B.innst.S.nr.I (1995-1996)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1996 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1996.

6. Nærings- og strukturpolitikken

6.1 UTFORDRINGER I NÆRINGS- OG STRUKTURPOLITIKKEN

6.1.1 Sammendrag

       Hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken er å bedre økonomiens virkemåte, med særlig vekt på å øke verdiskapingen i næringslivet. Ett av siktemålene er å øke omstillingsevnen i økonomien, blant annet for å stå bedre rustet til å møte endringer i internasjonale rammebetingelser. Strukturpolitiske tiltak utgjør et sentralt element i Solidaritetsalternativet, jf. Langtidsprogrammet 1994-97.

       Det er iverksatt en rekke strukturpolitiske reformer i Norge de senere årene, herunder avvikling av kredittmarkeds- og valutareguleringene, skattereformen, kraftmarkedsreformen, EØS-avtalen, tiltak for økt kostnadseffektivitet i miljøpolitikken og Reform 94. Også vridningen på statsbudsjettet fra overføringer til infrastrukturtiltak kan nevnes i en slik sammenheng. Tiltakene har samlet sett bidratt til å styrke produksjonsgrunnlaget for norsk økonomi.

       De viktigste utfordringene i strukturpolitikken framover vil være å:

       Strukturpolitiske tiltak er viktig innenfor de fleste sentrale politikkområder, bl.a. sysselsettingspolitikken. Av arbeid med konkrete tiltak på andre områder, kan nevnes:

       Det ble gjort rede for hovedretningslinjer i næringspolitikken i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Stortinget sluttet seg til disse, jf. B.innst.S.nr.IV (1994-1995). Regjeringen har som varslet satt ned et utvalg for å analysere og fremme forslag i tilknytning til utformingen av næringspolitikken fremover. Utvalget skal bl.a. gi en kritisk vurdering av dagens næringsrettede virkemidler, herunder næringsstøtten, og drøfte hvorvidt eksisterende offentlige rammebetingelser bidrar til en god ressursbruk. Utvalget ledes av Arent M. Henriksen og skal avgi sin innstilling sommeren 1996. Det vil blant annet på denne bakgrunn bli foretatt en samlet gjennomgang av næringspolitikken i Langtidsprogrammet 1998-2001. En hovedtanke er å knytte denne an til sysselsettingspolitikken, slik at det kan utgjøre en helhetlig strategi.

6.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken er å bedre økonomiens virkemåte, med særlig vekt på å øke verdiskapingen i næringslivet. Et av siktemålene er å øke omstillingsevnen i økonomien, bl.a. for å stå bedre rustet til å møte endringer i internasjonale rammebetingelser.

       Flertallet viser til at det er iverksatt en rekke strukturpolitiske reformer i Norge de senere årene, herunder avvikling av kredittmarked- og valutareguleringene, skattereformen, kraftmarkedsreformen, EØS-avtalen, tiltak for økt kostnadseffektivitet i miljøpolitikken og Reform -94. Også vridningen på statsbudsjettet fra overføringer til infrastrukturtiltak kan nevnes i en slik sammenheng. Flertallet mener at tiltakene samlet sett har bidratt til å styrke produksjonsgrunnlaget for norsk økonomi.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener de viktigste utfordringene i strukturpolitikken framover vil være:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er grunnleggende uenig i Regjeringens nærings- og strukturpolitikk fordi disse medlemmer har en annen oppfatning av hva som er de internasjonale og nasjonale hovedutfordringer. For disse medlemmer er hovedutfordringen knyttet til internasjonal og nasjonal fordeling (arbeid, inntekt og levekår) samt rein jord, luft, vann og atmosfære. Økonomisk vekst basert på økt materielt forbruk må prioriteres lavere.

       Regjeringens nærings- og strukturpolitikk overstyres i dag av en bevisst EU-tilpasning. Disse medlemmer vil vise til sine merknader i B.innst.S.nr.IV (1994-1995). Regjeringen går nå videre på sin såkalte strukturpolitiske linje, som bl.a. innebærer at mer innsats legges i endring av arbeidsmarkedet for å få det mer fleksibelt. En markedsøkonomi uten sterk fagorganisering og lovverk som sikrer faglige rettigheter vil ikke gi rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen til breie grupper, eksempelvis lønnsmottakere, fiskere og jordbrukere som enkeltvis står svakt i en markedsøkonomi. De svakeste fagorganiserte gruppene gis i dag stadig dårligere vilkår. Disse medlemmer vil motarbeide dette.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer har foreslått en rekke alternative forslag til mange av de strukturpolitiske reformene som er iverksatt i Norge de senere årene. Dette gjelder blant annet avviklingen av valutareguleringene, lettelsene i beskatningen for høyinntektsgrupper i forbindelse med skattereformen og EØS-avtalen. Disse medlemmer mener at den påståtte vridningen av statsbudsjettet fra overføringer til infrastrukturtiltak ikke har hatt en fornuftig innretning. Mange av kuttene i overføringene har rammet spesielt svake grupper, og infrastrukturtiltakene har i alt for stor grad rettet seg mot veibygging og satsing på en ny storflyplass på østlandet. For eksempel er satsingen på jernbane som det var flertall for i forbindelse med Norsk Jernbaneplan 1994-97 neglisjert. Dette fører etter disse medlemmer mening til at norsk samferdselspolitikk blir hengende etter i en rivende europeisk utvikling på dette området. Miljøet blir den største taperen når infrastrukturtiltakene får en innretning som i alt for stor grad prioriterer veibygging.

       Disse medlemmer viser til at regjeringen peker på at å bedre virkemåten i arbeidsmarkedet er et sentralt mål i strukturpolitikken. Når vi erkjenner at deler av dagens ledighet kan være strukturell, blir dette vesentlig. Men etter disse medlemmer vurdering må strukturpolitikken på dette området ha fokus på andre områder enn dagens fyndord om større fleksibilitet - som langt på vei bare betyr ensidige tiltak på tilbudssiden i økonomien som lavere minstelønninger og større lønnsforskjeller. Disse medlemmer mener dagens strukturelle problemer på arbeidsmarkedet er av en slik art at det må grunnleggende nytenking til. En slik nytenking har Sosialistisk Venstreparti presentert gjennom en rekke forslag for å dele arbeid - blant annet i et eget Dok.nr.8 forslag til Stortinget. I et hurtig skiftende teknologisk samfunn blir dessuten etter- og videreutdanning helt sentralt dersom kvaliteten på arbeidskraften skal opprettholdes, og omstillingsbehovet til næringslivet tilfredsstilles.

       Regjeringen peker på at omstilling av jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er en viktig utfordring. Etter disse medlemmers oppfatning er jordbrukspolitikken alt for ensidig fokusert på å oppnå lavest mulig matvarepriser. Den politikken som utøves fører etter disse medlemmers syn til at sentrale kvaliteter ved norsk landbruk som høyt nivå på dyrehelsa, god matvarekvalitet, relativt små og miljøforsvarlige driftsenheter og opprettholdelsen av bosettingen i Distrikts-Norge svekkes - eller settes til side. Den koblingen som nå foretas mellom eksport av norsk fisk og importkontrollen av landbruksprodukter og levende dyr i forhandlinger med EU, viser etter disse medlemmers syn at et helt fundamentalt element i forhold til dyrehelse og næringsmiddelkontroll kan være på vei ut av norsk politikk.

       Disse medlemmer mener jordbrukspolitikken må rettes inn mot flere mål i stedet for ensidig å fokusere på lavere matvarepriser. Opprettholdelse av bosetting, miljøvennlig drift og bevaring av sysselsettingen i næringen er etter disse medlemmers oppfatning viktigere målsettinger enn lavere priser.

       Disse medlemmer viser til at det arbeides med konkrete tiltak for å endre rammebetingelsene for melkeproduksjonen og meieriene. Disse medlemmer vil advare mot en sentralisering av melkeproduksjonen fordi en slik utvikling undergraver behovet for å opprettholde bosetting og næringsdrift i Distrikts-Norge. Dessuten vil en slik utvikling kunne føre til ulike priser på sentrale matvareprodukter i ulike deler av landet. Disse medlemmer har heller ikke registrert at Stortinget er blitt forelagt de endringene i rammebetingelser som Regjeringen varsler her.

       Disse medlemmer mener endringene i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien er et resultat av en unødvendig EU-tilpasning. Disse medlemmer mener behovet for å opprettholde sysselsettingen i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien tilsier at næringen fortsatt bør være basert på lokal råstofftilgang og skjerming fra EU-markedet. Disse medlemmer viser for øvrig til den beskrivelse av næringen, og forslag til alternativ omstilling som Sosialistisk Venstreparti skisserte i Innst.S.nr.2 (1994-1995).

       Komiteens medlem fra Venstre mener de viktigste utfordringene i nærings- og strukturpolitikken er knyttet til å sikre mangfold i økonomien gjennom gode rammevilkår og en vel fungerende markedsøkonomi. En hovedutfordring blir å utvikle mekanismer som på en riktigere måte en i dag kan bidra til en fornuftig prising av ressurser og innsatsfaktorer. Det vises i denne sammenheng til Venstres forslag om overgang fra « røde » til « grønne » skatter. Gjennom lavere pris på arbeidskraft kan grunnlaget legges for at flere kan komme i arbeid. Ikke minst vil slike bidrag bety mye for å sikre lønnsomheten i småbedrifter som er mer arbeidsintensive enn de store virksomhetene. Riktig prissetting av ressurser er det viktigste bidraget politikerne kan komme med for å sikre en rasjonell og effektiv ressursbruk både i privat og offentlig virksomhet.

6.2 KONKURRANSEPOLITIKKEN

6.2.1 Innledning

6.2.1.1 Sammendrag

       Hovedmålet i konkurransepolitikken er å bidra til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Konkurranselovgivningen og konkurransemyndighetenes oppfølging av denne er sammen med regelverkene for næringsstøtte og offentlige innkjøp, sentrale elementer i konkurransepolitikken.

       I tillegg til den norske konkurranseloven regulerer EØS-avtalens konkurranseregler næringslivets virksomhet i de tilfeller handelen mellom EØS-landene påvirkes.

       Ulike samfunnshensyn som distriktshensyn, miljø, helse og sikkerhet m.v. ivaretas ved hjelp av en rekke offentlige virkemidler. Det er i henhold til konkurranseloven en oppgave for konkurransemyndighetene å peke på konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å lette adgangen for nye konkurrenter.

       Utvikling i retning av mer bruk av styring gjennom markedet på visse områder der det til nå har vært offentlige monopoler eller sterk offentlig regulering, kan gi en bedre ressursutnyttelse. Dette kan skje samtidig som viktige samfunnsmål for øvrig ivaretas. Eksempler på dette er markedene for teletjenester, luftfart, elektrisk kraft, legemidler og korn og matmel.

6.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, mener at hovedmålet i konkurransepolitikken må være å bidra til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Manglende konkurranse bidrar til å redusere bedriftenes evne og vilje til fornyelse og effektivitetsforbedringer, og kan føre til høyere priser og mindre produktutvalg.

       Flertallet vil understreke betydningen av en effektiv konkurranse og av at konkurransemyndighetene fører en streng kontroll med at det eksisterer en slik konkurranse på de ulike områder. Flertallet vil fremheve at en streng håndhevelse av konkurransepolitikken fra myndighetenes side er en forutsetning for en fungerende markedsøkonomi som kan ivareta forbrukernes og samfunnets interesser. Flertallet vil vise til at både økonomisk teori og erfaring tilsier at virksomheter som oppnår en monopolpreget rolle i et marked mister det effektivitets- og omstillingspress som følger av en effektiv konkurranse. Flertallet vil på denne bakgrunn fremheve at norske bedrifters internasjonale konkurranseevne også er tjent med en effektiv konkurranse på hjemmemarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil slå fast at konkurranse er nødvendig og viktig for å få en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.

       Disse medlemmer vil videre peke på at folkevalgte organers mulighet til å korrigere markedskrefter er avgjørende for en fornuftig konkurransepolitikk i en markedsøkonomi. Det er bl.a. dette som har gjort vår markedsøkonomi til en blandingsøkonomi.

       Gjennom en kombinasjon av aktiv bruk av statsmakten til å fremme en strukturutvikling i næringslivet i retning av sentralisering og stordrift og svekke folkevalgte organers mulighet til å påvirke den økonomiske politikken, har vi over tid fått konsentrasjoner i næringslivet som svekker konkurransen. EØS-avtalen forsterker dette. Over tid vil konkurransemyndighetene i liten grad kunne gjøre mer enn små korreksjoner overfor multinasjonale selskapers opptreden i det norske markedet.

       Etter disse medlemmers syn vil det være riktig av myndighetene å legge til rette for fisjoner istedenfor fusjoner for å sikre en nødvendig konkurranse på områder hvor folkevalgte organer ikke har innsyn.

       Disse medlemmer er uenig i mer bruk av markedet på områder der det til nå har vært offentlige monopoler eller sterk offentlig regulering.

       Det er en myte at slik samfunnsorganisering generelt innebærer et samfunnsmessig effektivitetstap. Områder som teletjenester, luftfart, elektriske kraft, legemidler og korn og matmel er sentrale for et lands beredskap og nasjonal sikkerhet. Nytale om styring gjennom markedet forandrer ikke på disse realiteter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at konkurransepolitikken er et middel til å oppnå en mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser og et kvalitativt bedre tilbud til forbrukerne. Disse medlemmer legger vekt på å bevare en blandingsøkonomi der markedsøkonomiske prinsipper må avgrenses ved offentlig reguleringer som kan sikre alle grupper trygge levevilkår i samfunnet.

       Den økte internasjonale konkurranse medfører at den skjermede sektor blir mindre og mindre. I konsesjonspolitikken vil det være viktig i tiden framover å finne en naturlig balanse mellom konkurransedyktige enheter samtidig som en bør unngå store enheter som blir for dominerende i markedet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at målsettingen også for konkurransepolitikken må være å sikre at bruken av samfunnets ressurser bidrar til oppfyllelse av de overordnede målsettingene i politikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at konkurransepolitikken må bidra til å sikre full sysselsetting, en bærekraftig og langsiktig forsvarlig miljøpolitikk og rettferdig fordeling. Dette kan i enkelte tilfelle stå i motsetning til rene konkurransepolitiske målsettinger, om man tillater at virkemidlet konkurransepolitikk opphøyes til et politisk mål i seg selv.

6.2.2 Oppfølgingen av konkurranseloven

6.2.2.1 Sammendrag

       Konkurranseloven, som trådte i kraft 1. januar 1994 og avløste prisloven av 1953, har styrket mulighetene til å drive en aktiv og målrettet konkurransepolitikk. Lovens forbud mot konkurransehindrende adferd i næringslivet er utvidet, og sanksjonssystemet mot private konkurransebegrensninger er forbedret.

       Dagligvaremarkedet har vært under sterk omstrukturering gjennom flere år. Betydelig effektivisering og økt konkurranse har vært til fordel for forbrukerne og har også bidratt til lavere prisstigning.

       I det norske dagligvaremarkedet pågår fortsatt en integrasjonsprosess mellom detaljistgrupperinger og grossister. Alle de fire store detaljistgrupperingene er nå på ulik måte knyttet opp mot en hovedgrossistforbindelse.

       Vertikal integrasjon mellom grossist og detaljist kan gjøre detaljistene mer konkurransedyktige ved effektivisering av distribusjon, bedre lagerstyring og gjennom fellestjenester for butikkdrift.

       Horisontalt samarbeid mellom detaljister i form av markedsførings- og salgskjeder kan bidra til mer effektiv drift av butikkene og økt forhandlingsstyrke overfor leverandører. Samtidig bidrar slikt samarbeid til å øke konsentrasjonen på detaljistsiden, noe som kan føre til redusert konkurranse.

       Det ble i 1994 innført meldeplikt til konkurransemyndighetene om større strukturendringer på dagligvaremarkedet. I denne sammenheng kan nevnes etableringen av Norgesgruppen AS, der Konkurransetilsynet ikke fant grunnlag for inngrep.

       Videre er landbruksområdet et prioritert felt for Konkurransetilsynet.

