B.innst.S.nr.I (1996-1997)
Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og forslag til statsbudsjett medregnet folketrygden for 1997.

10. Inntektspolitikken

SAMMENDRAG FRA NASJONALBUDSJETTET KAP. 1

       Gjennom inntektspolitikken søker Regjeringen å videreføre en utvikling med lav pris- og kostnadsvekst for å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det er Regjeringens syn at det inntektspolitiske samarbeidet de siste årene har gitt gode resultater. Den lave pris- og kostnadsveksten gjennom flere år har vært en viktig faktor bak den positive utviklingen i norsk økonomi de siste årene, med bl.a. sterk vekst i sysselsettingen i bedriftene i Fastlands-Norge. Samtidig har det vært betydelig reallønnsvekst, trass i moderate nominelle lønnsøkninger.

       Framskrivinger av norsk økonomi viser at forholdene kan ligge til rette for en fortsatt god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsledigheten de nærmeste årene, jf. kapittel 2. Et strammere arbeidsmarked sammen med god lønnsomhet i næringslivet vil imidlertid kunne føre til et sterkere underliggende lønnspress. Den høye lønnsveksten i inneværende år kan være utslag av at slike mekanismer allerede gjør seg gjeldende.

       Det inntektspolitiske samarbeidet står således overfor nye utfordringer. Det vil bli krevende å få til en lønnsvekst framover som ligger på linje med eller noe lavere enn våre handelspartnere, slik det legges til grunn i denne meldingen. Med høye lønnstillegg også neste år er det en fare for at vi i stedet bringes inn i en ny lønns- og prisspiral. Resultatet vil i så fall bli svekket konkurranseevne og dermed svekket grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. I offentlig sektor vil økte lønnskostnader kunne føre til press mot budsjettrammene og på den måten redusere tjenestetilbudet.

       Det er Regjeringens syn at vi over tid ikke vil kunne få til en balansert utvikling i norsk økonomi dersom vi ikke klarer å opprettholde eller helst bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. En lav lønnsvekst er blant annet nødvendig for å opprettholde eller øke sysselsettingen og verdiskapingen i næringer i Fastlands-Norge når oljesektorens betydning i økonomien etter hvert avtar. En felles forståelse mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndigheter av behovet for lav kostnadsvekst var et sentralt element i Solidaritetsalternativet. Det er viktig at vi ikke mister dette perspektivet, ikke minst når vi nå opplever en sterk konjunkturoppgang. Solidaritetsalternativet må føres videre dersom vi skal makte hovedoppgaven med å få flere i arbeid. Dersom de som er i arbeid tar ut for mye gjennom lønnsoppgjørene, svekkes mulighetene for de arbeidsledige.

       En videre utvikling av velferden er avhengig av at sysselsettingen holdes oppe og at arbeidsstyrken ikke reduseres. Gjennomføring av de reformene som er varslet, bl.a. innen etterutdanning, er avhengig av at det kan skapes et grunnlag for økt verdiskaping i Fastlands-Norge. Det er derfor grunn til å understreke at reformene må gjennomføres på en slik måte at de ikke øker kostnadsnivået.

KOMITEENS MERKNADER

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, tar Regjeringens opplegg i meldingen for inntektspolitikken i 1997 til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser inntektspolitikkens betydning i forhold til å dempe etterspørselen og derved stabilisere priser. Disse medlemmer vil likevel understreke at det inntektspolitiske samarbeid mellom partene i arbeidslivet bare kan opprettholdes med en fortsatt gjensidighet mellom partene. Arbeidstakersiden har gjort sitt for å sikre moderate lønnsoppgjør gjennom flere år. Det gode lønnsoppgjøret i 1996 forandrer ikke dette hovedbildet. Det kreves av arbeidsgiverne at også de viser ansvarlighet. Disse medlemmer kan ikke forsvare et inntektspolitisk samarbeid som forsterker samfunnets sosiale skjevheter. Det inntektspolitiske samarbeids fremtidige skjebne er avhengig av måtehold på begge sider, der de som i dag har mest har det åpenbart største ansvar. Disse medlemmer vil understreke at et fortsatt inntektspolitisk samarbeid krever en rettferdig profil og at lønnsoppgjørene ikke øker forskjellene mellom folk. Staten er part i en rekke lønns- og inntektsoppgjør og har et spesielt ansvar for å realisere dette i de kommende oppgjør. Dersom dette ikke skjer, vil dette kunne få konsekvenser for Senterpartiets holdning til det inntektspolitiske samarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener skatte- og avgiftspolitikken bør innrettes slik at den er med på å skape grunnlag for en kombinasjon av lave nominelle lønnstillegg og en positiv kjøpekraftutvikling for arbeidstagerne. Disse medlemmer har lagt dette til grunn ved utformingen av sitt budsjettalternativ.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en avgjørende forutsetning i det såkalte « solidaritetsalternativet » var at alle parter utviser samme moderasjon når det gjelder lønnsutvikling. I NOU 1992:26 En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene, heter det:

       Disse medlemmer vil peke på at denne forutsetningen er brutt - langt på vei på grunn av en bevisst politikk fra stortingsflertallets side. Samtidig med en moderat lønnsvekst for inntektsmottakerne, har eierne tatt ut stadig større utbytter fra aksjeselskapene. Disse medlemmer mener denne utbyttepolitikken står i direkte konflikt med målet om full sysselsetting. Overskuddet som kunne bidra til å trygge arbeidsplasser gjennom tiltak som investeringer i bedriften går i stedet som skattefri inntekt til eierne. Disse medlemmer viser til at skattefritaket på utbytteinntekter har bidratt til denne skjeve utviklingen. Disse medlemmer fremmer i dette budsjettet en rekke tiltak til å rette opp skjevhetene som skattesystemet bidrar til i inntektspolitikken - bl.a. forslag om å innføre ordinær kapitalbeskatning av aksjeutbytte på mottakers hånd.

       Komiteens medlem fra Venstre er enig i Regjeringens vektlegging av den plass inntektspolitikken har og må ha i en økonomi der man har ambisjoner om å få til en relativ styrking av konkurranseevnen til omverdenen over tid. I denne sammenheng spiller det inntektspolitiske samarbeidet selvsagt en viktig rolle. Også offentlig sektor som Norges største arbeidsgiver, må legge til grunn behovet for en moderat inntektsutvikling. Dette medlem vil peke på at det ikke må få utvikle seg dit hen at det offentlige som medspiller i det inntektspolitiske samarbeidet fører til at arbeidet med sosiale reformer nærmest flyttes ut av den folkevalgte styring og over til arenaen for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det er de folkevalgte organ som har hovedansvaret for å foreta samfunnsmessige avveininger, der også de som kanskje ikke har så sterke interesseorganisasjoner til å tale sin sak, kan bli tatt hensyn til.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse tar avstand fra regjeringas skremselspolitikk før lønnsoppgjørene i 1997. Arbeidere og andre lønnstakergrupper har vist måtehold i lønnskravene i årevis. Disse gruppene må også få en del av samfunnskaka når norsk økonomi er bedre enn god. Dette medlem bemerker at det ikke er normale lønnstillegg for lavinntektsgruppene som fører til overstadig forbruk i Norge, men at de rike får stadig mer.

       Dette medlem vil senere under budsjettbehandlinga foreslå at minstelønna i 1997 skal økes til 180.000 kroner både i stat og kommune, med virkning fra 1. mai 1997.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, slutter seg til målet om en lav lønnsvekst. Man kan allikevel ikke slutte av en slik makrobetraktning at det på mikronivå, i bedrifter med sunn økonomi og god lønnsevne, ikke må gis lønnstillegg utover gjennomsnittet. Lønnsutviklingen kan ikke betraktes isolert uten hensyn til bedriftenes inntjening og produktivitetsutvikling. Derfor kan det som i makro betraktes som en truende utvikling, være både fornuftig og riktig sett i et mikroperspektiv.

       Når det er sagt, vil dette medlem presisere sin sterke motstand mot alle de korporative trekk som kommer til syne under det som kalles « inntektspolitikk ». Typisk her er at staten går inn som en tredje part i lønnsforhandlingene, i den hensikt å få sentral kontroll med den viktigste prisen i samfunnet, avlønningen av arbeidskraften.

       Dette medlem vil forøvrig bemerke at han i sitt alternative budsjettopplegg fremmer forslag som i sum legger et godt grunnlag for lave nominelle lønnstillegg i 1997.