eller løse. Et hovedmål for europeisk sikkerhetspolitikk i dag er å sikre stabilitet, forutsigbarhet og fredelig sameksistens mellom stater og befolkningsgrupper.
Endringene i de ytre rammene for Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk har samtidig endret Norges muligheter til å påvirke disse rammene. Hovedtilnærmingen er tilpasning, aktiv deltakelse og mest mulig påvirkning og innflytelse i de internasjonale samarbeidsprosesser som påvirker vår sikkerhet.
Stortinget sluttet seg i 1993 til et sett av grunnleggende mål for norsk sikkerhetspolitikk. På bakgrunn av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen tilpasses disse målene ved sterkere å understreke behovet for å sikre norsk medinnflytelse. Norsk sikkerhetspolitikk har dermed følgende mål:
| - | å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling |
| - | å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, ivareta norske rettigheter og interesser ved å sikre norsk medinnflytelse i internasjonale samarbeidsprosesser |
| - | å forsvare land-, sjø- og luftterritorium mot krenkelser og angrep. |
Det foreligger i 1995 ingen umiddelbar militær trussel mot Norge. Den betydelig usikkerheten som eksisterer omkring en rekke sikkerhetspolitiske spørsmål gjør det imidlertid nødvendig å ha evne til fleksibilitet og håndtering av ulike typer utfordringer.
Blant de internasjonale begivenhetene som vil påvirke Norges framtidige sikkerhetspolitiske situasjon mest i 1996 og årene som kommer, framstår EUs regjeringskonferanse, tilsynskonferansen for avtalen om nedrustning av konvensjonelle våpen i Europa (CFE), parlamentsvalget i Russland og presidentvalgene i Russland og USA som de kanskje viktigste.
Den europeiske union (EU) er utvidet fra 12 til 15 medlemsland, og de sentral- og østeuropeiske land har inngått såkalte Europa-avtaler med EU og er blitt assosierte partnere med Den vesteuropeiske union (VEU). NATOs Partnerskap for fredsprogram (PfP) omfatter nå 26 land, og framstår både som et viktig militært samarbeidsinstrument i seg selv og som en del av vurderingsgrunnlaget for en eventuell, framtidig utvidelse av NATO mot øst.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) gjenspeiler også styrkingen av det europeiske samarbeidet. OSSE er det eneste regionale forum i Europa hvor så godt som samtlige stater deltar. Organisasjonen har vært i sterk utvikling siden 1990, med særlig vekt på preventivt diplomati og konfliktforebygging.
Regjeringen la i juni fram et lovforslag for Stortinget som vil regulere bruken av norske, militære styrker i internasjonale fredsoperasjoner. Loven vil blant annet gi adgang til i spesielle tilfeller å beordre yrkesbefal til tjeneste utenfor de geografiske områder som dekkes av vernepliktsloven.
Ca 1.700 norske offiserer og mannskaper deltar nå i fire forskjellige internasjonale fredsoperasjoner under FN-mandat. Det norske engasjementet er i stor grad konsentrert om operasjonene i det tidligere Jugoslavia og i Midtøsten.
NATOs betydning som sikkerhetspolitisk samarbeidsorgan i Europa og oppmerksomheten rundt NATO-oppgaver knyttet til det kollektive forsvar er endret. NATO vil imidlertid forbli ansvarlig for europeisk sikkerhet i tradisjonell forstand, mens VEU hovedsakelig vil ha ansvaret for søk- og redningsoperasjoner, humanitære operasjoner og fredsoperasjoner. Som assosiert medlem av VEU mener Norge at organisasjonen bør opprettholdes som en selvstendig organisasjon, men med styrkede forbindelser både i EU og NATO. Norges ikke-medlemskap i EU vil imidlertid forhindre oss fra å delta med noen formell innflytelse i utformingen av VEUs rolle i forholdet til EU.
