| |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti konstaterer at bistandsbudsjettet i år utgjør 0,87 % av BNI og at Norge dermed ligger forholdsvis langt fra et mål om å bidra med 1 % av BNI til utviklingsbistand. Disse medlemmer vil understreke behovet for at man fra norsk side tar spørsmålet om nivået på bistanden alvorlig i en tid da vi ser at mange av de industrialiserte landene mangler vilje til å oppfylle sine forpliktelser i forhold til utviklingslandene. Behovet for ressursoverføringer har ikke blitt mindre selv om viljen til å bidra er sviktende i mange av de rike landene. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at man fra norsk side manifesterer at viljen til å øke nivået på bistanden er tilstede og vil foreslå at det utarbeides en forpliktende opptrappingsplan for bistand slik at man i løpet av tre år når opp i 1 % av BNI.
Disse medlemmer viser til at statsbudsjettet utgjør den første anledningen til å følge opp anbefalingene fra bistandsmeldingen og Innst.S.nr.229 (1995-1996). Omleggingene i budsjettet skal representere den nødvendige fornyelse i forhold til gjennomgangen av bistandspolitikken Stortinget har foretatt. Disse medlemmer vil i den sammenheng peke på at budsjettets form er blitt mer generell og uoversiktlig, heller enn det motsatte. Gjennom å integrere enkeltbevilgninger i sekkeposter vanskeliggjøres Stortingets kontroll med hva midlene faktisk brukes til. Dette gjelder blant annet bevilgningen til Fredskorpset, opplysningsarbeid og til særlige tiltak i Afrika som f.eks. SSE-programmet. Disse medlemmer finner en slik budsjettføring uheldig og vil minne om at flertallet i innstillingen til bistandsmeldingen sa følgende:
| « Flertallet vil understreke nødvendigheten av at budsjettet organiseres slik at det gir mulighet for Stortinget til å føre kontroll med hvordan midlene brukes i forhold til mål og prinsipper. » |
Disse medlemmer vil peke på at det ut fra budsjettet er vanskelig å etterprøve hvordan den faktiske opptrappingen av bistand til helse og grunnutdanning vil bli gjennomført og hvordan den vil fordele seg. Det er behov for å være mer spesifikk på hvordan sosiale sektorer skal bli prioritert framover. For å kunne følge opp anbefalingene fra bistandsinnstillingen er det derfor nødvendig at Regjeringen på en bedre måte anviser hvordan man faktisk vil planlegge for økt satsing innenfor sosial sektor. Tall for opptrappingen på disse sektorene må kunne gjenfinnes i budsjettet og det må gis anslag for fordelingen av midler på sektorene der dette er mulig, både for multilateralt og bilateralt samarbeid. Når det forhandles frem langsiktige utviklingsavtaler med prioriterte land, og ved reforhandling av gamle, må utdanning og helse komme inn som prioriterte sektorer - ikke minst i Afrika.
Disse medlemmer vil understreke det som ble sagt i Innst.S.nr.229 (1995-1996) om behovet for en særskilt gjennomgang av de delmål og kriterier for bistand som Regjeringen vil utarbeide som en rettesnor for det praktiske bistandsarbeidet. Disse medlemmer mener at det i etterkant av budsjettbehandlingen er enda større behov for at Stortinget gis anledning til en drøfting av slike delmål og kriterier slik et flertall i Stortinget allerede har bedt om.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å
redegjøre for hvordan man planlegger å trappe opp bistanden til helse og
utdanning slik at målet om at hver av disse sektorene skal utgjøre minst 10
% av norsk bistand, kan oppfylles. »
« Stortinget ber Regjeringen om å
framlegge for Stortinget en nærmere redegjørelse for de bebudede delmål og
kriterier som utifra de hovedmål for norsk bistand som er nedfelt i
Innst.S.nr.229
(1995-1996), skal gjelde for bistandsarbeidet framover. »
Disse medlemmer viser til at et flertall i Stortinget har gitt utrykk for at bare NORAD-anbefalte fordringer kan dekkes over bistandsbudsjettet og at utgifter knyttet til globale miljøtiltak ikke skal dekkes over bistandsbudsjettet. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen vil følge opp dette i kommende budsjettproposisjoner.
Disse medlemmer viser til at flere forhold som ble tatt opp i innstillingen til bistandsmeldingen, ikke gjenfinnes i budsjettet. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen på et senere tidspunkt vil komme tilbake til Stortinget med en melding om reformer i FN-systemet slik et flertall i Stortinget har bedt om.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen følge opp
stortingsflertallets syn slik det kom til uttrykk i
Innst.S.nr.229
(1995-1996), ved å legge fram for Stortinget en melding om reformer i
FN-systemet. »
Disse medlemmer mener at hensynet til
funksjonshemmede må være et universelt prinsipp for alle land uansett
utviklingsstatus. I tråd med dette bør de funksjonshemmedes behov i større
grad synliggjøres i de offisielle bistandsdokumenter. Funksjonshemmedes
rettigheter henger nøye sammen med styrkingen av demokrati og
menneskerettigheter i de land Norge støtter gjennom bistandsbudsjettet.
Disse medlemmer mener at Norge i tillegg til å stille krav om
menneskerettigheter knyttet til bistand, bør kreve at FNs standardregler for
funksjonshemmede blir implementert i de land som er prioritert som
samarbeidsland for Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres merknader i finansinnstillingen og legger vekt på at de store oljeinntektene i denne perioden også må komme fremtidige generasjoner til gode. Disse medlemmer viser til at den offentlige sektor utgjør en for stor andel av norsk økonomi. Disse medlemmer ønsker å prioritere økt sysselsetting i privat sektor, især i små- og mellomstore bedrifter, og å konsentrere det offentliges innsats i større grad om kjerneområder som helse, eldreomsorg, utdanning og politi.
Disse medlemmer viser for øvrig til at Regjeringen øker utgiftene til utviklingshjelp med 7,4 % til 9,2 mrd. kroner i budsjettet for 1997.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer å redusere bevilgningene til programområde 03 med 1.350 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til behovet for å gi en aktiv støtte til demokratibyggingen og videreutviklingen av en bærekraftig og markedsorientert økonomi i landene i Sentral- og Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Disse landene står foran store økonomiske, sosiale, miljømessige og politiske utfordringer. Norge har et spesielt ansvar for å støtte utviklingen i våre nærområder, først og fremst i Nordvest-Russland og Baltikum.
Disse medlemmer viser til at Høyre gjentatte ganger har bedt Regjeringen om å prioritere oppgavene i Norges nærområder sterkere. Disse medlemmer viser til Handlingsprogrammet for Øst-Europa, der flertallet understreker at satsingen i våre nærområder skal omfatte både Nordvest-Russland, inkludert St. Petersburg-regionen og Baltikum. Utfordringene er særlig store og reformprosessene er inne i en kritisk fase i disse områdene.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer
foreslå å bevilge 130 mill. kroner utover Regjeringens budsjettforslag til
tiltak i Øst-Europa - 100 mill. kroner til miljøtiltak, øremerket
atomhandlingsplanen, 5 mill. kroner til demokratitiltak og 25 mill. kroner
til prosjektstøtte. Disse medlemmer vil fremheve den viktige rolle handel
med utlandet spiller for Norge. Eksporten bidrar til å sikre velstanden og
sysselsettingen i Norge. Det er derfor av avgjørende betydning at
næringslivet får gode vilkår til å selge sine varer i utlandet. Disse
medlemmer vil satse sterkere på norsk eksport og foreslår å bevilge 15 mill.
kroner utover Regjeringens budsjettforslag til Eksportrådet, driftsstøtte,
særlig til satsing ute.
Komiteens medlem frå Framstegspartiet slår fast at betydelege deler av befolkninga lever i fattigdom og naud. Denne medlemen vil peike på at desse høva først og fremst skuldast interne organisasjonsmessige problem i dei einskilde landa. Det har stort sett dreidd seg om eittpartistatar som har vore styrte av ein privilegert maktelite som støttar seg til hæren, politiet og eit korrupt byråkrati. U-landa har ein sentralisert styringsmodell som er uforeinleg med ein marknadsøkonomisk produksjonsprosess, som er ein viktig føresetnad for økonomisk utvikling. Denne medlemen vil særleg peika på at makteliten i storbyane i utviklingslanda har redusert prisen på landbruksvarer til eit nivå som inneber ei utbytting av bøndene, noko som har ført til stagnasjon i landbruket og matvarekrise. Vestleg bistand til utvikling av utviklingslandas landbruk har ofte ført til at det tradisjonelle landbruket har vorte skuvd til side av eit landbruk som ikkje harmonerer med økologi og miljø i desse landa. Industribedriftene på si side er ofte gjeve monopolstilling i eige land, slik at dei ikkje har evne til å utvikle seg og konkurrere på verdsmarknaden. Denne medlemen meiner at både u-hjelpsmidla og dei store låna som har vore stilte til utviklingslandas disposisjon, først og fremst har gjort det mogleg for autoritære og korrupte regime å finansiere undertrykkinga si og halda seg ved makta, og at midla i lita mon har kome befolkninga til gode. I produksjonslivet har u-hjelpsmidla først og fremst sett spor etter seg i form av prestisjeprosjekt som ein ikkje har vore i stand til å drive eller vedlikehalde, eller store monopolprosjekt som har rive bort grunnlaget for småbedrifter og einskildmannsverksemder.
Når det gjeld utviklingslandas gjeldsbyrde, vil denne medlemen peike på at låna er ytte landa under føresetnad av at desse er sjølvstendige statar, som er ansvarlege for at låna vert disponert på ein fornuftig måte og seinare betalte attende.
Gjeldskrisa er først og fremst eit uttrykk for at låna i lita grad har vore nytta til å utvikle eit marknadstilpassa produksjonsliv, men er sløste bort på liknande måte som u-hjelpsmidla.
På denne bakgrunnen kan denne medlemen ikkje gå inn for ei framleis stor, statleg norsk utviklingshjelp basert på innkravde skattepengar. Den statlege utviklingshjelpa bør etter denne medlemen si meining konsentrere seg om katastrofehjelp, der det er større von om at hjelpa kjem dei naudstilte til gode. Denne hjelpa kan med fordel ytast gjennom private organisasjonar, og først og fremst i form av private bidrag. Denne medlemen vil, også når det gjeld tilhøvet til utviklingslanda, basere seg på individuelt og personleg ansvar i staden for kollektivt ansvar og statleg tvang. Norske borgarar bør personleg eller gjennom organisasjonar yte hjelp til u-landsprosjekt dei sjølve har tru på og tiltru til. På denne måten vil befolkninga verta meir engasjert i og fortruleg med dei ulike prosjekta, som på si side må konkurrere om gjevaranes gunst.
Denne medlemen vil streka under at ei utviklingshjelp som tek sikte på å utvikle det einskilde utviklingslandet sitt produksjonsliv, samstundes som gjevarlanda gjennom importrestriksjonar stengjer dei same landa sine varer ute frå heimemarknadene, er inkonsekvent. Denne medlemen meiner at det beste middelet til ei varig og sunn utvikling i utviklingslanda ligg i at vi er viljuge til å kjøpe produkta deira uhindra av restriksjonar, og går derfor inn for nedbygging av slike restriksjonar.
Denne medlemen viser også til at dei vestlege industrilanda sine matvaresubsidier, særleg ved eksport, har øydelagt marknaden for dei viktigaste eksportartiklane frå utviklingslanda, nemleg matvarer.
Denne medlemen vil understreke at mellom anna våre sjukehuskøar tilseier at vi i større grad må konsentrere oss om våre eigne problem.
Denne medlemen syner til Framstegspartiets merknader i Innst.S.nr.229 (1995-1996), s. 33-45.
Denne medlemen har angjeve kostnadsreduksjonar i ei rekkje budsjettkapittel, men har stort sett latt vere å foreta ein fordeling av reduksjonane på dei einskilde postar i kapitla og overlet såleis dette til Regjeringa si skjønnsmessige vurdering.