B.innst.S.nr.7 (1996-1997)
Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 1997 vedkommende Forsvarsdepartementet m.v.

III. Sikkerhetspolitiske rammebetingelser

1. GENERELT

       Europa preges fortsatt av betydelige endringer og stor dynamikk i det sikkerhetspolitiske bildet. Utviklingen preges fortsatt av at konflikter og kriser oppstår innen stater i større grad enn mellom stater. En slik sikkerhetspolitisk situasjon stiller Norge overfor stadig nye utfordringer, men også nye muligheter for påvirkning og innflytelse.

       De grunnleggende målene for norsk sikkerhetspolitikk, som Stortinget sluttet seg til i 1993, står fast. Kjernen i forsvarets virksomhet er fortsatt evnen til militært forsvar av Norge. Den internasjonale situasjon medfører en rekke utfordringer og oppgaver som går utover den nasjonale rammen. Slike oppgaver har fått økt betydning.

2. SIKKERHETSPOLITISKE UTVIKLINGSTREKK

       Dynamiske endringer i internasjonal sikkerhetspolitikk påvirker rammebetingelsene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge har tilpasset seg slike endringer i rammebetingelsene de seneste årene.

       CFE-avtalen ble revidert på Tilsynskonferansen i Wien våren 1996. Avtalen er en hjørnestein for europeisk sikkerhetspolitikk. Utfallet av Tilsynskonferansen er at man har fått en revidert ordning for den nordvestlige delen av Russland som er mindre gunstig for Norge, de øvrige skandinaviske land og de baltiske stater. Russland fikk aksept for å « fryse » sine overskridelser av avtaleregulert materiell i flankesonen fram til mai 1999. Russland fikk også en betydelig økt fleksibilitet i disponeringen av landets styrker i flankesonene. Samtidig gjelder den opprinnelige avtalens bestemmelser for Norge.

       Denne løsningen har gitt allierte sikkerhetspolitiske forpliktelser overfor Norge økt betydning. Norge har mottatt skriftlig forsikring fra USA om bibehold av de amerikanske forhåndslagre og fortsatt amerikansk øvelsesaktivitet i Norge. Videre forplikter USA seg til fortsatt maritimt nærvær i norske farvann.

       Russland vil fortsatt representere en sentral dimensjon i norsk sikkerhetspolitikk, og nordområdenes geostrategiske betydning påvirker norsk forsvarsplanlegging. Leningrad militærdistrikt utgjør nå et såkalt fremre operasjonsområde i forsvaret av russisk territorium, og dette innebærer en relativt økt satsning på militære kapasiteter i Norges nærområder.

       Russlands forhold til nabostater og det internasjonale samfunn generelt vil i betydelig grad være påvirket av den interne politiske utvikling. Konsolidering av demokratiske strukturer i Russland er viktig for utviklingen av et alleuropeisk sikkerhetssamarbeid som innbefatter Russland.

       Det nordiske og nordisk-baltiske perspektiv spiller en stadig mer sentral rolle i norsk sikkerhetspolitikk. Ulike sikkerhets- og forsvarspolitiske tilknytninger i Norden representerer store utfordringer med hensyn til å utvikle nye samarbeidsstrukturer.

       Det er i Nordens interesse at det skapes en stabil og forutsigbar utvikling i våre nærområder. Forsvarsdepartementet har valgt å konsentrere sin støtte og innsats til de tre baltiske land. Støtten til en felles-baltisk fredsbevarende bataljon, BALTBAT, er et stort prosjekt på det forsvarsrelaterte området. Denne støtten er også et signal om Norges støtte til internasjonal fredsbevarende virksomhet generelt. Østersjøområdets geostrategiske betydning er økende, og de baltiske land påvirkes i stor grad av usikkerheten knyttet til den politiske og militære utviklingen i Russland, samt endringene i CFE-avtalen. Ved å støtte de baltiske land bidrar man til å sikre stabilitet i det nordlige Europa, og en prosess som innebærer en tilnærming til vestlige samarbeidsordninger mer generelt.

3. NATO

       Norge har sikkerhetspolitisk innflytelse gjennom NATO-medlemskapet. For Norge er det viktig å bevare NATOs kjernefunksjoner, samtidig som alliansen må bygges opp for å møte nye politiske og militære oppgaver i det nye Europa. Den største politiske, militære og økonomiske utfordringen er å integrere nye medlemsland i NATO-samarbeidet.

