B.innst.S.nr.I (1996-1997)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1997.

5. Folketrygdens økonomi

5.1 HOVEDTALL

Sammendrag fra Gul bok avsnitt 5.1.1

       Folketrygdens utgiftsbudsjett omfatter fire av statsbudsjettets programområder; Stønad ved fødsel og adopsjon (programområde 28), Sosiale formål (programområde 29), Helsevern (programområde 30) og Arbeidsliv (programområde 33). Barne- og familiedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområde 28. Sosial- og helsedepartementet er ansvarlig fagdepartement for programområde 29 og 30. Rikstrygdeverket forvalter bevilgningene på disse tre områdene. Budsjettansvaret for programområde 33 er delt mellom Fiskeridepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Fordelingen av utgiftene på de ulike programområdene framgår av tabellen nedenfor.

Tabell 5.1. Folketrygdens utgifter fordelt på programområder. (1.000 kroner)

Kilde: Finansdepartementet

       Folketrygdens inntekter er for 1997 budsjettert med omlag 97,3 mrd. kroner. Folketrygdens finansieringsbehov er etter dette om lag 38,5 mrd. kroner for 1997.

Komiteens merknader

       Komiteen tar ovenstående til orientering og viser til de enkelte faginnstillinger vedrørende folketrygden.

5.2 SYKEPENGER

Sammendrag fra Gul bok avsnitt 5.2.1

       Sykefraværet nådde en topp i 1988, men har siden vist en nedgang hvert år fram til 1994. Fra og med andre halvår 1994 snudde denne utviklingen. Sykefraværet måles gjerne ved antall erstattede sykepengedager pr. arbeidstaker, dvs. fraværsdager i den perioden folketrygden yter sykepenger. I løpet av perioden 1988-1994 sank antallet erstattede sykepengedager (ekskl. statsansatte) med nær 19,2 % fra om lag 10,25 dager til 8,3 dager. Fra 1994 til 1995 økte antallet erstattede sykepengedager med om lag 6,4 %. Hvis den observerte utviklingen pr. første halvår 1996 fortsetter, vil en ved utgangen av 1997 ha nådd igjen 1990-nivået på om lag 10 erstattede sykepengedager pr. sysselsatt.

       Nedgangen i sykepengeutgiftene fram til og med 1994 har trolig sammenheng med et vanskelig arbeidsmarked, bedret helsetilstand, innskjerping i regelverket, økt satsing på oppfølging av langtidssykmeldte, Sykefraværsprosjektet mellom LO og NHO og andre generelle tiltak. Det er ikke foretatt noen analyser av årsaken til at den positive trenden nå er brutt, men en bedring av arbeidsmarkedssituasjonen kan være en forklaringsfaktor, en annen er kravet til økt effektivitet i arbeidslivet.

       Økningen i sykefraværet fra 1994 sammen med lønns- og sysselsettingsveksten har bidratt til sterk vekst i sykepengeutgiftene. Som det framgår av tabellen nedenfor økte sykepengeutgiftene (eksklusive feriepenger) med 9,4 % fra 1994 til 1995. De anslåtte utgiftene for 1997 innebærer en nominell utgiftsvekst i perioden 1995-1997 på om lag 18 %. Den gjennomsnittlige varigheten av sykepengetilfellene gikk noe ned i 1995, mens det har vært en mindre økning første halvår 1996. I første halvår 1996 har også antallet og andelen 52-ukers fravær økt. Som et tiltak for å redusere sykefraværet og den sterke veksten i sykepengeutgiftene, foreslås det å utvide arbeidsgiverperioden fra to til tre uker. Det legges til grunn at dette vil motivere arbeidsgiverne til økt satsing på fraværsforebyggende arbeid i bedriftene. Innsparinger i folketrygden på om lag 825 mill. kroner som følge av dette vil motivere arbeidsgiverne til økt satsing på fraværsforebyggende arbeid i bedriftene. Innsparinger i folketrygden på om lag 825 mill. kroner som følge av dette, er innarbeidet i 1997-forslaget i tabellen nedenfor. Dersom innsparingen som følge av utvidet arbeidsgiverperiode ikke medregnes, anslås den nominelle utgiftsøkningen fra 1995 til 1997 å bli på om lag 25 %. Fra 1994 til 1997 vil veksten da bli på om lag 38 %.

Tabell 5.2. Sykepengeutgifter i 1000 kroner og prosentvis endring fra foregående år.

       Den fraværsutviklingen en har sett de siste årene, sammenholdt med endringer i befolkningens sammensetning med relativt flere eldre i arbeidsstyrken, vil i årene framover by på store utfordringer med hensyn til å holde sykefraværet nede.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, går imot utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen fra to til tre uker og vil bakgrunn av dette å øke rammebevilgningen til sykepenger med 825 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens opplegg vedørende sykepengeordningen for 1997, herunder utvidelse av arbeidsgiverperioden fra to til tre uker.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det å skyve en større del av belastningen ved sykdom over på arbeidsgiver vil bidra til å ekskludere svakerestilte grupper ut av arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er av den oppfatning at en utvidelse av arbeidsgiverperioden sterkest vil ramme små og mellomstore bedrifter som vil ha vanskelig for å bære en slik ekstra kostnad.

       Disse medlemmer vil under budsjettbehandlingen på bakgrunn av dette foreslå å øke rammebevilgningen til sykepenger med 825 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgiveransvaret i dagens sykelønnsordning er en innrømmelse av at kostnadene ved dagens system er ute av kontroll. Kostnadene blir imidlertid ikke mindre av at de veltes over på arbeidsgiverne. Disse medlemmer er særlig bekymret for at små- og mellomstore bedrifter som driver med små marginer vil bli særlig hardt rammet av Regjeringens politikk. Disse medlemmer vil også peke på at dette forslaget fra Regjeringen føyer seg inn i en rekke av flere som skyver arbeidstagere ut av arbeidslivet og hever den strukturelle ledigheten i økonomien. Disse medlemmer mener de samlede kostnadene i sykelønnsordningen bør reduseres og at sykelønnsordningen bør inneholde incitamenter til å være i arbeid.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Godtgjørelse under korttidsfravær opp til tre dager reduseres til gjennomsnittlig 50 %, eventuelt ved innføring av karensdager. Deretter utbetales 90 % godtgjørelse. Arbeidsgiver dekker hele arbeidstakers krav på lønn frem til fraværsdag 14 og deretter 20 % av full lønnskompensasjon. Fødselspermisjon skal ikke berøres av ordningen. Ved fravær under barns sykdom dekkes 90 % i hele perioden. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag til å utvide arbeidsgiverperioden for sykepenger fra 2 til 3 uker, men med følgende forutsetninger:

       Disse medlemmer viser til at den foreslåtte endringene i arbeidsgiverperioden for sykepenger fra 2 til 3 uker kan øke arbeidsgivernes interesse for å forebygge lengre tids sykefravær, og å styrke oppfølgingen av langtidssykmeldte. Disse medlemmer mener også det vil være en styrke i forhold til å se om en slik omlegging faktisk fører til økt forebyggende innsats fra arbeidsgiversiden dersom arbeidsgivere i arbeidsgiveravgiftssone 4 og 5 holdes utenfor. En slik delvis gjennomføring av Regjeringens forslag vil medføre at man kan sammenligne virkningene av dette i forhold til dagens ordning, og evaluere i forhold til de innvendingene som har kommet mot Regjeringens forslag f.eks. i forhold til arbeidstakergrupper som har høyere sykefravær enn gjennomsnittet. Disse medlemmer mener at en omlegging må vurderes etter 2 år og eventuelt reverseres dersom den får utilsiktede virkninger.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til at sykefraværet har fortsatt å øke i 1996 til tross for innsatsen for å få det redusert.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge har en av verdens beste sykelønnsordninger. Kristelig Folkeparti har programfestet en sykelønnsordning som er mer på linje med de ordninger som er i andre industriland og våre naboland.

       Disse medlemmer fremmer derfor forslag om en sykelønnsordning basert på en karensdag og 90 % lønn deretter. For å fordele gevinsten mellom staten og bedriftene legges til grunn at arbeidsgiver skal dekke en del av lønnsutgiftene også etter dag 14. Det forutsettes at endringene ikke skal ramme kronisk syke, og fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom. I 1996 beregnes en innsparing for staten på 1.200 mill. kroner.

       Disse medlemmer vil understreke at det må lovfestes at timelønte og månedslønte, dvs. arbeidere og funksjonærer, skal omfattes av lønnstrekk på samme måte ved evt. sykefravær av kort eller lang varighet. Svangerskapspermisjon holdes helt utenfor de foreslåtte omlegginger.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sykelønnsordningen som innebærer at det innføres en karensdag og 90 % lønnsdekning resten av sykeperioden. Det forutsettes at ordningen skal gjelde likt for både timelønte og månedslønte. Kronisk syke, fravær ved barns/barnepassers sykdom og svangerskapspermisjon holdes utenfor innstrammingen. »

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at utgiftene til sykepenger for tiden vokser, også utover det som kan begrunnes ut fra veksten i sysselsettingen. Dette er etterhvert en stor utgift i velferdsstaten, til de som er i fast arbeid, og som i det alt vesentlige har fravær over kortere perioder. Dette gir spesielt uheldige fordelingsvirkninger når det holdes opp mot de ytelsene som gis til arbeidstagere som etter lang tid sykdom må over på uføretrygd. Venstre foreslår en moderat innstramming i syketrygden til fordel for øket satsing innen sykehussektoren og for å få rom for et løft i ytelsene til de trygdemottagere som mottar minst. Venstre foreslår en innstramming.

       Dette medlem støtter ikke Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgiveransvaret i sykepengeordningen fra 2 til 3 uker. Dette er å vippe nye sosiale kostnader over på bedriftene, ikke minst blir dette tyngende for små og arbeidsintensive bedrifter.

       Dette medlem tar på denne bakgrunn opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring av sykelønnsordningen gjennom innføring av 1 karensdag, 75 % av full lønnskompensasjon de påfølgende to dager, deretter 90 % av full lønn. For å få til en rimelig fordeling av utgiftsreduksjonene mellom arbeidsgivere og folketrygden, forutsettes private arbeidsgivere å dekke 20 % av kostnadene for fravær etter 14 dager. Fravær i forbindelse med sykdom hos barn, eller fravær i forbindelse med kroniske lidelser skal skjermes fra innstrammingen de tre første sykedager. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil gå imot Regjeringas opplegg for sykepengeordningen for 1997. Dette medlem støtter ikke utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykepengeordningen fra to til tre uker. Folk blir ikke friskere av at arbeidsgiver betaler en uke til av sykelønna. Snarere tvert imot, presset fra arbeidsgiver på å friskmelde folk etter 14 dager øker. Dette er bare enda ett av Regjeringas sparetiltak som er retta mot folk flest. Regjeringa roser LO og NHO for utviklingen i sjukefraværet fram til 1993. Evalueringer av samarbeidsprosjektene sier at det var helt andre forhold enn LO/NHOs kampanje som brakte fraværet ned. Nedgangen i fravær skyldtes i hovedsak økende arbeidsløshet. Sjukefravær og arbeidsløshet er to sider av samme sak, når arbeidsløsheten går opp, går fraværet ned. Når bare de friskeste får arbeid, blir behovet for sjukepenger lite, i hvert fall midlertidig. Sjukelønnsordningen må derfor ikke gjøres avhengig av sjukefraværet. Effektiviseringer og rasjonaliseringer på arbeidsplassene gjør arbeidet mer slitsomt for folk enn før. Likevel tør mange, i frykt for å miste jobben, ikke være hjemme fra jobben eller hjemme med sjuke barn. Slik kan en gå på akkord med helsa en stund, men i lengden kan det føre til helseproblemer eller kroniske sjukdommer.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener den sterke veksten i sykefraværet fordrer innstramminger i den svært gunstige norske sykelønnsordningen. Når den nominelle utgiftsveksten for sykepenger i perioden1995-97 anslås til hele 18 %, må det stå klart for noen hver at utgiftsdempende tiltak må iverksettes for å få bragt kostnadene under kontroll. Regjeringens forslag om å velte større andel av kostnadene over på arbeidsgiverne er i denne sammenheng et feigt trekk. Av frykt for å utfordre fagbevegelsen unnlater Regjeringen å gripe fatt i sykelønnsordningens fundamentale problem, at arbeidstagersiden, særlig i oppgangstider, har få eller ingen incentiver for begrense fraværet. Å tillegge dårlig arbeidsmiljø skylden for økningen i sykefravær, er i beste fall latterlig. Aldri har vel ansattes velferd og godt arbeidsmiljø blitt tatt mer alvorlig enn idag. Årsakene ligger vel snarere i at arbeidstagerne føler økt trygghet for sin arbeidsplass, og at dette har bidratt til å senke terskelen for hva den enkelte føler en kan tillate seg av fravær fra arbeidet. Når man fra første dag også får samme godgjørelse ved fravær som en får ved å møte på jobb, svekker dette den enkeltes incentiver for å begrense fraværet. Dynamikken her er elementær.

       Dette medlem ser det som naturlig at norske arbeidstagere nå tar sin andel av kostnaden ved sykelønnsordningen. Objektivt sett er det få andre grupper som tåler bedre en reduksjon i ytelsene enn de som er i fullt arbeid og som mottar 100 % lønnskompensasjon fra første fraværsdag. Vurdert utfra et evneprinsipp er kontrasten grell til de ytelser som bys de helt uten arbeid, som i beste fall utgjør 2/3 av tidligere inntekt.

       Dette medlem mener tiden er overmoden for omlegging av sykelønnsordningen, og vil foreslå at det fra 1. januar 1997 innføre 2 karensdager og 80 % sykelønn fra 3. fraværsdag. Nyordningen skal gjelde såvel for egen som eget barns sykdom. Det forutsettes at innsparingen kommer Folketrygden til del, ved at arbeidsgiverperioden utvides til 9 uker.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen endre sykelønnsordningen med virkning fra 1. januar 1997 slik at det innføres 2 karensdager og 80 % sykelønn fra 3. fraværsdag. Endringen skal gjelde for egen og eget barns sykdom. Gevinsten ved omleggingen trekkes inn gjennom utvidelse av arbeidsgiverperioden. »