B.innst.S.nr.I (1996-1997)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1997.

9. Sysselsettingspolitikken

SAMMENDRAG FRA NASJONAL-BUDSJETTET KAP. 1

       Utviklingen i arbeidsmarkedet hittil i år har vært preget av sterk sysselsettingsvekst og fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. Ledigheten er imidlertid fortsatt høy etter norske forhold, og en hovedoppgave i Regjeringens politikk er å bringe den ytterligere ned. Erfaringer fra flere land i Europa tyder på at strukturelle forhold i arbeidsmarkedet bidrar til vedvarende høy ledighet. Når lønnsveksten i 1996 har tiltatt markert trass i at ledigheten fortsatt ligger på et høyt nivå, kan dette tyde på at strukturelle problemer i arbeidsmarkedet også gjør seg gjeldende i Norge. En høy strukturledighet gjenspeiler en betydelig mistilpasning mellom etterspørselen etter arbeidskraft og arbeidskraftens kvalifikasjoner og tilgjengelighet. Når arbeidsledigheten i stor grad er av strukturell karakter, er det begrenset hvor langt ned det er mulig å få ledigheten ved alene å stimulere aktiviteten gjennom økt etterspørsel. Dersom oppgangen blir for sterk og det oppstår knapphet på visse typer av arbeidskraft, vil resultatet kunne bli tiltakende pris- og kostnadsvekst, mens ledigheten i liten grad reduseres. Over tid svekker dette grunnlaget for et varig lavere nivå på ledigheten. En viktig utfordring i den økonomiske politikken er derfor å redusere den strukturelle ledigheten, bl.a. ved en aktiv politikk for å øke arbeidsstyrkens kvalifikasjoner. For å unngå press i arbeidsmarkedet er det videre viktig å mobilisere de arbeidskraftreservene som er tilgjengelige.

       Økonomiens virkemåte må derfor bedres, samtidig som arbeidskraftens kompetanse må styrkes. Økt satsing på etterutdanning må ses i et slikt lys. Dette er videre viktig for å unngå at det oppstår et økende gap i kompetanse mellom ulike grupper, bl.a. som følge av innføring av ny teknologi. En slik utvikling vil særlig kunne ramme eldre arbeidstakere og personer som i utgangspunktet stiller svakest på arbeidsmarkedet. En vellykket satsing på etterutdanning, som fører til at arbeidsstyrkens kompetanse øker, vil styrke det framtidige grunnlaget for verdiskaping.

       Arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses konjunktursituasjonen og innrettes slik at de bidrar til å møte utfordringene på arbeidsmarkedet. Med den oppgangen vi nå er inne i, må det fokuseres på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber. Da sysselsettingen falt kraftig og ledigheten økte mot slutten av 1980-tallet, ble arbeidsmarkedstiltakene trappet opp fra om lag 8.000 plasser i 1988 til om lag 64.000 plasser i første halvår 1994. Parallelt med den sterke veksten i sysselsettingen de siste to årene har omfanget av arbeidsmarkedstiltak gradvis blitt trappet ned. For 1996 legges det nå til grunn et tiltaksnivå på gjennomsnittlig 38.300 plasser. For første halvår 1997 legger Regjeringen opp til et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 34.000 plasser. Tiltaksnivået i andre halvår 1997 vil bli vurdert nærmere i Revidert nasjonalbudsjett. I det budsjettforslaget som nå legges fram, er beredskapsbevilgningen budsjetteknisk tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene i 1997 på 31.500 plasser.

       Det vil fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil først og fremst gjelde nykommere på arbeidsmarkedet og langtidsledige. Ved innføring av det nye dagpengeregelverket fra 1997 innføres et nytt tiltakstilbud for ledige som avslutter sin andre 80-ukers periode med dagpenger og som står uten dagpengerettigheter. I tillegg til de ordinære tiltakene er det lagt opp til å videreføre arbeidsmarkedstiltakene overfor yrkeshemmede på et høyt nivå.

KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar Regjeringens opplegg i meldingen for sysselsettingspolitikken i 1997 til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse mener at målet for sysselsettingspolitikken må være å legge grunnlaget for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme gjennom sitt eget arbeid. Arbeidsledighet må ikke brukes som et ledd i kampen mot inflasjonen.

       Disse medlemmer viser til at det fortsatt er nesten 130.000 mennesker som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten holder seg på et høyt nivå til tross for en internasjonal høykonjunktur.

       Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen og stortingsflertallet, gjennom å gi opp viktige styringsredskaper, har redusert muligheten til å skape full sysselsetting. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til tilslutningen til EØS-avtalen, tilslutning til EUs direktiver om offentlige innkjøp og fjerning av fortrinnsretten for norske selskaper i konsesjonslovene.

       Disse medlemmer vil vise til sammenhengen mellom nasjonalt eierskap i næringslivet og muligheten til å nå målet om full sysselsetting. Eksemplet Freia viser hvordan utenlandsk eierskap kan føre til at verdier føres ut av landet istedenfor at de brukes til ekspansjon og knoppskyting, og at arbeidsplasser samtidig legges ned.

       Disse medlemmer vil også peke på forholdet mellom full sysselsetting og betydningen av å ta vare på og å utvikle nye arbeidsplasser der hvor folk bor. Den sentraliseringen av bosettingen som nå skjer, som et resultat av Regjeringens politikk, fører til at det kan bli vanskeligere å redusere arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener det trengs en offensiv politikk for å sikre eksisterende arbeidsplasser innen landbruk og fiske, legge forholdene bedre til rette for små- og mellomstore bedrifter og for å hjelpe hjørnestensbedrifter som er viktige for sysselsetting og bosetting i distriktene.

       Disse medlemmer mener at det er bedre å opprette faste arbeidsplasser i kommunesektoren, bl.a. for å løse presserende omsorgsoppgaver, enn å opprettholde et fortsatt høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at utviklingen har vist at de anslag som Senterpartiet har hatt de siste årene for behovet for ekstraordinære sysselsettingstiltak og dagpenger har truffet bedre enn Regjeringens.

       Disse medlemmer viser til den satsingen på utdanning som framgår av Senterpartiets alternative budsjett. Det vises også til forslaget om redusert arbeidsgiveravgift og om å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har foreslått en mulighet for førtidspensjon for langtidsledige over 60 år.

       Disse medlemmer vil peke på at ulike former for deling av arbeid og redusert arbeidstid vil bidra til å få flere i arbeid. Samtidig vil dette gi dem som ønsker det mer fritid og småbarnsforeldre vil kunne prioritere å bruke mer tid sammen med barna.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at veksten i norsk økonomi de senere årene i for liten grad har falt sammen med en reduksjon i arbeidsledigheten. Disse medlemmer mener dette har sammenheng med at Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk for ensidig har innrettet mot å bøte på ledighetsproblemet med omfattende arbeidsmarkedstiltak. Disse tiltakene har vist seg lite effektive med hensyn til å øke sannsynligheten for at de ledige kommer tilbake i ordinært arbeid.

       Disse medlemmer mener det viktigste bidraget for å redusere ledigheten uten å bidra til økt lønnsvekst er å iverksette tiltak som bedrer fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og dermed reduserer den strukturelle ledigheten i økonomien. Disse medlemmer tar derfor avstand fra Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykelønnsordningen med 1 uke. En av flere uheldige konsekvenser av dette forslaget, som i særlig grad vil ramme arbeidsintensive bedrifter, er at svake grupper i arbeidsmarkedet som kan forventes å ha et høyt fravær vil bli mer kostbare for bedrifter å ansette. Forslaget er med andre ord nok et bidrag fra Regjeringens side for å heve det strukturelle ledighetsnivået i økonomien.

       Disse medlemmer vil føre en politikk langs følgende linjer for å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og redusere ledigheten:

       Disse medlemmer vil under budsjettbehandlingen fremme forslag om reduksjoner i maksimal dagpengeperiode for å øke incitamentene til å bevege seg fra trygdeordninger over i det ordinære arbeidsmarkedet. Internasjonale undersøkelser viser at det er en sammenheng mellom lengden på dagpengeytelsene og nivået på langtidsledigheten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Regjeringen i budsjettet legger opp til et gjennomsnittlig tiltaksnivå i 1996 på 31.500 plasser. Disse medlemmer mener det er riktig å redusere dette nivået betydelig i lys av den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet. Høyre vil i ved denne budsjettbehandlingen fremme forslag om at bevilgningen til arbeidsmarkedstiltakene reduseres med omlag 1 mrd. kroner slik at det gjennomsnittlige tiltaksnivået i 1996 vil ligge på omlag 23.500 plasser.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener det er avgjørende for folketrygdens framtid at ikke en stor del av arbeidsstyrken stenges ute fra arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen forventer økt sysselsetting i 1997, men bare en moderat nedgang i arbeidsløsheten. Det legges også opp til et betydelig lavere nivå på arbeidsmarkedstiltakene for 1997. Disse medlemmer ser med bekymring på dette fordi det er viktig at grupper med svak tilknytning til arbeidsmarkedet inkluderes i en tid preget av økonomisk framgang og bedring i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til at vi er langt unna en situasjon med full sysselsetting, noe figuren under illustrerer:

(* Graf utelatt *)

(* Graf viser: *)

(* 1986: ca 60.000 ledige *)

(* 1988: ca 40.000 ledige *)

(* 1994: ca 180.000 ledige *)

(* 1996 ca 140.000 ledige *)

       Disse medlemmer mener dagens økonomiske handlefrihet må brukes mere aktivt i forhold til å redusere arbeidsløsheten. Disse medlemmer mener også det er behov for strukturelle reformer på arbeidsmarkedet for å løse sysselsettingsproblemene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil spesielt peke på deling av arbeid som et egnet strukturelt virkemiddel i en situasjon med hurtig teknologisk omstilling, stort behov for etterutdanning etc.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag om ulike former for deling av arbeid, og at det i dette budsjettet foreslås en egen bevilgning til ulike prøveordninger for deling av arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har merket seg den sterke økningen i sysselsettingen de tre siste årene og at dette også har ført til en vesentlig reduksjon i ledigheten. Disse medlemmer ser fortsatt et behov for å holde arbeidsmarkedstiltakene på et høyt nivå og at det er en effektiv arbeidsformidling i offentlig regi. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at kampen mot ledigheten bør baseres på et variert sett av virkemidler fra ordinær arbeidstrening til styrket fagopplæring gjennom skole/praksis osv. Likeledes er godt tilrettelagte tiltak i kommunal regi ofte et like godt tilbud som det arbeidsmarkedsetaten formidler. Det skjer gjennom Kristelig Folkepartis budsjettalternativ en styrking av opplæring og utdanning og kommunale- og regionale fond for næringsutvikling. Dessuten fjernes arbeidsgiveravgiften for lærlinger og den senkes generelt med 0,5 % i alle soner som har avgift i dag. Dette er bakgrunnen for den omdisponering som Kristelig Folkeparti gjør ved å redusere de ekstraordinære sysselsettingstiltakene med 500 mill. kroner og tilgodeser nevnte tiltak for økt sysselsetting og kompetanse.

       Komiteens medlem fra Venstre viser til økningen i sysselsettingen og nedgangen i arbeidsledigheten, og mener dette bør gi grunnlag for en videre nedtrapping av de ekstraordinære sysselsettingstiltakene. Dette medlem foreslår i sitt budsjettalternativ en reduksjon i bevilgningen til ekstraordinære sysselsettingstiltak på 750 mill. kroner. Effekten av disse tiltakene er variable, og en etterhvert større innsats bør rettes inn mot ordinære kvalifiserings- og utdannings/etterutdanningsløp. Det er av avgjørende betydning at Norge får et bedre fungerende arbeidsmarked, med større muligheter for fleksibilitet både for arbeidsgivere og arbeidstagere. Det vises i denne forbindelse til den innstrammingen Stortinget har gjennomført i adgangen til å knytte til seg arbeidskraft på mer midlertidig basis. Denne type vedtak og regjeringens øvrige innsats for å legge hindringer i veien for bl.a. øket bruk av privat arbeidsformidling bidrar til å forsterke de presstendenser vi ser i arbeidsmarkedet. Det bør også vurderes særlige stimuleringstiltak for å legge til rette for at hardt pressede regioner kan forsynes med arbeidskraft.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til uttalelser fra Thorbjørn Jagland fra april 1991, om at det ville være mulig å gjenreise full sysselsetting i løpet av en tre til fem års periode. Nå er femårsfristen løpt ut, og vi har fremdeles 130.000 arbeidsløse. Regjeringa har svikta de arbeidsløse, politikken deres er en kampanje med store ord og tomt snakk, men med små resultater. Sannheten er at høy ledighet er et effektivt virkemiddel i Regjeringas pris- og kostnadspolitikk. Dette medlem har flere ganger fremmet forslag for å bedre de arbeidsløses økonomi og utdanningsmuligheter, seinest under behandlinga av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) om dagpenger under arbeidsløshet. Dette medlem ønsker i tillegg å innføre 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon som også vil virke som et tiltak for deling av arbeid.