       Den videre utviklingen i dagligvaremarkedet avhenger bl.a. av hvor sterk kjedekonkurransen blir, og om den vertikale integrasjonen mellom detaljister og grossister resulterer i etableringshindringer for nye detaljister på markedet. En utvikling i retning av enda høyere konsentrasjon på detaljistsiden i markedet, f.eks. i form av et samarbeid mellom noen av de fire store innkjøpsgrupperingene, kan ha uheldige konsekvenser.

       En regner med at det fortsatt er potensiale for økt konkurranse og effektivitet i dagligvaremarkedet, og det er viktig at dette utnyttes og fører til ytterligere reduksjoner i prisene til forbrukerne. Bl.a. med dette for øye vil Konkurransetilsynet følge utviklingen på dagligvaremarkedet nøye framover.

       Produsenter av merkevarer vil ofte prisdiskriminere mellom land ved å ta høyere pris i de land der inntektsnivå og markedsforhold gir grunnlag for det. Spesielt på områder med liten innenlandsk konkurranse mellom ulike merker vil slik prisdiskriminering kunne være til ulempe for norske forbrukere. Den økte fortjenesten som høye priser gir grunnlag for, vil normalt deles mellom eneimportøren og produsenten (evt. mellomliggende grossistledd).

       Mulighetene for parallellimport bør således være til stede, fordi det motvirker høye priser til norske forbrukere.

       Markedet for legemidler er et område der parallellimport begynner å fungere som et viktig korrektiv. Som følge av EØS-avtalen kan sykehus, grossister eller importører kjøpe medisiner fra importører eller lisensprodusenter i andre EØS-land, dersom dette er billigere enn å kjøpe de samme medisinene hos legemiddelprodusentenes representanter i Norge. Betydningen av muligheter for parallellimport vil for øvrig ikke nødvendigvis måles ved hvor stort omfang slik import faktisk får, fordi trusselen om konkurranse gjennom parallellimport i seg selv begrenser etablerte tilbyderes mulighet til å utøve markedsmakt.

       Konkurransetilsynet ser nå nærmere på virkningene av ulike former for importøravtaler, herunder om det foreligger muligheter til parallellimport. I de tilfeller slike avtaler bidrar til høyere priser og mindre konkurranse i strid med konkurranselovens formål, vil ulike tiltak bli vurdert, herunder muligheten for å forby avtaler.

6.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, viser til at det i proposisjonen antas at det fortsatt er potensiale for økt konkurranse og effektivitet i dagligvaremarkedet. Flertallet er enig i at det er viktig at dette utnyttes og fører til ytterligere reduksjoner i prisene til forbrukerne. Flertallet viser til at produsenter av merkevarer ofte vil prisdiskriminere mellom land ved å ta høyere pris i de land der inntektsnivå og markedsforhold gir grunnlag for det. Spesielt på områder med liten innenlands konkurranse mellom ulike merker vil slik prisdiskriminering være til ulempe for norske forbrukere. Flertallet mener at det derfor bør være muligheter for parallellimport, fordi det motvirker høye priser til norske forbrukere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til den sterke konsentrasjonen i dagligvaremarkedet, hvor 4 kjeder dominerer omsetningen fullstendig. De samme kjedene har også fått betydelig kontroll over distribusjonsnettet. Disse medlemmer viser i den forbindelse til interpellasjon om dette temaet fra representanten Meland våren 1995, hvor administrasjonsminister Totland avviste behovet for tiltak for å redusere denne markedsmakten.

       Disse medlemmer viser til at økt kjedemakt kan redusere grunnlaget for nærbutikker, ikke minst utenfor tettbygde strøk. Disse medlemmer viser til at det er en målsetting å sikre bosettingsmønsteret i Norge, og at det derfor kan være en konflikt mellom utøvelsen av Konkurranseloven og de politiske målsettingene når det gjelder dagligvaremarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til merknad fra disse medlemmer under punkt 6.2.1.2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse understreker hovedmålsettingen, et spredt bosettingsmønster. Dette forutsetter et desentralisert tjenestetilbud både innen offentlig og privat virksomhet. Den tiltakende konsentrasjon av dagligvarehandelen har i lengre tid representert en overinvestering som ikke er samfunnsøkonomisk fornuftig og har mange uheldige miljøkonsekvenser, spesielt blir daglige innkjøp mer tungvint for eldre uten bil.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjøre rede for hvordan konkurranselovgivningen kan anvendes for å forhindre at konsentrasjonen i dagligvarebransjen fører til misbruk av markedsmakt eller blir til hinder for effektiv ressursutnyttelse. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse under pkt. 11.1.2 i B.innst.S.nr.II (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener at konkurransen i dagligvaremarkedet i dag er god og at kvaliteten på produktene i norske butikker gjennomgående er tilfredsstillende.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil påpeke at Konkurransetilsynet fullstendig har sviktet sin oppgave i forhold til å sette inn mottiltak mot monopoliseringa i dagligvarehandelen. De fire store kjedenes maktposisjon i dagligvarehandelen truer nærbutikkene og fører til tap av arbeidsplasser. Dette medlem mener at konkurranseloven må brukes aktivt i forhold til utviklinga mot stadig større makt til de store kjedene i dagligvarehandelen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at disse spørsmål er omtalt i Nasjonalbudsjettene for 1995 og 1996, og til sine respektive merknader foran.

6.2.3 Næringsstøtten

6.2.3.1 Sammendrag

       Næringsstøtte kan defineres som de fordelene en bedrift eller en næring har framfor andre bedrifter og næringer som følge av offentlig virkemiddelbruk. Budsjettmessig næringsstøtte er støtte som direkte belaster statlige budsjetter. Dette er tiltak som tilskudd til bedrifter, gunstige lånevilkår, garantiordninger, subsidieelement ved kjøp og salg av varer og tjenester, manglende krav til avkastning på statlig aksjekapital og skatte- og avgiftssatser som er lavere for noen næringer enn for andre. For mange av disse ordningene framgår virkningen på statens finanser eksplisitt i statsbudsjettet og statsregnskapet. Ikke-budsjettmessig næringsstøtte vil i første omgang ikke belaste statlige budsjetter, men fører til høyere utgifter for forbrukerne og næringslivet. Slik støtte tar gjerne form av at myndighetene tillater eller iverksetter tiltak for å begrense konkurransen, f.eks. gjennom skjerming fra utenlandsk konkurranse, eller konsesjonsregler og løyver som begrenser fri etablering i en næring.

       Den budsjettmessige næringsstøtten på 22,5 mrd. kroner i 1994 utgjorde om lag 6 % av de samlede utgiftene på statsbudsjettet og om lag 2,5 % av BNP. Nivået på den delen av næringsstøtten er således fortsatt meget høyt. Støtteomfanget til primærnæringene anslås å bli redusert med 738 mill. kroner i 1995. Reduksjonen i støtte til annen industri skyldes i hovedsak reduserte bevilgninger til tap på tidligere gitte lån og garantier i SND, samt redusert støtte til energiøkonomiseringstiltak som følge av at ordningene med tilskudd til enøk-tiltak i næringslivet er avsluttet. Videre ser en av tabellen at støtte til skipsbyggingsindustrien er redusert med vel 500 mill. kroner, noe som i stor grad kan forklares ved at bevilgningene til støtte innvilget før 1990 er redusert. Næringsstøtten vil bli ytterligere redusert i 1996, bl.a. som følge av at skipsbyggingsstøtten faller bort fra 1. januar 1996. Skipsbyggingsstøtten er nærmere omtalt i avsnitt 6.2.4.

       Reduksjonen i statlige utgifter til næringsformål siden 1993 motsvares til dels av inntektstap for staten ved fritak for energi- og miljøavgifter i perioden 1990-1994. Omfanget av disse fritakene kan grovt anslås til 3,1 mrd. kroner i 1994 og 3,3 mrd. kroner i 1995.

       I Nasjonalbudsjettet 1992 gikk en inn for å arbeide med metoder for å kunne tallfeste ikke-budsjettmessig næringsstøtte i Norge. Finanskomiteen uttalte på denne bakgrunn i B.innst.S.nr.I (1991-1992) at:

       Finansdepartementet har på dette grunnlag arbeidet videre med kartlegging av ikke-budsjettmessige støtteordninger. Særlig har dette skjedd gjennom et eget næringsstøtteprosjekt i Statistisk sentralbyrå, jf. Rapport nr. 95/9 - Sammensetningen av den effektive støtten til norske næringer i 1989 og 1991. SSB har her utført den første gjennomgang av både budsjettmessig og ikke-budsjettmessig næringsstøtte i Norge. Herunder har man analysert hvordan næringsstøtte gjennom prismekanismen kan overføres også til andre næringer enn den som mottar støtten i utgangspunktet.

       I prosjektet beregnes støttevirkningen fra tre kategorier tiltak; indirekte skatter og subsidier, herunder den budsjettmessige næringsstøtten, kunstig skjerming mot konkurranse fra utlandet og prisdiskriminering på elektrisk kraft. SSB beregner støttevirkningen av de ulike tiltakene ved å måle deres bidrag til såkalte « Effective Rates of Assistance », forkortet ERA. Den effektive støtten til en næring defineres i prosjektet som den ekstra godtgjørelsen eierne av arbeidskraft og kapital får som følge av offentlige tiltak. ERA- indikatoren anslår støtten til en næring i prosent av inntekten til arbeidskraft og kapital (faktorinntekten), og kan illustrere både omfanget av næringsstøtten og hvilken virkning denne kan ha for næringsstrukturen.

       Næringsstøtteprosjektet viser at indirekte støtte i form av skjerming fra utenlandsk konkurranse representerer en betydelig økonomisk fordel for deler av næringslivet, samtidig som det påfører forbrukerne og andre deler av næringslivet kostnader i form av høyere priser. Skjermingsstøtte kan bl.a. ta form av toll, kvantitative importreguleringer og tekniske handelshindringer. Samlet kan skjermingsstøtten anslås til 16,5 mrd. kroner som et gjennomsnitt for 1989 og 1991 målt i løpende priser.

       Fordelingen på næringer viser at næringsmiddelindustrien, nytelsesmiddelindustrien og landbruket skiller seg ut med klart størst støttebidrag gjennom kunstig skjerming.

       Foreløpig er det bare beregnet ERA-tall for 1989 og 1991. Siden 1991 har Norge inngått internasjonale avtaler som både innebærer krav om synliggjøring av skjermingsstøtte, og mindre rom for å yte denne formen for støtte. EØS-avtalen har bl.a. ført til innføring av en felles konkurransepolitikk og redusert omfang av tekniske handelshindringer. GATT/WTO- avtalen stiller krav om synliggjøring og reduksjon av skjerming innen jordbruket og næringsmiddelindustrien. I tråd med denne ble et nytt tollbasert importsystem innført 1. januar 1995. Likevel utgjør skjermingen av norsk landbruk og næringsmiddelindustri fortsatt en betydelig del av den samlede støtten til disse sektorene.

       Nå er målet for den enkelte støtteordning ofte å styrke produksjon og sysselsetting. Deler av støtten går til forskning, utvikling og teknologispredning og kan, ved fornuftig utforming, være samfunnsøkonomisk lønnsom og bidra til økt verdiskaping. Deler av næringsstøtten har også en klar distriktspolitisk begrunnelse og virkning.

       Resultatene av forsknings- og utredningsarbeid som er gjennomført gjør det imidlertid nødvendig å stille spørsmål ved den samlede sysselsettings- og verdiskapingseffekten av næringsoverføringene. Det er klare indikasjoner på at nærings- og distriktspolitiske mål kan nås med et lavere samlet støttenivå og med et forenklet støttesystem. Den nye dokumentasjonen på næringsstøttefeltet understreker behovet for at Næringspolitikkutvalget, som skal avgi innstilling sommeren 1996, foretar en grundig vurdering av omfang og organisering av næringsstøtten i Norge. Anbefalingene fra utvalget vil være et grunnlag for arbeidet med Langtidsprogrammet 1998-2001.

6.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,Venstre og Rød Valgallianse, viser til at den budsjettmessige næringsstøtten på 22,5 mrd. kroner i 1994 utgjorde om lag 6 pst av de samlede utgiftene på statsbudsjettet og om lag 2,5 pst av BNP. Nivået på denne delen av næringsstøtten er således fortsatt meget høyt.

       Flertallet har merket seg at indirekte støtte i form av skjerming fra utenlandsk konkurranse representerer en betydelig økonomisk fordel for deler av næringslivet, samtidig som det påfører forbrukerne og andre deler av næringslivet kostnader i form av høyere priser. Fordelingen på næringer viser at næringsmiddelindustrien, nytelsesmiddelindustrien og landbruket skiller seg ut med klart størst støttebidrag gjennom kunstig skjerming. Flertallet viser til at uavhengig av om sektor- og vareavgifter inkluderes i beregningene, er jordbruk og næringsmiddelindustrien de klart største mottakerne av samlet støtte, og støtten tilsvarer omtrent hele faktorinntekten i jordbruket. Skjermingsstøtten utgjør om lag en tredel og den budsjettmessige støtten om lag to tredeler av den samlede næringsstøtten til jordbruket. For næringsmiddelindustrien utgjør skjermingsstøtten om lag hele støttebidraget. Flertallet har merket seg at ny informasjon om omfang og virkninger av næringsstøtten underbygger tidligere vurderinger, bl.a. at

       Etter flertallets syn er det klare indikasjoner på at nærings- og distriktspolitiske mål kan nås med et lavere samlet støttenivå og med et forenklet støttesystem. Flertallet mener derfor at det er nødvendig å gjennomgå den samlede sysselsettings- og verdiskapingseffekten av næringsoverføringene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil understreke at det høye nivået på direkte og indirekte næringsstøtte innebærer at norske forbrukere og bedrifter må bære en ekstra byrde i form av skatter, avgifter og andre kostnader som skaper sosiale skjevheter, svekker familieøkonomien og undergraver norske bedrifters ønske om å konkurrere på hjemme- og utemarkedene. Disse medlemmer mener Regjeringen snarest bør legge frem en samlet plan for nedbygging av den selektive næringsstøtten, med den store positive betydning det kan ha for økt verdiskapning og konkurransekraft i Fastlands-Norges økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg Regjeringens fagøkonomiske utlegning om hva som er marked og hva som er næringsstøtte i et komplisert samfunn bygd på omfattende lover, forskrifter og regelverk, samt en omfattende offentlig økonomi bygd på skatter, avgifter og offentlig eid eller styrt virksomhet.

       Disse medlemmer har videre merket seg Regjeringens konklusjonen om at det i dag gis omfattende budsjettmessig og ikke-budsjettmessig næringsstøtte for vareproduserende primær- og sekundærnæringer. Regjeringen foreslår at denne nye dokumentasjonen på omfanget av næringsstøtte blir grundig vurdert av Næringspolitikkutvalget.

       Disse medlemmer vil understreke at en i nasjonaløkonomien arbeider med modeller som bygger på sterke forenklinger av virkeligheten. Et samfunn med det mangfold som mennesker er med på å skape, lar seg ikke beskrive i økonomiske termer. Disse medlemmer vil påpeke at det nettopp er slike forsøk som blir kvasivitenskapelig uttrykt i Regjeringens politikk for å finne ut hva som lønner seg og hva som ikke lønner seg.

       Disse medlemmer viser til at offentlig og privat tjenesteyting kommer svært fordelaktig ut i slike beregninger, mens primærnæringene og industrien koster samfunnet dyrt. Ut fra en slik tankegang kan en regne seg fram til hva Finnmark koster, og konkludere med at fylket bør avhendes.