       Arbeidet med tilpasning av NATOs kommandostruktur er viktig for Norge. Strukturen må ha fleksibilitet og kapasitet til å planlegge, lede og gjennomføre operasjoner fra små regionale konflikter og kriser opptil et større angrep mot et eller flere medlemsland.

       De sikkerhets- og forsvarspolitiske forbindelsene over Atlanterhavet har helt siden NATO ble opprettet vært en grunnstein for norsk sikkerhet. I NATO arbeider Norge for å vedlikeholde den transatlantiske dimensjon i samarbeidet for blant annet å bidra til stabilitet i Nord-Europa. Konfliktene på Balkan har demonstrert nødvendigheten av at USA engasjerer seg i forhold til europeisk sikkerhet.

4. NORSK SIKKERHETSPOLITIKK

       Norsk sikkerhetspolitikk må utformes under dynamiske rammebetingelser. Det er en hovedmålsetting for norsk sikkerhetspolitikk å kunne sørge for medvirkning og innflytelse på utviklingen av den nye europeiske sikkerhetsorden. For Norge er det viktig å sikre våre interesser i arbeidet med en modernisering av CFE-avtalen, slik at Russland ikke gis nye muligheter til å utstasjonere avtalebegrenset utstyr i nord.

       Norske sikkerhetspolitiske interesser er også tjent med at USA gjennom sin politiske tyngde bidrar til at Russland følger opp den klare forpliktelsen landet har påtatt seg.

       På tross av ulike interesser i forhold til CFE-avtalen er kontakt og samarbeid med Russland et viktig element i arbeidet med å utvikle nye samarbeidsstrukturer i Europa. Norsk bilateral kontakt med Russland er imidlertid en del av en større multilateral sammenheng der NATO, de nordiske land, PfP-programmet og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) spiller viktige roller. For Norges del er forsterkningsgarantien fra NATO-allierte en viktig forutsetning for at man fra norsk side kan føre kontakten med Russland videre. I motsatt fall vil styrkeforholdet bli for forskjellig til at det norsk-russiske samarbeid kan videreutvikles. De bilaterale forbindelser med Russland er ikke et alternativ til samarbeid innenfor en multilateral ramme.

       Norges deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er en integrert del av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norges deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner bør utnyttes for å gi « synergieffekter » mellom det vi foretar oss hjemme og det vi foretar oss ute.

       I en situasjon der nye oppgaver i NATO blir viktigere og en utvidelse av alliansen vil komme er det viktig for Norge at NATOs evne til kollektivt forsvar ikke blir redusert.

Komiteens merknader

       Når det gjelder sikkerhetspolitiske hovedtrekk har komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, merket seg at hovedlinjene i norske sikkerhetspolitiske prioriteringer ligger fast, og at den sikkerhetspolitiske utvikling fortsatt følger de hovedtrekkene som ble skissert i St.meld. nr. 16 (1992-1993) og Innst.S.nr.150 (1992-1993) slik at disse fortsatt har gyldighet. Flertallet vil understreke at det i en slik situasjon er nødvendig å føre en fleksibel og pragmatisk orientert sikkerhetspolitikk der målsettingen må være å sørge for at norske sikkerhetspolitiske interesser blir forstått og tatt hensyn til i våre viktigste samarbeidsland, slik at vi gjennom dette kan øve innflytelse på utformingen av de rammebetingelser som påvirker vår egen sikkerhetspolitiske situasjon. Norges situasjon krever etter flertallets mening fortsatt høy grad av aktivitet for å utøve og påvirke sikkerhetspolitikken i en positiv retning for Norge.

       Komiteen vil peke på at CFE-avtalen har gitt som resultat at ca 58.000 materiellenheter under avtalen har blitt fjernet i Europa. Komiteen vil likevel understreke at tilsynskonferansen av 1996 gjennom sin revisjonsprosess aksepterte en « flankepakke » som gir nesten en fordobling av det samlede russiske flanketaket i forhold til den opprinnelige avtaleteksten. Komiteen vil understreke den betydning en slik økning av styrketaket har, ikke bare for Norge, men også for Sverige, Finland og de baltiske land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil videre peke på at utfallet av tilsynskonferansen gir allierte sikkerhetspolitiske forpliktelser overfor Norge økt betydning.