NATOs Partnerskap for fredsprogram, hvor alle de nordiske landene er med, gjør et tettere nordisk samarbeid interessant og naturlig. Det samme gjør Sveriges og Finlands nye EU-medlemskap og observatørstatus i VEU, hvor Norge er assosiert medlem og nylig har meldt inn styrker.
Et nært nordisk samarbeid er også viktig for å kunne sette de nordiske områdene på dagsorden i NATO, EU og VEU. Med Finland som medlem har EU fått en lang østgrense mot Russland. Dette faktum kan åpne for økt politisk vilje i EU til å engasjere seg også økonomisk i håndteringen av eksempelvis miljøproblemene i det nordlige havområdet.
NATOs nye oppgaver og utvidelse østover må ikke virkeliggjøres på bekostning av alliansens kjernefunksjoner, selv om begrepet « kjernefunksjoner » ikke må forstås i en for snever betydning. Det er også grunn til å forvente nye justeringer i NATOs kommandostruktur i tiden framover. Konseptet for flernasjonale innsatsstyrker fra flere forsvarsgrener vil kunne få stor betydning for NATOs kommando- og styrkestruktur.
De nordiske landene samarbeider med Estland, Latvia og Litauen om opprettelse av baltisk fredsbevarende bataljon (BALTBAT). Norge inngikk i august 1995 rammeavtaler om samarbeid på forsvarssektoren med de baltiske landene. Hovedvekten i disse forbindelsene vil ligge på ulike former for opplæringstiltak innenfor militær og forsvarspolitisk sektor. Nordisk-baltiske forsvarsministerseminarer er også etablert. Videre undertegnet Norge i juli 1995 en avtale på forsvarsområdet med Den tsjekkiske republikk, og det tas sikte på å utvikle begrenset bilateralt samarbeid om forsvarsspørsmål også med de øvrige Visegrad-landene (Den slovakiske republikk, Bulgaria, Romania, Ungarn og Polen).
Usikkerheten om den politiske utviklingen i Russland og det fortsatte nærværet av en betydelig militær kapasitet nær Norges territorium, vil i stor grad påvirke norsk sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging også i de kommende år. Usikkerheten knytter seg i første rekke til de forestående valgene. Russlands væpnede styrker befinner seg fortsatt i en overgangsfase fra høy status i en supermakt til lav status i et stort land som søker identitet.
Den totale militære kapasitet innen Det nordlige (Leningrad) militærdistrikt er blitt betydelig redusert, men relativt sett innenfor Russland har området prioritet og utgjør nå et fremre operasjonsområde. Det antas at landstridskreftene i militærdistriktet grovt sett vil holde seg på dagens nivå. Blant annet som en følge av avtalene om kjernefysisk nedrustning, vil også den relative betydningen av Nordflåten og dens strategiske ubåter øke, selv om flåten har blitt redusert i flere år. På flysiden har det funnet sted en halvering av antallet luftforsvarsjagerfly og en tilførsel av offensive fly de senere år. Samtidig er de gjenværende flystyrkene og de bakkebaserte luftvernsystemene blitt modernisert.
Utfordringen for Norge ligger i å balansere to hensyn: På den ene siden det faktum at Russland i nord fortsatt har en meget betydelig og moderne, konvensjonell militær slagkraft og en økende andel av landets sjøbaserte kjernefysiske arsenal. På den annen side å fokusere på og å bidra til å utvikle det politiske og økonomiske samarbeidet i nordområdet. Trelandssamarbeidet mellom USA, Russland og Norge om kartlegging og håndtering av militært relaterte miljøutfordringer er et eksempel på at naboskapet til Russland gir interessante, nye perspektiver.
