| |
Det er i meldingen redegjort om Norge og europeisk økonomisk samarbeid.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Norges nei til medlemskap i EU ga handlefrihet til å føre en politikk som er tilpasset norske forhold og norske utfordringer. Tiden etter folkeavstemningen har vist at Regjeringen ikke er villig til å bruke denne handlefriheten. Disse medlemmer viser til at dette også blir bekreftet i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1996. Budsjettforslaget viser hva slags utvikling Regjeringen ønsker for de nærmeste årene: Stø kurs for større forskjeller og økt oljeavhengighet.
Disse medlemmer vil bruke den handlefriheten Norges nei til EU gir. Dette kommer klart til uttrykk gjennom disse partiers respektive alternative budsjetter for 1996, hvor innsatsen for arbeid til flere, en mer rettferdig fordeling av byrder og goder, og et bedre miljø, styrkes betydelig. Disse medlemmer viser til sine respektive fraksjonsmerknader.
Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens kontinuerlige EU-tilpasning og langsiktige mål om fullt medlemskap i EU overstyrer den nasjonale politikken. Dette gjelder bl.a. i den økonomiske politikken, i utenrikspolitikken, handelspolitikken, samferdselspolitikken, energipolitikken, miljøpolitikken, flyktningepolitikken, distriktspolitikken og landbrukspolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Statsministerens brev av 13. juni 1988 til departementene om at alle forslag til nye rettsregler og forskrifter bør harmoniseres med EUs regelverk.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets leder i sin innledning på Arbeiderpartiets landsstyremøte 11. desember 1994 varslet en tøffere EU-tilpasningslinje. Her sa han bl.a.:
| « Og jeg vil håpe at vi kan være enig om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss å følge samme politikk. » |
Disse medlemmer viser videre til et oppslag i Aftenposten 12. oktober 1995 hvor Arbeiderpartiets leder uttaler at Norge må bli flinkere enn EU-landene til å føre EUs økonomiske politikk. Han uttalte her:
| « Norge er helt integrert i EU-markedet, mens vi ikke omfattes av valutaunionen. For at det ikke skal skape problemer, bør vi heller ligge litt foran og overoppfylle de såkalte konvergenskriteriene. » |
Disse medlemmer har merket seg uttalelser fra sentralbanksjef Moland i Dagens Næringsliv 20. oktober 1995 om at Norge trenger en arbeidsledighet på minst 4 % for å holde prisstigningen i sjakk. Disse medlemmer vil ta sterk avstand fra en politikk hvor arbeidsledigheten er et virkemiddel for å holde lav prisstigning. Disse medlemmer viser til at Regjeringen erkjenner at den økonomiske politikken har medført en så sterk kronekurs at konkurranseevnen med utlandet er svekket.
Disse medlemmer vil påpeke at EUs økonomiske politikk ikke har bidratt til å redusere arbeidsledigheten. Snarere tvert imot. Disse medlemmer viser til Financial Times 22. august 1995 hvor det blir fokusert på krisen i arbeidsmarkedet i EU. Siden 1990 har 6 millioner arbeidsplasser blitt borte i EU. Dette innebærer en total reduksjon av den yrkesaktive befolkning på 4 %. Et så stort tap av arbeidsplasser har ikke EU-landene opplevd siden 30-årene.
Disse medlemmer viser til at tiltakene som beskrives i EU-kommisjonens hvitbok fra 1993 var ment å redusere arbeidsledigheten. Politikken virker imidlertid motsatt i praksis. Den har ført til økt - ikke redusert - arbeidsledighet. Disse medlemmer viser til at EU nå foreslår følgende tiltak: midlertidige ansettelser, bortfall av minstelønninger, større lønnsforskjeller, svekkede faglige rettigheter og reduserte velferdsgoder. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg Regjeringens Velferdsmelding, St.meld. nr. 35 (1994-1995).
Disse medlemmer viser til et intervju med presidenten i den tyske sentralbanken Hans Tietmeyer i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung, bl.a. gjengitt i Nationen 19. oktober 1995. Her slår Tietmeyer fast at innføring av en felles myntenhet vil innebære at EU-landene mister suverenitet over skattleggingen i eget land. Disse medlemmer viser ellers til at flere rapporter konkluderer med sterk økning i arbeidsledigheten ved innføring av en økonomisk og monetær union.
Disse medlemmer viser til at det under EU-kampen ble framsatt en rekke skremsler fra bl.a Regjeringen, Høyre, NHO og ledende medier på ja-siden om hvor ille det ville gå med Norge om vi sa nei til EU. Snart ett års erfaring har vist at unionstilhengerne tok feil - på område etter område. Det ble hevdet med stor styrke og sikkerhet at et nei til EU ville føre til økt arbeidsledighet i Norge, investeringene ville gå ned, kapitalen ville flykte fra landet, renten ville stige, og vi ville bli stengt ute fra viktige markeder.
Disse medlemmer viser til at resultatet ble et ganske annet:
| - | Eksporten har økt kraftig, og handelen med EU fortsetter som før. |
| - | Industriens planlagte investeringer viser en sterk økning fra 1994 til 1995. |
| - | Totalindeksen på Oslo Børs steg fra rundt 600 ved folkeavstemningen til 705,05 ved månedsskiftet juni/juli 1995. Markedene reagerte stikk motsatt av hva ekspertene hadde sagt på forhånd. |
| - | Truslene om utflagging slo fullstendig feil. Den betydelige interessen utenlandsk kapital viste for kjøp av aksjer i Fokus Bank, er bare ett eksempel på at det er det motsatte som har skjedd. |
| - | Både den korte og lange pengemarkedsrenten og obligasjonsrenten har falt. I Sverige har det ikke skjedd noen tilsvarende rentenedgang selv om Sverige sa ja til EU-medlemskap. |
Disse medlemmer viser til at en samlet nei-side tilbakeviste alle skremslene fra Regjeringen og andre unionstilhengere. Nei-siden mente tvert imot at et ja til EU ville gjøre det betydelig vanskeligere å bekjempe arbeidsledigheten og at forskjellene ville øke.
Disse medlemmer viser til at det på
nytt har oppstått stor usikkerhet om den differensierte arbeidsgiveravgiften
kan videreføres etter 1. januar 1997. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har
ordningen til vurdering. Disse medlemmer viser til at differensiert
arbeidsgiveravgift er Norges økonomisk tyngste distriktspolitiske
virkemiddel og at det er av stor betydning for de berørte områder å få
avklart om ordningen kan videreføres etter 1. januar 1997.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse vil på
denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
salderingsproposisjonen redegjøre for muligheten til å videreføre ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift etter 1. januar 1997. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti viser til fraksjonsmerknad fra disse medlemmer, hvor det
understrekes hvordan handlefriheten utenfor EU kan utnyttes til å oppfylle
overordnede politiske målsetninger.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse har merket seg at Regjeringen fortsetter sitt iherdige og allsidige arbeide for å knytte Norge tettest mulig til Den europeiske unionen, og slik undergraver resultatet av folkeavstemningen som sa nei til EU. Dette medlem vil samarbeide med alle gode krefter utenfor og innenfor Stortinget som vil forsvare folkeavstemningsresultatet.