       Komiteen vil peke på at det i tiden som kommer vil være viktig å følge hvordan Russland vil bruke den fleksibilitet som tilsynskonferansen har åpnet for.

       Komiteen vil understreke betydningen av at en eventuell revisjon av CFE-avtalen i forbindelse med en fremtidig utvidelse av NATO sees på en slik måte at situasjonen ikke forverres ytterligere når det gjelder styrketak i flankesonen.

       Komiteen vil advare mot en utvikling som på sikt kan bety fri flyt av avtalefestet utstyr etter CFE-avtalen i Russland/SUS statene. Komiteen har imidlertid merket seg at revisjonene av CFE-avtalen forplikter Russland til full fremtidig etterlevelse av avtalens bestemmelser.

       Komiteen observerer at Russlands svekkede posisjon på det konvensjonelle området har medført en relativt sett sterk prioritering av de strategiske styrker. Komiteen peker i denne sammenheng på den store betydning Nordområdene har i en slik strategisk sammenheng.

       Komiteen vil imidlertid understreke den positive utvikling som har funnet sted i dialog og samarbeid med Russland i så vel bilateral som multilateral sammenheng.

       Komiteen vil for sin del understreke at forholdet til Russland bør utvikles gjennom militært samarbeid og gjennom PfP-programmet. Komiteen viser i denne sammenheng til avtalen mellom USA, Norge og Russland om forsvarsrelatert miljøsamarbeid i Arktis, Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC).

       Komiteen ser med tilfredshet på den øvelsesutvikling PfP-programmene har muliggjort mellom de nordiske lands forsvar, og ser positivt på at dette videreføres og utvides.

       Komiteen ser positivt på samarbeidet med de baltiske land, bl.a. gjennom etableringen og treningen av BALTBAT. Komiteen vil understreke at det er viktig at det nordiske samarbeidet fortsetter for å gi videre støtte til forsvarsbygging i Baltikum og deltagelse for de baltiske land i fredsbevarende operasjoner. Komiteen ser i denne sammenheng positivt på at ESTCOY trenes i Norge for innsetting i UNIFIL som erstatning for et av de norske kompaniene.

       Samtidig er det fortsatt grunn til bekymring for situasjonen i det tidligere Jugoslavia, på tross av den fremgangen som er registrert det siste året. Forholdene på Balkan har fortsatt betydning for europeisk sikkerhetspolitikk, og fortsatt militær tilstedeværelse etter utløpet av IFORs mandatperiode 20. desember 1996 må påregnes. Komiteen henviser til sine merknader til norsk deltagelse i internasjonale styrker under omtale av kapitlene 1792 og 1794.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke den sentrale rolle NATO har som samarbeidspartner - og som forum for å sikre norsk sikkerhets- og forsvarspolitisk innflytelse, ikke minst i forhold til den transatlantiske dimensjon.

       Flertallet vil videre påpeke at de forsvarspolitiske sidene ved NATO-medlemskapet er sentrale for vår egen forsvarsplanlegging og allierte forsterkningsplaner. I tillegg kommer de spesielle amerikanske forpliktelsene overfor Norge som nøkkelfaktorer for Norges sikkerhet.

       På denne bakgrunn er det derfor svært viktig for Norge at NATO i en omstillingsprosess bevarer sine kjernefunksjoner samtidig med at organisasjonene settes i stand til å løse nye oppgaver.

       Flertallet slår fast at det gap som er oppstått mellom NATOs ressurser og oppgaver krever en revisjon av organisasjonen. Dette må imidlertid ikke skje på en slik måte at de tradisjonelle oppgavene undergraves eller at nye viktige oppgaver umuliggjøres.

       Flertallet vil i denne sammenheng peke på at det må arbeides for å få flere av alliansens medlemmer til å innse at fortsatt negativ økonomisk utvikling kan undergrave fundamentet for alliansen.

       Flertallet er kjent med at den pågående omstilling også innebærer en gjennomgang av kommandostrukturer. Flertallet vil sterkt understreke at det må være et ufravikelig mål at det også i fremtiden må være et alliert hovedkvarter på norsk jord. Flertallet sier seg enig i de krav som er nedfelt i proposisjonen for en fremtidig kommandostruktur.