Betydningen av tettere tosidige kontakter med sentrale allierte har økt. Dette gjelder spesielt forholdet til USA. Regjeringens mål om å opprettholde troverdige forsterkningsavtaler med våre allierte er så langt oppnådd, men det har medført en økning i den norske andelen av kostnadene. I 1995 ble avtalen om forhåndslagring av utstyr for den amerikanske marineinfanteribrigaden (NALMEB) etter amerikansk ønske reforhandlet. Norge vil heretter dekke en større andel av drifts- og vedlikeholdsutgiftene for det forhåndslagrede utstyret i Norge, men uten at omfanget av materiell reduseres. Samtidig opprettholdes de totale amerikanske forpliktelsene uavkortet.
De selvpålagte restriksjonene for alliert militær virksomhet i Norge er nå gjennomgått av Forsvarsdepartementet. Base- og atomvåpenpolitikken vil opprettholdes. De særlige begrensningene for Finnmark vil gjøres lempeligere og lettere å praktisere. Allierte flygninger over Finnmark i forbindelse med besøk og inspeksjoner til Russland vil bli tillatt. Det tillates at mindre allierte og andre utenlandske enheter øver og trener i fylket, spesielt i tilknytning til Partnerskap for fred. Store allierte øvelser i Finnmark er derimot ikke aktuelt. Videre opprettes det en sikkerhetssone nær grensen til Russland hvor flygning med utenlandske kampfly normalt ikke vil bli tillatt, mens utenlandske militære transport- og passasjerfly kan fly til Kirkenes. All militær lufttrafikk i Finnmark underlegges streng kontroll. Generelle prinsipper for utenlandske krigsskips og militære luftfartøyers adgang til Norge vil bli etablert som erstatning for nåværende bestemmelser. Bratteli-erklæringen inngår fortsatt som en integrert del av anløpspolitikken.
Norsk basepolitikk er ikke til hinder for full norsk deltakelse i de flernasjonale styrkestrukturene som nå utvikles i regi av NATO og VEU.
Regjeringen tar sikte på å fastsette et nytt nasjonalt beredskapssystem ved en kongelig resolusjon i løpet av første halvår 1996. Beredskapssystemet vil bygge på en liste over beredskapstiltak som ikke er formelt vedtatt i NATO, men som medlemslandene har besluttet å la gjelde som en overgangsordning fra juni 1995.
Beredskapslovgivningen er grunnlaget for iverksetting av beredskapstiltak. Denne lovgivningen, som ble iverksatt i Norge de første årene etter den annen verdenskrig, må ses på som bakgrunn både av krigserfaringene og den daværende sikkerhetspolitiske situasjonen. I tråd med de omfattende sikkerhetspolitiske endringene de senere år, oppnevnte Forsvarsdepartementet i februar 1995 et utvalg med mandat å vurdere behovet for en oppdatering av deler av beredskapslovgivningen. Utvalget vil i nær framtid avgi sin innstilling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, fastholder at hovedtrekkene i den sikkerhetspolitiske utvikling fortsatt er i tråd med den utvikling som ble forutsatt gjennom St.meld. nr. 16 (1992-1993) og meddelt Stortinget gjennom Innst.S.nr.150 (1992-1993). Flertallet viser i denne sammenheng også til B.innst.S.nr.7 (1994-1995). Flertallet vil allikevel peke på at det er lite som tyder på at konfliktpotensialet som ligger i kjølvannet etter den kalde krigen vil bli redusert. Tempoet og omfanget i den politiske utviklingen er fortsatt høyt og vil bety en betydelig utfordring for alle europeiske land og for NATO. Flertallet vil spesielt peke på utviklingen på Balkan som et eksempel på at fravær av stabilitet øker faren for krig og konflikter.
Flertallet har merket seg den reduksjon som har skjedd i de enkelte NATO-lands militære styrker, reduksjoner som dels har vært ukoordinert innenfor alliansen. Flertallet ser at det i de kommende år kan være hensiktsmessig å vurdere ulike prinsipper for arbeidsdeling ut fra de sikkerhetspolitiske behov og muligheter. I denne sammenheng vil flertallet peke på at NATOs evne til å utvikle og implementere forsterkninger er et helt nødvendig supplement til Norges nasjonale forsvarsevne og følgelig avgjørende for forsvaret av Norge.
Flertallet vil understreke at den vedtatte forsvarsstruktur danner et minimum for å utøve det apparat som er en nødvendig forutsetning for at Forsvaret skal kunne samvirke med og lede allierte forsterkninger på norsk territorium. For å bevare og utvikle nødvendig kompetanse innenfor en slik organisasjon er det nødvendig at det utvikles en balanse mellom det materiell som inngår i strukturen og det øvingsnivå strukturen krever.
Flertallet vil understreke at det er avgjørende for Norge å spille en aktiv rolle innenfor de europeiske og transatlantiske organisasjoner vi er tilknyttet.
Den russiske dimensjon er fortsatt
helt sentral i norsk sikkerhetspolitikk.
Komiteen viser til at situasjonen i Russland forsatt er preget av uforutsigbarhet når det gjelder den økonomiske og den politiske utvikling.
Komiteen har merket seg at den totale militære kapasitet innen det nordlige militærdistrikt er blitt betydelig redusert samtidig med at militærdistriktet nå er blitt en integrert del av Russlands fremre operasjonsområde. Dette innebærer at militærdistriktets avdelinger tilpasses mot ny struktur og følgelig er oppsatt med mer moderne materiell.
Komiteen har videre merket seg at personelloppsetningene i fredstid er redusert fra ca 165.000 til ca 78.000. En reduksjon som allikevel er mindre i forhold til øvrige militærdistrikter vest for Ural.
Komiteen er kjent med at det i første omgang er den russiske marinen som gjør Nordområdene til et vitalt strategisk område for Russland. Videre at flere forhold - blant annet START-avtalene - tilsier en ytterligere konsentrasjon av strategiske ubåter i Nordflåten, noe som i neste omgang vil forsterke den militærstrategiske betydning av Nordområdet for Russland.
Komiteen vil imidlertid peke på at
dagens situasjon gir vårt naboskap til Russland interessante perspektiver
for et utvidet samarbeid i nord, blant annet innenfor rammen av PfP.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng vektlegge
betydningen av en solid forankret alliert støtte til den politikk Norge vil
føre i forhold til Russland. Dette basert på det forhold at ubalansen i det
tosidige forhold mellom Norge og Russland er for stor til at Norge på egen
hånd politisk og militært kan håndtere for sterke bilaterale bindinger.
Komiteen vil peke på at den nye politiske situasjonen i Europa gir økte muligheter for et tettere sikkerhetspolitisk samarbeide i Norden. PfP-øvelser med nordisk deltagelse på nordisk territorium vil gi nye dimensjoner i det nordiske samarbeide.
Komiteen er videre av den oppfatning at den økte fokusering på samarbeidet rundt Østersjøområdet gir nye utfordringer og muligheter.
Komiteen vil i den sammenheng peke på at stabilitet i Baltikum er en forutsetning for stabilitet i det nordlige Europa for øvrig. Komiteen ser derfor positivt på utviklingen av BALTBAT, og gjennom denne bidragene til innblikk i vestlig militær tenkning. Komiteen støtter derfor tanken om å definere konkrete støtteprosjekter overfor de tre baltiske land som bidrag til økt kompetanse innenfor det militære og forsvarspolitiske område.
Komiteen konstaterer at det fra russisk side ikke synes å være mulig å oppfylle CFE-avtalens bestemmelser fullt ut innen tidsfristen.
Komiteen vil understreke betydningen
av at tilpasninger av CFE-avtalen ikke må føre til en vesentlig forskyvning
av styrkebalansen der Nordområdene kommer dårligere ut.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at det i den videre
utviklingen av NATO legges til grunn at NATOs kjernefunksjoner ikke svekkes,
herunder evnen til å utøve artikkel 5-operasjoner. Flertallet vil derfor
påpeke betydningen av at utviklingen av Combined Joint Task Force (CJTF) og
PfP skjer på en slik måte at disse virker kompletterende innenfor NATOs
primære virksomhet.
Komiteen har merket seg at det nye
beredskapssystemet i NATO formelt ikke er godkjent, men at dette vil bli
anvendt i en eventuell krisesituasjon. Komiteen har videre merket seg at
Regjeringen derfor tar sikte på fastsette det nye nasjonale beredskapssystem
ved kgl. res. i løpet av 1996. Komiteen vil i denne sammenheng bemerke at
nasjonale beredskapstiltak og beredskapslovgivning må basere seg på de
erfaringer som er høstet etter 1940 og de endringer som er inntrådt i det
sikkerhetspolitiske billede. Komiteen vil i denne sammenheng peke på den
grunnleggende usikkerhet og uforutsigbarhet som fortsatt preger utviklingen
i våre nærområder og resten av Europa. Komiteen forutsetter at denne
virkelighet legges til grunn for eventuelle endringer i våre
beredskapstiltak.
Når det gjelder begrensningene i de selvpålagte restriksjonene i den nordlige landsdelen viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, til sine merknader i B.innst.S.nr.7 (1994-1995) hvor flertallet - alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti - bl.a. uttalte:
| « Flertallet har merket seg at Forsvarsdepartementet, som en del av den løpende tilpasning til den nye sikkerhets-politiske situasjonen i Europa, vil foreta en gjennomgang av Norges selvpålagte begrensninger på alliert virksomhet på norsk område. » |
og
| « Flertallet har merket seg at et nytt regelverk på dette området i store trekk vil opprettholde hovedlinjene med base- og atompolitikken som grunnpillarer. » |
Flertallet ser positivt på at Regjeringen tilpasser de selvpålagte restriksjoner i den nordlige landsdel til den nye sikkerhetspolitiske virkelighet. Flertallet støtter derfor at de særlige begrensninger for Finnmark gjøres lempeligere og lettere å praktisere når det gjelder øvingsvirksomhet og flyvirksomhet.
Flertallet mener en endret strategi i
NATO og samarbeidet gjennom Partnerskap for Fred nødvendiggjør en
gjennomgang og justering av de selvpålagte restriksjonene i nord.
Komiteen forutsetter at øvingsvirksomheten i Finnmark fortsatt vil være meget begrenset og i særlig grad være relatert til aktivitet innenfor rammen av Partnerskap for Fred.
Komiteen vil understreke at naturen i
vårt nordligste fylke er meget sårbar og derfor utsatt for slitasje.
Komiteen forutsetter derfor at dette blir tatt hensyn til når
retningslinjene utformes. Komiteen ber om at Stortinget blir orientert på
en hensiktsmessig måte om justeringen av retningslinjene og utviklingen av
praksis for øvelser og besøk av militære enheter i Nord-Norge.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at de selvpålagte restriksjoner har spilt en sentral rolle i norsk sikkerhetspolitikk gjennom hele etterkrigstiden. Disse begrensningene har dreid seg om å ikke åpne for utenlandske baser eller atomvåpen på norsk område i fredstid, samt å legge geografiske begrensninger på alliert øvningsaktivitet i Norge. I dag ligger norsk basepolitikk fast, mens de to øvrige selvpålagte restriksjoner ser ut til å være i ferd med å bli avviklet av Regjeringen. Sosialistisk Venstreparti mener at alle de selvpålagte restriksjonene bør ligge fast. Usikkerheten i Russland gjør at det er en rekke sikkerhetspolitiske grunner for å beholde og praktisere de selvpålagte restriksjonene slik at Norge ikke bidrar til å hjelpe konservative og nasjonalistiske krefter i Russlands politiske maktkamp. Dersom Norge nå innfører lettelser på restriksjonene på øvelsesaktivitet i Nord-Norge, samtidig som en heller ikke følger opp den offisielle norske atompolitikken i praksis, er dette et meget uheldig utenrikspolitisk signal både til Russland og våre øvrige naboland.
Dette medlem vil påpeke at Norges og Europas sikkerhet i økende grad blir påvirket av global miljøødeleggelse, sosial og etnisk uro i sentral- og Øst-Europa og økt skille mellom fattige og rike land.
Den ustabile situasjonen i Russland, den sosiale uroen og miljøtrusselen i sentral- og Øst-Europa og krigen i det tidligere Jugoslavia er utviklingstrekk som viser at det kreves en helhetlig sikkerhetspolitikk der økonomisk samarbeid, felles miljøtiltak og overføringa av kompetanse og teknologi står sentralt.
Dette medlem understreker at et slikt bredt spekter av europeiske sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom et alleuropeisk samarbeid. Det må være et sentralt mål å inkludere særlig Russland, men også de andre sentral- og øst-europeiske landene, i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) er den arena hvor de helhetlige sikkerhetsutfordringer kan møtes.
Dette medlem vil understreke at OSSE bør utvikles til det toneangivende samarbeidsorgan i Europa. Sikkerhet i Europa må i større grad baseres på ideen om « samarbeidssikkerhet ». NATOs åpning mot øst gjennom Partnerskap for fred (PFP) og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige skritt i en slik retning. Dette medlem mener at det langsiktige målet må være at NATOs øst-samarbeid videreutvikles og til slutt går opp i et alleuropeisk sikkerhetssystem gjennom OSSE.
Militæralliansene NATO og Den vesteuropeiske union (VEU) er basert på den « kalde krigens » blokkdeling, og bidrar til å opprettholde og utdype skillene mellom regionene i Europa. Dette medlem mener at disse alliansene er lite egnet til å møte de brede europeiske sikkerhetsutfordringene, og at de bør nedbygges.
Dette medlem vil advare mot en utvidelse av Nato der enkeltland i Øst-Europa tas opp som nye medlemmer med fulle rettigheter og plikter innenfor alliansen. I stedet for å utvide NATO, bør en konsentrere seg om å bygge et alleuropeisk sikkerhetssamarbeid basert på OSSE.
Dette medlem viser til Innst.S.nr.209 (1993-1994) hvor Sosialistisk Venstreparti utdyper sin kritikk av Vestunionen. Dette medlem vil utfra et helhetlig sikkerhetspolitisk perspektiv gå inn for norsk løsrivelse fra USAs atomvåpenstrategi, oppheve avtaler om forhåndslagring og reparasjonsstøtte, og at NATO ikke holder militærøvelser i Norge.
Dette medlem mener at et viktig bidrag til avspenning og sikkerhet i nord vil være å ta initiativ til omfattende sjømilitær nedrustning gjennom NATO.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Militære avtaler med USA sies opp slik
at militæranlegg som tjener USAs og NATOs atomstrategi legges ned. »
« Avtalen med andre NATO-land om lagring
av drivstoff og militært materiell sies opp. »
« Det avholdes ingen NATO-øvelser i
Norge. »
« Stortinget ber Regjeringen arbeide for at NATO blir erstattet med en alleuropeisk sikkerhetsordning ved at:
| - | NATO straks oppgir sin atomstrategi |
| - | NACC og PFPs funksjoner overføres fra NATO til OSSE |
| - | OSSEs traktagrunnlag styrkes - slik at organisasjonens politiske ansvarsområde utvides |
| - | Det politiske og militærtekniske ansvar for å følge opp nedrustningsforhandlingene som i dag ligger hos NATO, flyttes til OSSE |
| - | Den militær kommandostruktur som i dag ligger under NATO, forandres slik at alle OSSEs medlemsland deltar i en felles struktur og slik at denne strukturen kan bli en del av OSSE.» |