       Disse medlemmer vil ikke legge slike beregninger til grunn for politiske beslutninger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er uenig i framstillingen av landbruket som en nærmest ensidig subsidieinnhenter. Landbruket må oppfylle flere målsettinger enn lavest mulig priser på matvarer. Disse medlemmer mener en landbrukspolitikk som bare fokuserer på dette målet fører til driftsformer som kommer i konflikt med langsiktige økologiske hensyn. På litt sikt fører denne politikken etter disse medlemmers vurdering til at norsk landbruk strukturrasjonaliseres i retning av et EU-likt industrilandbruk. Disse medlemmer mener Regjeringen forsøker å framskynde en slik utvikling, og vil peke på at dersom staten hadde fått gjennomslag for sine opprinnelige krav i årets jordbruksoppgjør om omsettelige melkekvoter og oppheving av markedsreguleringen på enkelte landbruksprodukter, så ville det fått meget uheldige konsekvenser for økologien og sysselsettingen i landbruksnæringen. Disse medlemmer mener forøvrig at det er en myte at norske landbruksprodukter er spesielt dyre. En rekke undersøkelser har dokumentert at norske forbrukere bruker en stadig mindre andel av sine hjemlige budsjetter til mat. Nordmenn må arbeide vesentlig mindre for å fylle en indekskurv med mat, enn nasjoner vi naturlig kan sammenlikne oss med.

       Disse medlemmer legger vekt på at landbrukspolitikken må ivareta flere målsettinger, der de viktigste er: opprettholde sysselsettingen, stimulere til en miljøvennlig produksjon, og bidra til aktive bygdemiljø og levende kulturlandskap. Disse medlemmer mener at norsk matvareforsyning må ses i et globalt perspektiv. På lang sikt vil det etter alt å dømme bli knapphet på mat i verden. I dag vokser jordas befolkning raskere enn kornproduksjonen, og det er etter disse medlemmers mening sannsynlig at denne utviklingen vil fortsette, slik at absolutt knapphet på mat fort kan bli en situasjonen i neste århundre. På denne bakgrunn mener disse medlemmer det er uforsvarlig å redusere norsk matproduksjon dramatisk. Det er også grunn til å peke på at brakklegging av jord har meget uheldige konsekvenser: for det første tar det meget lang tid å bringe brakklagt jord tilbake i produksjon; for det andre er konsekvensen av brakklagt jord ofte rovdrift av den gjenværende jorda, med stor bruk av kunstgjødsel og sprøyting. Disse medlemmer vil peke på at allerede i dag representerer høy mekaniseringsgrad og stor bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler et betydelig økologisk problem.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen peker på at reduksjonen i støtte til annen industri enn næringsmiddelindustri og primærnæringer i hovedsak skyldes reduserte bevilgninger til tap på lån og garantier gjennom SND og avviklingen av enøktiltak i næringslivet. Situasjonen er den at SND langt på vei fungerer som en ordinær forretningsbank, og ikke som en støtte for etablering av norske småbedrifter. Når potensielle etablerer ikke får den støtten som er nødvendig i oppstartsfasen fører det til at landet går glipp av viktige arbeidsplasser og verdiskapning. I dag finner en rekke bedrifter gunstigere vilkår i det private finansmarkedet. Dermed undergraver den politikken som føres gjennom SND behovet for nyetablering og nyskaping i Distrikts-Norge. Når det gjelder avviklingen av enøktiltak viser dette etter disse medlemmers vurdering bare at Regjeringens vilje til å satse på miljø er i fritt fall. Argumentasjonen for å fjerne enøktiltakene var at disse var bedriftsøkonomisk lønnsomme tiltak, men når investeringene uteblir hjelper det lite med den slags betraktninger. Disse medlemmer er av den oppfatning at satsingen på enøk og alternativ energi er meget lavt i Norge. En omfattende satsing på disse områdene ville kunne skapt en rekke arbeidsplasser, og skapt grobunn for en ny industrisatsing i Norge. Den ensidige fokuseringen på oppumping av olje er etter disse medlemmers oppfatning en lite framtidsrettet politikk. Norsk næringsliv har behov for å stå på flere bein. Satsing på enøk og alternative energikilder er viktige vekstområder.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til egne merknader og forslag som viser en sterkere satsing i distriktene enn i Regjeringens forslag. Både av hensyn til å utnytte de store ressurser som finnes i Distrikts-Norge og for å ivareta de miljøkvaliteter det representerer er en slik aktiv distriktspolitikk samfunnsøkonomisk riktig. Disse medlemmer mener det til en hver tid er riktig å ha et kritisk blikk på næringsstøtten og vurdere hvordan den kan utnyttes mer effektivt. En slik vurdering må imidlertid ikke baseres på snevre bedriftsøkonomiske vurderinger. Disse medlemmer er på dette grunnlag uenig i de retningslinjer som flertallet har trukket opp for SNDs virksomhet.

6.2.4 Støtten til skipsbyggingsindustrien

6.2.4.1 Sammendrag

       Avtalen om normale konkurransevilkår i skipsbyggingsindustrien vil, slik det nå ser ut, ta til å gjelde fra 1. januar 1996. Denne avtalen representerer et viktig gjennombrudd i det internasjonale arbeidet med å avvikle bruk av næringsstøtte som påvirker konkurranseforholdene mellom land. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 64 (1994-1995) « Om samtykke til ratifikasjon av avtale om normale konkurransevilkår i skipsbyggingsindustrien ».

       Intensjonen med avtalens bestemmelser om kreditter og garantier fra statlige eller andre offentlige institusjoner er at det ikke skal være mulig å påvirke konkurranseforholdene mellom land ved å tilby gunstige lån eller garantier for lån til skip. Det er et viktig premiss for Regjeringen at en ikke utformer nye ordninger som kan oppfattes som et forsøk på å omgå avtalen ved at de inneholder skjulte subsidie-elementer.

       Det er Regjeringens oppfatning at Norge ikke bør lede an i å innføre nye statlige finansieringsordninger selv om OECD-avtalen gir et sett nye regler for hvordan slike finansieringsordninger skal utformes. Regjeringen vil derfor komme tilbake til spørsmålet om CIRR-finansiering for skip når en har fått oversikt over i hvilken grad andre land innfører nye ordninger på dette området.

       Det vises for øvrig til at ordresituasjonen i norsk verftsindustri nå er meget god, og at aktiviteten er sikret for en god stund framover.

6.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig med Regjeringen i at avviklingen av støtteordningen i OECD-området vil bidra til at norsk skipsbyggingsindustri vil stå overfor likeverdige konkurransevilkår i forhold til sine konkurrenter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse, er enig i at det er viktig at en ikke utformer nye ordninger som kan oppfattes som et forsøk på å omgå avtalen ved at de inneholder skjulte subsidieelementer. Norge bør ikke lede an i å innføre nye statlige finansieringsordninger selv om OECD-avtalen gir et sett av nye regler for hvordan slike finansieringsordninger skal utformes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til næringskomiteens behandling av St.prp. nr. 64 (1994-1995), og disse partiers merknader i Innst.S.nr.22 (1995-1996).

       Disse medlemmer vil understreke behovet for effektiv oppfølging og kontroll av avtalen, og at den ikke kan tre i kraft før den er ratifisert av alle land.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til dette medlems innlegg ved Stortingets behandling av Innst.S.nr.22 (1995-1996).

6.2.5 Offentlige anskaffelser

6.2.5.1 Sammendrag

       I 1993 utgjorde de samlede anskaffelsene av varer og tjenester (utenom lønninger til ansatte) i det offentlige om lag 140 mrd. kroner, tilsvarende om lag 20 % av BNP, ifølge beregninger som er gjort i Statistisk sentralbyrå. Det er av stor betydning for ressursbruken i det offentlige at anskaffelsene skjer til lavest mulig pris.

       Større offentlige anskaffelser, både varer, tjenester og bygg og anlegg, må i henhold til EØS-avtalen ut på anbud i hele EØS-området.

       GATT-avtalen om offentlige anskaffelser omfatter pr i dag varekjøp fra 18 statlige etater. Fra 1. januar 1996 utvides omfanget av avtalen til å omfatte alle statlige, kommunale og fylkeskommunale etater, offentligrettslige organer, samt visse deler av forsyningssektoren. Den nye avtalen vil gjelde både varer, tjenester, bygg og anlegg. Et stort offentlig anskaffelsesmarked, som i tillegg til EØS-landene omfatter USA, Canada, Japan, Korea, Israel og Sveits, vil dermed bli åpnet for internasjonal konkurranse og underlagt de samme konkurransereglene.

6.2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener det er viktig at de offentlige anskaffelsene skjer på en måte som bidrar til konkurranse i markedene. Dette vil redusere kostnadene både for det offentlige og for andre kjøpere, samtidig som det offentlige som « krevende kunde » bidrar til å utvikle konkurranseevnen i næringslivet og til sysselsetting. Flertallet mener at offentlige etater kan bidra til en bedre utnyttelse av samfunnets ressurser ved en bevisst holdning til hele innkjøpsprosessen og med en aktiv leverandørutvikling innenfor rammen av gjeldende nasjonalt og internasjonalt regelverk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil understreke at mange kommuner og fylker aktivt har brukt sin innkjøpspolitikk til å stimulere lokalt næringsliv. Denne politikken har bidratt til å sikre mange arbeidsplasser både direkte og indirekte gjennom ringvirkninger.

       Disse medlemmer viser til at kommuner og fylker tidligere har stått fritt til å velge bruk av anbud, men at EØS-avtalen krever at alle offentlige vare- og tjenestekjøp over 1,6 mill. kroner og bygg/anleggskontrakter på mer enn 40 mill. kroner må legges ut på anbud i hele EØS-området. Disse medlemmer viser til at dette innebærer sterke inngrep i kommunenes og fylkenes handlefrihet.

       Disse medlemmer vil understreke at selv om bruk av anbud kan gi reduserte innkjøpskostnader, vil dette også ofte ha sin pris i form av et svekket lokalt næringsliv.

6.3 OPPFØLGING AV SPARE- OG EGENKAPITALUTVALGETS UTREDNING

6.3.1 Sammendrag

Innledning

       Regjeringen satte i desember 1994 ned et utvalg for å se på ulike sider ved utviklingen i sparingen i Norge sammenliknet med andre land og kanaliseringen av denne sparingen til egenkapital i bedriftene. Utvalget ble ledet av tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland.

       Utvalget fikk frist til å levere sin rapport innen 15. mai 1995.

       Fristen ble senere endret til 29. mai 1995. Utvalget har under arbeidet hatt samarbeid med en referansegruppe med medlemmer fra arbeids- og næringsliv.

       Utvalgets utredning, samt høringsuttalelsene, følger meldingen som utrykte vedlegg.

Sparing og investeringer - makroøkonomiske forhold

       Departementet slutter seg i all hovedsak til den beskrivelsen av spare- og investeringsutviklingen i Norge og resten av OECD-området som er gitt i utvalgets rapport. Både i Norge og utlandet synes det å ha skjedd en klar trendmessig nedgang i de totale spare- og investeringsandelene de siste 30 årene. Med unntak for perioden 1975-85, synes også nivået på og utviklingen i de totale spare- og investeringsandelene å ha vært relativt lik i Norge og det øvrige OECD-området. Norge skiller seg imidlertid klart ut ved å ha lav sparing i privat sektor og tilsvarende betydelig høyere offentlig sparing.

       Departementet slutter seg også til utvalgets omtale av sammenhengen mellom nivået på den innenlandske sparingen og et lands realinvesteringer. Selv om den internasjonale kapitalmobiliteten trolig har økt vesentlig over de siste tiårene, vil det trolig fortsatt være slik at høy innenlandsk sparing vil gjøre det lettere å opprettholde et høyt realinvesteringsnivå. Hvor sterk denne sammenhengen er, er det imidlertid som påpekt av utvalget, vanskelig å vurdere sikkert.

       Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger av hvilke krav som må stilles til den offentlige sparingen i årene framover, og viser i denne sammenheng til omtalen i avsnitt 3.3.4 i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Som påpekt av Landsorganisasjonen er det betydelig usikkerhet knyttet til den langsiktige utviklingen i statsfinansene, og en kan ikke utelukke en annen og muligens gunstigere utvikling i statens petroleumsinntekter enn lagt til grunn i utvalgets rapport og i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Som redegjort for i avsnitt 2.7 i Revidert nasjonalbudsjett 1995, har imidlertid Oljedirektoratet nå forbedret metodene for å anslå framtidig oljeproduksjon. Utviklingen i oljeprisen og priser og avsetningsmuligheter for gass er meget usikker og usikkerheten går i begge retninger. De erfaringene en har med anslag for utgiftsveksten i Folketrygden tilsier også at en skal være forsiktig med å basere seg på en gunstigere utvikling på dette området enn det som følger av tekniske framskrivinger av den typen som ligger til grunn for nasjonalbudsjettene. Også kostnadene ved eldreomsorgen og i helsevesenet kan være undervurdert. Det vises til Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-1995)) for nærmere vurderinger av de framtidige pensjonsutgiftene samt utfordringene innenfor pleie og omsorg. Det framgår også av Velferdsmeldingen at det stilles strenge krav til den økonomiske politikken for å møte disse utfordringene - ikke minst til den offentlige sparingen, dersom en skal unngå en vesentlig økning i skatte- og avgiftsnivået. Planleggingen av den langsiktige offentlige ressursbruken bør i alle tilfelle ta utgangspunkt i en nøktern vurdering av de framtidige inntektsmuligheter.

       Som omtalt i avsnitt 6.3.3 nedenfor, foreslår NHO under henvisning til prinsippvedtak om nytt svensk pensjonssystem at en også i Norge vurderer å gjøre deler av tilleggspensjonen i folketrygden fondsbasert og knyttet til individuelle pensjonskonti. Departementet vil i denne sammenheng peke på at dette forslaget berører helt grunnleggende trekk ved folketrygdens pensjonssystem. For eksempel krever full alderspensjon opptjening over 40 år, men slik at bare pensjonspoeng fra de 20 beste år teller med når pensjonen utmåles. Det er ikke forenlig med en besteårsregel å la deler av tilleggspensjonen bestemmes av årlige avsetninger til individuelle pensjonskonti i egne fond. Det ville også være et brudd med folketrygdens grunnprinsipper å la verdien av konjunkturfølsomme fondsporteføljer påvirke utmåling og verdisikring av folketrygdpensjonen til alle nordmenn.

       I Velferdsmeldingen har Regjeringen lagt vekt på at folketrygden også i framtiden skal kunne gi fullgod pensjonsdekning for brede grupper, og det legges ikke opp til systemendringer i folketrygdens pensjonssystem. Forslaget fra NHO reiser også spørsmål knyttet til forvaltningen av de store inntektene fra petroleumssektoren. Disse spørsmålene vil en komme tilbake til i forbindelse med langtidsprogrammet for 1998-2001.

Skattesystemet og kapitaltilgang

       Departementet er enig i utvalgets konklusjoner om behovet for en mer nøytral behandling av ulike formuesformer, deriblant for boligformue. Aarbakke-gruppen avga i NOU 1991:17 en delutredning om formuesskatten og la bl.a. stor vekt på at ulikhetene i formuesskattegrunnlaget bør reduseres vesentlig. Departementet sluttet seg i St.meld. nr. 12 (1991-1992), kap. 8 til utvalgets prinsipielle synspunkter og konklusjoner, og framhevet formuesskattens betydning som et supplement til flat skattesats på kapitalinntekter. I Ot.prp. nr. 19 (1994-1995) , kap. 13.5 skisserer departementet sine mål i arbeidet med formuesskatten, deriblant:

       Dersom målsettingene nås, og siktemålet er provenymessig nøytralitet, vil dette kunne gi grunnlag for en reduksjon av formuesskattesatsene. Departementets målsettinger for det videre arbeidet med formuesskatten samsvarer derfor godt med Skånland-utvalgets hovedkonklusjoner.

       Departementet er også enig med utvalget i at inntektsskatt på fordel ved bruk av egen bolig er viktig for å oppnå større nøytralitet i behandlingen av inntekter fra ulike formuesformer. Boligkapitalen produserer tjenester som må regnes som avkastning på linje med andre former for kapital. Denne avkastningen er reell og uavhengig av om den gir kontantinntekter eller ikke. En boligeier kan f.eks. velge å leie ut boligen til andre, og dermed få en husleieinntekt som i prinsippet er skattbar. Dersom huseier velger å bo i boligen selv, kan fordelen (avkastningen) anslås til den leieinntekt huseieren ville oppnådd i markedet. Dersom denne fordelen ikke skattlegges, innebærer det bl.a. en skattemessig favorisering av å eie framfor å leie. Lav eller manglende fordelsbeskatning vil også gi en skattemessig vridning i favør av å investere i egen bolig framfor å investere i aksjer, i andre realinvesteringer eller å sette pengene i banken.

       Etter Regjeringens syn taler fordelingsmessige hensyn likevel for at inntekt av egen bolig i gjennomsnitt fortsatt bør beskattes lempeligere enn annen kapitalinntekt, men dette bør først og fremst gjelde vanlige boliger med nøktern størrelse og standard. Dette ble også framholdt i St.meld. nr. 48 (1989-1990), som ble lagt fram av regjeringen Syse. I Innst.S.nr.5 (1990-1991) sluttet Stortingets finanskomité seg til dette. Også Aarbakke-gruppen ( NOU 1989:14 ) framholdt dette. Dette kan oppnås ved en mer realistisk verdsettelse av boliger kombinert med en økning i bunnfradraget. Mer realistisk verdsettelse vil for det første innebære mer rettferdig boligbeskatning enn i dag, siden dagens takster i varierende grad avviker fra markedsverdien. Dernest vil en mer realistisk verdsettelse gi større skattemessig likebehandling mellom boliginvesteringer og andre investeringer, slik at husholdningenes valg mellom å investere i bolig og å spare i f.eks. bank eller i aksjer i mindre grad enn i dag påvirkes av skattemessige forhold. Gjennom en økning i bunnfradraget kan en ved eventuelle økninger i takstene motvirke at skatten på vanlige boliger øker. For mindre boliger vil skatten kunne gå ned siden større bunnfradrag relativt sett vil redusere skatten mest for de rimeligste boligene. Arbeidet med å utarbeide et nytt og mer rettferdig system for taksering av bolig- og fritidseiendommer har pågått i flere år, og Regjeringen vil legge fram en melding for Stortinget om dette i høst. I meldingen vil en legge vekt på at fordelsbeskatningen har viktige fordelingspolitiske sider. Disse vil bli forsterket ved et forbedret takseringssystem som i langt større grad enn i dag gjenspeiler boligens virkelige verdi.

       Regjeringen har også nedsatt et ekspertutvalg ledet av professor Frederik Zimmer som skal gi en bred vurdering av eiendomsskatten. Utvalget, som skal avgi sin innstilling i april 1996, skal bl.a. vurdere hvilke eiendommer som skal kunne ilegges eiendomsskatt, fastsettelse av takstnivå i forhold til antatt omsetningsverdi samt satsfastsettelsen.

       Regjeringen vil i høst legge fram forslag til nytt skattesystem for kraftforetak. Den totale kapitalen i kraftsektoren er om lag 190 mrd. kroner, og næringen forvalter dermed nesten like mye kapital som industrien i Fastlands-Norge. I forslaget vil det være en drøfting av eiendomsskatten og formuesskatten for næringen. Generelt i bedriftsbeskatningen legger Regjeringen til grunn at nøytralitet og likebehandling var et bærende prinsipp i skattereformen 1992. At næringer skattemessig likebehandles, vil bidra til at kapitalen kanaliseres til næringer der den samfunnsøkonomiske avkastningen er størst. Hvis enkelte næringer eller typer investeringer gis lempeligere beskatning, innebærer det at skattemessige forhold påvirker investeringene i stedet for forventet avkastning. Skattereformen siktet mot å fjerne slike investeringsmotiver.

       Spare- og egenkapitalutvalget peker på at husholdningenes fradrag for gjeldsrenter trekker i retning av lavere sparing. Departementet vil påpeke at selv om skattemessig fradrag for gjeldsrenter isolert sett kan redusere sparingen, må fradraget for gjeldsrenter ses sammen med tilsvarende skatteplikt for renteinntekter og andre kapitalinntekter. De fleste husholdningene vil reelt sett ha en positiv nettoformue, slik at gjeldsrentene vil ha sitt motstykke i enda høyere kapitalinntekter. Skattemessig kan likevel mange husholdninger ende opp med høyere gjeldsrenter enn kapitalinntekter, fordi kapitalinntektene er undervurdert ved beskatningen, f.eks. ved at inntektsbeskatningen av bolig er lav pga. lav ligningsverdi. I stedet for å endre dette forholdet ved å begrense fradrag for gjeldsrenter og eventuelt andre kapitalkostnader, vil det være mer naturlig med en realistisk verdsetting av kapitalinntektene. Departementet vil også peke på at eventuell begrensning i rentefradraget ville bryte med dagens prinsipp om at det er netto kapitalinntekt, dvs. etter fradrag for kapitalutgifter, som er skattepliktig. Det er bl.a. neppe ønskelig å skulle begrense fradraget for renteutgifter i næring, samtidig som en opprettholdt beskatningen av kapitalinntekter fra næringen. Et eventuelt skattemessig skille mellom renter i og utenfor næring har vært utredet en rekke ganger, men uten at det har blitt pekt på tilfredsstillende løsninger. Aarbakke-gruppen ( NOU 1989:14 ) uttalte om dette:

       Departementet vil vise til at den skattemessige verdien av gjeldsrentefradraget gradvis ble redusert i årene 1987-92. Etter skattereformen i 1992 er fradraget likt for alle og uavhengig av inntekten. På bakgrunn av det ovenstående mener departementet at det ikke er aktuelt å vurdere nærmere mulige skattemessige begrensninger i fradraget for gjeldsrenter.

Kanalisering av sparing til egenkapital - livsforsikringsselskapenes rolle

       Departementet er ikke uenig i det syn at lovens bestemmelser om garantert avkastning og årlig tilføring av årsoverskudd til den enkelte livsforsikringskontrakt isolert sett kan virke begrensende på selskapenes plasseringer i aksjemarkedet. Departementet vil imidlertid, i likhet med flere av høringsinstansene, særlig vise til at de soliditetstiltakene som myndighetene gjennomførte høsten 1993 for en stor grad har motvirket denne uheldige effekten. Departementet er enig med Kredittilsynet i at adgangen til å gjøre skattefrie tilleggsavsetninger i forsikringsfondene, samt fjerning av pålegget om tilbakeføring av urealiserte gevinster, har gitt selskapene større muligheter til å bygge opp « buffere », og på den måten bidratt til at en større andel av forvaltningskapitalen kan plasseres langsiktig. Også reduksjonen av grunnlagsrenten (den garanterte avkastningen) fra 4 til 3 % har virket i samme retning. Departementet vil dessuten vise til at livselskapene på langt nær har utnyttet de rammer som er satt for tilleggsavsetningenes størrelse, jf. Kredittilsynets høringsuttalelse. Dersom livselskapene i større grad utnytter denne adgangen, vil det muliggjøre plassering av en større andel av selskapenes forvaltningskapital i aksjemarkedet. I sin høringsuttalelse har Kredittilsynet i den forbindelse uttalt:

       Utvalgets forslag om større avtalefrihet for selskap og kunde synes særlig å peke mot unit linked-produkter. Departementet vil i den forbindelse vise til at et utkast til unit linked-regler der det bl.a. foreslås at det ikke skal kunne gis garantert avkastning, har vært på høring. Departementet er nå i ferd med å vurdere høringsuttalelsene. Departementet viser til uttalelsen fra Kredittilsynet og vil komme tilbake til spørsmålet om livselskapenes muligheter for økte aksjeinvesteringer.

       Departementet har ellers merket seg de synspunkter og forslag som Norges Forsikringsforbund for øvrig har kommet med, bl.a. vedrørende bruk av ulike grunnlagsrente i separate porteføljer. Dette er spørsmål departementet vil vurdere, bl.a. i forbindelse med arbeidet med unit linked-regler.

Egenkapitaltilgang og eierskap

       Utvalgets gjennomgang av egenkapitalmarkedet i Norge viser at det i de senere årene er gjort mye for å stimulere tilgangen på egenkapital til små og mellomstore bedrifter og at markedet for egenkapital nå fungerer rimelig godt i Norge. Regjeringen har merket seg at utvalget mener at det nå ikke er nødvendig eller ønskelig med ytterligere stimulansetiltak på dette området.

       Utvalgets og høringsuttalelsenes hovedkonklusjon om betydningen av eierskap er at det viktige for en bedrift er å ha kompetente eiere, og at den nærmere drøfting av disse spørsmålene ikke leder til entydige konklusjoner som gir grunnlag for å påvirke eierstrukturen i en bestemt retning. Regjeringen har tidligere uttalt at den ønsker et variert og balansert eierskap og har merket seg at det er bred oppslutning om en pragmatisk holdning til disse spørsmålene. Regjeringen deler imidlertid utvalgets oppfatning om at det er en fordel å ha en del større foretak med eiermessig forankring i Norge. Det sikrer bl.a at hovedkontoraktiviteter og den kompetanse som er knyttet til disse, blir i Norge. På den annen side legger Regjeringen vekt på at norske investeringer i utlandet er svært omfattende. Norske investeringer i utlandet er nå om lag like store som utenlandske investeringer i Norge. Norge har via disse og via utenlandske investeringer i Norge fått tilført teknologi, kunnskap og risikovillig kapital som gjennom lang tid har vært svært verdifull for utviklingen av norsk økonomi.

       Regjeringen registrerer i denne forbindelse at det synes å være bred enighet om at hovedprinsippene om bevegelighet av kapital og etableringsrett over landegrensene i EØS- avtalen er viktige for Norge. Både utvalget og høringsinstansene peker på at det er flere mulige kilder til egenkapital i Norge som i dag ikke utnyttes fullt ut, og at hovedutfordringen er å få kanalisert mer kapital fra disse kildene til egenkapital i bedriftene.

       Både bankene og livsforsikringsselskapene har i dag adgang til å plassere betydelige beløp i aksjer, henholdsvis inntil 4 % av forvaltningskapitalen for banker og 20 % for livsforsikringsselskap. Denne adgangen utnyttes i dag til om lag halvparten av maksimal ramme. Et spørsmål som er reist, er om dagens regnskapsregler virker hemmende for plasseringsevnen. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet etter at Regnskapslovutvalget har lagt fram sin innstilling. Adgangen til aksjesparing med skattefradrag vil med virkning fra 1. januar 1996 bli utvidet til å gjelde sparing i enkeltaksjer og ikke bare aksjefonds.

       Statlig eierskap er allerede i dag svært omfattende i Norge. Det statlige eierskapet stiller forvaltningen overfor betydelige utfordringer i utøvelsen av eierskapet, og det vil derfor være naturlige grenser for hvor mange bedrifter staten kan eie på en god måte for samfunnet. De samme hensynene vil gjelde for statlige porteføljeinvesteringer i aksjer på Oslo Børs. Folketrygdfondet har i dag bare utnyttet vel halvparten av den aksjekvoten det har og er allerede en meget stor aktør på Oslo Børs. SNDs egenkapitaldivisjon har også en betydelig ramme for plasseringer, særlig i små og mellomstore bedrifter.

       Spørsmålene om egenkapital og eierskap henger i betydelig grad sammen med den økonomiske politikken og næringspolitikken spesielt. I Langtidsprogrammet for 1998 - 2001 vil derfor disse spørsmålene bli nærmere vurdert, bl.a. i lys av det utredningsarbeidet som nå pågår om den framtidige næringspolitikken.

6.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at høy innenlandsk sparing vil gjøre det lettere å opprettholde et høyt nivå på realinvesteringene. Når det gjelder spørsmål knyttet til framtidige pensjonsutgifter m.v. viser flertallet til sosialkomiteens innstilling til St.meld. nr. 35 (1994-1995) (Velferdsmeldingen).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, er enig i at fordelingsmessige hensyn taler for at inntekt av egen bolig i gjennomsnitt fortsatt bør beskattes lempeligere enn annen kapitalinntekt, men at dette først og fremst bør gjelde vanlige boliger med nøktern størrelse og standard. Dette kan oppnås med en mere realistisk verdsettelse av boliger kombinert med en økning i bunnfradraget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at vanlig boligstandard ikke skal beskattes.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at SSBs reviderte nasjonalregnskapstall viser at Norge har en relativt høy bruttosparing, sammenlignet med andre OECD-land. Dessuten skiller Norge seg ut ved en høyere offentlig andel av den totale sparing og at den private sparing i stor grad har vært knyttet til investering i egen bolig.

       Utvalget påviser en markert økning i egenkapitalandelen i norsk næringsliv for perioden fra 1990 til 1994, først og fremst pga betydelig resultatforbedring. Disse medlemmer viser til at utvalget understreker behovet for en mer nøytral skattemessig behandling av ulike formuesformer. Imidlertid blir søkelyset i første rekke rettet mot den nåværende favorisering av boligformue og ikke aksjeformue, hvor det er innført opptil 70 % verdireduksjon før skatteberegning.

       Disse medlemmer går mot utvalgets anbefaling om nedsettelse av formuesskatten. Som påpekt i LOs høringsuttalelse er fordelingsvirkninger overhodet ikke omtalt ved å foreta et systemskifte i eiendomsbeskatningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at utvalgets analyse av nasjonalt eierskap er mangelfull og utilstrekkelig. Det gjelder bl.a. synspunkter på statlig eierskap og Folketrygdfondets virksomhet. Disse medlemmer viser til Folketrygdfondets høringsuttalelse, hvor det bl.a. skrives følgende:

       Disse medlemmer slutter seg til dette hovedsynspunkt og viser i denne forbindelse til forslaget om oppretting av aksjefond for langsiktig, strategisk eierskap.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med en grundig vurdering av dagens fordelsbeskatning av egen bolig i og med at skattesystemet og fradragsordningene er så sterkt lagt om. Den kan virke særlig urimelig for unge mennesker i etableringsfasen i en bolig med vanlig standard. Dagens takstsystem og likningspraksis er for øvrig også moden for gjennomgang og revisjon for å oppnå større rettferdighet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener at skattemessig likebehandling av næringer vil bidra til at kapitalen kanaliseres til næringer der den samfunnsmessige avkastningen er størst. Hvis enkelte næringer eller typer investeringer gis lempeligere beskatning, innebærer det at skattemessige forhold påvirker investeringene i stedet for forventet avkastning. Flertallet viser til at skattereformen siktet mot å fjerne slike investeringsmotiver.

       Flertallet mener at det ikke er aktuelt å vurdere nærmere mulige skattemessige begrensninger i fradraget for gjeldsrenter.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er enig i at skattemessig likebehandling bidrar til at kapitalen kanaliseres til næringer hvor den samfunnsmessige avkastningen er størst. Dette medlem tar til etterretning at flertallet, ved å sikre rett til valgfri kapitalavkastningsrate nedover fra en gitt maksimalsats, har undergravet utsagnets gyldighet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, mener at livselskapene vil kunne plassere en større andel av selskapenes forvaltningskapital i aksjemarkedet dersom de i større grad utnytter de rammer som er satt for tilleggsavsetningenes størrelse. Flertallet har merket seg at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om livselskapenes muligheter for å øke aksjeinvesteringer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at markedet for egenkapital nå fungerer rimelig godt i Norge, og at det ikke synes nødvendig eller ønskelig med ytterligere stimulansetiltak på dette området.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, mener det er viktig for en bedrift å ha kompetente og langsiktige eiere. Flertallet er enig i at det er ønskelig med et variert og balansert eierskap. Flertallet vil understreke viktigheten av å ha en del større foretak med eiermessig forankring i Norge. Det sikrer bl.a. av hovedkontoraktiviteter og den kompetanse som er knyttet til disse, blir i Norge. Flertallet vil samtidig understreke at norske etableringer i utlandet og utenlandske investeringer i Norge har fått tilført teknologi, kunnskap og risikovillig kapital, som gjennom lang tid har vært svært verdifull for utviklingen av norsk økonomi.

       Flertallet mener det er flere mulige kilder til egenkapital i Norge som i dag ikke utnyttes fullt ut, og at hovedutfordringen er å få kanalisert mer kapital fra disse kildene til egenkapital i bedriftene. Flertallet viser i denne forbindelse til at både bankene og livsforsikringsselskapene i dag har en betydelig adgang til å plassere i aksjer, men at denne adgangen i dag utnyttes til om lag halvparten av maksimal ramme. Et spørsmål som er reist, er om dagens regnskapsregler virker hemmende for plasseringsevnen. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmål etter at Regnskapslovutvalget har lagt fram sin innstilling.

       Flertallet har merket seg at spørsmålene om egenkapital og eierskap vil bli nærmere behandlet i Langtidsprogrammet for 1998-2001.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er delte meninger i komiteen om hvilke virkemidler som er ønskelig for å stimulere privat, nasjonalt eierskap i norske bedrifter. Disse medlemmer er imidlertid enig i at det er ønskelig å stimulere norske bedrifter og husholdninger til en langsiktig finanssparing som både kan styrke det nasjonale eierskapet, øke verdiskapningen og legge grunnlaget for et lavt rentenivå og økte investeringer i Fastlands-Norge. Disse medlemmer viser til at andelen av private, norske eiere ved Oslo Børs er lavere enn det private, nasjonale eierskap ved noen annen nasjonal børs i den industrialiserte verden, og vil påpeke at dette bl.a. henger sammen med at norske husholdninger har en lav finanssparing, især i aksjer. Disse medlemmer finner dette uheldig og vil be Regjeringen om å legge frem en samlet plan med konkrete tiltak for å styrke norsk eierskap på bred basis. Disse medlemmer mener dette haster og vil be Regjeringen legge frem en slik plan i sitt forslag til saldering av statsbudsjettet for 1996, og viser for øvrig til at det er varslet en egen behandling av aksjebeskatning og formuebeskatning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner det utilfredsstillende at Regjeringen unnlater å legge frem påkrevde forslag som kan stimulere norske husholdninger og norske bedrifter til å øke sin sparing i form av egen- og eierkapital i norske bedrifter. Disse medlemmer finner det påfallende at Regjeringen og hittil et politisk flertall avviser praktisk talt alle forslag som kan medføre en økning i det private, nasjonale eierskap i norske bedrifter.

       Disse medlemmer viser til at flertallets politikk har hatt som konsekvens at Norge også ligger svært lavt internasjonalt når det gjelder husholdningenes sparing, og især i aksjer. Disse medlemmer er uenig i at statens sparing kan oppveie for denne uheldige situasjon. Den sterkt økende statlige eierandel i norsk næringsliv forsterker de mange praktiske og prinsipielle innvendinger mot et tungt statlig eierskap i næringslivet, bl.a. med de mange uheldige dobbeltroller dette innebærer. Disse medlemmer finner det særlig uheldig at flertallet fører en politikk som så ensidig bygger opp stort statlig eierskap og maktkonsentrasjon, men samtidig grovt diskriminerer norske husholdninger og bedrifter som ønsker å gå inn som eiere i norske bedrifter. Disse medlemmer kan f.eks. ikke se noen saklig begrunnelse for at norske private eiere skal pålegges formuesskatt på eierskap i norske bedrifter, en ekstraskatt på eierskap som utenlandske eiere i norske bedrifter slipper. Disse medlemmer viser til at også egenkapitalutvalget, som Aarbakke-gruppen, har påvist de uheldige konsekvenser av den høye norske formuesskatten på eierskap.

       Disse medlemmer mener det er positivt både for den enkelte og for samfunnet at så mange som mulig kan få anledning til å eie sin bolig. For disse medlemmer er det en naturlig konsekvens at den såkalte « fordelsskatten » på egen bolig blir fjernet. Disse medlemmer ser ingen grunn til at en slik oppmuntring til eierskap i egen bolig skal komme i konflikt med økt sparing i f.eks. aksjer. Disse medlemmer vil tvert i mot viser til at en lempeligere beskatning på dette området vil kunne gjøre det mulig for husholdningene å spare mer i f.eks. aksjer. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det er nødvendig med en betydelig politisk kursomlegging for å stimulere det private, nasjonale eierskap. Disse medlemmer mener det er behov for virkemidler som stimulerer både de store investorene, f.eks. forsikringsselskap, banker og pensjonskasser, men mener det er like viktig å stimulere folk flest til å kunne bli medeiere i norske bedrifter og derved i verdiskapningen i norsk næringsliv. Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at det krever en positiv holdning til at også lønnstagere og småbedrifter oppmuntres til å bygge opp en sparekapital i form av eierandeler. Disse medlemmer må med beklagelse konstatere at flertallet hittil har vært mer opptatt av å inndra mest mulig av den økte verdiskapning i samfunnet i form av skatter og avgifter, som dels tvinger, dels oppmuntrer husholdninger og bedrifter til forbruk i stedet for sparing.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i sitt forslag til saldering av statsbudsjettet for 1996 legge frem en samlet plan med følgende elementer for å styrke og utvide det private, nasjonale eierskapet i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at industrikonsesjonslovgivningen av 1917 sikret norske myndigheter muligheten til å utøve kontroll med utenlandske investorer i Norge. Loven kom til anvendelse ved utenlandske oppkjøp av fast eiendom og selskaper som eide fast eiendom, uavhengig av størrelse, omsetning og antall ansatte. Som en følge av Norges tilknytning til EØS-avtalen ble de særlige reglene om mer vidtgående konsesjonsplikt for borgere i andre EØS-land opphevet, slik at disse nå likestilles med norske borgere som søker konsesjon. For å tilpasse noe av dette fikk vi Lov om erverv av næringsvirksomhet av 23. desember 1994 nr. 79. Denne loven innskrenker statlige myndigheters muligheter til å gripe inn ved oppkjøp av norske bedrifter ved at alle eiere, utlendinger som norske, skal stilles likt ved erverv av virksomhet. Muligheten til å prioritere norsk eierskap etter loven er dermed falt bort. Denne lovendringen som Senterpartiet var i mot, var årsaken til at Senterpartiet gikk ut av regjeringen Syse høsten 1990.

       Disse medlemmer viser til at mange norske selskaper er attraktive for utenlandske eiere, fordi de er i besittelse av stor kompetanse, betydelige naturressurser og har et kjøpekraftig hjemmemarked. Egenkapitalen i norsk næringsliv er relativt beskjeden, slik at norske eieres mulighet til å delta i konkurransen med utenlandske eierinteresser er generelt svak. Norske bedrifter blir derfor relativt billige.

       Disse medlemmer viser videre til at bedrifter organisert som aksjeselskaper er lett omsettelige. Utviklingen på Oslo Børs i de siste 10 år viser hvilke problemstillinger vi her har med å gjøre. Fra 1984 til 1993 har den relative eierandelen av aksjene på Oslo Børs av private formuer/personer blitt redusert fra 26,9 % i 1984 til 11,4 prosent, samtidig som andelen av utlendingers eierskap i børsnoterte selskaper har økt % fra 18,2 til 28,3 %. Ved endringene som følge av EØS-avtalen i konsesjonslovgivningen og EØS-avtalens bestemmelser om fri flyt av kapital, har norske selskaper blitt et enda lettere bytte for oppkjøp fra utlandet.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn understreke at en står overfor en ny situasjon som krever en ny strategi for å styrke norsk eierskap.

       Disse medlemmer vil understreke at det viktigste argumentet for norsk eierskap er at fortjenesten blir i Norge. I en situasjon hvor en bedrift blir kjøpt opp av utenlandske investorer vil fortjenesten bli ført ut av landet og inn i det landet der hovedkontoret er plassert. Nasjonalt eierskap gir mulighet for at fortjenesten i en bedrift blir brukt på en måte som tjener landets interesser f.eks. ved at fortjenesten blir pløyd tilbake til konsernet for å styrke det ved å utvikle produksjonen og gjøre den mer fremtidsrettet og konkurransedyktig.

       Disse medlemmer mener at utenlandske oppkjøp av norske bedrifter generelt må anses som uheldig. Det vil særlig være viktig å holde de gjenværende storkonsernene på norske hender. Dette gjelder eksempelvis Norsk Hydro, Norske Skog, Orkla, Kværner og Hafslund- Nycomed. Disse må kunne anses som store lokomotiver innenfor norsk industri. De er engasjert på flere forskjellige områder innenfor norsk næringsliv, og er alle i besittelse av stor kompetanse innenfor sin bransje. Flere av de store konsernene har betydd og betyr fortsatt mye for utviklingen i norsk næringsliv. Ved oppkjøp av disse vil kompetanse og ekspertise bli tappet og ført ut av landet. Rekruttering av faglig ekspertise vil dessuten etter alt å dømme bli lagt i nærheten av hovedkontoret, som ved et oppkjøp sannsynligvis vil bli flyttet til utlandet. Dette kan virke utarmende på omkringliggende fagmiljøer og forskningsmiljøer som universiteter og høyskoler. I forlengelsen av dette kommer også at nasjonalt eierskap er av stor betydning for å kunne opprettholde og utvikle et industrielt miljø for vareproduksjon i Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at et tredje moment som er av stor betydning gjelder forholdet til underleverandører. Norsk eierskap er av stor betydning for det markedet som norske underleverandører opererer i. Ved oppkjøp fra utenlandske investorer vil norske underleverandører kunne bli fortrengt til fordel for leverandører i det landet hvor konsernet får sitt hovedkontor. Det er på det rene at en ved valg av underleverandører i praksis vil ta hensyn til interesser i det landet en er tilknyttet.

       Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen av 1917 også sikret at utbyggere av vasskraft og senere oljeutvinning måtte benytte seg av norske underleverandører, samtidig som naturressursene forble på norske hender. Leveranser både til vasskraft - og petroleumssektoren har spilt en avgjørende rolle for utvikling av ulike virksomheter i Norge.

       Disse medlemmer vil videre understreke at utenlandske oppkjøp i mange tilfeller er begrunnet i strategiske hensyn f.eks. for å få redusert konkurransen ved å kvitte seg med en konkurrent. Et eksempel på dette var oppkjøpet og nedleggelsen av bildekkprodusenten Viking-Askim. Dette innebar store samfunnsmessige tap. Dessuten bør det være en del av vår selvråderett at norsk næringsliv styres av mennesker som hører hjemme i det norske samfunn, og som er preget av norske verdier og normer.

       Disse medlemmer vil understreke at det i noen tilfeller vil være ønskelig med utenlandske investeringer i norsk næringsliv. Dette gjelder spesielt for utvikling av virksomhet på grunnlag av ideer som norsk næringsliv ikke finner tilstrekkelig interessante for videre utvikling og produksjon, eller vil ha markedsmessig styrke til å klare. Utenlandske investeringer kan også være nødvendig som del av en langsiktig strategi for å stimulere til økt nasjonal konkurranse. Dette gjelder først og fremst på områder hvor den folkevalgt mulighet til å korrigere markedskreftene er for svak.

       Disse medlemmer er sterke tilhengere av de manges private eiendomsrett for å sikre privat initiativ og ansvar. Dette er et ledd i desentralisering av makt som er en vital del i ethvert demokrati. Samtidig heter det i Senterpartiets prinsipprogram:

       Dette betyr at disse medlemmer er tilhengere av en blandingsøkonomi hvor markedskreftene utnyttes til å gi en tilstrekkelig vareproduksjonsmengde. Imidlertid er det nødvendig å ha folkevalgt korrigering av markedskreftene for å kunne innvirke på eksempelvis ansattes faglige rettigheter og arbeidsmiljø samt produksjonsmåte og bedriftslokalisering. Dessuten må offentlig eie og drift brukes på sektorer hvor fordelingshensyn ikke kan ivaretas gjennom privat eie og drift.

       Disse medlemmer ser aksjeselskapsformen som uegnet for offentlig eid virksomhet. Dette fordi A/S-formen har som formål å maksimere avkastning av kapitalen og ikke ta samfunnsmessige hensyn. Et statseid A/S i næringslivet har videre i praksis et økonomisk ansvar utover aksjekapitalen. Eksempel på dette er at selv om offentlige A/S er insolvente, er bare et fåtall selskap som f.eks. Kongsberg Våpenfabrikk levert til konkursbehandling. Dette gir uryddig forretningsmessig drift.

       Disse medlemmer ønsker en klar rolledeling mellom offentlig og privat virksomhet. Det offentlige skal ha ansvar for bl.a. post, tele, jernbane og banker med samfunnsformål (statsbankene). Strategisk offentlig eierskap i norsk industri har i tillegg vært viktig i tilfeller hvor sikkerhetspolitiske hensyn har vært avgjørende, eller hvor avkastningen av naturressursene har vært så stor at det ville være urimelig at dette skulle tilfalle private, eksempelvis Norsk Hydro og Statoil. Disse medlemmer har utover dette en pragmatisk holdning til mer tidsavgrenset offentlig eierskap dersom det er nødvendig for å sikre samfunnsmessige interesser.

       Disse medlemmer vil understreke at det offentlige eierskap i finans og industri i dagens Norge er for omfattende ut fra Senterpartiets ideologi. Det fører til en rekke uheldige rollekonflikter mellom staten som eier og styrende myndighet og en for sterk sentralisering av makt. Imidlertid har dagens betydelige statlige eierskap stort sett vært nødvendig og riktig tiltak for å gripe inn overfor pengekreftenes spekulasjon i bransjer som er viktige å beholde på nasjonale hender i et velorganisert samfunn. Nye og gamle Høyrepartiers stimulering av markedskreftenes fire friheter har i betydelig grad vært årsaken til et slik omfattende statseie.

       Disse medlemmer mener at med dagens selskapsformer for forretningsbankene er derfor offentlig eierskap som gir kontroll, å foretrekke framfor eierskap og fortjeneste på utenlandske hender. I mangel av en konsesjonslov som kan prioritere nasjonale eiere, må vi imidlertid utvikle selskapsformer som reduserer eieromfanget til finansministeren, og som samtidig sikrer norsk eierskap.

       Disse medlemmer viser til sin fraksjonsmerknad når det gjelder forslag til virkemidler for å sikre norsk eierskap.

6.4 KONKURRANSEFORHOLDENE OG STRUKTURPOLITIKKEN PÅ FINANSMARKEDET

6.4.1 Departementets vurdering av konkurranseforholdene og behovet for strukturpolitiske retningslinjer

6.4.1.1 Sammendrag

       Gjennomgangen i meldingen gir klare holdepunkter for at det er relativt sterk konkurranse i det norske finansmarkedet. Det er samtidig indikasjoner på at konkurransen vil komme til å øke ytterligere i tiden framover.

       Fordelingen mellom de ulike kreditt- og fordringstyper som publikum holder, tyder samtidig på at det er økende konkurranse mellom de ulike finansinstitusjonene.

       Det har i lang tid vært sterk direkte utenlandsk konkurranse i det norske bankmarkedet, særlig i markedet rettet mot store bedrifter.

       På bakgrunn av at bankkrisen stort sett er tilbakelagt i alle nordiske land, er det rimelig å anta at særlig nordiske finansinstitusjoner i økende grad vil engasjere seg sterkere også utenfor hjemlandet. I notatet fra Norges Bank av 1. september 1995 framholdes det:

       Departementet deler denne oppfatningen.

       Etableringen av Postbanken som fullverdig bank fra 1. januar 1995 innebærer at den på sikt nok vil bidra til økt konkurranse på næringslivsmarkedet. På personkundemarkedet er allerede Postbanken en viktig aktør.

       Gjennomgangen i meldingen tyder også på at det norske forsikringsmarkedet gradvis er blitt preget av sterkere konkurranse de senere år. Kredittilsynet skriver i sitt brev til departementet datert 1. september 1995:

       Departementet deler denne oppfatningen, og viser - i likhet med Kredittilsynet - til at en indikasjon på dette bl.a. kan være at filialer av utenlandske skadeforsikringsselskaper som har vært underlagt en relativt liberal konsesjonspraksis, ikke har vunnet vesentlige markedsandeler de senere år. Det er videre grunn til å vente en ytterligere forsterking av konkurransen i skadeforsikringsmarkedet fordi markedsadgangen gjøres lettere både for mange av de etablerte filialer og for nye filialer.

       Når det gjelder livsforsikringsmarkedet skriver Kredittilsynet i sitt brev:

       Departementet er enig i Kredittilsynets vurderinger. Departementet viser til den økte formelle adgang for utenlandske selskaper til å etablere seg i det norske livsforsikringsmarkedet gjennom filialer og grenseoverskridende tjenesteyting. Det er imidlertid usikkert hvor stor effekt dette vil gi for konkurransen i livsforsikringsmarkedet. Dette skyldes særlig at det må legges til grunn at det, tilsvarende som i de fleste andre europeiske land, ikke vil bli gitt fradrag i norsk inntektsbeskatning ved tegning av livsforsikring i andre lands selskaper gjennom grenseoverskridende virksomhet. Videre kommer alminnelig norsk avtalerett og regler om lovvalg som vil bli gjort gjeldende for utenlandske selskaper. Også kulturelle og tradisjonsmessige forhold kan være forhold som bidrar til å begrense omfanget av den utenlandske konkurransen i livsforsikring.

       Konkurransen i de enkelte delmarkeder synes altså å være relativt sterk. Analyser av konkurransen i finansmarkedet blir imidlertid vanskeligere når en tar hensyn til at konkurransen kan finne sted mellom finanskonserner, og ikke utelukkende mellom selskaper i det samme markedet. Det er vanskelig å anslå hvor viktig konkurransen mellom finanskonsern er, og hvilken virkning dannelsen av slike konserner vil ha for inntjening og struktur.

       Gjennomgangen av utviklingen i strukturpolitikken på finansmarkedet viser at utformingen av politikken på dette området opp gjennom årene stadig har endret seg. Denne prosessen må særlig ses i sammenheng med den utvikling som har vært i finansmarkedene. Parallelt med at direkte reguleringer av finansnæringen gradvis ble avviklet, og norske finansinstitusjoner har blitt stilt overfor stadig økende konkurranse fra utenlandske finansinstitusjoner, har strukturpolitiske retningslinjer knyttet til identifiserbare finansinstitusjoner blitt færre, og politikken har i økende grad blitt uttrykt som et kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse. Et gjennomgående trekk når det gjelder strukturpolitikken på finansmarkedet har vært at utviklingen raskt har innhentet de gjeldende retningslinjene for strukturpolitikken.

       Departementet vil understreke at det ikke har vært noe mål i seg selv å opprettholde en bestemt struktur på finansmarkedet. Myndighetene har til enhver tid utformet strukturpolitikken med sikte på å forhindre at strukturutviklingen i finansnæringen kommer i konflikt med viktige samfunnsmessige hensyn. Endringer i strukturen vil være en viktig og naturlig del av utviklingen i alle markeder, og oppstår som en følge av en rekke enkeltbeslutninger som eierne foretar på bakgrunn av vurderinger av lønnsomhet og strategi. Det kan være flere drivkrefter som ligger bak fusjoner og fisjoner, men felles er at det er eierne som finner dette fordelaktig. Myndighetene tar i forbindelse med konsesjonsbehandlingen ikke stilling til om sammenslåinger er forretningsmessig lønnsomme. Imidlertid er hensynet til selskapenes soliditet viktig.

       Utformingen av strukturpolitikken har siden begynnelsen av 1980-årene i første rekke vært innrettet mot å sørge for at konkurransen i markedet ikke blir skadelidende. Målet om et godt tilbud av finansielle tjenester i alle regioner har hele tiden ligget fast. Det påligger myndighetene til enhver tid å vurdere hvorvidt utformingen av strukturpolitikken er hensiktsmessig og tilstrekkelig i forhold til dette målet. At utviklingen viser at konkurransen har blitt forsterket de senere årene, er et tegn på at en har lykkes i strukturpolitikken, og at overgangen til mer kvalitative retningslinjer om tilstrekkelig konkurranse har vært riktig. Det kan også bemerkes at den markedskonsentrasjon som har funnet sted på tross av tidligere retningslinjer, ikke har vært til hinder for en utvikling mot stadig sterkere konkurranse.

       Med den stadig sterkere konkurransen mellom tilbydere av finansielle tjenester over landegrensene, er det etter departementets oppfatning gradvis blitt tydeligere at det ikke vil være riktig å videreføre de nevnte begrensningene i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) . Sammenslåinger av « store » institusjoner vil isolert sett kunne virke negativt på konkurransen i markedet, men virkningen vil nødvendigvis ikke være så stor at slike fusjoner på forhånd og for bestandig bør avvises. Det er heller ikke uten videre helt klart hvilke norske finansinstitusjoner som skal karakteriseres som « store » og « små », spesielt når en sammenlikner med utenlandske institusjoner. Særlig på storkundemarkedet har norske banker de senere år møtt betydelig økt konkurranse fra utenlandske banker. I denne forbindelse er det et moment at mens mange store norske bedrifter har fått økt omsetning, så har forvaltningskapitalen særlig i de største norske bankene blitt redusert bl.a. som følge av bankkrisen. Dette kan ha bidratt til at norske banker ikke er store nok til å betjene de største og mest internasjonale norske bedriftene. Dermed kan norske banker ha gått glipp av gevinster knyttet til det å betjene solide og toneangivende bedrifter. Det er på den annen side ikke noe mål i seg selv at norske finansinstitusjoner skal være så store at de kan betjene de største bedriftene fullt ut.

       Ut fra konkurransemessige hensyn legger departementet til grunn at en fortsatt må foreta en særlig grundig og kritisk vurdering av virkningene ved søknader om sammenslåinger mellom « store « institusjoner. Etter departementets syn bør det imidlertid være den samlede konkurransesituasjonen som bør være avgjørende for hvorvidt konsesjon til sammenslåing av « store « institusjoner skal gis eller ikke. Denne vurderingen bør gjøres i hvert enkelt konkret tilfelle. Konsesjonspraksis må heller ikke innrettes slik at den forhindrer omstillinger som setter finansnæringen i stand til å møte framtidens utfordringer, herunder den økte internasjonale konkurransen. På denne bakgrunn er det departementets oppfatning at de begrensninger som ble lagt i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) ikke bør videreføres. Hensynet bak disse begrensningene må anses ivaretatt ved den generelle målsettingen om tilstrekkelig konkurranse og soliditet som en hensiktmessig retningslinje for departementets behandling av konsesjonssøknader.

       Departementet vil understreke at en med dette ikke signaliserer en bestemt holdning til de konkrete søknader som nå ligger til behandling. Disse søknadene og andre søknader vil bli behandlet og vurdert iht. retningslinjene om tilstrekkelig konkurranse og nødvendig soliditet.

       Kredittilsynet skriver i sitt brev til departementet datert 1. september 1995 at:

       Departementet har merket seg denne vurderingen. Departementet viser til at det også i forsikring har blitt hardere konkurranse på tross av en økt markedskonsentrasjon. Å fastsette konkrete retningslinjer om hvilke fusjoner som er akseptable, og hvilke som ikke er det, er således etter departementets syn ikke hensiktsmessig. Enhver konsesjonssak må vurderes på grunnlag av egne kjennetegn og i forhold til de kvalitative retningslinjer en her legger opp til.

       Departementet vil for øvrig vise til at de regler som gjelder nasjonalt og på EØS-plan for tilsyn og kontroll med foretakssammenslutninger, representerer et godt utgangspunkt for en forsvarlig behandling av fusjoner i finansmarkedet. På nasjonalt plan vil kontrollen med at tilstrekkelig konkurranse eksisterer i finansmarkedet utøves av Finansdepartementet gjennom konsesjonssystemet basert på tilrådninger fra Kredittilsynet og Norges Bank. Konkurransetilsynet vil også kunne gripe inn mot sammenslutninger dersom de vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Ved sammenslutninger der større europeiske finansinstitusjoner inngår, vil Europakommisjonen utøve fusjonskontroll.

       I brev til Finansdepartementet av 7. september 1995 har Sparebanken Nord-Norge, Sparebanken Midt-Norge, Sparebanken Vest og Sparebanken Rogaland gjort rede for at de arbeider med etablering av ulike finansielle foretak som skal heleies av disse fire bankene sammen, for å styrke deres konkurranseposisjon og strategiske stilling. De fire sparebankene reiser i den forbindelse spørsmål om hvilken praksis departementet legger til grunn for å gi dispensasjon fra lovens generelle eierbegrensningsregel på 10 %. Departementet vil vise til at spørsmålet om unntak fra eierbegrensningsregelen bl.a. ble tatt opp i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) , jf. Innst.O.nr.8 (1991-1992), samt brev fra finansministeren til finanskomiteen. Eventuell dispensasjon fra eierbegrensningsregelen på 10 % vil måtte underlegges en konkret vurdering. I vurderingen av dispensasjonssøknader står de konkurransemessige virkninger sentralt. Departementet vil understreke at det ikke foreligger noen konkret søknad, og ser det derfor ikke naturlig nå å gå lenger i en nærmere vurdering.

6.4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, mener at formålet med strukturpolitikken på finansmarkedet nå som tidligere må være å bidra til at strukturutviklingen ikke kommer i konflikt med viktige samfunnsmessige hensyn. Et viktig hensyn i strukturpolitikken er å bidra til tilstrekkelig konkurranse slik at kjøpere av finansielle tjenester har alternative tilbud å velge mellom, og slik at ressursbruken i næringen blir effektiv. I tillegg må finansinstitusjonenes soliditet og konkurransedyktighet også tillegges stor vekt.

       Disse medlemmer viser til at fusjoner og fisjoner i finansmarkedet foretas fordi eierne finner dette lønnsomt. Myndighetene har adgang til å gripe inn, hvis disse strukturendringene går på tvers av de spesifikke hensyn som skal ivaretas gjennom strukturpolitikken. Disse medlemmer vil understreke at myndighetene gjennom konsesjonsbehandlingen ikke tar stilling til om en fusjon er forretningsmessig lønnsom. Dette er hensyn som det tilligger den enkelte institusjons styrende organer å vurdere. Disse medlemmer mener at de hensyn som myndighetene skal ivareta, og som er regulert gjennom lovgivingen, er å bidra til at konkurransen og soliditeten er forsvarlig. Disse medlemmer mener at tilstrekkelig konkurranse må være et premiss for den videre utvikling av strukturen på finansmarkedet. Disse medlemmer vil samtidig peke på viktigheten av at finansinstitusjonene har et godt inntjeningsgrunnlag.

       Disse medlemmer viser til at et flertall i finanskomiteen i B.innst.S.nr.I (1993-1994) uttalte at:

       I Innst.S.nr.213 (1993-1994) sa et flertall i finanskomiteen seg « enig med departementet i at konkurransen i banknæringen bør bedømmes etter et kvalitativt snarere enn et kvantitativt mål. »

       Disse medlemmer mener det er klare holdepunkter for at det er relativt sterk konkurranse i det norske finansmarkedet. Det er samtidig grunn til å anta at konkurransen vil komme til å øke ytterligere i tiden framover. Disse medlemmer viser videre til at det i lang tid har vært sterk direkte utenlandsk konkurranse i det norske bankmarkedet, særlig i markeder rettet mot store bedrifter. Disse medlemmer viser til at også det norske forsikringsmarkedet gradvis er blitt preget av sterkere konkurranse i de senere år. Disse medlemmer har merket seg at det er grunn til å vente en ytterligere forsterking av konkurransen i skadeforsikringsmarkedet, fordi markedsadgangen gjøres lettere både for mange av de etablerte filialer og for nye filialer. Disse medlemmer har merket seg at Kredittilsynet når det gjelder livsforsikringsmarkedet uttaler at det er vanskelig å gi en sikker vurdering av konkurranseforholdene i markedet for livsforsikring, men at konkurransen også her er relativt sterk.

       Disse medlemmer viser til at parallelt med at direkte reguleringer av finansnæringen gradvis har blitt avviklet, og norske finansinstitusjoner har blitt stilt overfor stadig økende konkurranse fra utenlandske finansinstitusjoner, har strukturpolitiske retningslinjer knyttet til identifiserbare finansinstitusjoner blitt færre, og politikken har i økende grad blitt uttrykt som et kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse. Endringer i strukturen vil være en viktig og naturlig del av utviklingen i alle markeder og oppstår som en følge av en rekke enkeltbeslutninger som eierne foretar på bakgrunn av vurderinger av lønnsomhet og strategi. Det kan være flere drivkrefter som ligger bak fusjoner og fisjoner, men felles er at det er eierne som finner dette fordelaktig. Disse medlemmer viser til at myndighetene i forbindelse med konsesjonsbehandlingen ikke tar stilling til om sammenslåinger er forretningsmessige lønnsomme.

       Disse medlemmer viser til at utformingen av strukturpolitikken siden begynnelsen av 1980-årene i første rekke har vært innrettet mot å sørge for at konkurransen i markedet ikke skulle bli skadelidende. Målet om et godt tilbud av finansielle tjenester i alle regioner har hele tiden ligget fast. Det påligger myndighetene til en hver tid å vurdere hvorvidt utformingen av strukturpolitikken er hensiktsmessig og tilstrekkelig i forhold til dette målet. At utviklingen viser at konkurransen har blitt forsterket de senere årene er et tegn på at en har lykkes i strukturpolitikken og at overgangen til mer kvalitative retningslinjer som tilstrekkelig konkurranse har vært riktig. Den markedskonsentrasjon som har funnet sted på tross av tidligere retningslinjer ikke har vært til hinder for en utvikling mot stadig sterkere konkurranse.

       Disse medlemmer mener at det ikke uten videre er helt klart hvilke norske finansinstitusjoner som skal karakteriseres som « store » og « små », spesielt når en sammenligner med utenlandske institusjoner. Særlig på storkundemarkedet har norske banker de senere år møtt betydelig økt konkurranse fra utenlandske banker. I denne forbindelse er det et moment at mens mange store norske bedrifter har fått økt omsetning, så har forvaltningskapitalen særlig i de største norske bankene blitt redusert bl.a. som følge av bankkrisen. Dette kan ha bidratt til at norske banker ikke er store nok til å betjene de største og mest internasjonale norske bedriftene. Disse medlemmer mener at det på den annen side ikke er noe mål i seg selv at norske finansinstitusjoner skal være så store at de kan betjene de største bedriftene fullt ut.

       Disse medlemmer er enig i at det ut fra konkurransemessige hensyn legges til grunn at en fortsatt må foreta en særlig grundig og kritisk vurdering av virkningene ved søknader om sammenslåinger mellom « store » institusjoner. Disse medlemmer mener at det bør være den samlede konkurransesituasjonen som bør være avgjørende for hvorvidt konsesjon til sammenslåing av « store » institusjoner skal gis eller ikke. Denne vurderingen bør gjøres i hvert enkelt konkret tilfelle. Konsesjonspraksis må heller ikke innrettes slik at det forhindrer omstillinger som setter finansnæringen i stand til å møte framtidens utfordringer, herunder den økte internasjonale konkurransen.

       Disse medlemmer er enig i at de begrensninger som ble lagt i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) ikke bør videreføres. Hensynet bak disse begrensningene må anses ivaretatt ved den generelle målsettingen om tilstrekkelig konkurranse og soliditet som en hensiktsmessig retningslinje for departementets behandling av konsesjonssøknader.

       Disse medlemmer vil understreke at en med dette ikke signaliserer en bestemt holdning til de konkrete søknader som nå ligger til behandling. Disse søknadene og andre søknader forutsettes behandlet og vurdert i henhold til retningslinjene om tilstrekkelig konkurranse og nødvendig soliditet.

       Disse medlemmer viser til at fire sparebanker arbeider med etablering av ulike finansielle foretak som skal heleies av disse fire bankene sammen. Disse medlemmer legger til grunn at en eventuell søknad om dispensasjon fra den generelle eierbegrensningsregelen vil bli vurdert av departementet på vanlig måte dersom det forelegges en konkret søknad.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går mot Regjeringens avvikling av de gjeldende strukturpolitiske retningslinjer for finansmarkedet. Etter disse medlemmers oppfatning representerer denne systemendring en nedbygging av politisk styring og derved muligheten til å avlegge samfunnsmessige mål som definerte rammer for eierskap, markedsmakt, konsentrasjon, bransjemessige forhold og distriktsmessige hensyn.

       Disse medlemmer vil peke på at departementet foreslår å erstatte konkrete retningslinjer med å introdusere et såkalt « kvalitativt mål om tilstrekkelig konkurranse » (St.meld. nr. 1 (1995-1996), side 185). Dette innebærer i realiteten at det ikke gjenstår klare kriterier for fusjonspolitikken i finansnæringen. De prinsipielle begrensninger som ble fastlagt for dannelse av finanskonserner i Ot.prp. nr. 2 (1991-1992) foreslås f.eks. opphevet. Som det heter i St.meld. nr. 1 (1995-1996):

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng trekke fram komitéflertallets merknad i Innst.S.nr.213 (1994-1995), hvor det uttales at flertallet:

       Departementets vurdering utelukker ikke at Fokus Bank kan bli oppkjøpt av en utenlandsk eller innenlandsk finansinstitusjon, fordi:

       Disse medlemmer betrakter disse vurderinger som en eklatant oppløsning av klare politiske holdninger til situasjonen på finansmarkedet. Som omtalt i meldingen blir oppkjøp og fusjoner begrunnet med å oppnå stordriftsfordeler. Likevel viser departementet til at tallrike studier av stordriftsfordelene i bank og forsikring:

       Dette dokumenterte standpunkt er ikke i samsvar med den imøtekommende beskrivelse som departementet gir av konsesjonssøkerne overfor Vital Forsikring.

       Disse medlemmer viser til at spørsmålet om Den norske Banks eventuelle oppkjøp av Vital Forsikring ble tatt opp i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 39 (1993-1994). I sitt svar til komiteen refererer departementet hovedbestemmelsen for dannelsen av finanskonserner, som lyder:

       Disse medlemmer framholdt i merknadsform i Innst.S.nr.213 (1993-1994) at

       Disse medlemmer fastholder dette standpunkt. En sammenslutning av DnB og Vital vil forsterke konsentrasjonstendensene på finansmarkedet, og derved en betydelig markedsmakt.

       Disse medlemmer vil vise til eierbegrensningsbestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 om at norske finansinstitusjoner som hovedregel skal ha en spredt eierstruktur. Som det heter i paragrafens første ledd:

       Til tross for de unntaksbestemmelser som gjelder inntar denne eierbegrensningsregel en fundamental rolle for å sikre maktspredning på eiersiden i norske banker og forsikringsselskaper. Dette har vært understreket i en rekke komitéinnstillinger, og ble spesielt framhevet når EØS-traktaten medførte at begrensningsregelen for utenlandsk eierskap på 33 1/3 % ble opphevet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Kredittilsynets høringsuttalelse vedrørende konsesjon til oppkjøp av Vital, hvor det bl.a. anføres:

       Disse medlemmer vektlegger finansieringsvirksomhetslovens intensjon om å unngå eierdominans i norske finansinstitusjoner som et overordnet hensyn.

       Dette hensyn må legges til grunn for konsesjonspolitikken på finansmarkedet.

       Det må også legges til grunn for at de største norske finansinstitusjoner ikke blir oppkjøpt enten dette skjer av andre norske finansinstitusjoner eller av utenlandske selskaper.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at departementet unnlater å foreta noen detaljert analyse av konkurranseforholdene på de norske finansmarkedene. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at konkurransen er sterk om bl.a. å yte 1. prioritets pantelån i bolig. Disse medlemmer vil vise til at nesten alle finansinstitusjoner konkurrerer på dette markedet. Det gjelder bl.a. livsforsikringsselskapene, som har en langt større andel boliglån enn i mange andre land, hvor forsikringsselskapene i større grad enn i Norge er langsiktige investorer i næringslivet i sine hjemland. Disse medlemmer viser videre til at også de tradisjonelle, rene statsbankene som Postbanken og Husbanken i stor grad konkurrer med det øvrige bankvesen på dette området.

       Disse medlemmer viser videre til at konkurransen også er sterk når det gjelder lån til storbedriftene, hvor utenlandske storbanker er reelle konkurrenter til de største bankene.

       Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at det likevel er klart betenkelige trekk ved den konsentrasjon vi opplever innenfor bank og forsikring også ut fra et konkurransemessige synspunkt. For små og mellomstore bedrifter og personkunder er det spesielt viktig å unngå svekket konkurranse ved en ytterligere konsentrasjon. Disse medlemmer vil også peke på at solide kredittforetak som de senere årene er omdannet til banker er viktig bidrag til mer effektiv konkurranse.

       Disse medlemmer viser til at markedsandeler er ett av flere elementer det er grunn til å legge merke til når konkurranse- og maktforholdene på finansmarkedene skal vurderes. Disse medlemmer viser til at de største bankene i Norge har en forholdsvis høy markedsandel i internasjonal sammenheng. Disse medlemmer viser videre til at situasjonen er enda mer bekymringsfull innenfor forsikringsbransjen. En sammenligning mellom utvalgte OECD-land som departementet har foretatt på komiteens anmodning viser at ikke i noe annet land enn Sverige har de tre største forsikringsselskapene så store markedsandeler som i Norge. Det gjelder både for skade- og livsforsikringsselskapene.

       Disse medlemmer vil vise til at den begrensning av antallet større investormiljøer og dermed svekkelse av konkurransen i verdipapirmarkedet også er en betenkelig konsekvens av konsentrasjonstendensene på finansmarkedet.

       Disse medlemmer vil bemerke at de uheldige trekk ved denne maktkonsentrasjonen ytterligere forsterkes ved at staten eier en rekke av disse finansinstitusjonene, deriblant de to store bankene. Disse medlemmer mener dette skaper betydelig rollekonflikter og en svært uheldig maktkonsentrasjon. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at departementet for tiden har til behandling en konsesjonssøknad fra den største og statseide banken om å få kjøpe et av de største gjenværende private forsikringsselskaper, mens den nest største banken, som også er statseid, har søkt om konsesjon for å få kjøre opp det største, gjenværende private kredittforetak.

       Disse medlemmer er uenig i at den betydelige kapitaltilførsel staten har tilført disse bankene som krisehjelp skal kunne danne grunnlag for denne type oppkjøp som svekker konkurranse og forsterker konsentrasjonstendensene i finansmarkedene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på de positive sider ved å beholde en desentralisert selvstendig bankstruktur.

       Disse medlemmer mener det også er ønskelig ut fra et demokratisynspunkt at det finnes alternative finansmiljøer ulike steder i Norge som kan delta på fritt grunnlag i den offentlige meningsdannelsen i samfunnet.

       Disse medlemmer er uenig i at en restriktiv holdning til at de få gjenværende private finansinstitusjonene blir kjøpt opp av de største norske finansinstitusjonene nødvendigvis må føre til økt risiko for utenlandske oppkjøp av disse. Disse medlemmer mener at departementet som konsesjonsmyndighet har ansvaret for å påse at intensjonene om makt- og eierspredning som ligger bak eierbegrensningsregelen på 10 % blir overholdt. Disse medlemmer vil bemerke at departementet herunder har lovhjemmel til å nekte konsesjon også til overtagelse av over 90 % av eierinteressene i en finansinstitusjon, forutsatt at en slik konsesjonsmyndighet blir ført på ikke-diskriminerende grunnlag.

       Disse medlemmer ser gode grunner for at departementet i den forbindelse legger vekt på at eierskapet i de store nasjonale og regionale finansinstitusjonene baseres på den eier- og maktspredning som 10-prosentregelen bygger på. Disse medlemmer viser til at norske finansinstitusjoner er forvaltere av norske husholdningers og bedrifters spare- og pensjonsmidler og at det således er gode grunner til en restriktiv praksis for å unngå for konsentrert eierskap i denne type institusjoner. Disse medlemmer kan således ikke se at frykten for utenlandsk oppkjøp er noe relevant argument for å godta at de få gjenværende private finansinstitusjonene i Norge blir underlagt de største konsernene.

       Disse medlemmer mener 10-prosentregelen bør håndheves strengt, og at den også bør gjelde staten som eier.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser videre til følgende merknad fra medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen i Innst.S.nr.213 (1993-1994):

       Disse medlemmer ser positivt på at Fokus Bank nå er privatisert, og viser til at det har vært betydelig overtegning. Dette viser at det både er interesse og kapasitet i det norske marked for å gå inn på innsiden i forretningssaker.

       Disse medlemmer viser for øvrig til flertallets uttalelser i Innst.S.nr.213 (1993-1994) om ønskeligheten av at Fokus Bank gis mulighet til å videreutvikle seg som en selvstendig bank.

       Disse medlemmer har merket seg at de største regionale sparebankene har gitt uttrykk for ønske om å kunne erverve større eierandeler i et forsikringsselskap enn 10 % som ledd i et samarbeide. Disse medlemmer ser positivt på at man åpner for samarbeidsmodeller som gjør det mulig for regionale og lokale finansinstitusjoner å utvikle konkurransedyktige alternativer til de største finansinstitusjonene.

       Disse medlemmer viser til at spørsmålet om konsesjon for Den norske Bank for oppkjøp av Vital for å danne finanskonsern er omtalt i Nasjonalbudsjettet. Disse medlemmer finner på bakgrunn av Stortingets tidligere drøftelser av strukturpolitikken og de retningslinjer som er trukket opp i denne innstilling at Den norske Banks konsesjonssøknad ikke bør innvilges.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser også uheldige sider ved utenlandsk eierskap i Vital, men vil likevel fremheve at en slik løsning vil sikre Vital som et fortsatt selvstendig forsikringsselskap. Disse medlemmer viser til at departementet som konsesjonsmyndighet under alle omstendigheter har anledning til å nekte overtagelse under henvisning til 10-prosentregelen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at finansmarkedet er preget av tilpasninger til nye konkurranseforhold der utviklingen har gått i retning av en konsentrasjon om stadig færre sentralt plasserte enheter. Disse medlemmer viser til at det norske finansmarkedet er begrenset, og at det må være et viktig hensyn for strukturpolitikken å sørge for at det finnes konkurrerende tilbud som kundene kan velge mellom. Disse medlemmer mener at ulike strukturpolitiske instrumenter må brukes aktivt for å sikre at viktige samfunnsmessige hensyn blir ivaretatt. Disse medlemmer mener at det bør være et mål å sikre et spredt eierskap i norske banker og forsikringsselskaper. Disse medlemmer legger også avgjørende vekt på å beholde en desentralisert bankstruktur som kan demme opp for en uheldig konsentrasjon av beslutningsmyndighet på finansmarkedet til sentrale strøk. Disse medlemmer mener derfor at eierbegrensningsreglene i Lov om finansieringsvirksomhet § 2-2 om at

       bør fastholdes som et viktig styringsinstrument for å unngå uheldige eierkonsentrasjoner i norske finansinstitusjoner. Disse medlemmer finner derfor at det ut fra den aktuelle situasjon ikke bør gis konsesjon hverken til Den norske Bank eller Aegon for oppkjøp av Vital.

       Disse medlemmer er kjent med at det foreligger en søknad om dispensasjon fra eierbegrensningsreglene fra fire samarbeidende sparebanker med sikte på oppkjøp av større eierandeler i forsikringsvirksomhet. Disse medlemmer mener en slik løsning vil kunne gi distriktsbankene en god mulighet til å konkurrere med større finanskonsern om kjøpere av ulike finansielle tjenester. Under henvisning til målsettingen om å bygge opp under en desentralisert struktur i finansmarkedet, ser derfor disse medlemmer positivt på at det åpnes opp for slike samarbeidsløsninger.

Salg av statlige bankaksjer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er kritikkverdig at Regjeringen har lagt opp til salg av Fokus Bank aksjer uten å legge til rette for en størst mulig norsk eierandel og en størst mulig spredning av aksjer blant privatpersoner. Disse medlemmer viser til at den svenske Regjering ved salg av statsaksjer i Nordbanken har lagt opp til en annerledes fordeling mellom grupper i salgsopplegget. Dette har blant annet sikret en betydelig større svensk privatpersonandel av aksjene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den svenske Regjering har muliggjort dette ved bl.a. å forbeholde en større andel til åpent salg med rabatt til enkeltpersoner. Dette har mobilisert en betydelig investeringslyst hos private svenske investorer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil be Regjeringen legge til rette for et annet salgsopplegg enn det som ble gjennomført for Fokus Bank når det blir aktuelt å selge aksjer i Den norske Bank og Christiania Bank og Kreditkasse. Disse medlemmer viser for øvrig til sine tidligere respektive merknader når det gjelder omfang av aksjesalg i Den norske Bank og Christiania Bank og Kreditkasse.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Regjeringen bes tilrettelegge salg av aksjer i Den norske Bank og Christiania Bank og Kreditkasse slik at det bidrar til å sikre størst mulig spredning av aksjene og med en viss rabatt til private investorer i forhold til institusjonelle investorer. »

6.5 ØVRIGE FINANSMARKEDSSPØRSMÅL

6.5.1 Pensjonssparing med skattemessig fradrag i bank

6.5.1.1 Sammendrag

       Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1995, jf. Innst.S.nr.220 (1994-1995), ble følgende forslag vedtatt av Stortinget:

       Det var finanskomiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen som sto bak forslaget. I komitémerknadene uttalte Senterpartiets medlemmer at « disse medlemmer forutsetter at bankenes produkter blir mest mulig lik forsikringsselskapenes pensjonsforsikringsprodukter. » Departementet vil understreke at en slik forutsetning er viktig for å ivareta at det først og fremst er pensjonshensyn som skal ivaretas ved ordningen, og ikke rene sparehensyn.

       Departementet gir i meldingen en nærmere omtale av hvorfor det er viktig å ikke etablere en ny ren spareordning uten forsikringsinnhold med skattefordeler.

       Beskatningsreglene for pensjonsforsikring etter skattelovene, både EPES og de kollektive ordningene (TPES), bryter med prinsippet om skattemessig nøytralitet mellom ulike spareformer. Et offentlig utvalg, Pensjonsforsikringsutvalget, vurderte siden disse ordningene i lys av bl.a. pensjonsmessige hensyn ( NOU 1994:6 Private pensjonsordninger). Utvalget påpekte at det norske skattesystemet i utgangspunktet forutsetter at sparing skjer av beskattede midler, men gikk likevel inn for å opprettholde hovedtrekkene i dagens skattefavoriseringen av private pensjonsordninger.

       Regjeringen har i St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen, drøftet dagens ordninger i lys av Pensjonsforsikringsutvalgets innstilling og andre utredninger. I meldingen er det gitt uttrykk for at skattemessig favorisering av pensjonsforsikring bør opprettholdes av hensyn til behovet for stabile rammebetingelser. Samtidig legges det i meldingen stor vekt på kravet til forsikringsmessig solidaritet i de pensjonsordninger som staten medfinansierer gjennom den særlige skattemessige behandling av ordningene. Folketrygden som forsikringssystem er det viktigste instrumentet for å skape økonomisk trygghet for den enkelte i ulike faser av livsløpet. Velferdsmeldingen legger opp til at de supplerende private ordningene skal støtte opp under og ikke motvirke dette. Samtidig er det i tråd med skattereformens prinsipper og behovet for å støtte opp under Folketrygdens økonomi, ikke aktuelt å skattefavorisere alminnelig sparing. Derfor legges det betydelig vekt på forsikringsmessig solidaritet. Vanlig sparing er bl.a. karakterisert ved at oppsparte midler ved dødsfall inngår i arv til familiemedlemmene. I forsikring går « dødelighetsarven » til forsikringskollektivet, slik at innskudd fra den som viser seg å få en relativt kort levetid bidrar til å finansiere pensjonsutbetalingene til den som lever lenge. Det forsikringsmessige innholdet bidrar samtidig til at det for en gitt premieinnbetaling kan gis større pensjonsutbetalinger, eller at det for gitte pensjonsutbetalinger kan betales en lavere premie.

       Norsk lovgivning, og lovgivningen i alle vestlige land, er slik at forsikringsselskaper i betydelig grad kan selge spareprodukter. Banker kan ikke selge et produkt som inneholder forsikring. Det er derfor om sparedelen - og ikke forsikringsdelen - det kan legges til rette for konkurranse mellom banker og livselskaper. En legger på denne bakgrunn opp til at det kan etableres en ny EPES-ordningen slik at bankene i betydelig grad kan konkurrere med livselskapene om EPES-midlene (premier innbetalt under ordningen Egen pensjonsforsikring etter skatteloven). Det legges til grunn at livselskapene i tillegg til en ny EPES-ordning, skal kunne selge nåværende EPES-produkt.

       Stortingets vedtak og Velferdsmeldingens opplegg kan forenes ved følgende opplegg til etablering av ny EPES-ordning (i tillegg til at livselskapene forutsettes fortsatt å kunne selge nåværende produkt korrigert for velferdsmeldingens forslag vedrørende barn over 21 år):

       Det ovenstående opplegget er basert på at det foretas et skille mellom spareperioden og den etterfølgende pensjonsutbetalingsperioden. For individuelle kontrakter (slik EPES er) er et slikt skille entydig. I kollektive kontrakter (slik TPES er) vil det være normalt at sparing og pensjonsutbetaling finner sted på samme tid, som følge av at ordningens medlemmer (innenfor den enkelte TPES-kontrakt) er i ulike livsfaser.

       Departementet vil understreke at det sentrale med dette opplegget er å gi grunnlag for flere tilbydere innen pensjonssparing. På denne bakgrunn er forslaget utformet så nært det er mulig opp til dagens EPES-ordningen. Det er altså ikke hensikten å lage en ordning med vesentlig andre egenskaper enn hva som gjelder innenfor nåværende EPES-ordning. Et økt antall tilbydere vil øke konkurransen om midlene i oppsparingsperioden.

       Finansdepartementet antar for øvrig at denne saken mest hensiktsmessig kan behandles sammen med behandlingen av Velferdsmeldingen.

6.5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at forutsetningen for skattereformens opplegg for lavere satser generelt var at skattefavoriserte spareordninger skulle bortfalle og at skattekreditter skulle avvikles eller begrenses, slik at skattyterne ikke kunne fortsette å skyve store deler av skattebyrden foran seg. Som ledd i skattereformen ble bl.a. ordningen med banksparing med skattefradrag avviklet. Særlig i forhold til ønske om å øke samlet sparing, er det viktig at en kan holde skattesatsene på kapitalavkastning lav, fremfor å måtte ha høye satser og spesielle skattefavoriserte ordninger. Disse medlemmer viser til at folketrygden som forsikringssystem er det viktigste instrumentet for å skape økonomisk trygghet for den enkelte i ulike faser av livsløpet. Supplerende private ordninger skal støtte opp under og ikke motvirke dette. Samtidig er det i tråd med skattereformens prinsipper og behovet for å støtte opp under folketrygdens økonomi, ikke aktuelt å skattefavorisere alminnelig sparing. Disse medlemmer har merket seg at Pensjonsforsikringsutvalget viser til at « det ikke er sikkert at samlet sparing i økonomien øker når en bestemt spareform blir favorisert ». Vanlig sparing er bl.a. karakterisert ved at oppsparte midler ved dødsfall inngår i arv til familiemedlemmene. I forsikring går « dødelighetsarven » til forsikringskollektivet, slik at innskudd fra den som viser seg å få en relativt kort levetid bidrar til å finansiere pensjonsutbetalingene til den som lever lenge. Det forsikringsmessige inneholdet bidrar samtidig til at det for en gitt premieinnbetaling kan gis større pensjonsutbetalinger, eller at det for gitte pensjonsutbetalinger kan betales lavere premie.

       Disse medlemmer viser til at banker ikke kan selge et produkt som inneholder forsikring. Det er derfor om sparedelen - og ikke forsikringsdelen - det kan legges til rette for konkurranse mellom banker og livselskaper. Disse medlemmer er enig i at det på denne bakgrunn etableres en ny EPES-ordning slik at bankene i betydelig grad kan konkurrere med livselskapene om EPES-midlene (premie innbetalt under ordningen Egen pensjonsforsikring etter skatteloven). Disse medlemmer er enig i at livselskapene i tillegg til en ny EPES- ordning, skal kunne selge nåværende EPES-produkt. Komiteen mener at pensjonssparing med skattefradrag i bank må gjøres på en slik måte at EPES-ordningen ikke får svekket sitt forsikringsinnhold i forhold til det som er lagt til grunn i Velferdsmeldingen. I motsatt fall vil en få en skattefri spareordning som vil kunne medføre en betydelig svekkelse av skatteinntektene. Disse medlemmer viser til at opplegget i proposisjonen er basert på at det foretas en skille mellom spareperioden og den etterfølgende pensjonsutbetalingsperioden. Det understrekes at det ikke er hensikten å lage en ordning med vesentlig andre egenskaper en hva som gjelder innenfor nåværende EPES-ordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråten viser til at Stortinget under behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett for 1995 fattet følgende vedtak:

       Disse medlemmer viser til at formålet med å innføre pensjonssparing i bank bl.a. er å skape en større likhet når det gjelder forvaltningen av langsiktig sparekapital mellom forsikringsselskaper, store banker og finanskonsern på den ene siden og mindre banker uten forsikringstilknytning på den annen.

       Disse medlemmer vil bemerke at en slik omlegging gir økt konkurranse som vil komme kundene tilgode, og samtidig stimulere den langsiktige sparingen, verdiskapningen og investeringene i Norge.

       Disse medlemmer vil understreke at en slik utvikling vil bidra til å styrke kapitaltilgangen til norsk næringsliv og til å utvikle et bredt nasjonalt eierskap..

       Disse medlemmer viser til at den skisse til løsning som departementet har lagt frem er mangelfull og dels i strid med intensjonene i Stortingets vedtak.

       Disse medlemmer finner ikke å kunne godta Regjeringens forslag om at pensjonsmidler oppspart i bank skal måtte overføres til et livsforsikringsselskap når den pensjonsberettigede oppnår pensjonsalderen. Disse medlemmer peker på at en slik avgrensning vil forhindre den likebehandling mellom de største og de mindre finansinstitusjonene som Stortinget har forutsatt. Disse medlemmer konstaterer at en slik begrensning er uheldig også fordi den vil innebære en fortsatt uønsket kapitalsentralisering. Disse medlemmer vil bemerke at det først og fremst vil være små sparebanker i Distrikts-Norge som i så fall vil bli tvunget til å overføre pensjonsmidlene til konkurrerende finansinstitusjoner, i hovedsak store, sentralt plasserte livsforsikringsselskaper.

       Disse medlemmer mener det også bør kunne åpnes adgang for pensjonssparing med skattefradrag uten forsikringselement. Disse medlemmer viser til at kunden på den måten vil få større frihet ved valg av pensjonsprodukt, noe som også vil gi seg utslag i premiefastsettelsen.

       Disse medlemmer forutsetter at de samme formelle krav til f.eks. bindingstid og informasjonsplikt som gjelder livsforsikringsselskaper skal gjelde pensjonssparing i bank.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be Regjeringen utarbeide et nytt forslag som åpner for pensjonssparing i bank, med utgangspunkt i de retningslinjer som er beskrevet foran. Disse medlemmer forutsetter at dette legges frem for Stortinget snarest, og senest i Revidert Nasjonalbudsjett for 1996.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest, og senest i Revidert Nasjonalbudsjett for 1996 fremme forslag om pensjonssparing med skattefradrag i bank, med utgangspunkt i de retningslinjer som er gitt i merknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråten i B.innst.S.nr.I (1995-1996). »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse gikk i forbindelse med behandlingen av skattereformen inn for å sanere skattesubsidierte spareordninger, og begrense fradragsrett ved private pensjonsordninger. For å sikre det økonomiske grunnlag for folketrygden vil disse medlemmer rette oppmerksomheten mot skattereglene for private pensjonsforsikringer. Ifølge departementets brev til komiteen, datert 24. oktober 1995, ga EPES-ordningen et skattetap på omlag 600 mill. kroner i 1993. Disse medlemmer viser til eget forslag om å innskrenke skattefordelen for egen privat pensjonsforsikring. Når det gjelder foreliggende forslag om å utvide adgangen til pensjonssparing med skattefradrag til også å omfatte banker, går disse medlemmer mot.

6.5.2 Diverse forskriftssaker

6.5.2.1 Sammendrag

       Det vises til redegjørelsen i Revidert nasjonalbudsjett 1995 under avsnitt 5.4.2 om endringer i forskriftsverket for finansinstitusjonene som følge av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

       Enkelte av de forskrifter som ble nevnt i Revidert nasjonalbudsjett er nå fastsatt. Dette gjelder bl.a. forskrifter om solvensmargin i skadeforsikring og livsforsikring, jf. forskrift av 19. mai 1995 nr. 481 og 482.

       Finansdepartementet fastsatte 18. september 1995 ny forskrift om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling til livs- og skadeforsikringsselskaper. Forskriften gir regler om hvilke forsikringsklasser det kan gis konsesjon for og er en oppfølging av første livsforsikringsdirektiv (Rdir. 79/267/EØF ) og første skadeforsikringsdirektiv (Rdir 73/239/EØF ). Forskriften erstatter forskrift 1. juni 1990 nr. 431 om inndeling i forsikringsklasser og hovedgrupper av forsikringsklasser (bransjer) som grunnlag for konsesjonstildeling.

       Det er også gitt regler om forsikringsselskaper med hovedsete i annet EØS-lands virksomhet i Norge gjennom filial eller grenseoverskridende virksomhet.

       Ved forskrift 7. juli 1995 nr. 682 er det gitt regler om filialetablering for investeringsforetak fra andre EØS-land som driver fondsmegling. Forskriften er midlertidig i påvente av gjennomføringen av investeringstjenestedirektivet.

       Det er også innført nye regler om fondsmeglerforetaks egenhandel. Forskriftene er i første rekke ment å være en oppdatering av den tidligere forskrift av 1. september 1988.

       Fortsatt gjenstår å fastsette forskrifter om:

       I tillegg kan nevnes at Finansdepartementet sendte på høring 17. august 1995 Kredittilsynets utkast til nye regler om norske banker og andre kredittinstitusjoners virksomhet i andre EØS-land. For å bidra til at norske finansinstitusjoner gis like konkurransevilkår i utlandet har norske myndigheter allerede lagt opp til å praktisere finansinstitusjonslovens bestemmelser om konsesjon ved filialetablering i EØS i samsvar med EØS-forpliktelsene.

       Finansdepartementet sendte dessuten 15. september 1995 på høring et forslag om i hovedsak å avvikle emisjonsforskriften hjemlet i penge- og kredittloven.

       Finansdepartementet fastsatte i september nye krav til likviditet i bankene. Norges Bank endret med virkning fra 1. september reglene for sikkerhetsstillelse for bankenes låneadgang i sentralbanken.

6.5.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser når det gjelder EØS-avtalens konsekvenser for finanslovgivningen til sine merknader i Innst.O.nr.72 (1993-1994), jf. Ot.prp. nr. 77 (1993-1994) , hvor disse medlemmer gikk imot lovendringene som ligger til grunn for de nye forskriftene.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse er uenig i de forskriftsendringer som gjennomføres for å knytte finansinstitusjonene enda nærmere til finansmarkedet i Den europeiske unionen og vil arbeide for at Norge skal si opp EØS-avtalen og dermed igjen oppnå rett til å avgjøre slike spørsmål ut fra hva som gagner norske samfunnsinteresser.

6.5.3 Øvrige finansmarkedssaker

6.5.3.1 Sammendrag

       Et flertall i finanskomiteen ba i B.innst.S.nr.II (1994-1995) departementet foreta en nærmere vurdering av muligheten for å la avsatte midler i pensjonskassers premiefond bli inkludert i beregningen av den ansvarlige kapitalen, eller at disse midlene unntas fra den balanse som garantikapitalen skal beregnes av. I Velferdsmeldingen, jf. St.meld. nr. 35 (1994-1995), uttaler Regjeringen at den tar sikte på at private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES) skal reguleres i en egen lov, og varslet at det ville bli satt ned et utvalg som skal utarbeide en slik særlov. Departementet vil i nær framtid sette ned et slikt utvalg. En sentral problemstilling som dette utvalget må vurdere, er premiefondets eiendomsrettslige status. Spørsmålet om premiefondet skal medregnes som ansvarlig kapital, er nært knyttet til denne problemstillingen. I mandatet vil utvalget bli bedt om å vurdere dette spørsmålet.

       Finansdepartementet og Kredittilsynet har mottatt en rekke søknader fra kommunale pensjonskasser om dispensasjon fra pensjonskasseforskriftens krav til forsikringstekniske avsetninger. Departementet antar at den nåværende dispensasjonshjemmelen neppe gir grunnlag for å gi slike dispensasjoner som vil være nødvendig for enkelte kommunale pensjonskasser med betydelig forsikringsteknisk underdekning. Et forslag fra Kredittilsynet til endring av pensjonskasseforskriften vil om kort tid bli sendt på høring.

       Statens aksjer i Fokus Bank avhendes ved et nasjonalt og internasjonalt spredningssalg i perioden 12. september - 4. oktober 1995. Salget vil skje etter forretningsmessige vurderinger. Statens Bankinvesteringsfond vil forestå salget på vegne av Statens Banksikringsfond, på grunnlag av en forvaltningsavtale mellom de to fondene. 75 % av aksjene tilbys gjennom en institusjonell plassering i Norge og internasjonalt. De øvrige 25 % tilbys gjennom et offentlig aksjesalg.

       Salget av aksjene i Fokus Bank får konsekvenser for inntektsoverføringen fra Statens Banksikringsfond til staten i 1995. Budsjettanslaget vil bli revurdert i nysalderingen.

       Samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner som kan påvirke konkurransen skal etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7 godkjennes av Finansdepartementet. Sparebankenes servicekontor og Bankforeningens servicekontor søkte i brev av 8. februar 1995 om godkjenning av regler for tilgangsprising til fellessystemene i betalingsformidlingen. Omsøkte regelverk for tilgangsprising gjelder for alle banker som vil slutte seg til bankenes fellessystemer, med unntak av Postbanken. Departementet har søknaden til behandling.

       Postbanken, Sparebankforeningen og Bankforeningen har blitt enige om en rammeavtale om integrering av Postbanken i de øvrige bankenes felles infrastruktur for betalingsformidling. Departementet har blitt informert av partene om den inngåtte rammeavtalen.

       Sparebankenes servicekontor og Bankenes servicekontor skriver i et felles brev til departementet av 13. september 1995 at:

       Det framgår av den inngåtte rammeavtalen at partene er enige om at ingen banker bør ha en preferert status ved valg av kontoforbindelse for offentlige etater og offentlige innbetalingsordninger. Bankenes servicekontorer ber på denne bakgrunn Finansdepartementet om å gjennomgå og revidere regler innenfor offentlig virksomhet for å likestille alle banker i tjenestetilbud til offentlige etater. Departementet vil vurdere disse spørsmålene.

6.5.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at et flertall i finanskomiteen i B.innst.S.nr.II (1994-1995) ba departementet foreta en nærmere vurdering av mulighetene for å la avsatte midler i pensjonskassens premiefond bli inkludert i beregningen av den ansvarlige kapitalen, eller at disse midlene unntas fra den balanse som garantikapitalen skal beregnes av. Komiteen tar til etterretning at spørsmålet om premiefondet skal medregnes som ansvarlig kapital vil bli vurdert av det utvalg som bl.a. skal vurdere premiefondets eiendomsrettslige status. Komiteen forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en bred vurdering av disse spørsmålene snarest, og senest i Revidert Nasjonalbudsjett 1996.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil påpeke at den inngåtte rammeavtale for etablering av et fellessystem for betalingsformidling forutsetter at staten ikke lenger kan benytte Postbanken som en foretrukket kontoforbindelse. Disse medlemmer går mot at staten på denne måten foretar en privatisering av kontohold og betalingsformidling.

6.6 AKTUELLE STRUKTURPOLITISKE TILTAK

6.6.1 Sammendrag

       Det er i meldingen gitt en oversikt over et utvalg andre tiltak som det siste året er gjennomført for å bedre økonomiens virkemåte.

6.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, har ingen merknader.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at disse medlemmer har stemt imot mange av de tiltak som det er redegjort for i stortingsmeldingen. Disse medlemmer viser til sine respektive partiers forslag og merknader.