       Flertallet legger til grunn at NATO innen få år vil ta opp nye medlemsland. Flertallet vil understreke at en utvidelse vil måtte veie inn en rekke faktorer der det først og fremst må være alliansens evne til videre å fungere som en politisk og militær troverdig organisasjon som må være en forutsetning. En utvidelse må medføre en i sum styrket allianse, der vilje og evne til gjensidig støtte ikke må utvannes. Russland er i sin stormaktsrolle en avgjørende faktor for i hvilken grad stabilitet og fred kan ivaretas i Europa. Legitime russiske interesser må ivaretas gjennom den videre utvikling av sikkerhetspolitiske og militære samarbeidsmønstre i tilknytning til NATO, NACC og PfP. Samtidig må det være en klar forutsetning at Russland ikke kan ha en vetorett i forhold til en fremtidig NATO utvidelse. En utvidelse er etter flertallets mening et forhold mellom aktuelle søkerland og NATOs organer. Flertallet erkjenner at det neppe vil være aktuelt å ta opp alle søkerland i en første bølge, og støtter derfor tanken om at det må utvikles en strategi for hvordan alliansen skal forholde seg til land som ikke vil kunne bli medlemmer i en slik første bølge, og vil i likhet med departementet peke på den sentrale rolle PfP-programmet kan ha i en slik sammenheng.

       Komiteen vil for sin del peke på den konsekvens en utvidelse vil kunne få i forhold til CFE-avtalen og komiteen vil i denne sammenheng be departementet å legge opp en strategi for hvordan en slik situasjon skal håndteres. Komiteen peker i denne sammenheng på tidligere merknader knyttet til tilsynskonferansen om CFE tidligere i år.

       Når det gjelder den sikkerhetspolitiske situasjon viser komiteen til sine merknader i B.innst.S.nr.7 (1995-1996) og Innst.S.nr.150 (1992-1993).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Norges og Europas sikkerhet i økende grad blir påvirket av global miljøødeleggelse, sosial og etnisk uro i sentral- og Øst-Europa og økt skille mellom fattige og rike land.

       Den ustabile situasjonen i Russland og den sosiale uroen og miljøtrusselen i sentral- og Øst-Europa er utviklingstrekk som viser at det kreves en helhetlig sikkerhetspolitikk der økonomisk samarbeid, felles miljøtiltak og overføringa av kompetanse og teknologi står sentralt.

       Dette medlem understreker at et slikt bredt spekter av europeiske sikkerhetsutfordringer bare kan møtes gjennom et alleuropeisk samarbeid. Det må være et sentralt mål å inkludere særlig Russland, men også de andre sentral- og østeuropeiske landene, i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) er den arena hvor de helhetlige sikkerhetsutfordringer kan møtes.

       Dette medlem vil understreke at OSSE bør utvikles til det toneangivende samarbeidsorgan i Europa. Sikkerhet i Europa må i større grad baseres på ideen om « samarbeidssikkerhet ». NATOs åpning mot øst gjennom Partnerskap for fred (PFP) og Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) er viktige skritt i en slik retning. Dette medlem mener at det langsiktige målet må være at NATOs østsamarbeid videreutvikles og til slutt går opp i et alleuropeisk sikkerhetssystem gjennom OSSE.

       Militæralliansene NATO og Den vest-europeiske Union (VEU) er basert på den « kalde krigens » blokkdeling, og bidrar til å opprettholde og utdype skillene mellom regionene i Europa. Dette medlem mener at disse alliansene er lite egnet til å møte de brede europeiske sikkerhetsutfordringene, og at de bør nedbygges.

       Dette medlem vil advare mot en utvidelse av Nato der enkeltland i Øst-Europa tas opp som nye medlemmer med fulle rettigheter og plikter innenfor alliansen. I stedet for å utvide NATO, bør en konsentrere seg om å bygge et alleuropeisk sikkerhetssamarbeid basert på OSSE.

       Dette medlem viser til Innst.S.nr.209 (1993-1994) hvor Sosialistisk Venstreparti utdyper sin kritikk av Vestunionen. Dette medlem vil ut fra et helhetlig sikkerhetspolitisk perspektiv gå inn for norsk løsrivelse fra USAs atomvåpenstrategi, oppheve avtaler om forhåndslagring og reparasjonsstøtte, og at NATO ikke holder militærøvelser i Norge.

       Dette medlem mener at et viktig bidrag til avspenning og sikkerhet i nord vil være å ta initiativ til omfattende sjømilitær nedrustning gjennom NATO.

       Dette medlem fremmer følgende forslag: